Stikkord: Christian Heinrich Grosch

Tønsberg domkirke

Tønsberg domkirke

Bakgrunn
Tønsberg går for å være en av Norges eldste byer (tidligere regnet som den eldste), så det kan ikke overraske noen at det har vært kirke på stedet omtrent så lenge som det har vært kristendom i Norge. Dagens domkirke er imidlertid adskillig yngre, men den ble ikke bygget som domkirke. Den var “bare” Tønsberg kirke i nitti år før Tunsberg bispedømme ble opprettet i 1948 ved at Buskerud og Vestfold fylker ble utskilt fra det da så store Oslo bispedømme.

Tønsbergs hovedkirke fra middelalderen, Lavranskirken, ble etterhvert skrøpelig, og i 1809 ble det besluttet å rive den og konsentrere virksomheten om Mariakirken. Dette ble gjennomført i løpet av 1814. Etterhvert skrantet imidlertid Mariakirken også, og man fant ut at det var bedre å bygge ny kirke enn å flikke på den (svært) gamle, som dessuten bare rommet 400 personer. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivingen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnen ble ryddet høsten 1855. Året etter ble grunnmuren av granitt lagt, og kirken ble oppført under ledelse av Paul Thrane og innviet av biskopen den 19. desember 1858.

Sett fra Slottsfjellet
Sørøstfra
Dåpskapell

Kirkebygg
Tønsberg domkirke er en langkirke i rød tegl som i dag har 550 sitteplasser. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-sørvest), og koret er apsidalt avsluttet og omgitt av sakristier. Nordvest for nordre sakristi er et dåpskapell.

Tønsberg domkirke
Tønsberg domkirke
Tønsberg domkirke

Interiør
Innvendig er det orgelgalleri over hovedinngangen. To søylerader deler kirken i tre skip, og korgulvet er hevet tre trinn i forhold til skipets gulv. Kirken var til å begynne med svært preget av en puritansk nygotikk; den ble ved innvielsen beskrevet som enkel, men smakfull. Selv om vinduer og døråpninger fortsatt er spissbuet, ble det nygotiske preget dempet noe ved en omfattende oppussing/restaurering i 1939 ledet av Arnstein Arneberg. Gotiske takribber ble fjernet og kirken ble forsøkt trukket mot middelalderen med nytt utseende på søyler, himlinger (med mønster fra gravfunnene ved Oseberg) mm. Kirken fikk også en rikere utsmykning enn før, blant annet i form av glassmalerier ved Per Vigeland. Maleriene i koret har motiver fra Johannes’ åpenbaring, mens vinduene ellers har motiver fra Det gamle testamente på nordsiden og fra Det nye testamente på sørsiden. Vigeland laget også en freske under spissbuen over sørinngangen (Jesus som Guds lam). Kirken fikk også inventar som var tatt vare på fra Mariakirken og Lavranskirken. Den ble gjenåpnet av biskopen den 19. november 1939. Ikke lenge etter kom krigen. Da ble glassmaleriene tatt ned og bragt i sikkerhet, mens vinduene ble blendet. Så den 20. juni 1948 ble Tønsberg kirke innviet som domkirke. Første biskop var Bjarne Skard.

Inventar
Ved innvielsen hadde kirken en altertavle med et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun. Så i 1939 ble den barokke altertavlen fra Mariakirken tatt i bruk. Den ble skåret av Jens Jølsen i 1764. Mens den stod i Mariakirken, hadde den et nattverdsbilde malt av nederlandske Pieter Aertsen i 1569. Dette ble solgt ved rivingen og henger nå på korveggen i Andebu kirke. I 1939 fikk tavlen innsatt et annet gammelt maleri fra Mariakirken. Det viser Jesus og disiplene i Getsemane og skal være malt av Jacob Pedersen Lindgård i 1770 (noen steder står det 1760). Det sies at tavlens figurer av Moses og Aron samt den tronende Kristus er fra 1939. Bruns bilde henger på kirkeveggen til høyre for korbuen.

Alterparti
Tidligere alterbilde
Prekestol
Prekestol

Fra Mariakirken stammer også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet med Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. Stolen bærer også Kristian IVs initialer og valgspråk.

Domkirken har dåpskapell. Der står en døpefont og en statue som begge er Christopher Borchs verker fra 1858, og begge ble finansiert av Svend Foyn. Døpefonten er av marmor. Det sies at Foyn så døpefonten ved Vartov kirke (der Grundtvig var prest) og fikk Borch til å lage maken til Tønsberg kirke. Den bærer tittelen «Livets tre». Borch laget også statuen «Jesus og barnet», som sies å være av marmor (menighetsbladet) eller gips (jubileumsboken fra 1958). Figuren viser altså Jesus som legger hånden på hodet til et barn og velsigner barnet. I tillegg står Borch bak et par englefigurer som på eldre bilder av kirken er plassert oppe ved korbuen, men som nå står inne i koret, til side for vinduene.

Tønsberg domkirke I5
Tønsberg domkirke I6
Tønsberg domkirke I7
Tønsberg domkirke I8

I 1924 fikk kirken et 57 stemmers pneumatisk Frobenius-orgel. Det ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1954. Orgelet ble så restaurert/ombygget av Ryde & Berg i 2008 og har nå 60 stemmer, ny fasade og nytt spillebord. Det brukes mye til konserter, og det finnes en skildring av det her. Ryde & Berg bygget et kisteorgel til domkirken i 2013.

Det er tre kirkeklokker i tårnet. Den eldste er fra 1530 og kommer fra Mariakirken. En annen er fra 1685 og har hengt i Lavranskirken. Den nyeste, som er størst, ble støpt til oppussingen i 1939. Gammelt kirkesølv og gamle kirketekstiler er overført fra middelalderkirkene. I koret henger to bilder fra 1600-tallet fra Mariakirken og Lavranskirken, og domkirken har to bibler fra henholdsvis 1550 og 1589.

Omgivelser
Området rundt domkirken var kirkegård på Lavranskirkens tid, men i dag er det for en park å regne. Begravelser finner sted ved Tønsberg nye kirkegård. Svend Foyn er minnet med en statue laget av Anders Svor like ved kirken (avduket 1915). Bispeboligen er et hus på Nøtterøy fra 2014.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Trefoldighetskirken i Arendal

Trefoldighetskirken

Bakgrunn, kirke nr. 1
I likhet med mye av det østre Aust-Agder sognet Arendal en gang til Holt prestegjeld. I 1669 fikk det fremvoksende ladestedet tillatelse til å oppføre egen kirke. Byggmester for denne trekirken (like vest for nåværende kirke) var Johannes Halsteinson, og kirken ble innviet den 6. desember 1670. Den fikk etterhvert flere påbygg og fikk Y-form (som en av bare ti kirker i Norge). I 1714 kom det til et tårn i gråstein ved nordfløyen. Denne kirken ble i stadig dårligere stand mot slutten av 1700-tallet, og på 1830-tallet ble den avløst av en ny kirke. Arendals første kirke hadde et alterbilde som fremstilte nattverden, og prekestolen var utsmykket med utskårne trefigurer av de fire evangelistene. Kirken fikk orgel i 1723 (13 stemmer, Peter Lorentzen Elster) og kongestol i 1751. Den skal ha hatt portretter av kongene Kristian V, Frederik IV, Kristian VI og Frederik V samt det danske riksvåpenet. Kirkegården, som ble innviet i 1709, lå lenger nedi bakken, like nedenfor dagens kirke.

Trefoldighetskirke nr. 2
Den åttekantede Grosch-kirken som ble avløst av dagens trefoldighetskirke. Foto: Hans Petter Nielsen, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Kirke nr. 2
Ny kirke — også den en trekirke, men denne gangen åttekantet — ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnstein ble nedlagt av selveste kronprins Oscar den 7. august 1833, og kirken ble innviet den 23. mars 1836. Denne bindingsverkskirken beholdt tårnet fra gamlekirken, og kirken hadde inngang i øst og kor i vest, altså motsatt orientering av det vanlige. De 555 plassene til tross skal denne kirken ha vært i minste laget allerede fra begynnelsen, noe som muligens også hadde sammenheng med at alle plasser i utgangpunktet var bortleid til velstående borgere og ikke kunne brukes av andre. Denne ordningen ble etterhvert avviklet som følge av misnøye. Dette var dessuten en periode med kraftig befolkningsvekst.

Istedenfor altertavle hadde Grosch-kirken en gipskopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue. Døpefonten var en knelende engel som holdt kummen i hendene, også den en Thorvaldsen-kopi. Disse ble senere overført til Froland kirke, der de siden har fått avløsning. (Kristusstatuen er å finne på Aust-Agder kulturhistoriske senter.) Kirken overtok først orgelet fra gamlekirken, men fikk et nytt Claus Jensen-orgel i 1876. Dette fant i 1888 veien til Bjorbekk kirke, der det fortsatt er i bruk.

Trefoldighetskirken
Trefoldighetskirken
Trefoldighetskirken

Dagens kirke
Etterhvert begynte den prosessen som resulterte i dagens kirke. I forkant av kirkebyggingen fikk byen ny høyere skole (Arendal gymnas) lenger oppi bakken på Tyholmen, og det var en stund snakk om å bygge kirken øverst i Vestregate (i Blødekjær). Den endelige reguleringen plasserte imidlertid kirken litt opp i skråningen på Tyholmen. Nødvendige tomtekjøp ble ordnet, og det var ønske og krav om en sokkel for kirken på den skrå tomten i form av basarhaller, som etterhvert skulle romme butikker. En arkitektkonkurranse utlyst i 1883 ble i 1884 vunnet av Christian Fürst, som på det tidspunktet fortsatt var student hos Johannes Otzen, Fürsts mentor og arkitekt for St. Gertrud Kirche i Hamburg, som Trefoldighetskirken har visse likhetstrekk med. Grunnstein ble nedlagt den 7. august 1885. Fürsts studiekamerat Egon Schmüser tituleres gjerne som byggeleder. Han kan vel også sies å ha vært utførende arkitekt for basaren, for det ble etterhvert han som utarbeidet tekniske tegninger for den. Byggmester var Carl Lovin Wagle. Trefoldighetskirken ble innviet av biskopen den 29. juni 1888.

Som det fremgår av bildene, er kirken av upusset tegl, men hva slags form har den? Det kan vel argumenteres for at den har form som et latinsk kors, men i likhet med Sagene kirke (også tegnet av Fürst) har den en romfølelse med elementer av langkirke, korskirke, basilika og sentralkirke, og beskrivelser av kirken varierer deretter. Også her er hjørnene mellom korsarmene skrådd. Korsarmene som danner tverrskipet, er brede og korte, og de har gallerier. Tverrskipene har få sitteplasser, og disse er stoler snarere enn kirkebenker, noe som bidrar til langkirkepreget. Det er tre skip i kirkens lengderetning. Sideskipene er imidlertid smale, og områdene under galleriene fungerer egentlig bare som passasjer. Orienteringen er nesten fra nord til sør, med koret svakt mot sør-sørøst og omgitt av sakristier som sies å være svært små. Det er tårn i nord. Kirken hadde opprinnelig ca. 1 200 sitteplasser, men dette er i dag redusert til rundt 850.

Det brant i kirken natten mellom 12. og 13. januar 1902. Det så alvorlig ut en stund, men det viste seg at skadene ikke var så omfattende som antatt. (Wikipedia har flere detaljer om brannen.) Både kirken og basaren fikk imidlertid tidlig problemer med frostsprengning. Allerede i 1909 ble det satt opp stillaser rundt hele kirken for å bytte ut ødelagt fasadestein, og det har vært gjentatte perioder med restaurering siden. På basaren, som jo har flatt tak, har det vært enda større problemer, og problemet synes å ha blitt forsterket av et slags malingslag som ble påsmurt. På 1980-tallet vurderte man å rive basaren. Mot slutten av 1980-tallet valgt man en flikkeløsning som viste seg ikke å holde. I 2005 rev man den gamle basaren og bygget opp hele anlegget på nytt tilnærmet lik det gamle, men med visse tekniske oppjusteringer. Basaren ble gjenåpnet året etter.

Trefoldighetskirken

Interiør og inventar
Når det gjelder inventar, tegnet Schmüser også prekestol, alter og døpefont, alt utført av snekker H.P. Larsen, som også laget benkene. Opprinnelig hadde kirken en mindre og enklere, nygotisk altertavle med et forgylt kors på blå bunn. Etter en gave gitt i 1898 fikk kirken en altertavle med et bilde malt av August Eiebakke. Den viser Jesus som velsigner disiplene før sin himmelfart (jf. Luk 24, 50). Det sies at fremtredende kirkemenn stod modeller for disiplene. Tavlen ble innviet den 21. juni 1901.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Prekestolen sies å ha kommet uskadet fra brannen i 1902, mens døpefonten skal ha blitt forkullet. Hva som siden har skjedd med den, sies det lite om. Ved døpefonten henger et flamsk maleri som er malt på slutten av 1600-tallet etter et kobbersikk av Cornelius Galle, som igjen er kopiert etter en original av Giovanni Stradanus (alias Jan van der Straat). Bildet viser De hellige tre kongers tilbedelse. Det sies at man la det bort etter brannen, da det ble antatt skadet, men det er åpenbart restaurert siden.

Kirken har hatt flere orgler. Det første, et August Nielsen-orgel med 26 stemmer, ble gitt av Anton Chr. Houen til innvielsen. Orgelet ble bygget om og utvidet til 44 stemmer av J.H. Jørgensen i 1957. Dette omfattet også et anlegg for overføring av musikk fra kirketårnet. I 2010 ble det installert nytt orgel bygget av Orgelbau Mühleisen. I den forbindelse ble også prospektet utvidet. Midtdelen på bildet i Wikipedia er det opprinnelige, mens de to vingene er nye. Orgelet sies å være Norges fjerde største kirkeorgel, og er nærmere beskrevet av orgelbyggeriet.

Orgel
Mühleisen-orgelet fra 2010. Foto: Anita A. Mechlenborg, fra Wikimedia Commons.

Kirken hadde opprinnelig tre stålklokker fra Bochumer Verein. De skulle opprinnelig ha vært av bronse, men etter et økonomisk krakk i 1886 var det nødvendig å kutte ned på utgiftene. I 1983 ble det installert et klokkespill med 16 klokker fra Olsen Nauen. NRK har lydopptak av kirkeklokkene. Flere inventargjenstander er skildret i litteraturen.

Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård her. Byens kirkegård ligger et par kilometer unna, nærmere E18.

Trefoldighetskirken

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gjerstad kirke

Gjerstad kirke

Bakgrunn, kirkehistorie
For en østlending som besøker Sørlandet, er Gjerstad den første kommunen man kommer til etter fylkesgrensen mellom Telemark og Agder. Gjerstad kirke ligger nær tettstedet med samme navn, og det er god utsikt over Gjerstadvatnet. Eldste skriftlige belegg for kirke i Gjerstad er Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene, som visstnok omtaler Gerikstadir kirkja i Visidalir, der det første navnet viste til gården hvis grunn kirken lå på, og det siste til bygda. Opprinnelig var Søndeled prestegjeldets hovedkirke, men prestens sete ble på 1400-tallet flyttet til Gjerstad, uten at vi vet sikkert når første kirke ble bygget. Kanskje kan vi anta at den er fra før Svartedauden. Kirken gikk som andre norske kirker på auksjon i 1723. Da var den i dårlig stand, og det kom flere pålegg om å sette den i stand, men det drøyde med gjennomføringen.

I 1737 skal den gamle kirken ha blitt revet og ny bygget. Den målte 103 fot ganger 31 fot — eller ca. 31 m x 9,5 m — og byggmester var Søren Knutsen fra Arendal. En modell laget av sogneprest John Aas i 1820-årene viser at det var en langkirke, og jubileumsboken fra 1998 gjengir også en tegning av Aas som viser kirken, prestegården og andre bygninger. Ellers er detaljer omkring selve byggingen uklare fordi regnskap ikke ble ført før i 1748. Det ble utført reparasjoner i 1760-årene, med mye av arbeidet utført sommeren 1763 og med ferdigstilling i 1769. I denne tiden ble det blant annet arbeidet med tårn og kirkeklokke. Sistnevnte ble støpt av Jacob Rendler i 1762. Fra denne kirken stammer 29 malerier på treplater (av opprinnelig 31) som er å finne på Folkemuseet. (Noen av dem er å se i Digitalt museum.) Bildene viser figurer fra Bibelen malt i 1760 og var opprinnelig festet på galleribrystningen. En messehagel som oppbevares på prestekontoret, stammer også fra gamlekirken, og det finnes en rekke gamle presteportretter i dagens kirke.

Gjerstad kirke vestfra
Krigsminnesmerke

Dagens kirkebygg
Kirken var i god stand etter reparasjoner, men med økningen i folketallet begynte den å bli for liten utover 1800-tallet. På grunn av økonomiske nedgangstider i etterdønningene etter napoleonskrigene drøyde det med å få gjort noe med saken, men det kan se ut til at enkelte arbeider ble utført i perioden 1816-21. Ellers var det vanskelige tider også pga. brennevinsfyll, som også ble sogneprestens svøpe. I John Aas’ tid som sogneprest (1821-67) ble det tydeligvis bedre orden på ting, og det ble etterhvert besluttet å bygge ny kirke. I den forbindelse var det kontakt med Chr.H. Grosch, som tegnet den kirken som fremdeles står i Gjerstad. Det vil si: Prosjektet modnet over tid. Grosch leverte sin første tegning i 1836 — til en tømret korskirke. Mens det ble arbeidet med finansiering, pågikk diskusjonen. Lokalt var det ønske om en kirke i bindingsverk, og Grosch leverte nye tegninger i 1842, etter at han hadde reist og tatt til seg nygotiske impulser. Det ble til en langkirke med basilikaform — i bindingsverk. Lars Rasmussen Listøl laget en modell for snekkerne som skulle bygge kirken, og fungerte som arbeidsformann, men byggmester var Hans Jensen fra Kragerø.

Kirken ble oppført på en knaus 120 alen fra den gamle kirken. Tomten ble bearbeidet fra 1842, og selve byggingen begynte i 1844. Innviet ble kirken først den 23. januar 1848, og ikke før høsten 1849 kom den i vanlig bruk, og gamlekirken ble revet. Men selv etter det gjenstod arbeid. I begynnelsen ser kirken ut til å ha hatt rundt 690 plasser (ifølge jubileumsbok), men tallet i dag er rundt 500. Bak apsis er det sakristi, og det er altså vesttårn med våpenhus.

Bygningshistorie
Kirken var i utgangspunktet svært kald. Etter en god del diskusjon i 1930-årene ble den i 1940 kledd med huntonittplater innvendig i vegger og tak. Maling ble utsatt til etter krigen, frem mot jubileet i 1948 (fargevalg ved Finn Krafft). I 2004 ble kirken tilbakeført mot opprinnelig utseende etter planer av Hans Olaf Aanensen.

Listøl hadde ansvaret for snekkerarbeidet i kirken. Han laget døpefont, de fleste spilene til alterringen og konsollene rundt galleriene (i vest og langs sør- og nordveggen). Prekestolen ble laget av formskjærer Peder Olsen ved Egelands Værk. Gallerispiler, vinduer og dører ble laget av Jakob Mortensen Haugen. Innvendig malerarbeid ble utført av Hans Olsen.

Interiør
Kirkerom. Foto: Hans A. Rosbach, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
På alteret stod det opprinnelig et kors gitt av John Aas. I 1907 ble det satt opp en altertavle snekret av snekker Hødnebø i Risør, men den hadde ikke noe bilde i begynnelsen. Det kom inn flere forslag, men som midlertidig løsning malte man et gullkors på svart bunn. I 1941 fikk kirken det alterskapet som står der i dag. Det er laget av Arthur Gustavsen. I hovedbildet ser vi Jesus på korset med Maria og Johannes.

Prekestolen har bilder som illustrerer lignelsen om såmannen, med tilhørende tekst. Dette ble skåret av Einar Dale i 1954. I tillegg til prekestolen finnes en enkel lesepult.

Døpefonten vi ser i kirken i dag, er en kopi av fonten fra gamlekirken. Originalen ble laget på 1670-tallet av Christopher Ridder til Risør kirke, som gav den til Gjerstad i 1760, og den ble staffert i 1766. Originalfont med himling befinner seg nå på Folkemuseet. Til fonten (altså kopien som er i bruk) hører et dåpsfat i messing fra 1676 som er overført fra de tidligere kirkene.

Alterskap
Prekestol
Døpefont
Døpefont fra Gjerstad på Folkemuseet
Orgel

Overført er også et par messinglysestaker. Som nevnt er den ene kirkeklokken fra 1672. Den andre ble omstøpt i Tønsberg i 1839 av en middelalderklokke.

Det gamle orgelet ble reparert en rekke ganger, senest på 1950-tallet. I 1965 ble det fastslått at det ikke var verdt å reparere det mer. I 1967 ble det inngått avtale med Vestre orgelfabrikk om levering av nytt orgel, som ble innviet 11. november 1971. Det står på vestgalleriet. Orgelet ble reparert i 2016.

Kirkegård og omgivelser
Den gamle kirkegårddelen (der tidligere kirker stod) er like nedi bakken sørøst for kirken. Den delen som er rundt selve kirken, er altså litt nyere. Ellers har kirkegården blitt utvidet en rekke ganger også etter at kirken ble innviet: i 1850, 1904 og 1950–1970. Sistnevnte trakk i langdrag blant annet pga. vanskelige grunnforhold med leire som krevde drenering, og det meldes i jubileumsboken (1998) om problemer fortsatt samt at kirkegården er for liten. Bårehus ble innviet den 17. desember 1969. På kirkegården er en minnestein for ofrene i krigen fra 1807 til 1814. Til hundreårsjubileet ble det innfelt en plate i denne til minne om tre lokale ofre i andre verdenskrig. Prestegåden ligger noen hundre meter sør for kirken.

Kirkegården mot prestegården
Kirkegården nedover mot prestegården

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Birkenes kirke

Birkenes kirke

Bakgrunn
Birkenes kirke ligger et lite stykke sørvest for kommunesenteret Birkeland, nær Tovdalselva og like vest for riksvei 41. Dagens kirke er imidlertid ikke stedets første. Det har vært kirke her siden middelalderen, muligens oppført en gang mellom 1150 og 1250, og eldste skriftlige vitnesbyrd er fra 1344. Det dreier seg om en langkirke i stein som var anlagt på gården Birkenes’ grunn. Den fikk nytt våpenhus i 1660–62, mens tårnet ble reparert og kirken kalket utvendig og innvendig i 1680-årene. Etter auksjonen i 1723 kom kirken på allmuens hender i 1762. Den fikk ny prekestol i 1692 og nytt tårn i 1820. Denne kirken ble erklært å være for liten på en bispevisitas i 1830. Likevel skal et sakristi ha blitt oppført i 1841 I 1854 ble det besluttet å rive kirken. Stein fra den er brukt i grunnmuren på dagens kirke og til kirkegårdsmuren. Noe gammelt inventar er tatt vare på, men ting som altertavle, prekestol og døpefont ble ikke gjenbrukt i den nye kirken.

Kirkebygg, bygningshistorie
Birkenes kirke er tegnet av Chr.H. Grosch, og byggmester var Mikkel Mortensen (som noen år senere bygget Herefoss kirke). Kirken ble oppført på samme tomt som gamlekirken og innviet den 1. desember 1858. Det er en korskirke i tre, men tverrarmene er relativt korte. Kirken skal opprinnelig ha hatt 760 sitteplasser, men Kirkesøk angir antallet i dag til 650.

Det har naturligvis vært gjort endringer over drøyt 150 år. For eksempel ble kirken pusset opp og interiørfargene skiftet både til femtiårsjubileet og til hundreårsjubileet. Sakristiutbygget ble utvidet i 1987 og inneholder prestesakristi, dåpssakristi og et lite kjøkken. Tårnet fikk kobbertekke i 1964; det var tidligere sinktekket.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken gallerier i vest og langs vestre korsarms nord- og sørvegg, og det er kor i østre korsarm. Altertavlen fra gamlekirken ble altså ikke overført. I stedet brukte man i begynnelsen et gult kors med forgylte kanter, og under den stod teksten «Lader Eder forlige med Gud». Til femtiårsjubileet i 1908 ble dette byttet ut med den altertavlen kirken har i dag. Bildet er malt av Lars Osa etter Carl Blochs alterbilde i Sankt Jakobs kirke i København. Under bildet står følgende tekst med forgylte bokstaver: «Jeg lever, og I skal leve.» Rammen er tegnet av arkitekt Johan Keyser Frølich og fremstilt av Åsulv Stoveland og Olaus Tveide.

Prekestolen er til høyre for alterpartiet. Den ble laget til den nye kirken, men litteraturen har ingen nærmere opplysninger, så vi får anta at den ble laget av snekkerne etter arkitektens tegning.

Døpefonten sies hos Agderkultur å være en gave fra Birkenes husmorlag til kirkens hundreårsjubileum, uten at det fremgår hva slags font som ble brukt før det, og hva som skjedde med den. Dåpsfatet i messing er overført fra gamlekirken. Det viser speiderne i Kanaan (jf. 4 Mos 13). Dessuten finnes det en dåpskanne i kobber som også er overført.

Kirken har hatt flere orgler. Etter noe om og men ble et harmonium innkjøpt i 1891 etter gave fra banken. Dette viste seg å være for svakt, men først i 1910 ble det byttet ut med et pipeorgel fra Olsen & Jørgensen (9 stemmer, 2 manualer og pedal) og harmoniet ble gitt til bedehuset. Orgelet fikk elektrisk motor i 1950. Det fortelles at tre stemmer ble byttet ut i 1970 og satt inn igjen ved en restaurering i 1999.

Den gamle kirkeklokken ble tatt i bruk i den nye kirken og gjorde tjeneste frem til femtiårsjubileet. Den skal imidlertid ha vært spinkel, og i 1908 ble den avløst av to klokker fra O. Olsen & Søn

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger. I 1888–89 ble hovedporten flyttet fra vestsiden til østsiden, vis-à-vis sakristiet. Det er også port på sørsiden. Fra 1965 ble det arbeidet for å få til bårerom under sakristiet. Etter mye frem og tilbake ble et eget bårehus oppført i 1970 etter tegninger av Gabriel Tallaksen. Huset har også redskapsrom og sanitæranlegg. Senere er kjølerom innredet i bårehuset (i tillegg til visningsrommet). I 1981 ble det (ved Magne Hørte) oppført redskapshus med pauserom for kirkegårdsarbeidere. Prestegården ble oppført i 1909 etter tegninger av Christian Bretteville på en eiendom som ble kjøpt inn året før. Den er muligens ikke lenger i OVFs eie, for den er ikke å finne på deres nettsted.

Mer historie
Kirkemessig tilhørte Birkenes Tveit prestegjeld etter reformasjonen, men ble i 1905 skilt ut som eget prestegjeld. I 1976 ble Herefoss og Vegusdal overført til Birkenes da Herefoss prestegjeld ble nedlagt. De samme stedene var blitt innlemmet i Birkenes kommune i 1967. Kirken feiret 150-årsjubileum i 2008,og det ble utgitt jubileumsbok.

Birkenes kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Flå kirke

Flå kirke

Bakgrunn
Flå hadde egen kirke med prest og prestegård i middelalderen, men ble etter reformasjonen anneks til Nes. Stedets første kirke var, ikke overraskende, en stavkirke. Den lå på østsiden av Hallingdalselva, nær elvebredden et par hundre meter sør for husene på gården Ve. Elven var stadig en trussel mot kirkegården, og da ny kirke ble oppført, skjedde det på grunn fra gården Vold, på vestsiden av elven. Stavkirken hadde som stavkirker flest gjennomgått noen endringer før den ble avløst av dagens kirke på 1850-tallet. Dette er omtalt i Norges kirker. Den gamle kirketuften og kirkegården er siden dyrket opp. Den rikt utskårne vestportalen er bevart i Universitetets oldsaksamling.

Kirkebygg
Flå kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, oppført av tømmermester Hansen, innredet av snekkermester Olsen og innviet (av biskopen?) den 15. september 1858. Det er en korskirke i tre med orientering fra nord-nordvest til sør-sørøst. Gitt at samme tegninger like etter ble brukt ved oppføringen av Langset kirke, får vi anta at skipet og koret er laftet, mens tårnet er i bindingsverk. Uansett har kirken utvendig og innvendig panel. Den har altså inngangsparti — og tårn (strengt tatt våpenhus med takrytter) — omtrent i nord og kor omtrent i sør. Tverrarmene er litt lavere enn skipet, som går litt forbi krysset, og kordelen i sør er litt lavere og smalere enn skipet. Det er et sakristiutbygg i korets forlengelse (forlenget i 1993). Kirken har utvendig og innvendig panel, og antall sitteplasser oppgis hos Kirkesøk til 450.

Interiør og inventar
Snekkerarbeidet ved oppførelsen ble altså utført av snekkermester Olsen fra Drammen, og interiøret ble malt av en maler Halvorsen fra Modum. I 1940-årene ble det utført interiørarbeider i kirken etter Ole Steins utkast, og veggene fikk vekselspanel og korhimlingen kasettak. Kirken fikk nye interiørfarger i 1949 etter forslag fra Arnstein Arneberg. Dette er siden endret etter planer av malermester Sigmund Haraldseth (1992), etter at en god del arbeid var gjort fra 1987 og utover.

Det er gallerier i nord (med orgel) og i tverrarmene. Det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Grosch tegnet også prekestol og døpefont. Korvinduene har fire vinduer med glassmalerier som viser evangelistene, utført av Borgar Hauglid i 1953.

I begynnelsen ble det bare brukt et enkelt trekors ved alteret. Det fortelles imidlertid i jubileumsboken at alterbildet (1736) fra gamlekirken ble plassert foran korset til ny altertavle ble laget. Rammen til altertavlen ble tegnet av Ole Stein og bildet malt av Axel Ender i 1914. Bildet viser Jesus i Getsemane. Teksten under bildet lød opprinnelig: «Tag denne kalk fra mig.» (Mark 14, 36) Nå står det: «Skje ikke min vilje, men din.» (Luk 22, 42) Nattverdsbildet fra stavkirken henger nå til høyre for koråpningen, og korset oppbevares i tårnet.

Prekestolen har åttekantet grunnform og fem fag med fyllinger. Den står til venstre for koråpningen, men var av arkitekten tenkt plassert på motsatt side.

Døpefonten er åttekantet og har et gammelt messingfat. I det er innpreget et bilde av speiderne som vender tilbake fra Kana’an med en gigantisk drueklase (4 Mos 13, 23). Kirken har et krusifiks skåret av Lars Kinsarvik. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1907.

Et harmonium bygget av Brødrene Hals i 1870 ble i 1922 avløst av et åtte stemmers Olsen & Jørgensen-orgel. Dette orgelet ble i 1984 avsløst av et 13 stemmers orgel fra Paul Ott. Et elektrisk piano er fra 1993.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble anlagt i 1851, altså litt før kirken, og er utvidet flere ganger. Et hvitmalt bårehus i bindingsverk (tegnet av Helge Skoug i 1957, oppført 1959) er oppført i kirkegårdens nordvestre hjørne. Dette er kombinert med rom med andre funksjoner og går under betegnelsen bisettelseshuset. Ved gjerdet i nord er en bauta over napoleonskrigene, mens det står et minnesmerke over den annen verdenskrig vest for kirken.

I middelalderen var det kirke også på Gulsvik, men det ser ut til at den gikk ut av bruk etter Svartedauden.

Det kirkelige fellesrådet dekker både Nes og Flå kommuner.

Flå kirke
Krigsminnesmerke 2
Krigsminnesmerke N

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bragernes kirke

Bragernes kirke

Bakgrunn
Det hadde vært bosetning på Bragernes (på nordsiden av Drammenselva) i lengre tid, men befolkningen økte på 1500- og 1600-tallet idet et ladested vokste frem. Handelsmessig var stedet underordnet Oslo (senere Christiania). I 1628 ble det oppført en kirke som ble innviet den 29. september som anneks til Frogner kirke i Lier og opprinnelig kalt Hellig Trefoldighets kirke. Bragernes prestegjeld ble utskilt i 1723, og Strømsø ble da anneks til Bragernes før Strømsø ble eget prestegjeld i 1843.

Bragernes 1
Bragernes’ første kirke lå nærmere Drammenselvas nordbredd, ca. 300 meter sørvest for den nåværende. (Vestre del av fundamentene er påvist ved Gamle kirkeplass, og Drammens teater er senere oppført på østre del av tomten.) Dette var en korskirke av tre som fikk et nytt vesttårn i mur i 1699. Enkelte trekk ved denne kirken er skildret i Norges kirker. Kirken ble revet allerede i 1708, og ny tømmerkirke ble oppført inntil det relativt nye steintårnet. Egentlig ønsket man å bygge en steinkirke, men grunnen på kirketomten var visstnok ikke egnet til det.

Bragernes kirke med omgivelser før brannen
Bragernes gamle kirke med omgivelser sett fra løkkene
Bragernes kirketårn etter brannen i 1866

Bragernes 2
Denne laftede kirken ble innviet den 19. desember 1708. Også dette var en korskirke, og dens vestre korsarm var bygget inntil tårnets østre kant. Det var kor i østre korsarm og sakristi (som varierte gjennom tidene) i forlengelsen. Kirken hadde portaler gjennom tårnet i vest og i nordre og søndre tverrarm. Tømmerveggene ble panelt innvendig i 1717, og også ytterveggene hadde panel. Kirken var opprinnelig i barokk stil, men fikk et nyklassisk preg etter en ombygging i 1839–43. Dette var samtidig med ombyggingen av Strømsø kirke, og også ved Bragernes var tegningene for endringene utarbeidet av Chr.H. Grosch.

Bragernes gamle kirke ca. 1800
Gamle kirkeplass i Drammen
Kristusfigur fra gamle Bragernes kirke
Figur fra Nattverden i gamle Bragernes kirke

Det opprinnelige interiøret ble staffert av Anders Rude i 1724. Det skal ha hatt mye til felles med interiøret i Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke), som ble bygget noen år tidligere. Dette gjelder også altertavlen, som antas å ha blitt skåret av Lars Borg. Skjemaet skal være det samme som for altertavlen i Oslo domkirke. Denne altertavlen ble byttet ut ved ombyggingen, men deler av den er bevart ved Drammens museum og Norsk folkemuseum. I stedet fikk kirken et gammelt maleri av himmelfarten som tidligere hadde hengt i koret, og som ble restaurert av Peter Petersen. Dette ble så høsten 1842 erstattet med en altertavle malt av Martinus Rørbye som viser Jesus og disiplene i Emmaus.

Borgs prekestol fra Bragernes gamle kirke
Borgs prekestol fra Bragernes gamle kirke
Døpefont fra Bragernes
Søyle fra Bragernes

Døpefonten fra 1719 er også å finne i Drammens museum, og det samme gjelder prekestolen fra 1708, som antas å ha blitt skåret av Lars Borg. Den sies gjerne å ligne på Borgs prekestol i Ringsaker kirke. Det antas at den opprinnelig var forgyllet, men den er nå grønnmalt. Stolen hadde opprinnelig himling. Korskillet ble fjernet ved ombyggingen og rapporteres ikke å ha gått tapt i «Norges kirker», men det fremgår ikke hvor det befinner seg. Orgelet antas å ha hatt prospekt skåret av Lars Borg, og det sies å ha vært et praktfullt instrument. Grosch tegnet skisser av interiør og inventar før endringene, og disse er kilder til mye av vår kunnskap om kirken i denne perioden. Kirkegården gikk etterhvert ut av bruk da den nye kirkegården ble tatt i bruk i 1808, og fra 1820 begynte man å slette graver. Området ble omgjort til park i 1841–42.

Brannen på Bragernes sett fra Strømsø
Brannen på Bragernes sett fra Strømsø, fra Tor Pedersen: Drammen 1811–1911, s. 58

Denne kirken gikk med i bybrannen i 1866. Altertavlen må ha blitt reddet ut, for den fant siden veien til Frogner kirke. En tidligere altertavle i Sylling kirke, som hadde en kopi av et Rubens-bilde som viser nedtagelsen fra korset, sies også å stamme fra Bragernes, men undertegnede har ikke funnet den omtalt i Bragernes-litteraturen.

Dagens kirke
Etter brannen ble kirkestedet flyttet til Album-løkken 300 meter lenger øst i byen. Det ble utlyst arkitektkonkurranse, og rådhus og brannvakt ble anlagt på hver sin side av en akse som gikk mellom kirken og Bybrua. Ny kirke ble tegnet av Ernst Robarth Dalin Norgrenn og oppført med H. Guttormsen og G. Keppler som ansvarlige for henholdsvis murerarbeider og trearbeider. Kirken ble innviet den 12. juli 1871.

Vi har å gjøre med en relativt stor treskipet langkirke i tegl som er en av våre mest beundrede nygotiske kirker, og plasseringen er monumental — i enden av nevnte akse, over en bred steintrapp. Orienteringen er omtrent fra sør-sørvest til nord-nordøst, altså med koret i sistnevnte retning. Antall sitteplasser oppgis i endel litteratur til 1 000, men det var nok før i tiden, for Kirkesøk opererer med 850. På begge sider av koret er det birom, hvorav det på vestsiden inneholder prestesakristi. Ved siden av dette er et rektangulært kapell, og det ble bygget et nytt sakristi mellom dette og kirken i 1971. Det er tårn ved inngangspartiet. Bygget er skildret mer detaljert til Norges kirker.

Bragernes kirke
Bragernes kirke
Bragernes kirke

Interiør og inventar
Også interiør og inventar er skildret mer detaljert i nevnte verk, så vi kan nøye oss med en relativt rask gjennomgang. Det er gallerier langs øst- og vestveggen samt et orgelgalleri i sør som er noe høyere enn de andre galleriene. Dagens interiørfarger (utover upusset tegl) er satt av Arnstein Arneberg i 1954. Kirken har en lav korskranke. Koråpningen er naturligvis spissbuet, og korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Skip og kor har vinduer med glassmalerier. De i koret er tegnet av ukjent kunstner og utført av G.A. Larsen i 1907, mens vinduene i skipet er av forskjellige kunstnere: Oluf Wold Thorne, Hans Ødegaard og Magnhild Haavardsholm (sistnevnte fra 1931, utført av glassmester Finn Hansen, de andre fra 1914). Fire nisjer i koret har marmorstatuer utført av Antonio Frilli i Firenze, hvorav tre er kopier av renessanseskulpturer. Vi ser Johannes Døperen (etter Benedetto da Maiano), Peter og evangelistene Matteus (etter Ghiberti) og Markus (etter Donatello).

Kirkerom
Kor
Altertavle

Bragernes kirke er ikke minst kjent for Norges mest kopierte altertavle. Adolph Tidemands bilde Oppstandelsen var enormt populært i sin tid og ble kopiert i rundt 70 andre kirker. I mange tilfeller er disse kopiene siden flyttet og erstattet med andre alterbilder, men man kan fortsatt støte på dette bildet mange steder. Og det er altså Bragernes som har originalen. Innskriften under bildet lyder: «Jeg er Opstandelsen og Livet.» (Joh 11, 25)

Prekestol
Døpefont
Døpefont

Prekestolen ble tegnet av arkitekten. Den er femkantet og nygotisk med spissbuer og firbladmotiver. Stolen har en baldakinformet himling. Døpefonten i marmor ble hugget av Christopher Borch i Roma i 1871. Den har form av en engel som bærer et stort skjell (kummen).

Kirkens orgelhistorie er skildret hos menigheten. I dag har Bragernes kirke to orgler fra Carsten Lund: Hovedorgelet er fra 1998 og kororgelet fra 2009.

Orgel
Spillepult
Kororgel
Kirkeskip
Begravelsesskjold
Kollektbøsse

Kirken har tre klokker fra Bochumer Verein fra 1870, og i 1961 ble det installert et klokkespill med 35 klokker fra Bergholtz klockgjuteri i Sigtuna.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en park, men selve kirkegården er litt lenger vest, ved krematoriet. Den kalles iblant Bragernes øvre kirkegård, til forskjell fra Bragernes nedre kirkegård, som ble anlagt som kolerakirkegård i 1853, men er gått ut av bruk.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hval kirke

Hval kirke

Bakgrunn
Hval kirke i Hallingby ser ut til å være laget etter mer eller mindre samme tegning som kirkene i Nes i Ådal, Begnadalen (senere nedbrent) og Rogne. Det dreier seg om en åttekantet tømret kirke i empirestil tegnet av Chr.H. Grosch.

Kirken ligger på Hvalshaugen (eller Hasalhaugen) under gården Hval, der det skal ha vært kirke i middelalderen. Den ble innviet den 1. oktober 1862.

Kirkebygg
Det åttekantede bygget er forlenget med våpenhus i vest og kor i øst. I forlengelsen av koret er det et sakristi som opprinnelig hadde ett rom, men som ble forlenget med et til i 1962. Ved samme anledning ble et tidligere venterom for dåpsbarn på nordsiden av kirken revet. Kirken har takrytter. Den stod upanelt en stund, men fikk utvendig panel i 1902 og innvendig i 1924.

Interiør og inventar
Innvendig hadde kirken opprinnelig rosa tømmervegger. Da den ble panelt innvendig, fikk den maskinpapir malt av Torvald Olsen Søhol. Koret fikk gult glass med kristne symboler. Senere har Veslemøy Nystedt Stoltenberg laget glassmalerier til kirken (innviet 1984). Nåværende fargevalg er gjort av Arnstein Arnebergs firma i 1962.

Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, utført i 1879 av Christen Brun. Prekestolen (på nordsiden av koret) har seks fag og ble fargesatt i 1962. Døpefonten er dreid og har rund kum og åttekantet fot. Den ble byttet ut i 1924, men gjeninnsatt i 1962, da den også fikk sine nåværende farger. Avløserfonten står nå i gravkapellet.

Orgelet sies i «Norges kirker» å være bygget av Jørgen Filtvedt i 1890 og skal være det eneste Filtvedt-orgelet som er bevart og i bruk uten endringer. Det er i så fall bemerkelsesverdig gammelt. De to klokkene er fra Warner & Sons i London, fra 1857 og 1861.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er fylt opp en god del. Den er omgitt av et hvitmalt stakittgjerde og ble utvidet mot vest og sør i 1939 og mot øst og nordøst i 1950. Nordvest for kirken står et gravkapell i bindingsverk fra 1925 med glassmalerier av G.A. Larsen. Prestegården er solgt. Kirken feiret 150-årsjubileum den 30. september 2012.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hønefoss kirke (1862–2010)

Hønefoss kirke

Bakgrunn
Hønefoss er omgitt av middelaldersteinkirker eller rester av slike — Norderhov, Haug, Stein, Hole og Bønsnes — noe som sier endel om Ringerikes historiske betydning. Hønefoss by er imidlertid et nyere fenomen.

Nordfra
Vestre kirkegårdsport

Tidligere lå østlige deler av byen under Haug sogn og sørlige under Norderhov. Etterhvert ble Hønefoss et betydelig industristed, og stedet fikk bystatus i 1852. Hele byen ble da lagt under Norderhov sogn, men en egen kirke for byen ble planlagt, og arkitekt Chr. H. Grosch fremla tegninger for den i 1858. Godkjenning ble innhentet, kirken ble bygget, og den ble innviet 10. desember 1862. Eget prestegjeld ble Hønefoss først i 1913. I dag er Hønefoss prostesete i Ringerike prosti.

Vestfra
Tårnet
Hvitmalt

Kirkebygg
Hønefoss’ første kirke var en langkirke i tre med ca. 350 sitteplasser. Kirkens enkeltheter er detaljert gjennomgått i Norges kirker. Vi skal ikke gjenta alt her, men konstaterer at det ble gjort visse endringer. Ikke minst ble kirken i 1951–52 endret etter Arnstein Arnebergs planer for å stå klar til byjubileet i 1952, og kirkejubileet i 1962 var også en anledning til å pusse opp. Blant annet ble hele kirken malt hvit, men i 1998 fikk den sine opprinnelige farger tilbake. Det var visstnok delte meninger om dette.

Mot koret
Orgelgalleri

Interiør og inventar
Noen ord om interiør og inventar: Koråpningen var tredelt med spissbuer (hvorav den største i midten), og korgulvet var hevet tre trinn over skipets gulv. Altertavlen ser ut til å ha vært fra Arnebergs tid, skjønt hovedbildet var eldre. Det dreier seg om en kopi av Axel Enders bilde «Kvinnene ved graven», her malt av «landskapsmaler Lassen». Kirken fikk ny prekestol tegnet av Arneberg og skåret av Aksel Fridberg i 1952, men den opprinnelige fra 1862 var ifølge «Norges kirker» også oppbevart. Det samme gjelder døpefonten. Kirken fikk også nytt korskille i 1952. Orgelet på vestgalleriet (fra J.H. Jørgensen, 1940) ble restaurert i 1998 av Norsk orgelverksted, arvtageren til Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, og Hans Olav Lien.

Kirkestue
Krematorium
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken var omgitt av kirkegården og hadde graver på alle kanter. Nordøst for kirkegården er et krematorium med gravkapell og på østsiden er en kirkestue. På kirkegården er et par krigsminnesmerker.

Hønefoss kirke i brann
Hønefoss kirke i brann

Brann
Den 26. januar 2010 ble det meldt i en rekke nyhetsmedier — først i nettavisene, deretter også på TV, i papiraviser m.m. — om brann i kirken. Brannvesenet ble varslet kl. 16.50 og var på stedet i løpet av ti minutter. Kirken viste seg imidlertid å bli overtent svært raskt, og brant etter kort tid ned til grunnen. Kirkesølvet, som var oppbevart i en safe nær sakristiet, ser ut til å være det eneste inventaret som har overlevd brannen.

Etter brannen har det vært påpekt at det var en rekke feil ved det elektriske anlegget, men at den største brannfaren muligens var rørovner som kunne holde 152 grader. Det meldes også at det var planer om å montere brannvarslingssystem, som altså ikke fantes i kirken, dagen etter brannen.

I løpet av sommeren ble branntomten ryddet, og et friluftsalter med rester av brente planker ble satt opp. Så begynte planleggingen av ny kirke, og denne er oppført på samme sted der gamlekirken stod. Den ble vigslet den 10. desember 2017.

Her stod Hønefoss kirke
Friluftsalter

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nykirke kirke

Nykirke Modum

Bakgrunn, tidligere kirker
Nykirke kirke i Modum er ca. 3,5 km utenfor Åmot og går for å være sånn omtrent stedets tredje kirke. I middelalderen (trolig tidlig på 1300-tallet) ble det oppført en stavkirke på grunnen til gården Buskerud (Biskupsrud), som da var bispegods. Kirkens prestegård er omtalt i 1533, og kirken var anneks til Heggen etter reformasjonen. Gården Buskerud kom i privat eie i 1668, og det sies at kirken fulgte med på kjøpet. Eieren kjøpte prestegjeldets to andre kirker (Heggen og Snarum) på auksjonen i 1723, men i 1828 ble den daværende eieren fradømt eiendomsretten til alle kirkene på grunn av forsømt vedlikehold, og de kom da i menighetens eie. Gården er i dag videregående skole (tidligere hovedsakelig landbruksskole).

Stavkirken ble i løpet 1600-tallet gradvis avløst av en tømret kirke. I 1663 ble koret revet, og tre nye korsarmer ble laftet, slik at resultatet ble en korskirke som hadde kor i østre korsarm, og der stavkirkens skip utgjorde vestre korsarm. I 1672 ble det oppført sakristi inntil koret. I 1692 ble så vestre korsarm erstattet med en laftet del. På 1720-tallet fikk kirken mye av det inventaret som fortsatt er i bruk, og som altså er overført fra 1600-tallskirken. Da kirken kom i menighetens eie, var forfallet kommet langt, men det ble utført vedlikehold en periode før man bestemte seg for å bygge nytt.

Kirkebygg
Dagens Nykirke kirke er en laftet langkirke som ble tegnet av Chr. H. Grosch i 1845 og oppført under byggmester Anders Olsen fra 1846, da gamlekirken ble revet. Den nye kirken ble innviet den 3. november 1847. Den har 350 plasser, ifølge de fleste kilder, og Modum kirkelige fellesråd opplyser at det dessuten er ca. 50 plasser på galleriet. Kirken er en karakteristisk eksponent for den sveitserstilen som Grosch bragte til Norge på 1840-tallet, og det sies at de aller fleste hovedformer og detaljer er å finne i et plansjeverk som ble utgitt kort tid i forveien, men Grosch satte dem altså sammen på sin måte. Kirken har vesttårn i bindingsverk, og i øst er koret smalere enn skipet. Det er omgitt at prestesakristi i nord og dåpsventerom i sør, og til sammen gjør de at denne delen av bygningskroppen har samme bredde som skipet.

Interiør og inventar
Den laftede kirken har hvitmalt utvendig panel, men innvendig er det flattelgjede laftetømmeret synlig. Kirken ble fargerestaurert i 1969 under ledelse av Odd Helland, og det later til at fargene er ment å etterligne eik. Barokkinventaret ble fargerestaurert av Hans Wold i 1972. Kirken har galleri i vest og langs skipets nord- og sørvegg. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. I korets østvegg over altertavlen er et rundt vindu med glassmalerier av Emanuel Vigeland fra 1947. Motivet er den fortapte sønns hjemkomt.

Mye av inventaret er som nevnt overført fra gamlekirken. Altertavlen sies å være fra perioden 1725–38 og antas å være skåret av Nicolai Borg. Øverst har den en statue av den oppstandne Kritsus omgitt av et par engler, og det er englehoder også på akantusomrammingen rundt de to hovedbildene, som viser nattverden og korsfestelsen. Norges kirker sier ikke rett ut hvem som har malt bildene, men det skal finnes en tildekket Scavenius-signatur på baksiden av det største bildet, som er malt etter et stikk i en bok fra 1712. Også korsfestelsesbildet er malt etter et stikk. Tavlen var overmalt, men ble restaurert i 1972. En tidligere katekismetavle fra Nykirke (fra 1591) er å finne på Folkemuseet.

Prekestolen, som er på alder med altertavlen, er ifølge «Norges kirker» muligens skåret av Thomas Blix. Den er dekket av akantus og har en medaljong på forsiden med følgende tekst: «Salige ere de som høre Guds ord og bevare det. Luc II». Foten antas å være fra 1847, og ni akantusbøyler på Drammens Museum antas å kunne stamme fra den opprinnelige foten. Himlingen ble skåret av Håkon Reistad i 1947 etter Vigelands tegninger og ble malt som stolen i 1972.

Døpefonten fra ca. 1736 antas å være skåret av Nicolai Borg. Den har form av en englefigur som bærer skålen på hodet og støtter den med begge hender. Dette var en ganske vanlig døpefonttype på 1700-tallet, men holdningen er kanskje litt forskjellig fra enkelte andre, nærmest forsiktig bakoverlent og spaserende. Døpefonten har himling med akantusskurd og en englefigur på toppen.

Orgelet ser opprinnelig ut til å ha blitt bygget av Amund Eriksen i 1865. Det ble ombygget av Niels Teigelkampff i 1935 og restaurert av Olof Hammarberg i 1984.

De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1890. Dessuten skal en klokke fra 1762 være bevart på Buskerud gård (nå skole). Ytterligere inventar er beskrevet i «Norges kirker».

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården omgir kirken bortsett fra i øst, men strekker seg særlig mot vest og sør, der landskapet faller. Det ble innredet bårerom under koret i 1950. Nord på kirkegården står et bygg som ser ut til å være redskapshus.

Nykirke Modum
Nykirke Modum
Nykirke Modum
Nykirke Modum
Bårerom under koret
Kirkegårdsport

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Strømsgodset kirke

Strømsgodset kirke

Planer for Strømsgodset kirke ble fremlagt i 1842. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch, som på den tiden arbeidet med restaurering/ombygging av Bragernes og Strømsø kirker. Strømsgodset sogn ble utskilt fra nettopp Strømsø og lagt under Skoger prestegjeld (og ble eget prestegjeld i 1938). Administrativt ble Strømsgodset eget formannskapsdistrikt (kommune) utskilt fra Bragernes i 1838 og ble innlemmet i Skoger i 1843. Byggingen begynte på nyåret i 1843, og kirken ble innviet den 17. desember samme år. Den ligger på Sundhaugen, sør for Drammenselva, på grunn fra gården Strøm. Den var hovedgård i et godskompleks med navnet Strømsgodset, og eieren var ordfører og formann i kirkekomiteen.

Kirkebygget
Strømsgodset kirke er en langkirke i tre med vesttårn, og i øst har den et sakristitilbygg fra 1880-årene (med prestesakristi og dåpsventerom) som senere har fått bislag med pulttak i nord og sør. Kirken har panel både utvendig og innvendig. Den ble pusset opp til hundreårsjubileet i 1943 under ledelse av Wilhelm Karlsson og Carsten Lien, og kirken ble malt på nytt i 1968 i samråd med Odd Helland hos Riksantikvaren. Utvendig rehabilitering ble gjennomført fra 2006.

Tårnfoten har våpenhus med trapp til tårnet og galleriene. Det er gallerier i vest og langs nord- og sørveggene frem til korskillet. Under galleriene er det korskranke med balustrade (nåværende fra 1943), og korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv.

Inventar
Et tidligere alterbilde som viste himmelfarten, ble overtatt fra Bragernes kirke og er nå å finne i Drammens museum. Bildet som nå brukes i den nygotiske altertavlen, ble malt av Axel Ender i 1894 og viser kvinnene ved graven. Motivet er som i bl.a. Kampen kirke og Molde domkirke (ved samme maler). På predellaen står det: «Han er oppstanden» (jf. f.eks. Matt 28, 6).

Den nåværende prekestolen er fra 1943 og ble tegnet av Wilhelm Karlsson og utført av snekker Kleven, mens fargevalget er ved Carsten Lien. Stolen har åttekantet grunnflate og seks fag med et slags buemøsnter i fyllingene. Den står til venstre (nord) i koråpningen og har oppgang fra koret.

Døpefonten sies også å være fra 1943, skjønt Norges kirker er vagere i tidsangivelsen. Igjen er det åttekantform, og rundt skaftet (under kummen) står fire engler.

Et August Nielsen-orgel ble i sin tid (1952?) erstattet med et elektrisk orgel, ifølge «Norges kirker» (skjønt det kan tolkes annerledes). Dagens orgel har 19 stemmer og ble bygget av Ryde og Berg og innviet den 28. august 2005. Kirken har også et Schimmel-piano fra 1980.

De to kirkeklokkene er på alder med kirken og ble støpt Nils Knudsen Dahl.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er på den andre (vestre) siden av Sundhauggata og omfatter ca. 16 mål. På den står et gravkapell fra 1905 med 140 sitteplasser, og vest for det igjen faller landskapet. På kirkegården er en minnebauta over Per Sivle, som er begravet her, og det skal finnes et minnesmerke over lokale ofre for den 2. verdenskrig.

Rett sør for kirken og kirkegården går jernbanen gjennom en skjæring i landskapet med (i dag) gangbro over. Drammen stasjon er på østsiden og de store verkstedanleggene på Sundland på vestsiden.

Strømsgodset kirke
Strømsgodset kirke
Gravkapell
Kirkegård
Minnebauta over Per Sivle
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden