Bakgrunn Ålen (i Holtålen kommune) har hatt kirke siden middelalderen, og Røros lå i sin tid i dette sognet. Kirkestedet er ved gården Kirkshus, som antas å være utskilt fra gården Hov.
Stavkirken
Middelalderkirken var en stavkirke som stod omtrent 70 meter nordvest for nåværende kirke, inne på kirkegårdsområdet. (Dagens kirke er like utenfor dette.) Den er første gang omtalt i 1381. I 1663 ble kirken utvidet ved at et nytt laftet skip ble oppført, mens tidligere skip og kor i stavverk ble henholdsvis kor og sakristi. Denne kirken ble i sin tid tegnet av Gerhard Schøning, og den er avbildet i en bok om Ålen. Etter at dagens kirke var oppført, ble gamlekirken revet, en prosess som er skildret av arkitekt Christian Christie i nevnte bok. Av Christies beskrivelse fremgår blant annet at det sannsynligvis ikke var omgang rundt koret.
Materialer og inventargjenstander ble dels solgt, dels sendt på museum. Portal og dørblad er brukt i Haltdalen stavkirke, som nå står på Trøndelag folkemuseum (men som før dette ble oppført ved Vitenskapsmuseet i Trondheim). Våpenhuset står imidlertid igjen på kirkegården. Prekestolen fra 1705 og en altertavle (i form av et triptykon) fra 1600-tallet er å finne i Hessdalen kirke. I boken om Ålen avbildes også en etasjetavle fra 1705 malt av Peter Andersen Lillie (skjønt det ene bildet skal være en senere tilføyelse). På tavlen ses blant annet nattverden (på predellaen) og korsfestelsen.
Dagens kirke
Arkitekt for dagens Ålen kirke var Johan Peter Digre, som drev sin fars snekker- og trelastfirma sammen med broren Ludwig og er kjent som en av pionerene innen ferdighusproduksjon her i landet. Kirken ble innviet av biskopen den 15. september 1881. Det er en laftet langkirke med vesttårn omgitt av (formodentlig) trappehus. Koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. Antall sitteplasser synes ukklart. Mens kirkeleksikonet oppgir 322, opererer Kirkesøk med hele 526.
Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv, men det ser ikke ut til å finnes noen korskranke. Prekestolen, som er på alder med kirken, står i koråpningens høyrekant (altså i sør). Et par gamle ovner er formodentlig bare bevart som pynt.
Den nygotiske altertavlen har et korsfestelsesmaleri som ble malt Carl Frithjof Smith i 1881 i kopi etter et bilde av Rubens. Ifølge kirkeleksikonet har kirken en døpefont av messing fra 1650, men det er mulig at dette viser til døpefatet. De to klokkene sies å være fra 1736 og 1907 (sistnevnte fra Baklandets Støberi & Mek. Verksted). Orgelet (1987) er fra Albert E. Lang.
Kirkegård
Selve kirken er altså oppført like utenfor kirkegården, som strekker seg nordover og nordvestover fra kirken. Foran inngangen til kirken står et krigsminnesmerke. Det er parkeringsplass vest for kirken samt et par servicebygg.
Kilder og videre lesning:
Anders Jonsen Reitan: Ålen (Trondheim, 1936), s. 126–136 og 155–156
Lorentz Dietrichson: De norske stavkirker (Cammermeyers forlag, 1892), s. 391–393 (PDF-side 417–419)
Bakgrunn, historie
Nidaros domkirke — best kjent som Nidarosdomen — er vår største kirke og kanskje det eneste vi har som kan sammenlignes med de store katedralene på kontinentet og De britiske øyer. I likhet med disse katedralene rommer den såpass mye at man kan fylle bøker med beskrivelser, anekdoter og historiske skildringer, og det har vært gjort. Den som virkelig vil bli kjent med Nidarosdomen, bør derfor skaffe seg en egen bok om den — og naturligvis besøke den noen ganger. Vi har ikke hele dagen på oss, så vi skal nøye oss med noen generelle observasjoner og et lite utvalg av detaljer.
Hvor begynner vi? Etter slaget på Stiklestad arbeidet propagandamaskinen effektivt, og allerede året etter ble Olav erklært helgen. Liket ble visstnok først begravet i sanden nær Nidelva like utenfor byen og så året etter lagt i en ny grav ved den gjenreiste Klemenskirken. Etter kort tid ble kisten gravet opp igjen og satt på alteret. Sagnet sier at det skal ha vokst frem en kirke på Olavs opprinnelige gravsted, men den Niardosdomen vi kjenner, ble påbegynt rundt 1070 og skal ha stått noenlunne ferdig (i omtrent halve den nåværende lengden) i 1090. Her ble Olavsskrinet med Olavs legeme oppbevart til like etter reformasjonen, da skrinet ble ødelagt av danske myndigheter. Noen år senere ble liket begravet anonymt på kirkegården utenfor. Pilegrimer strømmet tidlig til kirken (og byen), og i 1152–53 ble Nidaros erkebispesete. Kirken ble utvidet, i første omgang med romanske elementer, før den frem mot 1300 ble bygget om til gotisk stil. I praksis har altså de forskjellige bygningsdelene forskjellige aldre og stiluttrykk.
Kirkebygg
Nidaros domkirke har form av et latinsk kors med kor i østre korsarm med en oktogon i forlengelsen, og den har et sentraltårn som sammen med spiret rager 97,8 over bakken. Domkirken er omtrent hundre meter lang og tverrarmen omtrent femti meter. I vest er det tvillingtårn samt altså en imponerende vestvegg full av nisjer med statuer av helgener og andre (Kunsthistorie.com har en oversikt over hvem som er hvem, samt ev. levende forbilder). På nordsiden av domkirkens østre del er kapittelhuset, en tilnærmet frittstående bygning med passasje til okotogonens omgang. I østkant av hver av tverrarmene er et kapell: Johanneskapellet i sør og Kvinnenes minnekapell i nord. Både utvendig og innvendig finnes romanske og gotiske elementer. Det bygningselementet der det romanske er best bevart utvendig, er kapittelhuset, som riktignok har gotiske buer inni.
Vestover mot rosevinduet og Steinmeyer-orgelet. Foto: «Zairon», fra Wikimedia Commons.
Interiør og inventar: Skipet
Som nevnt bør man ha en hel bok for å få overblikk over det som er å se, og her følger bare en kort gjennomgang. Det er en treskipet kirke med søylerader og klerestorievinduer. Vestveggen ble rekonstruert etter planer av Olaf Nordhagen fremlagt i 1911, og innvendig er den preget av det store rosevinduet, som illustrerer dommedag, samt en rad av ni vinduer med glassmalerier. I midten er Kristus omgitt av engler: til venstre (i sør) de salige i sør og til høyre (i nord) de fortapte. Glassarbeidene er utført av Gabriel Kielland. (Det finnes også mange andre glassmalerier i kirken — se litteraturlisten nedenfor.) Under vinduene er det store orgelet, opprinnelig bygget av G.F. Steinmeyer & Co i 1929–30 med 127 stemmer. I 1960 ble det flyttet til vestgalleriet og ombygget, noe som i ettertid har vært svært kontroversielt. I 2013–14 ble orgelet restaurert av Orgelbau Kuhn med gjeninnvielse den 18. mai 2014.
Taket i skipet og koret har ribbehvelv, som man kan forvente i en gotisk kirke. I østre del av skipet, like før tverrskipet, står korsalteret med med utsmykning i patinert bronse utført av Wenche Gulbransen i 1998–95. Bak alteret står et 2,6 meter høyt sølvkrusifiks som er modellert av Wilhelm Rasmussen, utført av David Andersen og finansiert av utflyttede trøndere i USA.
Koret med oktogonen
Østover følger så langkoret; i østre del av det står prekestolen (fra 1880-årene) og døpefonten. Sistnevnte sies å være fra middelalderen, men rekonstruert av Gustav Vigeland i 1904. Relieffene på fonten forestiller Adam og Eva, Noas ark, Jesu dåp og Kristi oppstandelse. Øst for koret er oktogonen, hvis gulv er fire trappetrinn høyere enn gulvet i resten av kirken. Mellom koret og oktogonen er korbueveggen, med noe av det fineste murverket som er igjen fra middelalderen, samt eikeskulpturer laget av Gustav Vigeland. Nederst en en kristusfigur som er flankert av Moses og Elia. Lenger opp er en kalvariegruppe, og øverst blir Kristus kronet av en engel.
Oktogonen (oppført ca. 1180–1210) er altså korets åttekantede forlengelse mot øst og kalles også høykoret. Her står høyalteret, og her var skrinet med Olav den helliges legeme plassert før reformasjonen. Dagens altertavle er tegnet av Christian Christie og skal minne om olavsskrinet. Det høyreiste rommet er omgitt av spissbuede gallerier og har noen av de rikeste steinhuggerarbeidene i Norge. Rundt oktogonen går en omgang, og fra denne kommer man som nevnt til kapittelhuset (eller skrudhuset). På et alter mot øst (i okotgonomgangen, altså) finner vi en kopi av olavsfrontalet, hvis opprinnelse er ukjent, men det har vært spekulert i at det skal stamme fra Haltdalen. (Originalen er vanligvis å finne i Erkebispegården.)
Olavsfrontalet på alter i øst. Foto: Nina Aldin Thune, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Tverrarmene
Begge tverrarmene har buer i forskjellige stilarter, og de har som nevnt kapeller. I sør er Johanneskapellet (innviet 26. nov. 1161), som foruten Johannes også er viet til Vincentius og Sylvester. I søndre tverrarm er også et samisk alter som ble innviet på Samefolkets dag, den 6. februar, i 2017. I nordre tverrarm er Kvinnenes minnekapell med relieffer av Asbjørg Borgfeldt viet til krigens ofre. I denne tverrarmen er også kirkens barokkorgel. Dette ble opprinnelig bygget av Johann Joachim Wagner i 1738–39. Fra 1930 var det på lager, men i 1994–95 ble det restaurert av Jürgend Ahrend og satt på nordgalleriet.
Triforiekapellene
Utover det som er nevnt så langt, finnes tre kapeller i triforiehøyde (2. etasje, om man vil) som vanligvis ikke er tilgjengelige for besøkende. Dette er Mariakapellet (med glassmalerier av Oddmund Kristiansen, på nordre tverrarms østside), Mikaelskapellet mot nord i nordre tverrarm og Olavskapellet (på søndre tverrarms østside, også med glassmalerier av Kristiansen).
Wagnerorgelet i nordre tverrskip. Foto: Günter Schnell, fra Wikimedia Commons.
Annet
Som antydet innledningsvis er nærmest en uendelighet av detaljer utelatt her, men mye av dette er omtalt i litteraturen. Det kan nevnes at domkirken i dag har 1500 sitteplasser. Foruten til gudstjenester brukes kirken også til konserter, blant annet under Olavsfestdagene.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er ikke lenger i bruk, men har en rekke gravmonumenter, blant annet for arkitekter som har virket ved kirken (se f.eks. oversikt i byleksikonet), samt et krigsminnesmerke. Fellesrådet har en oversikt over byens gravplasser som er i bruk i dag, og gravsøk i Trondheim kommune kan utføres her.
Bakgrunn, kirkebygg
Efteløt er et av Sandsværs fire middelalderkirkesteder, og kirkens skip og kor er av stein og antas å være oppført mot slutten av 1100-tallet. Kirken var viet til Johannes døperen og jomfru Maria. Etter reformasjonen var Efteløt prestegjeldets hovedkirke med Hedenstad, Komnes og Tuft som annekser. Kirken var i privat eie fra auksjonen i 1723 og til kommunen overtok i 1873. Det innledet en rekke restaureringer med noe varierende resultater.
Det begynte med en stor ombygging i 1876. Kirken fikk vesttårn med våpenhus av tegl (det hadde tidligere vært takrytter midt på skipet) samt sakristi av bruddstein i øst. Koret var og er rett avsluttet utvendig, men apsidalt avsluttet innvendig, og det ble laget en dør i østveggen som delvis overlappet et tidligere vindu (resten av vinduet ble murt igjen). Skipet fikk et ekstra vindu i sørveggen, og vinduene ble gjort spissbuet etter tidens smak. Korbuen og skipets vestportal ble utvidet. Kirken fikk nye tak med slakere helling enn før (gavlene ble gjort noe lavere). Både skip og kor har for øvrig hatt sørportaler som er blitt murt igjen. Det gamle steinalteret ble brukt som trappestein, i likhet med en gammel gravstein. Gulvet i skipet ble hevet med ca. 90 cm i forhold til tidligere, og korets gulv er tre trinn opp i forhold til skipets. Det gamle inventaret ble byttet ut med nygotisk inventar med eiketresmaling.
I 1905 ble det uført reparasjoner på kirken, og i 1906 ble steingjerdet som omgav den, gjort om til pukk og brukt i et veianlegg. I 1953 gjennomgikk kirken en omfattende restaurering etter planer av Ragnar Nilsen. Da måtte inventaret fra 1876 vike, og kirken fikk i stedet det gamle inventaret fra Komnes stavkirke, etter at det var blitt restaurert. Nordgalleriet fra 1876 ble fjernet, og vestgalleriet fikk ny brystning. Kalkmalerier ble avdekket i kor og skip, og himlingens gamle dekor ble tatt i bruk. Kirken har for øvrig 190 sitteplasser.
Inventar
Altertavlen fra før 1876 er ikke dokumentert. I 1876 fikk kirken et alterbilde som viser Jesus i Getsemane, malt i kopi etter Otto Mengelberg. (Motivet er brukt i en rekke norske kirker.) Det ble i 1953 hengt på skipets nordvegg. Kirken har altså den gamle altertavlen fra Komnes kirke. Den er fra 1787 og har tre billedfelter ved siden av hverandre som viser Jesus i Getsemane, pågripelsen og korsfestelsen. I tillegg er nattverden avbildet mellom blomster på predellaen.
En prekestol med årstallet 1583 er omtalt i 1796, formodentlig samme stol som ble staffert i 1698 og fikk hengt opp en forgyllet engel under himlingen. Alt dette er borte. I 1876 fikk kirken en prekestol med store, enkle fyllinger og i 1953 den gamle prekestolen fra Komnes. Den er i renessansestil og har åttekantet grunnflate. Tre billedfelter har naive malerier av Aron, Kristus (Salvator Mundi) og Moses. Stolen ble overmalt i 1799, men er restaurert. Til den hører en åttekantet himling. Prekestolen er plassert i skipets sørøstre hjørne. En klokkerbenk i renessansestil fra Komnes (påmalt årstallet 1781) står på sørsiden inne i koret.
Den gamle døpefonten (åttekantet med timeglassform) er nå å finne i Lågdalsmuseet. På nordsiden i koret står den gamle døpefonten fra Komnes kirke (også den åttekantet med timeglassform). Den er fra 1639 og har lokk. Et døpefat i messing ble fremstilt i Tyskland på 1500-tallet. Det skal ha blitt brukt som fat i et hønsehus før restaureringen i 1953. Kirken hadde tidligere dåpshus (omtalt i 1698).
Kirken har tre klokker. Den største bærer Kristian Vs monogram og årstallet 1670 og skal være støpt på Kongsberg. En annen klokke er støpt av Borger Riise (Tønsberg) i 1800. Den tredje er støpt av Nils Knudsen Dahl (Ramnes) i 1840.
Annet inventar som malerier og gammelt kirkesølv er omtalt i kildene.
Kirkegård og omgivelser
Øst for kirkegården er det flere gamle gravhauger, og kirken skal en gang ha vært omgitt av slike. Det kan tyde på at den er anlagt på et forhistorisk gravfelt. Kirkegården var en gang omgitt av steinmur, men er nå etter utvidelser omgitt av nettinggjerde og furuhekk. På kirkegården står et krigsminnesmerke. Vest for kirken, ved parkeringsplassen, finner vi bårehus (nå redskapshus) og menighetshus. Sistnevnte har også kontorer for kirkens administrasjon. Prestegården ligger sør for kirken, på den andre siden av veien. Kirken er vanligvis åpen for turister i juli (se Kirkesøk).
Bakgrunn
Komnes har hatt kirke siden middelalderen, da en stavkirke ble oppført ved Komnes gård, som den har navn etter. Etter reformasjonen var den anneks til Efteløt, og den ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723 og hadde samme eier som hovedkirken til 1795, da den ble solgt til eieren av Komnes gård. Kommunen overtok i 1865. Stavkirken ble ansett som for liten og skrøpelig, og i 1873 ble det vedtatt å bygge ny kirke.
Opprinnelig ville man bygge i tegl, men pga. problemer med å skaffe tegl ble det trekirke. I 1881 ble ny kirke oppført og stavkirken revet, uten at det ble foretatt noen grundig oppmåling og dokumentasjon. Vår kunnskap om den stammer for en stor del fra Christian Christies beskrivelse og måleskisser fra 1860 og er nærmere beskrevet i Norges kirker. Stavkirkens materialer ble solgt på auksjon, og en god del havnet på Komnes gård og er avfotografert og beskrevet av Anders Bugge. Mye av inventaret (altertavle, prekestol, døpefont) er overført til Efteløt kirke, der det fortsatt er i bruk. Et antemensale fra midten av 1200-tallet er å finne i Oldsaksamlingen, mens to benkevanger i renessansestil med dør imellom samt to middelalderkister er å finne på Lågdalsmuseet.
Kirkebygg
Dagens Komnes kirke er en nygotisk langkirke i bindingsverk med utvendig panel. Kirken ble innviet den 4. september 1881. Den har tårn med våpenhus i sør-sørvest, rektangulært skip med kor i skipets fulle bredde og sakristiutbygg i nord-nordøst med rom for prest og dåpsbarn. Kirken har utvendig og innvendig panel, og antall sitteplasser er ca. 170.
Interiør og inventar
De opprinnelige interiørfargene ble overmalt i 1908. I 1966 ble de mer eller mindre tilbakeført til det opprinnelige etter en fargeplan utarbeidet av Odd Helland. Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv.
Både prekestolen (seks fag med smale fyllinger) og døpefonten (åttekantet) står inne i koret — prekestolen til venstre og døpefonten til høyre. Begge er på alder med kirken. Det finnes også en enkel lesepult.
På orgelgalleriet står et pipeorgel som ble bygget av Eystein Gangfløt i 1980. Tidligere hadde kirken et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1898. Kirken har to klokker. I tillegg til individuelle inskripsjoner har begge klokkene følgende tekst: «Støbt af IAS og AOS Holte paa Toten Aar 1880.» Sistnevnte forkortelse viser til Anders Olsen Holte.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står på nordøstre del av den gamle kirkegården, men denne er utvidet, slik at kirken nå står omtrent midt på kirkegården. På kirkegården står et minnesmerke over falne i den annen verdenskrig. Helt i nordøst står et bårehus som nå brukes som redskapshus, og på parkeringsplassen ved siden av er et servicebygg.
Bakgrunn
Uvdal stavkirke er den av numedalsstavkirkene som er lengst opp i dalen. Den står på grunn fra den tidligere prestegården (gnr. 73), men nord for fylkesvei 122, som går parallelt med det som nå er hovedveien gjennom dalen. Uvdal var eget sogn i middelalderen. Det ble lagt til Nore prestegjeld i 1856.
Kirkebygg
Uvdal stavkirke er en av få bevarte midtmastkirker (sammen med Nore og Høyjord). Årringsdatering av tømmeret tyder på at kirken ble oppført rundt 1168. Den ble ombygget en rekke ganger før den mot slutten av 1800-tallet ble ansett for å være for liten og uegnet som sognekirke. I 1893 ble den avløst av en ny og betydelig større kirke, og i 1898 overtok Fortidsminneforeningen stavkirken. Ved arkeologiske undersøkelser utført i 1978 ble det funnet stolpehull som antas å stamme fra en tidligere kirke, et inntrykk som bekreftes av funnet av eldre graver. Det ble også funnet en rekke mynter. Tidligere var kirken undersøkt av Christian Christie, hvis tegninger ble publisert av Nicolay Nicolaysen i hans verk «Norske bygninger fra fortiden». Andre undersøkelser er gjort i 1901 og 1943. Kirken er restaurert en rekke ganger, senest i forbindelse med Riksantikvarens stavkirkeprogram.
I dag fremstår Uvdal stavkirke som en korskirke med samme type småspir ytterst på takmønene som Nore stavkirke har. Ombygginger har gjort at særlig kordelen av kirken har mange takflater med forskjellig høyde og vinkling. Sakristiet nord for koret (fra 1819) er laftet. Vestportalen har ranke- og dyreornamentikk.
Interiør og inventar
Kirkerommet har malt dekor på det meste av vegg- og takflatene, og det finnes også masker. Dekorasjonene er fra 1600- og 1700-tallet. Dette er skildret mer detaljert i Norges kirker, som også antyder mullighet for at kirken har hatt lektorium. Ellers er kirkens interiør ikke minst kjent fra et par bilder malt av Harriet Backer.
Altertavlen har et nattverdsbilde og baldakin. Den skal være staffert på 1700-tallet. Prekestolen er i renessansestil og har fire fag med evangelistbilder (i to etasjer på to av fagene) malt på 1700-tallet. Den timeglassformede døpefonten er hugget av en treblokk. Kirkebenkene har gårdsnavn på vangene. Kirken har ifølge «Norges kirker» et svensk harmonium. Den ene av de to klokkene skal være omstøpt i 1850 av en eldre klokke, mens den andre er fra 1866 (Mesna Brug).
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et steingjerde, og det finnes enkelte eldre gravminner, for det meste jernkors. For øvrig brukes kirkegården ved dagens kirke.
Kirkens alder er ikke kjent, og våre kunnskaper om den bygger for en stor del på oppmålinger og skisser utarbeidet av Christian Christie før stavkirken ble revet i 1861, to år etter at dagens kirke stod klar. Da var stavkirken blitt ombygget til korskirke.
Det opprinnelige stavbygget skal ha hatt rektangulært skip og smalere kor, der skipet var ca. 5,70 m langt og ca. 4,60 m bredt og veggene var ca. 3,75 m høye. Bredden på koret anslås til ca. 2 meter. Dette koret ble antageligvis revet i 1684, da kirken fikk et nytt, tømret kor. Kirken var blitt utvidet noen år tidligere og ble utvidet igjen i 1704-08 med tverrskip, slik at det ble en korskirke. Etter midten av 1700-tallet fikk kirken våpenhus.
Interiørets utseende er dårlig kjent. Blant de få restene skal være en korbuestav i Oldsaksamlingen, og det skal finnes en rosemalt dør og noen dekorerte bord fra kirken i privat eie.
Døpefonten fra stavkirken er overført til dagens kirke. Den er timeglassformet og av kleberstein og er fra middelalderen. Den var overmalt, men ble restaurert i 1970-årene. Kirkeleksikonet omtaler et dåpsfat uten å angi alder. I det skal det være preget et bilde av speiderne som vender tilbake fra Kanaan med en stor drueklase (jf. 4 Mos 13, 23). En brudebenk (eller «brugdebenk») fra 1742 skal også være overført til dagens kirke. (Et ryggstykke fra en brudestol som tidligere kunne beundres i fotoportalen Unimus, befinner seg formodentlig i Oldsaksamlingen.)
Kirkegården ble utvidet i 1828 og var i bruk også etter at kirkegården ved dagens kirke var anlagt. Den er omgitt av et steingjerde med portal ved inngangen. Innenfor er imidlertid bare ville vekster, ingen synlig tuft.
Inne på den tidligere kirkegården er bare ville vekster.
Bakgrunn
Be folk nevne en kirke i Bergen, og de fleste vil si «Mariakirken». Det er utvilsomt den best bevarte middelalderkirken i byen — og blant de best bevarte middelalderbykirkene i landet. I motsetning til Domkirken og Korskirken har den da også unngått ødeleggende branner etter middelalderen. Kirken var i flere hundre år sognekirke for byens tyske menighet, og den var også kjent som Tyskekirken.
Det antas at kirken ble oppført på 1100-tallet, muligens mellom 1130 og 1170. Kirken brant i bybrannene i 1198 og 1248. Tvillingtårnene i vest, som hadde vært kvadratiske, ble nyoppført som rektangulære etter 1198-brannen, og etter 1248-brannen ble det nordre nyoppført i gotisk stil, mens det søndre ble forhøyet. Oppe i alt dette ble skipene og koret forlenget, slik at kirken for en stor del fikk sin nåværende form etter brannen i 1248. Den vesentligste senere endringen er sakristiet sør for koret, som ble oppført i 1776. Ellers ble øvre del av sørtårnet revet i 1859 og bygget opp igjen i samme form i 1876. Interiøret ble endret ved Christian Christie i 1863–76. Dette var mildt sagt en kontroversiell restaurering. Mye av inventaret var gitt av hanseatiske kjøpmenn, og Christie kastet ut mye av det, ifølge «Kirker i Norge», men det er siden gjort om på endel av Christies endringer. Kirken ble omfattende restaurert i 2010–2015, med gjenåpningsuke 21.–26. juni.
Kirken var sognekirke for tyske kjøpmenn mellom 1408 og 1766, da kongen overtok eierskapet, og den var sognekirke for byens tyske menighet til den ble nedlagt i 1867. Maria menighet ble opprettet i 1875, og etter dette var Mariakirken alminnelig sognekirke. I 2002 ble sentrumssognene i Bergen konsolidert i Domkirkens sogn.
Kirkebygg
Mariakirken er en romansk treskipet basilika, og den har altså tvillingtårn i vest, hvorav det nordre er i gotisk stil. Gotikk preger også til en viss grad koret i øst, som har spissbuede vinduer i østveggen samt de østre sidevinduene. Slik ser man ganske tydelig hvilken del av koret som utgjør forlengelsen etter 1248-brannen. Forresten er orienteringen omtrent fra vest-nordvest til øst-sørøst.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest. og rundbuede søylerader gjør altså kirkeromemt treskipet. Koret er usedvanlig dypt — katolsk, om man vil. Kalkmalerier på veggene fra 1400-tallet og 1500-tallet ble oppdaget rundt 1930. Blant motivene er Kristi himmelfart, dødes triumf, pinseunderet og korsfestelsen. Kirkerommet er møblert med stoler snarere enn benker. Kirken må sies å ha overdådig inventar, men det er likevel visstnok bare en del av det som en gang var.
Alterskapet er laget i Lübeck på siste halvdel av 1400-tallet, og det er vel bare Ringsaker kirke som har noe sammenlignbart i Norge. Når det står åpent, ser vi en stor madonna med barnet i midten, stående på en måne med menneskeansikt (en allusjon til en skildring i Johannes’ åpenbaring), flankert av to rekker med til sammen seksten helgener. Det dreier seg om de tolv apostlene samt st. Olav, st. Antonius, sta. Katarina og sta. Dorotea. I lukket tilstand vises Jesu fødsel og kongenes tilbedelse på venstre dør, og på den høyre vises Jesu frembæring i tempelet og gregorsmesse. I 1682 ble skapet gjort om til altertavle, og fikk predella samt kalvariegruppe øverst.
Den overdådige prekestolen fra 1676 henger i midtskipets sørøstre hjørne. Den antas å være av nederlandsk opprinnelse og inkluderer eksotiske råmaterialer som skillpaddeskall samt en gullkule. Stolen er dekorert med kvinneskikkelser som representerer dyder. Underdelen er den sørlige halvdelen av himmelglobusen med seks stjernebilder, omgitt av nakne barnefigurer som holder fruktguirlandre (og på sett og vis selve stolen). Himlingen er omtrent like stor som selve stolen, og har to etasjer med den seirende Kristus øverst. Under himlingen er nevnte gullkule som jorden, og over den er resten av himmelhvelvingen.
Døpefonten av kleberstein er tegnet av Christian Christie, og er fra 1860-årene. Rundt omkring i kirken er ellers femten legemsstore apostelfigurer fra 1634. Det dreier seg om Jesu tolv apostler samt Paulus, Moses og Johannes Døperen. Krusifikset over korbuen antas å være fra første halvdel av 1600-tallet. Før Christies restaurering var veggene i kirken visstnok nesten dekket av epitafier og andre malerier fra 1600- og 1700-tallet bekostet av diverse kjøpmenn. Disse ble for en stor del fjernet, og bare et fåtall gjenstår. Kirken har tre klokker, to i søndre tårn og én i nordre. De er støpt i hhv. 1705 (Henrich Bringeman, Bremen), 1898 (O. Olsen & Søn) og 1771 (Conrad von Aach, en omstøpning av en klokke fra 1621).
Mye av kirkens orgelhistorie kan følges i Norsk orgelregister. Paul Ott-orgelet fra 1974 ble ved restaureringen i 2010–15 byttet ut med et orgel fra Weimbs Orgelbau. Orgelet ble innviet den 21. juni 2015 og feiret med orgelfest en uke til ende, mens Ott-orgelet ble solgt til en kirke i Bayern. Prospektet er tegnet av Ulf Oldæus.
Det går an å avlegge kirken et virtuelt besøk via denne nettsiden.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården er ikke lenger i bruk til begravelser, men det gjenstår en rekke gravminner fra 1800-tallet. «Norges kirker» skildrer kirkegårdens historie relativt detaljert.
Korskirken sett fra Fløyen. Foto: Odd Roar Aalborg, fra Wikimedia Commons.
Bakgrunn, bygningshistorie
Korskirken er den av bergenskirkene som ligger nærmest Vågsbunnnen av i dag, etter at området ble fylt opp allerede i middelalderen. Opprinnelig lå den på et nes, og Vågen gikk helt inn til Domkirken. Kirken ligger på en morenerygg av grus og leire, men tårnet, som er tilføyd senere, står på fjellgrunn.
På dette Scholeus-stikket fra andre halvdel av 1500-tallet har Korskirken tvillingtårn i vest. Fra Wikimedia Commons.
Kirken er i dag faktisk en korsformet kirke, men var opprinnelig en enskipet langkirke uten vesttårn, og navnet har å gjøre med at kirken var viet til Det hellige kors. Kirken er første gang nevnt i Sverres saga (kap. 49) i forbindelse med begivenheter i 1181, da Sverres menn søkte tilflukt i kirken. Den har brent en rekke ganger: i 1198, 1248, muligens 1393, videre i 1476, 1582, 1623, 1640 og 1702. I et stikk fra andre halvdel av 1500-tallet fremstår kirken med tvillingtårn i vest, et inntrykk som bekreftes av en samtidig kilde. Det er imidlertid ikke funnet fundamenter etter disse tårnene, skjønt de kan ha vært av tre. Et kongebrev fra 1593 tyder på at vesttårnet ble murt opp like etter, og årstallet 1594 var å se på tårnportalen inntil en restaurering i 1896. Det fikk sin nåværende form i 1720-årene ved Hans Martin Heintz (etter at kirken ellers var satt i stand etter planer av J.C. Ernst). Tverrarmene er fra 1600-tallet: den søndre fra 1615 og den nordre fra 1632.
Kirken hadde i bunn og grunn samme utseende fra gjenoppbyggingen etter 1702-brannen og til kirken ble restaurert i 1896 under ledelse av Schak Bull, men innvendig ble det foretatt enkelte endringer ved Christian Christie i 1856 i forbindelse med montering av nytt orgel. Bulls interiør ble så endret noe i perioden 1939–50. Kirken brukes i dag av Kirkens bymisjon som åpen kirke. Den har ifølge Kirkesøk 600 sitteplasser. Det foregikk restaureringsarbeider ved kirken i en årrekke før den gjenåpnet den 8. desember 2024.
Kirkebygg
Kirken fremstår i dag med en tilnærmet likearmet korsform, men er litt uregelmessig, idet nordre og søndre korsarm ikke ligger helt i flukt med hverandre. Kirken har altså tårn som avslutning på vestre korsarm. Lengden fra vest til øst er 46 meter (med tårn) og fra nord til sør 37,2 meter. Orienteringen er egentlig fra vest-sørvest til øst-nordøst. I tillegg til korsformen er det to små tilbygg utenfor østre korsarm: et sakristi på sørsiden og på nordsiden et tilbygg i skrå vinkel som en gang har vært passasje mellom to gravkapeller. Middelalderportalene er tapt. Tverrarmenes portaler er fra 1600-tallet (den nordre er spesielt fin), mens de øvrige er fra restaureringen i 1896. Murverk og bygningshistorie er gjennomgått detaljert i «Norges kirker».
Interiør og inventar
Også interiørets historie er gjennomgått i «Norges kirker». Interiøret av i dag er et resultat av Christies og Bulls arbeider med endringer ved H.W. Rohde i 1940–45 samt noe arbeid etter krigen. Bull gav kirken et nyromansk preg. Det er kombinert orgel- og sangergalleri i vest. Kirken er møblert — hva skal vi kalle det? — litt katolsk. Benkene i østre korsarm går langs veggen som i koret i endel katedraler. Det har nok også sammenheng med prekestolens plassering på hjørnet mellom korsarmene. Alterpartiet er et podium ganske dypt inne i østre korsarm med en høydeforskjell på tre trinn. Et høyt, rundbuet vindu med glassmaleri er blikfang og fungerer som altertavle. Dette er formgitt av Frøydis Haavardsholm og kom på plass i 1928. Tidligere hadde vinduet vært blendet av i forbindelse med at kirken fikk altertavle laget av Eilif Peterssen i 1894 til erstatning for en eldre tavle. Peterssens bilde henger på østveggen i søndre tverrskip.
Prekestolen er fra Bulls restaurering (men visstnok «noget forbedret» i 1909), og det samme gjelder klebersteinsdøpefonten. Kirken har et Hollenbach-orgel fra 1892 som ble utvidet ved Walcker i 1928–29, samt et kororgel fra Paul Ott fra 1981. For øvrig kan kirkens orgelhistorie følges i «Norges kirker» og i Norsk orgelregister. Av kirkens tre klokker er to støpt av Claes Noorden og Jan Albert de Graeve i Amsterdam i 1707 og én av O. Olsen & Søn i 1889. Foruten det som ellers er nevnt av inventargjenstander i «Norges kirker», finnes en rekke gjenstander fra kirken i museer.
Gamle gravplater på kirkegården. Foto: Natalie Maynor, fra Wikimedia Commons.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården brukes ikke til begravelser i dag, men det finnes en rekke gamle gravplater der. Det antas at det tidligere har stått en rekke gravkapeller på kirkens nordside. Noen av disse kan ses på eldre tegninger. Til Korskirken sognet i sin tid også Assistentkirkegården på nordsiden av jernbanelinjen, som ble nedlagt i 1919.
Kilder og videre lesning:
Ellen Marie Magerøy og Hans-Emil Lidén: «Korskirken», i Norges kirker (Bergen, bind 2; Riksantikvaren/Gyldendal, 1983; ISBN 82-05-14299-8), s. 110–163 (også arkivside)
Fransiskanerkirke
En olavskirke i Vågsbunnen er første gang nevnt i 1181 og ble overtatt av fransiskanerne i Håkon Håkonssons regjeringstid. Det antas at kirken ble ødelagt i bybrannen i 1248. Fransiskanerne oppførte så en ny kirke med utvidet skip og rett avsluttet kor, og de hadde klosteranlegg på sørsiden, der det i dag er kirkegård og katedralskole. Kirken brant igjen i 1270, og det drøyde helt til 1301 før gjenoppbygget kirke ble innviet, da med utvidet kor og skrudhus. Dette ble finansiert av Magnus Lagabøte, som ble gravlagt i fransiskanernes kirke. Kirken brant igjen i 1463–64, og lå fortsatt (delvis?) i ruiner da reformasjonen kom og klosterordnenes gods ble inndratt. Først da ble den satt i stand og brukt som domkirke, etter at Kristkirken var revet i 1531.
Domkirke
Bergen domkirke er i dag en toskipet langkirke med vesttårn og med skrudhus på nordvestsiden. Vesttårnet og det søndre sideskipet stammer imidlertid fra en utvidelse på 1600-tallet. I utgangspunktet var kirken en 60 meter lang og ganske smal enskipet hallkirke. Den ble satt i stand under biskop Geble Pederssøn og hadde på den tiden takrytter midt på skipet. I 1599 ble utvidelsesplaner godkjent, og det ble gitt tillatelse til å bruke stein fra Nonneseter kloster og fransiskanerklosteret. Kirken fikk med det sin nåværende form, og den ble satt raskt i stand igjen etter branner i 1623 og 1640. Etter bybrannen i 1702 ble den gjenoppbygget etter planer av Johan Conrad Ernst, og vi ser av årstallet 1707 at tårnet ble forhøyet (eller i det minste satt i stand) på den tiden. Kirken ble dessuten omfattende restaurert i 1880–83 under ledelse av Christian Christie og arkeologisk undersøkt av Peter Andras Blix. Ved den anledning ble søndre sideskip praktisk talt revet og bygget opp på nytt. I 1963–69 ble kirken restaurert under ledelse av arkitekt Peter Helland-Hansen, og ved besøk i 2017 og 2022 pågikk omfattende retaureringsarbeider påbegynt i 2016.
En kuriositet her er en kanonkule som er støpt (murt) inn i kirkens fasade et godt stykke opp på vesttårnet. Kulen sies å være et minne om slaget på Bergens våg i 1665, og mang en omviser har fortalt at kulen ble sittende fast da kirken ble beskutt. Det er naturligvis en fysisk umulighet, men det er ikke kjent akkurat når kulen ble festet til veggen.
Interiør og inventar
Interiøret er preget av restaureringen i 1880-årene, da rokokkointeriøret ble fjernet og kirken ble forsøkt gitt et preg av sent 1200-tall, skjønt det kan hevdes at det er vel så mye nygotikk. Kirken er altså toskipet, med sideskip på sørsiden, og det er derfor en viss asymmetri i kirkerommet. På nordsiden er en vindusrekke i nordmuren (til venstre) og på sørsiden (til høyre) bueganger. Det er orgelgalleri i vest. Det polygonalt avsluttede koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.
Fire korvinduer har glassmalerier fra 1883 bekostet av grosserer Christian Sundt og levert av W. Worrall & Co i London. «Norges kirker» gjennomgår kirkens altertavlehistorie. Dagens altertavle er tegnet av Christian Christie og utført av Hans Johan Johannessen i kleberstein fra Osterfjorden. Tavlen står egentlig på gulvet bak alteret (som er fra samme restaurering). Det menigheten ser, er fem nisjer med figurer, der Kristus i midten er omgitt av de fire evangelistene med attributter. Rekkefølgen fra venstre mot høyre er Matteus, Lukas, Johannes og Markus, og en morsom detalj (avhengig av hvordan man ser på saken) er at Lukas feilaktig er fremstilt med ørn istedenfor okse, samtidig som Johannes korrekt også har ørn.
Alterparti. Foto: Nina Aldin Thune, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Også når det gjelder prekestol, har kirken en lang historie, og den nåværende er tegnet av Christie eller Blix (synes ikke kjent, ifølge «Norges kirker») og utført av Hans Nielsen. Den er sekskantet og hovedsakelig av furu, med fem fag, hvorav fire har fyllinger. Døpefonten av kleberstein og marmor er tegnet av Christie og har naturligvis forgjengere.
Kirken har tre klokker: en fra 1707 (støpt av Claes Noorden og Jan Albert de Grave i Amsterdam), en fra 1754 (støpt av Michael Carl Troschell i København) og en fra 1902 (støpt av O. Olsen & Søn). Blant orglene her var et bygget av Gottfried Gloger i 1747–49 — hans største orgel før orgelet i Kongsberg kirke. Dagens orgel er et Rieger-orgel fra 1997. Det finnes også epitafier og annet. Dette samt skrudhusets interiør og inventar er skildret i «Norges kirker».
Det går an å bli med på en virtuell omvisning i domkirken via denne nettsiden.
Skrudhuset. Foto: Nina Aldin Thune, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården og muren rundt er bevart, men kirkegården er ikke lenger i bruk til begravelser. Katedralskolen er som nevnt på sørsiden. Til domkirken sognet i sin tid også Sankt Jakob kirkegård, som gikk ut av bruk i 1920.
Bakgrunn, kirkebygg
Berg kirke er den største av Haldens middelalderkirker og antas også å være den eldste, fra begynnelsen av 1100-tallet. Vi er et par kilometer nord for Iddefjorden og nordvest for Halden by. Denne steinkirken har rektangulært skip og et rett avsluttet kor som er smalere enn skipet og usedvanlig langt, muligens etter en utvidelse i senmiddelalderen. På vestre del av skipets møne står en takrytter. Et murt sakristi med pulttak ble oppført øst for koret i 1876. Ved samme anledning ble restene av et gravkapell fra ca. 1643 fjernet. Kirken har i perioder vært i dårlig stand, og murene slo sprekker på 1600-tallet. Kirken ble kommunal eiendom i 1850 og ble restaurert etter tegninger av Christian Christie i 1876 og i 1936–37 under ledelse av Andreas Nygaard. Dagens korbue stammer fra sistnevnte anledning. For øvrig later det til at dør- og vindusåpninger har vært endret endel gjennom tidene. Derimot har Berg kirke i motsetning til f.eks. Rokke beholdt sørportalen som hovedinngang, og kirken har ikke vestportal eller våpenhus. Kirken ble restaurert også i 1967 og er pusset opp flere ganger siden. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 240.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. I koret er det faste benker langs nord- og sørveggen.
Alteret og altertavlen står langt øst i koret. Alteret i renessansestil har to buefelt. Altertavlen ble trolig skåret av en Niels snekker i 1615 og er også i renessansestil, mens vingene i bruskbarokk er skåret av Lars Ovesen i 1697. Det er en katekismetavle med nattverdens innstiftelsesord, men den har også enkelte utskårne figurer, deriblant et krusifiks midt i hovedetasjen mellom et par buefelt. Tavlen bærer dessuten Kristian IVs våpenskjold. Tavlen var overmalt, men ble restaurert i 1936.
Prekestolen er i korbuens sørkant. Også den skal være skåret av Niels snekker — i 1629. I de fire hovedfeltene finner vi evangelistene. Også prekestolen var overmalt og ble restaurert i 1936. Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1150 og står på en sokkel fra 1936.
Kirken fikk orgel i 1858. I 1884 ble det installert et syv stemmers orgel fra August Nielsen. Dagens orgel (1967) har ti stemmer og kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det er litt motstridende rapporter om kirkeklokkene, men ifølge «Norges kirker» er den ene støpt av Erich Schmidt (Christiania) i 1791 og den andre av O. Olsen & Søn.
Kirkegård og omgivelser
Det eldste gravminnet på kirkegården skal være fra 1600-tallet. På kirkegården står en bauta over eidsvollsmennene John Hansen Sørbrøden og Peter Ulrik Magnus Hount. Et lite gravkapell ble oppført på kirkegården i 1914. Dette ble i 1940 avløst av et noe større gravkapell med 120 sitteplasser, tegnet av Ole Stein. Det har alter med altertavle laget av Borgar Hauglid. Prestegården ligger like sør for kirken.
.jpg){kind=link}
_a_cathedral_in_Bergen,_Hordaland_county,_on_a_sunny_summer%27s_day,_June_2015._Peter_Neaum._-_panoramio.jpg){kind=link}
