Kong Øystein Magnusson var sønn av Magnus Berføtt og halvbror til Sigurd Jordsalfare, Olav Magnusson og Harald Gille. Øystein var konge sammen med Sigurd og i teorien Olav (men Olav hadde aldri noen reell makt og har ikke noe nummer i kongerekken). Øystein skal ha latt oppføre fjellstuer for veifarende over Dovrefjell, altså pilegrimer, noe som anses som en forløper for våre dagers turisthytter. Pål H. Tallerås, som har skrevet om kirkene i Dovre, antyder at det kan ha ligget like mye kongelig propaganda som reell sannhet i påstandene om dette, og ifølge Store norske leksikon skal det ha vært fjellstue på Hjerkinn siden før kong Øysteins tid. Hos Tallerås fortelles det også om Vesle Hjerkinn, ca. 3 km sør for dagens fjellstue, der det er funnet hustufter fra sen vikingtid. Dagens fjellstue er for øvrig fra 1992, etter at den gamle hovedbygningen brant i 1990. Den ligger øst for kirken. Det er også snakk om at det på Øysteins tid skal ha vært oppført et gudshus i Hjerkinntraktene, som i utgangspunktet lå under kongsgården på Tofte i Dovre. Dette skal ha utløst stridigheter om landområder. Tidsanslagene virker usikre: Det er snakk om bygging en gang mellom 1050 og 1300, og bygget ble visstnok borte mellom 1443 og 1515. Det er nevnt i Aslak Bolts jordebok.
Alt dette er inspirasjonen for Eysteinkirken, og forut for byggingen pågikk en prosess over flere tiår med utredninger om ønskelig plassering og arbeid med finansiering. I 1938 var det snakk om å reise en bauta over kong Øystein på Hjerkinn fjellstues grunn. Arbeidet ble tatt opp igjen i 1948, og Ståle Kyllingstad utarbeidet et utkast til bauta. Ingvald Skaare, som var sogneprest i Dovre, ser ut til å ha lansert planene om å bygge en kirke til minne om Øystein, og biskop Kristian Schjelderup ble etterhvert med i arbeidet, i likhet med arkitekt Magnus Poulsson. Kirkeprosjektet ble fullført først etter Poulssons død og gikk i arv til hans sønn Anton, som også var arkitekt. Kirken ble oppført av Høyer Ellefsen (under ledelse av Bernhard Lindvik) like vest for Hjerkinn fjellstue, et stykke øst for Hjerkinn stasjon ved veien over til Folldal og Alvdal (fylkesvei 29). Den ligger i en slak skråning og er synlig fra E6. Kirken ble innviet den 3. august 1969.
Eysteinkirken (eller Eysteinkyrkja) har vifteform og er bygget av støpt betong med et mønster som ser ut til å være spor etter forskalingsplanker. Kirken har 70 sitteplasser og er vel formelt sett for en langkirke å regne, med orientering fra sørvest til nordøst. Skipet er nærmest trapesformet: nesten rektangulært, men smalnende inn mot koret/tårnkonstruksjonen, som er vel så bred som skipet. Så er da også korpartiet omgitt av sakristi og rom for kirketjeneren, begge med utgang i nordøst. Det er et kors øverst i tårngavlen. Inngangen er i skipets gavlvegg, der et par vegger (som har vært beskrevet som «englevinger») brer seg ut og sluser de besøkende inn i kirken.
Koråpningen består av tre parabelformede buer av en viss dybde. Prekestolen er i den venstre sidebuen og døpefonten i den høyre. Innerst i koret står alteret med et stort kors utført av Rundtom snekkerverksted. Mathias Fjerdingren har laget både prekestolen og døpefonten, begge i kleberstein. Prekestolen har en due (Den hellige ånd) som viktigste figurative utsmykning, og døpefonten er sekskantet kalkformet.
Over inngangen er et rosevindu utført av firmaet til glassmester Finn Hansen etter tegninger av Torvald Moseid. Moseid står også bak en trestatue av Kong Øystein (Eystein) på motsatt gavlvegg. Langs sidene i skipet er det blyglassvinduer. Gulvbordene er i lakkert furu og benkene i lutbeiset furu.
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Der står et 5 stemmers orgel fra Bruno Christensen fra 1986. Kirkeklokken er fra 1963. I våpenhuset henger en billedvev av Jorunn Blæstrud. Det finnes to brudestoler fra Riis hovedgård. Når det gjelder kirketekstiler, er messehagler laget av Rakel Onsum Berg, antependiet er av Torvald Moseid, Anne Einarsen og Else Husum, og alterdukene av Astrif Thorland Hjerkinn. Det skal også finnes tekstiler av Borgny Svalastog. Kirkesølvet er fra Tostrup.
Kirken brukes iblant til vielser og dåp, hovedsakelig av langveisfarende, for kirkeleksikonet melder at kirkens nedslagsfelt utgjør 38 personer. Kirken er da også et stoppested på de pilegrimsvandringene som organiseres i disse dager, og det er egne pilegrimsdager i juli.
Det er ikke kirkegård her. Bak kirken er et toalettbygg i tre med lignende form, nesten naustformet og med etterligninger av strebebuer, selv om de neppe er nødvendige for å bære tyngden av taket. Et gjerde med samme trappesystem som man finner i alskens turterreng, hindrer beitende dyr å ta seg fra småbjerkeskogen og inn på kirkebakken.
Kilder og videre lesning:
- Pål H. Tallerås: Kyrkjene i Dovre (Dovre kommune, 1978)
- Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 208–211
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 608
- Bygg uten grenser (side tatt av nettet)
- Wikipedia
- Kirkesøk