Stikkord: Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno

Fiskum nye kirke

Fiskum nye kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Fiskum nye kirke må sies å være litt av en ulykkesfugl. Den ble opprinnelig innviet i 1866, men har brent to ganger og blitt gjenreist. La oss ta det fra begynnelsen. Fiskums middelalderkirke kom på kommunens hender i 1856, og allerede året etter forelå utvidelsesplaner fra Wilhelm Hansteins hånd. Disse ble avvist, og det ble besluttet å bygge ny kirke på grunn fra gården Nordre Darbu. Kirken ble tegnet av Schirmer og von Hanno. Tegningene er påfallende nok datert så tidlig som 1855, hvilket kan tyde på at kirken opprinnelig ble tegnet med et annet sted for øye. Byggingen pågikk fra 1864 til 1866 og ble ledet av byggmester Christoffersen fra Christiania og snekker Becker fra Kongsberg.

Interiør i kirken som brant i 1902
Fiskum kirke 1902–1940

Fiskum kirke ble innviet den 25. april 1866. 12. januar 1902 brant den, men murene ble ansett for å være brukbare, og kirken ble gjenoppført i 1903 etter planer av Jørgen Berner, som skal ha tatt utgangspunkt i Schirmer & von Hannos opprinnelige tegninger. Kirken ble innviet den 8. april. Natten til 1. januar 1940 brant kirken enda en gang, og arkitekt for gjenreisingen etter det var Arnstein Arneberg. Kirken slik vi ser den nå, ble bygget under krigen, men innviet først etterpå — visstnok første norske kirke til å bli det. Kildene er uenige om datoen: Norges kirker tidfester begivenheten til 22. mai 1945, mens Arkitekturhistorie.no og Lokalhistoriewiki sier det skjedde den 1. juni. Sistnevnte gjengir faktisk et avisutklipp som daterer innvielsen til 31. mai.

Dagens kirkebygg
Vi har å gjøre med en korskirke i tegl der veggene er pusset både utvendig og innvendig (men innvendig puss kom til først etter siste gjenreising). Kirken har 210 sitteplasser (opprinnelig 250), altså ikke veldig dramatisk mye mer enn middelalderkirken den i sin tid avløste, men før brannen i 1902 var det gallerier også i tverrarmene. Alle fire korsarmer er like brede, og den østre inneholder et kor som er polygonalt avsluttet. Det er prestesakristi på korets nordside og dåpsventerom på sørsiden. Vesttårnet er trukket inn i gavlen på vestre korsarm. Vinduene er høye og spissbuede, og inngangsdøren i vest er av det solide slaget.

Interiør og inventar
Mens alle fire korsarmer har samme takhøyde utvendig, er tverrarmenes himlinger lavere, hvilket bidrar til å gi et visst langkirkepreg. Åpningene mellom skipet og tverrarmene har spissbuer. Det er orgelgalleri over inngangen i vest, og kirken har korskille i form av en lav skranke med balustre.

Den opprinnelige altertavlen hadde et bilde av nedtagelsen fra korset som ble malt av Gustav Adolph Lammers i 1862, etter et bilde av Rubens. Dette bildet ble reddet ut av begge brannene og fikk ny ramme da det ble hengt opp i kirke nummer to. I dag henger det på nordre tverrskips østvegg. Dagens altertavle har et oppstandelsesbilde malt av Axel Revold i 1942.

Den åttekantede prekestolen med fem fag ble tegnet av Arneberg. Stolen har evangelistsymboler og et IHS-monogram. Den åttekantede døpefonten fra 1866 er av marmor og i tre deler. På veggen bak fonten er et felt innrammet av korintiske søyler i barokk stil, omtrent som en altertavle, med en helligåndsdue og et dåpsfat i «billedeltet». Orgelet har 20 stemmer og ble bygget av J.H. Jørgensen. Det er på alder med kirken og ble renovert av firmaet Karl Schuke i 2020. Dagens to kirkeklokker ble støpt av Olsen Nauen ved siste gjenreising.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av nettinggjerde og har støpejernsport i vest. Sør for kirken står et gravkapell i utmurt bindingsverk som er pusset utvendig. Allstad har et oppslag om presteboligen i Darbu.

Fiskum nye kirke
Fiskum nye kirke
Fiskum kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nedre Eiker kirke

Nedre Eiker kirke

Bakgrunn
Industriutbygging førte til befolkningsøkning langs Drammenselva på 1800-tallet, og i 1850-årene kom spørsmålet om kirke i Nedre Eiker opp. Schirmer og von Hanno ble i 1854 invitert til å tegne en korskirke i stein, som skulle ligge på grunn fra gården Ekenes. Forslaget ble imidlertid skrinlagt, da det ble ansett som for dryt, men det kan se ut til at noe stein ble kjørt frem for så å bli brukt i grunnmuren til kirken som faktisk ble bygget. Dette er en trekirke som ble tegnet av Wilhelm Hanstein og oppført på gården Steinsets grunn. Grunnstein ble nedlagt i oktober 1858, og kirken ble innviet den 21. november 1860.

Kirkebygg
Nedre Eiker kirke er en laftet langkirke med vesttårn samt sakristi i østre forlengelse. På hver side av tårnet er det trappehus som strekker seg et lite stykke langs skipets vestende. Antall sitteplasser er 400, ifølge Kirkesøk, mens andre kilder opererer med 476. Kirken har utvendig panel, mens laftetømmeret er synlig, men malt inne i kirken. Veien på nordsiden er den opprinnelige riksveien, mens kirkegården strakte seg ned til elven. Siden er det anlagt vei på sørsiden. Kirken er restaurert og pusset opp en rekke ganger, så som frem mot jubileet i 2010, og det har vært arbeider også i 2013 og 2016. I forbindelse med jubileet ble det utgitt jubileumsbok.

Interiør
Inne i kirken er det gallerier i vest (der hovedorgelet står) og langs nord- og sørveggen. Koret er i østre del av samme rom som skipet, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Interiørfargene er fra 1957, satt av Carsten Lien, som også laget glassmaleriene øverst i vinduene (avbildet på Kunsthistorie.com).

Inventar
Altertavlen ble malt av Christen Brun i 1859 og forestiller Jesus og den samaritanske kvinne (jf. Joh 4, 4–26). Den åttekantede marmordøpefonten er formgitt av arkitekten. Prekestolen har seks fag.

Kirken har to orgler. Hovedorgelet er fra 1988 og er levert av Ryde og Berg. Det finnes også et kororgel bygget av Nils Arne Venheim i Skien. Det er fra år 2000. De to kirkeklokkene er fra 1860, fra O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Den opprinnelige delen av kirkegården ligger mellom den gamle riksveien og den nye (som nå er fylkesvei 283). Kirkegården ble utvidet i 1926, 1955 og 1964 og omfatter et stykke på nordsiden av gamleveien. Her ble det i 1915 eller 1916 oppført et gravkapell. Dette ble ombygget i 1950-årene etter tegninger av Carsten Lien og fikk da korsform og tømmermannspanel som først var brunmalt, men som i dag har en farge som ligner på kirkens. Kapellet har glassmalerier som illustrerer de fire årstider, og på fondveggen er et bilde av Kristus in mandorla (det illustrerer Kristi gjenkomst). Ved oppussingen i 2008–2009 ble det i kjelleren under kirken innredet menighetssal, kjøkken og toaletter, noe biskopen berømmer og sammenligner med arbeidskirkefunksjoner.

Nordvest for kirken er et menighetssenter. Det ble oppført på dugnad på 1970-tallet og renovert i 2008. Senteret huser blant annet kontorlokaler, møtelokaler og barnehage. Prestegården Møllenhof (se også Eiker Arkiv) ble solgt i 2019. Gården ligger et par kilometer vest for kirken, nokså nær Drammenselva, og er også omtalt i menighetsbladet (s. 5).

Nedre Eiker kirke
Nedre Eiker kirke
Nedre Eiker kirke
Menighetssal under kirken
Krigsminnesmerke
Nedre Eiker kapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tranby kirke

Tranby kirke

Bakgrunn
Dagens kirke i Tranby er fra 1800-tallet, men det har vært kirke på stedet i lang tid. I middelalderen dreide det seg om en liten langkirke i stein med rett avsluttet kor, og den var visstnok viet til erkeengelen Mikael. Etter reformasjonen ble Tranby anneks til Frogner, som er ca. 4 km unna på den andre siden av dalen. Kirken ble solgt på auksjonen i 1723 som andre kirker og kom på allmuens hender i 1752. Kommunen overtok i 1842, og selv om det ble gjort enkelte reparasjoner, bestemte man seg etterhvert for å rive kirken og bygge ny. Rivingen skjedde i 1854.

Kirkebygg
Dagens kirke i Tranby ble tegnet av de kjente arkitektene H. E. Schirmer og Wilhelm von Hanno og innviet den den 19. desember 1855. Det er en langkirke i naturstein og tegl med puss både utvendig og innvendig. Skipet er rektangulært, koret er polygonalt avsluttet, og kirken har vesttårn. I østre del av skipet er det utskilt sakristi i nord og dåpsventerom i sør. Kirken har ca. 360 plasser. Innvielsesåret 1855 er å se over vestinngangen, mens spirets vindfløy kom på plass et par år senere og bærer årstallet 1857.

Interiør og inventar
Endringer i 1949–50 (etter planer av Ragnar Nilsen) gav kirken den romfordelingen og det interiøret den har nå. Interiørfargene er fra 1950-årene.

Kirken hadde opprinnelig en barokk altertavle fra 1700-tallet som fremstilte korsfestelsen. Denne ble i 1901 sendt til Drammens museum og ble erstattet med en kopi av Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Kopien er malt av Sveinung Aanonsen og har spissbuet omramming.

Prekestolen, som står nord for koråpningen, har fem brede og ett smalere fag med enkle fyllinger. Den åttekantede døpefonten i gjellebekkmarmor er fra 1800-tallet. Fire av vinduene har glassmalerier av Rigmor Bové fra 1999.

Orgelet (på vestgalleriet) er fra August Nielsen fra 1891 (ja, 1891), men ble restaurert og utvidet av Brødrene Torkildsen i 2006. En av kirkeklokkene ble støpt i Holmestrand i 1681, delvis av to sprukne, mindre klokker. En annen er fra O. Olsen & Søn fra 1855. Dessuten oppbevares ifølge «Norges kirker» en stor klokke fra 1629.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er altså eldre enn kirken, og den som leter, kan finner gravmonumenter fra 1700-tallet. Vestre del av kirkegården er omgitt av steingjerde og den østre av nettinggjerde. Øst for kirken og i akse med den står et gravkapell fra 1913 (restaurert 1967). Kapellet er av pusset tegl og har skifertekket tak, rosevindu i vest og alter av gjellebekkmarmor. På sørsiden av kirkegården står et servicebygg.

Tranby kirke
Tranby kirke
Tranby kirke

Kilder og videre lesning:



Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grue kirke

Grue kirke

Bakgrunn
Når det handler om Grue kirke, tenker mange på den tragiske brannen 1. pinsedag 1822, som går for å være vår verste brannkatastrofe. På en minnestein på kirkegården står det at 113 mennesker døde i brannen, men Wikipedia bruker tallet 116 og antyder at det kan ha vært 117, og ifølge Store norske leksikon var det 113 fra Grue og fire utenbygdsfolk. Katastrofens omfang hadde sammenheng med at dørene vendte innover, slik at folk ikke kunne komme ut i den panikken som oppstod. Særlig alvorlig var det at en av dissse dørene sperret for trappen ned fra et galleri. I etterkant ble man pålagt å hengsle om kirkedørene så de vendte utover, noe som økte sikkerheten, selv om det gikk ut over en rekke gamle portaler, som ble brutalt behandlet. Brannen i Grue er ellers behandlet litterært/filosofisk av Peter Wessel Zapffe.

Gamlekirken som brant i 1822
Grue (Kirkenær) har hatt kirke siden middelalderen. Tidligere lå kirken lenger nordvest, bortenfor prestegården, mellom gårdene By og Skulstad. Kirken var viet til Johanns Døperen den 7. november. Den er første gang omtalt i et brev fra 1224, uten at man vet akkurat når den ble oppført. Jubileumsboken antyder 1100-tallet. Den eneste egentlige beskrivelsen av gamlekirken ser ut til å være fra 1739. Det virker også uklart om det er samme bygg. Kanskje var det som ved enkelte kirker at det som opprinnelig var en stavkirke, fikk deler av bygget byttet ut eller utvidet med laftedeler gjennom flere utvidelser inntil det ikke var noe særlig igjen av det opprinnelige.

Kirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723. Den ble (sammen med Brandval kirke) kjøpt av kaptein Adolph Carl Helm og Colbjørn Olsen Stemsrud, og allerede samme år ble den solgt videre til allmuen. Kirken ble sagt å være i meget slett tilstand, og i kjøpsbetingelsene hadde krav om reparasjoner, som ble gjennomført i 1727. Det ble også utført innvendige arbeider i 1732. I en besiktigelse i 1739 ble kirken ifølge jubileumsboken beskrevet som en korskirke med sinklaftede vegger, unntatt veggene i vest og øst, som var av reisverk. Over krysset hadde kirken tårn med spir og fire pyntefialer. Det var klokkestøpul over våpenhuset i vest og sakristi utenfor nordre korsarm. Kirken hadde svalganger i vest og sør. Vinduene (ni i tallet) var langt oppe på veggen og hadde små, blyinnfattede ruter og var utstyrt med jernstenger. Kanskje var kirken blitt utvidet i 1609, et årstall som skal ha stått på vindfløyen i spiret. Det skal ha kommet til pulpiturer på galleriene etter denne besiktigelsen.

Etter dette er det flere rapporter om kirkens dårlige tilstand, og nærheten til Glomma bød på problemer for både kirke og prestegård med jorder. I 1773 ble prestbolet flyttet fra den gamle Grue gård til Søndre Skulstad, som fortsatt er prestegård, og den gamle prestegården er siden tatt av Glomma. Det foregikk faktisk arbeid for å flytte kirkestedet også. Tillatelse ble gitt i 1794 uten at det ble gjennomført. Under bispevisitasen i 1817 var det også enighet om at kirken burde flyttes, uten at det skjedde. Vi vet ikke om det skyldtes utgifter eller uenighet om tomt eller materialbruk. Kirken var tilsynelatende i elendig stand, og i 1822 brant den altså, muligens som følge av gnister fra et gammelt røkelseskar som ble brukt til å hente glør til alterlysene. Ifølge jubileumsboken skal røkelseskaret fortsatt finnes i Universitetets oldsaksamling. Et døpefat fra kirken befinner seg på Folkemuseet. Jubileumsboken konstaterer: «I dag er også kirketomten forsvunnet. Stedet der kirken lå er forlengst brutt ut av Glomma…»

Minnestein over brannen
Røkelseskar fra Grue
Døpefat fra Grue

Dagens kirke
Den nåværende kirken ble altså oppført på et nytt sted, på Vollermoen, et høydedrag i sørkant av Kirkenær sentrum. Kirken ble tegnet av H.W.F. von Linstow, slottsarkitekten, som på den tiden var i ferd med å utarbeide mønstertegninger for kirker på landet. Tegningene ble tilpasset og bearbeidet av hans elev Ole Peter Riis Høegh, som senere ble stadskonduktør i Bergen, og hvis far omkom i brannen. Kirken stod under tak i 1825, men så var det stillstand i arbeidet et par år pga. finansieringsproblemer. Innredningsarbeidet kom i gang i april 1828, og kirken ble innviet den 28. september samme år.

Grue kirke
Grue kirke
Grue kirke

Grue kirke er en langkirke i pusset tegl. Wikipedia kaller den det første nygotiske byggverket i landet, men det er en karakteristikk jeg er uenig i. Riktignok har den gotiske, eller spissbuede, vinduer, men stilistisk har den knapt noe til felles med de kirkene vi ellers kaller nygotiske, som det ble bygget mange av fra 1850-tallet og utover. Da er karakteristikken på Arkitekturhistorie.no mer treffende: «en enkel stil influert av klassisisme med innslag av gotikk (spissbuede vinduer)». Uansett er det en flott, og relativt stor, kirke: 47 ganger 18 meter, 500 sitteplasser. Vesttårnet med kuppelen gir nærmest bysantinske assosiasjoner. Kirkens fremtreden skyldes imidlertid delvis senere endringer.

Kirken ble ombygget i 1864, blant annet pga. svakheter ved konstruksjonen (eller kanskje snarere utførelsen) og behov for oppvarming. Ved den anledning ble hele takkonstruksjonen fornyet, og innvendig ble det endret fra tønnehvelv til synlig sperreverk med kløverbladsornamenter. Kirken ble pusset grundig opp innvendig i 1873–75 og ble innredet etter tidens smak med bl.a. ny altertavle og prekestol. Kirken ble ellers pusset opp utvendig bl.a. i 1930-årene, og den ble omfattende restaurert i 1975–77.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor våpenhuset (tårnfoten), og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Det er omgitt av sakristier, slik at hele bygningskroppen har samme bredde.

Altertavle
Christen Bruns alterbilde
Prekestol
Orgel

Linstow tegnet også prekestolen, som ble utført av byggmester Jens Wessel til kirkens åpning. Altertavlen har et kors med bladgull på blå bakgrunn. Fra 1875 og til nevnte restaurering hadde imidlertid kirken en annen altertavle med et bilde som gjerne kalles «Jesus med utstrakte hender», malt av Christen Brun. Dette bildet er tatt ut av rammen og hengt opp i våpenhuset. Under bildet i tavlen var et sitat fra Matt 11, 28: «Kommer hid til mig, Alle som arbeide og ere besværede! og jeg vil give Eder Hvile.» Døpefonten (1874) i rød granitt er tegnet av Wilhelm von Hanno og fremstilt i hans verksted.

Malmen fra klokkene i den nedbrente kirken ble støpt inn i de nye. Klokkestøper Anders Riise gjorde arbeidet i 1826, men levering og betaling ble besørget først i 1828. Nåværende orgel ble installert i 1998 etter lengre tids innsamlingsaksjon. Det er bygget av Brødrene Torkildsen. Ifølge kommunen fikk kirken nytt utvendig tak og nytt lydutstyr i 2009, og i 2010 fikk den nytt antependium, sydd av Ella Rismoen etter modell av en original fra 1828.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet en rekke ganger, og nye felt har blitt tatt i bruk. Vest for kirken står et gravkapell (ark. Ivar Næss) oppført i 1909–10. Interiøret ble restaurert i 1953–54 etter tegninger av Esben Poulsson, og kapellet har et alterskap av Kåre Jonsborg. En kirkestall ble oppført vest for kirken i 1868 og revet i 1939. Minnesmerket over brannen står like innenfor vestre kirkegårdsmur, og nær det gamle kirkestedet står en informasjonstavle om brannen. På gresset vest for parkeringsplassen ved kirken står et krigsminnesmerke.

Grue kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hareid kirke

Hareid kirke

Bakgrunn
Hareid har hatt kirke siden middelalderen. Sent på 1500-tallet hørte Hareid til Herøy prestegjeld før Hareid og Ulstein ble utskilt i et eget prestegjeld i 1747 med Ulstein som hovedsogn og Hareid som anneks. Vartdalsstranda, som hadde sognet til Hareid, ble eget annekssogn i 1876, og dette ble overført til Ørsta i 1900.

Stavkirken
Eldste kjente kirke i Hareid var en stavkirke. Alderen er ukjent, men man regner gjerne med at den ble oppført på 1200-tallet. Det ser ut til at den ble utvidet med tverrskip og nytt kor rundt 1640. På den store kirkeauksjonen ble stavkirken kjøpt av sorenskriveren, og så skiftet den eierskap flere ganger og forfalt så mye at det ble klaget til prosten. Kirken ble satt i stand i 1804, men i 1806 ble den truffet av lynet og brant opp.

Åttekantkirken
Året etter ble det oppført en laftet åttekantet kirke tegnet av Peder Thomas Buschmann, sogneprest i Hareid og Ulstein. Byggmester var Elling Valbø fra Ørskog, og futen Andreas Landmark var kirkeverge og førte tilsyn med byggearbeidet. I 1808 ble det ordnet med alter, sakristi, prekestol, vinduer mm., men så stoppet arbeidet opp og ble ikke fullført før i 1820, med vigsling den 25. juni. (Samme tegninger ble for øvrig brukt ved oppøfringen av Haram kirke.) Åttekantkirken begynte etterhvert å sige, og etter rundt sytti år ble det vedtatt å bygge ny kirke, samtidig som kirken kom over i menighetens eie.

Til denne kirken skaffet Landmark en altertavle som hadde vært brukt i Hospitalskirken i Stavanger, og som fortsatt brukes i Hareid kirke, og en prekestol med årstallet 1576. To lysestaker som fortsatt brukes i dagens kirke, antas også å ha kommet fra Landmark. Kirken hadde to klokker, en som hadde overlevd brannen, og en anskaffet i 1845 (men den fikk en brist og måtte støpes om i 1857). Kirken fikk så i 1870 en klokke som var en omstøping av de to eldste.

Hareid kirke

Dagens kirke
Dagens Hareid kirke ble tegnet av H.E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Det er tatt utgangspunkt i samme tegninger som for Ørsta kirke, som for øvrig ligner på tidligere Frogn kirke. Dette er også gjort for Vartdal kirke; kirkene skiller seg litt fra hverandre i detaljer og størrelse. Byggmester var Knut Stokkeland, som også oppførte Vartdalskirken. Kirken i Hareid ble vigslet et drøyt halvår etter den på Vartdalsstranda: 13. desember 1877.

Hareid kirke er en laftet langkirke med vesttårn, og det polygonalt avsluttede koret er omgitt av sakristier. Svalen foran inngangen var åpen til å begynne med, men ble kledd igjen på grunn av det barske klimaet. Kirken har ifølge Kirkesøk 400 sitteplasser, som er en reduksjon fra tidligere. Kirken ble truffet av lynet den 3. januar 1902 og ble sterkt skadet, men satt i stand igjen. I 1913 ble kirken malt innvendig med Lars Kinsarvik som konsulent, men det syne uklart hvem som har utført de forskjellige oppgavene. Kirken ble malt innvendig også i 1952, utvendig i 1976 og innvendig igjen i 1977. Hareid bedehus ble i perioder brukt som interimskirke mens oppussingen foregikk.

Hareid kirke

Interiør
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Korvinduene fikk glassmalerier laget av Jørgen Skaare i 1951. Motivene sies å ha titlene «Det er Herren» og «Herre, frels meg». Det siste henspiller på Peter, som var nær ved å drukne i Genesaretsjøen (jf. Matt 14, 30).

Inventar
Altertavlen ble altså laget til Hospitalskirken i Stavanger, og antas å ha kommet på plass der omkring 1658–60, for så å bli solgt da kirken ble besluttet revet. Den barokke tavlen er en etasjetavle med relativt kjent billedprogram: På predellaen er nattverden avbildet. I storfeltet over ser vi korsfestelsen. Så følger ikke oppstandelsen eller himmelfarten, men gravleggingen, og aller øverst troner den seirende kristus i figurform. Rundt omkring på tavlen er det plassert åtte kvinnefigurer og et par basunengler. Enkelte har ment at seks av kvinnefigurene representerer de syv dyder, mens de to med bøker representerer dat gamle og nye testamente.

Prekestolen står til høyre i koråpningen og er på alder med kirken. Døpefonten ble laget av Isak Hareide i 1871. Orgelet ble bygget av Eduard Moser og Jakob Pieroth ved Vestlandske orgelfabrikk og innviet den 24. mai 1970. Kirken har to klokker støpt av Olsen Nauen i 1969, med et intervall på en ters.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. Sørvest for kirken står Prestestova, som går for å være Hareids eldste bygning. Den ble flyttet til kirkegården i 1964.

Prestestova
Prestestova

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vartdal kirke

Vartdal kirke

Bakgrunn
Vartdalsstrand var tidligere en del av Ulstein kommune før stedet ble egen kommune i 1895 for så å bli innlemmet i Ørsta kommune (sammen med Hjørundfjord) i 1964. Kirkemessig sognet stedet til Hareid, dit man også måtte for å begrave de døde samt ved dåp og konfirmasjon. Etter at et båtlag på vei til kirke kullseilte 2. juledag 1841, vokste det frem krav om egen kirke på stedet. Da det på 1870-tallet lå an til nybygging på Hareid, vant også vartdalsstrandingene frem i sin sak og fikk sognet delt, samtidig som det ble gitt tillatelse til å bygge ny kirke. (I 1900 ble Vartdal overført til det nyutskilte Ørsta prestegjeld.) Det later til at en bronsealdergravrøys på Nøre-Vartdal ble ryddet før kirken ble oppført.

Kirkebygg
Til Vartdal kirke er det tatt utgangspunkt i H.E. Schirmers og Wilhelm von Hannos tegninger til Ørsta kirke, men byggmester Knut L. Stokkeland nedskalerte tegningene noe. Tårnet er litt forskjellig fra det i Ørsta, og også enkelte detaljer innvendig skiller de to kirkene fra hverandre. Byggetillatelse ble gitt i mai 1876, og det tok bare litt over fem måneder å bygge kirken (skjønt det er mulig at grunnmuren var satt opp før byggetillatelsen ble gitt), og branntakst ble holdt i oktober. Innviet ble imidlertid kirken først den 8. april 1877, som var første søndag etter påske. Allerede i 1879 måtte den repareres etter en kraftig storm i området i mars det året. Siden er den reparert eller restaurert flere ganger. I 1938 ble det gjort om på koret, ikke minst innvendig, og sakristiområdet ble utvidet. Ifølge kirkeleksikonet ble kirken påbygget i 1964, uten at undertegnede har funnet noe om det andre steder. Våpenhuset ble imidlertid utvidet med bekvemmeligheter til hundreårsjubileet. 125-årsjubileum ble feiret i 2001.

Vartdal kirke er en langkirke av tre med vesttårn (muligens takrytter). Øst (eller øst-nordøst) for skipet har den et rett avsluttet kor med sakristitilbygg på sørsiden. 360 sitteplasser (ifølge Kirkesøk) er altså noe mindre enn for Ørsta kirke.

Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koråpningen er tredelt med rundbuer, hvorav den midtre er størst. Oppgangen til prekestolen er gjennom den søndre buen.

Peson i Vartdal kyrkje
Kinsarvik i Vartdal kyrkje

Inventar
I altertavlen fra 1876 var det opprinnelig bare et kors, men i 1907 malte Lars Kinsarvik en kopi av alterbildet i Johanneskirken i Bergen. Sitatet under er hentet fra Mark 1, 35. I Johanneskirken lyder det: «Og aarle, der det endnu var ganske mørkt, stod han op, og gik ud og gik hen til et øde Sted og bad der.» I Vartdal står dette på nynorsk: «Og um Morgonen lenge fyre Dag stod han upp og gjekk ut og burt til ein Øydestad og bad der.» Denne tavlen henger nå på sørveggen. Nåværende alterbilde viser korsfestelsen og og ble malt av Jonas Peson i 1938. Peson dekket alle veggflatene i koret samt fondveggen i skipet med malerier fra Jesu liv.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Nytt dåpsfat kom til i 1908. Prekestolens fyllinger med rosemaling og bibelmotiver (utført av Johan Haddal i 1927) ble dekket over med plater ved restaureringen i 1938, men er siden avdekket igjen.

Kirken har hatt orgler fra Torkildsen (1914 eller 1915) og Vestre orgelfabrikk (1961). Sistnevnte ble ved bispevisitasen i 2010 opplyst å være i dårlig stand, og det ble arbeidet for nytt orgel med innsamling av midler. Et 19 stemmers orgel bygget av Dietrich Johannes Buder ble innviet (se også her) den 19. april 2015.

Ifølge kirkeleksikonet har kirken en stålklokke fra Vickers, Sons & Company i Sheffield fra 1874, skjønt ifølge Ørstavik er årstallet 1872.

Kirkegård
Kirkegården ble ferdig litt i etterkant av kirkeinnvielsen, og muren ble forhøyet flere år etterpå. Kirkegården strekker seg ned mot sjøen nord og vest fra kirken, og den ble utvidet i 1900, 1914 og 1952. Etter at sjøen gravet ut deler av kirkegården under ekstremværet Dagmar, ble det satt opp en vernemur. Det står et lite skur øst for kirken samt et lite hus ved parkeringsplassen. Sognepresten i Vartdal har tjenestebolig i Hovdebygda.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ørsta kirke

Ørsta kirke

Bakgrunn
Ørsta har hatt kirke siden middelalderen. Ørsta var anneks til Volda før Ørsta prestegjeld ble utskilt fra 1. januar 1900 (med Ørsta som hovedsogn og Vartdal som anneks). Ørsta hadde en av de mange stavkirkene som ble revet på 1800-tallet, og det spekuleres i om den opprinnelig var oppført med korsform, eller om den ble oppført som langkirke og så utvidet til korskirke. Denne kirken er nevnt i 1385, men antas å ha vært adskillig eldre. Stavkirken ble restaurert i 1699, men på 1860-tallet måtte den vike for en ny kirke. Noen av materialene ble gjenbrukt blant annet som gulvbord i den nye kirken, og noen fant også veien til Velle skole, som ble oppført samtidig av samme byggmester. Dessuten ble alterskapet tatt vare på og etterhvert restaurert og tatt i bruk, og enkelte andre gjenstander er tatt vare på.

Ørsta kirke

Kirkebygg
Ørsta kirke ble tegnet av radarparet Schirmer og von Hanno i 1862 og ligner en god del på den kirken de tegnet til Frogn få år tidligere (den som ble påtent og brant ned i 1994, jf. disse bildene). Tegningene er siden brukt som utgangspunkt for Vartdal og Hareid kirker. Ørsta kirke er en laftet langkirke med utvendig panel. Den ble oppført (ved byggmester Jacob Ørstenvig) like øst for den gamle stavkirketuften, som siden er ryddet bort, og ble innviet den 4. desember 1864. Opprinnelig hadde kirken 520 sitteplasser, men i dag opererer Kirkesøk med ca. 350. Forhallen foran vestinngangen ble ombygget i 1953, og i 1967–70 ble det under kirken gravet ut kjeller der kirkestue og andre bruksrom ble innredet. Nevnte forhall var opprinnelig stavkirkeinspirert og hadde trekantgavl på midten, men fikk i 1953 bred gavlform, omtrent som en tempelfront. Koret i øst er rett avsluttet og har sakristi på nordsiden. Tårnhetten har visse likhetstrekk med den på Oslo domkirke (ved Alexis de Chateauneuf, 1850) og er muligens inspirert av denne.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri vest i skipet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Koråpningen har tre rundbuer, hvorav den midtre er størst og prekestolen har oppgang gjennom den nordre (til venstre). Kirken har åpen takhimling. Både korbuene og orgelgalleriet har terningkapiteler på søylene. Dette og andre utskjæringer er tydeligvis inspirert av stavkirkene, ikke minst Urnes. Lars Kinsarvik malte mye av interiøret sammen med assistenter i 1907. (Dette ble frisket opp i 1989.) Fra deres hender stammer rosemaling og kristne symboler på galleribrystningen og muligens også rankene på undersiden av prekestolen.

Stavkirken hadde et alterskap laget i Utrecht som kom til Norge i 1520. Dette ble til å begynne med stuet bort på loftet, mens alteret fikk et stort kors. I 1875 fikk imidlertid kirken en kopi av Leonardos kjente nattverdsbilde malt av Anders Askevold. Dørene ble tatt av alterskapet, og midtfeltet (selve skapet) ble sendt sammen med nattverdsbildet til Bergen og montert i en nygotisk altertavle (jf. bilde). I slutten av 1950-årene ble så alterskapet restaurert og kom på plass i koret etter at det hadde vært stilt ut i Amsterdam i 1958. I åpen stilling er det et triptykon der tablået i midtfeltet (altså inne i skapet) viser korsfestelsen med Maria og Johannes, og med fire engler hvorav tre holder kalker som de samler Jesu blod i. I sidefeltene (på innsiden av dørene) ses hudstrykingen (jf. Matt 27, 26) og tornekroningen (jf. Matt 27, 29). Motivet på utsiden av dørene er Marias bebudelse og vises bare den ene dagen i året da skapet er lukket, på Maria bebudelsesdag. I 2011 ble alterskapet sendt til Oslo for å konserveres av NIKU. Det er formodentlig tilbake i kirken i skrivende stund.

Av andre gamle og overførte gjenstander kan nevnes et epitafium («Bondeepitafiet») fra 1699 som henger i koret, og Vik-epitafiet fra 1703, som henger over nordre utgangsdør. Prekestolen ble snekret av Iver Jacobsen i 1864, mens nåværende døpefont er fra 1954. Den er skåret av Kristian Vik og har figurer skåret av Arne Kinsarvik. Fatet ble kjøpt fra Ålesund kirke i 1868. I 1954 fikk kirken også ny klokkerstol. Oddvar Straume laget glassmalerier med motiver fra evangeliene til vinduene i skipets langvegger i 1958. Året etter laget han et glassmaleri av Maria med barnet til sakristiet. Det er nå i dåpsventerommet i kirkestuen.

Kirken fikk sitt første orgel i 1870, et 7 stemmers Eriksen-orgel påspandert av Volda og Ørsta sparebank. Har jeg forstått boken om kirkens historie rett, fikk kirken i 1937 et Vestre-orgel der noen av de gamle pipene ble gjenbrukt. Disse var imidlertid ikke av god kvalitet, og ble skiftet ut i 1964, igjen av Vestre, i et orgel som ble innviet året etter. Det har 26 stemmer (2 manualer/pedal) og er formodentlig fortsatt i bruk.

I 1906 ble det innkjøpt en stålklokke fra Bochumer Verein etter pengeinnsamling. Fra før hadde kirken en gammel, skadet klokke som ble reparert av Olsen Nauen i 1952.

Ørsta kirkegård

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er avgrenset av Vikeelva i vest og Skytjeåa i sør. Den har naturlig nok blitt utvidet en god del gjennom årene. Vest for kirken står et krigsminnesmerke over napoleonskrigene og 2. verdenskrig, og det finnes også et minnesmerke over omkomne på havet. Nord for kirken er en driftsbygning. Allstad har informasjon om prestegården, som er i Garvargata, noen hundre meter nordvest for kirken.

Krigsminnesmerke
Deltagere i napoleonskrigene
Minnesmerke over krigsofre
Omkomne på havet
Omkomne på havet

Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Johanneskirken

Johanneskirken
Foto: dachevfoto, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Johanneskirken er med sine 730 sitteplasser (tidligere 1250) Bergens største kirke, og kirketårnet er med sine 61 meter Bergens høyeste tårn. Johannes sogn og prestegjeld ble utskilt fra Domkirken i 1885, men i 2002 ble sentrumssognene i Bergen slått sammen med Domkirken igjen. Det ble avholdt arkitektkonkurranse i 1888, og etter en ekstrarunde med tre kandidater ble Herman Backers reviderte utkast antatt. Byggearbeidene på Sydneshaugen ble fra starten ledet av Adolph Fischer, men i 1891 overtok Hans Heinrich Jess. Kirken ble vigslet den 15. mars 1894. Den kan trygt kalles et hovedverk i norsk nygotikk.

Kirkebygg
Johanneskirken er en korskirke i tegl på en sokkel av granitt. Orienteringen er fra nordøst til sørvest, og formen er som et latinsk kors med tverrarmene relativt nær koret i sørvest. Koret og tverrarmene er polygonalt avsluttet, og koret er omkranset av kapell- og sakristitilbygg. Tårnet er ved inngangen i nordøst, og hovedtårnet er omgitt av mindre trappetårn på hver side. Lignende tårnformer finnes i hjørnene mellom kor og tverrarmer. Utover de arkitektoniske formene har murverket dekor i form av bånd av sortglasert tegl rundt hele kirken. Takkanter og dør- og vindusåpninger er markert med variasjoner i murverket, f.eks. border med kløvermønster.

Interiør
Mot koret. Foto: Alfred Diem, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
Innvendig er murverket pusset og hvitmalt med vannrette bånd i blått, gult og rødt, og med mørkbeiset brystpanel nederst. Det er orgelgalleri ved inngangen i nordøst og gallerier også i tverrarmene. Vinduene har glassmalerier fra Dr. H. Oidtmann & Co i Linnich. Korgulvet er hevet tre trinn over gulvet i resten av kirkerommet, og det er korskille i form av lave smijernsrekkverk på hver side av den relativt brede midtgangen. Hjørnene mellom tverrarmene og koret er faset av.

Altertavle
Prekestol
Vindue ved lysgloben

Altertavlen har et bilde malt av Marcus Grønvold i 1894 som gjerne tituleres «Kristus i bønn». Det er kopiert til flere andre norske kirker. Den åttekantede prekestolen står til høyre for koret i overgangen til tverrarmen og har oppgang i form av en lang trapp fra koret. Stolen er formgitt av arkitekten og fremviser en overflod av treskjæringsdetaljer med forgylling. Den har en himling med en gotisk kirkeaktig form på toppen. Døpefonten i sandstein er formgitt av Wilhelm von Hanno. Kirken har to stålklokker fra Bochumer Verein. Orgelet er opprinnelig bygget av Schlag & Söhne i 1894, og ble modernisert og utvidet av J.H. Jørgensen i 1967. I 1999 ble det restaurert av Christian Scheffler og fikk ny spillepult. Den 17. mai 2014 ble det innviet et klokkespill fra Klokkengieterij Eijsbouts.

Kapellet kan betraktes som en liten kirke i seg selv med alter, døpefont, harmonium mm. Dette og flere detaljer av interiør og inventar er skildret i «Norges kirker». Det går an å bli med på en virtuell omvisning i kirken via denne nettsiden. Kirken rehabiliteres (se også her) i perioden 2024–2029.

Kirkegård
Det er ikke kirkegård ved kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sarpsborg kirke

Sarpsborg kirke

Bakgrunn
Byen Borg (Sarpsborg) ble grunnlagt av Olav Haraldsson («den hellige») i 1016 og fungerte som hovedstad frem til slaget på Stiklestad i 1030 (eller kanskje snarere til 1028, da Olav dro i eksil). Deretter ble Nidaros hovedstad en periode. I 1567, under Den nordiske syvårskrig, ble byen brent av svenskene, og de fleste borgerne flyttet et stykke nedstrøms langs Glomma til det som nå er Fredrikstad. Noen ble imidlertid værende ved Gleng, nord for dagens bysentrum. Det meste av det som var igjen av den gamle byen, ble ødelagt i et stort leirras i 1702, og det som i dag er Sarpsborg by, vokste altså frem etter dette. Sarpsborg fikk bystatus i 1839. Byen skal ha hatt tre kirker i middelalderen (se Norges kirker).

Kirkebygg
I den unge byen ble en teglkirke som var tegnet av Wilhelm von Hanno (Artemisia.no krediterer også H.E. Schirmer), oppført i 1854–59 og innviet sistnevnte år. Den brant imidlertid allerede i 1861, og da ble Chr.H. Grosch tilkalt for å gjenreise kirken. Grosch inkorporerte deler av de gamle murene i den nye kirken, som i bunn og grunn fikk samme stilistiske uttrykk som forgjengeren. Vi har å gjøre med en nygotisk teglbasilika med slankt vesttårn (strengt tatt i nordvest) og apsidalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Kirken ble innviet den 17. desember 1863 og har ifølge Kirkesøk 550 sitteplasser. Tomten kirken står på, ble i sin tid gitt av eierne av Borregaard.

«Norges kirker» gjør rede for detaljforskjeller mellom Grosch’ kirke og von Hannos kirke. I 1959 ble det feiret hundreårsjubileum for menigheten og den første kirken, og i forkant av dette ble kirken satt i stand etter forslag av Esben Poulsson. Også senere har det vært restaureringsarbeider. Veggene er upusset utvendig og pusset og malt innvendig (med brystpanel nederst). I senere år har kirken fått montert solceller på taket.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri i nordvest. Interiøret er svært utpreget nygotisk med spissbuer og kontrastfarge på bærende konstruksjoner. Korgulvet er litt hevet i forhold til skipets gulv.

Kirken har en rekke glassmalerier av Karl Kristiansen (1918), Rolf Klemetsrud (på orgelgalleriet, 1951) og Victor Sparre (1958). Det er sistnevntes glassmalerier i koret som nå er det store blikkfanget, mens altertavlen fra 1879 er flyttet til sør for korbuen (i sideskipet). Dette alterbildet ble i sin tid malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde i Tyristrand kirke. Motivet kalles gjerne «Kristus i skyen» og var populært i sin samtid. Det henger et annet bilde på tilsvarende plass i nordre sideskip.

Prekestolen er i korbuens nordkant og er tegnet av Grosch. Døpefonten i sandstein er tegnet av von Hanno og ble reddet ut av den brennende kirken. Enkelte av kirkebenkene er byttet ut med stoler for å muliggjøre mer fleksibel bruk av kirkerommet.

Kirken har naturlig nok hatt flere orgler. Et 22 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra fra 1913 ble i 1949 avløst av et 35 stemmers Jørgensen-orgel fra 1949 med et prospekt tegnet av Finn Giertsen. Vi kjenner ikke til at dette er skiftet ut. Det ser ut til å ha blitt restaurert i 2016. Det finnes også et kororgel bygget av Ryde & Berg i 1989.

De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1863.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården rundt kirken er ikke lenger i bruk som kirkegård, men er omgjort til park. Det er to andre kirkegårder (eller gravlunder) i byen, nemlig ved krematoriet (St. Olavs gravlund) og ved Tune kirke (Sarpsborg vestre gravlund). Nedenfor skråningen foran kirken er et krigsminnesmerke, og ikke langt unna er et av Nico Widerbergs minnesmerker etter 22. juli. Det kom på plass allerede i juni 2012.

Sarpsborg kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Moss kirke

Moss kirke

Bakgrunn
Ifølge «Norges kirker» er Moss som kirkesogn er omtalt på 1300-tallet, men ingen kirke nevnes i biskop Eysteins jordebok (ca. 1396) eller i Jens Nilssøns visitasbok (1597). Moss sognet til Rygge, men i 1607 ble det gitt tillatelse til å oppføre egen kirke på stedet, som fikk egen kapellan i 1720. I 1790 ble Moss utskilt som eget prestegjeld. Første kirke ble oppført tidlig på 1600-tallet (1607?). Det var en tømret langkirke som lå ca. 200 meter fra stranden i den sørvestre delen av byen og er avbildet på et gammelt prospekt. En klebersteinsdøpefont fra denne kirken (muligens utført av Christopher Ridder) er å finne på Folkemuseet. Kirken ble for liten og dårlig utpå 1700-tallet, og i 1779 ble det oppført en tømret korskirke ca. 100 meter lenger øst under ledelse av Tøger Christian Fleischer. Denne kirken, som sies å ha vært større og rikere enn den som ble oppført i Drøbak et par år tidligere, gikk med i bybrannen i 1858.

Moss gamle kirke
Moss’ andre kirke (1779–1858) på en akvarell av Bergstrøm fra 1837, et par tiår før den gikk med i en bybrann. Fra Østfold fylkes billedarkiv i Digitalt museum. Lisens: CC BY-NC-ND 4.0.

Kirkebygg
Moss kirke er tegnet av Schirmer og von Hanno og er oppført på den gamle branntomten av Lühr, Gundersen og Pedersen. Det er en nygotisk langkirke i upusset tegl med vesttårn, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Kirken ble innviet første søndag i advent (1. desember) i 1861. Den har ifølge Kirkesøk 500 sitteplasser, mens eldre oppslagsverker som kirkeleksikonet opererer med 700.

Moss kirke

Interiør
Innvendig er veggene pusset og kalket. Det er gallerier i vest (med orgel), sør og nord, og korets gulv er hevet to trinn i forhold til skipets. Korbuen er, ikke overraskende, spissbuet. Kirken har gjennomgått en rekke oppussinger og ominnredninger, ikke minst frem mot hundreårsjubileet i 1961.

Vestportal
Kor
Prekestol
Døpefont

Inventar
Opprinnelig hadde kirken en nygotisk altertavle med et bilde malt av Christen Brun. Motivet betegnes vanligvis som «Den velsignende Kristus», og Brun malte det også til Bryn kirke i Bærum. De to skråvinduene i koret fikk i 1917 glassmalerier utført av firmaet G.A. Larsen etter kartonger av Oluf Wold-Torne og Hans Ødegaard. Motivene er Matteus og Johannes, og et glassmaleri over sørportalen viser flukten til Egypt. Midtvinduet i koret (som var bak altertavlen) var blindt, men til hundreårsjubileet i 1961 ble det satt inn vindu her med et glassmaleri av Borgar Hauglid som viser Kristi oppstandelse. Samtidig ble Bruns alterbilde ble hengt på nordveggen (og tavlens omramming fjernet fra kirkerommet).

Litteraturen sier ikke mye om prekestolen, så vi får anta at den er laget av snekkere etter arkitektenes tegninger. Stolen ble gjort lavere i 1961, da sokkelen ble skiftet ut (jf. bildet av den gamle altertavlen). Døpefonten i sandstein sies å være laget etter von Hannos tegninger.

Orgel

Kirken hadde i sin tid et orgel fra Amund Eriksen i Christiania. I 1917 fikk den et 25 stemmers Jørgensen-orgel, som ser ut til å ha blitt ombygget, utvidet eller restaurert i 1961. Dagens orgel er bygget av Åkerman & Lund i 2004. De to kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1858 og 1861.

Moss kirke brukes endel til konserter og andre kulturarrangementer. Kirken feiret 150-årsjubileum i 2011.

Kirkegård og omgivelser
Den eldste kirkegården ble gjort om til park i 1870-årene og brukt for siste gang i 1884. På den skal det tidligere ha stått et bårehus, og kirkegården var i sin tid inngjerdet og hadde ferister ved de tre inngangene. Tvers over gaten fra kirken står et krigsminnesmerke. Gjenværende gravmonumenter ble i 1948 flyttet øst for kirken. Ny kirkegård ble ifølge «Norges kirker» innviet på Verlebakkeløkken i 1833. Dette er et navn som ikke gir treff ved googling, men dagens Moss kirkegård ligger litt lenger sør i byen, og der finner vi Moss krematorium.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke over gaten

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden