Bygningshitorie
Fon kirke er en middelalderkirke i stein, kanskje i sin tid bygget til avløsning for en trekirke, slik det var vanlig. Den ble oppført på 1100-tallet nær Fon-gårdene etter at det hadde vært en viss strid om plasseringen. Eldste skriftlige belegg er fra 1359, og det fremgår av biskop Eysteins jordebok at kirken var viet til erkeengelen Mikael. Den hadde festdag 23. mars (mens Mikael vanligvis feires den 29. september, på mikkelsmesse). Det er altså steindelen — skip og kor — som er (eller var) fra middelalderen. Kirken er bygget med kistemur, slik det var ganske vanlig. Dørene i skipets sørvegg og korets østvegg er blitt murt igjen, og kirken har gjennom årene fått flere og større lysåpninger. Dagens vesttårn i tre er fra 1839 og sakristiet på nordsiden av koret (også i tre) fra 1916 (arkitekt: Carl Berner; sakristiet har to rom som tidligere var adskilt med dobbeltdør). Kirken har i dag 130 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.
Det kan se ut til at det gikk nedover med kirken i lang tid etter Svartedauden. Det rapporteres om vedlikeholdsbehov. Som andre kirker i området kom Fon kirke i grevens eie i 1673. Bare fem år senere ble den beskrevet som falleferdig. Så i 1688 kom det som gjerne beskrives som kirkens gjenoppbygging, og som er minnet med en minentavle i våpenhuset. Etter dette kan det se ut til at det igjen var noe forfall også under grevens eie. I 1768 solgte den gjeldstyngede greven kirken til bøndene i området. En rekke reparasjoner måtte til på 1800-tallet. Blant annet var det en større restaurering i 1872 ledet av Gulbrand Johnsen, som vi kjenner som byggmester for en rekke kirker på Romerike. Dette gjaldt både eksteriør og interiør. Sistnevnte hadde det utseendet det da fikk, til kirken ble restaurert igjen i 1940–41 og fikk dagens interiør. Det skal i stor grad ha vært et barn av sin tid, altså nygotisk. I 1903 ble for øvrig kirken overdratt til menigheten.
Interiør og inventar
Koråpningen var opprinnelig mindre enn i dag. Altertavlen står innerst i det litt dype koret. Den er opprinnelig i jarlsbergrenessanse fra 1633. I det store midtfeltet har den et bilde av korsfestelsen med Maria og Johannes (altså en kalvariegruppe). Dette er omgitt av tolv rektangulære bilder som viser apostlene. Det har vært gjort om på tavlen flere ganger, og den ble restaurert i 1940 av Ulrik Hendriksen. Det opprinnelige midtbildet ble muligens overmalt med et rokokkobilde for så å bli ødelagt ved en restaurering i 1873 og erstattet med et bilde malt av grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1841–1922). Dette henger nå et annet sted i kirken etter at midtfeltet fikk et nytt maleri i 1940. Apostelbildene skal være fra 1700-tallet og sies å dekke over bemalingen fra 1633 av apostlenes navn i gull samt bibelord. Over bildene er et trekantet gavlfelt med et monogram som til tider har vært oppfattet som for stort og dominerende for så å bli gjort om på.
Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne) er fra 1603 og ble restaurert i 1940–41 (også av Ulrik Hendriksen). Stolen har fire buefelt der evagelistene er avbildet med sine attributter, muligens malt i 1688. Ved korets sørvegg er en klokkerstol.
Døpefonten består av fire deler. Den tredelte søylen er av gotlandsk kalkstein og dateres til 1200-tallet. Overdelen (også av kalkstein) er fra 1714. Dåpsfatet i messing er også fra 1714. En periode før 1714 brukte man en trrefont etter at øvre del av den gamle fonten var blitt ødelagt.
Kirken har hatt flere orgler. Et orgel fra 1952 fungerte ikke tilfredsstillende. Det sies at orgelet stod på kirkeloftet, og at lyden kom til kirkerommet gjennom en åpning i taket. Dessuten var materialkvaliteten ikke god, slik vi har sett i en rekke orgler fra tidlig etterkrigstid. Dagens orgel på vestgalleriet har ni stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble innviet i april 1986.
Begge kirkeklokkene er støpt hos det firmaet vi nå kaller Olsen Nauen i Sem ved Tønsberg, den eldste og største i 1849, den minste i 1911.
Benkevangene ble endret under krigen etter tegninger av Ragnar Nilsen, som også tegnet fire brudestoler, som kom på plass i 1943. Skikken med at kvinner og menn satt på hver sin side av midtgangen, holdt seg her helt til midten av 1900-tallet.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av steinmur (tørrmur). Et bårehus finansiert av bygdefolket stod ferdig i 1971. På kirkegården er en stein med minnetavle over døde under krigen (av samme type som ved prestegjeldets øvrige kirker). Gravsøk kan gjøres her.
Kilder og videre lesning:
- Erling Gran: Fon kirke gjennom tidene (Fon menighetsråd , 1992)
- Vestfolds vakre middelalderkirker (PDF-bok hos Tunsberg bispdømme)
- Re kirkelige fellesråd
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 566
- Kirkesøk
- Botne kirke 800 år (Botne menighetsråd, 1996), særlig s. 9
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Vestfold fylke (Riksantikvaren, 2016), s. 30
- Riksantikvarens Kulturminnesøk