Stikkord: Christian Heinrich Grosch

Sunnylven kirke

Sunnylven kirke

Bakgrunn
Sunnylven har hatt kirke siden middelalderen. Den første antas å ha vært en stavkirke oppført på Korsbrekke (gnr. 2) rundt midten av 1100-tallet. Den er nevnt i Aslak Bolts jordebok (1432). Kanskje ble den utvidet til korskirke. I alle fall ble den i sin tid beskrevet som korsformet. I 1720 skal den ha vært værbitt og medtatt, og 15. mars 1727 ble den tatt av et ras fra Korsbrekkfonna. Etter dette ble kirkestedet flyttet, og en korskirke ble innviet i 1730. Denne ble revet i 1858 for å gi plass til dagens kirke, som er større enn sin forgjenger. Kirken ble tegnet av kaptein Ludolph Rolfsen fra Stryn på grunnlag av typetegninger av H.D.F. Linstow og med detaljer fra Chr. H. Grosch. Dette gjelder også flere andre kirker på Sunnmøre og i Nordfjord, hvorav Nedstryn kirke er omtrent samtidig og oppført av samme byggmester, Gjert Lien. Kirken ble vigslet den 7. august 1859.

Kirkebygg
Sunnylven kirke er en langkirke i tre på Hellesylt i Stranda kommune. Kirken står i skråningen sør for Hellesyltfossen. Den har tårn i nordvest og rett avsluttet kor i sørøst med sakristier (fra 1959) i forlengelsen. Kirken har ifølge Kirkesøk 230 sitteplasser. Opprinnelig skal det ha vært 440.

Interiør
Interiørfargene ble satt av Per Vigeland i 1934, da kirken ble pusset opp innvendig. (Senere er kirken restaurert til hundreårsjubileet i 1959 og pusset opp innvendig i 1988. 150-årsjubileum ble feiret i september 2009.) Det er orgelgalleri i nordvest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og kirkerommet har flat himling. Lave ballustrader på yttersidene av to søyler danner korskille.

Inventar
Før 1934 hadde kirken en altertavle med et kors. I 1934 fikk kirken ny altertavle. Rammen er skåret av sunnylvingen Ole Elias Kjellstad, mens Vigeland har malt oppstandelsesbildet. Også glassmaleriene i korvinduene er fra den anledning. Prekestolen (1859) står helt til høyre i koråpningen og har oppgang fra koret. Den opprinnelige døpefonten var i bruk til 1959, da dagens døpefont, som er skåret av Kjellstad, ble tatt i bruk. Kirkeleksikonet krediterer også Vigeland. Betyr det at han stod bak formgivningen?

Et seks stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1910 ble ifølge orgelregisteret byttet ut med et orgel fra Jehmlich Orgelbau i 1984. Under orgelgalleriet er relieffigurer i tre av disiplene og evangelistene, ifølge kirkeleksikonet laget av Kjellstad i 1972. Kirkeklokken er støpt av Johann Gotthelf Große i Dresden i 1880.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, men kapasiteten er begrenset. Sørøst for Hellesylt sentrum er Jogardsbøen gravplass. Sunnylven prestegård er på den andre siden av Hellesyltfossen.

Annet
Henrik Ibsen besøkte Hellesylt i 1862, da kirken var ganske ny, og flere detaljer i Brand føres gjerne tilbake til de fysiske omgivelsene ved Hellesylt og kirkestedene. Det gjelder «Den gamle forfaldne Kirke» (scenanvisning i 2. akt samt senere), den nye kirken som er klar til å innvies (5. akt), og «den solløse Prestegården» (ved Korsbrekke).

Sunnylven kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Volda kirke

Volda kirke

Bakgrunn
Volda (eller Halkjelsvik) har vært kirkested siden rundt 1200, uten at man synes å vite nøyaktig når den første kirken ble oppført. Prestegården («Œyrum prestgarðenom j Valld») er omtalt den 7. desember 1338, og presten er omtalt den 3. mai 1385, idet det fortelles at han skulle møte herøypresten på Ørsta kirkegård for å treffe beslutning i et jordkjøp: «…sændæ Biærnæ Simvnr son prestr i Hærœyghvm Einær Eirikson prestr i Hællkiæls viik Þorkiæls son q. g. ok sinæ meer vilivm ider kvnnigt gera at…» «Halkelsuiks kirkio sokn» er omtalt i Aslak Bolts jordebok (ca. 1432). I Reformatsen (1589) fortelles det at «Woldens gieldt» omfatter fem kirker som betjenes av tre prester. Foruten hovedkirken i Volda dreier det seg om Ørsta, Syvde, Vanylven og Hjørundfjord.

Stavkirke
Eldste kjente kirke på stedet var en stavkirke. Den ble reparert og påbygget mange ganger og hadde form av en korskirke da den ble revet i forbindelse med oppføring av ny kirke i 1858. I utgangspunktet var det en langkirke. Det sies at skipet skal ha vært 35 alner langt og 16 alner bredt, mens koret skal ha målt 8 alner ganger 11 alner. Det såkalte «krosshuset på Ulvestad» ble revet i 1551 og materialene brukt til å utvide stavkirken i Volda, visstnok med en tverrarm mot sør. Så skal nordre tverrarm («Nykirken») ha kommet til rundt hundre år senere. (Detaljene skildres litt forskjellig i forskjellige bøker når det gjelder sør/nord og hva som ble betegnet som Nykirken.) Lorentz Dietrichson forteller at en innberetning fra 1709 omtaler kirken som «en stor, fuldkommen stavbygning i korsform med smukt, «nyt» taarn, der altså maa være opsat omkring 1700.» I 1722 skal kirken så ha blitt omtalt som en stor kirke bygget i korsform og med tårn og våpenhus. Videre siterer Dietrichson fra Hans Strøms Søndmørs Beskrivelse: «Voldens Kirke […] er opbygt af Staver i Form af et Kors, og derhos temmelig stor…» Det fremgår at kirken er blitt forlenget med sakristi. Kirken skal ha fått nytt tårn (formodentlig takrytter) i 1795 etter at den var kjøpt tilbake fra privat eie, og i 1797 ble kirken malt innvendig av en Webiørn Maler fra Hallingdal.

Det mest kjente (og eneste?) bildet av stavkirken som sirkulerer, er malt av Ranveig Alvestad Halkjelsvik i etterhånd, ukjent på hvilket grunnlag. Det er gjengitt på en serieprodusert tallerken som er å finne på mang en vegg i lokalområdet.

Om interiør og inventar sier Strøm: «Indredning […] bestaaer mestendeels af Fyrre, som dog til Deels er ziiret med Billedhugger-Arbeid; men Prædikestolen bestaaer af Eeg, og er ei aleene bekostet, men og udarbeidet, af den i Billedhugger-Kunsten heel kyndige Herr Maths Clausøn Skaaning, som i forrige Seculo var Sogne-Præst her på Stedet. Paa Alteret ligger en hviid Marmor-Steen, ikkun een Spand lang, og i Bredde et Par Tværfingre kortere, hvilken uden Tvivl bør henføres til de saa kaldte Altaria portatilla eller Olcula pacis, om hvis Beskaffenhed forhen er mældet ved Harams Kirkes Beskrivelse.»

Hva er så bevart av inventar som har vært å finne i stavkirken? I de kulturhistoriske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum) finner vi et alterfrontale og en eiketrekiste. Et blyglassvindu er å finne ved Austefjord museum. Andre gjenstander ble overført til den nye kirken og gikk tapt i brann i 1929. Det gjelder blant annet altertavlen (gitt til kirken i 1664), som var montert oppå en nyere del i tømmerkirken. Den gamle tavlen (skåret av Kristoffer Kile) hadde skriftsitat og krufiks i midtfeltene. Også et epitafium og en prekestol ble overført og gikk tapt.

Volda gamle kirke
Volda gamle kirke

Tømmerkirke
Som i mange andre tilfeller var det kirkeloven av 1851, som krevde at 30 % av menigheten skulle ha plass i kirken på én gang, som ble stavkirkens bane. Det ble vurdert slik at kirken ikke kunne utvides mer. Ny kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch. Det fortelles at han i utgangspunktet tegnet en langkirke, og at det drøyde med å få tegningene. Da ble det purret på arkitekten, og de fikk ham med det samme til å tegne om til korskirke. Rivingen av stavkirken begynte den 1. juni, og byggmester for tømmerkirken var Ole Løkken fra Nordfjord. Vigslingen skjedde første søndag i advent. Kirken ble bordkledd utvendig i 1860. Dette var en av landets største trekirker med 970 sitteplasser, skjønt det sies at 3000 var innenfor ved innvielsen.

Kirken ble påtent og brant ned allerede natt til 7. april 1929. Med den forsvant også en anselig mengde gammelt inventar. Mens man ventet på at ny kirke ble klar, ble bedehuset brukt som interimskirke.

Volda kirke
Volda kirke
Volda kirke

Dagens kirke
I utgangspunktet var man innstilt på å bygge opp igjen en kopi av kirken som brant, men en avisartikkel av Hugo Lous Mohr utløste en diskusjon om hva slags kirke man ville ha, og det endte med at Arnstein Arneberg tegnet en steinkirke som ble innviet den 1. mai 1932. Det er en korskirke som opprinnelig hadde 800 sitteplasser, mens man i dag regner med rundt 500 (ifølge Volda kommune, som knytter dette til brannvernforskrifter; de fleste kilder ellers opererer fortsatt med 800). Det ser ut til at kirken er bygget rundt et skall av armert betong, slik flere av Arnebergs kirker er, og den er forblendet med stein, slik at det utenfra ligner en mer tradisjonell steinmur. Innvendig minner hvelvingen noe om parabelformede hvelvinger som i f.eks. Ullensaker kirke, men er kanskje noe spissere — et nikk til nygotikken?

Interiør og inventar
Selve innredningen av kirken er endret noe opp gjennom årene. Etterhvert som man følte behov for flere rom og annen funksjonalitet, ble det planlagt å grave ut kjeller under kirken. Siden kirken står på middelaldergrunn og muligens har gamle graver under seg, ville det imidlertid bli kostbart og tidkrevende å foreta de nødvendige utgravninger. I stedet har man valgt (blant annet) å ommøblere i selve kirken. Et par benkerader foran er fjernet for å gi bedre plass ved konserter, og det er også fjernet en rad bakerst. I 2002 ble det fjernet benker i nordre tverrskip, noe som imidlertid vakte reaksjoner. Sakristiene er rustet opp (dåpssakristiet i 2003 og prestesakristiet i 2006), og det er nærmest innredet kirketorg under orgelgalleriet ved inngangen. Kirken har fått bekvemmeligheter ved inngangspartiet. Kirkekonsulenten diskuterer utviklingsmuligheter i innredningen.

Selv om det formelt dreier seg om en korskirke, har kirkerommet mer preg av langkirke. Man må nærmest være i de relativt korte tverrarmene (eller i det minste langt foran) for i det hele tatt å tenke korskirketanken, skjønt apsis på sørsiden er ganske påfallende — særlig utenfra. Korgulvet er hevet hele fem trinn over resten av kirkens gulv, hvilket gir koret et preg av sceneområde. Det er også korskille på begge sider av trappen. Prekestolen er i korbuens høyrekant, mens døpefonten står inne i koret. Som så ofte i kirkesammenheng har Arneberg engasjert seg helt på detaljnivå i innredningen, noe som har bidratt til å gi et slags helhetspreg til tross for senere endringer. Prekestol, døpefont, alter, alterring og korgitter ble fremstilt ved Volda Trevare, og Arne Kinsarvik stod for treskjærerarbeidet.

Alterbilde
Prekestol
Døpefont

Hugo Lous Mohr har malt hele fondveggen i koret i et av sine tidligste samarbeidsprosjekter med arkitekt Arneberg. Arbeidet ble utført høsten 1932, mens kirken altså ble innviet i mai. Som i mange slike har utsmykningen en blond, nordisk kristusskikkelse som blikkfang (i form av sjangerbildet Kristus in mandorla). Digitalt fortalt lanserer denne utsmykningen som kandidat til første nordiske kristusskikkelse. Mohrs hovedkonkurrent i så måte, hans læremester Henrik Sørensen, utsmykket Linköping domkirke like etterpå og visstnok ikke påvirket av Mohr, skjønt det blir kanskje et definisjonsspørsmål av mer akademisk interesse. Rundt omkring den store kristusskikkelsen er andre bilder fra Kristi lidelseshistorie. Nederst er tilsynelatende fire nisjer med evangelistfigurer, men det er et synsbedrag, for det dreier seg om malerier, dette også. Selv om freskoarbeidet i Volda ble utført før det i Oslo domkirke, har undertegnede ikke hørt om tilsvarende avskallingsproblemer som ved sistnevnte.

Orgelgalleri

Orgelet har 31 stemmer og ble opprinnelig bygget av Furtwängler & Hammer i 1931. Undertegnede kjenner ikke orgelets reparasjonshistorie, men det ble meldt i 2022 at kirken trenger et nytt orgel. Det finnes også et kororgel fra 2009. Klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Vestfra
Krigsminnesmerke vest for kirken

Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård rundt kirken, men begravelser i dag skjer ved Leirshaugen nærmere Rotevatnet. Prestegården er rundt en kilometer fra kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Begnadalen kirke

Begnadalen kirke

Bakgrunn
Begnadalen — som tidligere ble kalt Nedre Hedalen — hadde en åttekantet trekirke som var bygget etter samme tegninger som Rogne kirke (av Chr. H. Grosch) og oppført et par år etter denne. (Slik så den ut.) Denne kirken brant imidlertid i 1957 etter å ha fått elektrisk oppvarming året før.

Det ble vedtatt å reise ny kirke, og den ble oppført litt lenger vest enn den gamle, men i samme akse. Kirken ble tegnet av Arnstein Arneberg, mens Per Solemslie, som arbeidet ved Arnebergs arkitektkontor, var utførende arkitekt. Byggmester var Ola Svendsen fra Begnadalen, og kirken ble innviet den 13. september 1964. Den har 240 sitteplasser.

Kirkebygg
Begnadalen kirke er en langkirke i bindingsverk med rektangulært skip og kortere/smalere korparti, orientert som vanlig fra vest mot øst. Skip og kor har stavkirkeinspirert hevet midtparti, og det er en takrytter nær vestenden av skipet. Vest for dette er det et tilbygg med samme oppbygging som skip og kor. På sørsiden av koret er det en fløy med sakristi, møterom og birom. Veggene er utvendig kledd med brunbeiset tømmermannspanel. Innvendig har veggene liggende panel.

Interiør og inventar
Kirken er innredet etter forslag fra Solemslie. Furualteret er snekret av Sigvart Skjerstein, som også har utført døpefont og prekestol. Alterbildet, utført av Ragnvald Andersen, viser Jesu dåp. Prekestolen er på sørsiden av korbuen og har oppgang fra koret, mens det er en lesepult (snekret av byggmester Svendsen) på nordsiden av korbuen. Den firkantede døpefonten står på sørsiden av korbuen og har alfa og omega på fremsiden. På orgelgalleriet i vest står et snertingdalorgel fra 1964, og de to kirkeklokkene kommer fra O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården, som er blitt utvidet over tid, er omgitt av brunt stakitt. Nordøst på kirkegården står et gravkapell med bårerom i underetasjen. Kapellet ble vedtatt oppført allerede i 1935, men stod ferdig først i 1948. Etter brannen i 1957 ble det brukt til gudstjenester inntil den nye kirken var klar. Kapellet har skip og kor i samme bredde, og koret er avsluttet med femkantet apsis. På alteret står et krusifiks utført av Olaf Rudi, og kapellet har overtatt døpefonten fra den nedbrente kirken og har også et orgel. Tidligere fantes det også vognskjul og kirkestaller på stedet. Sistnevnte ble revet i 1952 for å gi plass til en skole. Det finnes også minnelund.

Kirken ser ut til å brukes endel til konserter.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nord-Etnedal kirke

Nord-Etnedal kirke

Bakgrunn
Ved kongelig resolusjon av 21/12-1893 og med virkning fra 1/1-1894 ble Bruflat sogn i Sør-Aurdal prestegjeld og Nord-Etnedal sogn i Nord-Aurdal prestegjeld slått sammen til det nyopprettede Etnedal prestegjeld. Dermed ble også Etnedal kommune dannet. Bruflat ble hovedsogn og Nord-Etnedal anneks. Nord-Etnedal kirke er imidlertid eldre enn dette. Opprinnelig sognet området kirkemessig til Skrautvål. Lang kirkevei førte imidlertid til ønske om og arbeid for egen kirke. Kommunestyret (i Nord-Aurdal) vedtok bygging i 1862, og dette ble godkjent i 1864. Det var noe strid om plassering. Den ble løst ved at Ole Erikson Ton på Nedre Ton tilbød gratis tomt til kirke og gravplass.

Kirkebygg
Utkast til kirke for Nord-Etnedal ble tegnet av John Stenersen, som like i forveien hadde stått for utformingen av Strand kirke etter flyttingen. Etnedølene hadde tydeligvis sett og likt resultatet der, og det sies at Stenersen tegnet en mindre utgave av Strand-kirken (en korskirke), uten at tegningene er funnet. Planene ble godkjent av flere instanser før Chr.H. Grosch satte foten ned. Nye tegninger ble utarbeidet av kirkedepartementets mann i slike saker, Jacob Wilhelm Nordan. Kirken ble oppført av byggmester Johan (eller Johs) Eriksen fra Fåberg og innviet den 19. september 1866. Det er en laftet langkirke med bindingsverk i gavlene. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst, og det er tårn ved inngangen i nordvest med våpenhus i tårnfoten. Skipet er rektangulært, koret er rett avsluttet, og det er sakristi i forlengelsen av det. Kirken har i dag ca. 170 sitteplasser, mot opprinnelig rundt 300. Bårerom ble innredet ved en ombygging i 1960–63 etter planer av Magnus Wold fra 1957. Takhimlingen ble gjort buet ved samme restaurering.

Inventar
Opprinnelig ble et hvitmalt kors brukt som altertavle. Den altertavlen vi ser i dag, ble laget til femtiårsjubileet i 1916. Den skal være sammensatt av fragmenter av flere tidligere altertavler. Årstallet 1717 er skåret inn i rammen, mens det sentrale korsfestelsesbildet er datert 1855 og signert J.M. Grønn. Delene til tavlen ble gitt i gave fra grosserer Hall, og tavlen ble restaurert av Haldor Rusten i 1963. Prekestolen og døpefonten er på alder med kirken. Dåpsfatet er gitt i gave noe senere. Dagens orgel (på galleriet ved inngangen) er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1979. Kirkeklokken ble støpt av av Mesna Brug på Lillehammer i 1866, et årstall som er preget inn i klokken. (Bedriften gikk for øvrig konkurs i 2008.)

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet flere ganger, og det har vært fylt på jord. Kirkegården er omgitt av steinmur med hvitmalt stakittgjerde oppå. Et stykke sørøst for kirken står et bårehus som er tegnet av Magnus Wold og oppført i 1974–75. På kirkevangen står et minnesmerke over napoleonskrigene (opprinnelig fra 1914, flyttet hit fra det nedlagte kommunehuset på Robøle i 1976) og et annet minnesmerke over Nils L. Bergsbakken, som falt i Normandie i 1944 (reist i 1982; bronserelieffet er laget av Olav Hanselien).

Nord-Etnedal kirke
Nord-Etnedal kirke
Nord-Etnedal kirke
Krigsminne 1807-14
Kirkegårdsport
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rogne kirke

Rogne kirke

Bakgrunn
Chr.H. Grosch har tegnet en rekke åttekantede kirker, men den i Rogne (innviet 1857) må være noe av det mest populære, for det ble tatt utgangspunkt i samme tegninger ved oppførelse av tre andre kirker: Begnadalen (1859, brant 1957), Nes i Ådal (1860) og Hval (1862). Disse skiller seg riktignok litt fra Rogne i detaljene.

I middelalderen hadde Rogne en stavkirke som trolig ble revet i forbindelse med byggingen av en tømret korskirke rundt 1780. Denne kirken ble for liten, og det lå ikke til rette for utvidelse av kirkegården. Det ble derfor søkt om tillatelse til å oppføre ny kirke på nytt sted, og tillatelse ble gitt i 1856. Den nye kirken ble bygget lenger sør.

Kirkebygg
Vi har altså å gjøre med en laftet, åttekantet kirke med ca. 200 sitteplasser. Kirken er senere restaurert og pusset opp til hundreårsjubileet under ledelse av O. Kvale fra Riksantikvaren. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst. Som andre lignende kirker har denne våpenhus i den ene (nordvestlige) enden og kor og sakristi i den andre samt takrytter. Kirken har innvendig og utvendig panel.

Inventar
Noe av inventaret er overtatt fra tidligere kirke(r), deriblant altertavlen, som ble omtalt som ny i 1783. Den har en rekke bilder malt i en naïv stil av Simen (Sima) Erlandsen Haug. I hovedfeltet nederst ser vi nattverden flankert av Lukas og Johannes. Over det ser vi Aron og Moses flankert av Matteus og Markus. I hovedfeltet øverst er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Det finnes også et alterkors fra ca. 1857 samt en altertavle fra 1907 med en usignert kopi av Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke. Ved 1957-restaureringen fikk det en enklere ramme og ble hengt på skipets østvegg.

Prekestolen er av 1600-tallstype, men skal ha blitt malt (trolig bare malt opp igjen) av den samme Haug rundt 1790. Den åttekantede, timeglassformede døpefonten antas å være fra 1790-årene, og det finnes også en annen døpefont. Orgelet er et mekanisk Jørgensen-orgel fra 1912 som ble ombygget til elektrisk bruk i 1972. Det ble restaurert av Henrik Brinck Hansen i 2010. Ifølge kirkeleksikonet er det bare én kirkeklokke.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et stakittgjerde, og det finnes et beskjedent portaloverbygg. Ved parkeringsplassen står et kombinert bårehus og servicebygg fra 1967 etter tegninger av M. Røe. Like nedi veien er en kirkestue fra 1998.

Forsvunnet kirke
«Norges kirker» omtaler også en forsvunnet kirke ved Stadal.

Rogne kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sarpsborg kirke

Sarpsborg kirke

Bakgrunn
Byen Borg (Sarpsborg) ble grunnlagt av Olav Haraldsson («den hellige») i 1016 og fungerte som hovedstad frem til slaget på Stiklestad i 1030 (eller kanskje snarere til 1028, da Olav dro i eksil). Deretter ble Nidaros hovedstad en periode. I 1567, under Den nordiske syvårskrig, ble byen brent av svenskene, og de fleste borgerne flyttet et stykke nedstrøms langs Glomma til det som nå er Fredrikstad. Noen ble imidlertid værende ved Gleng, nord for dagens bysentrum. Det meste av det som var igjen av den gamle byen, ble ødelagt i et stort leirras i 1702, og det som i dag er Sarpsborg by, vokste altså frem etter dette. Sarpsborg fikk bystatus i 1839. Byen skal ha hatt tre kirker i middelalderen (se Norges kirker).

Kirkebygg
I den unge byen ble en teglkirke som var tegnet av Wilhelm von Hanno (Artemisia.no krediterer også H.E. Schirmer), oppført i 1854–59 og innviet sistnevnte år. Den brant imidlertid allerede i 1861, og da ble Chr.H. Grosch tilkalt for å gjenreise kirken. Grosch inkorporerte deler av de gamle murene i den nye kirken, som i bunn og grunn fikk samme stilistiske uttrykk som forgjengeren. Vi har å gjøre med en nygotisk teglbasilika med slankt vesttårn (strengt tatt i nordvest) og apsidalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Kirken ble innviet den 17. desember 1863 og har ifølge Kirkesøk 550 sitteplasser. Tomten kirken står på, ble i sin tid gitt av eierne av Borregaard.

«Norges kirker» gjør rede for detaljforskjeller mellom Grosch’ kirke og von Hannos kirke. I 1959 ble det feiret hundreårsjubileum for menigheten og den første kirken, og i forkant av dette ble kirken satt i stand etter forslag av Esben Poulsson. Også senere har det vært restaureringsarbeider. Veggene er upusset utvendig og pusset og malt innvendig (med brystpanel nederst). I senere år har kirken fått montert solceller på taket.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri i nordvest. Interiøret er svært utpreget nygotisk med spissbuer og kontrastfarge på bærende konstruksjoner. Korgulvet er litt hevet i forhold til skipets gulv.

Kirken har en rekke glassmalerier av Karl Kristiansen (1918), Rolf Klemetsrud (på orgelgalleriet, 1951) og Victor Sparre (1958). Det er sistnevntes glassmalerier i koret som nå er det store blikkfanget, mens altertavlen fra 1879 er flyttet til sør for korbuen (i sideskipet). Dette alterbildet ble i sin tid malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde i Tyristrand kirke. Motivet kalles gjerne «Kristus i skyen» og var populært i sin samtid. Det henger et annet bilde på tilsvarende plass i nordre sideskip.

Prekestolen er i korbuens nordkant og er tegnet av Grosch. Døpefonten i sandstein er tegnet av von Hanno og ble reddet ut av den brennende kirken. Enkelte av kirkebenkene er byttet ut med stoler for å muliggjøre mer fleksibel bruk av kirkerommet.

Kirken har naturlig nok hatt flere orgler. Et 22 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra fra 1913 ble i 1949 avløst av et 35 stemmers Jørgensen-orgel fra 1949 med et prospekt tegnet av Finn Giertsen. Vi kjenner ikke til at dette er skiftet ut. Det ser ut til å ha blitt restaurert i 2016. Det finnes også et kororgel bygget av Ryde & Berg i 1989.

De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1863.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården rundt kirken er ikke lenger i bruk som kirkegård, men er omgjort til park. Det er to andre kirkegårder (eller gravlunder) i byen, nemlig ved krematoriet (St. Olavs gravlund) og ved Tune kirke (Sarpsborg vestre gravlund). Nedenfor skråningen foran kirken er et krigsminnesmerke, og ikke langt unna er et av Nico Widerbergs minnesmerker etter 22. juli. Det kom på plass allerede i juni 2012.

Sarpsborg kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Oslo domkirke

Oslo domkirke

Bakgrunn
Oslo domkirke kan kanskje kalles en suksess mot alle odds: Den har alltid vært overskygget av Nidarosdomen i prakt og posisjon i folks bevissthet, og den ble unnfanget i økonomisk vanskelige tider: Kristian Kvart og Frederik III brukte mer enn sunt var på krigføring og mistet dessuten betydelige landområder. I tillegg ble byen herjet av pest i 1654, og fra 1700 hadde man den store nordiske krig. Likevel har kirken, som inntil 1950 het Vår Frelsers kirke, fra første stund vært en stor kilde til inspirasjon. Selve kirkeformen (korskirke) ble etterlignet andre steder i landet utover 1700-tallet, og ikke minst har akantusskurden i Norge sitt utgangspunkt i Oslo domkirke.

Som kjent brant det gamle Oslo i 1624, og byen ble flyttet og grunnlagt på nytt som Christiania nær Akershus festning. Hallvardskatedralen ble ikke helt ødelagt i brannen, men ser ut til å ha vært brukt en stund etterpå. Samtidig bygget man Christianias første domkirke, Hellig Trefoldigheds kirke, samt Christkirken, en trekirke som vel kunne kalles interimskirke, i påvente av at domkirken skulle bli ferdig. Hellig Trefoldighed ble innviet i 1639, men brant allerede i 1686. Restene av den ble besluttet revet av militærtekniske hensyn, og det ble dermed behov for en ny domkirke. Stedet som ble valgt, ved det nåværende Stortorvet, lå den gang rett utenfor byen, noe vi blant annet ser av gatenavnet Grensen. Store Voldport lå omtrent i krysset Karl Johans gate / Kongens gate, og det var opprinnelig vanngraver foran vollene. Vollene ble revet og dammen vest for torvet fylt igjen like etter at kirken stod klar. Før kirken var ferdig, ble rådhussalen brukt til gudstjenester.

Vesttårnet fra Kirkegata
Brannvakten
Brannvaktens tårn
Basar
Basar
Ved Kirkeristen

Kirkebygget
Grunnsteinen ble nedlagt i 1694, og Vor Frælsers kirke ble innviet den 7. november 1697 av Hans Rosing. Den er altså en korskirke, og den var faktisk byens eneste sognekirke helt frem til 1800-tallet. Til kirken ble det brukt stein fra Hellig Trefoldigheds kirke og trolig fra Hallvardskatedralen, og kildene forteller om nederlandsk gul teglstein som ble fraktet hjem som ballast på norske trelastskuter og dermed var etter forholdene billig. Tårnet var lavere enn i dag, som vi ser av fargeskillet, og det hadde trolig et enkelt pyramidetak. Det later også til at arbeidene ikke var helt sluttført ved innvielsen. For eksempel ble kapittelhuset på nordsiden (nå nordre sakristi) oppført i 1699, og altertavle og prekestol ble laget samme år. Det drøyde også noe med byggeregnskapet.

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Hovedorgel
Kororgel
Kongestol

Inventar
Det ble stilt krav til enkelhet i bygg og innredning, men kirken fikk likevel ganske praktfullt inventar etter datidens og nåtidens standard. Ikke minst gjelder dette altertavlen og prekestolen i akantusbarokk, visstnok påbegynt av en nederlandsk (eller muligens flamsk) mester, men avsluttet av norske kunstnere, deriblant Lars Sivertsen. Lars Borg — som spredte akantusskurden til Hedmark og Oppland (se f.eks. Fluberg, Biri, Ringebu, Sør-Fron, Kvam og Ringsaker) — antas å ha bidratt til utsmykningen av orgelet.

På nordgavl
Gloria in Excelsis Deo
På sørgavl
Nattverden
Dør i sør
Benker

Bygningshistorie
Både bygget og inventaret har gjennomgått vesentlige endringer gjennom årene og kunne beskrives langt mer detaljert. Her skal vi nøye oss med noen hovedlinjer. Det mest dramatiske skjedde nok rundt 1850, da Alexis de Chateauneuf, som vi ellers beundrer for Trefoldighetskirken , gjorde om Vår Frelsers kirke til en nygotisk kirke. Interiøret ble endret, taket fikk påmontert falske ribbehvelv av gips, og det gamle barokkinventaret ble kastet ut. Det ble først sendt til Kunstindustrimuseet og fant etterhvert veien til Majorstuen kirke, som tidligere gikk under betegnelsen Prestenes kirke. Kirketårnet ble forhøyet ved samme anledning, som vi ser av fargeskillet, og det fikk den tårnhjelmen den har den dag i dag, med årstallet 1850 i vindfløyen. Basarene og Brannvakten, som begge ble tegnet av Chr.H. Grosch, stammer også fra denne perioden, hhv. 1840–59 (utvidet i 1870-årene) og 1854–56.

På hjørnet
På hjørnet
På hjørnet

I 1871 ble korskillet fjernet, og den tidligere døpefonten ble erstattet med en dåpsengel i marmor (laget av Ole Fladager). Glassmalerier av Emanuel Vigeland kom på plass i koret i 1910 (samt ett i 1916).

Til Oslos jubileum i 1950 var det ønskelig med en ny restaurering, og det ble arbeidet med kirken i en årrekke under ledelse av Arnstein Arneberg. Fra 1930-årene ble det arbeidet med det innvendige taket. De nygotiske kvasiribbene ble fjernet, og taket ble dekorert av maleren Hugo Lous Mohr i 1936–50. Før Chateauneufs arbeider hadde det vært skymalerier fra 1720-årene i himlingen. Disse ble vasket vekk og sparklet over før de nye bildene ble malt. Disse har i sin tur begynt å sprekke og falle av, og har skapt et komplisert og kostbart konserveringsproblem. I 1938 ble store bronsedører av Dagfin Werenskiold med motiver fra Bergprekenen satt inn i hovedinngangen (men den gotiserende innrammingen er naturligvis fra Chateauneufs tid). Barokkinventaret ble gjeninnsatt, og det kom glassmalerier i vinduene i korsarmene. Gallerier ble revet, og det kom nye benker. Antallet sitteplasser ble med dette drøyt 900, mot tidligere rundt 1600. Videre tegnet Arnstein Arneberg et nytt kapell til erstatning for det visstnok skjemmende kapellet (eller sakristiet) som var blitt bygget mellom søndre og østre korsarm i 1860. Det nye kapellet, som ved åpningen ble kalt Vår Frelsers kapell, var åttekantet og kuppelprydet og fikk franske glassmalerier fra 1400-tallet. Det huser nå kirkens bokhandel. Kirken ble gjenåpnet den 15. mai 1950 og fikk navnet Oslo domkirke.

Det har også vært senere endringer. I 1963–64 ble interiøret i nordre sakristi restaurert, og det ble oppdaget gamle takmalerier. Kirken har hatt en rekke orgler opp gjennom tidene. I 1985 fikk den et kisteorgel fra Ryde & Berg, og dette samarbeidet ble videreført ved bestilling av flere orgler: Kororgelet er fra 1996 og hovedorgelet fra 1998. Den gamle orgelfasaden ble i samme forbindelse tilbakeført til sin opprinnelige grønnfarge. Dette må sees i sammenheng med 300-årsjubileet i 1997, og i den forbindelse ble dessuten altertavle, prekestol og døpefont restaurert. I 2003 fikk kirken et klokkespill i tårnet. Det kan ellers nevnes at den største klokken i tårnet skal ha vært støpt om seks ganger. I 2013 bygget Ryde og Berg orgel til Domkirkens kapell.

Rehabilitering
Etter noe forfall ble domkirken stengt for rehabilitering fra august 2006. I den forbindelse ble det satt opp et gatekapell (som senere er flyttet til Bjørndal). Arbeidet var ment å ta tre år, men viste seg å ta noe lengre tid. Søndag den 18. april 2010 gjenåpnet imidlertid domkirken med høymesse med kongefamilien til stede. Dette ble fulgt opp med en rekke andre arrangementer, både konserter, gudstjenester og forskjellige kulturarrangementer. Og domkirken har i det hele tatt — når den ikke har vært stengt — vært mye brukt til konserter og annet. Hele komplekset er et populært innslag i bybildet, med blant annet kafeer, restaurant og butikker (samt enkelte odde ting) i buegangene.

Vår Frelsers kapell
Til krypten
Ludvig Mathias Lindeman
Gatekapell og pilegrimssenter

Omgivelsene
Noen ord om uteområdet ellers: Det var opprinnelig kirkegård rundt kirken samt begravelser i krypten for de rikeste. Kirkeristen betegner opprinnelig to rister som skulle hindre dyr i å ta seg inn på kirkegården. Kirkegården ble nedlagt i 1808 og området omgjort til park i 1823.

Omorganisering
25. februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Domkirken fra 1. september skulle inngå i den nye stormenigheten Sentrum og Sankthanshaugen, som dekker fem tidligere kirkesogn. Antall kirker ble redusert til fire. Senere er sognet delt i to: Domkirkens sogn med domkirken og Trefoldighetskirken og Sankthanshaugen sogn med Gamle Aker og Lovisenberg.

Blomsterhav
Blomsterhav

Kilder og videre lesning:



Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sørkedalen kirke

Sørkedalen kirke

Bakgrunn
I 1858 bestemte man seg for å bygge to kapeller i Aker: ett i den østlige delen (Østre Aker kapell, senere Sæter kapell, nå Nordstrand kirke) og ett i den vestlige delen. Sistnevnte ble lagt til Stubberud gård i Sørkedalen og har i dag status som sognekirke. Menigheten har felles nettsted med Røa menighet.

Kirkebygg
Sørkedalen kirke er en nygotisk langkirke i rød tegl tegnet av Chr.H. Grosch og innviet den 15. september 1865 av biskop J.L. Arup med assistanse fra i alt 19 geistlige. Den har 250 sitteplasser. Kapellet, som det da var, ble restaurert og utbedret i forbindelse med 75-årsjubileet i 1940, under ledelse av kommunearkitekt Georg Greve, som sørget for enkelte endringer i interiøret. 150-årsjubileum ble feiret i 2015.

Sørkedalen kirke
Sørkedalen kirke
Sørkedalen kirke
Vestportal
Apsis
Nordlig dør

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og koråpningen har tre spissbuer, hvorav den midterste er størt. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og prekestolen har oppgang gjennom den høyre buen.

Før 1940 hadde kirken/kapellet et enkelt trekors i en ramme bak alteret. Kirken har i dag en altertavle i tre skåret i kopi etter Dagfin Werenskiold. Den har tittelen «Det blomstrende kors» og ble laget til Hornindal kirke noen år tidligere, hovedsakelig av sognepresten der, Jon Johnson. Da det kom til stykket, fikk imidlertid Hornindal originalen, mens Sørkedalen fikk kopien, som også er signert DW. Til jubileet i 1940 fikk kapellets vinduer tonet og brent antikkglass og et lite glassmaleri i korveggen, Kristus som dommer, av Bernhard Greve, Georg Greves bror.

Om døpefonten sier undersøkt litteratur intet. Det fortelles at døpefatet i Vestre Aker kirke ble stjålet og senere gjenfunnet i en steinrøys, og at dette sølvet ble brukt til å lage altersølvet i Sørkedalen. Orgelet ble bygget av Paul Ott i Göttingen i 1976.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg sørøstover fra kirken. På kirkegården står blant annet et krigsminnesmerke med fire navn samt et gravminne for den ene av dem, Einar Grøttumsbråten, som døde under kamper i aprildagene 1940. Innenfor parkeringsplassen nord for kirken er menighetshuset.

Vestfra
Vindfløy
Menighetshus
Kirkegård
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Svinndal kirke

Svinndal kirke

Bakgrunn
Svinndal kirke var i middelalderen viet til erkeengelen Mikael, og Mikaels dag ble feiret lokalt helt til 1770. Kirken gikk da også under betegnelsen Michaelskirke helt til 1790. Etter reformasjonen var den anneks til Våler. Kirken står på grunn fra gården Ingulfstad, og eldste kjente kirke stod ca. 150 meter lenger nordøst, der det fortsatt er kirkegård. Det var en langkirke i tre med takrytter og våpenhus. Kirken brant ned i 1854, og ny kirke ble oppført i løpet av et par år.

Kirkebygg
Svinndal kirke er oppført av byggmester Hans Møller etter tegninger av Chr.H. Grosch. Det er en laftet langkirke med rektangulært skip, kvadratisk kor og sakristi (to rom) i forlengelsen samt vesttårn i bindingsverk med våpenhus i tårnfoten. Kirken ble innviet i 1856 og har ifølge kirkeleksikonet 300 sitteplasser.

Svinndal kirke

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og korets gulv er hevet to trinn i forhold til skipets. Det er en klokkerbenk på sørsiden i koret, mens døpefonten står på nordsiden ved en annen benk.

Den nygotiske altertavlen har et bilde malt i 1891 av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Prekestolen står ved skipets østvegg nær koråpningen og har oppgang gjennom korveggen. Døpefonten er laget av en uthulet trestokk og er åttekantet.

Et orgel fra 1865 ble i 1951 avløst av et orgel fra J.H. Jørgensen. Det sies at det ikke fungerte etter 1984. Nytt orgel fra tyske Orgelbau Sandtner kom på plass i 2013. I tillegg ser det ut til å finnes et mindre orgel — nærmest et kororgel — helt øst i skipet nord, for koråpningen. Det ble bygget av Bruno Christensen i 1986 og har 6 stemmer (1 manual).

De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn året før kirken ble innviet. Det finnes noe kirkesølv fra 1700-tallet.

Kirkegård og omgivelser
Området rundt selve kirken er for en park å regne. Kirkegården er på den andre siden av veien, der den gamle kirken stod. Den har blitt utvidet flere ganger. Nordvest for kirken står et bårehus.

Svinndal kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Immanuels kirke (Halden)

Immanuels kirke

Bakgrunn
Immanuels kirke er Haldens hovedkirke der den står på sørsiden av Tista, nedenfor Fredriksten festning og like øst for jernbanestasjonen. Den første kirken på stedet ble kalt «Christi Krybbe» og skal ha ligget like nordvest for den nåværende. Den ble oppført rundt 1630 og ble revet da byen ble angrepet i 1660. Året etter ble «Christi Herberg» oppført, også den i tømmer, men noe større enn forgjengeren. Den var en korskirke med vesttårn, og den er kjent fra flere avbildninger. Denne kirken brant opp i 1716, da innbyggerne satte fyr på byen under svenskenes beleiring. Før Immanuels kirke ble innviet den 6. juli 1729, ble det avholdt friluftsgudstjenester. Deretter ble rådhuset brukt som interimskirke. Byggingen tok til i 1723, så det tok åpenbart noen år. Ansvarlig for arbeidet var murmester Georg Christopher Diderick Dyhring. Også denne kirken brant, nærmere bestemt i 1826, så bare murene stod igjen. Disse er inkorporert i dagens kirke, som er tegnet av Chr.H. Grosch. Grosch tilbragte flere ungdomsår i Halden og fikk oppdraget med å tegne kirken året etter brannen. Arbeidet tok til på slutten av 1820-tallet under ledelse av Ole Peter Høegh og senere Balthazar Nicolai Garben, mens Grosch var opptatt med andre oppdrag. Kirken ble innviet i 1833. Den har 900 sitteplasser.

Kirkebygg
Immanuels kirke er en korskirke i pusset tegl og regnes blant empirens hovedverker i Norge, om ikke det fremste sådanne. Dette var noe av en transformasjon fra forgjengerens barokkstil. Som forgjengeren har dagens kirke valmtak med nokså flatt tønnehvelv over korsarmene, og dør- og vindusåpningen er omtrent de samme. Men murene er hevet med et par meter, fasaden er annerledes, kirken har nå tegltårn istedenfor tretårn, og over krysset er en kuppel med overlys. Kirken har påfallende likhetstrekk med Marienkirche i Husum i Schleswig-Holstein, en kirke som var tegnet av Grosch’ læremester C.F. Hansen.

Immanuels kirke

Interiør og inventar
Kirkerommet er stilrent, og det meste av inventaret (ikke benkene) er tegnet av Grosch. Det er søylebårne gallerier rundt hele kirkerommet frem til korbuen, med orgel i vest. Den vestre korsarmen er lengst og utgjør en relativt lang del av skipet, om man vil. Interiørfargene har vært endret flere ganger. Korgulvet er hevet fem trappetrinn over resten av kirkegulvet. Gulvet er også hevet noen trinn under galleriene. Et par losjer i fondveggen på sidene av korbuen ble murt igjen i 1921 da Emanuel Vigeland gjorde om på interiøret, men er siden gjenåpnet.

Alteret står i en nisje i øst. På det står en kristusfigur i gips fra 1833 laget av Johan Niclas Byström og visstnok opprinnelig tiltenkt Lindköping domkirke. Kalken som Kristus holder i hånden, var visstnok mindre til å begynne med, men ble byttet ut. Det fortelles også at Emanuel Vigeland gjerne ville hive ut statuen og lage en apsemosaikk i stedet, men det gikk ikke menigheten med på. Prekestolen er kvadratisk med brutte hjørner og står i korbuens venstrekant. Grosch’ døpefont er av støpejern og skal være inspirert av en marmorfont i Garnisonskirken i København.

Kirken hadde en gang i tiden et 16 stemmers Albrechtsen-orgel fra 1848 før den fikk et 24 stemmers Åkerman & Lund-orgel i 1915. Dette er fortsatt i bruk, og prospektet er relativt uvanlig. Kirkeklokkene ble støpt av Anders Riise i 1832 med metall fra gamleklokkene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkens kjeller var gravkrypt for kirken før brannen, og fortsatt skal kisten etter Peder Colbjørnsen, som ledet kampen mot svenskene ved Karl XIIs beleiring, være å finne der. Kirkegårdsområdet på nordsiden ble delt i to da en vei ble anlagt i 1860. Da ble enkelte gravmonumenter stående litt for seg selv. Der det nå er parkeringsplass, var det gravplass for dem som ikke hadde råd til å begraves i krypten eller sør for kirken.

På kirkegården står en minnebauta over M.B. Landstad, som en gang i tiden var prest her. Kirkegården er etterhvert blitt fylt opp, og i dag brukes Os gravlund som byens hovedgravplass.

M.B. Landstad

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden