Ila landsfengsel ble oppført som kvinnefengsel i 1937–39, men ble under krigen brukt som interneringsleir for norske krigsfanger. I årene like etter krigen gikk fengselet under betegnelsen Ilebu, og det var landssvikdømte og varetektsfengslede som ble internert her. Fra 1950-årene av ble det sikringsanstalt og utviklet seg gjennom en rekke moderniseringer til dagens fengsel.
En av dem som ble dømt for landssvik, var russiske Alexey Zaitzow, som hadde rømt fra Russland ved revolusjonen og livnærte seg i Norge som scenograf, fotograf og plakatkunstner. Han meldte seg inn i NS i 1941 da russerne gikk med på de alliertes side i krigen, og han ble i landssvikoppgjøret dømt for sin propagandavirksomhet for okkupasjonsmakten. I 1947–48 sonet han ett år og fem måneder på Ilebu, og under soningen fikk han tillatelse til å utsmykke fengselets kapell. Arbeidet ble utført i vårhalvåret 1948 med innvielse i pinsen.
Zaitzow forteller selv om arbeidsprosessen og motivene i utsmykningen. Detaljene i skildringen skal ikke gjentas her, men det kan opplyses at den ene av kapellrommets langvegger er en yttervegg med store vinduer og den andre utgjøres av en stor veggflate med fire innfelte ovner. I en liten kornisje henger et krusifiks på veggen over alteret, og det er korskille i form av en lav skranke med knefall. I motsatt ende av rommet er det galleri. Som Zaitzow selv forteller, dreide arbeidet seg mye om å legge på sementlag og skjære ut illustrasjoner med potetskreller idet sementen hadde passe konsistens. Så å si alle flater som kan dekkes med illustrasjoner, er dekket. Bildene og symbolene gjenkjennes fra Bibelen, sagaer og andre fortellinger, og motivkretsene glir over i hverandre. I tillegg er det laget alterbord, prekestol (riktignok bortstablet nå), relieffer på dører, smijernslamper mm. I gulvet er en kompassrose som er dekket av gulvbelegg.
Litt bak husrekken i Verksgata på Bærums Verk står et stabbur med en støpul ved siden av, og i stabburet er et kapell: Stabburskapellet. Det ble vigslet av biskop Andreas Aarflot i 1993 og eies av Carl Otto Løvenskiold, som har stilt det til rådighet for kirken, det vil si Lommedalen menighet. Faktisk var dette menighetens første gudshus, siden Lommedalen kirke stod klar først i 1995. Kapellet holder åpent på søndagene i advent og brukes mest i desember, men kan også brukes til brylluper i litt mindre format: Det har plass til inntil 25 personer.
Østerås kirke, like ved Østerås kjøpesenter i Bærum, er en arbeidskirke i tegl som ble innviet i 1974, etter at arkitektene, Viggo Kippenes og Ashish Krishna, hadde vunnet en arkitektkonkurranse i 1971 under prosjektnavnet «Jubilate Deo». Det foreligger motstridende opplysninger om antall sitteplasser. De fleste kilder (inkludert Kirkesøk) hevder at kirken har 850 plasser medregnet tilstøtende menighetssaler, men ifølge denne stillingsutlysningen dreier det seg om 690, hvorav 400 i selve kirkerommet. I bygget er det ellers barnehage med separat inngang samt rom for ungdomsarbeid, speidere og søndagsskole. Det er frittstående klokketårn (støpul).
Kirken hadde et Jørgensen-orgel som var på alder med kirken. Dette var ikke i god stand, og det ble utlyst anbud i 2015. I 2018 meldte menighetsbladet at kontrakt var undertegnet med tyske Weimbs Orgelbau. I 2019 ble det gamle orgelet demontert, og bygging av nytt orgel kunne begynne. Det nye orgelet var forventet innviet den 26. april 2020, men dette ble utsatt noe pga. covid-pandemien og skjedde i stedet den 25. oktober.
Bakgrunn
Tanum kirke er for mange kjent fra Harriet Backers maleri «Barnedåp i Tanum kirke». Det er en enskipet murkirke fra ca. 1130 som ble forlenget med åtte meter på 1700-tallet. Den var lenge gavekirke, ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723 og ble kommunal eiendom i 1850. Da ble den ansett for å være for liten, og P.H. Holtermann ble bedt om å komme med forslag til istandsettelse av kirken. Han mente den var i for dårlig stand, men foreslo å bygge en korskirke med delvis bruk av den gamle kirkens grunnmurer. Det ble imidlertid vedtatt å bygge ny kirke et annet sted, og det ble til Bryn kirke. Etter dette gikk Tanum kirke ut av bruk noen år, men den ble ikke revet og ble stående mer eller mindre urørt til den ble tatt i bruk i sommerhalvåret på 1890-tallet og satt i stand i 1901–02.
Kirkebygg
Bygget er skildret i detalj i Norges kirker, som også skildrer interiør og inventar i ord og bilder. Her skal vi nøye oss med et kort sammendrag.
Interiør og inventar
Kirken har galleri langs deler av nordveggen. Av interiør har den en renessansealtertavle fra 1663 der hovedbildet viser Jesus på korset flankert av Maria og Johannes. Roar Hauglid mener at Svend Svanneberg står bak både prekestolen og døpefonten, som begge har akantusskurd og himlinger. Prekestolen har tønneformet grunnform, slik det var vanlig i 1723 (datoen som er innrisset i medaljongen i front med givernes initialer). Døpefonten som beskrives i «Norges kirker», er av 1700-tallstypen med en guttefigur som bærer kummen, og den har som nevnt himling. Fonten er avbildet hos Hauglid, men den fonten som er avbildet i Norges kirker, er åpenbart nyere, uten at dette er gjort rede for i teksten.
Det er bevart et romansk krusifiks og en romansk madonna samt en ytterligere kvinnefigur som muligens er Maria, alle fra middelalderen. Det er dessuten avdekket kalkmalerier på veggene. To klokker omtales, den ene fra 1200-tallet, den andre resultat av en omstøpning i 1737. Orgelet på vestgalleriet sies å være et gammelt Albrechtsen-orgel som har vendt tilbake til Tanum etter et mellomopphold i Bryn kirke.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en kirkegård som er blitt utvidet flere ganger, senest i 2005. Det er mur rundt kirkegården — ihvertfall deler av den — og Tanumåsen er et populært turterreng som dessuten har mange kulturminner.
Bakgrunn
Snarøya kirke representerer i grunnen betongbrutalismen fra dens glansdager. Samtidig er den kledd inn i en vegetasjon som nærmest gjør den organisk, selv om det muligens ikke er slik det var tenkt opprinnelig. I sjette bind av «Kirker i Norge» beskriver Einar Dahle dette som en tornerosehage rundt kirken, som han gir tittelen «Betongskulpturen». Kirken ble innviet i 1968. Den ligger på en åskam langt ute på Snarøya, utenfor det som en gang var Fornebu lufthavn og under innflyvningstraseen til rullebanen. Dette har lagt begrensninger på arkitektenes utfoldelse i høyden, og arkitektene? Harald Hille og Odd Østbye.
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en arbeidskirke med 250 plasser. Selve kirkerommet har rektangulær hovedform (langkirke), men som det fremgår av bildene, er de utvendige (og innvendige) flatene for en stor del krumme — med unntak av nordvestsiden med inngangsdørene. Både utvendig og innvendig skapes mye av flatevirkningen av avtrykk fra forskalingsplankene. Likevel er dette en form for betongarkitektur som vil vinne gehør selv hos mange betongskeptikere. Kirken er da også blitt tildelt arkitekturprisen Betongtavlen — underlig nok så sent som i 1985. Som arbeidskirke huser bygget en rekke andre funksjoner foruten selve kirkerommet. Disse er lagt til kjelleren og omfatter menighetssal, ungdomslokale, speiderhule, kjøkken, garderobe, toalett og tekniske rom. Det er et nesten frittstående klokketårn som man passerer idet man kommer opp gangstien til toppen av bakken like før hovedinngangen (med to klokker). Bygningskomplekset inneholder også kontorer for menigheten, som i 2016 skiftet navn fra Lysaker/Snarøya til Fornebulandet.
Interiør og inventar
Bilder av kirkerommet — som er enkelt, men virkningsfullt innredet — er gjengitt på Kirkesøk og i Digitalt museum. Vi kan kort nevne at alteret er av marmor. Alterutsmykning er utført av Veslemøy Nystedt Stoltenberg i 1986, og Østbye har tegnet alterutstyr. Prekestolen er i betong og døpefonten av rustfritt stål. Orgel hadde man ikke råd til ved innvielsen. Det kom til senere etter innsamling. En rekke andre detaljer (og betraktninger omkring kirken og dens tilblivelsesprosess) kan leses ut av denne masteroppgaven.
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård her. I 2021 åpnet imidlertid Lilleøya gravlund på vestsiden av Fornebulandet. Der er det minnelund. Ellers henvises til Steinsskogen gravlund.
Kilder og videre lesning:
Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 198–203
Bygget som nå huser pinsekirken i Sandvika, ble oppført i 1890, bekostet av Elise Brodtkorb på Kjørbo gård og muligens tegnet av Olaf Boye. Det sies på en tidligere side hos Asker og Bærum historielag at bygget først var menighetshus for Tanum menighet (som Sandvikaområdet sogner til) for så å skjenkes til Vestre Bærum menighet i 1904. (Tanum kirke tilhørte da Vestre Bærum menighet, som i likhet med Østre Bærum ble utskilt fra Asker i 1893, jf. Arkivverket.) I 1921 ble det bygget et tårn, og bygget ble kirkevigslet. Sandvika kirke fikk altertavle av Mimi Falsen i 1941. Etter at Helgerud menighet ble opprettet i 1976, ble kirken brukt som interimskirke mens den nåværende arbeidskirken ble planlagt og bygget.
I 1982 ble bygget solgt til Pinsebevegelsen. Det hadde vært flere pinsemenigheter i Bærum siden 1920-tallet, slik det er omtalt på menighetens eget nettsted. Disse ble i 1973 slått sammen til Bærum pinsemenighet og holdt til på Haslum før de kjøpte Sandvika kirke. Pinsekirken i Bærum ble offisielt navn i 1996, men det ser ut til at Pinsekirken i Sandvika brukes i disse dager. I 2003 utvidet/ombygget menigheten, og resultatet ble PK-senteret med storsal på 430 plasser samt konferanse- og møtelokale. Den gamke kirken brukes til kafé, administrasjon og mindre samlinger.
Menigheten har ifølge en tidligere side på pinsebevegelsens nettsted 340 medlemmer og 175 tilhørige (barn av døpte medlemmer).
Den katolske kirke i Asker og Bærum har én menighet (grunnlagt 1926) som omfatter begge kommunene, og to kirkebygg, begge relativt langt øst i Bærum kommune. Til sammen dreier det seg om 2350 medlemmer ifølge Den katolske kirkes presentasjon av menigheten, men det er tall fra 2006, så det har ganske sikkert endret seg.
Denne kirken i Nyveien på Stabekk kalles Mariakirken og er tegnet av Christian Norberg-Schultz. Bygget stod ferdig i 1960, og komplekset huser åpenbart mer enn bare kirkerom, deriblant en menighetssal der Katolsk forum i Bærum har møter. Tidligere var det et aldershjem drevet av Antoniussøstrene (jf. presentasjonen av menigheten).
Det later til at det i Mariakirken holdes messer på norsk, polsk og vietnamesisk, mens kirken på Eikeli betjener de engelsktalende i menigheten.
Lommedalen kirke ligger på en bakketopp med fin utsikt i den nedre delen av Lommedalen. Den er tegnet av Lille Frøen arkitekter, som vant en arkitektkonkurranse, og oppført i 1994–95. Dette er et betongbygg, men det ligner ikke så mye på det som ble oppført da betongbrutalismen herjet som verst. Formelt sett er det en langkirke som skal være inspirert av Bærums middelalderkirker (Tanum og Haslum). Kirkerommet er rektangulært og har saltak, og et menighetsbygg i litt mindre dimensjoner ligger parallelt med dette, mens en lavere struktur med flatt tak forbinder de to. Antallet sitteplasser i kirken oppgis til 700.
Orgelet har 21 stemmer og ble bygget av Ryde og Berg i 1999. Kirken brukes endel til konserter. Kirkesøk har noen interiørbilder.
Asker og Bærum har to katolske kirker, begge i Bærum, nærmere bestemt Stabekk og Eikeli. Sistnevnte menighet ble formelt opprettet den 15. april 2018, og ved samme anledning skiftet kirken på Eikeli navn fra Kristi Freds kirke til St. Elisabeth kirke, oppkalt etter den hellige Elisabeth av Ungarn (1207–1231).
Ifølge Katolsk.no har kirkebyggingen sin bakgrunn i at moren til biskop John Willem Gran gav tomt til kirken, som stod ferdig i 1972. Arkitekter er F. Wozak, C. Bugge og T. Larsen. Som det fremgår av bildet, er det en teglkirke — ihvertfall i det ytre — uten at det står så mye mer om bygget på kirkens nettsted. Det skal finnes et maleri av Anne-Lise Knoff i denne kirken.
Det later til at kirken på Eikeli tradisjonelt har tatt seg av den engelsktalende delen av det som tidligere var én menighet. Det holdes messer på engelsk og norsk.
Kilentunet kapell — i Kilenveien, en sidevei til Oksenøyveien — sorterer under Fornebulandet menighet. Det finnes kontorer ved Snarøya kirke noen kilometer unna, men også ved dette menighetssenteret/grendehuset, som dessuten inneholder et kapell. På 1980-tallet ble det bygget prestebolig på Kilentunet — vest for parkeringsplassen, det vil si på motsatt side i forhold til menighetssenteret.
Kapellet presenteres i kirkeleksikonet som en arbeidskirke innviet i 1987, og som arkitekt oppgis Block Watne/Roy Holm. Det fortelles videre at kirkedelen av bygget har utsmykninger av Bjørg Abrahamsen i tekstil og pleksiglass. Menighetens årsmelding fra 2013 tyder på at det er ønskelig med oppgradering av lokalene. For øvrig planlegges nytt kirke- og kulturbygg på Fornebu.
Ved siden av bygget står en støpul i tre. Det er ikke kirkegård her. Det er det heller ikke ved Snarøya kirke. Den mest aktuelle gravplassen ser ut til å være Steinsskogen gravlund.
.jpg){kind=link}
