Et oppslag utenfor Øye stavkirke daterer kirken til 1125, men ellers opererer de fleste kilder med ca. 1200, basert på stilhistoriske kriterier. Kirken er altså i Øye i Vang kommune i Valdres, nær vestenden av Vangsmjøsi (eller Vangsmjøse eller Vangsmjøsa), bare en drøy mil øst for Tyinkrysset. Den lå opprinnelig ute på et nes, men ble revet da Øye fikk ny kirke i 1747. Dagens stavkirke er egentlig en rekonstruksjon på grunnlag av 156 deler som ble funnet under gulvet til den nye kirken da grunnmuren i denne skulle utbedres i 1935. Det er også benyttet enkelte deler fra Heddal stavkirke samt nye deler fra 1950-årene.
Rekonstruksjonen av stavkirken bygger på et forslag av arkitekt Ole Øvergaard fra 1950. Stavkirken ble reist under ledelse av Riksantikvaren og med betydelig lokal dugnadsinnsats, og den ble innviet av biskop Alex Johnson den 1. august 1965. Plasseringen (like nedenfor E16, et steinkast fra den “nye” kirken) er altså ikke den opprinnelige. Stavkirken er restaurert på 2000-tallet som ledd i Riksantikvarens stavkirkeprogram.
Bygget er en langkirke med rektangulært skip og smalere, lavere kor som er avsluttet med apsis. Begge deler har bratt, spontekket saltak og er omgitt av en svalgang. Det er hovedinngang i vest, og svalgangen har inngang også i sør. Kirken har trolig hatt en takrytter eller et tårn, noe gamle regnskaper bekrefter, men det er usikkert hva slags form denne/dette har hatt.
Det er bevart to portaler (eller rester av sådanne) fra stavkirken, men disse befinner seg i Oldsaksamlingen. På vangeportalen er det dyrekjeder uten ranker, med drager som fletter seg inn i hverandre. Ellers ble deler av inventaret flyttet over i den nye kirken og er nå å finne i den rekonstruerte stavkirken. På alteret står et stort, gotisk krusifiks som antas å ha hengt i korbuen en gang i tiden. Det er blitt overmalt i nyere tid og sammenlignes gjerne med tilsvarende i Balke kirke på Toten. Det finnes også en enkel smijernslysekrone fra middelalderen, mens et malt alterfrontale av Maria og barnet er å finne på Kulturhistorisk museum. Dette antas å stamme fra den opprinnelige Thomaskirken på Filefjell, som ble revet i 1808. Døpefonten, som dateres til perioden 1290-1410, er av tre og skåret i ett stykke. Den er tønneformet og og med enkel dekor, og den har et lokk. Også døpefonten stod tidligere i den gamle Thomaskirken. Et middelalderbeslag sitter på vestdøren til den rekonstruerte stavkirken. Dette var et av to som ble overført til den nye kirken i 1741. Det andre er fortsatt der. Det er flere interiørbilder på Kunsthistorie.com.
Ved en befaring i 1665 ble stavkirken ansett å være i dårlig forfatning, og nærheten til Vangsmjøsi ble ansett som problematisk. I 1746 beskrives kirken som «brøstfeldig» og grunnen som «myret». Den nye kirken ble altså bygget noe lenger opp i lia. Med det forsvant stavkirken — før den dukket opp igjen på 1900-tallet. Stavkirken eies av sognet, som har noen få gudstjenester i året her. Det er ikke kirkegård ved stavkirken. Begravelser skjer ved Øye kirke.
Kilder og videre lesning:
- Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 288–291
- Norges kirker
- Kunsthistorie.com
- Wikipedia
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 580
- Kirkesøk
- Tone M. Olstad og Fredrik Berg: Hvorledes sikre og forvalte norske kirkebygninger i fremtidens klima. Øye stavkirke (Riksantikvaren, 2017)