Bakgrunn
Noen vil nok si at skinnet bedrar når det gjelder Meldal kirke. Kirken brant i 1981, og etter en opphetet debatt ble det besluttet å bygge opp igjen en nær kopi av gamlekirken fra 1650. Den ble innviet i 1988. Men la oss se litt på historien først.
Meldals hovedkirke skal ha ligget på omtrent samme sted siden middelalderen, og prestegården skal ha vært i samme område. Kirken er omtalt i et dokument fra 1310, men man vet ikke så mye om hvordan den så ut. En liten stavkirke, kanskje? (Det var i sin tid kirke også på Lo, omtrent en halv mil lenger nordvest. Der står det en minnestein over det kirkestedet ved Utstuggu.) Etter reformasjonen var Meldal hovedkirke i eget prestegjeld med Rennebu som anneks. På 1600-tallet hadde Meldal en spesielt driftig prest (og prost), Anders Olsen Bruse, og det var han som sørget for at det ble oppført ny kirke. Det eneste som ble overlevert fra middelalderkirken, var en kirkeklokke og et dåpsfat eller to.
Kirken fra 1650
Byggmester for gamlekirken var Ole Jonsen Hindrum. Han hadde kort tid i forveien oppført Oppdal kirke og oppførte senere en rekke andre kirker i området. Kirken i Meldal ble innviet den 11. oktober 1650 — et årstall som er å finne på vindfløyen fortsatt, selv om det står 1988 over inngangen. Det var en laftet langkirke som ikke var helt ferdig utsmykket ved vigslingen.
Denne kirken ble som andre av tidens kirker solgt på auksjon og havnet etterhvert på menighetens hender, og den gjennomgikk diverse reparasjoner og restaureringer. Tårnet ble gjort noe kortere ved en reparasjon i 1838, og i 1875 ble faste gårdsbenker avskaffet. I 1887 ble interiøret grundig pusset opp etter nygotikkens smak, med panel, overmaling og utsifting av inventar (men det gamle ble for en stor del tatt vare på). I 1908 ble kirken malt hvit utvendig, før den fikk tilbake sin opprinnelige rødfarge ved en restaurering ledet av John Tverdahl i 1930–34. Da fikk kirken også tilbake sitt gamle inventar.
Gamlekirkens inventar
I 1651 laget Jens Snedicher og Laurids Snedicher altertavle, prekestol og korskille til kirken, og malerarbeidet ble utført av Johan Contrafeier. Altertavlen hadde bilder av nattverdens innstiftelse og Kristus som viser seg for Maria Magdalena i en gartners skikkelse (jf. Joh 20, 14–17), og blant figurene var Peter og Andreas samt øverst en kristusfigur med kors. Prekestolen var sekskantet og hadde evangelistbilder. Initialene CJ (Carl Johan) på himlingen ble tilføyd senere. Prost Bruse gav også et epitafium til kirken, den såkalte Brusetavla. Apostelbilder på galleribrystningen var malt av Johan Contrafeier, og det samme gjelder døpefonten.
Kirken fikk et harmonium i 1887, og et Fosnæs-orgel fra 1906 ble i 1934 avløst av et Jørgensen–orgel.
Denne kirken brant ned til grunnen den 16. juni 1981.
Dagens kirke
Tegninger til den nye kirken ble utarbeidet av John Mosand (1935–2013), og den skal være litt større enn gamlekirken. Bygget har et skall av betong som er kledd med tre for å ligne på forgjengeren. Antall sitteplasser sies å være 400, hvorav 300 nede i selve kirken. Akustikken skal være god, og kirken brukes endel til konserter.
Inventar i dagens kirke
Utsmykkingen er også forsøkt gjort mest mulig lik forgjengerens, med mye av treskjærerarbeidet utført av Johan Rokkones og noe av brødrene Bjørndalsseter. Altertavlen er malt av Bjørn Erik Kampen. Enkelte deler av den gamle altertavlen ble reddet i brannen og er satt sammen til en egen dekorasjon. En detaljforskjell på prekestolen er at den nåværende også har en Kristus-figur, og den har Olav Vs monogram på toppen. Høystolen til venstre for altertavlen (og vis-à-vis prekestolen) skal være svært lik originalen. Den er dekorert med de syv hoveddyder.
Døpefonten ble reddet og satt i stand, og det samme gjelder døpefonthimlingen. Deler av inventaret i skrifterommet bak altertavlen i gamlekirken ble reddet, og et lignende rom er gjenskap i form av et kapell. Orgelgalleriet er relativt stort og har altså plass til hundre personer. Orgelet er bygget av Frobenius. De to klokkene er ikke overraskende støpt av Olsen Nauen.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er mer eller mindre omgitt av kirkegården og Ressveien går forbi på østsiden. På kirkegården står et redskapshus, og det finnes et krigsminnesmerke og en minnestein over eidsvollsmannen Anders Rambech. Prestegården er nordvest for kirken, på den andre siden av veien.
Kilder og videre lesning:
- Peder Berge: Meldal kyrkje 1650–1950 (Meldal sokneråd, 1950) (Om gamlekirken)
- Meldal kirkelige fellesråd (Om dagens kirke)
- Thor Aas: «Katedralen i Meldal», i Kult nr. 4/2004, s. 16 (Om dagens kirke; tatt av nettet)
- Thor Aas: Meldal kirke i «Årbok for Maihaugen 1989–90», s. 47–49 (Om utsmykningen i dagens kirke)
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 243
- Kirkesøk
- Video om altertavlen og prekestolen
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Sør-Trøndelag (Riksantikvaren, 2016), s.&nbps;83–86
- Riksantikvarens Kulturminnesøk
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Sør-Trøndelag