Bakgrunn
Garmo stavkirke på Maihaugen er en av flere norske stavkirker som er flyttet og satt opp igjen et annet sted. (Andre er Fortun på Fantoft, Gol på Folkemuseet i Oslo, Haltdalen på Sverresborg i Trondheim og Vang stavkirke, som er flyttet til det som nå er Karpacz i Polen.) Dette skjedde da den ble erklært for liten, og kanskje var ikke vedlikeholdet optimalt. De aller fleste stavkirker som havnet i denne situasjonen, ble bare revet og gikk tapt. Kanskje ble materialene brukt i kirkene som erstattet dem.
Det finnes et bilde (eller muligens flere) av kirken før flytting, men det virker som det er litt usikkerhet omkring enkelte detaljer. I likhet med mange andre stavkirker ble Garmokirken utvidet til korskirke med laftede deler. Den var trolig ganske enkel og med få dekorasjoner. Det sies at gulvet var av hardstampet leire.
Opprinnelig datering er også usikker. Det har trolig vært flere kirker på stedet, mens den vi kjenner, kan være fra 1200-tallet. Kirken ble i 1675 omtalt som gammel og forråtnet, og nybygging ble anbefalt. Svalgangene ble fjernet i 1690, kirken fikk takrytter, og den ble utvidet med laftede korsarmer. Til slutt ble den erklært for liten. Den ble tatt ned i 1880, og materialer og inventar ble solgt på auksjon. Kirkestedet i Garmo ble flyttet og ny kirke oppført. Det gamle kirkestedet på Systun Garmo kan imidlertid ses fortsatt.
Garmokirken på Maihaugen
Det meste av stavverket ble kjøpt av Trond Eklestuen, som senere solgte det til Anders Sandvig. De to fikk etterhvert samlet inn mye av de resterende materialene, og kirken ble rekonstruert av arkitekt Heinrich Jürgensen og gjenåpnet på Maihaugen i 1921. Døpefonten (i kleberstein, fra 1100-tallet) er nå tilbake i kirken (via Oldsaksamlingen), mens de (mer eller mindre) opprinnelige dragehodene er i Oldsaksamlingen. Flere malerier er på Glomdalsmuseet i Elverum, og den opprinnelige altertavlen er i privat eie.
Inventar
Med noen få unntak er ikke inventaret i Garmokirken autentisk med hensyn til kirkens historie, men det illustrerer hvordan en bygdekirke kunne være utstyrt i sin tid. Den altertavlen som er i kirken nå, er fra 1695 og stammer fra tidligere inkarnasjoner av Lillehammer kirke. Den ble kjøpt av Sandvig etter rivingen i 1881, og sies å være den første gjenstanden han kjøpte til samlingen sin. Før den ble plassert i Garmokirken, stod den på Sandvigs tannlegeventeværelse. Tavlen er opprinnelig laget av Sigvart Guttormsøn, og ifølge Roar Hauglid er akantusen antagelig skåret av Bjørn Olstad omkring 1732, og enkelte av figurene er nyere. I midtfeltene er tablåer av nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. For øvrig er altertavlen skildret i Digitalt museum.
Prekestolen i museumskirken ble skåret av Peder Knudsen Kjørsvik rundt 1738 og stod opprinnelig i Hustad kirke (gitt i gave til Maihaugen av Nordiska museet i Stockholm). Korskillet med Frederik IVs kongemonogram kommer fra samme kirke, og i alle fall monogrammet er skåret av nevnte Kjørsvik. På korskillet står en mariafigur, mens det ikke ble plass til en johannesfigur, som er anbragt på korets nordvegg. Disse må antas å stamme fra et krusifiks. Nederst på søylene i korskillet er to masker. Ved siden av johannesfiguren på korveggen er en kopi av en laurentiusfigur fra Ringebu stavkirke.
Kirkebenkene er opprinnelig fra Vestre Gausdal kirke og er ombygget noe for å passe inn i kirken. Bakerst er et pulpitur fra Enevold eller Einarsvold (gnr. 8 i Lom kommune). Benkene i koret (for presten og klokkeren) kommer fra Sødorp kirke.
.jpg){kind=link}
Ved korskillet er en fattigblokk som Georg Reichwein gav til Fåberg kirke i 1668. (Den samme Reichwein gav altertavlen til Lillehammer kirke noen år senere.) Bak altertavlen henger begravelsesfaner som ble brukt i begravelsen til Magnus Braun i 1749. I kirken er også en kopi av en messehagel som ble gitt til Lillehammer kirke i 1792. Maleriet «Livets krone» ble gitt til kirken i 1727, og i kirken henger også et portrett av Trond Eklestuen. For øvrig stammer både kirkeskipet og en lysekrone i tre fra 1730-tallet skåret av Kjørsvik fra Hustad kirke. I kirken står pipene fra et defekt lite pipeorgel, mens det benyttes et elektronisk orgel når det er ønske om orgelmusikk.
Garmo stavkirke er populær blant turister og gifteklare.
Kilder og videre lesning:
- Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 292–295
- Kunsthistorie.com
- Gunnar Bugge og Bernardino Mezzanotte: Stavkirker (Grøndahl Dreyer, 1994), s. 170–173
- Maihaugen
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 596
- Kirkesøk
- Roar Hauglid: Akantus II. Mestrene i norsk treskurd (annet halvbind; Rikasantikvariatet / Mittet & co, 1950), s. 239ff (om Bjørn Olstad)