Bakgrunn
Stange kirke er omtrent tre kilometer vest for tettstedet , mellom en rekke storgårder og med utsikt til Mjøsa. En ganske vanlig plassering for en middelalderkirke. Kirken er omtalt i 1225 i Håkon Håkonsens saga, men det gjaldt forrige kirke, også den en steinkirke. Det spekuleres også i om det kan ha eksistert en trekirke før denne igjen. Gravfunn tyder på det, men det er så langt ikke funnet konkrete rester etter selve dette bygget. Bygda het for øvrig Skaun i gamle dager, men tok etterhvert navn etter kirken og prestegården.
Kirkebygget
Kirken vi ser i dag, stammer fra midten av 1200-tallet og feiret 750-årsjubileum i år 2000. Antallet sitteplasser i dag er ca. 400. Byggingen later til å ha startet med koret, slik at avbruddet i kirkelige aktiviteter skulle bli kortest mulig, og den nye kirken later til å være bygget rundt den gamle. Dette skal ha bidratt til at orienteringen ikke er strengt vest-øst. Avviket er ca. 23 grader i nordlig retning. I utgangspunktet har vi å gjøre med en langkirke med rektangulært skip og mindre, rett avsluttet kor. Et sakristi på nordsiden av koret kom til på 1300-tallet. I strukturen i muren utvendig kan vi en rekke steder se hva slags stein som er brukt: litt uregelmessige steiner fra den tidligere kirken eller rettere tilhuggede steiner. I skipets vestvegg er det for eksempel gammelstein nederst samt i gavlen, med “ny” stein imellom, og slik kan man ta for seg de forskjellige veggene.
Den 17. juli 1620 ble kirken truffet av lynet og brant. Dermed ble middelalderinnredningen ødelagt, og mye av det vi ser i dag, er barokkinteriør fra 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet. Kirken ble bygget opp raskt etter brannen og fikk takrytter på skipet. I 1703 kom et tilbygg i nord som kalles Nykirken, slik at kirken har fått en slags T-form. Til dette ble det blant annet brukt stein fra domkirken på Hamar. Det ble gjort om en god del på vinduene, noe vi for eksempel kan se i korets østvegg, der det åpenbart har vært tre smale, gotiske vinduer. De ble murt igjen, og i stedet fikk kirken de to rundbuede vinduene, som slipper inn mye mer lys. Korets sørvindu ble utvidet ved samme anledning, og skipets sørvinduer ble som i dag. Korets sørportal går for å være opprinnelig.
Tårnhjelmen på takrytteren ble revet og erstattet med en ny i 1772. Takrytteren sies å være Norges høyeste frittbærende trekonstruksjon fra sin tid, og med tanke på den store belastningen et tegn på at man hadde tilgang på særdeles kraftige trebjelker. Den gamle vestportalen ble på begynnelsen av 1800-tallet dekket til av våpenhuset.
Interiør
I 1928 fikk korvinduene glassmalerier av Gabriel Kjelland. Dette gjorde at koret fikk en langt mer dempet belysning enn det hadde hatt tidligere, og forskjellig fra det vi ser på Harriet Backers malerier Altergang i Stange kirke og Barnedåp i Stange kirke. Det beskrives i jubileumsboken som et forsøk på å bringe det barokke kirkerommet tilbake til middelalderen, og det vakte ikke udelt glede. Domenico Erdmann omtalte fenomenet som «korformørkelsen», og heller ikke sognepresten var fornøyd. Det var brevveksling mellom menigheten og kunstneren, som mente man burde formørke også de andre vinduene i kirken.
Takhimlingene i koret og sakristiet er tønnehvelvet, mens skipet og Nykirken har flat, himmelblå takhimling med påmalte skyer. Dette ble malt av kontrafeier Christopher Nielssen i 1709, men ble overmalt i 1867 under en motebevisst sogneprest for så å bli avdekket og restaurert i 1963.
Inventar
Den barokke altertavlen er fra 1652. Den har vært omtalt som en tegneserie over påskeevangeliet, med avbildninger av korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten i midtpartiene. Her er faktisk ikke nattverden avbildet, skjønt det finnes vinranker og drueklaser. Ellers har man fulgt tradisjonen med at Kristus (omgitt av Maria og Johannes) ble korsfestet på Adams grav. Tavlen har også figurer av Moses og Aron og de tolv disiplene. Figurene er skåret i bjerk, og tavlen ellers er i furu og gran. Dette tas som et tegn på at tavlen er norsk, selv om kunstneren er ukjent. Hadde den vært importert, ville den trolig ha vært av eik. Tavlen ble malt om i 1784 og bærer fortsatt preg av det rent fargemessig. Altertavlen ble flyttet nærmere korets østvinduer i 1703, for i 1986 å bli flyttet tilbake slik den står i dag.
I koret finner vi også døpefonten, som ble skåret av Erik Pedersen Kolstrup (Lars Pinneruds storebror) i 1719 og har en guttefigur/engel som holder dåpsfatet (eller kummen). Den ble reparert i 1765 av Peder Siulsen Klokkerhaugen, som skar ny guttefigur. Fonten har en himling og er ganske typisk for tidens akantusbarokk.
Kolstrup laget også dåpshuset, som opprinnelig stod i koret rundt døpefonten. Siden er det flyttet til hjørnet mellom koret og Nykirken, og det går under navnet bispestolen. Dåpshuset skal være inspirert av Lars Borgs dåpshus i Ringsaker kirke (som ikke lenger er der).
Den rikt dekorerte, barokke prekestolen var ferdig i 1630, et tall som er å finne over prekestoldøren. Stolen ble skåret av Johan Reinholdt, som også skal ha laget et epitafium som siden er gått tapt, til kirken. Prekestolen stod opprinnelig på skipets østvegg, men etter at koråpningen ble utvidet i 1703, ble stolen flyttet inn i hjørnet, med døren på sørsiden av den utvidede åpningen. På hver side av døren står Adam og Eva, og langs trappen er det felt med evangelistfigurer, mens scener fra Jesu liv er å finne i feltene rundt selve stolen. På toppen av prekestolhimlingen er det figurer av Kristus og apostlene, og på undersiden er det — jeg hadde nær sagt som vanlig — en due, symbol på den hellige ånd.
Over koråpningen henger en kalvariegruppe, den korsfestede Kristus omgitt av Maria og Johannes, fra 1685. Kirken skal ha hatt flere epitafier, men det er bare ett igjen, fra 1710, i Nykirken. Det viser prestene Kristoffer Stockflet og Nils Müller, fru Margrete Mechelburg og deres barn. Flere bilder fra Stange kirke er å finne på Folkemuseet.
I vest er det orgelgalleri, men utseendet skal ha blitt endret gjennom tidene. Dagens orgel er ifølge kirkeleksikonet et Jørgensen-orgel fra 1958, og kirkeklokkene er fra 1623 og 1751. Den som undersøker saken nærmere, vil finne mange flere detaljer, og det var restaurering og begrensede arkeologiske utgravninger i 1986.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og det står et gravkapell sørøst for kirken og et redskapshus vest-nordvest. Like innenfor kirkeporten er det et steintrau, uten jeg har funnet noe om bakgrunnen for dette.
Stange prestegård — en av landets største — ligger like nord for kirken. Den har vært gjort om noe gjennom årene. Forpakterboligen er fra 1958, og de to eldste husene — hovedbygningen og stabburet — er fra 1700-tallet. De er fredet.
Kilder og videre lesning:
- Sigmund Rye Berg (red.): Stange kirke 750 år (Stange menighetsråd, 2000)
- Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 58–61
- Wikipedia om Stange kirke
- Wikipedia om Norske middelalderkirker i stein
- Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 148–149
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 641
- Kirkesøk
- Stange menighet
- Norsk orgelregister 1328–1992