Stikkord: Domenico Erdmann

Stor-Elvdal kirke

Stor-Elvdal kirke

Kirke nr. 1
Dagens hovedkirke i Stor-Elvdal har hatt flere forgjengere, hvorav tre er mer eller mindre kjent fra omtale eller etterlatenskaper og minnet med en minnestein et par kilometer nord for dagens kirke. Den såkalte Trønneskirken kjenner vi bare av omtale, og Ingar J. Bjørnstad, som har skrevet endel om kirkene i Stor-Elvdal, sier at vi ikke en gang kan vite sikkert om den virkelig har eksistert.

Kirke nr. 2
Eksistensen av neste kirke — som omtales som Kaupangkirken eller Koppangkirken, og den er omtalt som Elffuedalls kirkie i et kongebrev av 1318 — trekkes ikke i tvil. Den lå på Koppangsøya, der det, som navnet antyder, var kaupang. Et område på øya kalles Kirkegravene, og ved en utgravning i 1922 ble det funnet steinfundamenter etter en bygning samt menneskeknokler under et gammelt åkerland. Bygningsresten målte 17 alen ganger 8 1/2 alen. Gerhard Fischer var oppover og fotograferte og målte opp funnet, og man var enige om at det var restene av en gammel kirke og kirkegård, trolig fra 1100-tallet. Det ble ikke bevilget midler, så funnet ble ikke gravet ut ordentlig, men ble tildekket igjen. Senere har man påvist stedet på nytt. Kirken skal ifølge et sagn ha blitt ødelagt av flom, og ny kirke ble oppført på fastlandet på et sted som etterhvert fikk navnet Kirkemo. Dette skjedde trolig etter Svartedauden og før reformasjonen, kanskje på 1400-tallet. Etter Svartedauden var for øvrig Stor-Elvdal anneks til Åmot, helt til sognet ble delt i 1873.

Kirke nr. 3
Denne kirken var viet til erkeengelen Mikael og omtales gjerne som Sanct Michaelskirken. Det var en stavkirke som opprinnelig hadde samme mål som Koppangkirken, altså 17 alen ganger 8 1/2 alen eller ca. 10,8 meter ganger 5,4 meter. Kirken var tjærebredt og taket tekket med spon og tjærebredt. Den hadde trolig ikke tårn, og inngangen var i sør. Det spekuleres i at materialer fra forrige kirke, som kanskje ikke var helt ødelagt, ble gjenbrukt. Kirken er første gang nevnt i et dokument fra 1574, der det fremgår at kirken hadde seks klokker: fire større og to små. For øvrig har flere gjenstander fra denne kirken overlevd til i dag, deriblant et krusifiks fra slutten av 1400-tallet. Det måler 1,28 meter ganger 0,95 meter, er laget av eik og kommer trolig fra Lübeck. Omtrent på samme alder er en trefigur av jomfru Maria med Jesusbarnet på venstre kne. Begge disse er i Universitetets oldsaksamling (og krusifikset kan ses i middelalderutstillingen på Kulturhistorisk museum). Samme sted finnes en Paulusfigur, en Kristusfigur («Salvator Mundi») og en figur av sankt Peter med nøklene.

I 1625 var denne kirken for liten og ble forlenget med 3–4 meter mot vest. Denne forlengelsen var laftet. Trolig fikk kirken galleri ved denne utvidelsen med den galleribrystningen med figurer av Jesaja, Jeremias, Esekiel, Daniel og kong David som henger foran orgelet i dagens kirke. Det ble utført reparasjoner i årene 1638–40, blant annet på taket, og kirken fikk ny prekestol. Fra denne perioden stammer trolig en renessansedøpefont som en periode stod i dåpssakristiet i dagens kirke for senere å flyttes til Koppang kirke, der den nå er utstilt som et gammelt klenodium. Kirken skal ifølge folkelig tradisjon ha fått ny altertavle i 1674, men dette er ikke bekreftet skriftlig og betviles av Bjørnstad, som påpeker at man tross alt påkostet en ny altertavle bare 69 år senere (se nedenfor). Likevel hevdes det i andre sammenhenger at altertavlen og prekestolen i Nordre Osen gamle kirke tidligere har vært i Stor-Elvdal kirke og så fra 1743 i Åmot kirke. (Disse tilskrives som oftest Laurits Larsen fra Toten, men Arnfinn Engen i Norsk biografisk leksikon tilskriver dem Johannes Skraastad.) I 1718, mot slutten av Den store nordiske krig, ble klokkene sendt til omstøping og forsvant. Ny klokke ble støpt seks år senere, og i 1731 ble det støpt enda en. Begge de to sprakk etterhvert og ble erstattet med nye i 1763 og 1768.

I 1730 ble kirken utvidet til korskirke, og den fikk et sakristi i den østre forlengelsen. Også ved denne utvidelsen laftet man. Kirken fikk også nytt tårn, et tegn på at den hadde hatt tårn fra før (uten at man vet når det gamle tårnet kom til). Altertavlen skal på dette tidspunktet ha bestått av nevnte krusifiks med de to trefigurene av jomfru Maria og Johannes (formodentlig disse), festet på korveggen, men med sakristidør bak alteret var det behov for en frittstående altertavle som man kunne bevege seg bak. Lars Pinnerud laget ny altertavle, og den ble malt av Erik Wallin, som også malte veggene innvendig før han fortsatte med å dekorere Sollia kirke. Da ny kirke ble bygget, hang tavlen faktisk ute over døren en stund før den ble lagt på lager. I dag henger den i Koppang kirke. Pinnerud skar også prekestol. Et stykke av utskjæringen er nå montert på alterveggen i dagens kirke, men resten er forsvunnet. Videre skar Pinnerud korskranke med Kristian VIs kongemonogram (også i dagens kirke). Vi kan kanskje anta at Wallin malte disse sakene også. Arbeidene var ferdig i 1743. Mot slutten av 1700-tallet forfalt kirken, og man fryktet etterhvert at tårnet skulle rase ned. Det var imidlertid uenighet om man skulle bygge nytt eller restaurere, og om hvor man eventuelt skulle legge en ny kirke. Det trakk i langdrag, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke et par kilometer lenger sør, på gården Brennas grunn.

Stor-Elvdal kirke
Stor-Elvdal kirke
Stor-Elvdal kirke

Dagens kirke
Den nye kirken ble tegnet av Svend Aspaas, som også laget en modell av kirken, men både tegninger og modell er forsvunnet. Byggingen kom i gang i 1807, og i 1809 var veggene laftet og tak og tårn kommet på plass samt spiret fra gamlekirken. Så stoppet det opp på grunn av krig, nød og sult, Aspaas døde i 1815, og først i 1819 kom arbeidet i gang igjen, ansporet av Ole Evenstad (som har fått en minnebauta på den andre siden av riksveien; denne fungerer også som minnesmerke over falne i napoleonskrigene). Kirken ble innviet den 12. september 1821, uten at den var helt ferdig. Arbeidet fortsatte da også frem til rundt 1830 med installering av kakkelovner, tjærebreding av tak, maling av tårn, panelering og maling utvendig og malerarbeider inne.

Kirken er åttekantet og i empirestil som Aspaas’ andre kirker. De er barn av sin tid og beundret i dag, men de har lidd høyst varierende skjebner. Som de andre Aspaas-kirkene hadde også Stor-Elvdal prekestolalter, men både det og kirken er gjort om på i det som kan synes som et evighetsprosjekt med mange frustrasjoner. Kirken hadde opprinnelig ikke de samme utbyggene som nå. Istedenfor en adskilt kordel var prekestolalteret montert på østveggen med alter nederst, plass til alterbilde over det og prekestol øverst. Det ble imidlertid ikke satt inn noe alterbilde før hele denne strukturen ble omgjort, og man fant seg aldri til rette med prekestolalteret, som snart gikk av moten, om man kan si det sånn. Sogneprest Ole Severin Olsen, som virket på midten av 1800-tallet, var en av flere som arbeidet for å få endret interiøret. I 1883 kjøpte Dorte B. Stai inn et maleri til altertavlen, en kopi av Tidemands populære Oppstandelsen (fra Bragernes kirke). Det ble først plassert i sakristiet, men året etter ble prekestolalteret ombygget av den lokale snekkeren Mathias Arnesen. Han fjernet prekestolen (som ble brukt som brensel), og alterbildet ble plassert i altertavlens nedre del med en ramme omkring. For å fylle tomrommet øverst brukte Arnesen noen utskårne felt som han fant på sakristiloftet. Det dreier seg om deler av Lars Pinneruds prekestol fra 1743. Det antas at Arnesen også laget en midlertidig prekestol på dette tidspunktet.

Rundt 1890 fulgte en større ombygging av kirken etter tegninger av arkitekt Herman Backer etter at man hadde diskutert frem og tilbake i årevis og på et tidspunkt bestemt seg for å bygge en helt ny langkirke i stedet, noe kommunen ikke hadde råd til. Detaljene er skildret av Ingar M. Bjørnstad (se litteraturliste). Kort fortalt ble det saget ut korbue i øst og påbygget kor omgitt av sakristier, og dagens våpenhus i vest stammer fra samme anledning. Tak og tårn ble midlertidig revet, og tømmerveggene ble påskjøtet med 60 cm i høyden. Arbeidet avslørte ujevnheter i materialoverflater og –kvaliteter, så kirken fikk nytt panel utvendig og innvendig. På koret kom det også et tårnlignende tak og nytt spir med årstallet 1890 i vindfløyen. Det kan se ut til at hovedspiret fikk det meste av den gamle vindfløyen på plass igjen, men med ny årstallsplate (selve fløyen, om man vil) som viser 1809. (Den gamle platen/fløyen er nå å finne i Stor-Elvdal museum på Nystu Trønnes — se nederst på denne siden.) Det kom også nye benker og nytt gallerirekkverk, og kirken ble malt innvendig og utvendig. Man benyttet anledningen til å restaurere og utvide orgelet (gitt av Anne Evenstad i 1856) og så videre. Resultatet er den kirken vi ser i dag, og det fikk Domenico Erdmann til å si: «Det er intet annet tilbake av Svend Aspaas’ kirke enn veggskjelettet av tømmer, som gir kirkeskipet den åttekantede form, og som nu er skjult av panel, og en del av prekestolalteret, hvorav prekestolen dog er fjernet.» Kirken ble nyinnviet den 18. mars 1891 av biskop Arnoldus Hille. Den ble også restaurert i 1968.

Interiør og inventar
Kirken sies å ha 600 plasser, og den har galleri. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Altertavlen har altså nevnte kopi av «Oppstandelsen», visstnok med ny innramming fra oppussingen i 1890 (ifølge Bjørnstad, om han da ikke mener 1884). Prekestolen skal være fra samme oppussing, og døpefonten skal være fra 1969, tegnet av arkitekt Nilsen (formodentlig Ragnar Nilsen). Orgelet ble bygget av Amund Eriksen (Christiania) i 1859 og restaurert av Ernst Junker i 1969. Det finnes lydopptak av det på YouTube. Som nevnt over fikk gamlekirken nye kirkeklokker i 1763 og 1768. Den største av disse (fra 1768) sprakk i 1988 og ble erstattet med en ny fra Olsen Nauen. Den gamle sprukne klokken oppbevares fortsatt som klenodium. Det finnes ellers noe gammelt kirkesølv samt tekstiler fra forskjellige tider.

Fra kirkegården
Minnesmerke over Ole Evenstad

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har vært utvidet siden kirkens tidlige dager. Bak det store hvite huset (tidligere Stor-Elvdal kommunehus) på den andre siden av riksvei 3 ligger kirkestallene fra første halvdel av 1800-tallet. Dette er et av relativt få eksempler på gjenværende kirkestaller. (Se også s. 99 i denne publikasjonen.)

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tangen kirke

Tangen kirke

Bakgrunn
I Stange kommune har det visst alltid vært mange storgårder, og endel av dem hadde gårdskirker i gamle dager. Slik var det også ved Tangen, der det var gårdskirke ved Vik gård frem til noe før 1600. I 1837 gav Berte og Jon Grimerud menigheten tomt fra gården Tangen, og i 1857 ble Tangen sogn utskilt fra Stange. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch, og byggmester var Hans Gulbrandsen Røisi. Tangen kirke ble innviet den 9. august 1861 av prosten i Vang, Paul Winsnes (mannen til Hanna Winsnes med kokeboken).

Vestfra
Port i sør
Oppussing i 2008

Kirkebygg
Kirkebygget er i laftet tømmer, og det har etterhvert fått stående panel innvendig og utvendig. Den hevede kuppelaktige midtdelen er i bindingsverk. Hoveddelen er åttekantet, med kor og våpenhus nærmest hektet på. Det er sakristier i forlengelsen av koret. Grosch står bak en rekke åttekantede kirker, men visstnok ingen andre med hevet midtparti som denne, som skal være påvirket av stavkirkearkitektur. Kirken har ifølge kirkeleksikonet 450 plasser. Det var en større oppussing/restaurering til 75-årsjubileet i 1936, og interiøret ble da fargesatt av Domenico Erdmann. Disse fargene ble for en stor del beholdt ved oppussingen i 1986, men i 2010 ble interiørfargene tilbakeført mot det opprinnelige, med antikkhvitt på innerveggene istedenfor Erdmanns blåfarger osv., som er avbildet her. (Se bilder på Kirkesøk.) Kirken ble malt utvendig i 2008.

Inventar
I 1861 var det et enkelt trekors på alteret, men ca. 1876 anskaffet man altertavlen med gotiserende innramming og et bilde malt av Christen Brun etter Carl Blochs kjente maleri Christus Consolator. I forbindelse med dette Bloch-bildet henvises det gjerne til 2 Kor. 1, 5–7, men Bloch har også malt et bilde som henviser til Matt 11, 28, og det er sistnevnte skriftsted som er gjengitt på altertavlen i Tangen kirke.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Prekestolen, som er på alder med kirken, ble malt om av Einar Rønning til jubileet i 1936 og fikk da bilder av evangelistene i fyllingene. Døpefonten er i polert granitt og fra 1880. Den ble overført fra Stange kirke i 1898. På skråveggen til venstre for koråpningen henger en kalvariegruppe (korsfestelsesgruppe) av Simen Olsen Hammerstad laget til kirkens åpning.

Kalvariegruppe
Orgel

Tangen kirke overtok først et orgel fra Stange kirke. Så fikk kirken et nytt Olsen & Jørgensen-orgel i 1901, mens dagens orgel er et snertingdalorgel fra 1961. De to kirkeklokkene er fra 1860, fra det som nå er kjent som Olsen Nauen. Den store lysekronen midt i kirkerommet er fra tiden da kirken fikk elektrisk lys, i 1919. Kirken har gallerier på begge sider av orgelet, og det er vinduer både på galleriene og over dem.

Kirkegård
Kirken ligger på en høyde og er omkranset av kirkegården, som er innmuret. Blant dem som er begravet der, er Ingeborg Refling Hagen (sammen med sin søster) og Eivind Groven (som var gift med en annen søster av Ingeborg). På den andre siden av parkeringsplassen er et gravkapell (som ser ut til å ha overtatt det gamle Olsen & Jørgensen-orgelet) samt et servicebygg. På vollen ved siden av oppkjørselen står et krigsminnesmerke. Området rundt kirken er blitt ryddet for endel høye trær i de senere år, slik at kirken er bedre synlig i landskapet enn den var for noen år siden.

Gravkapell
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tylldalen kirke

Tylldalen kirke

Bakgrunn
Tylldalen kirke ligger i en paralleldal til hoveddalføret i Østerdalen, men i gamle dager gikk hovedveien (og altså pilegrimsleden) forbi her. Man antar at stedets første kirke ble oppført på 1100-tallet. Den ble relativt raskt erstattet med en ny og større på samme sted, kanskje på første halvdel av 1200-tallet. Tredje kirke skal ha stått i 1381-1598. Fjerde kirke, fra 1598, brant i 1660. Femte kirke ble bygget i 1660 og ble plassert litt lenger nord på det såkalte Prestegardsjordet enn de tidligere kirkene. Den fikk navnet St. Olavs kirke, og det antas at også de tidligere kirkene var olavskirker. Dagens kirke er altså den sjette, og kirkestedet ble flyttet ned i dalen. Det kan ellers nevnes at Tylldalen var hovedsogn i området selv etter reformasjonen, med Tynset og Lilleelvdalen (Alvdal) som annekser, men dette endret seg etterhvert. Etter krigen har Tylldalen vært fraflyttingsområde.

Kirkebygg
Tylldalen kirke ble oppført i 1733–34 av byggmester Karl Brandvold og sønnen Arne Brandvold-Sevilhaug. Den ble innviet 2. mars 1736 av oslobiskopen Peder Hvoslef, og den gikk under navnet «Vår Forløsers kirke». Det er en laftet langkirke med rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor og sakrtisti i øst. Kirken har våpenhus i vest og åttekantet takrytter med høyt, slankt spir på vestre del av skipet. Utvendig er kirken bordkledd, men dette går ikke lenger ned enn at man kan se den underste stokken. Innvendig er ikke kirken bordkledd.

Kirken hadde i begynnelsen 300 sitteplasser. Etter femti år var dette for lite, og det ble bygget galleri langs skipets nordvegg og i østre del av koret. Korskillet (korbuen) ble i praksis fjernet ved samme anledning. Det har også vært litt varierende vinduer gjennom tidene. I 1880-årene krevde pietismen sitt. Gammelt inventar ble kastet ut, veggdekorasjoner ble overmalt og nye takhimlinger kom til. I koret ble den lagt under den gamle. Kirken skal for øvrig ha vært tjæret utvendig fra starten av for så å bli malt rødbrun og til slutt hvit.

Tylldalen kirke
Tylldalen kirke

I 1934–36 ble kirken restaurert til 200-årsjubileet med Domenico Erdmann som konsulent. Gamle ting som var blitt kastet ut, ble oppsporet og plassert i kirken igjen. Det gjelder ting som prekestolen, kirkedøren, døpefonten og alterringen. Den nyinnsatte korhimlingen ble fjernet, slik at de gamle rankemaleriene kom til syne igjen. Blant motivene ellers finner vi Kristian VIs speilmonogram og våpenskjold. Pengemangel hindret full restaurering, og restaureringen fortsatte på 1950-tallet med avdekking av de dekorerte tømmerveggene. Koret er gjennomillustrert bortsett fra et blankt felt på nordveggen der det antas å ha hangt et epitafium som senere er fjernet. Galleriene ble fjernet i 1954, og kirken har nå 240 sitteplasser. Åtte av tolv bilder på brystningen til orgelgalleriet i vest ble gjeninnsatt, og de fire siste ble rekonstruert av Ola Seter etter tilsvarende motiver i Kvikne kirke. Den ferdigrestaurerte kirken ble gjeninnviet den 24. november 1957.

Inventar
Det sentrale inventaret er på alder med kirken. Altertavlen i bruskbarokk antas å være skåret av Hans Jensson Engen, som bodde i Tylldalen en perioden, og staffert av Jens Sandhaug (som også stafferte alterskranken). I sentralbildene i de to hovedetasjene vises korsfestelsen og oppstandelsen. Sistnevnte bilde er en speilvendt versjon (nokså fri) av et Dürer–bilde, og vi ser Maria Magdalena som møter den oppstandne Kristus i en gartners skikkelse (jf. Joh 20, 17). Utenfor det øverste bildet er to nisjer med figurer av Peter og Paulus, mens to nisjer utenfor korsfestelsesbildet er tomme etter at figurene er tatt ut.

Kirkerom
Mot koret
Altertavle
Prekestol
Døpefont
Kongemonogram

Prekestolen har fire tomme felt med apostelnavn. Her har det tidligere vært figurer. Det antas at disse ble tatt ut og brukt som leker mens stolen var borte fra kirken og befant seg på en lokal gård. Døpefonten i tre står til prekestolen. Den er åttekantet kalkformet og har et høyt lokk. Inni er det er et sølvfat.

Enkelte gjenstander knyttet til tylldalskirkene befinner seg andre steder. En olavsstatue som antas å være fra 1200-tallet, ble i sin tid sendt som gave til kong Kristian V og er nå å finne i Nationalmuseet i København. En bispestol fra før år 1300 befinner seg i Universitetets oldsaksamling. Det samme gjelder den såkalte Brurkrakken av omtrent samme alder. Gert Eggen har siden laget kopier av disse som befinner seg i kirkens kor. En flamsk messehagel fra 1500-tallet er å finne på Kunstindustrimuseet ved siden av Baldisholteppet.

Tre løse figurer
Orgelgalleri
Veggpryd

Tre løse figurer som i sin tid ble kastet på skraphaugen, stammer fra tidligere kirker og er nå hengt opp over inngangsdøren sammen med andre gamle gjenstander. Andre gamle gjenstander kunne ha nevnt, men vi skal runde av med å si at tårnet har to klokker, den minste fra 1747, den største fra 1866, og at orgelet er et Sauer-orgel med ni stemmer fra 1921 som ble restaurert i 1983 av Bröderna Moberg.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Ved parkeringsplassen på nordsiden står et servicebygg. En kirkestue (vest for fylkesvei 30) stod ferdig til jubileet i 1936. Tidligere var det også staller her. På bygdetunet omtrent en kilomenter fra kirken (ved Prestgård nordre) finner vi den gamle Kjerkestua, en laftet bygning som var midlertidig kirke frem til dagens kirke stod klar. I jubileumsboken identifiseres den med stedets femte kirke, og det sies at vi anta at det ble brukt materialer fra den til bygging av våpenhus og sakristi. I så fall ble den brukt som kirke i over sytti år. På bygdetunet er også den gamle Prestgardsstua, som var hovedbygningen på prestegården.

Servicebygg
Sauer nær kirken
Gammel prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tynset kirke

Tynset kirke

Bakgrunn
Tynset kirke kneiser høyt i landskapet på Kirkeeggen, på motsatt side av Glomma fra Tynset sentrum. Den er Tynsets fjerde kirke, så vidt vi vet. Kirkestedet går tilbake til middelalderen. Den første kirken — trolig en stavkirke — ble innviet i 1211 og stod ved Ogarden, lenger opp i bygda. Neste kirke, som var tømret, ble bygget på samme sted i 1657. Allerede etter femti år ble den ansett å være for liten og usentralt plassert. Kirke nr. 3 ble oppført i 1708 og brant i 1792, tre år etter Storofsen. Det sies at brannen skyldtes uforsiktig omgang med åpen ild under en vielse. En stund var det snakk om å bygge en steinkirke, slik man hadde på Røros. Det anså man seg ikke å ha råd til. Likevel var Røros kirke en vesentlig inspirasjon, og flere personer som hadde hatt å gjøre med byggingen av den, ble kontaktet i forbindelse med nybyggingen her — deriblant Svend Aspaas, som takket nei til oppdraget. Dette gikk til kobberverkets overbyggmester, Peder Ellingsen, og lokalbefolkningen bidro med dugnadsarbeid, samtidig som man fikk noe finansieringshjelp utenfra. Kirken ble innviet i 1795, selv om ikke alt inventar var klart.

Tynset kirke
Tynset kirke
Tynset kirke

Kirkebygg
Skipet har en grunnflate som en avlang åttekant, og benkene er plasser som i en langkirke. Det er gallerier over inngangen og langs sidene, og kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt en toetasjers sakristidel i øst. Antallet sitteplasser er ifølge kirkeleksikonet rundt 700. Kirken fikk utvendig panel i 1834. Den ble da malt rød med hvite vindusrammer, og de innvendige veggene ble hvitmalt et par år senere. I 1867 fikk utsiden sin nåværende hvite farge. Mye av 1700-tallsinteriøret forsvant i 1881, og innerveggene ble brunmalt. Så i 1924 ble det gjennomført en større restaurering ledet av Domenico Erdmann, og interiøret fikk da sin nåværende form, mens ytterveggene fikk beholde sin hvitfarge.

Interiør og inventar
Kirkerommet er preget av duse blåfarger med endel marmorering og hvit himling. Seks store søyler i kirkerommet holder den tønnehvelvede takkonstruksjonen oppe, og ti mindre søyler støtter galleriene. I likhet med Røros kirke og flere andre kirker fra den tiden har Tynset kirke prekestolalter. Det ble nok ansett for noe nakent, og i 1826 malte Ola Beitdokken alterbildet, en korsfestelsesscene der vi ser Johannes og gråtende kvinner med fjellformasjoner i bakgrunnen. Disse har minnet mange om Østerdalen, men kunstneren har brukt dem i flere versjoner av et lignende motiv, og de er muligens opprinnelig kopiert etter et utenlandsk maleri. I 1880 ble dette alterbildet skiftet ut med et mer tidsriktig bilde av Jesu inntog i Jerusalem malt av Albert Larsen, men etter sterke reaksjoner ble det gamle bildet, som var tatt godt vare på, satt på plass igjen i 1924. Øverst på prekestolalteret ser vi Kristian VIIs kongemonogram, over noe som ser ut til å være en etterligning av et orgelprospekt.

Prekestolalter
Nyere prekestol
Døpefont
Kororgel
Hovedorgel
I våpenhuset

I tillegg til prekestolen med inngang fra gallerietasjen står en prekestol ute i kirkerommet — ganske likt slik det er gjort ved Tolga kirke, men på Tynset er prekestolen til venstre (på nordsiden). Denne er ifølge kirkeleksikonet fra 1912. Døpefonten sies å være fra «ca. 1890», laget av Ole Andreassen Haugen.

På vestgalleriet stod inntil for få år siden et 21 stemmers orgel fra 1965 fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. I 2014 kjøpte imidlertid menighetsrådet inn et brukt Marcussen-orgel fra Skt. Peders kirke i Næstved. Dette ble restaurert og utvidet av Ryde & Berg i 2016. Nede i kirkerommet står et kororgel fra Ålems orgelverkstad fra 2000.

Kirken har to kirkeklokker fra Arnt Hedemark. De er fra 1795 og 1797. En klokke fra 1801 er siden overført til Malvik kirke. Ellers ble noe inventar, deriblant kirkesølv, reddet ut ved brannen i 1702 og er fortsatt i bruk i dagens kirke.

Det kan nevnes at den noe mindre Bardu kirke er bygget etter modell av Tynset kirke. Tynset kirke brukes mye til konserter. Kirken fikk nytt tak i 2009.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er formodentlig utvidet flere ganger. Det sies at den er i ferd med å bli full, og kommunen har presentert en reguleringsplan der det legges til rette for utvidelse. Sommeren 2011 ble det funnet en gammel gravhelle ved arbeid på kirkegården. På den andre siden av parkeringsplassen ligger menighetshuset. Prestegården ligger øst for kirken, på den andre siden av veien som fører opp til den.

Tynset kirkegård
Tynset kirkegård
Tynset menighetshus

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 48–51
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 612
  • Kirkesøk
  • Idar Tollan: Altertavler i Rørosregionen og Nord-Østerdal (Breidablikk Forlag, 2005), s. 47–48
  • Orgelspeilet nr. 4/2012, s. 67–68

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ytre Rendal kirke

Ytre Rendal kirke

Bakgrunn
Det har vært kirke i Rendalen siden middelalderen, men den lå tidligere ved Hornset, noe lenger nord. Muligens lå den ved Bortstu Hornset, som er like ved prestegården. Etterhvert ble det egen kirke i Øvre Rendal (trolig først ved Nordset i Østagrenda snarere enn i Bergset, som i dag), og man bestemte seg for å flytte kirkestedet for det vi nå kaller Ytre Rendal, men ble ikke så lett enige om hvor. Det sies at man kastet materialer i elven og bygget kirke der de fløt i land. Det var ved Otnes ved Lomnessjøen, ca. 70 meter nord for nåværende kirke, og det skjedde i 1670. Denne kirken forfalt etterhvert, og rundt 1745 ble det besluttet å bygge ny kirke. Det kan legges til at Rendalen tidligere var anneks til Åmot, men fikk eget sogn i 1741, idet kirken i Øvre Rendal var hovedkirke og Ytre annekskirke.

Kirkebygg
Ytre Rendal kirke ble innviet i 1751. Det er en laftet korskirke med 240 plasser og to gallerier. Sentraltårnet er ca. 30 meter høyt. Kirken var trolig umalt i begynnelsen og ble rødmalt i 1857. Ved en restauraring i 1878 ble den malt hvit, men fikk tilbake rødfargen i 1930.

Ytre Rendal kirke som hvit
Kirken var hvitmalt mellom 1878 og 1930. Foto: Per K. Lien/Musea i Nord-Østerdalen, fra Digitalt museum.

Ved 1878-restaureringen gikk det her som ved mange andre kirker på den tiden: Man byttet ut mye av inventaret og malte over annet med dempede farger. Her ble vingene på altertavlen samt utstyr i koret fjernet, fondbildet (en kopi av et Dürer-bilde av Jesus på korset utført av Hanna Lund; henger nå i nordre korsarm) ble overmalt og kirkebenker byttet ut. Ellers fikk kirken orgelgalleri ved samme anledning. I 1930 ble kirken restaurert med Domenico Erdmann som konsulent. Riktignok sies det at man prøvde å gjøre orgelgalleriet større uten samråd med Erdmann, så det er mulig det ikke var enighet om alt. Taket i kirken ble hvitmalt med stiliserte skyer av bygdekunstneren Lars Berger fra Øvre Rendal. Han malte også inventaret ellers ved fargerestaureringen.

Inventar
Altertavle og døpefont er laget av Lars Pinnerud og sies å være hans siste kirkeinventar i Østerdalen. Sentralbildet viser korsfestelsen med Maria og Johannes. Figurene ble gitt til Folkemuseet i 1901, men kom tilbake ved restaureringen i 1930. På kirkeloftet er det funnet fragmenter som kan ha vært altertavlens vinger eller deler av et korskille. Frederik Vs kongemonogram er restaurert og utstilt i kirken. Også døpefonthimlingen ble funnet i flere deler på loftet for så å bli snekret sammen og malt ved restaureringen i 1930. Det ser imidlertid ut til at selve døpefonten er nyere. Pinneruds fonter pleide å ha guttefigurer som bar kummen. Blant gjenstander som er tilbakelevert fra Folkemuseet ellers, er fire evangelistfigurer.

Prekestolen er i utgangspunktet i renessansestil (men noe forenklet?) og sies å være fra 1747. Den må i så fall ha blitt overført fra forrige kirke. Himlingen ble fjernet i 1878, men ble restaurert og satt på plass igjen i 1930. De to kirkeklokkene er fra 1770 og 1781, den eldste støpt av Arnt Hedemark og Thorstein Øyen i Trondheim (eller Throndhjem), den yngste av E. Rønning i Christiania. Orgelet er fra 1972, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble utvidet fra syv til ti stemmer i 1988, da tyve gamle trepiper fra et tidligere orgel ble gjenbrukt.

Kirkegård og omgivelser
Jacob Breda Bull, som vokste opp på prestegården ved Bergset i Øvre Rendal, er begravet i en gravhaug like utenfor porten til kirkegården her, sammen med sin kone. Hun er ikke navngitt på gravminnet. Det er også en byste av Bull som skuer østover mot gravhaugen. Dessuten finnes et par krigsminnesmerker: ett fra den annen verdenskrig, et annet fra kriger på 1800-tallet. Et servicebygg kom til i 1993–94.

Alternativ vinkel
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Bull-gravhaug
Navnestein på Bulls grav
Bull-byste

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øvre Vang kirke

Øvre Vang kirke

Bakgrunn
Vang formannskap vedtok i 1901 å arbeide for oppføring av et nytt kapell. Utkast ble tegnet av Johan Joachim Meyer og bearbeidet av Andreas Bugge, idet tårnet ble besluttet plassert ved vestinngangen snarere enn over krysset, som det først var lagt opp til. Kirken ble bygget på grunnen til Nedre Slemsrud med O.E. Lande fra Lillehammer som byggmester og Bugge som utførende arkitekt (under Meyers sykdsomsforfall). Byggeperioden var 1903-1907, og «Vangsaasens kapel» ble innviet den 28. august 1907 av biskop Christen Brun. Senere er navnet endret til Øvre Vang kapell og så Øvre Vang kirke.

Øvre Vang kirke
Øvre Vang kirke
Øvre Vang kirke

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet kirke med korsform, men korsarmene er relativt korte, og alle benker er plassert i samme retning, slik de er i langkirker. Kirken har vesttårn, kor i øst og sakristier på hver side av koret. Den har 270 sitteplasser og ligger i Vangsås med utsikt mot Åkersvika og Hamar samt i retning Løten/Romedal. På gamle bilder er den malt rødbrun, men er ellers upanelt, slik at lafteteknikken er klart synlig. På 1940-tallet var kirken i dårlig forfatning med betydelige råteskader. I 1948 fikk den stående panel utvendig og ble malt grå med rustrøde vinduer. Et pyntetårn (takrytter) over krysset ble fjernet, og tårnkonstruksjonen ble avstivet. I 1971 fikk kirken sine nåværende farger idet den ble malt av Bjørn O. Larsen fra Hamar. De spesielle vinduene er for øvrig en viktig del av det visuelle inntrykket.

Vindu i Øvre Vang kirke
Vindu i Øvre Vang kirke
Vindu i Øvre Vang kirke
Vindu i Øvre Vang kirke
Vindu i Øvre Vang kirke
Vindu i Øvre Vang kirke

Inventar
Kirkens opprinnelige altertavle hadde ikke noe regelrett bilde, men var basert på arkitektoniske, symbolske og dekorative elementer. Den er fortsatt i kirken, men den altertavlen som brukes, er fra 1933. Innrammingen ble tegnet av Domenico Erdmann, og bildet ble malt av Ola Mathias Abrahamsson og forestiller kongenes tilbedelse av Jesusbarnet. Bildet er spesielt blant annet ved at bare Maria har stråleglans rundt hodet, men ikke Jesusbarnet. Det siste skyldes visstnok at kunstneren ble pålagt å gjøre om på bildet etter en klage.

Kor
Altertavle
Opprinnelig altertavle

Mye av inventaret ellers ble tegnet av arkitektene og er på alder med kirken, men det later til at prekestolen fikk sine utskårne figurer først på 1960-tallet da kirken ble restaurert. Kirkeinteriøret ble malt om i 1967.

Prekestol
Døpefont
Orgel

Kirken fikk sitt første orgel, et Jørgensen-orgel, i 1908. Dette ble i 1965 avløst av et snertingdalorgel. Dagens orgel stammer imidlertid fra en langvarig prosess som begynte på slutten av 1980-tallet og gikk over det meste av 1990-tallet, en periode som omfattet sammenslåingen mellom Vang og Hamar og konkursen hos Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble fullført av Norsk Orgelverksted og innviet 1. november 1998. Det viste seg imidlertid at det var problemer med dette orgelet, og etter diverse arbeider ble orgelet formelt godkjent først i 2003 og gjennomgått på nytt i 2005.

Kirkeklokkene er fra 1907 fra O. Olsen & Søn.

Kirken hadde hundreårsjubileum i 2007. Det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok, og det ble anskaffet nye serier med messehagler og andre kirketekstiler. Kirken er ellers et populært lokale for konserter og enkelte teaterforestillinger. Det er også et lokalt kor her.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Opprinnelig skulle det ikke anlegges kirkegård her, men kirkegården ved hovedkirken viste seg etterhvert å være for liten, med begrensede utvidelsesmuligheter. Opparbeidelse begynte i 1913 og var problematisk pga. berggrunn. Først i 1920 ble kirkegården innviet. Kirkestue og låve ble oppført og stod ferdig i 1923. Et gravkapell stod ferdig i 1940, men ble lite brukt etter 1970, da en avgift på bruk av selve kirken til begravelser bortfalt. Et bårehus ble innviet i 1974. Arbeid med utvidelse av kirkegården begynte på 1980-tallet, og nye parseller ble innlemmet og innviet i 1991. Senere har det vært ytterligere utvidelser, og kirkegården slik den nå fremstår, er et resultat av arbeider på 2000-tallet, med innvielse sensommeren 2004. Et langt større område enn det som for tiden har gravminner, er parkmessig behandlet, så det er nok tatt høyde for fremtidige utvidelser. Sør for kirken står et krigsminnesmerke med navn på to sider og opplysning om hvor ofrene falt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Åsnes kirke

Åsnes kirke

Åsnes kirke nær Flisa er tredje kirke som bærer navnet — på tredje kirkested. Historien går rundt 800 år tilbake.

Åsnes 1
Første kirke, som var viet til jomfru Maria, lå ved det som i middelalderen het Nordre-Åsnes og nå heter Åsnes Østre. Kirken er nevnt flere ganger i biskop Eysteins jordebok fra 1394. Det antas at det dreide seg om en stavkirke, og ifølge et oppslag på stedet viser undersøkelser at trærne som er brukt, er felt rundt 1300. Takbord som er funnet på gården Østre Holmen, er registrert av Riksantikvaren. Presten skal på denne tiden ha bodd på Mellom-Åsnes og klokkeren på Vestre Holmen. Kirken antas å ha stått omtrent til reformasjonen. Det står et minneoppslag ved det gamle kirkestedet.

Åsnes 2
Kirke nummer to antas å ha ligget på grunnen til gården Telle, sør for jernbanelinjen ikke langt fra dagens kirkested, uten at nøyaktig plassering er kjent. Den har formodentlig eksistert på 1500-tallet og omtales i jubileumsboken som en langkirke i tre med takrytter på skipet og fire små fialer rundt hovedspiret. Flere befaringer omtales. I 1686 omtales kirken som noe skrøpelig og med behov for reparasjon, i 1720 er den for liten og dessuten brøstfeldig. I 1702–04 ble kirken restaurert og utvidet til korskirke. Den fikk også nytt sakristi, nytt korskille og ny innredning mv. Alt dette viste seg likevel å være utilstrekkelig for den skrøpelige kirken, og etter en befaring i 1739 ble det besluttet å bygge nytt.

Dagens kirke
Dagens kirke ble innviet i 1744, et tall vi finner på vindfløyen i spiret, men den var ikke helt ferdigstilt ved innvielsen. Først i begynnelsen av 1747 meldte sogneprest Søren Lemmich at kirken var på det nærmeste ferdig. Vi snakker om en tømret korskirke med 400 plasser, skjønt det sies at den ble bygget for og opprinnelig rommet 600. Kirken ble pusset opp / restaurert bl.a. i 1854 og 1876. Sistnevnte ombygging var basert på planer av Jacob Wilhelm Nordan og ble ledet av Günther Schüssler, og ved denne anledningen ble kirken rundt en meter høyere enn tidligere og fikk dagens takstoler, nytt ytre panel, bedre grunnmur mm. Den fikk også horisontale lister som gikk rundt kirken og markerte strukturen, men disse ble fjernet ved en større oppussing / restaurering i 1954–55 (ledet av Halvor Vreim). Innvendig ble det utført arbeider i 1924, og i 1936 fikk kirken dagens interiørfarger bestemt av Domenico Erdmann. Ved oppussingen i 1936 var kirken stengt i flere måneder, og Gjesåsen kirke ble brukt i stedet. Kirken har tre gallerier, hvorav det ene ble sagt å være stengt av brannmessige hensyn. Mot slutten av 2016 ble kirken stengt med øyeblikkelig virkning på grunn av helseskadelig sopp, og i februar 2017 ble det meldt i nyhetene at kirken vil være stengt i minst tre år mens det arbeides med å utbedre skadene. Kirken åpnet igjen med gudstjeneste den 22. desember 2019.

Av historie ellers gjør nesten alle som skriver om denne kirken, et nummer av at svenske krigsfanger ble forvart en natt her i 1808 under den dansk-svenske krig. På stedet finnes en fellesgrav for falne på begge sider i konflikten. I 2008 gjenskapte man slaget ved Trangen i anledning 200-årsjubileet for det, etterfulgt av minnegudstjeneste i kirken. Det står en bauta på kirkegården til minne om slaget.

Inventar
Kirkens eldste inventargjenstand er en klebersteinsdøpefont i to deler. Den antas å stamme fra første halvdel av 1200-tallet og er blitt overført fra de tidligere kirkene. Døpefonten er slipt ganske glatt på utsiden — muligens i forbindelse med oppussingnen i 1876 — men det kan skimtes rester av en sagtannbord som trolig har gått rundt hele fonten. Dåpsfatet ble gitt til kirken på Telle av sogneprest Søren Lemmich i 1738.

Kirken ser ut til å ha hatt en altertavle av Lars Pinnerud — eller i det minste en altertavle som Pinnerud laget figurer til. Alt som er igjen etter denne, er en Kristus-figur og en Moses-figur som befinner seg på Norsk folkemuseum. Dagens altertavle stammer fra 1876 og har et bilde malt av Axel Ender. Det viser oppstandelsen, og tavlen er nygotisk.

Det er sannsynlig at Pinnerud skar prekestol også, men det eneste som er bevart av denne, er himlingen, som er av samme type som den i Hof kirke og befinner seg på Folkemuseet. På Folkemuseet er også et par treplater med inskripsjoner fra Åsnes kirke, men det er ikke helt klart hvor disse er fra. I jubileumsboken spekuleres det i at de kan stamme fra en enda eldre prekestol enn Pinneruds. Dagens prekestol sies å være en gave fra familien Embretsen (se nedenfor), uten at jubileumsboken angir dato for den.

Kirken fikk sitt første orgel i 1799 i gave fra Ole Embretsen og hans far Jon Embretsen. Senere bevilget kommunen midlert til nytt orgel som ble bygget av L. Eriksen-Svendsen og innviet i 1878. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal og ble innviet den 30. august 1964.

Kirken har to kirkeklokker. Den største er støpt av Knud Christian Schmidt i Christiania i 1851. Den minste er fra 1877 og ble støpt av Anders O. Holte på Toten.

Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger i vestre utkant av en relativt stor kirkegård. På kirkegården står et minnesmerke over fire russiske soldater som døde i tysk krigsfangenskap mot slutten av krigen, samt altså et om slaget ved Trangen. Nord for kirken er et bårehus som ble oppført etter krigen etter at midler ble gitt i gave. Det ble ominnredet i 1980, da det ble innredet bårerom på bakkeplan. I 1987 ble det innredet kirkestue i kirkens nordre korsarm. Tidligere lå det kirkestall og uthus sørvest for kirken. Disse ble etterhvert flyttet til nord for kirken og så revet. Endel store bjerketrær på kirkegården som er avbildet i jubileumsboken, ser siden ut til å være fjernet. Det er parkeringsplass på den andre siden av fylkesvei 2078.

Åsnes kirke var prostikirke i Solør prosti før det ble slått sammen med Vinger og Odal til Solør, Vinger og Odal prosti i 2013. Prostebolig var ved Såset, 2–3 km fra Åsnes kirke, der presten (etterhvert prosten) hadde holdt til siden 1762 (residerende kapellan inntil Åsnes ble eget prestegjeld). Hovedbygningen brant ned til grunnen i 1929. Folk kom seg så vidt ut i tide, og kirkebøker og gammelt, verdifullt innbo gikk tapt. Menighetsrådet ville først flytte presteboligen, men ny hovedbygning ble oppført. Gården var eid av Opplysningsvesenets fond, men det later til at den er solgt. Jorden var for lengst forpaktet bort.

Åsnes kirke eier relativt store skogområder. Det sies i jubileumsboken at dette har bidratt med både materialer og andre midler til bygging av Gjesåsen kirke og Åsnes Finnskog kirke. Det har også vært konflikter med kommunen om disponering av midler fra skogsdriften.

Vestfra
Over kirkegården
Bårehus
Russisk krigsminne
Slaget ved Trangen
Gammelt kirkested

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tresfjord kirke

Tresfjord kirke
Bakgrunn
Tresfjord har hatt kirke siden middelalderen, uten at man vet når den første ble oppført. I 1690 ble det oppført en tømret korskirke. Den ble solgt på kirkeauksjonen, og ble i 1782 kjøpt av lokale bønder — også det på auksjon. Den lå noe vest for den nåværende kirken, og den var i dårlig stand og dessuten for liten i en tid med befolkningsøkning. Selv om det var trange tider etter napoleonskrigene, ble det besluttet å bygge ny kirke, og Erik Kroken var byggmester. Byggingen kom i gang i 1825, og kirken ble innviet den 17. juni 1828. (Den er siden omfattende reparert/restaurert bl.a. i 1927–29 og 2006–08. Før sistnevnte ble kirken stabilisert med stålstag.)

Kirkebygg
Tresfjord kirke er en åttekantet, laftet kirke med 220 sitteplasser (ifølge Kirkesøk, mens eldre kilder opererer med 270). Selve åttekantdelen er noe uttrukket, og det er våpenhus i vest og kor og sakristi i øst samt takrytter midt på taket.

Interiør og inventar
Om kirken utvendig ligner på en rekke andre i sitt slag, er utsmykningen og inventaret rikere enn i mang en landsens kirke. Her får vi et møte mellom empire og norsk folkekunst — noe nytt, noe overført fra tidligere kirke. Ikke lenge etter at kirken var ferdig, ble den malt innvendig av den svenske omreisende maleren Levin og østlendingen Østen Torp. Sistnevnte står bak akantusranker og blomster på nordveggen, mens Levin malte sørveggen med klassiske urnemotiver og hoder. (Ifølge billedtekstene på Kunsthistorie.com forholder det seg omvendt, men dette strider også mot jubileumsboken om Tresfjord kirke, og det virker mindre sannsynlig gitt Norges akantustradisjon, samtidig som en utlending godt kan tenkes å utføre det som er tidens mote.) Frisene ble malt på papir før det hele ble limt opp på veggene.

På korskillet henger en rekke malerier, hvorav tre (som viser korsfestelsen, Moses og Aron) stammer fra en tidligere altertavle og det ene (som viser nedtagelsen fra korset) er malt av Østen Torp. Over midtgangen er Karl Johans kongemonogram, og de fire midtmastene under tårnet har marmorert maling. Speifyllingene på galleribrystningen i vest har bilder av urner med blomster.

Koret er relativt dypt — og nestent katolsk, gitt at korskillet er så markant. Midt i kortaket er det malt en sol med «Jahve» skrevet på hebraisk.

Prekestolen, som er overført fra gamlekirken, står i skipet, men har oppgang fra koret. Stolen er i renessansestil og ble laget av Erik Skeidsvoll i 1687. Den er et praktstykke med portalmotiver og evangelistbilder med symboler. Over prekestolen henger det såkalte Tresfjordantemensalet, som er et av få slike alterfrontaler fra middelalderen som fortsatt er å finne i kirker her til lands.

Altertavlen er hovedsakelig skåret av Iver Knutsen Åsgjerdet, med sidevinger (i en litt annen stil) skåret av Sjur Iversen Skjegstad. Bildene, som viser korsfestelsen og Jesu dåp, er malt av Levin. Nederst utenpå korsfestelsesbildet er det festet noen figurer fra et nattverdstablå, trolig fra en tidligere altertavle. Fra denne antas også andre små figurer som er hengt opp rundt omkring i kirken, å stamme.

Døpefonten av tre er ifølge jubileumsboken fra gamlekirken. En ny ble laget i 1904, men den gamle kom i bruk igjen i 1930.

Først i 1921 fikk kirken orgel, visstnok et tysk sådan. Dagens Vestre-orgel er fra 1977 og har 14 stemmer. De to kirkeklokkene ble støpt ved Fabrikken ved Nidelven i 1856.

Flere inventargjenstander kunne nevnes. En rekke av disse er å se på bilder i oppslaget på Kunsthistorie.com.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har åpenbart blitt utvidet, og det nordligste området er bare delvis tatt i bruk. Nordøst for parkeringsplassen står en kirkestue fra 2006, og nærmere kirken står en lang, smal bygning som kan tenkes å være driftsbygning/redskapshus/servicebygg.

175-årsjubileum ble feiret i 2003. Det var bispevisitas i Vestnes i mars 2016. Menighetsbladet kan leses her.

Tresfjord kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hoff kirke

Hoff kirke

Bakgrunn
Kirkestedet Hovsvangen er et gammelt kultsted som går tilbake til førkristen tid. Det skal ha vært bygget kirke her på befaling fra Olav Haraldsson (den hellige) allerede i 1021 eller deromkring. Denne kirken kan ha vært en stavkirke, men man vet vel strengt tatt ikke noe konkret om den. Hoff fikk imidlertid status som tridjungskirke (i Hadafylke, sammen med Nikolaikirken og Norderhov), og det ble bygget en steinkirke. Den er tidfestet til siste halvdel av 1100-tallet på stilistisk grunnlag. Ved byggingen var kirken en treskipet basilika, men den er endret en god del gjennom årene. Endringene er skildret detaljert i en liten bok om kirken (se litteraturliste), men her skal vi nøye oss med å skildre et lite utvalg.

Hoff kirke
Hoff kirke
Hoff kirke

Bygningshistorie
Basilikaen hadde en takhøyde på 12 meter i midtskipet og 6 meter i sideskipene. Kirken hadde et tverrskip som nådde til sideskipenes yttervegger, og den hadde tårn over krysset. På nordsiden av kordøren er det funnet rester etter en nisje for et mariaalter, og det antas at det har vært en lignende nisje for St. Andreas på sørsiden, uten at spor etter det er funnet. Kirken hadde opprinnelig ikke vinduer på nordsiden.

Vestportal
Dør i skipets sørvegg
Dør i korets sørvegg
På fasaden

I 1508 var det et lokalt bondeopprør. Kirken ble brukt som festningsverk og ble satt i brann — ukjent av hvilken side i konflikten. Det var også en større ombygging i 1700-03. Ved begge disse anledningene ble det gjort endringer. I den siste ble et tretårn fjernet, og dagens vesttårn ble oppført, med våpenhus i tårnfoten. Man hadde tenkt seg et høyt spir, men tårnfoten sies å være for svak og ikke murt sammen med kirkemurene. Årstallet 1702 står malt på kalkpussen under takskjegget. Et tårnur med tallskive ble satt opp på nordre tårnvegg i 1713. I 1807 var det store reparasjoner i gulv og tak. I 1850-årene var sørveggen rapportert å være skrøpelig og gulvet nedslitt, og takstein måtte skiftes. I 1861 ble det gjort en god del arbeider. Blant annet ble gulvet skiftet ut, tak ble tekket om, og en trekule fra 1812 på tårnet ble skiftet ut med det korset vi ser i dag. Det var en større restaurering i 1894-95 ledet av arkitekt Johan Meyer. I tillegg til at arbeid ble utført, ble kirken nøye undersøkt og historisk utvikling dokumentert. Vinduer i både nord og sør stammer fra denne tiden. Det ble brukt sementmørtel til mye arbeid, selv om det ikke var tradisjonelt. I 1952 startet en restaurering av interiøret ledet av Finn Bryn. Kirken fikk nye dører, og hovedinngangen fikk kalksteinsinnfatning. Gallerier ble lagt om (ikke for første gang), og det ble lagt teglgulv i våpenhuset og tregulv ellers. Alt dette kan synes som en hel del, men er altså sterkt forenklet. Før vi går løs på inventaret, kan vi ellers nevne at kirken har 332 sitteplasser, og at korets akse er noe skjev i forhold til skipets, noe som visstnok er gjort med hensikt og bidrar til den gode akustikken. En rekke figurer kan observeres på kirkefasaden.

Kirkerom
Alterparti
Altertavle

Inventar
Altertavlen ble skåret i 1664 av Lauritz Lauritzen, som også er kjent som Brandvalmesteren for sine arbeider i Brandval kirke. Oppbygningen er ikke ulik den for tavlen i Brandval, men maleriet i hovedbildet her, som fremstiller nattverden, er malt av Knud Sevaldsen Bang, som var sogneprest her, i 1689 (et år som var å finne på tavlen til det ble feilaktig rettet til 1589 i 1803 ved en ommaling). Bildet er visstnok malt etter et stikk på tittelbladet til Kristian IVs bibel, utført av Andreas Grey. Tavlen ble undersøkt av Domenico Erdmann, og det later til at den var umalt til Sevaldsen malte den.

Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Presteportretter under orgelgalleriet

Kirken har hatt en rekke prekestoler. Blant annet skal den ha fått en ny en rundt 1594. I 1711 ble denne byttet ut med en skåret av Isak Israelsen Rønningby på oppdrag fra sogneprest Hans Holst. Dagens prekestol ble laget av Kristian Kloppen i 1829, og den ble malt om i 1895 og 1952. Israelsens himling ble imidlertid beholdt til 1894, da den ble solgt på auksjon og brukt som hagebord.

Døpefonten ble skåret av Lars Borg i 1703 og har form av en gutt som bærer kummen. Borgs døpefont ble også solgt på auksjon i 1894, men her skjønte kjøperen hva han hadde å gjøre med, og den ble senere gitt tilbake til kirken.

Kirken er kjent for sine portretter av sogneprester tilbake til 1401. De første bildene kom visstnok til på initiativ fra nevnte Knud Sevaldsen Bang, men det spekuleres i om de ble malt av ham selv eller av Didrik Muus. Tradisjonen er fortsatt opp til våre dager, skjønt portrettene har vært flyttt litt omkring i kirken ved oppussingene. Blant de avbildede prestene er Hans Riddervold og Anders Hovden.

Kirken hadde tidligere en skriftestol fra begynnelsen av 1600-tallet med utskjæringer over store deler av overflaten, deriblant flere menneskefigurer. Stolen stod i sakristiet, men befinner seg nå på Norsk folkemuseum.

Da dagens tårn ble bygget, ble klokkene flyttet over, men den minste klokken ble forært til Balke kirke i 1823. Det største klokken (opprinnelig fra 1662) sprakk i 1871 da man skulle ringe i tre dager ved dronning Louises død. Klokken ble da støpt om av Anders O. Holte i Kolbu. På den andre klokken står inskripsjonen «Fridrichswerck anno 1761».

Kirken har hatt en rekke orgler, visstnok allerede fra Knud Sevaldsen Bangs tid. Deler av et orgel fra 1723 med akantusutskjæringer på spillebordet ble laget av Jonas Rosendal på Hekshus. Dette orgelet ble reparert av Christian Andersen Ingelstad i 1792 og 1804, før det ble skiftet ut i 1878 og solgt til Norsk folkemuseum i 1897. I 1878 ble det montert et orgel fra Rieger, tatt i bruk på fastelavnssøndag av ingen ringere enn L.M. Lindeman. Da dette var modent for utskifting i 1959, ble det tatt vare på av Johan N. Bjerke, som bygget det opp igjen i sang- og musikkrommet Harmonien på Søndre Alstad. Dagens orgel kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble tatt i bruk 20. desember 1959.

Langt mer kunne nevnes av inventar, ikke minst kirkesølv, men interessarte får oppsøke kildene.

Kirkegårdsport
Kirkegård
Gravkapell
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som befinner seg på både nedsiden og oversiden av en vei som går gjennom området. Blant dem som er begravet på kirkegården, er Peder Fauchald, som var Østre Totens første ordfører. Steingjerder gjennom området vitner om utvidelser som har vært. På oversiden av veien forbi kirken står et gravkapell som ble oppført i 1926, ombygget i 1963 og påbygget fasiliteter som toalett og hvilerom for betjeningen i 1984. I tidligere nevnte bok om kirken omtales også «Totens Likhus», men det er noe uklart hva slags hus dette dreide seg om, og det finnes ikke rester av det i dag. Prestegården ligger nordøst for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hov kirke

Hov kirke

Hov er kommunesentrum i Søndre Land, men da Hov kirke ble innviet, den 12. september 1781, var den anneks til Fluberg. Det er en laftet korskirke med 480 plasser, og byggmester var Svend Olsen Odnes. Det sies at kirken trolig fikk ytre bordkledning fra starten av. Kirken avløste en tidligere kirke som ble revet i 1778. Denne var muligens fra 1649, etter at forrige kirke var blitt revet i 1648.

Som ved flere tidligere anledninger (Fluberg, Nordsinni, Lunde og Østsinni) hyret sognepresten, Niels Dorph (1709–86), inn Peder Aadnes til å utsmykke kirken. Aadnes hadde vært med som lærling da Eggert Munch laget alterbildet til Fluberg, basert på Rubens’ bilde Nedtagelsen fra korset slik motivet er gjengitt i et stikk av Lucas Vorsterman. I mellomtiden hadde Aadnes brukt det samme motivet i flere altertavler, og det gjorde han også i Hov-kirken.

Prekestolen er skåret av Hans Larsen, med rik rocailleornamentikk. Baldakinen er nyere og skåret av Ragnvald Einbu. Hans Jonassen Felde skar korskranken, men denne ble fjernet ved oppussing og «modernisering» til hundreårsjubileet, og etter det jeg forstår, er dagens korskranke delvis rekonstruert av Ragnvald Einbu.

Som i en rekke andre kirker var man på siste halvdel av 1800-tallet gått lei av det man anså for å være gammelmodig krimskrams. Interiøret ble radikalt forandret i oppladningen til hundreårsjubileet: Korskranken ble fjernet, og det meste ble overmalt med hvitt eller gull. Kirkestolene ble byttet ut, sakristiet ble flyttet østover, det ble laget inngang mot nord, og kirken fikk høyere vinduer. Tårnet ble endret og orgelet skiftet ut.

Senere fulgte flere bølger med restaureringer. I 1920 klarte Domenico Erdmann her som i andre kirker å finne tilbake til de overmalte fargene. Han renset altertavle, prekestol, baldakin og døpefont. Kirken fikk elektrisk belysning til 150-årsjubileet i 1931. I 1953 ble det innredet gravkapell og bårerom i kjelleren. Ytterligere restaurering og oppgradering av standarden fant sted i 1956. Nytt orgel kom til i 1960. Endelig ble det utført omfattende restaurering i forkant av 200-årsjubileet, og kirken ble gjenåpnet av biskop Georg Hille den 20. september 1981. I samme forbindelse ble det utgitt en jubileumsbok.

Det kan legges til at kirken har et par glassmalerier av G.A. Larsen fra 1915 (motiver: Guds lam og pelikanen), og at de to kirkeklokkene antageligvis er overtatt fra gamlekirken.

Hov kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden