Bakgrunn
Ved Tjugum (gnr. 19) vis-à-vis Balestrand tettsted har det stått kirke på samme tomt siden middelalderen. «Fiugu kirkiu» er omtalt i 1323. En stavkirke ble i 1610 (ifølge en innskrift) avløst av en tømret langkirke som fikk tilbygget sakristi i 1696–98. Også da dagens kirke ble oppført, ble dette stedet ansett å være sentralt i sognet, og først noen år senere kom damskipsekspedisjon, Kviknes hotell og det vi forbinder med Balestrand. Derfra må nå folk kjøre en smal og rasfarlig vei til kirken.
Tømmerkirken fra tidlig 1600-tall, etter et bilde av Thomas Fearnley. Gjengitt i Jon Laberg: Balestrand: Bygd og ætter (1934), s. 160.
Kirkebygg
Dagens kirke ble tegnet av Chr. H. Grosch, oppført av byggmester Johannes Øvsthus og vigslet den 29. oktober 1863. Det er en laftet åttekantkirke med 320 sitteplasser. Åttekantdelen er midten av kirken. Koret i øst (eller nordøst) er i en forlengelse, og det samme gjelder våpenhus og orgelgalleri i motsatt ende. (Vestgalleriet går også langs skråveggene.) Kirken er møblert som en langkirke. Kirken har for øvrig likhetstrekk med en rekke andre av Grosch’ åttekantkirker.
Interiør og inventar
Lafteveggene er bare (umalt) innvendig, og det samme gjelder søylene, mens dører og møbler er malt. I begynnelsen skal imidlertid veggene ha vært fiolette og senere lysegrønne, så de har formodentlig blitt avlutet. Korgulvet er et par trinn høyere enn skipets gulv, og gulvet i alterringen er enda litt høyere, visstnok av hensyn til en kortvokst prest på midten av 1900-tallet.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er inndelt i forskjellige deler, formodentlig dels som følge av utvidelser. Ved parkeringsplassen er et servicebygg fra 1993. Fra kirkegården er det utmerket utsikt over til Balestrand tettsted (Holmen). Prestegården, som iblant kalles Lunde, ligger rundt 500 meter øst for kirken.
Margrethe Henden Aaraas, Torkjell Djupedal, Sigurd Vengen og Finn Borgen Førsund: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane 2: Sogn (Selja forlag: Førde, 2000; ISBN 82-91722-14-5), s. 111–115
Bakgrunn, kirke nr. 1
I likhet med mye av det østre Aust-Agder sognet Arendal en gang til Holt prestegjeld. I 1669 fikk det fremvoksende ladestedet tillatelse til å oppføre egen kirke. Byggmester for denne trekirken (like vest for nåværende kirke) var Johannes Halsteinson, og kirken ble innviet den 6. desember 1670. Den fikk etterhvert flere påbygg og fikk Y-form (som en av bare ti kirker i Norge). I 1714 kom det til et tårn i gråstein ved nordfløyen. Denne kirken ble i stadig dårligere stand mot slutten av 1700-tallet, og på 1830-tallet ble den avløst av en ny kirke. Arendals første kirke hadde et alterbilde som fremstilte nattverden, og prekestolen var utsmykket med utskårne trefigurer av de fire evangelistene. Kirken fikk orgel i 1723 (13 stemmer, Peter Lorentzen Elster) og kongestol i 1751. Den skal ha hatt portretter av kongene Kristian V, Frederik IV, Kristian VI og Frederik V samt det danske riksvåpenet. Kirkegården, som ble innviet i 1709, lå lenger nedi bakken, like nedenfor dagens kirke.
Den åttekantede Grosch-kirken som ble avløst av dagens trefoldighetskirke. Foto: Hans Petter Nielsen, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Kirke nr. 2
Ny kirke — også den en trekirke, men denne gangen åttekantet — ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnstein ble nedlagt av selveste kronprins Oscar den 7. august 1833, og kirken ble innviet den 23. mars 1836. Denne bindingsverkskirken beholdt tårnet fra gamlekirken, og kirken hadde inngang i øst og kor i vest, altså motsatt orientering av det vanlige. De 555 plassene til tross skal denne kirken ha vært i minste laget allerede fra begynnelsen, noe som muligens også hadde sammenheng med at alle plasser i utgangpunktet var bortleid til velstående borgere og ikke kunne brukes av andre. Denne ordningen ble etterhvert avviklet som følge av misnøye. Dette var dessuten en periode med kraftig befolkningsvekst.
Istedenfor altertavle hadde Grosch-kirken en gipskopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue. Døpefonten var en knelende engel som holdt kummen i hendene, også den en Thorvaldsen-kopi. Disse ble senere overført til Froland kirke, der de siden har fått avløsning. (Kristusstatuen er å finne på Aust-Agder kulturhistoriske senter.) Kirken overtok først orgelet fra gamlekirken, men fikk et nytt Claus Jensen-orgel i 1876. Dette fant i 1888 veien til Bjorbekk kirke, der det fortsatt er i bruk.
Dagens kirke
Etterhvert begynte den prosessen som resulterte i dagens kirke. I forkant av kirkebyggingen fikk byen ny høyere skole (Arendal gymnas) lenger oppi bakken på Tyholmen, og det var en stund snakk om å bygge kirken øverst i Vestregate (i Blødekjær). Den endelige reguleringen plasserte imidlertid kirken litt opp i skråningen på Tyholmen. Nødvendige tomtekjøp ble ordnet, og det var ønske og krav om en sokkel for kirken på den skrå tomten i form av basarhaller, som etterhvert skulle romme butikker. En arkitektkonkurranse utlyst i 1883 ble i 1884 vunnet av Christian Fürst, som på det tidspunktet fortsatt var student hos Johannes Otzen, Fürsts mentor og arkitekt for St. Gertrud Kirche i Hamburg, som Trefoldighetskirken har visse likhetstrekk med. Grunnstein ble nedlagt den 7. august 1885. Fürsts studiekamerat Egon Schmüser tituleres gjerne som byggeleder. Han kan vel også sies å ha vært utførende arkitekt for basaren, for det ble etterhvert han som utarbeidet tekniske tegninger for den. Byggmester var Carl Lovin Wagle. Trefoldighetskirken ble innviet av biskopen den 29. juni 1888.
Som det fremgår av bildene, er kirken av upusset tegl, men hva slags form har den? Det kan vel argumenteres for at den har form som et latinsk kors, men i likhet med Sagene kirke (også tegnet av Fürst) har den en romfølelse med elementer av langkirke, korskirke, basilika og sentralkirke, og beskrivelser av kirken varierer deretter. Også her er hjørnene mellom korsarmene skrådd. Korsarmene som danner tverrskipet, er brede og korte, og de har gallerier. Tverrskipene har få sitteplasser, og disse er stoler snarere enn kirkebenker, noe som bidrar til langkirkepreget. Det er tre skip i kirkens lengderetning. Sideskipene er imidlertid smale, og områdene under galleriene fungerer egentlig bare som passasjer. Orienteringen er nesten fra nord til sør, med koret svakt mot sør-sørøst og omgitt av sakristier som sies å være svært små. Det er tårn i nord. Kirken hadde opprinnelig ca. 1 200 sitteplasser, men dette er i dag redusert til rundt 850.
Det brant i kirken natten mellom 12. og 13. januar 1902. Det så alvorlig ut en stund, men det viste seg at skadene ikke var så omfattende som antatt. (Wikipedia har flere detaljer om brannen.) Både kirken og basaren fikk imidlertid tidlig problemer med frostsprengning. Allerede i 1909 ble det satt opp stillaser rundt hele kirken for å bytte ut ødelagt fasadestein, og det har vært gjentatte perioder med restaurering siden. På basaren, som jo har flatt tak, har det vært enda større problemer, og problemet synes å ha blitt forsterket av et slags malingslag som ble påsmurt. På 1980-tallet vurderte man å rive basaren. Mot slutten av 1980-tallet valgt man en flikkeløsning som viste seg ikke å holde. I 2005 rev man den gamle basaren og bygget opp hele anlegget på nytt tilnærmet lik det gamle, men med visse tekniske oppjusteringer. Basaren ble gjenåpnet året etter.
Interiør og inventar
Når det gjelder inventar, tegnet Schmüser også prekestol, alter og døpefont, alt utført av snekker H.P. Larsen, som også laget benkene. Opprinnelig hadde kirken en mindre og enklere, nygotisk altertavle med et forgylt kors på blå bunn. Etter en gave gitt i 1898 fikk kirken en altertavle med et bilde malt av August Eiebakke. Den viser Jesus som velsigner disiplene før sin himmelfart (jf. Luk 24, 50). Det sies at fremtredende kirkemenn stod modeller for disiplene. Tavlen ble innviet den 21. juni 1901.
Prekestolen sies å ha kommet uskadet fra brannen i 1902, mens døpefonten skal ha blitt forkullet. Hva som siden har skjedd med den, sies det lite om. Ved døpefonten henger et flamsk maleri som er malt på slutten av 1600-tallet etter et kobbersikk av Cornelius Galle, som igjen er kopiert etter en original av Giovanni Stradanus (alias Jan van der Straat). Bildet viser De hellige tre kongers tilbedelse. Det sies at man la det bort etter brannen, da det ble antatt skadet, men det er åpenbart restaurert siden.
Kirken har hatt flere orgler. Det første, et August Nielsen-orgel med 26 stemmer, ble gitt av Anton Chr. Houen til innvielsen. Orgelet ble bygget om og utvidet til 44 stemmer av J.H. Jørgensen i 1957. Dette omfattet også et anlegg for overføring av musikk fra kirketårnet. I 2010 ble det installert nytt orgel bygget av Orgelbau Mühleisen. I den forbindelse ble også prospektet utvidet. Midtdelen på bildet i Wikipedia er det opprinnelige, mens de to vingene er nye. Orgelet sies å være Norges fjerde største kirkeorgel, og er nærmere beskrevet av orgelbyggeriet.
Mühleisen-orgelet fra 2010. Foto: Anita A. Mechlenborg, fra Wikimedia Commons.
Kirken hadde opprinnelig tre stålklokker fra Bochumer Verein. De skulle opprinnelig ha vært av bronse, men etter et økonomisk krakk i 1886 var det nødvendig å kutte ned på utgiftene. I 1983 ble det installert et klokkespill med 16 klokker fra Olsen Nauen. NRK har lydopptak av kirkeklokkene. Flere inventargjenstander er skildret i litteraturen.
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård her. Byens kirkegård ligger et par kilometer unna, nærmere E18.
Kilder og videre lesning:
Trefoldighet menighet i Arendal 1705–1955 (P.M. Danielsens trykkeri: Arendal, 1955)
Bakgrunn
Det hadde vært bosetning på Bragernes (på nordsiden av Drammenselva) i lengre tid, men befolkningen økte på 1500- og 1600-tallet idet et ladested vokste frem. Handelsmessig var stedet underordnet Oslo (senere Christiania). I 1628 ble det oppført en kirke som ble innviet den 29. september som anneks til Frogner kirke i Lier og opprinnelig kalt Hellig Trefoldighets kirke. Bragernes prestegjeld ble utskilt i 1723, og Strømsø ble da anneks til Bragernes før Strømsø ble eget prestegjeld i 1843.
Bragernes 1
Bragernes’ første kirke lå nærmere Drammenselvas nordbredd, ca. 300 meter sørvest for den nåværende. (Vestre del av fundamentene er påvist ved Gamle kirkeplass, og Drammens teater er senere oppført på østre del av tomten.) Dette var en korskirke av tre som fikk et nytt vesttårn i mur i 1699. Enkelte trekk ved denne kirken er skildret i Norges kirker. Kirken ble revet allerede i 1708, og ny tømmerkirke ble oppført inntil det relativt nye steintårnet. Egentlig ønsket man å bygge en steinkirke, men grunnen på kirketomten var visstnok ikke egnet til det.
Bragernes 2
Denne laftede kirken ble innviet den 19. desember 1708. Også dette var en korskirke, og dens vestre korsarm var bygget inntil tårnets østre kant. Det var kor i østre korsarm og sakristi (som varierte gjennom tidene) i forlengelsen. Kirken hadde portaler gjennom tårnet i vest og i nordre og søndre tverrarm. Tømmerveggene ble panelt innvendig i 1717, og også ytterveggene hadde panel. Kirken var opprinnelig i barokk stil, men fikk et nyklassisk preg etter en ombygging i 1839–43. Dette var samtidig med ombyggingen av Strømsø kirke, og også ved Bragernes var tegningene for endringene utarbeidet av Chr.H. Grosch.
Det opprinnelige interiøret ble staffert av Anders Rude i 1724. Det skal ha hatt mye til felles med interiøret i Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke), som ble bygget noen år tidligere. Dette gjelder også altertavlen, som antas å ha blitt skåret av Lars Borg. Skjemaet skal være det samme som for altertavlen i Oslo domkirke. Denne altertavlen ble byttet ut ved ombyggingen, men deler av den er bevart ved Drammens museum og Norsk folkemuseum. I stedet fikk kirken et gammelt maleri av himmelfarten som tidligere hadde hengt i koret, og som ble restaurert av Peter Petersen. Dette ble så høsten 1842 erstattet med en altertavle malt av Martinus Rørbye som viser Jesus og disiplene i Emmaus.
Døpefonten fra 1719 er også å finne i Drammens museum, og det samme gjelder prekestolen fra 1708, som antas å ha blitt skåret av Lars Borg. Den sies gjerne å ligne på Borgs prekestol i Ringsaker kirke. Det antas at den opprinnelig var forgyllet, men den er nå grønnmalt. Stolen hadde opprinnelig himling. Korskillet ble fjernet ved ombyggingen og rapporteres ikke å ha gått tapt i «Norges kirker», men det fremgår ikke hvor det befinner seg. Orgelet antas å ha hatt prospekt skåret av Lars Borg, og det sies å ha vært et praktfullt instrument. Grosch tegnet skisser av interiør og inventar før endringene, og disse er kilder til mye av vår kunnskap om kirken i denne perioden. Kirkegården gikk etterhvert ut av bruk da den nye kirkegården ble tatt i bruk i 1808, og fra 1820 begynte man å slette graver. Området ble omgjort til park i 1841–42.
Brannen på Bragernes sett fra Strømsø, fra Tor Pedersen: Drammen 1811–1911, s. 58
Denne kirken gikk med i bybrannen i 1866. Altertavlen må ha blitt reddet ut, for den fant siden veien til Frogner kirke. En tidligere altertavle i Sylling kirke, som hadde en kopi av et Rubens-bilde som viser nedtagelsen fra korset, sies også å stamme fra Bragernes, men undertegnede har ikke funnet den omtalt i Bragernes-litteraturen.
Dagens kirke
Etter brannen ble kirkestedet flyttet til Album-løkken 300 meter lenger øst i byen. Det ble utlyst arkitektkonkurranse, og rådhus og brannvakt ble anlagt på hver sin side av en akse som gikk mellom kirken og Bybrua. Ny kirke ble tegnet av Ernst Robarth Dalin Norgrenn og oppført med H. Guttormsen og G. Keppler som ansvarlige for henholdsvis murerarbeider og trearbeider. Kirken ble innviet den 12. juli 1871.
Vi har å gjøre med en relativt stor treskipet langkirke i tegl som er en av våre mest beundrede nygotiske kirker, og plasseringen er monumental — i enden av nevnte akse, over en bred steintrapp. Orienteringen er omtrent fra sør-sørvest til nord-nordøst, altså med koret i sistnevnte retning. Antall sitteplasser oppgis i endel litteratur til 1 000, men det var nok før i tiden, for Kirkesøk opererer med 850. På begge sider av koret er det birom, hvorav det på vestsiden inneholder prestesakristi. Ved siden av dette er et rektangulært kapell, og det ble bygget et nytt sakristi mellom dette og kirken i 1971. Det er tårn ved inngangspartiet. Bygget er skildret mer detaljert til Norges kirker.
Interiør og inventar
Også interiør og inventar er skildret mer detaljert i nevnte verk, så vi kan nøye oss med en relativt rask gjennomgang. Det er gallerier langs øst- og vestveggen samt et orgelgalleri i sør som er noe høyere enn de andre galleriene. Dagens interiørfarger (utover upusset tegl) er satt av Arnstein Arneberg i 1954. Kirken har en lav korskranke. Koråpningen er naturligvis spissbuet, og korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Skip og kor har vinduer med glassmalerier. De i koret er tegnet av ukjent kunstner og utført av G.A. Larsen i 1907, mens vinduene i skipet er av forskjellige kunstnere: Oluf Wold Thorne, Hans Ødegaard og Magnhild Haavardsholm (sistnevnte fra 1931, utført av glassmester Finn Hansen, de andre fra 1914). Fire nisjer i koret har marmorstatuer utført av Antonio Frilli i Firenze, hvorav tre er kopier av renessanseskulpturer. Vi ser Johannes Døperen (etter Benedetto da Maiano), Peter og evangelistene Matteus (etter Ghiberti) og Markus (etter Donatello).
Bragernes kirke er ikke minst kjent for Norges mest kopierte altertavle. Adolph Tidemands bilde Oppstandelsen var enormt populært i sin tid og ble kopiert i rundt 70 andre kirker. I mange tilfeller er disse kopiene siden flyttet og erstattet med andre alterbilder, men man kan fortsatt støte på dette bildet mange steder. Og det er altså Bragernes som har originalen. Innskriften under bildet lyder: «Jeg er Opstandelsen og Livet.» (Joh 11, 25)
Prekestolen ble tegnet av arkitekten. Den er femkantet og nygotisk med spissbuer og firbladmotiver. Stolen har en baldakinformet himling. Døpefonten i marmor ble hugget av Christopher Borch i Roma i 1871. Den har form av en engel som bærer et stort skjell (kummen).
Kirkens orgelhistorie er skildret hos menigheten. I dag har Bragernes kirke to orgler fra Carsten Lund: Hovedorgelet er fra 1998 og kororgelet fra 2009.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en park, men selve kirkegården er litt lenger vest, ved krematoriet. Den kalles iblant Bragernes øvre kirkegård, til forskjell fra Bragernes nedre kirkegård, som ble anlagt som kolerakirkegård i 1853, men er gått ut av bruk.
Bakgrunn
Det som ble til Jondalen sogn, var tidligere områder i Flesberg, Gransherad og Sandsvær kommuner, men i dag er alt i Kongsberg kommune. Vi er i dalføret rundt Jondalselva, i overgangen mellom Numedal og Tinn, en drøy mil nordvest for Kongsberg by. Kirketomt ble gitt på grunn fra gården Bråten, og i 1861 ble det gitt tillatelse til å oppføre kirke. Arkitekt skal ha vært Jacob Wilhelm Nordan , og byggmester var Gulbrand Johnsen. Byggearbeidene kom i gang først i 1881, et år vi finner igjen på vindfløyen i spiret, og Jondalen kirke ble innviet den 11. oktober 1882. Sognet er felles med Kongsberg.
Kirkebygg
Denne laftede langkirken har rektangulært skip og tilnærmet kvadratisk kor med sakristi i forlengelsen. Det er våpenhus i vest, og omtrent midt på skipets møne er en takrytter. Kirken har ifølge Kirkesøk 150 sitteplasser. Ytterveggene ble kledd med panel i 1899, men inne i kirken er laftetømmeret synlig, og det har alltid vært umalt. (Men sakristiets innervegger har panel.) Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Interiørfargene ellers er fra 1950 etter forslag fra Finn Krafft. Det er orgelgalleri i vest, og i skipets nordøstre hjørne vitner en skorstein av tegl om tidligere ovnsoppvarming.
Inventar
Den nygotiske altertavlen hadde opprinnelig bare et stort kors, men fikk i 1939 et Getsemane-bilde malt av fru sogneprest Gjessing. På bildet står Jesus bøyd mot et tre med ryggen til menigheten, og tekstvalget kan synes noe underlig: «Kom til mig!» (Matt 11, 28)
Prekestolen har åttekantet grunnflate og seks fag med fyllinger med forskjellige figurer, f.eks. kristogram. Døpefonten er åttekantet og kalkformet. Kirkeklokken er fra Bochum fra 1881.
Kirkens orgelhistorie skildres litt forskjellig i forskjellige oppslag. Ifølge Norges kirker ble et gammelt orgel i 1925 solgt til J.H Jørgensen, som bygget et 13 stemmers orgel til kirken. I 1971 skal så Einar Gulbrandsen ved Vestfold Orgelbygg ha montert et nytt orgel i kirken (også ifølge jubileumsheftet fra 1982). Ifølge orgelregisteret var et lite Lindbo-orgel i bruk til 1925, og her sies det at et Olsen & Jørgensen-orgel bygget i 1907 kom fra Larvik metodistkirke i 1971 og var i bruk til 1982, da Jondalen kirke skal ha fått et orgel bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Sistnevnte orgel er også nevnt i kirkeleksikonet.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården strekker seg nordover fra kirken. Øst for kirken står et hus fra 2003 som er kombinert kirkestue og uthus/redskapshus.
Bakgrunn
Vestre Spone kirke er ikke så mange kilometer fra Blaafarveværket, men ligger i en sidedal til den dalen som dannes av elven Simoa. Planer om kirkebygg på stedet oppstod i løpet av 1870-årene, og man fikk ordnet finansiering og arkitekthonorar. Kirken er tegnet av Henrik Nissen, og de samme tegningene skulle brukes til kapell på Rud, men der drøyde det noe med gjennomføringen. Spone kapell ble oppført på grunn fra gården Amundrud og innviet den 21. september 1880. I dag tituleres bygget som kirke.
Kirkebygg
Vestre Spone kirke er en langkirke i tre: Det meste av kirken er laftet, men vesttårnet er i bindingsverk. Skipet er rektangulært, og koret er tilnærmet kvadratisk og rett avsluttet, og det er omgitt av sakristier: prestesakristi i nord og dåpssakristi i sør. Kirken er hvitmalt, og takene er tekket med rød tegl (unntatt på spiret). Kirken har ifølge Kirkesøk 200 sitteplasser.
Interiør og inventar
Kirken ble gjort om en god del innvendig i 1930-årene. Korbuen fremstår som rundbuet, og korhimlingen som tønnehvelvet. Korets gulv er et par trinn opp fra skipets gulv. Det er orgelgalleri i vest.
Altertavlen (mot korets østvegg) har et korsfestelsesbilde som ble malt av Anders Kongsrud i 1934. Prekestolen (mot skipets østvegg nord for korbuen) har fem fag med buer nederst. Døpefonten (sør for korbuen) er åttekantet og har en firkantet sokkel.
Kirken fikk et 5 stemmers August Nielsen-orgel i 1881. Om det er dette orgelet som står på galleriet nå, er ukjent for undertegnede, men kommunen diskuterte restaurering av orgel rundt 2007. De to kirkeklokkene er fra Bochumer Verein. De meldes i «Norges kirker» (1986) å være sterkt rustet.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården er omgitt av stakitt. Et gravkapell (eller snarere bårehus?) ble oppført på kirkegårdens sørvestre del i 1964. Det har et relativt uvanlig utseende for slike hus. Ifølge «Norges kirker» ble kirkegården opparbeidet og tilsådd i 1975. Dette dreier seg formodentlig om en utvidelse eller istandsettelse.
Bakgrunn
Drift ved Drevsjø hytter under Røros Verk begynte i 1817, og med økende befolkning fulgte kirkebygging. Prosessen gikk over det meste av 1840-tallet. Drevsjø kirke ligger i Engerdal kommune i Hedmark, et stykke sørøst for Femunden. Den ble innviet som kapell i 1848 og påbygget i 1887, et årstall vi finner igjen på vindfløyen i spiret. I begynnelsen var det to gudstjenester i året ved presten i Rendalen.
Kirkebygg
Drevsjø kirke er en laftet langkirke med 250 plasser. Den har rektangulært skip, et mindre og rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen samt vesttårn. Orienteringen er strengt tatt fra vest-sørvest til øst-nordøst.
Interiør og inventar
Laftetømmeret er synlig inne i kirken. Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv.
Prekestolen (i skipets nordøstre hjørne og med oppgang fra koret) er på alder med kirken. En døpefont i tre på alder med kirken ser ut til å ha vært brukt tidligere, for så å bli avløst av en laget av Hans Sorken i 1964 (med engel).
Kirkens første altertavle ble malt av en Johnsen i 1840 og gitt til kirken i 1856. Den viser Jesus på korset flankert av Maria Magdalena (på hans høyre side) og en mann. (Det vanligste på slike bilder er jomfru Maria og Johannes, men jomfru Maria og Maria Magdalena forekommer også.) Dette bildet henger nå til høyre i koret. Nåværende altertavle viser Jesus i bønn i Getsemane og ble laget av Thorolf Holmboe i 1906.
Kirkeleksikonet (utgitt 1993) melder om «nytt orgel». Ifølge orgelregisteret dreier det seg om et syv stemmers Vestre-orgel fra 1979. Kirken har en klokke fra 1874 fra Bochum (formodentlig Bochumer Verein).
Kirkegård og omgivelser Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde. På kirkegården er en minnestøtte over motstandsmannen Konrad Eriksson Lillebo.
Treskjæreren Hans Sorken (avbildet her) er gravlagt her. Arbeider av ham finnes også i et par andre av kommunens kirker, nemlig i hovedkirken i Engerdal og i Sømådal. I 2008 kjøpte Engerdal kommune tilbake en rekke av hans verker fra en privat samler. Disse er nå ustilt på Vestre Sorken, der han kom fra.
Bakgrunn Engerdals kirkehistorie er litt spesiell. Man begynte å bygge kirke rundt 1800, men uten å ha fått tillatelse. Da man så fikk høre at det ikke ville bli noen prest på stedet, ble bygget tatt ned og omdisponert: Skipet ble til en låve og sakristiet til en vedskåle. Det skal ellers ha eksistert en eldre kirke i området på et tidligere tidspunkt.
Kirkebygg
Grunnstein til dagens kirke ble lagt i 1871 (et tall vi finner igjen på spirets vindfløy), og kirken ble innviet i 1873. Det skal være Johan Olsen fra Elverum og Teodor Embretsen Nordvi fra Trysil som stod for tømringen. Dessuten var Tølløv Østli, hans bror Hans P. Rønning og deres far, Per Thoresen, med. Vi snakker om en tømret langkirke med 200–250 plasser (ifølge kirkeleksikonet).
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpnet seg mot skipet i sin fulle bredde, men er noe avskjermet i høyden. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv.
Altertavlen er malt av lærer Peder Haugen fra Haugen i Engerdal. Motivet — Jesus og barna med henvisning til skriftstedet «La de små barn komme til meg» — er kopiert etter Carl Bloch. Rammeverket er skåret av broren, Erik Haugen, som var håndverker og snekker. Prekestol og døpefont er begge i tre og fra 1873, ifølge kirkeleksikonet.
En lysekrone i kirken skåret av Hans Sorken viser Peter, Jakob og Johannes som står i vinkransen på Moder Jord i miniatyr. Lampetter fra 1953 i engleskikkelse er også Hans Sorkens verk. (I 2008 kjøpte kommunen hjem en samling av Sorkens verker til Engerdal, og de er nå på utstilling på Vestre Sorken, der Sorken kom fra. Sorken selv er gravlagt ved Drevsjø kirke.)
I tårnet er det to klokker fra Bochumer Verein. Tårnet fikk for øvrig kirkeur så sent som i 1989 etter gave fra en anonym giver. Orgelet er et snertingdalorgel fra 1970-årene.
Kirkegård og omgivelser
Dette er kommunens hovedkirke, og det er naturligvis kirkegård her. Det står et servicebygg på kirkegården. Prestegården ble overført til Den norske kirke i 2021. På den andre siden av fylkesvei 26 er rådhuset og en statue av skiløperen Gjermund Eggen.
Bakgrunn Finnskogen strekker seg gjennom alle Solørkommunene, og det ligger gjerne én kirke nede i tettstedet ved Glomma og en annen med finnskognavn inne i skogen. Denne navnebruken ser ut til å ha blitt standardisert etterhvert. Kirken ved Svullrya (som iblant kalles «Finnskogens hovedstad») ble tidligere kalt Revholt kapell, men nå kalles den altså Grue Finnskog kirke.
Det ble anlagt kirkegård ved Svullrya i 1854. I 1862 ble det reist en liten kirke, bygget av Brede Bredesen Kolstad fra Kongsvinger etter tegninger av Jacob Wilhelm Nordan. Kirken hadde ikke noe tårn, og det sies at den lille kirkeklokken hang mellom to stolper utenfor kirkedøren. I 1883 ble det besluttet å rive denne kirken.
Ny kirke ble tegnet av Niels Stockfleth Darre Eckhoff, og byggmester var Günther Schüssler. Denne nygotiske, tømrede langkirken ble innviet den 8. desember 1886 og hadde 430 plasser. Den 28. januar 1948 raste imidlertid taket i skipet sammen under vekten av snøen, så ikke stort mer enn tårnet og litt av den vestlige delen av skipet stod igjen. Det ser også ut til at sentralt inventar ble reddet.
Dagens kirkebygg
Kirken ble gjenoppbygget (arkitekt: Ola B. Aasness, byggmester: Kåre B. Bråten) og innviet den 26. november 1950. Den har 340 sitteplasser.
Inventar
Den gotisk innrammede altertavlen ble laget av Cecilie Dahl i 1897 og viser Jesus og barnet. Det er en kopi av et bilde av den danske maleren Carl Henrich Bloch, og under bildet leser vi teksten «Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike…» (jf. Matt 18, 3). Den nygotiske prekestolen fra 1886 ble tegnet av arkitekten (Eckhoff). Det samme gjelder døpefonten, også den i tre. Et snertingdalorgel fra 1957 ble i 2016 byttet ut med et 15 stemmers orgel fra Ryde & Berg, og de to kirkeklokkene er fra 1886, fra Bochumer Verein.
Kirkegård og omgivelser
Det er altså kirkegård her. Ifølge Wikipedia skal det tidligere ha vært begravelser på noen holmer ute i sjøen Røgden. På kirkebakken står en minnestein over Carl Axel Gottlund. Like ved siden av står et gravkapell med bårerom i kjelleren. På den andre siden av Furubergvegen er det kirkestue.
Bakgrunn Helgøya var uten egen kirke i lang, lang tid mens tienden gikk til å opprettholde den stadig skrantende annekskirken på Baldishol på fastlandet i Nes, som delvis var bygget med materialer fra nedlagte Hovinsholm kirke på Helgøya. Da denne omsider ble erklært uegnet (og for liten) på 1850-tallet, ble det etter mye om og men besluttet å bygge en kirke på Helgøya. I 1868 ble det gitt tillatelse til å bygge på tomten til Svennerud gård. Av to konkurrerende tegninger ble den til Jacob Wilhelm Nordan valgt. Byggmester var Ole Stensrud fra Vang, og kirken ble innviet den 7. desember 1870.
Kirkebygg
Helgøya kirke er en laftet langkirke i sveitserstil med ca. 200 plasser. Kirken har vesttårn, og koret er i samme bygningsdel som skipet og har et lavere og smalere sakristi i den østre forlengelsen. Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet to trinn over skipets.
Interiør og inventar
Inventaret et har kommet til etterhvert, takket være pengegaver. Kirken er også restaurert flere ganger. Altertavlen — av Ragnhild Butenschøn — ble innviet i 1953. Den har form av et alterskap der midtfeltet viser korsfestelsen med Maria og Johannes, og på innsiden av skapdørene er scener fra lidelseshistorien. Den tidligere altertavlen, laget av kaptein Lassen, er flyttet til bårerommet. Prekestolen står helt inntil nordveggen. Den og døpefonten er på alder med kirken, i likhet med de to kirkeklokkene fra Bochum.
Kirken ble skjenket et harmonium av stortingsmann A. Sæhli i 1875. Dette ble etterhvert byttet ut med et orgel fra Olsen & Jørgensen. Dette ble reparert noe, før kirken fikk sitt nåværende orgel, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, i 1981 eller 1983 (kildene er ikke helt enige).
Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård rundt kirken. I et hjørne av kirkegården er et femtitalls graver med ortodokse kors. De fleste er etter russere som flyktet fra revolusjoner og kom som kvoteflyktninger til Norge etter et mellomopphold i Kina. De tilbragte sine siste dager på Granlien pensjonat på Helgøya. Det fortelles litt om dette i et nummer av Slektsnytt. Fra kirkegården ser man over til Nes kirke inne på fastlandet. Under kirken er det innredet bårerom. På den andre siden av Helgøyvegen, over parkeringsplassen, står det som ser ut til å være servicebygg for kirken. (Og like ved siden av er et minnesmerke over Peder Balke.)
Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 61–64 (v/Gunhild Kolstad)
Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 2011; ISBN 9788299589543), s. 69–72 (v/Gunhild Kolstad)
Bakgrunn
Elvdalen i navnet er dalen rundt Femundselva, som renner nesten parallelt med Engeråa, og som nedstrøms for Sennsjøen skifter navn til Trysilelva. Søre Elvdal kirke har også vært kalt Elvdal kapell og går for å være den minste kirken i Engerdal kommune. Den har en litt spesiell forhistorie. Tømmer til kirken ble hugget ved Skjærbekkdalen, vest for Femundselva. Tvister om eiendomsrett førte til rettssaker, og tømmeret ble liggende i 17 år og ble ødelagt. Så måtte nytt tømmer hugges, og kirken kunne bygges. Årstallet 1884 er å finne på vindfløyen i spiret, og kirken ble innviet i 1885.
Kirkebygg, historie
Søre Elvdal kirke er en laftet langkirke med 80 plasser. Den har tårn i sørvest, rektangulært skip, smalere kor som er rett avsluttet, og sakristi i den nordøstre forlengelsen av koret. Det er tårn i vest. Kirken var opprinnelig brun, men ble på et tidspunkt malt hvit, som den også er på bildet i kirkeleksikonet (utgitt 1993). I dag er den igjen brun, muligens etter påtrykk fra Riksantikvaren, som ifølge Engerdal kommune ikke var fornøyd med hvitfargen. Det sies ellers at kirken ble brukt som skole i mange år, men at bygda fikk egen skole i 1921. Det later imidlertid til at lokale barn nå til dags må helt til Engerdal sentrum for å gå på skole. Kirketaket brant våren 1921 som følge av gnister fra en ovn.
Interiør og inventar
Innvendig er det galleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Koret har flat himling, mens skipets himling er åpen opp mot saltaket. Kirken er stivet av med strekkfisker.
Prekestolen står til venstre for koråpningen og døpefonten til høyre. Alterbildet ble malt av Oline Galaasen i 1917 i kopi etter Axel Ender og forestiller kvinnene ved graven (med litt annen fargebruk enn Enders bilde i Molde domkirke). Teksten under bildet lyder: «Han er opstanden» (jf. Matt 28, 6) Orgelet sies i kirkeleksikonet fra 1993 å være nytt. Ut fra Norsk orgelregister kan det se ut til å dreie seg om et snertingdalorgel, muligens fra 1983. Kirkeklokken er fra Bochumer Verein.
For noen år siden var det en bitter konflikt mellom menigheten og Riksantikvaren i forbindelse med oppussing av kirken. Kirken hadde forfalt i en årrekke, men ble våren 2004 pusset opp innvendig og utvendig. Det kan virke som kommunikasjonen partene imellom var dårlig i forkant og tilbake til 1988, da grunnmuren ble skiftet ut. Etter at restaureringsarbeid var i gang i april 2004, ble kirken erklært midlertidig fredet med krav om at oppussingen skulle stoppes umiddelbart. Innvendingene gikk på sandblåsing av veggene innvendig, bruk av betongsåle under gulvet og bruk av moderne maling. Oppussingen gikk imidlertid sin gang, og Riksantikvaren anmeldte menighetsrådet. Menighetsrådet ble ilagt en bot, som de nektet å betale, og saken havnet i Tingretten. Der ble menighetsrådet frikjent med begrunnelse i at de var blitt oppfordret til å gjøre noe med kirken uten å bli fortalt at man måtte søke Riksantikvaren om tillatelse for alle inngrep, og at de dessuten hadde leid inn en fagmann (som altså hadde anbefalt sandblåsing). I etterkant var det snakk om å anke fra Riksantikvarens side, men det later til at kirken heller er blitt strøket fra listen over fredede og verneverdige bygg fra den aktuelle perioden.
Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård med graver på nord- og sørsiden av kirken og et redskapshus på østsiden. Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde.
-Tjugum.jpg){kind=link}
-Jondalen.jpg){kind=link}
-Spone%20vestre.jpg){kind=link}
-Drevsjoe.jpg){kind=link}
-Engerdal.jpg){kind=link}
-Grue%20Finnskog.jpg){kind=link}
-Helgoeya.jpg){kind=link}
-Elvdal%20soer.jpg){kind=link}