Bakgrunn
Fåberg kirke i nåværende Lillehammer kommune ligger i det som tidligere var Fåberg herred, litt imellom og vest for tettstedene Fåberg og Jørstadmoen, langs fylkesvei 255, som fører til Rudsbygd og Gausdal. Lillehamer ble kjøpstad først i 1827 på et areal som ble utskilt fra Fåberg, og Lillehammer var tidligere annekssogn under Fåberg.
Før dagens kirke ble oppført, hadde Fåberg en stavkirke som antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet. Muligens var stavkirken blitt utvidet til korskirke, og den hadde fått nytt tårn i 1633. En levning etter den er en gravhelle fra 1202 i våpenhuset i dagens kirke. Det sies ellers i litteraturen at hoveddøren fra den gamle kirken er gjenbrukt som hoveddør i dagens kirke. Men når ble denne tatt i bruk, og hva med portalene som er utstilt på Historisk museum og Maihaugen? (Vestportalen er langtidsutstilt på Maihaugen i utstillingen «Impulser».) Se ellers oppslaget om stavkirken for omtale av flere inventargjenstander.
Stavkirken var blitt kjøpt av menigheten på kirkeauksjonen i 1723, og bygging av ny kirke på samme tomt ble påbegynt ganske raskt. Dagens kirke ble innviet av biskopen den 23. februar 1727.
Kirkebygg
Fåberg kirke er en laftet korskirke som skal være oppført av Sven Olsen Traaset. Kirken har ifølge Kirkesøk 292 plasser, men skal i sin tid ha rommet 500. Den har vesttårn samt våpenhus i nord og sør, og i øst er et rett avsluttet sakristi i forlengelsen av det rett avsluttede koret som befinner seg i østre korsarm.
Bygningshistorie
I 1748 fikk kirken fikk utvendig panel og ble malt rødbrun med hvite vinduskarmer, og taket ble tjærebredt. Samme år var det ved en befaring meldt at altertavle, prekestol og døpefont var «ustaffert», men det fremgår ikke helt klart av litteraturen om de ble staffert ved denne anledning. Det er for øvrig mulig at alt dette ble finansiert ved hjelp av et tomtesalg i 1744.
Andre endringer er blitt gjennomført i årenes løp, blant annet installering av vedovner i 1867, elektisk lys i 1929 og elektrisk oppvarming i 1955. Mest dramatisk for kirkens utseende var en modernisering i 1884. Da fikk innerveggene panel og ble hvitmalt, og interiøret ble «forenklet». Mye ble stuet bort, en god del også solgt eller avhendet på annen måte. Kirken ble også hvitmalt utvendig. Ved restaureringer fra 1927 og utover samt fra 1949 til utpå 1950-tallet ble interiør og inventar for en stor del tilbakeført, innvendig panel ble fjernet, noe av det bortstuede inventaret ble gjenfunnet og korskranken ble satt på plass igjen og delvis rekonstruert. Dåpssakristiet ble bygget i 1901, dagens utvendige liggende panel er fra 1929, og det ble innredet bårerom under kirken i 1949. Først i 1972 ble kirken rødmalt. I 2007 meldte lokalavisen om råteproblemer, for kort tid etterpå å melde at penger var bevilget til utbedringer. Høsten 2008 var det stillaser rundt hele kirken idet den ble malt.
Interiør og inventar
Det forekommer litt rot i litteraturen når det gjelder altertavlen. Man kan komme over formuleringer som sier at den ble «gjort og stafferet» av Sigurd (eller Sigvart) Guttormsen i 1695 og var i gamlekirken før den ble overført. Men dette gjelder nok tavlen i Lillehammer, som senere fikk akantusvinger (visstnok skåret av Bjørn Olstad), og som i dag befinner seg i Garmo stavkirke på Maihaugen. Vi stoler heller på Roar Hauglid og sier at tavlen ble skåret av Johannes Ellingsen Segalstad (1711–1772). Vi vet ikke nøyaktig når, men det antydes begynnelsen av 1730-årene for tavlen og prekestolen, noe som kunne stemme med påstanden om at de var ustaffert i 1748, dersom noen andre malte dem på den tiden. Det er ellers kjent at Peter Kastrud brukte inventaret her som forbilde da han skar inventaret til Åmot kirke på Rena i 1775. Renatavlen ligner i struktur, men ikke bilder, og bildene i Fåbergtavlen har åpenbart vært byttet ut.
I 1810 gav fåbergingen Ole Larsen Smerud tre bilder som han hadde malt etter originaler på Kristianborg slott (som brant i 1884), til kirken. Det ene av disse, som viser Jesus på korset, er blitt innfelt i altertavlen. De to andre, «Madonna med barnet» og «Maria Magdalena», henger i kirken. Altertavlens toppstykke, vinger og figurer ble fjernet ved moderniseringen i 1884. I 1931–32 skar Ragnvald Einbu nytt toppstykke til den (se bilde; dette ble erstattet med en korrekt kopi av originalen i femtiårene) samt nye figurer av de fire evangelistene og Moses og Aron. Han malte den også, avdekket gamle farger og malte oppstandelsesbildet som er øverst i tavlen. Jubileumsboken gir inntrykk av at fargene har vært endret også etter Einbus tid. Også prekestolen har vært overmalt og restaurert.
Døpefonten i kleberstein (i to deler) er fra 1100-tallet. Et dåpsfat i forsølvet messing skal være fremstilt i Nürnberg på 1600-tallet og ble gitt til kirken i 1732. Illustrasjonen viser speiderne som vender tilbake fra Kanaan (jf. 4 Mos. 13, 23).
Kirken fikk faktisk ikke orgel før i 1895. Det var fra Olsen & Jørgensen i Christiania. Dette ble restaurert i 1950-årene, men ble etterhvert konstatert å være modent for utskifting. I 1970 ble det installert et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.
En rekke andre gjenstander kunne nevnes, f.eks. en stor lysekrone i messing (til stearinlys), presteportretter fra 1700-tallet og et skip laget og kitt av en utvandret fåberging og vedovner fra 1867.
De to kirkeklokkene er fra 1100-tallet (fra stavkirken) og 1751 (nederlandsk).
Kirkegård og omgivelser
På kirkegården finner vi blant annet to krigsgraver (Commonwealth War Graves) fra den første verdenskrig, og nord for kirken er en runestein som er funnet i området. Det står et servicebygg ved parkeringsplassen utenfor kirkegården. Prestegården ligger 300 meter unna.
Kilder og videre lesning:
- Fåberg kirke 1727–1977 (Fåberg menighetsråd, 1977)
- Informasjonsark fra kirken
- Wikipedia om kirken
- Wikipedia om stavkirken
- Om Fåberg prestegjeld
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 602
- Kirkesøk
- Visitasprotokoller 2013, s. 3ff.
- Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet/Mittet: Oslo, 1950), bind 2, annet halvbind (= bind 3), s. 239ff. (om Johannes Segalstad og Peter Kastrud)