Bakgrunn
Elvdalen i navnet er dalen rundt Femundselva, som renner nesten parallelt med Engeråa, og som nedstrøms for Sennsjøen skifter navn til Trysilelva. Søre Elvdal kirke har også vært kalt Elvdal kapell og går for å være den minste kirken i Engerdal kommune. Den har en litt spesiell forhistorie. Tømmer til kirken ble hugget ved Skjærbekkdalen, vest for Femundselva. Tvister om eiendomsrett førte til rettssaker, og tømmeret ble liggende i 17 år og ble ødelagt. Så måtte nytt tømmer hugges, og kirken kunne bygges. Årstallet 1884 er å finne på vindfløyen i spiret, og kirken ble innviet i 1885.
Kirkebygg
Søre Elvdal kirke er en laftet langkirke med 80 plasser. Den har tårn i sørvest, rektangulært skip, smalere kor som er rett avsluttet, og sakristi i den nordøstre forlengelsen av koret. Det er tårn i vest. Kirken var opprinnelig brun, men ble på et tidspunkt malt hvit, som den også er på bildet i kirkeleksikonet (utgitt 1993). I dag er den igjen brun, muligens etter påtrykk fra Riksantikvaren, som ifølge Engerdal kommune ikke var fornøyd med hvitfargen. Det sies ellers at kirken ble brukt som skole i mange år, men at bygda fikk egen skole i 1921. Så vidt jeg forstår, må imidlertid lokale barn nå til dags helt til Engerdal for å gå på skole. Kirketaket brant våren 1921 som følge av gnister fra en ovn.
Interiør og inventar
Innvendig er det galleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Koret har flat himling, mens skipets himling er åpen opp mot saltaket. Kirken er stivet av med strekkfisker.
Prekestolen står til venstre for koråpningen og døpefonten til høyre. Alterbildet ble malt av Oline Galaasen i 1917 i kopi etter Axel Ender og forestiller kvinnene ved graven (med litt annen fargebruk enn Enders bilde i Molde domkirke). Teksten under bildet lyder: «Han er opstanden» (jf. Matt 28, 6) Orgelet sies i kirkeleksikonet fra 1993 å være nytt. Ut fra Norsk orgelregister kan det se ut til å dreie seg om et snertingdalorgel, muligens fra 1983. Kirkeklokken er fra Bochumer Verein.
For noen år siden var det en bitter konflikt mellom menigheten og Riksantikvaren i forbindelse med oppussing av kirken. Kirken hadde forfalt i en årrekke, men ble våren 2004 pusset opp innvendig og utvendig. Det kan virke som kommunikasjonen partene imellom var dårlig i forkant og tilbake til 1988, da grunnmuren ble skiftet ut. Etter at restaureringsarbeid var i gang i april 2004, ble kirken erklært midlertidig fredet med krav om at oppussingen skulle stoppes umiddelbart. Innvendingene gikk på sandblåsing av veggene innvendig, bruk av betongsåle under gulvet og bruk av moderne maling. Oppussingen gikk imidlertid sin gang, og Riksantikvaren anmeldte menighetsrådet. Menighetsrådet ble ilagt en bot, som de nektet å betale, og saken havnet i Tingretten. Der ble menighetsrådet frikjent med begrunnelse i at de var blitt oppfordret til å gjøre noe med kirken uten å bli fortalt at man måtte søke Riksantikvaren om tillatelse for alle inngrep, og at de dessuten hadde leid inn en fagmann (som altså hadde anbefalt sandblåsing). I etterkant var det snakk om å anke fra Riksantikvarens side, men det later til at kirken heller er blitt strøket fra listen over fredede og verneverdige bygg fra den aktuelle perioden.
Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård med graver på nord- og sørsiden av kirken og et redskapshus på østsiden. Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde.
Kilder og videre lesning:
- Engerdal kommune
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 621
- Kirkesøk