Bakgrunn
Det er ingen tvil om at Sogndalsfjøra har hatt kirke siden middelalderen, men hvor mange og fra når? Før dagens stavkirkeinspirerte kirke ble oppført, stod det en stavkirke på Stedje (gnr. 64) på høydedraget på vestsiden av Sogndalselvi, men den kan altså tenkes å ha hatt en forgjenger (ev. flere). Teksten på en lokal runestein (Stedjesteinen) sier visstnok at «Olav skjøt mellom disse steinene,» og det tolkes som at han dermed bestemte hvor kirken skulle stå. Ellers regnes Sverres saga som eldste skriftlige vitnesbyrd om stavkirken. I kapittel 84 fortelles det at kong Sverre brente området i en hevnaksjon like før slaget ved Fimreite (den 15. juni 1184), men sparte kirken. Ut fra ornamentikken og en runeinskrift på en stolpe antas det at kirken på den tiden var nyoppført. I 1327–28 er så «ecclesia de Stediu» omtalt i Pavelige Nuntiers Regnskabs- og Dagbøger.
Stavkirken
Stavkirkens utseende er kjent fra oppmålinger, tegninger og skisser samt fra innleverte gjenstander. Den som har bidratt mest til vårt bilde av kirken, er Georg Bull, som tegnet grunnriss, tverrsnitt, lengdesnitt og diverse skisser i 1854. Noe av dette er gjengitt i Lorentz Dietrichsons verk om stavkirker.
Stedje stavkirke var en treskipet stavkirke (altså med hevet midtrom) som hadde likhetstrekk med andre stavkirker i Sogn. Den hadde 16 staver. Skipet målte ifølge Dietrichson 40 fot ganger 28 1/2 fot og takhøyden var rundt 50 fot. Koret skal ha målt 30 fot ganger 24 fot. Kirken hadde svalganger på begge langsidene og på begge sider av tårnfoten. Det var seks lysglugger på hver langside. Tårnet var dårlig og ble skiftet ut i 1680, og på 1700-tallet kom det til en støpul.
Ny kirke
På 1800-tallet var kirken for liten, men den skal ha vært relativt velholdt og rikt utsmykket. NRKs fylkesleksikon gir inntrykk av at stavkirken var populær, og at rivingen ikke skjedde uten protester. Plasshensynet ble imidlertid avgjørende.
Gjenstander fra stavkirken
Et par portaler fra Stedje stavkirke befinner seg i Bergens museum, men dessverre er bildene av begge merket som «vestportal» i Unimus, så det kan være vanskelig å vite hvilken som er hvilken. Et par masker fra søyletopper er å finne i De heibergske samlinger, der det også finnes en gammel dør og et par messingstaker. En alterdisk fra 1600-tallet er i Vestlandske kunstindustrimuseum, og Oldsaksamlingen i Oslo har en nyere brudekrone. Unimus avbilder dessuten en dørslå, som sies å være i Kulturhistorisk museum (men det sies også om gjenstandene i Heibergske; kanskje er fotografen fra KHM).
For øvrig er enkelte gjenstander overført til dagens kirke. Den mest synlige er nok den firkantede klebersteinsdøpefonten fra middelalderen, som ser ut til å ha blitt tatt i bruk etter at nykirken opprinnelig hadde fått en ny døpefont. Overført er også de tre kirkeklokkene: Klokke A skal være fra ca. 1400, klokke B fra middelalderen og klokke C støpt i Christiania av K.C. Schmidt i 1832. Videre skal en stol som nå er i Stedje kirke, også ha stått i stavkirken. Ifølge «Norges kirker» stammer dessuten stoffet i en messehagel fra 1700-tallet. Man får inntrykk av at selve plagget er en rest av det som var, idet broderier mangler, men plagget er forsterket — og fortsatt i bruk?
Kilder og videre lesning:
- NRKs fylkesleksikon (på Allkunne.no) om Stedje stavkirke
- Lorentz Dietrichson: De norske stavkirker (Cammemeyer, 1892), særlig s. 287–291
- Wikipedia om Stedje stavkirke
- Margrethe Henden Aaraas og Sigurd Vengen (red. Anders Gjerde): Stedje kyrkje (hos Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane)
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Sogn og Fjordane fylke (Riksantikvaren)
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Sogn og Fjordane