Bakgrunn
Bildene her viser naturligvis dagens thomaskirke fra 1971. Den er inspirert av og oppkalt etter den stavkirken som lå på Filefjell i middelalderen, og som det skal finnes vage spor av tuften etter ca. 20 meter fra kirken. La oss se på stavkirken først.
Stavkirken
Middelalderens thomaskirke er oppkalt etter Thomas Becket, erkebiskopen av Canterbury, som ble drept i katedralen i Canterbury av Henrik IIs menn i 1170 og kanonisert av pave Alexander III i 1173. Dateringen synes usikker, men settes gjerne til rundt 1180 eller 1200. Det er ikke helt klart hva slags status kirken hadde i middelalderen. Det spekuleres i at den kan ha vært sognekirke for folk som drev med jernutvinning i området. Ifølge tradisjonen ble kirken liggende øde etter reformasjonen, men det sies også at Thue Anchesen Bahr, som var sogneprest i Vang 1615–20, overtalte almuen til å sette kirken i stand igjen. Den var da anneks til Vang.
I motsetning til de fleste andre kirker ble den ikke solgt på auksjon i 1723, noe som skal skyldes at den var lovekirke. Den ble vanligvis betjent av sognepresten i Vang. Kirken ser ut til å ha tiltrukket seg reisende, og det fortelles om bygdetreff og fyll. At den gav ly til reisende over Filefjell, gjorde at den ble vedlikeholdt i en årrekke, og frem til tidlig på 1800-tallet var det en årlig tradisjon med gudstjeneste på Marias bebudelsesdag. På slutten av 1700-tallet kom det en fjellstue i området, og i 1808 ble kirken revet.
Stavkirken antas å ha vært en vanlig langkirke, muligens med hevet midtrom, og med smalere kor og omgitt av svalganger. Den skal ha vært enkel utvendig, uten særlig mange utskjæringer, mens innvendig dekor skal ha blitt fordelt på kirkene i området ved rivningen. Kanskje hadde kirken takrytter. Den antas å ha hatt rundt 100 plasser, og orienteringen var den vanlige, fra vest til øst. Av gammelt inventar herfra kan nevnes et alterfrontale og et relikvieskrin som i dag er å finne i Bergen museum, med en kopi i dagens thomaskirke. Kirkeklokkene brukes i dagens thomaskirke etter et mellomopphold i Øye kirke. Døpefonten er nå i Øye stavkirke, to malerier befinner seg i altertavlen i Øye kirke, mens andre er i dagens thomaskirke. Annet inventar er omtalt i Norges kirker.
Dagens kirke
Tidlig på 1900-tallet ble det tatt initiativ til å bygge en ny thomaskirke, og grunnstein ble nedlagt i 1922 for en steinkirke tegnet av Olaf Due. Økonomi og strid om byggemateriale førte til mange utsettelser og endringer av planer fra forskjellige arkitekter. Det sies at nazistene viste interesse for kirkebygging, og at det avholdt andre fra å jobbe for det. På 1960-tallet ble nye tegninger utarbeidet av Claus Lindstrøm, og grunnstein ble nedlagt i 1970 og kirken innviet den 2. juli 1971. Den omtales ofte som St. Thomaskyrkja.
Kirken har kvadratisk grunnplan og består av et pyramideformet tårnbygg med spiss hette. Veggene er av betong med merker etter forskalingsplanker. I utgangspunktet består kirken bare av ett rom, men i hjørnene er det er små avlukker avgrenset av skillevegger. Det sørøstre fungerer som sakristi, det nordøstre er for kirketjeneren og det nordvestre for organisten. Kirken har 200 plasser.
Veggene i kirkerommet er kledd med tre, og himlingen under pyramidetaket er åpen i full høyde.
Som altertavle brukes et maleri som opprinnelig ble gitt til stavkirken i 1677. Det viser korsfestelsen i et stort midtbilde og martyrmotiver omkring. Orgelet har fire stemmer og er bygget vet Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1970. Annet inventar er beskrevet i «Norges kirker».
Den opprinnelige støpulen var pyramideformet, men vakte sterk kritikk, for klokkene ble nærmest hengende ute i vær og vind. En ny støpul ble bygget i 1974, formet som en slank pyramide. Der henger to klokker, begge fra middelalderen og altså overført fra den gamle Thomaskirken via Øye kirke.
Det foretas ikke begravelser her.
St. Thomas kapelldistrikt holder katolsk messe her en gang iblant.
Kilder og videre lesning:
- Norges kirker
- Sogn og Fjordane fylkesarkiv
- Wikipedia
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 580
- Roy Myrland: St. Tomas-kyrkje-klokke-slåtten