Bakgrunn
Vilnes kirke i Askvoll er omtalt («Wilnes kirkia») i Bergens kalvskinn rundt 1330. Det antas på generelt grunnlag at middelalderkirken var en stavkirke. Den brant ned etter et lynnedslag i 1673, og dagens kirke ble oppført året etter. Fra 1815 til 1903 var kirken faktisk eid av folk fra Bulandet før den ble kjøpt tilbake av folk på Atløy. Det var store problemer med kirken i denne perioden, og det var ikke my om å gjøre at den ble revet. Den ble imidlertid restaurert i 1950-årene, først under ledelse av Johan Lindstrøm, siden under sønnen Claus.
Kirkebygg
Vilnes kirke er en laftet langkirke med 130 sitteplasser. Den ble altså vigslet i 1674. Kirken har vesttårn, og koret er rett avsluttet.
Interiør og inventar
Vegger og tak er umalt, mens kirkebenkene er malt i grønt og rødt. Himlingen er flat og kirkerommet ganske lavt og intimt. Korgulvet er litt høyere enn skipets gulv, og korskillet er markert.
Alterfrontale fra Vilnes, nå i Oldsaksamlingen. Foto: Sannsynligvis Grete Gundhus (1973), fra Unimus. Lisens: CC BY-SA 4.0.
Altertavlen er en kopi fra 1977 av det alterfrontalet som nå er å finne i Oldsaksamlingen. Det dreier seg om et trerelieff som er umalt, mens originalen er malt. Treskjærer er Oddvin Parr. Motivet i midtfeltet er en gotisert versjon av Kristus in mandorla omgitt av evangelistsymbolene. I de andre feltene ses de tolv apostlene. På korets sidevegg henger en altertavle laget av Kåre Martinsen i 1950 med et naivistisk korsfestelsesbilde.
Prekestolen er skåret av Henrich von Wollum i 1675, og døpefonten er på alder med kirken og har et fat fra 1787. Klokken er støpt av Bochumer Verein i 1889, og kirken har et harmonium fra Vestre orgelfabrikk fra 1960.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården er omgitt av en steinmur.
Bakgrunn Midtgulen er ikke i Gulen, men i Bremanger. Området sognet opprinnelig til kirken på Grotle på Bremangerlandet og senere til kirken på Kalnes. Stedet fikk hjelpekirkegård i 1879, og fra 1890-årene ble muligheten for kirke ved gravplassen drøftet. Sognet ble opprettet i 1903.
Kirkebygg
Midtgulen kirke ble tegnet av Lars Sølvberg, oppført av byggmestrene Jens og Ola Sølvberg og vigslet den 3. mai 1904. Det er en laftet langkirke med 180 sitteplasser. Kirken har vesttårn (egentlig i nordvest), og koret er polygonalt avsluttet (som en halv åttekant) og omgitt av sakristier. Koret hadde opprinnelig ikke vinduer, men fikk to vinduer med glassmalerier til femtiårsjubileet. Ved samme anledning fikk resten av kirken nye vinduer. I 1991 ble det oppført et servicebygg på nordøstsiden inntil dåpssakristiet.
Interiør og inventar
Interiørfargene ser ut til å stamme fra istandsettingen til femtiårsjubileet. Kirken har orgelgalleri innenfor inngangen. I motsatt ende åpner koret seg nesten i sin fulle bredde mot skipet, men spissbueåpningen skjermer de øvrige delene noe. Korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv.
Den nygotiske altertavlen har et korsfestelsesbilde som antas å være malt av Frida Rusti. Teksten under bildet lyder: «Far! I dine hender yvergjev eg åndi mi» (Luk 23, 46). Prekestolen og døpefonten er begge på alder med kirken. Det er også kirkeklokken, som er støpt av Bochumer Verein. Orgelet er bygget av Martin Lønseth i 1929.
Kirkegård
Kirken står i kirkegårdens sørøstre utkant, nord for Gulevegen. Det er parkeringsplass sørvest for kirken.
Foto: Roger Grimelid, fra Riksantikvarens Kulturminnesøk
Bakgrunn Askvoll har hatt kirke siden middelalderen — på Askvoll øvre (gnr. 22). Den er nevnt i Bergens kalvskinn rundt 1330, da det etter alt å dømme stod en stavkirke på stedet. Denne ble avløst av en laftet kirke i 1604 eller 1605, idet det stavbygde våpenhuset med tårn ble gjenbrukt, og kirken fikk en korsarm mot nord i 1709. En laftet korskirke fra 1859 (tegnet av Jacob Wilhelm Nordan) brant etter lynnedslag allerede i 1862, og dagens kirke ble oppført på den gamle branntomten året etter. Kirken ble tegnet av Anders Askevold, byggmester var Ole Syslak, og vigslingen var den 13. desember 1863. Tårnet (som var lavt og hadde et kors på toppen) vakte imidlertid mishag lokalt, og i 1896 ble det gjort høyere, visstnok etter forbilde av Dale kirke i Fjaler.
Kirkebygg
Askvoll kirke er en langkirke i tre med 425 sitteplasser. Den har vesttårn, og koret er polygonalt avsluttet og har små sakristier på sidene innenfor bredden av skipet og med gallerier oppå.
Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Prekestolen står til høyre i koråpningen.
Den nygotiske altertavlen etterligner et alterskap/triptykon (men kan formodentlig ikke lukkes) og har et getsemanebilde malt av Askevold. Motivet er inspirert av Luk 22, 43, men teksten under bildet lyder: «Se det Guds Lam, som bærer Verdens Synd!» (Joh 1, 29). Man kan stusse over dateringen. Ifølge På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane skal Askevold ha malt bildet i hjembygden da han var 25 år, dvs. ca. 1859. Før dette oppholdt han seg imidlertid flere år i Düsseldorf, og motivet er påfallende likt alterbildet i Grimstad kirke, som skal være malt av Düsseldorf-maleren Otto Mengelberg i 1864, altså fem år senere.Hvem har påvirket hvem her? Var motivet allerede utbredt i denne formen, eller er Mengelbergs bilde eldre enn vi har antatt? Askevold har malt samme motiv til Solund (1860) og Brekke (1862), og Mengelbergs bilde skal være kopiert til flere norske kirker (f.eks. Kyrkjebø, Feios, Tønjum og Blaker).
I nordvesthjørnet oppe på galleriet henger noe som ser ut som det kan være en katekismetavle eller en del av en slik. Kan dette være fra 1600-tallskirken? To nummertavler fra den kirken har for øvrig havnet på Bergens museum.
Foto: Christian Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Bakgrunn, tidligere kirker Davik kommune — og Davik prestegjeld før kommunene ble opprettet — omfattet i sin tid områder både nord og sør for Nordfjorden. Prestegjeldet ble utskilt fra Eid på 1700-tallet. I 1960-årene ble Davik delt mellom de to nye kommunene Vågsøy og Bremanger, idet fastlandsområdene sør for fjorden ble en del av sistnevnte.
En kirke på Davik — eller snarere presten («Prest tekian. i dauikum») — er første gang omtalt i Bergens kalvskinn rundt 1330. Kirkens utseende er ikke kjent, men det antas på generelt grunnlag at det dreide seg om en stavkirke. Den ble rundt 1655 avløst av en tømret langkirke som i 1686 ble omtalt som svært skrøpelig, før den ble reparert og fikk nytt tårn rundt 1701. Kirken ble malt i 1720-årene, og prekestolen som fortsatt brukes, er fra denne kirken. Midt på 1700-tallet ble langkirken avløst av en korskirke. Denne skal ha lignet på Olden gamle kirke i utseende og størrelse, og på midten av 1800-tallet var den ansett for å være for liten. Det oppstod strid om hvorvidt kirkestedet burde flyttes til nordsiden av fjorden. Sognestyret gikk inn for flytting, men det endte med at det gamle kirkestedet ble beholdt også for dagens kirke.
Dagens kirke
Oppføringen av dagens kirke bygger på Georg Bulls tegninger til Vanylven kirke, som riktignok er en murkirke. Byggmester var Gjert Lien fra Nordfjordeid, og kirken ble vigslet den 6. juli 1886. Davik kirke er en laftet langkirke med rundt 500 sitteplasser, flere enn det er innbyggere i tettstedet. Kor og skip er under samme tak, og det er sakristier i korets forlengelse mot sørøst. I nordvest er det takrytter ved møneenden.
Foto: C. Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri innenfor inngangen. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Søylerader og forskjeller i takhimlingen gir et visst treskipet preg.
Altertavlen fra 1885 er laget av Anders Ohrem (eller Orheim) og Ole Marius Holmøe og har et nattverdsmaleri. Prekestolen er fra kirken fra 1655. Den er sekskantet og har rike utskjæringer, men litteraturen har ikke mange detaljer om den. Ifølge jubileumsboken ble den imidlertid tatt i bruk da kirken var ny, hvilket var relativt uvanlig i nygotikkens tidsalder. Den tidens fikk vanligvis nye, striglede prekestoler, mens en stol fra 1600-tallet i beste fall ville ha blitt lagt på kirkeloftet. Døpefonten ble laget av Ole Marius Holmøe da kirken var ny, mens dåpsfatet i messing er fra 1620. Kirkeklokken er støpt av Bochumer Verein i 1885, og kirken har et Vestre–orgel fra 1933.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står helt sørøst på kirkegården, som er omgitt av et steingjerde. Ved kirken er en minnestein over falne i andre verdenskrig. Det er parkeringsplass utenfor muren.
Daviks i særklasse mest kjente prest var dikterpresten Claus Frimann (se også Norsk biografisk leksikon), som virket her i over førti år fra 1781. Frimann er særlig kjent for sine «Almuens Sange», men var også en beinhard forretningsmann som hadde sin andel av økonomiske konflikter med sognebarna. Da han døde i 1829, hadde han eierinteresser i 52 gårder med 147 leilendinger, og inntektene fra fiskerier gav ham tilnavnet «Sildepresten». En minnestein over Frimann ble reist på kirkegården i 2002.
Bakgrunn Stordal har hatt kirke siden middelalderen, og en kirke fra 1700-tallet står der den dag i dag og omtales som Stordal gamle kirke eller «Rosekyrkja». Som sognekirke ble den avløst av dagens kirke i 1907, og den har vært eid av Fortidsminneforeningen siden 1908. Ny kirke ble tegnet av Jens Zetlitz Monrad Kielland, og byggeleder var Peder Selvik. Kirken ble vigslet den 26. august 1907.
Kirkebygg
Stordal kirke er en langkirke i tre med 270 sitteplasser. Den har vesttårn, og koret er apsidalt avsluttet (faktisk noe uvanlig for trekirker) og flankert av sakristier med litt uvanlig form. Kirken har for det meste liggende panel utvendig, men koret og sakristiene ser ut til å ha stående panel.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Korvinduene har glassmalerier utført av Veslemøy Nystedt Stoltenberg i 2013.
Kirkegård
Kirken står i kirkegårdens sørøstre hjørne. Det er parkeringsplass på østsiden, og mellom den og kirkegården står et servicebygg. Stordalsvegen (fylkesvei 650) går forbi på sørsiden.
Gursken kirke på Gurskøya (i Sande kommune) antas å ha blitt tegnet av den svenske arkitekten Eduard Carlén, som er mest kjent for å ha tegnet en stor mengde leiegårder i Oslo i 1890-årene. Det er en langkirke i tre som ble oppført i 1918–19 og vigslet den 5. november i sistnevnte år. Den har vesttårn (strengt tatt i vest-nordvest), og koret er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier. Kirken har liggende panel utvendig. Antall sitteplasser er 270.
Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Korets skråvinduer har glassmalerier. Prekestolen står til høyre for koråpningen og har oppgang gjennom veggen fra sakristiet.
Altertavlen er ifølge kirkeleksikonet laget av Karl Straume og Arne Kinsarvik. Den viser himmelfarten, og teksten under bildet lyder: «Og han løftet sine Hender opp og velsignet dem.» (Luk 24, 50) Også døpefonten og kirkeklokken er fra 1919, sistnevnte støpt av Bochumer Verein. Kirken har et Vestre-orgel fra 1964.
Bakgrunn Sandviken hørte i sin tid kirkemessig til Hamre prestegjeld, men ble fra 1750 Korskirkens landsogn. I 1875 ble Sandviken utskilt som eget prestegjeld, og to år senere ble området innlemmet i Bergen kommune. En begrenset arkitektkonkurranse mellom Conrad Fredrik von der Lippe, Giovanni Müller og Ernst Norgrenn ble vunnet av sistnevnte. Han døde imidlertid i 1880, før kirken var ferdig, og arbeidet ble fullført av hans assistent Schak Bull. Kirken ble vigslet den 30. desember 1881.
Kirkebygg
Sandvikskirken er nygotisk langkirke i tegl forblendet med gneis. Stilmessig er den ikke helt ulik Bragernes kirke, som også er tegnet av Norgrenn, men drammenskirken er ikke forblendet med stein. Kirken har vesttårn, og koret er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier. Det søndre sakristiet ble utvidet så det ble likt det nordre, i 1903. I 1917–18 ble så begge sakristier utvidet etter planer av Kaspar Hassel. Antall sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 300.
Bakgrunn, stolpekirke
Kinsarvik kirke er en steinkirke fra middelalderen. Den står på Kinsarvik allmenning (gnr. 141), i dagens Kinsarvik sentrum. Allmenningen skal være et utskilt stykke av grunnen til Kinsarvik gård. Det antas at kirken ble oppført i siste halvdel av 1100-tallet, og den er første gang nevnt i 1298. Et sagn vil ha det til at kirken er oppført av skotter. Ved arkeologiske utgravninger i 1960–61 er det funnet rester etter en stolpekirke, og det kan se ut til at steinkirken er oppført rundt stolpekirken, slik at man slapp å være kirkeløs i byggeperioden. I motsetning til det som er vanlig, later det til at skipet ble bygget før koret. I begynnelsen hadde man visstnok kor i østre del av det som nå er skipet, adskilt av et korskille. Så kom altså kortilbygget ikke lenge etterpå.
Kirkebygg
Kinsarvik kirke er en langkirke med rett avsluttet kor, og den har ikke tårn. I vest er et våpenhus av tre (nåværende fra 1960). Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 250. Noe som er spesielt med Kinsarvik kirke, er at alle portaler, vindusåpninger osv. i muren fra middelalderen er beholdt, og eneste senere tillegg er et vindu i korets nordvegg fra 1600-tallet. Likevel er det enkelte gåter knyttet til disse. Tidligromanske vederlagssteiner formet som sylindriske kapiteler med geometrisk dekor i skipets sørportal skiller seg fra de andre portalbuene, og relieffkorsene i skipets portaler i nord og sør ser også ut til å være eldre enn kirken ellers. Det er imidlertid ikke kjent hvor disse stilistisk avvikende elementene kommer fra.
Mot koret
Interiør og inventar
Kirken ble omfattende restaurert under ledelse av Christian Christie i 1880 i et forsøk på å gi kirken et middelalderpreg. Da ble mye av det nyere inventaret fjernet. I 1969 var det ny restaurering, denne gangen ved Håkon Christie. Det er orgelgalleri i vest, og den rundbuede koråpningen er smal og typisk for middelalderkirker. Det er ingen forskjell i gulvnivå i kor og skip. Øst i koret er det fradelt et slags sakristi, et rom med forskjellige funksjoner, ved hjelp av en halvhøy vegg, nærmest som et skjermbrett. På veggflater forskjellige steder i kirken er det avdekket kalkmalerier som antas å være fra 1200-tallet. Over korbuen er en kopi av en kirkemodell fra middelalderen.
Kirken har et kassealter fra renessansen. Det ble tatt ut av kirken i 1880 og kom tilbake i 1961. Den barokke altertavlen er fra ca. 1690. Det er et sammensatt arbeid med søyler, gesimser og gjennombrutte vinger. Bildene i midten fremstiller nattverden og korsfestelsen. På sistnevnte ses også Johannes, jomfru Maria og Maria Magdalena. Nattverdsbildet er flankert av bilder av Moses og Aron, mens Paulus og Peter omgir korsfestelsesbildet.
Prekestolen fra 1609 har en form som tilsier at den er blitt brukt som lektorieprekestol, og Christie mente at den i sin tid erstattet et lektorium. Stolen lå bortstablet på loftet før den ble tatt i bruk igjen i 1907. Den står nå i skipets sørøstre hjørne. Himlingen antas å være litt nyere enn selve stolen. Klebersteinsdøpefonten (på nordsiden av koråpningen) er fra middelalderen, tentativt datert til midten av 1200-tallet i «Norges kirker». Det er en tredelt font med kum, skaft og fot, og den er nokså grov i formen. Fonten har tidligere stått i et dåpshus som er beskrevet av B.E. Bendixen i hans bok om kirkene i Søndre Bergenshus amt. Orgelet (fra Paul Ott) kom på plass i 1961, og «Norges kirker» omtaler hele fire klokker: en fra 1776, en stålklokke fra 1800-tallet (fra Bochumer Verein) og to fra 2001 (Olsen Nauen). I Bergens museum finnes et gammelt alterfrontalefra Kinsarvik samt en lysekrone og en kirkemodell. I kirken henger et maleri av frontalet malt av Siri Herland. Foran det avblendede vinduet nord i skipets østmur henger et billedteppe laget av Dagfinn Instanes i 1993. Motivet er Maria med barnet.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården lå tidligere utsatt til, og i 1743 vasket elven Kinso bort omtrent halve kirkegården og kister kom opp i dagen. Siden er elveløpet lagt om noe. Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1987. Vest for kirken er en murt kirkegårdsport fra 1724. Utenfor kirkegården på vestsiden står et minnesmerke over napoleonskrigene. På baksiden er det festet en minneplate med navn på ofre for 2. verdenskrig.
Bakgrunn
Middelalderkirken på Os (gnr. 55) var sannsynligvis en stavkirke, og den ble avløst av en tømmerkirke i 1624. Denne stod til dagens kirke var ferdig oppført like sørvest for den i 1870. Kirkebyggingen var ikke uten komplikasjoner. Christian Christie leverte tegninger i 1866, men byggekomiteen forlangte endringer som Christie ikke ville godta. Oppdraget gikk til Ole Vangberg, men hans tegninger ble sterkt kritisert av Jacob Wilhelm Nordan og Nicolay Nicolaysen, og først etter en rekke endringer ble de godkjent. Kirken ble oppført av Vangberg og vigslet den 23. august 1870.
Kirkebygg
Os kirke er en laftet langkirke med 600 sitteplasser. Den har vesttårn, og det polygonalt avsluttede koret er flankert av små sakristier.
Interiør og inventar
Søylerader og forskjeller i himlingen får kirkerommet til å fremstå som treskipet. Det er orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipes gulv. Interiørfargene er fra en restaurering i 1970 da veggene ble avlutet.
Altertavlen skal være snekret av O. Johnsen etter forbilde av altertavlen i Gjerstad kirke på Osterøya. Bildene er malt av Johan Ludvig Losting. Hovedbildet har en kristusfigur som ser ut til å være inspirert av Bertel Thorvaldsens kjente statue, og på predellaen er et lite nattverdsbilde (i kopi etterLeonardo). Bernhard Greve står bak glassmaleriene i kornvinduene (1962). Altertavlen fra gamlekirken henger på ølstveggen i nordre sideskip.
Prekestolen og døpefonten er begge snekret av Vangberg. Prekestolhimlingen er overført fra gamlekirken, mens den gamle prekestolen er på prestegården. Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1958, og de to klokkene støpt i hhv. 1870 (Bochumer Verein) og ca. 1400.
Universitetsmuseet i Bergens har enkelte gjenstander fra gamlekirken, så som en en middelalderdøpefont med figurskulpturer og en rekke malte vindusruter.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står i kirkegårdens sørøstre hjørne. På kirkegården er blant annet to minnesmerker over syv russere og 27 serbere som ble lagt i massegraver under krigen. Vest for kirken står et bårehus, og mot den ene veggen er det hengt opp noen gravplater fra 1800-tallet. I 1993 ble det innviet gravplass ved Kuventræ, litt utenfor tettstedet.
Kilde og videre lesning:
Hans-Emil Lidén: «Os kirke» i Norges kirker (Hordaland, hefte 2; NIKU/Gyldendal, 1997; ISBN 82-05-24503-7), s. 40–50
Bakgrunn, stedets kirkehistorie
Det ser ut til at Fusas hovedkirke har stått på Opsal (gnr. 34) siden middelalderen. Administrative grenser har riktignok variert litt gjennom tidene, og det har stått flere kirkebygg der. Vi vet om fire.
Den første var trolig en stavkirke. Dens skyldparter er omtalt i Bergens kalvskinn. En klebersteinsdøpefont herfra skal være å finne i Bergens museum. Middelalderkirken ble avløst av en tømmerkirke i 1600. Dette ser ut til å ha vært en langkirke med takrytter, smalere kor og våpenhus, og regnskapene tyder på at det var svakheter ved konstruksjonen.
Kirken som brant i 1959. Foto: Christian Christensen Thomhav, fra Kulturminnebilder.no
Etter at Fusa ble eget prestegjeld igjen i 1855, fikk stedet ny kirke. Denne ble tegnet av Frederik Hannibal Stockfleth og fikk endringer pålagt av stiftsdireksjonen. Kirken ble oppført av byggmester Johannes Øvsthus og vigslet den 24. november 1861. Dette var en langkirke med vesttårn. Det antas at kirken var laftet, og den hadde liggende panel utvendig. Søylerader gjorde kirkerommet treskipet. Bygningshistorie og inventar er gjennomgått i «Norges kirker». Denne kirken brant ned til grunnen den 11. januar 1959. Det kan tilføyes at Ole Vangberg bearbeidet tegningene, og hans bearbeidelser ble brukt ved oppføringen av Bruvik, Vinje og Oppheim kirker.
Dagens kirkebygg
Nåværende kirke er tegnet av Ole Halvorsen og ble vigslet den 2. september 1961. Selve kirken er en treskipet langkirke (med ganske smale sideskip). Koret er rett avsluttet og flankert av sakristier. Tårnet er asymmetrisk plassert til side for langskipet, og på motsatt side er et kjøkkenutbygg. Mellom tårnfoten og sakristiet på nordsiden går en åpen svalgang. Det er menighetssal under vestgalleriet. Alt i alt kan det argumenteres for at vi har å gjøre med en slags arbeidskirke.
Interiør og inventar Orgelgalleriet er altså over menighetssalen i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Prekestolen er til høyre for koråpningen og har oppgang gjennom veggen fra sakristiet. På alterveggen er et murmaleri av Jesus og den samaritanske kvinne, utført av Bjørn Tvedt i 1962. Teksten under bildet lyder: «– og han gav deg levande vatn» (jf. Joh. 4, 10). Døpefonten forener korsform og kalkform og har en fordypning til dåpsfatet. Den ene klokken er støpt av Bochumer Verein i 1874, den andre av O. Olsen & Søn i 1961. Kirken overtok i 1962 et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1916 fra Birkeland kirke. Dette ble i 2004 avløst av et orgel fra nederlandske Steendam.
Krigsminnesmerke nord for kirken
Kirkegård og omgivelser
Kirken står helt sør på kirkegården, som langt fra er full. Denne kirkegården er merket av som Nye Fusa kirkegård på kart, men «Norges kirker» omtaler den — eller muligens bare akkurat arealet rundt selve kirkebygget — som den gamle kirkegården. På kirkegården er et krigsminnesmerke. Øst for kirken og øst på kirkegården nord for kirken står to små bygg som kan tenkes å være servicebygg og redskapshus.
Som «ny kirkegård» omtales i «Norges kirker» kirkegården litt lenger øst-nordøst — og nordøst for veien som fører ned fra fylkesvei 552 og til (den tidligere?) Opsalneset fergekai. Denne er fra 1892 og er merket av på kart som Gamle Fusa kirkegård. Den er tilnærmet full, og nordøst for den ligger Fusa prestegård.
-Vilnes.jpg){kind=link}
-Midtgulen.jpg){kind=link}
-Askvoll.jpg){kind=link}
-Davik.jpg){kind=link}
-Stordal%20nye.jpg){kind=link}
/RA3/RA3/Fotografer/Kyrkjene%20i%20M%C3%B8re_Max_Ingar_M%C3%B8rk/Sande%20kommune/Gursken%20kyrkje/Gursken_kirke_02.jpg.info){kind=link}
-Gursken.jpg){kind=link}
-Kinsarvik.jpg){kind=link}
-Os.jpg){kind=link}
-Fusa%20nye.jpg){kind=link}
-Fusa%20gamle.jpg){kind=link}