Bakgrunn
Nordre Osen gamle kirke er en særpreget kirke — og nærmest for et museum fra 1700-tallet å regne. Den ble bygget i bureisingstiden i det som da var et nytt bosettingsområde, og den har beholdt sitt særpreg. Da det ble besluttet å bygge en ny kirke (som ble innviet i 1923), ble det kjempet hardt mot riving av den gamle kirken, som ble fredet og fikk stå urørt nord for den nye. Den har ikke en gang innlagt elektrisitet.
Kirkebygg
Kirken ble innviet den 12. oktober 1777. Den er laftet, med rødmalt panel (og hvitt på hjørnene) på utsiden og med bare stokker som til og med er umalt, innvendig. Formelt er det en korskirke, men proporsjonene og romløsningene er uvanlige. Kirken er høyreist i forhold til bredden, og tverrskipsarmene er korte og brede. Vestre korsarm er i realiteten bare en forlengelse innover i tårnfoten, og også vestgalleriet er for det meste i tårnfoten, med benker ordnet nærmest i amfiform og uten orgel, som det aldri har vært her. Gallerier strekker seg også over tverrarmene. Det er sakristi i den østre forlengelsen og et lite våpenhus (eller bislag) vest for tårnet. Det meste av kirken har bratt saltak, mens tårnet har pyramidetak. Kirken har bare 150 plasser.
Interiør og inventar
Kirkerommet er nøkternt, og de gamle benkene står der fremdeles — med gårdsnavn på dørene og nummererte avlukker. Dette stammer fra 1803 og røper at det var rangforskjeller selv i et slikt nybyggersamfunn.
Altertavlen og prekestolen (begge i bruskbarokk) skal være fra 1674. Ifølge mange oppslag ble de skåret av totningen Laurits Larsen i 1674 til St. Michaelskirken i Stor-Elvdal. Dette betviles av Ingar J. Bjørnstad, som skriver om Stor-Elvdal-kirkene og påpeker at hovedkirken tross alt fikk ny altertavle bare 69 år senere, og Arnfinn Engen hevder i Norsk biografisk leksikon at det er Johannes Skraastad som har skåret disse inventargjenstandene. Det samme synes bekreftet av Hans-Jacob Dahl, som har skrevet om Skraastads altertavler. Disse inventargjenstandene skal fra 1743 ha blitt brukt i Åmot kirke før de ble gitt i gave til Osen. Døpefonten var ny i 1777, i likhet med en av kirkeklokkene. Den andre klokken er fra 1900. I sakristiet er det en etter forholdene stor alterring der presten tok imot grupper til skrifte.
Kirkegård og omgivelser
Det kan se ut til at kirkegården er utvidet sørover fra gamlekirken mot nykirken. Det er beholdt et skille mellom gammel og ny del, selv om begravelser tydeligvis finner sted i begge delene av kirkegården. Gamlekirken brukes fortsatt til olsokgudstjeneste, brylluper og skoleavslutninger. Et stykke nord for kirken står et krigsminnesmerke (til minne om kampene mot Sverige under napoleonskrigene).
Kilder og videre lesning:
- Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 60–65, 37 og 43
- Olav Nilsen: Osen bygdebok, s. 49ff.
- Åmot kommune
- Protokoll fra bispevisitas i februar 2009 (tatt av nettet)
- Wikipedia
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 623
- Kirkesøk
(Kartmarkøren er på den nye kirken.)