Stikkord: Christian V

Haram kirke

Haram kirke
Foto: Max Ingar Mørk, fra Kulturminnebilder.no

Bakgrunn
Haram har hatt kirke siden middelalderen, og kirken stod opprinnelig på Haram (gnr. 14) på Haramsøya. «Haarhamars kirkio» er omtalt i 1432. Dette var en stavkirke som i 1668 ble sagt å være rektangulær, det vil si at koret var like bredt som skipet, og den skal ha hatt takrytter med spir, våpenhus i nord og svalgang rundt det hele. Stavkirken ble revet etter at dagens kirke stod klar på Austnes (gnr. 11). Kirkestedet ble altså flyttet (noen kilometer mot sørøst), og den gamle kirkegården ble nedlagt. Det er satt opp en minnebauta på det gamle kirkestedet.

Kirkebygg
Haram kirke skal være oppført med forrige inkarnasjon av Hareid kirke som forbilde. Denne var i sin tid tegnet av sogneprest Peder Thomas Buschmann. Det er en laftet åttekantkirke som ble vigslet den 4. november 1838. Kirken har 240 sitteplasser. (Ifølge en jubileumsbok var det 600 plasser da kirken var ny, og dette tallet står fremdeles i kirkeleksikonet.) Den ble sterkt skadet etter brann i 1993, men er siden restaurert.

Mot koret
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com.

Interiør og inventar
Kirkerommet er preget av Lars Osas arbeider i 1911. Det er fire søyler i midten under takrytteren, og galleriet i sørvest (samt et stykke langs nord- og sørveggen) er søylebåret. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

Den barokke altertavlen skal være fra 1670. Kunstneren skal være den samme som står bak tavlene i Eid kirke på Nordfjordeid og Grytten kirke. Motivkretsen er kjent. I midten finner vi tablåer av nattverden, korsfestelsen og den triumferende Kristus. Korsfestelsestablået er flankert av Moses og Aron, og ietasjen over finner vi evangelistene. Øverst troner to løver som holder Kristian Vs monogram.

Prekestolen er ifølge kirkeleksikonet fra rundt 1600, mens døpefonten dateres til 1963. De to klokkene er fra 1487 og 1896. Orgelet skal være bygget av Vestre orgelfabrikk i 1964, skjønt ifølge jubileumsboken dreier det seg om en ombygging.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står nær kirkegårdens nordre hjørne. Utenfor kirkegården på nordsiden står et servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Efteløt kirke

Efteløt kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Efteløt er et av Sandsværs fire middelalderkirkesteder, og kirkens skip og kor er av stein og antas å være oppført mot slutten av 1100-tallet. Kirken var viet til Johannes døperen og jomfru Maria. Etter reformasjonen var Efteløt prestegjeldets hovedkirke med Hedenstad, Komnes og Tuft som annekser. Kirken var i privat eie fra auksjonen i 1723 og til kommunen overtok i 1873. Det innledet en rekke restaureringer med noe varierende resultater.

Det begynte med en stor ombygging i 1876. Kirken fikk vesttårn med våpenhus av tegl (det hadde tidligere vært takrytter midt på skipet) samt sakristi av bruddstein i øst. Koret var og er rett avsluttet utvendig, men apsidalt avsluttet innvendig, og det ble laget en dør i østveggen som delvis overlappet et tidligere vindu (resten av vinduet ble murt igjen). Skipet fikk et ekstra vindu i sørveggen, og vinduene ble gjort spissbuet etter tidens smak. Korbuen og skipets vestportal ble utvidet. Kirken fikk nye tak med slakere helling enn før (gavlene ble gjort noe lavere). Både skip og kor har for øvrig hatt sørportaler som er blitt murt igjen. Det gamle steinalteret ble brukt som trappestein, i likhet med en gammel gravstein. Gulvet i skipet ble hevet med ca. 90 cm i forhold til tidligere, og korets gulv er tre trinn opp i forhold til skipets. Det gamle inventaret ble byttet ut med nygotisk inventar med eiketresmaling.

I 1905 ble det uført reparasjoner på kirken, og i 1906 ble steingjerdet som omgav den, gjort om til pukk og brukt i et veianlegg. I 1953 gjennomgikk kirken en omfattende restaurering etter planer av Ragnar Nilsen. Da måtte inventaret fra 1876 vike, og kirken fikk i stedet det gamle inventaret fra Komnes stavkirke, etter at det var blitt restaurert. Nordgalleriet fra 1876 ble fjernet, og vestgalleriet fikk ny brystning. Kalkmalerier ble avdekket i kor og skip, og himlingens gamle dekor ble tatt i bruk. Kirken har for øvrig 190 sitteplasser.

Inventar
Altertavlen fra før 1876 er ikke dokumentert. I 1876 fikk kirken et alterbilde som viser Jesus i Getsemane, malt i kopi etter Otto Mengelberg. (Motivet er brukt i en rekke norske kirker.) Det ble i 1953 hengt på skipets nordvegg. Kirken har altså den gamle altertavlen fra Komnes kirke. Den er fra 1787 og har tre billedfelter ved siden av hverandre som viser Jesus i Getsemane, pågripelsen og korsfestelsen. I tillegg er nattverden avbildet mellom blomster på predellaen.

En prekestol med årstallet 1583 er omtalt i 1796, formodentlig samme stol som ble staffert i 1698 og fikk hengt opp en forgyllet engel under himlingen. Alt dette er borte. I 1876 fikk kirken en prekestol med store, enkle fyllinger og i 1953 den gamle prekestolen fra Komnes. Den er i renessansestil og har åttekantet grunnflate. Tre billedfelter har naive malerier av Aron, Kristus (Salvator Mundi) og Moses. Stolen ble overmalt i 1799, men er restaurert. Til den hører en åttekantet himling. Prekestolen er plassert i skipets sørøstre hjørne. En klokkerbenk i renessansestil fra Komnes (påmalt årstallet 1781) står på sørsiden inne i koret.

Den gamle døpefonten (åttekantet med timeglassform) er nå å finne i Lågdalsmuseet. På nordsiden i koret står den gamle døpefonten fra Komnes kirke (også den åttekantet med timeglassform). Den er fra 1639 og har lokk. Et døpefat i messing ble fremstilt i Tyskland på 1500-tallet. Det skal ha blitt brukt som fat i et hønsehus før restaureringen i 1953. Kirken hadde tidligere dåpshus (omtalt i 1698).

Kirken har hatt flere orgler. «Norges kirker» og orgelregisteret omtaler et seks stemmers orgel fra 1876 og et ti stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1911. Deretter hadde kirken et 16 stemmers mekanisk pipeorgel fra Vestre orgelfabrikk fra 1965. I 2022 kunne et nytt orgel (25/II + P) fra Ryde og Berg tas i bruk.

Kirken har tre klokker. Den største bærer Kristian Vs monogram og årstallet 1670 og skal være støpt på Kongsberg. En annen klokke er støpt av Borger Riise (Tønsberg) i 1800. Den tredje er støpt av Nils Knudsen Dahl (Ramnes) i 1840.

Annet inventar som malerier og gammelt kirkesølv er omtalt i kildene.

Kirkegård og omgivelser
Øst for kirkegården er det flere gamle gravhauger, og kirken skal en gang ha vært omgitt av slike. Det kan tyde på at den er anlagt på et forhistorisk gravfelt. Kirkegården var en gang omgitt av steinmur, men er nå etter utvidelser omgitt av nettinggjerde og furuhekk. På kirkegården står et krigsminnesmerke. Vest for kirken, ved parkeringsplassen, finner vi bårehus (nå redskapshus) og menighetshus. Sistnevnte har også kontorer for kirkens administrasjon. Prestegården ligger sør for kirken, på den andre siden av veien. Kirken er vanligvis åpen for turister i juli (se Kirkesøk).

Efteløt kirke
Efteløt kirke
Krigsminnesmerke
Menighetshus

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Røyken kirke

Røyken kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Røyken kirke ligger på en høyde nordvest for Røyken stasjon. Det er en steinkirke fra 1229. Den har puss utvendig, men steinstrukturen er for en stor del synlig gjennom denne. Skipet er rektangulært og har 1,8–2 meter tykke murer. Koret er smalere og lavere, med ca. 1,5 meter tykke vegger, og det er forholdsvis langt. Det antydes i Norges kirker at koret kan være yngre enn skipet. Kirken har hatt flere våpenhus gjennom tidene — både i sør og i vest. Det nåværende i vest er fra 1938. Sakristiet (på nordsiden av koret) er fra 1937 og har også hatt flere forgjengere. Andre endringer er omtalt i litteraturen, og menighetens nettsted forteller mer fra kirkens historie. Dagens kirke er et resultat av en ommfattende restaurering i 1936–39. Denne langkirken i stein har ca. 230 sitteplasser.

Røyken kirke 2
Røyken kirke
Gjenmurt sørportal

Interiør og inventar
Det er ikke mye igjen fra middelalderen utenom selve bygget, men det er avdekket et par innvielseskors på veggen samt geometrisk dekor. Over korbuen er en rekke kongelige monogrammer. Fra venstre til høyre dreier det seg om Frederik IV, Kristian V og Anna Sophie. På siden mot koret er monogrammet til dronning Charlotte Amalie.

Selve alteret antas å kunne være fra middelalderen, men har en nyere plate. Altertavlen antas å være skåret av Stillef Auke og ble staffert i 1692. I en lang rekke relieffer vises scener fra Jesu lidelseshistorie. I storfeltet ser vi korsfestelsen, visstnok med figurer skåret i 1733, og under dette nattverden.

Prekestolen antas å være fra miden av 1600-tallet. Den ble staffert i 1695 og fikk muligens marmorering på 1700-tallet. Ny staffering fulgte i 1859 og så restaurering i 1936. Stolen har himling. Døpefonten i kleberstein er fra middelalderen. Fonten har bånd med forskjellige mønstre , men var overmalt med flere lag før den ble restaurert i 1936.

Et Eriksen og Svendsen-orgel fra 1861 ble overført til Nærsnes kirke da Røyken fikk nytt orgel i 1930. Det hadde 13 stemmer (2 manualer/pedal) og var bygget av J.H. Jørgensen. I 1982 ble dette byttet ut med et 15 stemmers orgel bygget av Eystein Gangfløt. Av de to kirkeklokkene er den ene fra 1730 og den andre fra 1907 (O. Olsen & Søn).

Også andre inventargjenstander er omtalt i litteraturen (se nedenfor), og det finnes en rekke gjenstander fra kirken på Drammens museum.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står nær kirkegårdens østre (eller nordøstre) utkant. Nordvest for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg fra 1973. Prestegården ligger sørvest for kirkegården og er avbildet hos Opplysningsvesenets fond. På den andre siden av veien sør for kirkegården er et krigsminnesmerke.

Søndre kirkegårdsport
Rundt kirken på østsiden
Mot søndre kirkegårdsport
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tylldalen kirke

Tylldalen kirke

Bakgrunn
Tylldalen kirke ligger i en paralleldal til hoveddalføret i Østerdalen, men i gamle dager gikk hovedveien (og altså pilegrimsleden) forbi her. Man antar at stedets første kirke ble oppført på 1100-tallet. Den ble relativt raskt erstattet med en ny og større på samme sted, kanskje på første halvdel av 1200-tallet. Tredje kirke skal ha stått i 1381-1598. Fjerde kirke, fra 1598, brant i 1660. Femte kirke ble bygget i 1660 og ble plassert litt lenger nord på det såkalte Prestegardsjordet enn de tidligere kirkene. Den fikk navnet St. Olavs kirke, og det antas at også de tidligere kirkene var olavskirker. Dagens kirke er altså den sjette, og kirkestedet ble flyttet ned i dalen. Det kan ellers nevnes at Tylldalen var hovedsogn i området selv etter reformasjonen, med Tynset og Lilleelvdalen (Alvdal) som annekser, men dette endret seg etterhvert. Etter krigen har Tylldalen vært fraflyttingsområde.

Kirkebygg
Tylldalen kirke ble oppført i 1733–34 av byggmester Karl Brandvold og sønnen Arne Brandvold-Sevilhaug. Den ble innviet 2. mars 1736 av oslobiskopen Peder Hvoslef, og den gikk under navnet «Vår Forløsers kirke». Det er en laftet langkirke med rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor og sakrtisti i øst. Kirken har våpenhus i vest og åttekantet takrytter med høyt, slankt spir på vestre del av skipet. Utvendig er kirken bordkledd, men dette går ikke lenger ned enn at man kan se den underste stokken. Innvendig er ikke kirken bordkledd.

Kirken hadde i begynnelsen 300 sitteplasser. Etter femti år var dette for lite, og det ble bygget galleri langs skipets nordvegg og i østre del av koret. Korskillet (korbuen) ble i praksis fjernet ved samme anledning. Det har også vært litt varierende vinduer gjennom tidene. I 1880-årene krevde pietismen sitt. Gammelt inventar ble kastet ut, veggdekorasjoner ble overmalt og nye takhimlinger kom til. I koret ble den lagt under den gamle. Kirken skal for øvrig ha vært tjæret utvendig fra starten av for så å bli malt rødbrun og til slutt hvit.

Tylldalen kirke
Tylldalen kirke

I 1934–36 ble kirken restaurert til 200-årsjubileet med Domenico Erdmann som konsulent. Gamle ting som var blitt kastet ut, ble oppsporet og plassert i kirken igjen. Det gjelder ting som prekestolen, kirkedøren, døpefonten og alterringen. Den nyinnsatte korhimlingen ble fjernet, slik at de gamle rankemaleriene kom til syne igjen. Blant motivene ellers finner vi Kristian VIs speilmonogram og våpenskjold. Pengemangel hindret full restaurering, og restaureringen fortsatte på 1950-tallet med avdekking av de dekorerte tømmerveggene. Koret er gjennomillustrert bortsett fra et blankt felt på nordveggen der det antas å ha hangt et epitafium som senere er fjernet. Galleriene ble fjernet i 1954, og kirken har nå 240 sitteplasser. Åtte av tolv bilder på brystningen til orgelgalleriet i vest ble gjeninnsatt, og de fire siste ble rekonstruert av Ola Seter etter tilsvarende motiver i Kvikne kirke. Den ferdigrestaurerte kirken ble gjeninnviet den 24. november 1957.

Inventar
Det sentrale inventaret er på alder med kirken. Altertavlen i bruskbarokk antas å være skåret av Hans Jensson Engen, som bodde i Tylldalen en perioden, og staffert av Jens Sandhaug (som også stafferte alterskranken). I sentralbildene i de to hovedetasjene vises korsfestelsen og oppstandelsen. Sistnevnte bilde er en speilvendt versjon (nokså fri) av et Dürer–bilde, og vi ser Maria Magdalena som møter den oppstandne Kristus i en gartners skikkelse (jf. Joh 20, 17). Utenfor det øverste bildet er to nisjer med figurer av Peter og Paulus, mens to nisjer utenfor korsfestelsesbildet er tomme etter at figurene er tatt ut.

Kirkerom
Mot koret
Altertavle
Prekestol
Døpefont
Kongemonogram

Prekestolen har fire tomme felt med apostelnavn. Her har det tidligere vært figurer. Det antas at disse ble tatt ut og brukt som leker mens stolen var borte fra kirken og befant seg på en lokal gård. Døpefonten i tre står til prekestolen. Den er åttekantet kalkformet og har et høyt lokk. Inni er det er et sølvfat.

Enkelte gjenstander knyttet til tylldalskirkene befinner seg andre steder. En olavsstatue som antas å være fra 1200-tallet, ble i sin tid sendt som gave til kong Kristian V og er nå å finne i Nationalmuseet i København. En bispestol fra før år 1300 befinner seg i Universitetets oldsaksamling. Det samme gjelder den såkalte Brurkrakken av omtrent samme alder. Gert Eggen har siden laget kopier av disse som befinner seg i kirkens kor. En flamsk messehagel fra 1500-tallet er å finne på Kunstindustrimuseet ved siden av Baldisholteppet.

Tre løse figurer
Orgelgalleri
Veggpryd

Tre løse figurer som i sin tid ble kastet på skraphaugen, stammer fra tidligere kirker og er nå hengt opp over inngangsdøren sammen med andre gamle gjenstander. Andre gamle gjenstander kunne ha nevnt, men vi skal runde av med å si at tårnet har to klokker, den minste fra 1747, den største fra 1866, og at orgelet er et Sauer-orgel med ni stemmer fra 1921 som ble restaurert i 1983 av Bröderna Moberg.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Ved parkeringsplassen på nordsiden står et servicebygg. En kirkestue (vest for fylkesvei 30) stod ferdig til jubileet i 1936. Tidligere var det også staller her. På bygdetunet omtrent en kilomenter fra kirken (ved Prestgård nordre) finner vi den gamle Kjerkestua, en laftet bygning som var midlertidig kirke frem til dagens kirke stod klar. I jubileumsboken identifiseres den med stedets femte kirke, og det sies at vi anta at det ble brukt materialer fra den til bygging av våpenhus og sakristi. I så fall ble den brukt som kirke i over sytti år. På bygdetunet er også den gamle Prestgardsstua, som var hovedbygningen på prestegården.

Servicebygg
Sauer nær kirken
Gammel prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mo kirke (Surnadal)

Mo kirke
Foto: Olve Utne, fra Lokalhistoriewiki

Bakgrunn
Mo i Surnadal har hatt bosetning langt tilbake i tid og kirke siden middelalderen. Eldste kjente omtale av «Moe kircke» er riktignok “bare” fra 1589 (Reformatsen). Midt på 1600-tallet ble denne kirken beskrevet som en langkirke i stavverk med svalganger på tre sider. Den fikk et tverrskip nordover i 1648 og senere et nytt våpenhus. Den skal ha hatt en takrytter. I 1703 ble det oppført et sakristi i øst, men i 1727 stod kirken til nedfalls. Den ble erstattet med dagens kirke året etter.

Kirkebygg
Mo kirke er en Y-kirke som ble oppført i 1728, etter tradisjonen av byggmester Erik Jakobsen Holten fra Bøverdalen. Som Y-kirke har den tre fløyer, og koret er i den østre (egentlig mot øst-nordøst). Av de to vestre fløyene var den nordre opprinnelig kvinnefløy og den søndre forbeholdt menn. Det er sakristi i den østre forlengelsen, dåpsventerom i enden av nordvestfløyen og våpenhus i enden av sørvestfløyen. Kirken har sentraltårn, og antall sitteplasser er 205. Kirken har vært pusset opp en rekke ganger, ikke minst i 1867–68 (utvendig) og 1900–01 (interiør). I 1954 og 1962 ble kirken forsøkt tilbakeført mot opprinnelig utseende, uten at full tilbakeføring har vært mulig.

Interiør og inventar
Innvendig er det gallerier i de to vestre fløyene. Koret er som nevnt i østfløyen. Orgelet står på galleriet i enden av nordvestfløyen.

Altertavlen er fra 1685 og er overført fra stavkirken, uten at kunstnerens navn er kjent. Tavlen ble restaurert i 1957 (samt 2010). Bildene i midtfeltene viser Jesus i bønn i Getsemane samt et anakronistisk nattverdsmotiv. Fire mindre bilder på fløyene viser evangelistene, og i fire utskårne mannsfigurer gjenkjenner vi Aron og Johannes (øverst) og Moses og Kristus (nederst). På bekroningen er et dommedagsmotiv.

Prekestolen er fra oppussingen i 1867, da den gamle prekestolen (i barokk stil) ble kastet ut. Stolen henger på hjørnet mot sørvestfløyen. Den gamle prekestolen ble etterhvert solgt til Kristiansund museum og gikk med i brann i 1940. Opprinnelig hadde kirken et dåpshus med døpefont. Dagens døpefont er laget i 1952 av Jon Skjermo etter tegning av Sivert Glærum. I kirken finnes en minnetavle over Kristian Vs besøk i bygda i 1685. Orgelet er ifølge Norsk orgelregister bygget av Vestre orgelfabrikk i 1966.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården. I 1994 ble det funnet en gammel båtgrav ved kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vågå kirke

Vågå kirke

Bakgrunn
I Vågå er det i dag én hovedkirke for hele kommunen, men i riktig gamle dager var det flere kirker der. Noen finnes det håndfaste minner etter, andre kjenner vi bare av omtale. For eksempel finnes døpefonten fra Sandbu kirke fortsatt i kapellet ved gården med samme navn, mens den fra Tolstad er å finne på Maihaugen. Det skal også ha vært kirker ved Klomsro i Skårvangen og ved Kvarberg, og etter en kirke på Viste finnes et skinnbrev. Den første felleskirken later til å ha vært en stavkirke fra 1100-tallet. Den skal også ha blitt omtalt som «Ullinsynjar kirkja a Vâga», og den var viet til sankt Peter.

Vågå kirke
Vågå kirke
Støpul

Kirkebygg
Det sies iblant at kirken vi ser, ble ombygget i 1625–27, men det er vel like greit å si at den ble bygget da, om enn med omfattende gjenbruk av materialer. Den som var ansvarlig for dette, var — som for Ringebu stavkirke og Lom stavkirke — Werner Olsen. Kirken har ikke stavverk, men er en korskirke i noe som minner svært om bindingsverk. Tverrarmene er relativt korte, og kirken har våpenhus i vest, kor i østre korsarm og laftet sakristi (trolig fra 1631) på nordsiden av koret. Det er en takrytter med spir over krysset. Spiret er åttekantet og har fire fialer (småspir), slik det er vanlig på Olsens kirker. Fire stolper som støtter opp spiret, er ført ned i kirkerommet. Den laftede støpulen, der kirkeklokkene henger, skal også være fra 1600-tallet — kanskje på alder med kirken og sannsynligvis eldre enn 1657. Det er gallerier langs nordveggen i skipet. Antallet sitteplasser i kirken er rundt 150.

Nordgalleri
Dørlås

Om dagens kirke ikke har stavkirkekonstruksjon, er det altså gjenbrukt deler fra den gamle kirken — og muligens fra andre stavkirker i området. Dette gjelder særlig endel veggflater. Vi ser det for eksempel på blindarkedene i vestveggen. I sørportalen finner vi en dyreornamentikk som vi gjenkjenner fra andre gamle stavkirker. Den noe enklere nordportalen skal ha stått i koret i stavkirken. To staver fra den tidligere stavkirken er å finne i gulvet. Det sies ellers at gulvet i skipet tidligere lå noe lavere enn det gjør nå.

Nordportal
Sørportal
Blindarkade i nord
Blindarkade i sør

Alderen tatt i betraktning fremstår kirkerommet som lyst og åpent. Det har det alltid vært, ifølge «Kirker i Norge», men vinduer har vært skiftet ut og gjort større. Interiøret bærer for en stor del preg av 1600-tallet, til tross for enkelte endringer.

Kirkerom
Korskille
Altertavle

Inventar
Vi vet ikke om kirken hadde altertavle i begynnelsen, men den altertavlen vi ser, ble skåret av Johannes Skraastad i 1675 og har motiver fra nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen samt den triumferende Kristus. Den ble malt av Peder Joenssen i 1677 og fikk akantusinnramming skåret av Eistein Kjørrn i 1758. Kjørrn skal også ha laget korskillet. (I bokverket «Kirker i Norge» sies det riktignok også at nåværende korskille er laget av Jakop Sæterdalen i 1793, men dette er trolig en sammenblanding med hans arbeid i Lom stavkirke.) Kongemonogrammet er for Kristian V (1670–99). På den nordre korveggen ble det malt bilder med gammeltestamentlige motiver i 1692 (én kilde sier 1691). Dette skal ifølge tradisjonen ha vært gjort av sogneprest Henning Munch, som også skal ha malt lokket på en barnekiste i likkjelleren. Tablåene på korveggen viser syndefallet, utdrivelsen fra paradiset og Adam og Eva etter utdrivelsen. Dessuten er det et bilde av Moses med lovtavlene. I en artikkel av Kåre Hosar i jubileumsboken om Lesja kirke antydes det at det kan ha vært meningen å dekorere sørveggen også — kanskje med dommedagsscener.

Prekestol
Bebudelsen
Tilbedelsen
Korsfestelsen

Prekestolen er nevnt i regnskapene fra 1633. Det antas at det er denne som nå står i kirken på sørsiden av korskillet og bærer initialene til stattholder Christopher Urne og superintendent Nils Solomonsen Glostrup. Stolen er et praktstykke i hollandsk renessansestil, og i fyllingene er det motiver fra Jesu liv. Også prekestolen ble malt av Joenssen i 1677.

Døpefont
Epitafium
Syndefallet og utdrivelsen
Orgel

Døpefonten tidfestes til 1150-1200 og må være overført fra stavkirken. Det antas at den har stått i et dåpshus i vestenden av skipet. Den er i kleberstein og har mønstre som vi kjenner tilbake til vikingtiden, trolig med irsk påvirkning. Dåpsfatet er av kobber, og fonten står foran koråpningen, like ved siden av prekestolen.

Det finnes kirkesølv fra flere perioder tilbake til middelalderen, delvis overført fra den gamle kirken. Kirken har også mye annet gammelt inventar, men vi skal nøye oss med å skildre et utvalg. Et gotisk krusifiks av en ukjent kunstner er fra ca. 1250 (skjønt tidfestingen varierer i kildene) og er festet mellom to av stolpene som støtter opp takrytteren. Et epitafium (minnetavle) over Sofia Pedersdotter i søndre korsarm ble malt av Johan Hansen i 1632. En votivtavle fra 1668 på korets sørvegg er trolig malt av D. Nielson Muus (og bekostet, altså gitt, av «Mand Olluf Thoresen Lunde oc hans K. Hustru Martha Iffversdatter»). Korsfestelsesmotivet skal være inspirert av Rubens.

I det laftede sakristiet (eller «skriftehuset») finnes en skriftestol fra ca. 1670 på en egen plattform. På sakristiveggene henger 12 malte kongeportretter som muligens er utført av Eggert Munch.

Når det gjelder bygningshistorie ellers, kan det nevnes at det i 1826 var planer om å bygge en ny kirke, men det ble med oppussing av interiøret, og i 1840-årene ble vinduene skiftet ut. Under flommen i 1860 ble likkjelleren fylt med vann og måtte renses opp etterpå. Det ble funnet 20 likkister under kirkegulvet, og likene ble lagt i en fellesgrav på kirkegården. Et av kistelokkene — eter Henrik Smidt, som døde i 1719 — kan studeres i støpulen, ifølge en gammel bok om kirken. Kirken ble omfattende restaurert i 1910–14 under ledelse av arkitekt Heinrich Jürgensen. De nåværende benkevangene med utskårne figurer ble rekonstruert på denne tiden på grunnlag av to gjenværende gamle benkevanger (de andre var saget av). De opprinnelige er fra ca. 1630.

Benkevange
Benkevange
Benkevange

Kirken fikk nytt orgel i 2002 fra danske Marcussen & Søn, som ifølge deres egen verksliste (opus 1109) har 20 stemmer (to manualer og pedal).

Den laftede støpulen inneholder tre kirkeklokker. De er fra 1819, 1848 og 1899, fra hhv. M.K. Skiøberg i Vågå, K.A. Sundt i Ringebu og Olsen & Søn (nå Olsen Nauen) ved Tønsberg.

Vågå kirkegård
Vågå kirkegård

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, der det finnes usedvanlig mange gamle gravminner, som er et studium i seg selv. Blant dem som er begravet her, er Jo Gjende, som har en minnestein i kleberstein med illustrasjon av Prestegården (Ullinsvin) er et par hundre meter nordvest for kirken, men har ikke vært brukt som prestebolig siden 1981. En tidligere hovedbygning herfra er flyttet til Maihaugen, og de gjenværende bygningene er fredet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rakkestad kirke

Rakkestad kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Rakkestads middelaldersteinkirke antas å være oppført på 1200-tallet, muligens til avløsning for en tidligere trekirke. Den står like oppi skråningen øst for fylkesvei 22 og nord for Rakkestadelva, sørøst for kommunesenteret. Middelalderdelen er det rektangulære skipet og det lavere og smalere koret (rett avsluttet), og det antas at koret ble oppført først. Kirken ble i sin tid viet til jomfru Maria på den hellige Agathes dag (5. februar). Koret har senere fått et murt sakristi på nordsiden, og ved en omfattende endring i 1875 fikk kirken et murt vesttårn under ledelse av stadsingeniør G.B. Kielland. Ved samme anledning ble korbuen og vestportalen utvidet, mens sørportalen ble gjenmurt. Alt dette ble gjort spissbuet, og skipets og korets sørvegger fikk vinduer med samme form. I 1934 ble kirkens interiør såkalt fargerestaurert under ledelse av Domenico Erdmann, men resultatet (blant anet med et svært mørkt tak) var kontroversielt. På 1950-tallet begynte en diskusjon om restaurering som trakk i langdrag, men restaureringen ble ledet av Finn Bryn og gjennomført frem mot 1975. Spissbuer ble da erstattet med rundbuer eller rektangler (for vinduene). Kirken ble senest restaurert i 2010.

Rakkestad kirke

Vi har altså å gjøre med en langkirke, og den har 260 sitteplasser. Innerveggene er kalket, korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest.

Inventar
Altertavlen er fra 1696 og har akantusvinger i en tidlig versjon, tre år før tavlen i Oslo domkirke. Over kalvariegruppen i storfeltet ser vi et bilde av Kristi oppstandelse flankert av to allegoriske figurer. De forestiller velferden (med overflødighetshorn) og rettferdigheten (med sverd), og de holder Kristian Vs kongemonogram. Tavlen var overmalt og ble restaurert av Domenico Erdmann i 1934. På skipets nordvegg henger et korsfestelsesbilde som ble malt av Dina Aschehoug i 1886. Det ble brukt i altertavlens storfelt frem til restaureringen i 1934.

Prekestolen i bruskbarokk er fra ca. 1700. Den har evangelistfigurer og ble restaurert av Erdmann i 1934. Ved 1975-restaureringen av kirken ble fire spiraldreide hjørnepilastre fra stolen som var å finne på Folkemuseet, påmontert igjen, og senere ble himlingen rekonstruert av Bjørn Ianke med utgangspunkt i den defekte opprinnelige himlingen som oppbevares på Folkemuseet. Ifølge Roar Hauglid viser restene av himlingen på Folkemuseet at kunstneren er den samme som for altertavlen. En kristusfigur som var på museet, har kommet tibake til kirken og blitt plassert oppå himlingen.

Døpefonten fra ca. 1700 har en kum som er båret av et skaft, men med fire barneenglefigurer rundt som ser ut til å holde kummen. Også fonten har vært overmalt for så å bli restaurert av Erdmann, og den har en åttekantet himling. Den stod tidligere i et dåpshus. Deler av dette skal siden ha blitt brukt som lysthus.

Kirkens orgel ble opprinnelig bygget av August Nielsen i 1886 med 8 stemmer. Ved restaureringen på 1970-tallet ble det utvidet av J.H. Jørgensen til 14 stemmer, og i tillegg til det nygotiske prospektet kom det til ytterligere piper ytterst på galleriet.

Kirken har to klokker fra Olsen Nauen fra 1991. NRK har lydopptak av dem.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på den vestlige delen av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Likevel sies det at den snart er full om den ikke blir ytterligere utvidet. På den andre siden av veien er et gravkapell som ble oppført i 1923–24 etter tegninger av Lorentz Harboe Ree. Det ble malt innvendig i 1932 etter en plan av Enevold Thømt, men er trolig malt også etter dette. Nytt orgel i kapellet ble innviet i september 2012.

Kirkegård

Prestegården ligger like nord for kirken og er fredet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Slidre kirke

Slidredomen

Bakgrunn
(Vestre) Slidre kirke, som populært kalles Slidredomen, ble trolig bygget på 1200-tallet, skjønt enkelte kilder sier 1170. Undersøkelser av tømmeret i skipets takkonstruksjon viser at trærne er felt i perioden 1266–1268. Likevel er kirken eldre enn dette, for den er omtalt i 1264 i forbindelse med utnevnelsen av en prest. Noen kilder mener at det dreier seg om en takreparasjon, mens Morten Stige sier i «Kirker i Norge» at man ikke hadde råd til å fullføre taket med én gang, men at mye av murene, inkludert de romanske dør- og vindusåpningene, var fullført tidligere. Kirken var i middelalderen viet til jomfru Maria, og den var i tillegg til sognekirke trolig også prostikirke for Valdres, som på den tiden tilhørte Stavanger bispedømme.

Nordfra
Kirkegårdsport
Støpul
Sørportal
Sørvindu
Dør i nord

Kirkebygg
Det dreier seg om en romansk steinkirke (ingen gotiske trekk) med rektangulært skip og et noe smalere, rett avsluttet kor. Orienteringen er vanlig vest-øst, men koret er dreid ørlite mot nord i forhold til skipet. Kirken har saltak, og det er et lite sakristi i tre sør for koret (trolig opprinnelig fra slutten av 1800-tallet, men utvidet i 1935 og 1956). Uvanlig nok mangler kirken vestportal; hovedportalen her er på sørveggen. Det er ingen vinduer på nordveggen, men en portal som var blitt gjenmuret, men ble gjenåpnet i 1961. Kirken har en takrytter fra ca. 1700, men det har vært takrytter også før det, og den har blitt støttet opp med en ekstra stolpe som går ned gjennom kirkerommet (og er dekorert med marmorert maling). Det henger fremdeles fire middelalderklokker i takhjelmen samt to klokker i en støpul på oversiden av veien.

Interiør og inventar
I skipet var det opprinnelig åpne takstoler, men det har vært flat himling i lang tid — med varierende plassering av bordene (over eller under takbjelkene), og de nåværende bordene er relativt nye. Koret har tønnehvelvet tak av tre som er malt på 1300-tallet. Motivet i sentralfeltet er Kristus in mandorla. Koråpningen var opprinnelig svært trang, men ble utvidet i 1736. Koret er så dypt at alteret kommer ganske langt unna menigheten.

Altertavle
Prekestol
Korbue
Døpefont
Døpefont
Hjulkors

På fondveggen i koret er det kalkmalerier fra 1400-tallet der midtscenen forestiller Marias himmelkroning. Maleriene ble avdekket av Domenico Erdmann i 1923. Mye av dette er imidlertid tildekket av den store altertavlen. Den skal være skåret av Hans Jonassen Felde i samarbeid med Ola Kviteberg og malt av Ola Hermundsson Berge i 1797, et årstall som er malt på tavlen. I hovedfeltet ser vi den korsfestede Kristus omgitt av jomfru Maria og Maria Magdalena. Tavlen har også figurer av Moses (med lovtavlene) til venstre og Aron (med røkelseskar) til høyre samt en rekke englefigurer. Et kongemonogram for Kristian V ble beordret fjernet av prosten i 1805.

Også prekestolen (1797) og korskranken (staffert 1798) er skåret av Hans Jonassen Felde og malt av Ola Hermundsson Berge. De ser ut til å være sammenbygget, med prekestolen på sørsiden av korbuen. Altertavle, prekestol og korskranke har akantusskurd.

Døpefonten av tre er åttekantet med kremmerhusform. Den er fra 1800-tallet, men nøyaktig datering varierer mellom kildene. Orgelet er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men den gamle orgelkassen er beholdt. Det finnes også et epitafium fra 1687 bekostet av Anne Pedersdatter, over hennes mann, sogneprest Niels Andersøn Spydeberg, og deres avdøde sønn. En praktfull alterkalk fra 1300-tallet er fortsatt i bruk ifølge enkelte kilder, mens andre sier den var her tidligere. Det er spor av innvielseskors flere steder i kirken. Det tydeligste er et restaurert rødt kors vest for sørportalen.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en kirkegård som har vært betydelig utvidet gjennom årene. Tidligere var det gravkammer under kirken, men det later til at kistene som stod der, er tatt ut. Nåværende støpul, på oversiden av veien, er bygget ca. 1676, men det kan ha vært støpul ved kirken også tidligere. Nordvest for kirken står det er kombinert bårehus/servicebygg oppført i 1964. Det er bygget på en avdeling mot sør med redskapsrom. Prestegården er et par hundre meter nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lesjaskog kirke

Lesjaskog kirke

Bakgrunn
Nåværende Lesjaskog kirke ble oppført på Lesjaverk i 1695 og hadde da navnet Vår Frelsers kirke. På Lesjaverk var det jernverk fra 1660 til 1812, noe som bidro til arbeidsplasser og befolkningsøkning — og kirkebygging. Siden gikk det tilbake med innbyggertallet, og Lesjaverk er i disse dager kanskje bedre kjent som hytteområde. Det var jernverket som stod bak kirkebyggingen, men områdets bønder gav tømmer til bygget, og arbeiderne gav penger til innredning. Kirken ble betraktet som verkets egen, men ble etterhvert anneks til Lesja og er i dag vanlig sognekirke. Takrytteren ser ut til å ha kommet til i 1767. En tegning fra 1847 viser kirken med smalere kor enn nå og med takrytteren over vestre del av skipet istedenfor på våpenhuset. Kirken ble flyttet til Lesjaskog i 1855 og gjeninnviet den 20. september. (Senere er det bygget ny kirke på Lesjaverk.)

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet langkirke: rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor i øst med sakristi på nordsiden og våpenhus i to etasjer med takrytter i vest. (Sakristiet og våpenhuset er også laftet.) Antallet sitteplasser er rundt 250. Før flyttingen var de laftede tømmerveggene bare også utvendig og laftet helt opp i gavlene. Ved flyttingen ble veggene forhøyet noe, og kirken fikk utvendig panel. Innvendig ser man fortsatt tømmeret. Kirken ble malt innvendig (inkludert overmaling av kirkebenker).

Interiør og inventar
Innvendig er mye av det gamle kirkerommet og inventaret bevart, men veggene er altså hevet, og himlingene er noe annerledes enn opprinnelig. Kirken har også større vinduer enn den opprinnelig hadde, så belysningen er langt bedre enn før. Endel av interiøret og inventaret ble fargerestaurert i 1956.

Altertavle og prekestol har utskjæringer i bruskbarokk ved møringen Lucas Nilsen Gram. Altertavlen er i to etasjer, med bilder av nattverden og den oppstandne Kristus i storfeltene. Prekestolen i søndre del av koråpningen har oppgang fra koret. I fyllingene er det evangelistfigurer med attributter. Over prekestolen henger himlingen som en halv åttekant, dekorert med musiserende engler (og med helligåndsduen på undersiden).

Korbuen er tredelt. På en bjelke under den midtre delen finner vi kongemonogrammet til Kristian V omgitt av figurer som symboliserer verdslige og religiøse myndigheter. Over korbuen er det en kalvariegruppe, og i sidedelene er det forskjellige bibelfigurer.

Døpefonten er sekskantet og «virker opprinnelig», ifølge Ola Storsletten, som har skrevet om kirken i femte bind av Kirker i Norge. Fonten er dekorert med utskårne figurer og ornamenter, og dåpsfatet i messing er av 1600-tallstype.

Benkene med dører antas å være opprinnelige, men benkevangene sies å være rekonstruert. Opprinnelig var de fleste benkene reservert for jernverkets ledelse, og menn og kvinner satt på hver sin side av midtgangen. Navnene kan fortsatt leses. Kirken har ellers bevart noe av det opprinnelige kirkesølvet fra 1690-årene. Det finnes kirketekstiler fra forskjellige tider, inkludert noen laget av Borgny Svalastog i 1994.

Orgelgalleriet ble satt opp etter flyttingen i 1855 og utvidet i 1910 i forbindelse med installering av orgel. Dagens orgel er fra 1988 og kommer fra Robert Gustavsson Orgelbyggeri.

De to kirkeklokkene er fra 1860 og 1887.

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården er det er par britiske krigsgraver (Commonwealth War Graves). På kirkevangen utenfor står en minnebauta over astronomen Sigurd Einbu, og like vest for den står et gammelt kornmagasin og noe som ser ut som et redskapshus. På en egen haug står tre minnesteiner: én over de falne fra napoleonskrigene, én over ofre fra den annen verdenskrig og én over utvandringen til Amerika. Det må antas at huset like nedi bakken er kirkestuen (kyrkjestugu). Den ble oppført i 1872 og var opprinnelig eid av Lesjaskog Indremisjonsforening, Lesjaskog Misjonsforening (NMS) og Lesjaskog Misjonssamband (NLM).

Det finnes flere interiørbilder i Lokalhistoriewiki og hos Kirkesøk.

Vestfra
Nesten østfra
Kirkegårdsportal
Commonwealth War Graves
Sigurd Einbu
Minnesmerker

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lesja kirke

Lesja kirke

Bakgrunn
Lesja kirke er et pilegrimsmål for alle med interesse for akantusskurd. Her finner vi Jakob Klukstads mest overdådige altertavle, og da spiller det liten rolle om enkelte forståsegpåere synes det blir nesten for mye av det gode og fremhever Klukstads altertavle i Kors kirke i stedet. Underlig nok er ingen av de to tavlene omtalt i boken «Våre altertavler» (Den Norske Samlaget, 1995).

Tidligere kirke
Før dagens kirke ble bygget, lå kirkestedet nærmere Lågen (da: Lesjavatnet; vannstanden var høyere enn i dag), på et sted der det var hov i førkristen tid. Prestegården, som ligger mellom det gamle og nye kirkestedet, bærer da også Hov-navnet. En bautastein (fra 1964) på det gamle kirkestedet minner om både hovet og den gamle kirken, som skal ha blitt oppført på 1000-tallet (dersom det dreier seg om ett og samme bygg). Gamlekirken (Hofskyrkja) var en stavkirke som trolig ble utvidet til korskirke og fikk nytt tårn (ved Werner Olsen) i 1653. Litteraturen følger denne kirken gjennom reparasjoner og besiktigelser, men viktigst i vår sammenheng er at nevnte Klukstad skar prekestol til kirken i 1742–45, og den er siden overført til dagens kirke. Som inspirasjonskilder for stolen regnes Lars Borgs prekestoler i Ringebu og Sør-Fron. Prekestolen ble malt av Klukstads sønn Erlend i 1783. Også den gamle prekestolen (fra 1600-tallet) er overført til dagens kirke. Den henger i et hjørne i søndre tverrskip. Altertavlen i gamlekirken ble for øvrig staffert (altså malt) av Peder Johnsen i 1677, som også utførte lignende arbeid i Vågå kirke på den tiden. På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av almuen. Det gamle kirkestedet hadde vasstrukken grunn og var dessuten noe vindutsatt, så det ble besluttet å bygge ny kirke på et nytt sted ikke lenge etter at Klukstad hadde laget prekestolen. Valget falt på Klukstadhaugen, like ved den gamle kongeveien. Siden er hovedveien flyttet lenger opp, og det har faktisk — i 1865 til 1895 — vært vurdert å flytte kirkestedet på nytt.

Alternativ vinkel
Kirkegårdsport på nordsiden
Jakob Klukstad til minne
Klukstads gravminne

Dagens kirke
Dagens Lesja kirke ble oppført av byggmester Ola Fredriksson (ca. 1711–69) fra Nistugu på Sør-Hole i 1749 og innviet under biskopens visitas i 1750. Det er en laftet korskirke med tårn over krysset, kor i østre korsarm og sakristi(er) i korlengelsen av koret. Det er gallerier i vest og nord, og kirken har 300 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Dagens våpenhus i vest er oppført til jubileet i 2000, etter at man hadde revet det gamle våpenhuset i 1929 og erstattet det med et mye mindre. Kirken er malt innvendig og bordkledd utvendig. I tillegg til nevnte prekestol skar Klukstad altertavlen og korskillet, og han dekorerte kirkebenkene. Klukstad fikk betalt for altertavlen først i 1766, så vi antar at den tok nok en stund å fullføre. (I mellomtiden hadde Klukstad laget inventarene til kirkene i Skjåk og Heidal.)

Kirken var umalt på 1700-tallet, slik at Klukstads inventar virkelig ble fremhevet. På 1800-tallet var det flere reparasjoner, blant annet av tårnet, og det var til tider stor strid. En stund var det også snakk om å flytte kirken — eller snarere bygge ny kirke på nytt sted — men det skjedde altså ikke. Restaureringen i 1902–03 (ledet av byggmester Eirik Sylte fra Tresfjord) omtales i jubileumsboken som den store kirkeplyndringen. Da ble originalinteriøret ødelagt: Korskranken, de opprinnelige kirkebenkene og de smårutete blyglassvinduene forsvant. Utvendig ble kirken hvitmalt. Dette skapte stor misnøye, og på 1920-tallet ble kirken restaurert, i begynnelsen under ledelse av Heinrich Jürgensen, senere fullført av byggmester Chr. Ødegård fra Lesja. Fra denne restaureringen stammer Ragnvald Einbus arbeider i kirken. Kirkebenkene ble byttet ut med benker som lignet mer på de opprinnelige, og Einbu malte dem med blå hovedfarge og dekor basert på en overlevert benkebrystning som var blitt malt av Klukstad. Originalen er i dag å finne i våpenhuset. Einbu malte også takdekorasjonene i koret. Det dreier seg om fire skråstilte felt og et kvadratisk felt i midten. Feltet i øst, som er det menigheten ser der den sitter, viser Jesu dåp. I nord ser vi Emmausvandrerne, i sør flukten til Egypt og i vest hyrdene på marken. Kvadratfeltet er mer dekorasjonsmaling, med kors, sol/stjerne og to basunengler. Kirken fikk tilbake sin mørkebrune farge. Også etter dette er kirken blitt pusset opp, ikke minst på 1990-tallet, da omfattende arbeider ble utført og kirken oppgradert også teknisk og brannsikkerhetsmessig. Og så fikk kirken altså et våpenhus som ligger nær det opprinnelige.

Kirkerom
Altertavle
Nattverden

Inventar
La oss se på altertavlen. I tillegg til at den er flott og overdådig, skiller detaljene i billedprogrammet seg litt fra det vanlige skjemaet. Det gjelder plassering mer enn innhold. I midtfeltet nederst ser vi nattverden, flankert av Moses med lovtavlene (til venstre) og Aron med røkelseskar. I det store sentralfeltet over dette står imidlertid evangelistene, som vanligvis er plassert ute på kantene når de forekommer på altertavler. Dermed er korsfestelsen, som vi vanligvis finner her, flyttet et hakk videre oppover. På venstre side av evangelistene er en scene som skildrer Jesus i bønn i Getsemane og disiplene som ikke klarer å holde seg våkne, og i scenen på høyre side blir Jesus pågrepet i hagen samme kveld. Foruten selve pågripelsen ser vi også disippelen som hugger øret av yppersteprestens tjener (Matt. 26, 51, Mark. 14, 47, Luk. 22, 50, Joh. 18, 10), og den unge mannen som flykter naken bort etter at han har kommet seg ut av linkledet som soldatene grep fatt i (Mark. 14, 51–52). Fra spikermerkene på Jesu armer og ben strømmer blodet ut i 3D-format (ukjent materiale for undertegnede; det henger ut fra tavlen). Jesus er flankert av Maria og Johannes, og på hver side ser vi de to røverne. Øverst troner den oppstande Kristus. Klukstad var kjent for å lese Bibelen og skape figurene etter eget hode snarere enn å kopiere kjente forbilder. Krillskurden som omgir disse billedfremstillingene, er noe av det frodigste i sitt slag, og dybden er hele 30 cm. Med seg i arbeidet hadde Klukstad Sylfest Skrinde, som antas å ha skåret enkelte detaljer, som en baldakin med bladverk foran nattverdsscenen.

Prekestol
Gammel prekestol
Korskille

Klukstad skar altså også korskillet til Lesjakirken, der to løver bærer Frederik Vs monogram og en krone. Arbeidet ble betalt i 1764, et årstall som er gjengitt blant teksten under løvene. Originalen ble kastet ut ved oppussingen på begynnelsen av 1900-tallet, og undertegnede vet ikke om det som er i kirken nå, er en rekonstruksjon. Ifølge Kunsthistorie.com dreier det seg om Kristian Vs monogram, men han døde i 1699. De to monogrammene er for øvrig ikke så lette å skille fra hverandre. (De kan sammenlignes her: Frederik V, Kristian V.)

Døpefont
Bilde i taket
Orgelgalleri

Omtalen av døpefonten i litteraturen er noe forvirrende. Ifølge kommunen og kirkelig fellesråd er døpefonten fra 1250-tallet. De samme sies et annet sted, men så sies det i neste setning at døpefonten (menes kummen?) ble støpt av Nikolai Løvberg på Nestande gård i Lesja i 1767. Fonten ser ut til å være av tre, og Oddbjørn Sørmoen skriver i bind 2 av verket «Kirker i Norge» at bemalte felt, figurfremstilling, valg av klær og måten vegetasjonen er malt på, har klare 1700-tallstrekk.

Kirkens første orgel ble etterhvert byttet ut med et harmonium. I 1931 ble det installert et pipeorgel fra Brødrene Torkildsen. Det var i bruk til det ble avløst av dagens orgel på vestgalleriet, bygget av Robert Gustavsson i 1984. Utsmykningen stammer fra det tidligere orgelet og er utført av Ragnvald Einbu.

De to kirkeklokkene er fra Nikolai Løvberg, fra 1752 og 1767. Kirken har ellers noe gammelt kirkesølv og kirketekstiler fra forskjellige tider. I 1952 fikk kirken som gave en bibel trykt i 1633 som har tilhørt Jakob Klukstad. Denne ble stjålet ved et innbrudd i 1978 og er så vidt jeg vet, ikke kommet til rette. I koret står et prosesjonskors som er tegnet av Borgny Svalastog og skåret av Dag Mømb. Videre finnes det to brudestoler laget av Gunnar Norderhus (1937) og to laget av Sigurd Skarphol (1967). Ellers kunne man nevne klokkerstol, benkestol og mye annet.

Kirkegård
På kirkegården som omgir kirken, er det en rekke gamle gravminner, og Jakob Klukstad, som døde i 1773, har et gravminne i kleberstein like ved kirkeveggen. I tillegg har han et minnesmerke utenfor kirkegårdsmuren på nordsiden. For turistbesøk er det felles billett med Lesja Bygdatun, som ligger like ved.

Tidligere kirkested
Minnesmerke
Hov prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden