Stikkord: Christian Christie

Stedje kirke

Stedje kirke

Bakgrunn
Før dagens stavkirkeinspirerte kirke ble oppført på Stedje (gnr. 64) vest for Sogndalselvi, hadde stedet en stavkirke fra 1180-årene, og det kan tenkes at det har stått en kirke på stedet også før det. Dette er gjort rede for i oppslaget om stavkirken. Stavkirken var blitt utvidet, men ble etterhvert ansett å være for liten, og det endte med at den ble revet i juni 1867. Oppdraget med ny kirke var først ment å gå til Johannes A. Øvsthus, og det var snakk om en åttekantkirke, men historien forteller at Øvsthus ikke klarte å overholde fristen, og at han dermed gikk glipp av oppdraget.

Stedje kirke

Kirkebygg
Stedje kirke er tegnet av Christian Christie. Som flere Christie-kirker er den stavkirkeinspirert. Den har likhetstrekk med Årdal og Hauge kirker, men er større enn noen av disse. Det kan se ut til at kirken opprinnelig hadde 700 plasser. Kirkeleksikonet oppgir ellers 600 plasser, mens Kirkesøk nøyer seg med 400. Kirken ble vigslet den 17. desember 1867. Da var budsjettet overskrevet med bortimot 50 %.

Det dreier seg om en langkirke i bindingsverk med et vesttårn som er noe kraftigere enn tårnet på nevnte Årdal kirke. Koret i øst er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier med møneretning vinkeltrett på kirkens lengdeakse. Kirken er treskipet, og de lave sideskipene etterligner stavkirkenes svalganger — utvendig, altså. Innvendig finner vi også noe av nygotikkens formspråk i søyler og koråpning. Kirken ble som flere av Christies kirker prefabrikert og fraktet til stedet som byggesett.

Stedje kirke
Stedje kirke
Stedje kirke

Interiør og inventar
Kirken har orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er omgang rundt koret. En rekke strekkfisker på tvers av kirkerommet stiver av konstruksjonen. I 1943 fikk kirken glassmalerier i vinduene i skipet og i korets sidevegger, utført av J. Rognaldsen fra Bergen.

Ved alteret stod fra 1867 en kristusfigur laget av Brynjulf Bergslien, men i 1891 fikk kirken en altertavle med en kopi av Carl Blochs populære bilde Christus Consolator. Det har vært spekulert i om bildet kan ha vært utført av Cecilie Dahl, som malte det samme motivet til Eid kirke, eller av Christen Brun, som malte det til Naustdal kirke. Under bildet er et sitat fra Matt 11, 28: «Kommer hid til mig alle som arbeider og ere besværede.»

Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne og har oppgang fra koret. Den nye kirken fikk en gulmalt liten døpefont som var sekskantet, men i 1967 ble klebersteinsdøpefonten fra stavkirken tatt i bruk igjen.

Overført fra stavkirken er også de tre kirkeklokkene: Klokke A skal være fra ca. 1400, klokke B fra middelalderen og klokke C støpt i Christiania av K.C. Schmidt i 1832. Av andre overførte ting kan nevnes en stol og en messehagel.

Et ti stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1911 ble i 1967 avløst av et tredve stemmers Vestlandske-orgel. Den 28. juni 2018 ble et nytt orgel fra nederlandske Orgelmakerij Steendam innviet.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står relativt langt nord på kirkegården, som ligger på et platå med utsikt over tettstedet Sogndalsfjøra. Det er minnelund øst for kirken. Et stykke sørvest for kirken står et bårehus, og like sørvest for kirken står et minnesmerke over eidsvollsmannen Nils J. Loftesnes. Det er parkeringsplass øst for kirkegården, og sørvest for den står den runesteinen (Stedjesteinen) som er nevnt i oppslaget om stavkirken.

Minnelund
Minnelund
Minnebauta over eidsvollsmann

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hauge kirke

Hauge kirke

Bakgrunn
Hauge kirke på Lærdalsøyri er et ganske festlig, stavkirkeinspirert byggverk. Det er stedets tredje kirke. De tidligere kirkene lå rundt en kilometer lenger sørøst, ved gården Hauge (gnr. 23).

Eldste kjente kirke var (formodentlig) en stavkirke. Ifølge «Norges kirker» er den første gang nevnt i Pavelige Nuntiers Regnskabs- og Dagbøger i 1327, mens Brendalsmo (Riksantikvaren) viser til Bergens kalvskinn før 1340 for prest («sira Arne») og kirke («Kirkian a haughi»). Denne kirken ble avløst av en laftet kirke som ble oppført i 1649. Den er beskrevet i jubileumsboken for dagens kirke etter en oppmåling og i en skildring av arkitekt Johan Lindstrøm, og grunnmurene skal fortsatt være å se på det gamle kirkestedet. Det sies at kirken var ganske unnselig utvendig, men svært vakker innvendig, visstnok sammenlignbar med de gamle kirkene i Gaupne og Gimmestad. Dekorasjonene på vegger og tak er vel gått tapt, men noe av inventaret kan fortsatt beskues på museer. Således er et et alterfrontale fra 1200-tallet å finne i utstillingen for de kulturhistoriske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum). I samme museums samlinger er en delvis ødelagt døpefont og et røkelseskar. De heibergske samlinger sies å ha altertavlen fra 1649 og et krusifiks fra 1100-tallet samt et par alterlysestaker fra 1500-tallet.

Denne kirken ser ut til å ha forfalt og blitt i dårlig stand utpå 1800-tallet. Med sine 140 plasser var den dessuten for liten, ikke minst etter at Tønjum stavkirke blåste ned i 1823, slik at folk fra det sognet måtte ty til Hauge kirke i en årrekke før Tønjum fikk ny kirke. Sognepresten, Ludvig Daae (1786–1831), var for øvrig imot at det skulle bygges ny kirke på Tønjum (som Hauge da var anneks til). Han ønsket å slå sammen sognene og bygge kirke et sted imellom, men det ble det aldri noe av. Det var noe strid omkring eierskapet til kirken, som hadde vært på private hender etter kirkeauksjonen i 1723. Den endte etter noen viderverdigheter opp hos menigheten.

I 1863 ble Henning Frimann Dahl (1813–97) sogneprest i Lærdal, og det ble fart i byggeplanene. Kirkestedet ble flyttet nærmere Øyri, uten at navnet ble endret. To bønder gav hvert sitt mål tomt til kirken like ved Ekserserplassen, etter at det var gitt avslag på søknad om tomt ved Øyramarki. Videre ble et ekstra mål solgt til kirkebruk, slik at tomten kom opp i tre mål, utskilt fra gårdene Øye og Stødnum. Tegninger utarbeidet av kirkebygger Øfsthuus ble innsendt til stifsdireksjonen, men ble avvist. Det sies at ordføreren så fikk se de tegningene som Fortidsminneforeningen hadde fått utarbeidet for ny Borgund kirke, og man henvendte seg så til Christian Christie, som tegnet ny kirke også for Hauge. Tegningene var klare på vårparten 1868, og byggetillatelse ble gitt. Kirken ble oppført av byggmester John Alvær, og den ble innviet den 6. mai 1869.

Hauge kirke

Kirkebygg
Det er en langkirke i bindingsverk med stående panel utvendig og innvendig. Kirken var tidligere brungul utvendig, men er i dag hvitmalt, men med brungult listverk. Den har to tårn i vestenden — ett på hver side av inngangspartiet, men de skjules dessverre av trær rett foran kirken og kommer til sin rett bare i enkelte skrå vinkler. Kløverbladdekor går igjen både i buegangene i vest, i vinduer, som alterdekor, på prekestolen og andre steder. Kirken har hevet midtskip og vinduer over sideskipene. Det er også vinduer øverst på korveggene på hver side. Koret er omgitt av sakristier.

Hauge kirke

Inventar
Kirken hadde ikke altertavle ved innvielsen, men byggmester Alvær laget et trekors til alteret. Etter fem år begynte man å arbeide for altertavle og henvendte seg til maleren Nils Bergslien, som malte et bilde som viser Jesus i bønn i Getsemane med tre sovende disipler og en trøstende engel (jf. Luk 22, 43). Bildet har nygotisk innramming. Prekestol og døpefont er begge i tre og på alder med kirken. De ser ut til å være utført av byggmesteren.

Orgelet står på orgelgalleriet i vest og dekker delvis til for det store vestvinduet. Det ble bygget av Niels P. Kvarme i 1894 og utvidet med tre stemmer (til syv) av Jan Erik Spigseth i 1978.

En av kirkeklokkene i gamlekirken ble hengende igjen ved den gamle kirkegården til århudreskiftet, ifølge jubileumsboken. En annen ble støpt av Bochumer Verein i 1869. Den nyeste klokken ble støpt i 1968 av Olsen Nauen, som også skal ha reparert en av de eldre klokkene. Ellers verserte det en stund en strid omkring ringingen, idet kirketjeneren, som også var verneombud, forlangte at det ble installert elektrisk ringing. Støynivået ble målt til 140 dB, og resultatet ble et kompromiss der man støyisolerte tårnet og la til rette for ringing fra grunnplanet, noe lenger unna klokkene. Flere inventargjenstander er avbildet og skildret i Norges kirker.

Kirkegård
Kirkegården var som nevnt tre mål stor ved innvielsen av kirken. I 1895 var den på det nærmeste full, og den ble utvidet med ca. 2 1/2 mål. Senere er den utvidet med nye 2 1/2 mål vestover på det som var statsalmenning. Den omfatter ifølge jubileumsboken dermed 8134 kvadratmeter.

Hauge kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Borgund stavkirke

Borgund stavkirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Si «stavkirke», og det er Borgund som viser seg på de flestes netthinne. Borgund stavkirke er et nasjonalt ikon. Som stavkirke har den det meste, inkludert flotte omgivelser: stavverk, naturligvis, kaskader av tak med dragehoder, svalganger, utskårne portaler og annen trekurd… Den har vært forbilde ved restaurering av flere andre stavkirker, på godt og vondt: En stund skulle liksom alle stavkirker ligne på Borgund, enten de gjorde det i utgangspunktet eller ikke. At kirken har holdt seg så godt som den har, henger også sammen med at den har vært vedlikeholdt bedre enn mange andre stavkirker. Således har råtne deler blitt skiftet ut ved behov. Det skal for eksempel gjelde mønekammer og dragehoder, som antas å ha blitt fornyet på 1700-tallet.

Kirken er første gang omtalt rundt midten av 1300-tallet, men antas å være oppført på siste halvdel av 1100-tallet — på gården Kyrkjevolls grunn, like sør for gården. Den ble i sin tid viet til Andreas. Vi kan kalle kirken en langkirke med apsidalt avsluttet kor, og vi har å gjøre med en stavkirke med hevet midtrom. Det gjelder både skip og kor. I tillegg til den flerdelte takrytteren på skipet er det en rund takrytter på apsis, og det er svalganger rundt det hele. Kirkerommet er ganske mørkt, med bare noen små lysglugger langt opp på veggen som lyskilder i tillegg til døren. Vi har vitnesbyrd fra 1600- og 1700-tallet som går på at kirken og støpulen (det frittstående klokketårnet) var noe for seg selv. Utover 1800-tallet var kirken for liten for menigheten, og det mørke kirkerommet var ikke i samsvar med tidens idealer. På 1860-tallet grep Fortidsminneforeningen inn og ville verne kirken mot utvidelse. Det ble inngått en avtale der ny kirke ble finansiert med 2/3 gjennom Fortidsminneforeningen og 1/3 fra kommunen, og Fortidsminneforeningen fikk overta stavkirken. Den nye kirken, som står like ved siden av stavkirken, ble innviet i 1868. Noen knuter på tråden gjorde imidlertid at overdragelsen av eiendomsretten til stavkirken skjedde først i 1877. Den nye kirken bruker den gamle støpulen.

Borgund stavkirke
Borgund stavkirke
Borgund stavkirke
Støpul

Kirken ble restaurert på 1870-tallet av Christian Christie, som også tegnet den nye kirken på stedet. Målet var å tilbakeføre kirken til mest mulig slik den var i middelalderen. Det innebar blant annet fjerning av vinduer fra 1600- og 1700-tallet og av et sakristitilbygg sør for koret. Videre fjernet man korskillet (som muligens kunne føres tilbake til senmiddelalderen) og mye av inventaret fra de senere århundrene, deriblant alterringen, benkene i skipet og prekestoloppgangen. Også etterreformatorisk interiørmaling ble fjernet. Tilbake står et nokså ribbet kirkerom der selve byggets struktur trer klart frem. Detaljer omkring det er omtalt i «Norges kirker». Kirken har vært et populært turistmål helt fra Fortidsminneforeningen overtok, og i 2005 åpnet et besøkssenter like oppi veien der man kjøper inngangsbillett til stavkirken og den nye kirken.

Låsbeslag
Borgund stavkirke
Låsbeslag

Interiør og inventar
Det murte alteret i koret er fra restaureringen på 1800-tallet. Det er også laget et relikviegjemme i det. Altertavlen i renessansestil er hentet tilbake fra Arkeologisk museum i Stavanger. Tavlen skal være fra begynnelsen av 1600-tallet og selve bildet fra 1654. Vi har å gjøre med et overgangsfenomen mellom katekismetavle og billedtavle, med stater fra skriften under bildet, som viser korsfestelsen. Figuren til venstre er jomfru Maria, men det later til å være tvil om hvorvidt figuren til høyre er Maria Magdalena eller apostelen Johannes (!). Prekestolen har fem fag — to brede og tre smalere. Døpefonten er kasseformet og av kleberstein.

Kirkerom
Takstoler
Hevet midtrom
Utskjæringer

Kirkegård
Den samme kirkegården omgir stavkirken og den nye kirken, og det står en klokkestøpul mellom dem. I støpulen er det to klokker: én fra 1865 (fra Laxevaag Værk) og én fra 1978 (Olsen Nauen).

Besøkssenter

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Borgund kirke

Borgund kirke

Bakgrunn
Borgund stavkirke var for liten etter at kirkeloven av 1851 krevde at 3/10 av menigheten skulle få plass i kirken. Den driftige sognepresten Henning Frimann Dahl argumenterte for at det var det offentliges ansvar å skaffe menigheten en ny kirke, samtidig som det var viktig å ta vare på stavkirken som den nasjonalskatten den var. Ny kirke ble finansiert med 2/3 gjennom Fortidsminenforeningen og 1/3 fra kommunen, og Fortidsminneforeningen fikk overta stavkirken. Riktignok førte uenigheter omkring uventede utgifter til at overdragelsen av eiendomsretten til stavkirken skjedde først i 1877. Christian Christie tegnet en stavkirkeinspirert kirke som ble plassert like sør for stavkirken. Byggmestre var F. Gade og C. Aghte. Det er den gamle kirkegården rundt stavkirken som fortsatt er i bruk, og de to kirkene deler også klokkestøpul. Kirken ble innviet den 28. august 1868 av Frimann Dahl. Den har 175 sitteplasser, ifølge Fylkesarkivet og Kirkesøk, mens et par andre kilder opererer med 150.

Kirkebygg
Kirken har sterke fellestrekk med stavkirker med hevet midtrom (som Borgund) og er en slags basilika der de lave sideskipene (i skip og kor) har takoverbygg som svalgangene på stavkirker. Over disse er det store vinduer. Koret har apsis, og ut fra koret er det to tverrstilte sakristier: prestesakristi i sør og dåpsventerom (tidligere konehus) i nord. Foran vestinngangen er det svalgang. Takene var opprinnelig tekket med spon, men fikk skifer i 1886 etter krav fra menigheten. På mønekammene er det kors istedenfor stavkirkens dragehoder. Den lille takrytteren har ingen klokker; de er jo i støpulen. Kirken har hatt forskjellige farger gjennom tidene. Det tok tyve år før den ble malt første gang utvendig og innvendig. Utvendig ble den da brungul med mørkere listverk. Rødfargen stammer fra 1965, og i 1984 fikk den okergul staffering på hjørner, kanter mm., men dette er fjernet igjen på 2000-tallet.

Borgund kirke

Interiør og inventar
Den første interiørmalingen skal ha vært dominert av blekblå farger. Dagens interiørfarger med gule veggflater og brunrøde konstruksjonselementer med noe blått stammer fra 1964. John Christian Elden påpeker i artikkelen om kirken i bokverket «Kirker i Norge» at mange av de konkrete innvendige konstruksjonsdetaljene er påvirket av den tyske arkitekten Georg Gottlob Ungewitter. At bærende konstruksjonsdeler fremheves slik, er også et tegn i tiden og noe vi ser mye av i nygotikken.

Kirkerom
Kor
Orgel

Som altertavle har kirken et rødt krusifiks med forgyllet kristusfigur. Dette antas å være laget av Brynjulf Bergslien og forært til kirken av arkitekten. Prekestolen har et malt kristusmonogram. Også døpefonten er på alder med kirken, og den har fat og mugge i messing, sistnevnte fra 1949. En femarmet messinglysekrone er fra 1400- eller 1500-tallet.

Prekestol
Alter med kors
Døpefont

Orgelet er bygget av August Nielsen i 1878 og ble overtatt fra Haug kirke på Ringerike i 1963 og montert i kirken her av J.H. Jørgensen. Det er senere restaurert i 1983 og 1996. I kirken finnes også et gammelt harmonium.

I støpulen er det to klokker: én fra 1865 (fra Laxevaag Værk) og én fra 1978 (Olsen Nauen). I tillegg oppbevares en klokke fra slutten av 1200-tallet som sprakk i 1960, i kirken.

Borgund kirke 1
Borgund kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Årdal kirke

Årdal kirke

Bakgrunn, stavkirke
På Årdalstangen har det stått kirke siden middelalderen. En stavkirke som antas å ha blitt oppført rundt 1200 eller kanskje før det, er første gang nevnt i 1323, og før dette skal det ha stått en stolpekirke på stedet. Stavkirken hadde hevet midtrom og seks staver på hver side av hovedskipet, og også koret var treskipet. Kirken ble utvidet vestover i middelalderen, idet et tårn ble bygget i den vestre forlengelsen av det opprinnelige bygget. Den skal også ha hatt et stavbygget sakristi. Sistnevnte er imidlertid ikke tatt med i tegninger av kirken utført av Georg Bull før kirken ble revet og erstattet med dagens kirke.

Stavkirkens portalornamentikk skal ha hatt likhetstrekk med Stedje stavkirke i Sogndal, hvis portal er å finne i Bergens museum. På samme museum er en rekke gjenstander fra Årdal stavkirke: tre alterfrontaler fra 1300-tallet, en altarbaldakin fra 1250, en portal, en kirkedør og et skap fra 1200-tallet samt en altetavle og en prekestol fra 1616. Ellers hadde stavkirken blant annet dåpshus, og en rekke andre inventargjenstander er skildret i forbindelse med befaringer (se «Norges kirker»).

Denne kirken ble i likhet med mange stavkirker etterhvert for liten, og ny kirke ble tegnet av Christian Christie i 1860-årene. Kirken ble prefabrikert i Christiania før materialene ble fraktet til Årdal og oppført like ved den gamle stavkirken. Innvielsen var 19. desember 1867.

Kirkebygg
Årdal kirke er en stavkirkeinspirert langkirke i bindingsverk med 400 sitteplasser (ifølge Fylkesarkivet, mens «Norges kirker» opererer med 535). Kirken har stående panel utvendig og innvendig, og den har visse likhetstrekk med Hauge kirke (også tegnet av Christie), men har ikke tvillingtårn. Opprinnelig hadde Christie ønsket frittstående støpul pga. vindforholdene. Kirken er treskipet, og sideskipene etterligner stavkirkenes svalganger.

Årdal kirke
Årdal kirke

Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen i sørvest, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Prekestolen er til høyre for koråpningen, og det finnes en lesepult fra 1982. I østgavlen er syv lansettvinduer med glassmalerier.

Inventar
Kirken hadde først et alter med spisse kløverbladbuer. Det nåværende alteret ble tegnet av Dagfin Werenskiold og kom på plass til 80-årsjubileet i 1947. Werenskiold er også mannen bak altertavlen (1935), som har form av et alterskap inspirert av middelalderens sådanne. Døpefonten er formodentlig formgitt av arkitekten.

Orgelet ble bygget av Vestlandske orgelfabrikk i 1979 og omintonert av Bruno Christensen i 2005. Klokkene er støpt i 1871 og 1894. Også annet inventar er skildret i «Norges kirker».

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og nord for kirken står et bygg som formodentlig er redskapshus. På kirkegården står et minnesmerke over krigen mot svenskene i 1814, reist i 1914 som mange slike monumenter. På kirkegården står også flere andre minnesteiner, deriblant den såkalte Dagfinnsteinen.

Årdal kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vår Frue kirke (Trondheim)

Vår Frue kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Vår Frue kirke i Trondheim er ved siden av Nidarosdomen byens eneste gjenværende middelalderkirke — av opprinnelig rundt femten. Kirken antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet, men dateringen virker usikker, og den feiret offisielt 800-årsjubileum i 2007. Før jubileet hadde byen et spleiselag for å sette kirken i stand til festen. Den er et kjært innslag i bybildet i Trondheim, og den skiller seg fra mange kirker ved at den er en åpen kirke, takket være et prosjekt i samarbeid med Kirkens bymisjon og mange frivillige.

Bygningshistorie
Valgkirke

Vi har å gjøre med en langkirke i stein med vesttårn. Den het opprinnelig Mariakirken, men har siden 1400-tallet vært omtalt som Vår Frue kirke. Den har naturlig nok sett sin andel av branner, restaureringer og ombygginger. For eksempel ble kirken (i likhet med 90 % av byens bebyggelse) ødelagt i den store bybrannen i 1651, da bare murene stod tilbake. Likevel ble noe av inventaret reddet ut av påpasselige personer, og etterpå strømmet det inn gaver som gjorde at man kunne bygge opp igjen og innrede kirken. Dessverre brant kirken igjen i 1681 og 1708.

Vår Frue kirke av Schøning
Tårnet hadde flatt tak med utsiktsplattform før det fikk pyramidetak i slutten av 1770-årene. Her tegnet av Gerhard Schøning. Fra Wikimedia Commons.

Opprinnelig var kirken noe kortere: fra koret og omtrent til der orgelgalleriet begynner, men den ble utvidet vestover, noe årstallet 1686 inne i tårnhallen vitner om. Byggingen av dagens tårn startet i 1739 (et tall som står under kongemonogrammet på utsiden) og pågikk til 1742. Da hadde det flatt tak, men dette ble endret i 1779, et årstall vi finner på vindfløyen. Nidarosdomen skal ha hatt et lignende spir på samme tid. Kirken har våpenhus i nord og sør, omtrent midt på skipet. De store nygotiske vinduene med teglsteinsinnramming stammer fra en restaurering i 1880-årene, og kalkpussen ble fjernet i 1950-årene.

Mot koret
Mot orgelgalleriet

Interiør og inventar
Mye av det gamle barokk- og rokokkointeriøret ble fjernet ved restaureringen i 1880-årene, ledet av Christian Christie, som også arbeidet med restaureringen av Nidarosdomen. Dette omfattet blant annet mange forseggjorte veggstoler, galleri og prekestol, og det hele fikk et nygotisk preg. Senere er det gjort endringer i 1906, i 1950-årene og altså til jubileet. Prekestolen fra 1771 (med bekroning fra Domkirkens prekestol fra 1738) kom på plass igjen ved restaureringen i 1950-årene, etter at den en stund hadde vært brukt som lysthus i en privathage.

Altertavle
Brosteinsalter

Altertavlen her skal være Norges største. Den ble snekret av Heinrich Kühnemann til høyalteret i Nidarosdomen i 1744 og kom til Vår Frue i 1837, da stilen var gått noe av moten. Midtfeltet, som viser den korsfestede Kristus med Maria og Johannes, ble malt av Johan Nicolai Scavenius, mens treskurden ble skåret av svenske Jonas Granberg. Rundt tavlen er en rekke figurer: Moses og Aron og fire dyder (Fides, Pietas, Spes og Caritas).

Prekestol
Tårnrommet
Mot orgelgalleriet

Et praktfullt innslag i kirken er barokkorgelet — eller fasaden til det. Opprinnelig ble det etter diverse viderverdigheter installert et barokkorgel fra Johann Daniel Busch i 1771, finansiert (delvis?) med testamentariske gaver fra byens rike og berømte kjøpann Thomas Angell. I 1922 ble orgelet byttet ut med et nytt orgel fra firmaet W. Sauer, men fasaden er beholdt som dekor. Orgelbyggeren Christian Scheffler restaurerte orgelet til det store jubileet, og det sies nå å være som nytt. Døpefonten sies å være fra 1898 (men kirkeleksikonet hevder underlig nok at den er av tre), mens dåpsfatet skal være fra 1694. Kirken har fem kirkeklokker, og i tårnet er det et elektronisk klokkespill. Under orgelgalleriet har kirken et brosteinsalter (det ligger et brosteinskors foran det) av Bodvar Schjelderup. Mye mer kunne nevnes om inventar og annet. Interesserte henvises til den detaljerte skildringen i Wikipedia.

Kirkegård og omgivelser
Vår Frue kirke hadde en gang kirkegård. Forskjellige reguleringer gjorde at størrelsen varierte, men den ble etterhvert for liten for en sognekirke som omfattet over halvparten av byens befolkning. Fra 1820-tallet av fikk man bruke Domkirkegården. Siste begravelse ved Vår Frue skjedde på 1830-tallet, og i 1884 ble kirkegården nedlagt. I dag benyttes Tilfredshet kirkegård. Gravsøk i Trondheim kan gjøres her.

Sør for kirken står et stort minnesmerke over kjøpmann og legatstifter Hans Nissen med frue.

Søndre våpenhus
Minnesmerke

Annet
Trondheims to middelaldermenigheter er slått sammen. Søndagsgudstjenestene er i Nidarosdomen, mens denne åpne kirken er hverdagskirke.

Det ble utgitt to bøker i forbindelse med jubileet.

Trondheim byarkiv har en rekke historiske bilder fra området rundt kirken.

Vår Frue kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Singsås nye stavkirke

Singsås nye stavkirke
Foto: Nasjonalt pilegrimssenter/Digitalt fortalt, fra Digitalt museum

Den gamle stavkirken
Singsås i Midtre Gauldal har hatt kirke siden middelalderen og utgjorde i sin tid en egen kommune. Middelalderkirken var en stavkirke som ifølge arkitekten Christian Christie trolig var oppført på 1300-tallet. Kirken ble utvidet med nytt tømret skip i 1684–85, da tidligere skip og kor ble henholdsvis kor og sakristi. Kirken ble solgt på auksjon i 1723 og skiftet eier en rekke ganger før den kom på kommunens hender i 1880. I 1884 ble ny kirke oppført et par kilometer lenger sørvest, og den utvidede stavkirken ble revet. Kirkegården ble holdt i hevd.

Hjerleid stavkirke
Med midlertidig bølgeblikktak utenfor bygningsparken

Den nye stavkirken
Det har gjennom årene vært laget stavkirkekopier her og der. Den mest kopierte stavkirken i de senere år har nok vært Haltdalen stavkirke på Trøndelag folkemuseum på Sverresborg i Trondheim. Det finnes mer eller mindre tro kopier av den i Haltdalen, der den kom fra, og på Kolbrandstad i Hølonda, på Hindrem i Leksvik samt på Island. Og på den gamle kirkegården i Singsås står nå et stavkirkeaktig bygg som er inspirert av samme, skjønt den er noe enklere.

Utenfor bygningsparken
Utenfor bygningsparken
Dør
Takhvelving

Stavkirkekopien ble i hovedsak laget i løpet av en dag i månedsskiftet april/mai 2011 under Nordisk treseminar, arrangert av Hjerleid skole og håndverksenter. Begivenheten er dokumentert her. Etter dette ble kirkebygget stående utenfor Bygningshistorisk park en stund før det ble solgt og fraktet til Singsås.

Singsås historielag skriver mer om den gamle kirkegården og den nye stavkirken.

Singsås nye stavkirke
En innesnødd stavkirkekopi

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Moe kirke

Moe kirke
Bakgrunn
Navnebruken kan være forvirrende, men det later til at sognet heter Orkland og kirken Moe, selv om Orkland-navnet er brukt i enkelte kartverk også. Vi er i den delen av Orkland kommune som inntil 2020 het Orkdal. Dagens kirkested er et par kilometer nord for Svorkmo på vestsiden siden av Orkla. Dagens kirke er den tredje i rekken.

Kirke nr. 1
En kapellkirke ble i 1675 innviet på Skankebakken for bergverksarbeidere på Svorkmo. En tegning tyder på at dette var en korskirke med takrytter over krysset og et lite våpenhus i vest. 3. juni 1816 raste kirkegården ut, og kirken gikk visst også med uten at mye av inventaret ble reddet, da tømmeret ble brukt til flomsikring. En bauta er reist på Skankebakken til minne om denne kirken.

Kirke nr. 2
Etter flommen ble det oppført en åttekantet kirke på Smedhaugen, cirka en kilometer nord for det gamle kirkestedet. Smeltehytta på Svorkmo ble etterhvert nedlagt, og kirken var uansett for liten for sognet etter datidens bestemmelser. Den var i bruk i bare femti år og ble revet i 1866 da ny kirke ble oppført ved ekserserplassen på Moe.

Dagens kirke
Moe kirke ble tegnet av byggmester Ole Fredriksen Rømmesmo og Børre Thorstensen Wulvig, og byggingen kom etter noen forsinkelser i gang i 1866. Kirken ble innviet den 28. desember 1867. Det er en korskirke i tre som ifølge kirkeleksikonet har hele 700 sitteplasser, men Kirkesøk nøyer seg med å angi 310. Undersøkte kilder sier ingenting om byggeteknikk. Kan vi gå ut fra at det er bindingsverk? I alle fall er det panel på veggene både utvendig og innvendig, og stilen er sveitser. Kirken har vesttårn, koret er polygonalt avsluttet, og det er sakristi i øst.

Interiør
Inne i kirken er det gallerier i vest og i de relativt korte tverrskipene. Fire søyler bærer takkonstruksjonen ved krysset, selv om det ikke er noen takrytter der. Takhimlingen over krysset er hevet i forhold til i resten av kirken, og et kors som var festet der, er nå øverst på altertavlen. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og det er er korskranke som går et stykke opp på veggen bak prekestolen. Kirken ble omfattende reparert under ledelse av John Tverdahl i 1958–59.

Inventar
Hos prostiet heter det at alterutstyret og klokkene ble overført. Den ene klokken fra verkskirken var sprukket og ble omstøpt. Sentralt inventar ble imidlertid nylaget. Altertavlen ble tegnet av Christian Christie. Prekestolen står ved sørveggen like utenfor koret og har oppgang fra koret. Stolen har evangelistbilder. Døpefonten er avbildet på prostiets nettsted, uten at det gjøres rede for opphavet.

I 1977 fikk korvinduene glassmalerier laget av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. Orgelet (14 stemmer, to manualer og pedal) er ifølge Norsk orgelregister bygget av Rieger-Kloss. Av de to kirkeklokkene er den ene helt fra verkskirkens tid, støpt av Otto Møller i 1675. Den andre ble omstøpt ved Trolla Brug i 1867.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården, og nordvest for kirken står et bygg som ser ut til å være bårehus med toalett.

Jubileum
150-årsjubileum ble feiret i 2017.

Moe kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gjerpen kirke

Gjerpen kirke

Bakgrunn
Gjerpen omsluttet store deler av Skien kommune før kommunesammenslåingen i 1964, og Gjerpen kirke har fra gammelt av vært hovedkirke i prestegjeldet med samme navn. Det sies at kirkestedet går helt tilbake til 1000-tallet, da det skal ha stått en trekirke på stedet, men de eldste delene av dagens steinkirke er fra 1153 eller der omkring, og kirken ble innviet den 28. mai. Opprinnelig var det en enskipet romansk steinkirke, og den var viet til Peter og Paulus. Kirken ble utvidet vestover og fikk ny inngang og nytt tårn i 1781. I 1871–73 ble den utbygget under ledelse av Christian Christie. Den ble da utvidet til korskirke og fikk det høye tårnet den har i dag, men utseendet er endret fra datidens nygotikk. Så ble kirken restaurert under ledelse av Harald Bødtker i 1919–21, med interiør av Emanuel Vigeland. Dette ble bekostet av familien Løvenskiold, som eide kirken i en årrekke. Gjerpen kirke feiret 850-årsjubileum i 2003. Den 13. november samme år ble kirken påtent og sterkt brannskadet innvendig. Siden er den satt i stand igjen. Den gjenåpnet i 2004.

Kirkebygg
Gjerpen kirke er altså en korskirke av stein. Antall sitteplasser oppgis hos Kirkesøk til 485. Kirken har tårn ved inngangen i vest, koret er rett avsluttet utvendig. Nord for koret er det prestesakristi og dåpsventerom i det som tidligere var privat gravkapell (Børting-kapellet). Øst for koret er Det arnoldske gravkapell (for familien Løvenskiold).

Interiør og inventar
Innvendig er veggene pusset, og en rekke rundbuer gir kirkerommet et romansk preg. Før restaureringen rundt 1920 var himlingen i kirkerommet helt annerledes, og også koret ble betydelig endret. Koret har apsidal avslutning innvendig, og korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i vest.

Før Emanuel Vigeland endret interiøret, hadde kirken en altertavle fra forrige restaurering med et motiv som iblant kalles «Jesus med utstrakte hender», malt av Christen Brun, som har malt det samme motivet til Grue kirke.

Vigeland sørget altså for den nåværende korutsmykningen. Korets apsis har en glassmosaikk som består av over 200.000 biter og skal være utført av italienske glassarbeidere. Motivet er Den fortapte sønns hjemkomst (Luk 15, 11–32). Mosaikken måtte nødvendigvis restaureres etter brannen i 2003. Vigeland står også bak alteret med bronserelieffer og krusifikset på alteret.

Videre er han ansvarlig for prekestolen, som står til venstre for korbuen og har bronserelieffer (Kristus-motiver: i Getsemane, i kamp med dragen, hudstrykelsen), og for døpefonten (timeglassformet og med fat av bronse samt lokk) samt benker, lamper, beslag og kirketekstiler. På et par søyler er det innlagt intarsia med navn og symboler for Peter og Paulus, som kirken altså er viet til.

Et orgel fra 1965 fra Magnussons Orgelbyggeri gikk med i brannen i 2003. Nytt orgel fra Grönlunds Orgelbyggeri ble innviet i 2009. Mens man ventet på dette, ble orgelet fra kapellet brukt, slik situasjonen også hadde vært på 1960-tallet da det forrige orgelet brøt sammen. De to kirkeklokkene er fra 1781 og 1920. Kirken har dessuten en rekke andre inventargjenstander som er omtalt i kildene.

Kirkegård og omgivelser
Foruten øvre kirkegård rundt kirken (mest sør og øst for den) er det et enda større kirkegårdsstykke (nedre kirkegård) vest for Siljanvegen (fylkesvei 32). På vestsiden av Håvundvegen er søndre kirkegård og et gravkapell. Ikke overraskende har familien Løvenskiold et eget gravområde på øvre kirkegård. Prestegården ligger like sørøst for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden