Et nettsted om norske kirkebygg
Bjorbekk misjonskirke eller Betel Bjorbekk er tilholdssted for Bjorbekk misjonsmenighet, som er tilsluttet Misjonskirken Norge (tidligere Det norske misjonsforbund).
Menigheten skal være grunnlagt i 1943. Den har ifølge en tidligere side på forbundets nettsted 148 medlemmer.
Bakgrunn, bygningshistorie
Øyestad kirke ved Rykene er en av Arendal kommunes to gjenværende middelalderkirker. Den var imidlertid blitt ombygget nærmest til det ugjenkjennelige før den brant i 1900 (se tegning fra før brannen) og ble restaurert eller snarere rekonstruert av ruinene. Øyestad var i sin tid hovedkirke i et prestegjeld som var såpass omfattende at kirken ble kalt Kristiansands lille bispestol. Prestegjeldet omfattet også Fjære (med Grimstad), Froland og Hisøy, før disse i tur og orden ble utskilt som egne prestegjeld fra 1840-tallet av. Til slutt ble kirken avløst av Bjorbekk kirke som hovedkirke for både sognet og prestegjeldet.
Kildene er uenige om kirkens alder, og anslagene begrunnes ikke alltid. Det ser imidlertid ut til at de tidligere gikk på ca. 1150–1250, mens man nå orienterer seg mot litt senere på 1200-tallet. Kirkevergen antyder byggeperiode 1250–1300 i forordet til jubileumsboken. Som for flere middelalderkirker har vi å gjøre med en opprinnelig romansk kirke som senere har fått gotiske trekk. Det later til at skipet (i gråstein og med kleberstein i hjørnene) er eldst og hadde apsis i sin tid. Etterhvert er apsiden fjernet og det har kommet til vesttårn, kor og sakristi i tre (trolig laftet, ihvertfall koret). Den 18. mai 1900 brant altså kirken idet en bråtebrann kom ut av kontroll på en vindfull dag. Enkelte inventargjenstander (som et dåpsfat fra 1540, noe altersølv og et par lysestaker) ble reddet ut, men det meste gikk tapt, deriblant en rikt utskåret altertavle og en prekestol fra 1636. Kun enkelte murvegger stod igjen etterpå, trolig temmelig varmeskadet. Det later til at kalkmalerier på veggene som var oppdaget, men ikke fullstendig avdekket, gikk tapt i brannen. Bispehodet over sørportalen klarte seg, mens et kongehode over vestportalen (mot tårnet) ble slått i stykker i brannnen.
Etter brannen ble kirken gjenreist i 1902 etter tegninger av Jørgen Berner. Vi snakker stadig om en langkirke, og i tillegg til det rektangulære skipet med takrytter nær østenden er det et rett avsluttet kor og sakristi i øst og et lite våpenhus i vest. Korutsmykningen ble endret i 1962–63 med Finn Krafft som konsulent. I 2006–2008 ble kirken restaurert utvendig etter at det i en årrekke hadde vært problemer med mørtelen. Kjemien i dette er antydet på nettstedet til murmesteren som utførte arbeidet, og i forbindelse med arbeidet ble det også lagt på puss på skipets yttervegger, der man tidligere kunne se steinen i muren. Antallet sitteplasser er ifølge Kirkesøk 250, mens en rekke kilder opererer med 300.
Interiør og inventar
På trappen under sørportalen er det rester av et solur. Vindusåpningene i sørmuren var før brannen delvis gjenmurt til romanske former, men i disse dager er de gotiske. Innvendig har kirken orgelgalleri i vest. Det er spissbuer av tegl omtrent midt på skipet og mellom skipet og koret, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv.
Den gamle altertavlen som gikk med i brannen i 1900, hadde bilder av nattverden og kvinnene ved den tomme graven. Ny altertavle og prekestol ble tegnet av arkitekt Holger Sinding-Larsen. Alterbildet ble malt av hans bror Kristofer Sinding-Larsen og viser Jesus i Getsemane. Under restaureringen i 1962–63 ble det imidlertid byttet ut og hengt på korets nordvegg. I stedet fikk tavlen en motasje av nye bilder malt av Terje Grøstad. I midten er et bilde av Kristus in mandorla, og dette er omgitt av fire motiver fra Jesu lidelseshistorie. Til venstre ser vi inntoget i Jerusalem (øverst) og nattverden, og på høyre side tornekroningen og korsfestelsen. Rammen ble beholdt ved oppussingen, men ble forgyllet og fikk ekstra søyler på sidene. Den nye prekestolen er holdt i en slags renessansestil og fikk også nye bilder laget av Grøstad på 1960-tallet. Det dreier seg blant annet om et gudsøye og evangelistsymboler. Grøstad gjorde også annet arbeid i koret, så som å male alterringen. Døpefontens klebersteinssokkel er fra middelalderen, men fikk etter gjenoppbyggingen en ny topp tilpasset det bevarte dåpsfatet fra 1540.
I 1902 kjøpte man et brukt orgel fra Døvekirken i Oslo (som da holdt til et annet lokale enn dagens) til Øyestad. Det antas å ha vært et Olsen & Jørgensen-orgel, og et bilde i jubileumsboken viser et lite orgel (nærmest kisteorgel) med to manualer og pedal. Innsamlingsaksjon for nytt orgel begynte imidlertid ganske snart, og på 1920-tallet gjorde en gave at nytt orgel kunne anskaffes. Nytt 9 stemmers orgel (2 manualer og pedal) fra Olsen & Jørgensen ble innviet den 2. juni 1925. Det ble ombygget av Jan Erik Spigseth i 1977, og resultatet er fortsatt å se på vestgalleriet.
De to kirkeklokkene er støpt av Ole Olsen & Søn, og samme firma installerte automatisk ringing i 1991. Kirken har ellers blant annet en Kristian IV-bibel fra 1633.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er altså fra middelalderen, men er som sådan ikke spesielt stor: 10 dekar, sies det i jubileumsboken. Det er imidlertid en rekke gamle og særpregede gravminner der, hvorav det eldste skal være fra slutten av 1700-tallet. En minnebauta over tolv ofre for den annen verdenskrig ble innviet på kirkegården i 1946. Ofrenes skjebne er omtalt i jubileumsboken. Nord for kirken står et lite bygg som ser ut til å være redskapshus.
Øyestad gård, på sørsiden av Rykeneveien (fylkesvei 407) var i sin tid prestegård, men ble solgt i 1895 og er i privat eie. Kapellangården (Vestre Øyestad) ble solgt i 1847. Klokkergården var i sin tid Rykenes første skolestue. Opplysningsvesenets fond har et bilde av dagens prestebolig (Fjellstad på Bjorbekk, oppført i 1909).
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Agder (særlig Aust-Agder) har en rekke middelalderkirker av stein som senere er utvidet til korskirker med nye deler av tre. Tromøy kirke føyer seg inn i rekken av disse, men skiller seg fra de andre kirkene ved at den mangler tårn. Ellers ligger kirken altså på en øy — fylkets største — og vitner om en tid da kommunikasjon foregikk vel så mye til vanns som til lands.
Tromøya har hatt bosetning siden yngre steinalder, og det skal ha vært et gudehov på Hove, en drøy kilometer vest for kirken. En prest ved navn Ivar er nevnt i et skinnbrev fra 1320, men kirken antas å være fra 1100-tallet (eller rundt 1200). Tromøya hørte etter reformasjonen til Holt prestegjeld før området sammen med Austre Moland og Barbu ble utskilt i et eget prestegjeld i 1747. Dette ble delt i tre i 1877. Tromøy prestegjeld omfattet også deler av fastlandet, der man etterhvert fant det kronglete å karre seg til utkanten av øya for å få utført kirkelige funksjoner. Resultatet var en avskalling med nye sogn og nye kirker. Ellers har Tromøy kirke vært et landemerke for ferdselen til sjøs inntil mindre beiting i etterkrigstiden førte til gjengroing.
Kirkebygg
Steinkirkedelen (med en murtykkelse på rundt halvannen meter) er altså eldst. Dette er øst-vestdelen, som i dag er tverrskip. Opprinnelig var lengden ca. 2/3 av den nåværende. Det var apsis i øst, mens vestenden antas å være opprinnelig og kan ha fundamenter fra et tårn (muligens rundt). Forlengelsen østover skjedde i gotisk tid, ca. 1250-1300. Ved den anledning fikk kirken et rett avsluttet kor i øst, og presteinngangen i korets sørvegg ble flyttet østover. Den er i dag gjenmurt, men godt synlig i muren. Den er romansk (rundbuet) og har et mannshode på hver side av åpningen (av granitt). Det trekkes paralleller til Hedrum kirke og antydes at det kan dreie seg om Odin øg Frøy. Her er en annen versjon av historien.
Kirken ble i 1724 solgt til stiftsbefalingsmannen, som året etter solgte den videre til allmuen. Samme år (altså 1725) fikk kirken nye altertavle og prekestol, muligens som følge av gaver gitt i glede over at kirken kom på menighetens hender. I 1748-51 ble kirken utvidet til korskirke under ledelse av Ole Nielsen Weierholt. Alle vegger ble forhøyet, og som vi ser, er gavlene av tre også på murdelen, som ble gjort om til tverrskip, mens kirken fikk kor i sør. Tårn ble bygget i 1753, men revet allerede fire år senere fordi det var medtatt. Det ble da laget ny hovedinngang i nord med våpenhus og klokkehus. Innvendig fikk kirken tønnehvelv med skymaling. Som ved Flosta kirke ble malerarbeidet utført av Jørgen Schultz, som signerte arbeidet og daterte det 1758 på orgelgalleriet.
Interiør og inventar
I 1880–81 ble innerveggene panelt og malt etter tidens smak, orgelgalleriets utsmykning ble sendt til Folkemuseet, kirken fikk nye benker m.m. Noen tiår senere ble kirken restaurert, og den 20. august 1939 ble den gjeninnviet i nygammel stand. Kirken ble restaurert også i 2003. Ifølge Kirkesøk har kirken 290 plasser, mens Kunsthistorie.com og Wikipedia opererer med 500.
Altertavlen og prekestolen ble begge laget av Mogens Thrane i 1725, altså noen år før ombyggingen. I altertavlens nedre midtfelt ser vi nattverden og over det korstfestelsen. Prekestolen har bilder av evangelistene.
Korskillet er skåret av Weierholt og har Frederik Vs kongemonogram båret av løver som igjen er flankert av engler. Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1300 og antas å være hugget i verkstedet knyttet til Stavanger domkirke. Den er ikke ulik fonten i Fjære kirke. I koret er en skriftestol fra 1750, noe vi ser av bildet på døren, der en prest gir syndsforlatelse. To andre bilder på stoler viser Peter og Den bortkomne sønn. Bildene er malt av Schultz. Ved siden av prekestolen står fire timeglass med dateringen 1769. Det tar visstnok 15 minutter å tømme hvert av dem. Kirken har også en rekke andre gamle gjenstander. De to kirkeklokkene er fra 1769 (London) og 1886 (Pusnes Jernstøberi).
Et orgel fra 1750-tallet skal være å finne på Folkemuseet, skjønt det gjelder muligens bare enkelte deler, deriblant en rekke piper. I 1904 fikk kirken nytt orgel bygget av Lars Brynhildsrud, og dette ble i 1965 byttet ut med et orgel fra Vestlandske Orgelverksted. Etter årevis med pengeinnsamling kom dagens orgel på plass i 2016. Det er bygget av tyske Orgelbau Mühleisen, som også leverte orgelet til Arendals trefoldighetskirke i 2010.
Kirkeård og omgivelser
Tromøy kirke er omgitt av en velstelt kirkegård av en viss størrelse. En rekke gamle gravmonumenter er stilt opp på utstilling langs kirkegårdsmuren. I et parkområde som er adkilt fra gravplassen med en port, er et minnesmerke over falne i den annen verdenskrig. Nord for kirken står et hvitkalket gravkapell som ble oppført i 1956, og et rødmalt redskapshus/servicebygg fra 1985. Prestegården er avbildet hos Opplysningsvesenets fond, som også skriver om dens historie.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn, kirke nr. 1
I likhet med mye av det østre Aust-Agder sognet Arendal en gang til Holt prestegjeld. I 1669 fikk det fremvoksende ladestedet tillatelse til å oppføre egen kirke. Byggmester for denne trekirken (like vest for nåværende kirke) var Johannes Halsteinson, og kirken ble innviet den 6. desember 1670. Den fikk etterhvert flere påbygg og fikk Y-form (som en av bare ti kirker i Norge). I 1714 kom det til et tårn i gråstein ved nordfløyen. Denne kirken ble i stadig dårligere stand mot slutten av 1700-tallet, og på 1830-tallet ble den avløst av en ny kirke. Arendals første kirke hadde et alterbilde som fremstilte nattverden, og prekestolen var utsmykket med utskårne trefigurer av de fire evangelistene. Kirken fikk orgel i 1723 (13 stemmer, Peter Lorentzen Elster) og kongestol i 1751. Den skal ha hatt portretter av kongene Kristian V, Frederik IV, Kristian VI og Frederik V samt det danske riksvåpenet. Kirkegården, som ble innviet i 1709, lå lenger nedi bakken, like nedenfor dagens kirke.
Kirke nr. 2
Ny kirke — også den en trekirke, men denne gangen åttekantet — ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnstein ble nedlagt av selveste kronprins Oscar den 7. august 1833, og kirken ble innviet den 23. mars 1836. Denne bindingsverkskirken beholdt tårnet fra gamlekirken, og kirken hadde inngang i øst og kor i vest, altså motsatt orientering av det vanlige. De 555 plassene til tross skal denne kirken ha vært i minste laget allerede fra begynnelsen, noe som muligens også hadde sammenheng med at alle plasser i utgangpunktet var bortleid til velstående borgere og ikke kunne brukes av andre. Denne ordningen ble etterhvert avviklet som følge av misnøye. Dette var dessuten en periode med kraftig befolkningsvekst.
Istedenfor altertavle hadde Grosch-kirken en gipskopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue. Døpefonten var en knelende engel som holdt kummen i hendene, også den en Thorvaldsen-kopi. Disse ble senere overført til Froland kirke, der de siden har fått avløsning. (Kristusstatuen er å finne på Aust-Agder kulturhistoriske senter.) Kirken overtok først orgelet fra gamlekirken, men fikk et nytt Claus Jensen-orgel i 1876. Dette fant i 1888 veien til Bjorbekk kirke, der det fortsatt er i bruk.
Dagens kirke
Etterhvert begynte den prosessen som resulterte i dagens kirke. I forkant av kirkebyggingen fikk byen ny høyere skole (Arendal gymnas) lenger oppi bakken på Tyholmen, og det var en stund snakk om å bygge kirken øverst i Vestregate (i Blødekjær). Den endelige reguleringen plasserte imidlertid kirken litt opp i skråningen på Tyholmen. Nødvendige tomtekjøp ble ordnet, og det var ønske og krav om en sokkel for kirken på den skrå tomten i form av basarhaller, som etterhvert skulle romme butikker. En arkitektkonkurranse utlyst i 1883 ble i 1884 vunnet av Christian Fürst, som på det tidspunktet fortsatt var student hos Johannes Otzen, Fürsts mentor og arkitekt for St. Gertrud Kirche i Hamburg, som Trefoldighetskirken har visse likhetstrekk med. Grunnstein ble nedlagt den 7. august 1885. Fürsts studiekamerat Egon Schmüser tituleres gjerne som byggeleder. Han kan vel også sies å ha vært utførende arkitekt for basaren, for det ble etterhvert han som utarbeidet tekniske tegninger for den. Byggmester var Carl Lovin Wagle. Trefoldighetskirken ble innviet av biskopen den 29. juni 1888.
Som det fremgår av bildene, er kirken av upusset tegl, men hva slags form har den? Det kan vel argumenteres for at den har form som et latinsk kors, men i likhet med Sagene kirke (også tegnet av Fürst) har den en romfølelse med elementer av langkirke, korskirke, basilika og sentralkirke, og beskrivelser av kirken varierer deretter. Også her er hjørnene mellom korsarmene skrådd. Korsarmene som danner tverrskipet, er brede og korte, og de har gallerier. Tverrskipene har få sitteplasser, og disse er stoler snarere enn kirkebenker, noe som bidrar til langkirkepreget. Det er tre skip i kirkens lengderetning. Sideskipene er imidlertid smale, og områdene under galleriene fungerer egentlig bare som passasjer. Orienteringen er nesten fra nord til sør, med koret svakt mot sør-sørøst og omgitt av sakristier som sies å være svært små. Det er tårn i nord. Kirken hadde opprinnelig ca. 1 200 sitteplasser, men dette er i dag redusert til rundt 850.
Det brant i kirken natten mellom 12. og 13. januar 1902. Det så alvorlig ut en stund, men det viste seg at skadene ikke var så omfattende som antatt. (Wikipedia har flere detaljer om brannen.) Både kirken og basaren fikk imidlertid tidlig problemer med frostsprengning. Allerede i 1909 ble det satt opp stillaser rundt hele kirken for å bytte ut ødelagt fasadestein, og det har vært gjentatte perioder med restaurering siden. På basaren, som jo har flatt tak, har det vært enda større problemer, og problemet synes å ha blitt forsterket av et slags malingslag som ble påsmurt. På 1980-tallet vurderte man å rive basaren. Mot slutten av 1980-tallet valgt man en flikkeløsning som viste seg ikke å holde. I 2005 rev man den gamle basaren og bygget opp hele anlegget på nytt tilnærmet lik det gamle, men med visse tekniske oppjusteringer. Basaren ble gjenåpnet året etter.
Interiør og inventar
Når det gjelder inventar, tegnet Schmüser også prekestol, alter og døpefont, alt utført av snekker H.P. Larsen, som også laget benkene. Opprinnelig hadde kirken en mindre og enklere, nygotisk altertavle med et forgylt kors på blå bunn. Etter en gave gitt i 1898 fikk kirken en altertavle med et bilde malt av August Eiebakke. Den viser Jesus som velsigner disiplene før sin himmelfart (jf. Luk 24, 50). Det sies at fremtredende kirkemenn stod modeller for disiplene. Tavlen ble innviet den 21. juni 1901.
Prekestolen sies å ha kommet uskadet fra brannen i 1902, mens døpefonten skal ha blitt forkullet. Hva som siden har skjedd med den, sies det lite om. Ved døpefonten henger et flamsk maleri som er malt på slutten av 1600-tallet etter et kobbersikk av Cornelius Galle, som igjen er kopiert etter en original av Giovanni Stradanus (alias Jan van der Straat). Bildet viser De hellige tre kongers tilbedelse. Det sies at man la det bort etter brannen, da det ble antatt skadet, men det er åpenbart restaurert siden.
Kirken har hatt flere orgler. Det første, et August Nielsen-orgel med 26 stemmer, ble gitt av Anton Chr. Houen til innvielsen. Orgelet ble bygget om og utvidet til 44 stemmer av J.H. Jørgensen i 1957. Dette omfattet også et anlegg for overføring av musikk fra kirketårnet. I 2010 ble det installert nytt orgel bygget av Orgelbau Mühleisen. I den forbindelse ble også prospektet utvidet. Midtdelen på bildet i Wikipedia er det opprinnelige, mens de to vingene er nye. Orgelet sies å være Norges fjerde største kirkeorgel, og er nærmere beskrevet av orgelbyggeriet.
Kirken hadde opprinnelig tre stålklokker fra Bochumer Verein. De skulle opprinnelig ha vært av bronse, men etter et økonomisk krakk i 1886 var det nødvendig å kutte ned på utgiftene. I 1983 ble det installert et klokkespill med 16 klokker fra Olsen Nauen. NRK har lydopptak av kirkeklokkene. Flere inventargjenstander er skildret i kildene.
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård her. Byens kirkegård ligger et par kilometer unna, nærmere E18.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Stokken kirke ligger like vest for Eydehavn. Opprinnelig hørte området til Holt prestegjeld, før det i 1747 ble utskilt et prestegjeld bestående av Austre Moland, Tromøy og Barbu som ble delt i tre i 1877. Stokken fikk egen kirke i 1879, da som anneks til Austre Moland, mens Barbu fikk kirke året etter. I dag utgjør Stokken et eget sogn.
Kirkebygg
Stokken kirke ble tegnet av J.C. Reuter, oppført under byggmester Carl Svendsen og innviet den 13. august 1879. Det er en langkirke i tre (bindingsverk) med ca. 400 plasser. Den har orgelgalleri over inngangen og gallerier langs langsidene. Ved siden av er et påbygg med menighetssal og ungdomslokaler. Tegningene for kirken er siden brukt ved bygging av Færvik kirke og Bjorbekk kirke.
Interiør og inventar
Kirkerommet er malt om et par ganger. Til femtiårsjubileet ble interiøret malt av Emil Rummelhoff, som i tillegg til å male vegger og benker også dekorerte prekestol og galleribrystning (frise med kornaks og vindruer) samt malte draperier på brystningen langs korveggen. Hans grønntone ble endret noe etter forslag fra Finn Krafft til 75-årsjubileet i 1954, da kirken fikk sine nåværende interiørfarger. Disse ble videreført da kirken ble malt på nytt til hundreårsjubileet, og også draperiene ble malt opp igjen.
Altertavlen viser Jesus i Getsemane og ble malt av Hedvig Lund, visstnok sammen med hennes mann, Bernt Lund. Bildet hadde vært brukt i altertavlen i Austre Moland kirken til erstatning for det tidligere alterbildet, men det gamle bildet ble tatt tilbake, og det nye ble noe senere gitt til Stokken kirke. Det er anbragt i en nygotisk innramming av Ludvig Karsten, som var byggmesterens sønn og bare sytten år på det tidspunktet. Det samme motivet skal for øvrig være å finne i altertavlen i Løten kirke og i et maleri i Våler kirke (før brannen, ihvertfall).
Prekestol og døpefont er på alder med kirken. Rummelhoff malte evangelissymboler på prekestolen, men kom til å bytte om symbolene for Matteus og Lukas, slik at vi får Matteus med bevinget okse og Lukas med bevinget menneske. Døpefonten er en avstøpning av fonten i Vartov hospitalskirke i København (der originalen er laget av Christopher Borch). Kummen bæres av tre englehoder på en vridd søyle med vinranker og akantusblader.
Orgelet sies (i kirkeleksikonet og andre steder) å være et ni stemmers Jørgensen-orgel fra 1928. Det må sies å være relativt gammelt. De to kirkeklokkene er fra Olsen & Søn og på alder med kirken.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble tatt i bruk året før kirkeinnvielsen. Den er relativt kupert og inndelt i flere delområder, hvorav det like vest for kirken er det eldste, og det har vært flere utvidelser. For eksempel ble den såkalte kirkegården i skogen eller kapellkirkegårdnen tatt i bruk i 1918 under spanskesykeepidemien. Et gravkapell i tre ble for øvrig innviet den 31. oktober 1925. Etter krigen ble området nord for kirken tatt i bruk. Et krigsminnesmerke på kirkegården ble avduket den 7. juni 1947. Det finnes også en kirkegård ved Helleheia.
Kilder og videre lesning:
Tromøy kirke var i mange hundre år Tromøyas eneste kirke, men på 1800-tallet økte befolkningen, og det kom etterhvert kirke i Færvik, vest på øya. Øst på øya ble møtesalen på aldershjemmet samt et lite lokale på Flademo brukt til kirkelige aktiviteter, og det ble etterhvert arbeidet for kirkebygging, med innsamlinger og planlegging.
Tomt ble kjøpt inn fra Adolf Thomassen vinteren 1917, og pengeinnsamling ble igangsatt. Kongshavn kapell ble tegnet av byggmester Albert Hansen, mens Jørgen Jørgensen og Edvard Iversen gjorde byggearbeidet. Bygget ble oppført som kombinert bedehus og kapell. Kapellet ble innviet den 27. november 1921, og det ble påbygget i 1955-57 med gjeninnvielse 12. mai. Det var også byggearbeider på 1970-tallet for å leggge inn vann og avløp, og et barnehagetilbygg stod klart i 1983. Kapellet har 150 sitteplasser.
Bygget sies (i Bjarne Nenseters bok «På kirkevandring i Aust-Agder») å ha en stor sal og galleri og en mindre sal under galleriet samt mindre møterom og kjøkken (som kom til i 1950-årene). Det sies også at dører mellom salene gjør at man kan velge å bruke større rom samlet. Det blir vel litt som en småkirke eller arbeidskirke rent praktisk. Det har i årenes løp vært en rekke forskjellige former for mer eller mindre religiøs virksomhet ved kapellet, inkludert noe utleie.
Altertavlen, fra 1921, er malt av Ove Christian Bærøe og viser Den gode hyrde. Også prekestolen (i tre) og døpefonten (i granitt) er på alder med kapellet. I 1965 overtok kapellet orgelet fra Tromøy kirke, som da fikk seg nytt. Orgelet skal være bygget av orgelbygger Lars Brynhildsrud fra Moss rundt århundreskiftet og avløste et mindre orgel fra kapellets tidlige dager. Kirkeklokken er tysk og fra 1923. Kirkesølvet ble stjålet i et innbrudd i 1983 og nytt anskaffet.
Ifølge Wikipedia er ikke kapellet lenger i ordinær bruk, men har vært foreslått revet. Det later til at det er barnehage på stedet, og kapellet ble i 2019 solgt til barnehagedriveren.
Det er ikke kirkegård ved kapellet.
Kilder og videre lesning:
Arendal frikirke holdt til i dette bygget fra 1879 til menigheten flyttet inn i nytt bygg i Fredens vei på Strømsbu i 2004. Bygget har siden, som navnet sier, vært brukt som kulturverksted der det arrangeres konserter, teater osv. Et skilt på veggen i 2011 titulerer bygget som «Kulturkjerka. Arendal Levende verksted». Bygget er regnet som verneverdig og drives etter sigende av en stiftelse. Dette har imidlertid ikke satt mange spor etter seg i de senere år, og undertegnede kjenner ikke aktuell status for bygget, som ellers er kort omtalt i Wikipedia.
Bakgrunn
Hisøya sognet tradisjonelt til Øyestad, skjønt ifølge et dokument fra 1320 skal det ha stått en kirke på Hisøya en gang i middelalderen. Med økende befolkning på 1800-tallet førte den besværlige kirkeveien til krav om egen kirke. Kirkens grunn ble festet fra gården Hiis, og oppsitteren Gjeruld Terkelsen Hiis hadde mer enn én finger med i spillet da kirken ble oppført. Kort tid i forveien var Bamble kirke blitt innviet til stor begeistring. Den var tegnet av Gustav Adolph Lammers, som bearbeidet tegningene for Hisøy kirke. (Opprinnelig laget Lammers faktisk et utkast til langkirke med dobbelttårn, men det ble det ikke noe av.)
Kirkebygg
Hisøy kirke ble innviet den 11. november 1849, etter at Hisøy var blitt utskilt som eget kirkesogn i 1847. Hisøy ble eget prestegjeld i 1872. Hisøyområdet ble for øvrig utskilt fra Øyestad som egen kommune i 1881 og innlemmet i Arendal i 1992.
Hisøy kirke er en laftet korskirke med nokså korte tverrarmer. Orienteringen er fra sørvest til nordøst, og kirken har tårn ved inngangen i sørvest og et rett avsluttet kor i nordøstre korsarm med sakristi i forlengelsen. Antall sitteplasser er rundt 500. Vi snakker på en måte om tidlig nygotikk, men vinduene vitner mer om den klassisismen som var i ferd med å bli avløst. Tårnet var lite i utgangspunktet og dessuten i dårlig stand, men ble ombygget i 1892 (etter tegninger av L.Chr. Wagle). I 1896 ble det gjort om på galleriene i tverrskipene. De ble forenklet til én etasje i hvert etter tegninger av Egon Schmüser (som vi ellers kjenner fra hans arbeider med Trefoldighetskirken i Arendal). Også andre bygningsendringer er omtalt i litteraturen. Kirken ble rehabilitert senest i 2011.
Interiør
Kirken har utvendig panel, men i kirkerommet er laftetømmeret synlig. Blant de gotiske formene inne i kirken er kløverbuer (en etterligning av middelalderens steinarkitektur) spesielt fremtredende. Det er orgelgalleri i vest og altså gallerier i tverrskipene. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korskillet er i utgangspunktet nokså likt det i Bamble med lav balustrade og søyler med gotiske buer, men i Hisøy har buene stilisert kløvermønster snarere enn å være rene spissbuer. Korgulvet er hevet fire trinn over skipets gulv.
Inventar
Til å begynne med fantes det ikke noe alterbilde, men man brukte et forgylt kors på sort bakgrunn. En gave fra en anonym giver gjorde det imidlertid mulig å anskaffe at alterbilde i 1861. Sognestyret var av Lammers blitt anbefalt å henvende seg til Adolph Tidemand, noe de nektet å gjøre. I stedet valgte de Christen Brun, som malte et bilde av Jesus i Getsemane. Altertavlen måtte restaureres etter et branntilløp i 1952, men det endte med at Julius Smith malte en kopi av Bruns bilde — dog ikke helt identisk. Bildet har aldri stått spesielt høyt i kurs, og omkring 150-årsjubileet var snakk om å bytte det ut med en billedvev av Else Marie Jakobsen. Etter mye diskusjon der også anitikvariske myngiheter var inne i bildet, ble det imidlertid besluttet å beholde den gamle altertavlen.
Prekestolen og døpefonten er begge av tre og på alder med kirken. De er ifølge kirkeleksikonet laget av en snekker Torkildsen. På samme alder er de to kirkeklokkene, som er støpt av Nils Petter Linderberg i Sundsvall.
Det tok 25 år før man hadde til orgel i kirken. Et orgel av J.O. Engh ble tatt i bruk 22. oktober 1874. Detaljer om instrumentet er ikke kjent, men siden det ble levert på kort tid, er det mulig at det dreide seg om et beskjedent, lite orgel. Det varte heller ikke så lenge, og i 1905 ble det inngått kontrakt med Lars Brynhildsrud i Moss om bygging av et 16 stemmers orgel. Brynhildsrud døde før orgelet var ferdig, og det ble ferdigstilt av Andreas Landrog fra Haugesund og innviet i november 1906. Orgelet var helmekanisk, og disposisjonen er gitt på s. 167 i jubileumsboken. Det nygotiske prospektet er fortsatt i bruk, selv om det etterhvert gikk nedover med Brynhildsrud-orgelet, som i 1982 ble avløst av et orgel fra Bruno Christensen (op. 310, 15 stemmer, 2 manualer og pedal).
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ved Hisøy kirke er et studium verdt for en som interesserer seg for slikt. Her er en rekke gravminner fra 1800-tallet, inkludert mange flotte monumenter for skipsredere og andre handelsfolk. Noe av det spesielle er at mange felt med steinrammer er beholdt, mens de jo stort sett er faset ut på norske kirkegårder ellers. Jubileumsboken bruker en god del sider på å skildre kirkegården. Det finnes også en kirkegårdsparsell på sørvestsiden av Flødevigveien, der det også er parkering for besøkende til kirken. Nord for kirken står et gravkapell fra 1933 (se jubileumsbokens side 35ff).
Da Gjeruld Terkelsen Hiis’ sønn Johan Edvard døde ugift og barnløs i 1874 (bare tre år etter faren), ønsket arvingene å selge Hiis gård som prestegård, og kommunen ville kjøpe gården, men det sies at presten heller ville bo i Kolbjørnsvik, der en prestebolig ble oppført, riktignok uten jordvei. I 1971 ble det oppført et menighetshus.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Det hadde vært kirke på Tromøya siden middelalderen, men på 1800-tallet økte befolkningen såpass at at det kom krav om ny kirke på den vestre delen av øya ved Færvik. Midler til kirke ble skjenket av skipsreder og ordfører O.B. Sørensen med frue, som noen år tidligere hadde gitt menigheten kirkegård. De har også grunnlagt et legat til kirkens og kirkegårdens forskjønnelse.
Det later til at J.C. Reuters tegninger for Stokken kirke ble brukt også til oppføringen av Færvik kirke. Det sørget O.B. Sørensen for. Det sies at Sørensen også hyret byggmester Carl D. Svendsen, som hadde bygget Stokken kirke, til Færvik, men en lokal tradisjon vil ha det til at det var hans sønn Ludvig Karlsen som bygget kirken under farens overoppsyn. Samme tegninger ble også brukt brukt ved byggingen av Bjorbekk kirke. Byggingen begynte med oppførelse av grunnmur i 1879, og kirken ble innviet av biskopen den 28. mai 1884 (men årstallet 1883 står på vindfløyen i spiret).
Kirkebygg
Færvik kirke et er en nygotisk langkirke i bindingsverk som ifølge Kirkesøk har 490 plasser, mens det opprinnelige tallet i kallsboken var hele 700. Kirken har rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor med sakristier på sidene og vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Det er gallerier i vest og langs veggene i nord og sør. Det vil si: Orienteringen er strengt tatt fra nordvest til sørøst, altså med koret i sistnevnte retning.
Inventar
Altertavlen ble snekret av Helmer Fredriksen, visstnok etter modell av tavlen i Barbu kirke (1880). Alterbildet ble malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands populære Oppstandelsen i Bragernes kirke. I korvinduene er det to glassmalerier fra 1963 av Per Vigeland som viser Såmannen og Den gode hyrde. I 1965 kom det inn glassmalerier i vinduene i korets sidevegger, også de av Per Vigeland. Prekestolen antas å være snekret av en av håndverkerne som var med og bygget kirken, mens døpefonten, også fra 1884, er laget av Søren Lexow Hansen — opprinnelig til en utstilling i Kristiania. Fonten har form av en engel som holder døpefatet. Ifølge menighetsbladet mistet den vingene for noen år siden, men i 2012 ble det meldt at dåpsengelen var reparert og hel igjen.
Til åpningen hadde kirken et lite harmonium. I 1920 fikk den et Olsen & Jørgensen-orgel (11 stemmer, to manualer). Det begynte å svikte i begynnelsen av 1970-årene og rapporteres å være defekt både i jubileumsboken (1984), hos Nenseter (1992) og i kirkeleksikonet (1993). I jubileumsboken sies det at man som midlertidig løsning har gått til innkjøp av et elektronisk orgel. Reparasjoner er på gang, ifølge Nenseter. Undertegnede vet ikke hva som har skjedd siden det, men det spilles visstnok fremdeles på orgel i kirken. I 2011 ble det rapportert om problemer med reparasjonsbehov. Vi må vel dermed formode at det er det samme gamle orgelet som brukes. Kirken har to klokker fra O. Olsen & Søn fra 1884.
Kirkegård og omgivelser
Det kom altså kirkegård før kirke. O.B. Sørensen kjøpte ca. 9 mål fra Vestre Færvik gård sommeren 1878, og det ble opparbeidet gravplass vest for der kirken ligger. Tillatelse til å innvie gravplassen ble gitt først høsten 1880. Da var allerede Sørensens første kone begravet der, og han hadde giftet seg på nytt. Kirkegården er fint inndelt i flere felt med kantstein og terrassering, ikke helt ulikt deler av Arendal kirkegård (ved krematoriet). Foran kirken står en minnebauta over O.B. Sørensen og frue, som altså gav menigheten kirkegård og kirke. Det er parkeringsplass på den andre siden av veien. Der står noe som ser ut til å være redskapshus/bårehus/servicebygg.
Kilder og videre lesning:
St. Franciskus Xaverius, Arendals katolske menighet, ble opprettet i 1911 og omfatter store deler av Aust-Agder samt Fyresdal og Nissedal i Telemark. Menigheten har navn etter den hellige Frans Xavier, og det kommer vel knapt som en overraskelse at det er fransiskanere knyttet til stedet. Menigheten hører inn under Oslo katolske bispedømme.
Frem til 1954 holdt menigheten til i en trekirke på toppen av Tyholmen, et ombygget lysthus. Denne var for liten allerede på 1930-tallet, men først i 50-årene fikk man bygget dagens murkirke på samme sted, og den ble innviet den 24. januar 1954. Kirken ble utvidet i 2009 (og innviet 3. januar 2010). Den har 150 sitteplasser. I tilknytning til kirken drives også skole og barnehage.
Ifølge Wikipedia hadde menigheten 1 574 medlemmer per 2017. Den katolske kirke i Norge skriver mer om menighetens historie, inkludert tidligere sykehusdrift. Menigheten har også en blogg.
Kilder og videre lesning:
