Stikkord: Günther Schüssler

Brandval kirke

Brandval kirke

Bakgrunn
Brandval var egen kommune før 1964. I dag ligger det i Kongsvinger kommune, et par mil nord for byen. Etter reformasjonen ble de to kirkesognene Berger og Furulund slått sammen til ett annekssogn under Grue. De to kirkene var i dårlig forfatning på 1600-tallet, og det ble gitt tillatelse til å erstatte dem med én stor kirke på et beleilig sted. Kirken ble bygget på grunnen til gården Brandvold, og den tidfestes gjerne til 1651, som er årstallet for byggeregnskapet. Byggmester var Erich Olsen, og snekkeren Lauritz Lauritzen — også kalt «Brandvalmesteren» — var ansvarlig for innredningen i det som ble kalt Guds Aasyns kirke eller «Guds Aasjuns Anneks».

Brandval kirke
Brandval kirke

Kirkebygg
Brandval kirke er en laftet korskirke med 330 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte. Det er kor i den østre korsarmen og sakristi i forlengelsen av den. Kirken hadde opprinnelig takrytter, men har nå vesttårn fra en ombygging i 1876–77. Kirken fikk tidlig både innvendig og utvendig bordkledning, noe som i disse dager gjør det vanskelig å ta ut trevirke til aldersbestemmelse fra det fredede bygget. Det kunne ha vært interessant for å fastslå om det virkelig er brukt materialer fra de eldre kirkene i laften, slik ryktet sier.

Etter innvielsen er kirken restaurert og eventuelt ombygget flere ganger. Den kirken som ble solgt på den store auksjonen i 1723, var relativt nedslitt, og det ble utført større vedlikehold og ominnredninger i 1728. Flere av det større gårdene i området fikk laget kirkestoler på denne tiden, og ikke minst malte Thomas Blix Lauritzens inventar, som hadde stått trehvitt i alle år. I 1830 måtte tårnet (over krysset) settes i stand, men det var ikke nok midler til å gjøre det i full størrelse, så det ble med en tårnstump. Taket fikk tegltekke istedenfor spon, kirken fikk utvendig panel og ble malt, og den fikk nytt gulv og nye gallerier. I 1844 fikk den sitt første orgel.

Den mest gjennomgripende ombyggingen skjedde i 1876–77 under ledelse av Günther Schüssler. Da fikk kirken i bunn og grunn den formen vi kjenner igjen nå med vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt sakristi i øst. Det ytre taket ble lagt om og nytt ytre panel ble lagt. Mer kontroversielt er at inventaret ble kastet ut og erstattet med nytt inventar etter tidens smak. Dette omfattet en altertavle med et oppstandelsesbilde malt av Christen Brun, en ny, enkel prekestol og dessuten nye kirkebenker. Ansvarlig for dette var Ole Bergqvist. Kirken fikk også dagens dør- og vindusformer i sveitserstil.

I 1914 ble det satt inn to glassmalerier i koret. Disse ble flyttet til gravkapellet i 1967. Til jubileet i 1951 ble sidegalleriene fjernet, vegger ble avlutet og noe interiørarbeid ble utført. Mer omfattende var en restaurering i 1966-67 der det gamle barokkinventaret ble hentet tilbake fra Folkemuseet og satt inn i kirken igjen. Dette arbeidet skjedde på initiativ fra sogneprest Erik Svenke Solum, som har beskrevet det utførlig i en bok om kirken.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Inventar
Altertavlen ble altså skåret av Lauritz Lauritzen i 1651, malt av Thomas Blix i 1728, fjernet fra kirken i 1877 og restaurert og gjeninnsatt i 1966-67. Ved gjeninnsettelsen var tavlen i dårlig stand og måtte restaureres. En rekke av figurene er ifølge Wikipedia skåret av Anton Skyrud og av treskjærer Fridstrøm og sønn, til dels etter figurer i andre altertavler som antas å være skåret av Lauritzen. Stilen er utpreget barokk. Motivet i det store midtfeltet er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Utenfor dette finner vi figurer av Moses og Aron. Over korsfestelsen ser vi oppstandelsen og himmelfarten og øverst en figur av den seirende Kristus. Det er også en rekke andre figurer i tavlen. Også prekestolen, som har himling og befinner seg på nordsiden av koråpningen, er av Lauritzen og Blix fra 1651 / 1728.

Døpefonten fra 1651, som var overført til Folkemuseet, kunne ikke rekonstrueres i sin helhet. Alt man hadde, var en sekskantet overdel i tre. Døpefonten, i kleberstein, er datert til ca. 1175-1250. Den har trolig stått i en av de eldre kirkene, men blitt erstattet med en ny i 1651. Denne har så blitt byttet ut igjen senere — kanskje i 1876-77. Det vet vi ikke. På 1960-tallet ble så den nevnte toppen satt oppå klebersteinsfonten. Ved samme anledning ble et døpefat i sølv fra 1929 gitt til Roverud kirke sammen med en klebersteinsring (til døpefont) fra samme år, og et eldre messingfat ble tatt i bruk igjen.

Nåværende orgel er fra 1962, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er fra 1856 (O. Skierbakk) og 1986 (Olsen Nauen). Mye av kirkens tekstiler er laget av Eva Skarderud Jensen på 1980- og 1990-tallet. Det dreier seg om messehagler, stolaer, antependier og lesepultkleder samt et veggteppe til bårehuset.

Gravkapell
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er ca. 120 meter ganger 90 meter etter å ha blitt utvidet, bl.a. i 1983. En urnelund ble innviet i 1984. Gravkapell ble oppført i 1916 og innviet den 8. februar 1917 (ifølge boken om kirken, men årstallet på vindfløyen er 1915). Det fikk i 1967 overført glassmalerier fra kirken. Også altertavlen med Christen Bruns bilde er overført og står på galleriet. Gravkapellet fungerer i dag som kirkestue og er blitt påbygget og pusset opp flere ganger.

Videre finnes et servicebygg, «kombinasjonsbygget», tegnet av arkitekt Motzfeldt og ferdigstilt sommeren 1985. Bygget har redskapsrom, spiserom, kontorplass, sanitæranlegg for kirketjenere og bårerom til erstatning for det som var under kirkestuen. Det står et krigsminnesmerke på kirkegården.

Fra gammelt av var det prestekontor/menighetskontor i nordenden av hovedbygningen på prestegården på Roverud (som i dag drives av Solør-Odal Landbruksrådgivning). I 1992 ble disse kontorfunksjonene flyttet til lokaler ved Roverud samfunnshus, der de fortsatt er. Dette omfatter kontorer for prest, menighetssekretær, organist og diakon og møtelokaler for menighetsrådet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grue kirke

Grue kirke

Bakgrunn
Når det handler om Grue kirke, tenker mange på den tragiske brannen 1. pinsedag 1822, som går for å være vår verste brannkatastrofe. På en minnestein på kirkegården står det at 113 mennesker døde i brannen, men Wikipedia bruker tallet 116 og antyder at det kan ha vært 117, og ifølge Store norske leksikon var det 113 fra Grue og fire utenbygdsfolk. Katastrofens omfang hadde sammenheng med at dørene vendte innover, slik at folk ikke kunne komme ut i den panikken som oppstod. Særlig alvorlig var det at en av dissse dørene sperret for trappen ned fra et galleri. I etterkant ble man pålagt å hengsle om kirkedørene så de vendte utover, noe som økte sikkerheten, selv om det gikk ut over en rekke gamle portaler, som ble brutalt behandlet. Brannen i Grue er ellers behandlet litterært/filosofisk av Peter Wessel Zapffe.

Gamlekirken som brant i 1822
Grue (Kirkenær) har hatt kirke siden middelalderen. Tidligere lå kirken lenger nordvest, bortenfor prestegården, mellom gårdene By og Skulstad. Kirken var viet til Johanns Døperen den 7. november. Den er første gang omtalt i et brev fra 1224, uten at man vet akkurat når den ble oppført. Jubileumsboken antyder 1100-tallet. Den eneste egentlige beskrivelsen av gamlekirken ser ut til å være fra 1739. Det virker også uklart om det er samme bygg. Kanskje var det som ved enkelte kirker at det som opprinnelig var en stavkirke, fikk deler av bygget byttet ut eller utvidet med laftedeler gjennom flere utvidelser inntil det ikke var noe særlig igjen av det opprinnelige.

Kirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723. Den ble (sammen med Brandval kirke) kjøpt av kaptein Adolph Carl Helm og Colbjørn Olsen Stemsrud, og allerede samme år ble den solgt videre til allmuen. Kirken ble sagt å være i meget slett tilstand, og i kjøpsbetingelsene hadde krav om reparasjoner, som ble gjennomført i 1727. Det ble også utført innvendige arbeider i 1732. I en besiktigelse i 1739 ble kirken ifølge jubileumsboken beskrevet som en korskirke med sinklaftede vegger, unntatt veggene i vest og øst, som var av reisverk. Over krysset hadde kirken tårn med spir og fire pyntefialer. Det var klokkestøpul over våpenhuset i vest og sakristi utenfor nordre korsarm. Kirken hadde svalganger i vest og sør. Vinduene (ni i tallet) var langt oppe på veggen og hadde små, blyinnfattede ruter og var utstyrt med jernstenger. Kanskje var kirken blitt utvidet i 1609, et årstall som skal ha stått på vindfløyen i spiret. Det skal ha kommet til pulpiturer på galleriene etter denne besiktigelsen.

Etter dette er det flere rapporter om kirkens dårlige tilstand, og nærheten til Glomma bød på problemer for både kirke og prestegård med jorder. I 1773 ble prestbolet flyttet fra den gamle Grue gård til Søndre Skulstad, som fortsatt er prestegård, og den gamle prestegården er siden tatt av Glomma. Det foregikk faktisk arbeid for å flytte kirkestedet også. Tillatelse ble gitt i 1794 uten at det ble gjennomført. Under bispevisitasen i 1817 var det også enighet om at kirken burde flyttes, uten at det skjedde. Vi vet ikke om det skyldtes utgifter eller uenighet om tomt eller materialbruk. Kirken var tilsynelatende i elendig stand, og i 1822 brant den altså, muligens som følge av gnister fra et gammelt røkelseskar som ble brukt til å hente glør til alterlysene. Ifølge jubileumsboken skal røkelseskaret fortsatt finnes i Universitetets oldsaksamling. Et døpefat fra kirken befinner seg på Folkemuseet. Jubileumsboken konstaterer: «I dag er også kirketomten forsvunnet. Stedet der kirken lå er forlengst brutt ut av Glomma…»

Minnestein over brannen
Røkelseskar fra Grue
Døpefat fra Grue

Dagens kirke
Den nåværende kirken ble altså oppført på et nytt sted, på Vollermoen, et høydedrag i sørkant av Kirkenær sentrum. Kirken ble tegnet av H.W.F. von Linstow, slottsarkitekten, som på den tiden var i ferd med å utarbeide mønstertegninger for kirker på landet. Tegningene ble tilpasset og bearbeidet av hans elev Ole Peter Riis Høegh, som senere ble stadskonduktør i Bergen, og hvis far omkom i brannen. Kirken stod under tak i 1825, men så var det stillstand i arbeidet et par år pga. finansieringsproblemer. Innredningsarbeidet kom i gang i april 1828, og kirken ble innviet den 28. september samme år.

Grue kirke
Grue kirke
Grue kirke

Grue kirke er en langkirke i pusset tegl. Wikipedia kaller den det første nygotiske byggverket i landet, men det er en karakteristikk jeg er uenig i. Riktignok har den gotiske, eller spissbuede, vinduer, men stilistisk har den knapt noe til felles med de kirkene vi ellers kaller nygotiske, som det ble bygget mange av fra 1850-tallet og utover. Da er karakteristikken på Arkitekturhistorie.no mer treffende: «en enkel stil influert av klassisisme med innslag av gotikk (spissbuede vinduer)». Uansett er det en flott, og relativt stor, kirke: 47 ganger 18 meter, 500 sitteplasser. Vesttårnet med kuppelen gir nærmest bysantinske assosiasjoner. Kirkens fremtreden skyldes imidlertid delvis senere endringer.

Kirken ble ombygget i 1864, blant annet pga. svakheter ved konstruksjonen (eller kanskje snarere utførelsen) og behov for oppvarming. Ved den anledning ble hele takkonstruksjonen fornyet, og innvendig ble det endret fra tønnehvelv til synlig sperreverk med kløverbladsornamenter. Kirken ble pusset grundig opp innvendig i 1873–75 og ble innredet etter tidens smak med bl.a. ny altertavle og prekestol. Kirken ble ellers pusset opp utvendig bl.a. i 1930-årene, og den ble omfattende restaurert i 1975–77.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor våpenhuset (tårnfoten), og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Det er omgitt av sakristier, slik at hele bygningskroppen har samme bredde.

Altertavle
Christen Bruns alterbilde
Prekestol
Orgel

Linstow tegnet også prekestolen, som ble utført av byggmester Jens Wessel til kirkens åpning. Altertavlen har et kors med bladgull på blå bakgrunn. Fra 1875 og til nevnte restaurering hadde imidlertid kirken en annen altertavle med et bilde som gjerne kalles «Jesus med utstrakte hender», malt av Christen Brun. Dette bildet er tatt ut av rammen og hengt opp i våpenhuset. Under bildet i tavlen var et sitat fra Matt 11, 28: «Kommer hid til mig, Alle som arbeide og ere besværede! og jeg vil give Eder Hvile.» Døpefonten (1874) i rød granitt er tegnet av Wilhelm von Hanno og fremstilt i hans verksted.

Malmen fra klokkene i den nedbrente kirken ble støpt inn i de nye. Klokkestøper Anders Riise gjorde arbeidet i 1826, men levering og betaling ble besørget først i 1828. Nåværende orgel ble installert i 1998 etter lengre tids innsamlingsaksjon. Det er bygget av Brødrene Torkildsen. Ifølge kommunen fikk kirken nytt utvendig tak og nytt lydutstyr i 2009, og i 2010 fikk den nytt antependium, sydd av Ella Rismoen etter modell av en original fra 1828.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet en rekke ganger, og nye felt har blitt tatt i bruk. Vest for kirken står et gravkapell (ark. Ivar Næss) oppført i 1909–10. Interiøret ble restaurert i 1953–54 etter tegninger av Esben Poulsson, og kapellet har et alterskap av Kåre Jonsborg. En kirkestall ble oppført vest for kirken i 1868 og revet i 1939. Minnesmerket over brannen står like innenfor vestre kirkegårdsmur, og nær det gamle kirkestedet står en informasjonstavle om brannen. På gresset vest for parkeringsplassen ved kirken står et krigsminnesmerke.

Grue kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Romedal kirke

Romedal kirke

Bakgrunn
Dagens steinkirke i Romedal avløste en annen steinkirke som var viet til sankt Peter og gikk under betegnelsen Peterskirken. Kunsthistorikeren Anders Bugge sa om den: «Det første gotiske gudshus vi har noe kjennskap til på Hedemarken var kanskje den gamle stenkirken i Romedal, visstnok revet etter at siste gudstjeneste var holdt der 4. juli 1886.» Nå kan det riktignok hevdes at bilder viser at den hadde rundbuer (eller muligens en blanding av spissbuer og rundbuer). Det antydes at kirken var fra ca. 1250 eller litt før. (Årstallet 1307, som var risset inn på korveggen og i tårnet, stod med arabiske tall og var fra etter reformasjonen.) Kirken hadde rektangulært skip (innvendige mål: 14,8 m x 11,5 m), rett avsluttet kor (7,2 m x 7,2 m) og tårn i vest.

Kirken tegnet av Gerhard Schøning
Petrikirken 1881

I likhet med dagens kirke lå Peterskirken på grunnen til gården Vang (prestegården, som ligger vest for kirken, lagt ut for salg i 2024). Det skal dreie seg om et gammelt hov nær et vadested over elven Rauma (Starelva). Plasseringen og grunnarbeidet var problematisk med store telehiv som laget sprekker i kirken og tårnet. Litt før 1700 var tårnet så dårlig at klokkene ble tatt ned og satt i en støpul. Siden er det formodentlig gjort noe med elveløpet. Kirken ble beskrevet som «brøstfeldig» i 1732, og tårnet ble tatt av lynet samme år. Det ble så revet og nytt tårn reist. Utover 1800-tallet forfalt kirken. Etter en bispevisitas i 1881 ble det utarbeidet en ingeniørrapport som levnet liten tvil om at noe drastisk måtte gjøres.

Dagens kirke
Ny kirke ble tegnet av Günther Schüssler (som ikke lenge etter tegnet Sand kirke i Nord-Odal). Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt 4. juli 1886. Så ble den revet, og ny kirke ble oppført på samme tomt med en viss gjenbruk av materialer.

Romedal kirke
Vestportal
Romedal kirke

Romedal kirke er en nygotisk langkirke i stein (med murpuss) som ble innviet av biskop Arnoldus Hille den 23. november 1887. Kirken har rektangulært skip, kort, polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier samt vesttårn. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 440.

Tidligere altertavle
Til å begynne med hadde altertavlen en kopi av Adolph Tideamands alterbilde i Tyristrand kirke. Foto: C. Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Inventar
Det sies at orgelet ikke var ferdig til innvielsen, men Romedal Hornmusikkforening spilte. Utstyret var litt annerledes enn i dag. Sogneprest Gedde gav et nytt alterbilde til kirken i form av en kopi av Adolph Tidemands altermaleri fra Tyristrand kirke, som fremstiller Kristi himmelfart og gjerne omtales som «Kristus i skyen». Senere er denne tavlen skiftet ut med den altertavlen Johannes Skraastad laget til gamlekirken i 1675, som hadde vært deponert på Folkemuseet (etter at et forslag om å selge den ble nedstemt i 1887). Tavlen har bare én etasje med bilde og figurnisjer, men det er mulig at den har hatt en etasje til. Maleriet i midten viser korsfestelsen og er flankert av statuer av Aron (til venstre) og Moses. Øverst ser vi den tronende Kristus. Tidemand-kopien henger på skipets sørvegg.

Kirkerom mot koret
Alter og altertavle
Mot orgelgalleriet

Likeledes er prekestolen fra kirkens nygotiske ungdom byttet ut med Skraastads prekestol laget til gamlekirken i 1675. Den har sekskantet himling og oppgang med lukkbar dør. I tre sidefelt med muslingskall er det fremstillinger av evangelistene Matteus, Markus og Lukas. Det er nærliggende å anta at det har vært en tilsvarende med Johannes.

Korhimling
Prekestol
Døpefont
Epitafium

Kirken ble pusset opp utvendig i 1957–58 og innvendig rundt jubileet i 1937 (da interiørfarger ble satt av Finn Krafft) samt i 1960–65 (gjenåpning 16. mai 1965). Det var ved sistnevnte anledning at det gamle stasinventaret ble tilbakeført til kirken. Korbuen ble dessuten gjort rundbuet istedenfor spissbuet, og både kor og skip fikk ny himling. Korets himling har en stilisert stjernehimmel med kors i midten og evangelistsymboler rundt omkring. Skipets bølgeformede himling er høyst uvanlig for en nygotisk kirke. Den bringer tankene mer hen på et auditorium, men skal være gunstig for akustikken.

Døpefonten i granitt er fra 1888, og i koret er det vinduer med glassmalerier av Frøydis Haavardsholm fra 1938. Disse stod opprinnelig i korets skråvegger, men er siden flyttet til sideveggene. Kirken har også et epitafium over sogneprest Christen Steffensen Bang og hans hustru fra 1636. Bang var en pioner innen norsk boktrykkerkunst. I Universitetets oldsaksamling er et triumfkrusifiks fra Romedal kirke, muligens laget i et verksted ved Nidarosdomen rundt 1270. I kirken henger en kopi skåret av Asbjørn Busterud i 1967.

Romedal kirke – Krusifiks i Oldsaksamlingen
Romedal kirke – Krusifiks i kirken
Romedal kirke – Kristus i skyen

Kirkens første orgel var altså ikke ferdig til innvielsen. Det kom fra August Nielsen. Nåværende orgel er et 21 stemmers snertingdalorgel fra 1966. De to kirkeklokkene ser ut til å være støpt av Erik Schmidt (Christiania) i 1739, for siden å sprekke og bli støpt om (Olsen Nauen 1931 og 1947). Kirkesølvet ble stjålet i et innbrudd i 1981, men det meste er siden kommet til rette, og det er laget kopier av resten.

Kirkegård
Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. I 1963–64 ble det foretatt omfattende dreneringsarbeider, og i 1977 ble den utvidet med 7 dekar sørover. Ytterligere ca. 9 dekar mot vest er båndlagt til fremtidig bruk, ifølge jubileumsboken fra 1987. Like innenfor inngangen til kirkegården (sørvest for kirken) står et gravkapell oppført i 1914 (som et skilt over døren forteller). Kapellet ble pusset opp innvendig i 1952 og fikk da en altertavle utført av Per Vigeland. Kapellet har et orgel, og jubileumsboken forteller om oppussingsplaner i 1987. Det er vanskelig å forstå annet enn at dette er det samme bygget som Riksantikvaren ifølge jubileumsboken anbefalte fjernet i 1965 og erstattet med et mer diskré utformet bårehus. Undertegnede oppfatter imidlertid ikke huset som skjemmende. På kirkegården står dessuten et krigsminnesmerke. Ute på parkeringsplassen står et kombinert bårehus og driftsbygning fra 1982. Romedal kirke ble pusset opp i 2014.

Gravkapell
Krigsminnesmerke
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sand kirke

Sand kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Sand kirke i Nord-Odal ligger i kommunesenteret Sand, på nordvestsiden av Storsjøen. Stedet har hatt kirke siden middelalderen, i katolsk tid viet til Olav den hellige. Middelalderkirkestedet var ca. 700 meter nordvest for dagens kirkested. Det skulle bli utpå jordet nordøst for fylkesvei 24 like før man kommer til Sand nordfra. Som for dagens kirke lå grunnen opprinelig til gården Nedre Sand (gnr. 34). Gården forble ifølge bygdeboken udelt til 1887. Mye av Sand tettsted ligger for øvrig på grunn som var festet under gården, noe som i en årrekke var kilde til konflikt om festepris og innløsningspris.

Middelalderkirken antas av Riksantikvaren å ha vært en stavkirke, men noen nærmere skildring av den lar seg vanskelig oppdrive. «Sandzkirkia» er omtalt i Biskop Eysteins jordebok (1394), og for øvrig er sognet ifølge bygdeboken nevnt flere ganger i 1390-årene og på 1400-tallet. Det fremgår av Pavel Huitfeldts stiftsbok (1570-årene) at «Sannd Capel» lå under Strøm kirke ved Skarnes. Jens Nilssøns rapporter fra Sand er ikke helt til å bli klok på. I et register over prestegjeld og kirker (fra 1591?) sies det «…men Sand ligger øde.» I 1597 heter det imidlertid: «Til Strøm ere 4. annexer […] 3. annex, Sandskircke ligger i norduest 2 1/2 mijll, der giøris tienniste huer femte Søndag.» Hadde kirken blitt satt i stand, og hvordan hadde det stått til i 1570-årene, som Huitfeldt rapporterte fra? I Odalsboka omtales en rekke reparasjoner på 1600-tallet, og det fortelles at kirken fikk nytt alter i 1620-årene. På overgangen mellom 1600- og 1700-tallet skal tre av fire annekser under Strøm ha vært «gamle og brøstfeldige annekskirker», og Sand var formodentlig blant disse.

Ifølge boken Minder fra gamle dage i Nordre Odalen ble kirken på et tidspunkt flyttet til nåværende sted og satt i stand. Riksantikvaren antyder at det kan ha skjedd en gang rundt 1690, uten at det egentlig dokumenteres. Ifølge Odalsboka var kirken i god stand i 1732. Den var da i privat eie etter at landets kirker ble auksjonert bort i 1720-årene. Det fremgår av «Minder…» at sogneprestens sønn var en av tre kjøpere av prestegjeldets kirker, og at han etterhvert overtok enda en tredjedel til av eierskapet. I 1796 var det besiktigelse etter reparasjoner.

En blyanttegning samt omtale tyder på at kirken var en langkirke i tre, skjønt hva som var igjen av middelalderens angivelige stavkirke, kan man jo lure på. I Odalsboka sies det at kirken var laftet og hadde utvendig panel. Prestegjeldet ble delt i Nord-Odal og Sør-Odal i 1819, og Nord-Odal var da også egen kommune (eller eget formannskapsdistrikt) fra 1838. Dermed ble Sand prestegjeldets hovedkirke. Særlig mer forteller ikke de undersøkte bygdebøkene, men vi kan kanskje anta at kirken forfalt noe og ble for liten, ikke minst etter bestemmelsen som kom i 1851 og krevde at 30 % av menigheten skulle ha plass i kirken samtidig. Vi må nok også anta at kommunen kjøpte kirken tilbake fra de private eierne. Dette munnet så ut i ønske om nybygging

Av inventar i gamlekirken ramser Minder… opp kalk og disk, en messehagel, en messeserk, to store og to små lysestaker, et messingbekken til fonten, en liten klokke som har sprukket og er ubrukelig, og en alterbok som brukes i begge Nord-Oddal-kirkene. Av litt større interesse er kanskje en prekestol fra 1600-tallet (eller 1717?) som i dag befinner seg på Norsk folkemuseum. Den har evangelistbilder. Nord-Odal bygdebok omtaler også en altertavle som kirkeverge Per Tjøstelsen skal ha gitt til kirken i 1684. Bygdebokforfatteren mistenker Tjøstelsen for å ha malt tavlen selv, og den skal ha blitt sendt til Folkemuseet i 1903.

Dagens kirkebygg
Kirken ble tegnet av Günther Schüssler. Ifølge Arkitekturhistorie.no stod han også bak oppføringen. Mot dette sier Nord-Odal bygdebok at Karl Gunerius Christoffersen var byggmester. Kirken ble oppføtrt like nord for gamlekirken og innviet i 1891. Den kan utenfra se ut til å være en korskirke med svært korte tverrarmer, men møbleringen er som for langkirke. Kirken er av tre og har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier. Antall sitteplasser oppgis til 525.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen og et stykke langs langveggene. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, men er noe avskjermet i høyden. Korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv.

Altertavlen er fra 1891 og har en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator (trøsteren). Videre skal også prekestolen være fra 1891, mens døpefont og dåpsfat ifølge kirkeleksikonet er overført fra den tidligere kirken. To kirkeklokker er fra O. Olsen & Søn fra 1891. Ifølge orgelregisteret hadde kirken tidligere et Næss-orgel fra 1893. Dette ble i 1978 byttet ut med et orgel bygget av Eystein Gangfløt i 1978, men den gamle fasaden er beholdt.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på et høydedrag, og kirkegården strekker seg nedover mot Sollauståa. Nordvest for kirken står et gravkapell som ifølge Nord-Odal bygdebok er oppført av Karl Fr. Christoffersen (sønn av byggmesteren som oppførte kirken). Nord for kirken står en minnebauta over napoleonskrigene og et minnesmerke over lokale ofre for andre verdenskrig.

Tidligere nevnte Nedre Sand var prestegård. Ifølge bygdeboken lå gården under prestegården i Odal minst siden 1500-tallet, og det antydes at den kan ha blitt uteglemt i Biskop Eysteins jordebok. Det kan se ut til at første prest som det finnes belegg for at bodde på Nedre Sand, var Søren Dahl, som bodde der i 1828–34. Før det holdt presten til ved Oppstad. Den tidligere prestegården er ikke lenger eid av Opplysningsvesenets fond, men av Prestgarden Kulturfellesskap.

Fra sørvest
Fra vest
Krigsminnesmerker
Port mot gravkapellet
Gravkapell
Kirkegård ned mot Sollauståa

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vinger kirke

Vinger kirke

Bakgrunn
Vinger kirke ligger på Tråstadberget, sør for Kongsvinger festning. Dagens kirke avløste en kirke som er omtalt i Håkon Håkonssons saga (i skildringen av et slag i 1227) — trolig en stavkirke viet til Johannes døperen, skjønt en tegning fra 1676 viser en korskirke, så den var kanskje blitt ombygget. Denne ble revet på begynnelsen av 1700-tallet, noen år etter at dagens kirke stod klar. Den stod ved Hov, på østsiden av Glomma, like ved der prestegården lå. Stedet var flomutsatt og dessuten på feil side av Glomma i forhold til byen. Men kirkestedet ble altså flyttet i 1697, da dagens kirke ble bygget. Innviet ble den først i januar 1699 — ved superintendent Hans Rosing. Den fikk samme navn som domkirken i Christiania, Vår Frelsers kirke.

Vinger kirke
Vinger kirke
Vinger kirke

Kirkebygg
Vinger kirke er en hvit, tømret korskirke. Den er hovedsakelig laftet, mens gavlene er i bindingsverk. Bordkledning kom først en god del år senere — den ytre etter 1715. Byggmester var Peder Gundersen Norigarden fra Gudbrandsdalen, og tårnbygger var Hans Staal. Kirken har tre gallerier og ca. 600 sitteplasser. Det nåværende tårnet med løkkuppelen er fra en ombygging i 1854–55 etter at kirken var nedslitt og trengte oppussing. Kirken var tidligere brunrød, men ble malt hvit i 1868–69. På slutten av 1890-tallet ble kirken igjen omfattende restaurert, denne gangen under ledelse av Günther Schüssler, som døde mens arbeidet pågikk og er gravlagt her. Interiøret ble forsiktig restaurert i 1963–65.

Kirken var for øvrig blitt solgt til kommandanten på festningen ved kirkeauksjonen i 1723. Rundt 1750 kom den over på menighetens hender. I begynnelsen bar den et visst preg av å være garnisonskirke, og plassen foran kirken ble brukt som ekserserplass. Etterhvert vokste kjøpstaden Kongsvinger, og kirken ble mer preget av det sivile liv. I 1870 ble kirken erklært å være Vinger kommunes eiendom.

Interiør og inventar
Kirkerommet har nå buehvelv, men opprinnelig hadde den flat takhimling. Det er ikke mye igjen av det opprinnelige inventaret, som må ha omfattet litt av hvert fra den gamle kirken.

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Lesepult
Døpefont
Orgel

Alterutsmykningen består av et innrammet krusifiks. Krusifikset skal være fra 1300-tallet og er laget av en ukjent kunstner. Det ble funnet på loftet på 1920-tallet og har trolig vært i den gamle kirken. Opprinnelig brukte man altertavlen fra den gamle kirken, men det later til at den ble skadet. I 1783 er det snakk om at man har en tavle som er i god stand, men som trenger maling. Muligens dreide det seg om samme tavle. Etter ombyggingen i 1854–55 manglet det altertavle. (Man brukte et snekret kors.) Det ble samlet inn midler, og et maleri av Christen Brun som forestiller Jesus i Getsemane, ble innkjøpt og brukt som alterbilde. I sogneprest Harald Devolds tid (1924–33) eller i 1947 — avhengig av hvordan man tolker kildene — ble Bruns bilde flyttet til fondveggen i gravkapellet. Da gravkapellet ble revet, ble bildet plassert i krematoriets underetasje. Er det dette bildet som henger på nordre tverrarms østvegg?

Prekestolen ble overført fra den gamle kirken, men den ble relativt raskt byttet ut med en prekestol med lydhimmel fra 1704. Jubileumsboken sier at denne trolig ble byttet ut på 1800-tallet, muligens under ombyggingen i 1854–55. I Devolds tid ble imidlertid den enkle prekstolen staset opp med figurer skåret av Ole Boger, og den fikk en lydhimmel over seg som kan ses på et bilde i jubileumsboken. Senere er himlingen fjernet og dekorasjonene forenklet. Også andre ting fra Devolds tid er endret i ettertid. På motsatt side i forhold til prekestolen står en lesepult.

Døpefonten (like ved siden av prekestolen) er fra 1175–1250 og i kleberstein. Den er trolig overført fra den gamle kirken. I 1886 ble døpefonten oversmurt med oljemaling, og i 1891 fikk kirken en ny døpefont. I 1933 ble imidlertid middelalderdøpefonten delvis omhugget av Boger og tatt i bruk igjen.

Kirken fikk i 1839 et orgel som ble plassert over alteret. Dette ble i 1895 avløst av et orgel på orgelgalleriet over hovedinngangen. Mange av orgelpipene til 1839-orgelet ble solgt i 1918, men det finnes fortsatt rester igjen over og bak alteret. Et hammondorgel anskaffet i 1937 ble ingen suksess, og orgelet fra 1895 ble restaurert etter krigen. Et orgel bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk ble tatt i bruk i 1960, og det ble også anskaffet et harmonium til bruk om strømmen skulle bli borte. Det sies at orgelet aldri har vært godt, og det var lenge i ustand. Det ble satt i gang innsamling til nytt orgel med sikte på montering i tide til grunnlovsjubileet i 2014. Dette orgelet (27 stemmer, 2 manualer og pedal — se også her) er bygget av Ålems orgelverkstad og ble innviet 10. november 2013.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Inntil 1805 var det faktisk anledning til begravelse under kirkegulvet — for den som hadde råd til det. En rekke lik ble tatt opp og begravet ute på kirkegården ved en reparasjon av kirkegulvet i 1887. Likeledes ble det tatt ut kister fra under våpenhuset i 1936. Disse ble undersøkt først i 1980 og viste seg å være hovedsakelig barnekister fra 1700-tallet. Kirkegården er utvidet en rekke ganger, og det ble fra 1971 bygget et krematorium som ble tatt i bruk i 1973 og formelt overlevert i 1975. Det er en urnelund i bakken nedenfor krematoriet. Det fantes en stund et gravkapell (bygget i 1914), men da krematoriet stod klart, ble det brukt som bårehus, og gravkapellet ble revet. Krematoriet har riktignok en liten sal på 60 plasser, men ellers foregår begravelser fra kirken.

Nevnte Hov prestegård ble for øvrig solgt på auksjon i 1910 og videresolgt til kommunen i 1921. En parsell av eiendommen Rolighed ble tatt i bruk som ny prestegård i 1913, idet hovedbygningen fra 1859 ble satt i stand. Før krigen stod den tom for reparasjon. Tyskerne flyttet inn og etterlot hus og tomt i elendig forfatning. Det ble oppført en ny prestebolig i 1953. Den såkalte Klokkergården ligger i Vestre Solørveg 1 (tidligere Kirkestredet 5).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Åsnes kirke

Åsnes kirke

Åsnes kirke nær Flisa er tredje kirke som bærer navnet — på tredje kirkested. Historien går rundt 800 år tilbake.

Åsnes 1
Første kirke, som var viet til jomfru Maria, lå ved det som i middelalderen het Nordre-Åsnes og nå heter Åsnes Østre. Kirken er nevnt flere ganger i biskop Eysteins jordebok fra 1394. Det antas at det dreide seg om en stavkirke, og ifølge et oppslag på stedet viser undersøkelser at trærne som er brukt, er felt rundt 1300. Takbord som er funnet på gården Østre Holmen, er registrert av Riksantikvaren. Presten skal på denne tiden ha bodd på Mellom-Åsnes og klokkeren på Vestre Holmen. Kirken antas å ha stått omtrent til reformasjonen. Det står et minneoppslag ved det gamle kirkestedet.

Åsnes 2
Kirke nummer to antas å ha ligget på grunnen til gården Telle, sør for jernbanelinjen ikke langt fra dagens kirkested, uten at nøyaktig plassering er kjent. Den har formodentlig eksistert på 1500-tallet og omtales i jubileumsboken som en langkirke i tre med takrytter på skipet og fire små fialer rundt hovedspiret. Flere befaringer omtales. I 1686 omtales kirken som noe skrøpelig og med behov for reparasjon, i 1720 er den for liten og dessuten brøstfeldig. I 1702–04 ble kirken restaurert og utvidet til korskirke. Den fikk også nytt sakristi, nytt korskille og ny innredning mv. Alt dette viste seg likevel å være utilstrekkelig for den skrøpelige kirken, og etter en befaring i 1739 ble det besluttet å bygge nytt.

Dagens kirke
Dagens kirke ble innviet i 1744, et tall vi finner på vindfløyen i spiret, men den var ikke helt ferdigstilt ved innvielsen. Først i begynnelsen av 1747 meldte sogneprest Søren Lemmich at kirken var på det nærmeste ferdig. Vi snakker om en tømret korskirke med 400 plasser, skjønt det sies at den ble bygget for og opprinnelig rommet 600. Kirken ble pusset opp / restaurert bl.a. i 1854 og 1876. Sistnevnte ombygging var basert på planer av Jacob Wilhelm Nordan og ble ledet av Günther Schüssler, og ved denne anledningen ble kirken rundt en meter høyere enn tidligere og fikk dagens takstoler, nytt ytre panel, bedre grunnmur mm. Den fikk også horisontale lister som gikk rundt kirken og markerte strukturen, men disse ble fjernet ved en større oppussing / restaurering i 1954–55 (ledet av Halvor Vreim). Innvendig ble det utført arbeider i 1924, og i 1936 fikk kirken dagens interiørfarger bestemt av Domenico Erdmann. Ved oppussingen i 1936 var kirken stengt i flere måneder, og Gjesåsen kirke ble brukt i stedet. Kirken har tre gallerier, hvorav det ene ble sagt å være stengt av brannmessige hensyn. Mot slutten av 2016 ble kirken stengt med øyeblikkelig virkning på grunn av helseskadelig sopp, og i februar 2017 ble det meldt i nyhetene at kirken vil være stengt i minst tre år mens det arbeides med å utbedre skadene. Kirken åpnet igjen med gudstjeneste den 22. desember 2019.

Av historie ellers gjør nesten alle som skriver om denne kirken, et nummer av at svenske krigsfanger ble forvart en natt her i 1808 under den dansk-svenske krig. På stedet finnes en fellesgrav for falne på begge sider i konflikten. I 2008 gjenskapte man slaget ved Trangen i anledning 200-årsjubileet for det, etterfulgt av minnegudstjeneste i kirken. Det står en bauta på kirkegården til minne om slaget.

Inventar
Kirkens eldste inventargjenstand er en klebersteinsdøpefont i to deler. Den antas å stamme fra første halvdel av 1200-tallet og er blitt overført fra de tidligere kirkene. Døpefonten er slipt ganske glatt på utsiden — muligens i forbindelse med oppussingnen i 1876 — men det kan skimtes rester av en sagtannbord som trolig har gått rundt hele fonten. Dåpsfatet ble gitt til kirken på Telle av sogneprest Søren Lemmich i 1738.

Kirken ser ut til å ha hatt en altertavle av Lars Pinnerud — eller i det minste en altertavle som Pinnerud laget figurer til. Alt som er igjen etter denne, er en Kristus-figur og en Moses-figur som befinner seg på Norsk folkemuseum. Dagens altertavle stammer fra 1876 og har et bilde malt av Axel Ender. Det viser oppstandelsen, og tavlen er nygotisk.

Det er sannsynlig at Pinnerud skar prekestol også, men det eneste som er bevart av denne, er himlingen, som er av samme type som den i Hof kirke og befinner seg på Folkemuseet. På Folkemuseet er også et par treplater med inskripsjoner fra Åsnes kirke, men det er ikke helt klart hvor disse er fra. I jubileumsboken spekuleres det i at de kan stamme fra en enda eldre prekestol enn Pinneruds. Dagens prekestol sies å være en gave fra familien Embretsen (se nedenfor), uten at jubileumsboken angir dato for den.

Kirken fikk sitt første orgel i 1799 i gave fra Ole Embretsen og hans far Jon Embretsen. Senere bevilget kommunen midlert til nytt orgel som ble bygget av L. Eriksen-Svendsen og innviet i 1878. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal og ble innviet den 30. august 1964.

Kirken har to kirkeklokker. Den største er støpt av Knud Christian Schmidt i Christiania i 1851. Den minste er fra 1877 og ble støpt av Anders O. Holte på Toten.

Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger i vestre utkant av en relativt stor kirkegård. På kirkegården står et minnesmerke over fire russiske soldater som døde i tysk krigsfangenskap mot slutten av krigen, samt altså et om slaget ved Trangen. Nord for kirken er et bårehus som ble oppført etter krigen etter at midler ble gitt i gave. Det ble ominnredet i 1980, da det ble innredet bårerom på bakkeplan. I 1987 ble det innredet kirkestue i kirkens nordre korsarm. Tidligere lå det kirkestall og uthus sørvest for kirken. Disse ble etterhvert flyttet til nord for kirken og så revet. Endel store bjerketrær på kirkegården som er avbildet i jubileumsboken, ser siden ut til å være fjernet. Det er parkeringsplass på den andre siden av fylkesvei 2078.

Åsnes kirke var prostikirke i Solør prosti før det ble slått sammen med Vinger og Odal til Solør, Vinger og Odal prosti i 2013. Prostebolig var ved Såset, 2–3 km fra Åsnes kirke, der presten (etterhvert prosten) hadde holdt til siden 1762 (residerende kapellan inntil Åsnes ble eget prestegjeld). Hovedbygningen brant ned til grunnen i 1929. Folk kom seg så vidt ut i tide, og kirkebøker og gammelt, verdifullt innbo gikk tapt. Menighetsrådet ville først flytte presteboligen, men ny hovedbygning ble oppført. Gården var eid av Opplysningsvesenets fond, men det later til at den er solgt. Jorden var for lengst forpaktet bort.

Åsnes kirke eier relativt store skogområder. Det sies i jubileumsboken at dette har bidratt med både materialer og andre midler til bygging av Gjesåsen kirke og Åsnes Finnskog kirke. Det har også vært konflikter med kommunen om disponering av midler fra skogsdriften.

Vestfra
Over kirkegården
Bårehus
Russisk krigsminne
Slaget ved Trangen
Gammelt kirkested

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Årnes kirke

Årnes kirke

Bakgrunn
Årnes kirke ligger på et høydedrag ikke langt unna jernbanestasjonen og Årnes sentrum. Etter først å ha tilhørt Nes prestegjeld var den hovedkirke i det som var Årnes prestegjeld, som bestod av to sogn: Årnes og Auli. Prestegjeldene er imidlertid blitt faset ut fra 2004 av. Årnes var en periode prostesete for Østre Romerike, men Nes kirke fikk tilbake den rollen i 2013. I 2020 ble prostiene omorganisert, og Nes kommune flyttet tilbake til Øvre Romerike prosti, som har prostisete ved Ullensaker.

Det var særlig etter at gamle Nes kirke brant i 1854, at det ble aktuelt med kirkebygg øst for Glomma. Nye Nes kirke stod klar i 1860. Gulbrand Johnsens tegninger for Årnes kapell ble godkjent i 1876, byggmester var Günther Schüssler, og kapellet ble innviet den 23. oktober 1878. Men bygget tituleres altså som kirke i dag.

Kirkebygg
Årnes kirke er en nygotisk langkirke i tegl med 375 plasser. Den har rektangulært skip, vesttårn og polygonalt avsluttet kor. Det er sakristi på nordsiden av koret, og i 1930 ble det tilføyd bårerom og venterom for dåpsbarn på hhv. nordsiden og sørsiden av tårnet (arkitekt: Ole Stein). Taket er tekket med skifer.

Interiør og inventar
Innvendig er det vestgalleri med orgel, og fargene ble satt i 1954 etter forslag fra Finn Krafft. Altertavlen, som viser Jesus i Getsemane, ble malt av Marie Sverdrup i 1911 etter et bilde av Heinrich Hofmann (ikke Ludwig von Hofmann, som det står i Norges kirker). Tidligere stod en gipskopi av Bertel Thorvaldsens Kristus-statue på alteret. Prekestolen (sør for korbuen) er på alder med kirken og har seks fag. Døpefonten er åttekantet og står på nordsiden av korbuen. (Kirkeleksikonet omtaler en klebersteinsdøpefont fra 1200, men det er mulig at det er en glipp og egentlig gjelder for Nes kirke.) Kirken har to klokker fra 1878 støpt av J.G. Große i Dresden. Når det gjelder orgelets opphav, er det litt motstridende opplysninger mellom «Norges kirker» og kirkeleksikonet. Ifølge orgelregisteret fikk imidlertid kirken et seks stemmers August Nilsen-orgel i 1881, og i 1978 bygget Jørgensen nytt orgel (13/II + P) med gjenbruk av deler av det gamle orgelet. Orgelet ser ikke ut til være i god stand, og det pågår innsamlingsaksjon for å restaurere det til jubileet i 2028. Det later til at man i den forbindelse har fått et bidrag fra Sparebankstiftelsen. Inventaret (og kirken ellers) er skildret mer detaljert i «Norges kirker».

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og ved parkeringsplassen står et hus som later til å være bårehus/servicebygg.

Ved gården Drognes, omtrent en halv kilometer sør for Årnes, var det en sognekirke i middelalderen, men den ble antageligvis nedlagt omkring reformasjonen.

Årnes kirke
Årnes kirke
Årnes kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fet kirke

Fet kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Fet kirke ser ut til å være den fjerde sognekirken i rekken på Fetsund. En middelalderkirke stod ved gården Hof eller Hov (gnr. 42), som er nabogård til prestegården (gnr. 41), på hvis grunn dagens kirke står. Kirken på Hov brant ifølge jubileumsboken fra 1990 en gang mellom 1570 og 1589 (Riksantikvarens Jan Brendalsmo sier «ca. 1580»).

Etter brannen ble det oppført en tømmerkirke. Ifølge jubileumsboken skjedde dette noen hundre meter lenger øst, omtrent der dagens gravkapell står, mens «Norges kirker» og Brendalsmo ser ut til å mene at også denne kirken stod på Hov. Kirken ble truffet av lynet og brant i 1680. Året etter ble en ny tømmerkirke innviet, og her ser det ut til å være enighet om at kirken stod omtrent der gravkapellet nå står. Denne tømmerkirken ble så revet i 1889, og dagens kirke ble innviet den 3. desember 1890 — eller den 31. Her er det motstrid mellom kallsboken og departementets journal. Arkitekt og byggmester var Günther Schüssler. Det ble delvis benyttet materialer fra den gamle kirken.

Kirkebygg
Fet kirke er en nygotisk langkirke i tre, men den har korte utbygg i nord og sør som kan minne om tverrskip utenfra. Orienteringen er motsatt av det vanlige: Her er det kor i vest, tårn og inngang i øst. Antall sitteplasser er ca. 700.

Interiør og inventar
Innvendig er det gallerier i øst (med orgel) og til midt på langveggene. Interiørfargene (ved Finn Krafft og Kristoffer Eriksen Ganer) er fra 1949. Koret i vest åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, men er noe avskjermet i høyden. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv.

Da kirken var ny, hadde den en nygotisk altertavle med en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator, utført av P.N. Arbo. På predellaen siteres fra Matt 11, 28. Bildet skal nå være å finne i gravkapellet, mens kirken har fått tilbake tavlen fra den tidligere kirken. Denne skal være gitt av Johan Mogensøn Theiste i 1682, og det antas at ornamentene ble skåret av Christopher Ridder (i jubileumsboken datert til 1684; ifølge «Norges kirker» var tavlen i 1688 «dog iche endnu stafferit», hvilket tyder på at noe arbeid gjenstod). Tavlen i bruskbarokk har fem etasjer og har en rekke malerier som muligens er malt av Peter Andersen Lillie. Motivene omtales i «Norges kirker» som nattverden, bønn i Getsemane, korsfestelsen, tornekroningen, hudstrykingen, korsbæringen og oppstandelsen, og det sies at tavlen var overmalt og ble restaurert i 1931. På den annen side finnes et bilde hos Riksantikvaren som skal være fra 1910-årene, med tavlen i koret. Koret fremstår på bildet som ganske forskjellig fra i dag.

Ridder står også bak døpefonten med himling, en prekestol som det finnes deler av i gravkapellet, og antageligvis et epitafium samt en innskriftstavle i gravkapellet. Prekestolen i kirken har syv fag med speilfyllinger. I tillegg finnes en døpefont i marmor av Brynjulf Bergslien. Kirken hadde ifølge orgelregisteret et 21 stemmers Jørgensen–orgel fra 1967. Dette var dårlig i mange år, og arbeid for nytt orgel ble igangsatt med nedsettelse av orgelkomité i 2021. Nytt orgel fra Frobenius ble innviet den 19. januar 2025. Av de to klokkene er den ene fra 1685 og den andre fra 1890 (O. Olsen & Søn). For øvrig er interiør og inventar samt tidligere kirker skildret i «Norges kirker».

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården like sørvest for kirken står et gravkapell i panelt bindingsverk oppført i 1910 (restaurert i 1932). Det er nord/sør-orientert og huser noe barokkinventar fra den tidligere kirken samt en korskilledekorasjon skåret av Lars Pinnerud ca. 1740. Det er bårerom i kjelleretasjen. Prestegården ligger nord for kirken.

Diverse
Som ved en rekke andre kirker har det vært et visst forfall ved Fet kirke. Råte- og fuktskader tæret på kirken, men i 2006 meldte Indre Akershus blad at det var foreslått bevilget 3,8 millioner kroner til oppussing av kirken. De neste par årene var kirken omgitt av stillaser. I januar 2008 rapporterte Romerike blad fra nedheisingen av kirkespiret (med nettvideo), samtidig som det ble meldt om budsjettoverskridelser på to millioner. Høsten 2009, da de første bildene her ble tatt, var spiret på plass og kirken tilsynelatende ferdig, men det stod fortsatt et par stillaser igjen. I april 2011 var stillasene borte, og kirken fremstod som nymalt og fin.

Ikke langt fra kirken finner vi det som skal være Norges 4. største gravhaug, og i nærregionen skal det ha eksistert to andre kirker: Borgen og Faller. Nær sistnevnte er det også gravhaugfunn.

Fet kirke østfra
Fet kirke med prestegården i bakgrunnen
Gravkapell
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Aurskog kirke

Aurskog kirke

Bakgrunn
Aurskog kirke ligger i østre utkant av Aursmoen. Det har vært kirkested her siden middelalderen, og den gamle kirken var viet til den hellige Margareta. Denne ble avløst av en tømret kirke i ca. 1617. Disse to kirkene stod på vestsiden av Toverudveien, formodentlig nord for der kapellet nå står.

Aurskog kirke før hvitmaling
Fra før kirken ble hvitmalt. Foto: Christian Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Kirkebygg
Dagens kirke ble tegnet av Otto Schønheyder, sogneprestens sønn, som vi kjenner fra kirker som Blaker, Sørskogbygda og Nordskogbygda, og oppført av byggmester Günther Schüssler i 1881. Vigslingen drøyde imidlertid til den 2. juni 1882. Kirken er i bindingsverk med utvendig og innvendig panel og hadde ifølge Norges kirker rundt 700 plasser opprinnelig, men i dag opererer Kirkesøk med 580. Kirken har rektangulært skip, korte korsarmer, kvadratisk kor med sakristier på hver side samt vesttårn.

Aurskog kirke
Aurskog kirke

Interiør og inventar
Interiør og inventar er skildret i en viss detalj i «Norges kirker» samt i kirkeleksikonet. Her tar vi bare en rask gjennomgang. Altertavlen som brukes, har et bilde malt av Christen Brun som kopi av Adolph Tidemands «Oppstandelsen» (det mye kopierte alterbildet i Bragernes kirke). I tillegg omtaler «Norges kirker» en renessansealtertavle og en rokokkoaltertavle i tårnet, og Riksantikvaren avbilder en eldre tavle. Likeledes omtales i tillegg til den døpefonten sogneprest Schönheyder gav, to eldre fonter. Også prekestoler er det mer enn én av. Den som er i bruk, er i høyrekant av koråpningen. En annen er ifølge «Norges kirker» i tårnet.

«Norges kirker» og andre kilder omtaler et ti stemmers orgel fra August Nielsen fra 1882. Undertegnede har ikke sett omtale av nyere orgel i denne kirken, så det må vel antas at det gamle orgelet har vært overhalt noen ganger.

Aurskog kapell
Aurskog krigsminne
Aurskog kapell

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er på den andre siden av Toverudveien, og på den står det et gravkapell som ble tegnet av B. Askvig og innviet i 1964. Det har 125 sitteplasser. Alterbildet er et teppe som fremstiller Den gode hyrde, og kapellet overtok i 2009 Grönlund-orgelet (1976) fra Oppegård kirke. Det er blitt ombygget og tilpasset av Matthias Becker. På kirkegården står en minnesmerke satt opp i 1990 over en fra Aurskog som omkom ved senkingen av panserskipet Eidsvold ved Narvik i 1940.

Aur prestegård ligger i nærheten, og det er funnet gravminner fra jernalderen.

Aur prestegård
Aur prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden