Borgund stavkirke

Borgund stavkirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Si «stavkirke», og det er Borgund som viser seg på de flestes netthinne. Borgund stavkirke er et nasjonalt ikon. Som stavkirke har den det meste, inkludert flotte omgivelser: stavverk, naturligvis, kaskader av tak med dragehoder, svalganger, utskårne portaler og annen trekurd… Den har vært forbilde ved restaurering av flere andre stavkirker, på godt og vondt: En stund skulle liksom alle stavkirker ligne på Borgund, enten de gjorde det i utgangspunktet eller ikke. At kirken har holdt seg så godt som den har, henger også sammen med at den har vært vedlikeholdt bedre enn mange andre stavkirker. Således har råtne deler blitt skiftet ut ved behov. Det skal for eksempel gjelde mønekammer og dragehoder, som antas å ha blitt fornyet på 1700-tallet.

Kirken er første gang omtalt rundt midten av 1300-tallet, men antas å være oppført på siste halvdel av 1100-tallet — på gården Kyrkjevolls grunn, like sør for gården. Den ble i sin tid viet til Andreas. Vi kan kalle kirken en langkirke med apsidalt avsluttet kor, og vi har å gjøre med en stavkirke med hevet midtrom. Det gjelder både skip og kor. I tillegg til den flerdelte takrytteren på skipet er det en rund takrytter på apsis, og det er svalganger rundt det hele. Kirkerommet er ganske mørkt, med bare noen små lysglugger langt opp på veggen som lyskilder i tillegg til døren. Vi har vitnesbyrd fra 1600- og 1700-tallet som går på at kirken og støpulen (det frittstående klokketårnet) var noe for seg selv. Utover 1800-tallet var kirken for liten for menigheten, og det mørke kirkerommet var ikke i samsvar med tidens idealer. På 1860-tallet grep Fortidsminneforeningen inn og ville verne kirken mot utvidelse. Det ble inngått en avtale der ny kirke ble finansiert med 2/3 gjennom Fortidsminenforeningen og 1/3 fra kommunen, og Fortidsminneforeningen fikk overta stavkirken. Den nye kirken, som står like ved siden av stavkirken, ble innviet i 1868. Noen knuter på tråden gjorde imidlertid at overdragelsen av eiendomsretten til stavkirken skjedde først i 1877. Den nye kirken bruker den gamle støpulen.

Kirken ble restaurert på 1870-tallet av Christian Christie, som også tegnet den nye kirken på stedet. Målet var å tilbakeføre kirken til mest mulig slik den var i middelalderen. Det innebar blant annet fjerning av vinduer fra 1600- og 1700-tallet og av et sakristitilbygg sør for koret. Videre fjernet man korskillet (som muligens kunne føres tilbake til senmiddelalderen) og mye av inventaret fra de senere århundrene, deriblant alterringen, benkene i skipet og prekestoloppgangen. Også etterreformatorisk interiørmaling ble fjernet. Tilbake står et nokså ribbet kirkerom der selve byggets struktur trer klart frem. Detaljer omkring det er omtalt i Norges kirker. Kirken har vært et populært turistmål helt fra Fortidsminneforeningen overtok, og i 2005 åpnet et besøkssenter like oppi veien der man kjøper inngangsbillett til stavkirken og den nye kirken.

Interiør og inventar
Det murte alteret i koret er fra restaureringen på 1800-tallet. Det er også laget et relikviegjemme i det. Altertavlen i renessansestil er hentet tilbake fra Arkeologisk museum i Stavanger. Tavlen skal være fra begynnelsen av 1600-tallet og selve bildet fra 1654. Vi har å gjøre med et overgangsfenomen mellom katekismetavle og billedtavle, med stater fra skriften under bildet, som viser korsfestelsen. Figuren til venstre er jomfru Maria, men det later til å være tvil om hvorvidt figuren til høyre er Maria Magdalena eller apostelen Johannes (!).

Prekestolen har fem fag — to brede og tre smalere. Døpefonten er kasseformet og av kleberstein. I støpulen er det to klokker: én fra 1865 (fra Laxevaag Værk) og én fra 1978 (Olsen Nauen). En rekke flere (og bedre) interiør- og inventarbilder er å finne i Norges kirker, og også Wikimedia Commons har en rekke bilder.

Kirkegård
En rekke forskjellige gravminner fra kirkegården er gjengitt i «Norges kirker».

Besøkssenter

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden