Stikkord: Heilag-Olav

Avaldsnes kirke

Avaldsnes kirke

Bakgrunn
Avaldsnes kirke — eller deler av den — er Karmøys eldste kirke. Ifølge Snorre (Olav den helliges saga, kap. 119) stod det en kirke på Avaldsnes allerede tidlig på 1000-tallet: «… men kongen og hele mængden stod ved messen.» (I den norrøne utgaven på nettet står dette i kap. 126: «Konungr ok öll alþýða stóð at messu.») Den steinkirken vi ser i dag, ble imidlertid opprinnelig oppført fra midten av 1200-tallet til rundt 1320.

Kirkeruiner på Avaldsnes
Avaldsnes kirke før 1920-tallet

Kirken var formodentlig staselig i middelalderen, men forfalt etterhvert, og rundt 1600 skal tårnhjelmen ha vært borte og taket falt ned. Kirken var i det hele tatt ubrukelig. Illustrasjoner fra tidlig 1800-tall avbilder en ruin. Så ble kirken restaurert i 1830-årene, men som det heter i en bok om kirken: «Det var berre halvgjort verk.» Skipet og koret ble rekonstruert, men tårnet manglet. I stedet fikk kirken en liten takrytter vest på skipets møne. I boken sies det at kirken var «lite ven» både innvendig og utvendig. Blant klagemålene er at himlingen var så lav at den gikk nedenfor toppen av spissbuene. Kirken slik vi ser den i dag, er et resultat av en rekonstruksjon ledet av arkitekten Eyvind Moestue i 1920-årene. Under krigen ønsket tyskerne å rive tårnet fordi det ble som landemerke av engelske flyvere. De godtok imidlertid at kirken ble kamuflert med et vernebygg av tre, og slik ble tårnet reddet.

Det har vært et visst forfall også i de senere år, men det er satt av penger til restaurering av kirken i 2018–19. Det kan legges til at det ved utgravninger som kulminerte i 2017, er avdekket rester av et kongsgårdsanlegg ved kirken.

Avaldsnes kirke

Kirkebygg
Avaldsnes kirke er en langkirke i stein med vesttårn og med et rett avsluttet kor i øst. Stilen er gotisk, altså med spissbuer, og tårnet er som nevnt en rekonstruksjon fra 1920-årene. Proporsjonene er ikke helt som vi forventer i vår tid, men kanskje middelalderlig: Tårnet er stort og kraftig i forhold til resten av kirken, som har 400 sitteplasser.

Interiør og inventar
Det er våpenhus i tårnfoten, og det er ingen lukket dør mellom tårnfoten og skipet. Det er orgelgalleri i tårnfoten og et lite galleri på hver side av åpningen mellom tårnfoten og skipet.
Inventaret er fra etter restaureringen i 1920-årene, da det klasisistiske inventaret ble kastet ut.
Koråpningen er spissbuet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Alteret har et stort solkors i front (fra før NS-bruken av dette symbolet gjorde det problematisk å bruke det). I korets fondvegg er et treenighetsvindu med glassmalerier hvorav det midtre avbilder korsfestelsen. Disse gjør samme nytte som en altertavle og er ifølge kirkeleksikonet laget av Bernhard Greve i 1950.

På skipets nordvegg henger alterbildet som ble brukt før Moestues restaurering. Det er ifølge Nord-Karmøy historielag malt av Christen Brun i 1885. Brun, som selv vokste opp på Avaldsnes, har kopiert et bilde av Guido Reni. Prekestolen er til høyre for koråpningen. Den skal være laget av Sigurd Freshammer og har relieffbilder av evangelistene. Døpefonten sies å være formgitt av Moestue, mens dåpsfatet er betydelig eldre. Orgelet er bygget av Marcussen & Søn i 1982. Det er innredet et kapell i krypten.

Nordportal
Jomfru Marias synål
Minnesmerke på kirkegården

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er relativt stor og omgitt av en steinmur, og kirken står i kirkegårdens sørøstre hjørne. Den nevnte kongsgården skal ha dannet en fløy sørover fra sør for koret. Lutende mot kirkens nordvegg — men ikke helt inntil den — står en gammel bautastein som sies å være den lengste sådanne i Norge. Den går under navnet «Jomfru Marias synål», og et sagn sier at dommedag kommer den dagen den berører kirkeveggen. Avskalling tyder på at det har vært grepet inn for å hindre dette. Gravsøk i Karmøy kan utføres her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fiskum gamle kirke

Fiskum gamle kirke

Bakgrunn
Fiskums middelalderkirke er for lengst avløst av en ny kirke der den ligger nokså idyllisk ved Fiskumelva et par hundre meter før den renner ut i Fiskumvannet. Kirken antas å ha blitt bygget rundt midten av 1200-tallet, trolig som privatkirke for Fiskum gård. Den var viet til Olav den hellige. Etter reformasjonen var den anneks til Haug kirke (hovedkirken for Eiker prestegjeld).

Kirken gikk som andre kirker på auksjon i 1723 og hadde en rekke eiere før kommunen overtok i 1856. Da var kirken for lengst for liten, og utvidelsesplaner utarbeidet av Wilhelm Hanstein ble fremlagt i 1857, men ble avvist. I stedet ble det arbeidet for å bygge ny kirke. Denne ble oppført ved gården Nordre Darbu i 1866. Det var da meningen av middelalderkirken skulle rives, men sognepresten ledet en lokal folkeaksjon for å bevare den. Det ble samlet inn penger, og man fikk kjøpt den gamle kirken i 1876. Den eies og drives nå av en egen stiftelse, og brukes til gudstjenester ved spesielle anledninger (f.eks. 17. mai og olsok) samt til konserter og brylluper. Det forekommer også litt mer spesielle arrangementer som middelalderdager og seminar i gregoriansk sang.

Kirkebygg
Fiskum gamle kirke er en langkirke med rundt 150 sitteplasser. Den er oppført i bruddstein med kalkmørtel, men gavlene er av tre som er tjærebredd. Det rektangulære skipet (som har takrytter midt på) er forholdsvis kort, og koret er lavere, smalere og rett avsluttet. Et murt sakristi på korets nordside antas å ha blitt oppført etter kirkesalget i 1723, og i vest er et våpenhus i bindingsverk. Dateringen for sistnevnte synes usikker. På 1600-tallet er det beskrevet et våpenhus med lignende spesifikasjoner, men dagens våpenhus antas å være nyere, eventuelt noe ombygget. På 1960-tallet var kirken i ferd med å forfalle, men den ble omfattende restaurert med gjenåpning i 1973. I oktober 2011 virket våpenhuset relativt nyoppusset, og gjerdet rundt kirkegården var åpenbart nytt og fortsatt ubeiset.

Interiør og inventar
Veggene er pusset innvendig, og kirken har gallerier langs veggene i vest og nord — de nåværende trolig fra 1826. Det er oppgang i nordvestre hjørne, og like ved siden av står et harmonium. Koråpningen er rundbuet. For øvrig ser interiørfargene ut til å stamme fra 1800-tallet (slik de beskrives i Norges kirker, skjønt kirken er malt opp igjen senere), mens inventaret er fra 1600- og 1700-tallet.

Altertavlen er fra ca. 1713 og er muligens skåret av Lars Sivertsen. Den er portalformet og har en kalvariegruppe i storfeltet, den seirende Kristus øverst og vinger med akantus- og blomsterskurd. I innskriften på predellaen står det «Dette gives for Eder» (trolig en henvisning til nattverdens innstiftelse i Luk 22, 19). Tavlen ble malt og forgyllet i 1848.

Prekestolen er fra 1650 og ble staffert av Hans Drakenius Anchersen i 1747. Stolen har sekskantet grunnflate (?) og fire fag med fyllinger. På hjørnene ser vi de allegoriske figurene Spes (med anker), Fides (med to kors) og Justitia (med vekt), og det finnes ytterligere to figurer uten attributter. Stolen bærer Frederik Vs kongemonogram. Basis antas å være fra 1804, da stolen ble flyttet, og det samme gjelder muligens oppgangen, som er sammenbygget med en klokkerstol. Den åttekantede prekestolhimlingen er formodentlig på alder med stolen og er malt i 1673 og trolig 1747. Den har en innskrift med henvisnng til Luk 11, 28.

Døpefonten antas å være på alder med altertavlen og også muligens skåret av Lars Sivertsen. Den har åttekantet skål båret av en barnefigur. Ifølge «Norges kirker» har fonten opprinnelig vært høyere, men har vært angrepet av råte og blitt reparert. Foten er nyere. Den sekskantede døpefonthimlingen har akantusbøyler.

Kirkebenkene ble til dels fornyet i 1804. Nevnte harmonium sies å være fra 1876 og ble reparert i 2011 og restaurert i 2020, mens kirkeklokken ifølge kirkeleksikonet er fra 1989.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården hadde som nevnt nytt gjerde i 2011. Det er fortsatt gamle gravminner å se på kirkegården, selv om det er kirkegården rundt den nye kirken som har vært brukt de siste 150 årene. I sakristiet ble det ved olsok 2012 åpnet en gravminneutstilling, og der inngikk også noen nederlandske gulvfliser fra 1700-tallet som er funnet under alteret.

Fiskum gamle kirke
Fiskum gamle kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hof kirke

Hof kirke

Bakgrunn
Hof (hvis navn henspiller på et gammelt gudehov) utgjør sørlige del av det som nå er Åsnes kommune i Solør, med kirkested på vestsiden av Glomma, skjønt Glomma endret faktisk løp i området omkring 1450: Tidligere lå kirkestedet på østsiden. Det later til at Hof-området hadde en langt viktigere betydning som lokalt sentrum i tidligere tider. Da omfattet Hof kommune (eller formannskapsdistrikt) det som nå er Åsnes og Våler. Åsnes (en del av nåværende) med Våler ble utskilt fra Hof i 1848, Våler ble utskilt fra Åsnes i 1854, og i 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes igjen.

Tidligere kirker
Det er dermed ikke overraskende at det har vært kirke i området i lang tid, og dagens kirke er den tredje i rekken. Minst. Den avløste en eldre kirke, som ble revet i 1861, da den nye kirken stod klar (Riksantikvaren sier 1858). Denne var viet til sankt Olav og har tradisjonelt vært betegnet som Hof stavkirke, men det er ikke enighet om at betegnelsen er berettiget. Før Olavskirken ble tatt ned, var folk fra Fortidsminneforeningen på stedet og tegnet plansjer av den. Kirken var korsformet og hadde stor grunnflate og bjelkespenn for en stavkirke, ifølge jubileumsboken fra 1985. Boken fra 2010 opplyser at den hadde firkantede stolper som hvilte på stein. Kirken var for øvrig blitt forlenget, utvidet og reparert, blant annet med en laftet del vestover.

Dørblad fra vestportalen
Portalplanker
Dørblad fra portal II

Roar Hauglid antar at den olavskirken som ble revet i 1861, neppe var særlig eldre enn fra rundt 1600, men at den hadde fått overført portaler (fra tidlig 1200-tall?) fra en tidligere kirke. Både dørblad (vestportal) og portalplanker (vestportal og en annen portal omtalt som portal II) skal være kappet ved overføring til den nyere kirken. Disse restene oppbevares i Universitetets oldsaksamling. At det har vært kirke på stedet i middelalderen, kan neppe bestrides. Det finnes omtale både i Biskop Eysteins jordebok og hos Jens Nilssøn. To altertavler og to prekestoler ble tatt vare på og lagt på loftet, mens andre materialer ble solgt på auksjon, slik det var vanlig. I tillegg til kirkene på Hof var det tidligere også en kirke på Kirkemo (eller bare Mo). Dette kirkestedet antas å være noe yngre enn Hof og lå i sin tid på motsatt side av Glomma.

Dagens kirkebygg
Hofskirken stod nødvendigvis ikke på nøyaktig samme sted, men ikke så langt unna. Det var strid om plasseringen av den nye kirken. Landhandler Hans Simonsen ville ha den nye kirken oppført ved Kvisler, der han hadde landhandel. Etter en strid som varte i flere år, nektet han å godta nederlaget og lot seg begrave på en egen kirkegård ved Kvisler sammen med et par andre. Disse gravene kan fortsatt ses på stedet. Det ble besluttet å oppføre den nye kirken i stein. Den ble tegnet av Chr.H. Grosch og minner av ytre fremtoning relativt mye om den nesten samtidige Strøm kirke i Sør-Odal (tegnet av H.E. Schirmer). Murmester Schøyen bearbeidet Grosch’ tegninger og stod for byggingen, som ble påbegynt i 1858 (et tall som står i tegl over vestportalen samt på vindfløyen i spiret). Kirken ble innviet den 17. oktober 1860. Vi har å gjøre med en korskirke i tegl med ca. 375 sitteplasser. Opprinnelig skal den ha hatt rundt 625, hvorav 145 på galleriene, men galleriene ble fjernet i 1954–55.

Hof kirke
Hof kirke 4
Gravkapell

Inventar
Altertavlen som nå er i bruk, er overtatt fra Hofskirken og ble skåret av Lars Pinnerud rundt 1740. I hovedfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) og øverst den tronende Kristus. Fra gamlekirken hadde man også en tavle skåret av Johannes Skraastad i 1686, men det sies at den var for skrøpelig til å restaureres og tas i bruk, og det later til at det bare er rester igjen av den. Før Pinnerud-tavlen kom i bruk, hadde man et alterbilde malt av i 1885 Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Skiftet skjedde ved en restaurering i 1954–55, og da ble Tidemand-kopien hengt på nordskipets østvegg.

Også prekestolen er skåret av Pinnerud rundt 1740. Den er rund (tønneformet) og har himling og akantusutskjæringer. Den har enkelte likhetstrekk med den prekestolen som gikk med i brannen i Veldre kirke. På himlingen ser vi Kristian VIs kongemonogram. Stolen ble malt av Ole Rude først i 1754. (Den andre prekestolen fra Hofskirken er nå å finne i Hof Finnskog kirke.)

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. Den hadde tidligere et kobberfat, men i 1941 fikk kirken døpefat og mugge i sølv i gave, begge to fremstilt av David Andersen i Oslo.

Kirken har hatt flere orgler (se Norsk orgelregister). I begynnelsen overførte man orgelet fra Olavskirken, som antas å ha vært fra ca. 1800. Det var ikke godt, men ble brukt også i den nye kirken helt til 1897, da et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble innviet 1. juledag. Dagens orgel (innviet 6. mai 1984) er bygget ved Johannes Menzel Orgelbyggeri i Sverige, som samtidig bygget orgel til Arneberg kirke. Orgelet står på galleriet i vest og ble restaurert av Ryde & Berg i 2014.

De to klokkene er overført fra gamlekirken. Den ene ble omstøpt i 1728, mens den største skal være støpt i Nederland, men den bærer ingen innskrift. Gamlekirken hadde tre klokker, og det antas at den minste (fra 1694) ble gitt til misjonen på Madagaskar da nykirken ble bygget. Blant annet gammelt inventar kan nevnes et skap fra 1500/1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1723, en gammel messehagel, en gammel bibel og noen våpenskjold (i våpenhuset), hvorav det ene bærer årstallet 1730.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et gjerde, og det finnes et gravkapell i tegl nord for kirken. Det ble oppført i 1918 etter en gave fra gårdbruker Gustav Kirkemo. Kapellet ble restaurert i 1959 etter tegninger av arkitekt Asbjørn Stein. Det ble restaurert igjen på slutten av 1990-tallet og ser ut til å brukes nærmest som kirkestue. Under oppussing av kirken til jubileet fant kirkelige handlinger sted her. Hof prestegård ligger på sørsiden av bygdeveien. Den ble fredet i 1991 og er ifølge jubileumsboken fra 2010 solgt, skjønt det er mulig det gjelder drengstua og gårdsbruket. OVFs oppslag gir i alle fall inntrykk av at hovedbygningen fortsatt er i OVFs eie.

Som mange andre steder er det her meldt om behov for oppussing. Det gjelder både selve bygget og gamle gjenstander som prekestolen og altertavlen. Igangsetting av oppussing er dokumentert i jubileumsboken, men det later ikke til at den ble helt ferdig til 150-årsjubileet i 2010. I oppussingsperioden ble kirkelige handlinger flyttet til gravkapellet og Arneberg kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ullern kirke (Sør-Odal)

Ullern kirke

Bakgrunn, tidigere kirker
Ut fra stedsnavnet er det nærliggende å anta at det har vært kultsted her siden hedensk tid, og det sies å ha vært kirke på stedet siden 1100-tallet. I katolsk tid stod en trekirke (formodentlig en stavkirke) viet til Olav den hellige noe nærmere Glomma. Riksantikvarens Kulturminnesøk daterer andre kirker til 1623 og 1730. Jubileumsboken fra 1968 daterer 1700-tallskirken til 1728 og mener at nåværende kirke er den fjerde eller femte i rekken. Man kommer til den ved å svinge av fra E16 (tidligere: riksvei 2) ved Ullernlåven.

Gammel og ny kirke side om side
Gammel og ny kirke side om side. Fra Riksantikvarens samling på Kulturminnebilder.no.

Dagens kirkebygg
Ullern (eller Ulleren) kirke ble, i likhet med svært mange andre norske kirker, tegnet av Jacob Wilhelm Nordan, og byggmestre var Halvor Christoffersen og Marcus Moss. Det dreier seg om en nygotisk langkirke i teglstein fra 1868 med (ifølge Kirkesøk) 250 sitteplasser. Kirken ble restaurert og noe ombygget innvendig i 1951 (formodentlig etter planer fra før krigen av arkitektfirmaet Piene & Zahl og med Finn Krafft som konsulent, slik det antydes i jubileumsheftet). Ved den anledning ble gammelt inventar fra tidligere kirker funnet bortstablet, så som en altertavle fra 1678, og prekestol og døpefont fra 1680. Det ble satt i stand og plassert i kirken. Senere er det også funnet en enda eldre altertavle.

Denne kirken ble kjent blant utenbygdsfolk da det oppstod problemer under flommen i 1995. Grunnen var svært vasstrukken, og kirken begynte å tippe. Det foregikk et hektisk redningsarbeid med store mannskaper som la sandsekker i området rundt kirken. Den står der ennå, og det sies at mye av interiøret tilbakeført til sin opprinnelige form etter flommen. Formodentlig betyr det at de nygotiske inventargjenstandene kom på plass igjen, slik de er nå, mens de eldre gjenstandene ble satt på utstilling, men ikke hovedplass.

Interiør og inventar
Innerveggene ser ut til å være pusset og hvitmalt, og det er orgelgalleri i vest. Koråpningen er spissbuet, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv.

Altertavlen, som kirken fikk i 1882, har et bilde av Jesus i Getsemane. Det nåværende bildet er muligens fra restaureringen i 1951. Bildet fra 1882 ble malt av Erling Hoff etter alterbildet i Årnes kirke og henger på skipets sørvegg. Originalen for Årnes-bildet er malt av Heinrich Hofmann, som har malt flere varianter av motivet. De to eldre altertavlene henger på hver sin langvegg i skipet nær koret: den fra 1678 på sørveggen og den eldste på nordveggen.

Prekestolen er i skipets nordøstre hjørne og har oppgang fra sakristidøren. I tillegg finnes altså en fra 1680. Døpefonten står i koret.

Kirken fikk nytt orgel bygget av Eystein Gangfløt i 1982 (jf. orgelregisteret). Kirkeklokkene ble støpt av Anders Skierbak i Elverum i 1855. Kirken har også en rekke andre malerier, og under orgelgalleriet henger presteportretter.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og en allé fører fra parkeringsplassen til vestinngangen. Utenfor koret øst for kirken er et krigsminnesmerke med navnene på tre krigsofre (innviet 1. september 1941). Et bårehus tegnet av Hugo Friis Zahl ble oppført på parkeringsplassen i 1962. Det er siden utvidet sørover og ser nå ut til å fungere som kombinert bårehus og servicebygg. Huset er hovedsakelig i tegl, med tre i gavlene, og en liten takrytter pynter opp på mønet.

Ullern kirke
Ullern kirke
Ullern kirke
Kirkegårdsport
Om vinteren
Mot vestinngangen
Apsis i øst
Krigsminnesmerke
Bårehus/servicebygg

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ålesund kirke

Ålesund kirke

Bakgrunn
Borgundkaupangen øst for Ålesund by er den eldste kjent byaktige bebyggelsen i Ålesund-området, og kirken der (delvis rekonstruert) er områdets eldste kirke. Ålesund by fikk sin første kirke i 1855 (innviet 25. januar), og Ålesund ble eget prestegjeld fra 1858 (fradelt fra Borgund).

Ålesund før brannen
Byen med kirken før brannen i 1904. Foto: O. Ranheimsæter, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Ålesund kirke før brannen
Ålesund kirke etter brannen
Mot koret
Alterparti

Den tidligere kirken
Ålesunds første kirke ble tegnet av H.E. Schirmer og var en korskirke i for det meste upusset tegl, men vesttårnet hadde pusset fasade. Den var ikke helt ulik den samtidige Strøm kirke i Odal, som ble tegnet av samme arkitekt. Formspråket var overveiende nygotisk med det viktige unntak at dør- og vindusåpninger var rundbuede. På alteret stod en stor statue, og ifølge jubleumsboken om kirken dreier det som om et kopi av Bertel Thorvaldsens kristusstatue. En kristusstatue er det åpenbart, og teksten på sokkelen er den samme som hos Thorvaldsen: «Kommer til mig!» (jf. Matt 11, 28). Foldene i kjortelen ser imidlertid ikke ut til å være helt som for Thorvaldsens original. Denne kirken gikk med i den store bybrannen den 23. januar 1904.

Ålesund kirke

Dagens kirke
Etter brannen ble det utlyst arkitektkonkurranse, og den ble vunnet av Sverre Knudsen. Dagens kirke er oppført på samme tomt som den forrige, men orienteringen er motsatt, med inngang i øst og kor i vest. Kirken ble innviet den 15. september 1909. Det er en treskipet langkirke. Den har en mur av naturstein kledd med marmor fra Eide i forskjellige fargenyanser og nokså grovt tilhugget (råkopp). Her er det nyromanske rundbuer, nybarokk og jugend i skjønn forening. Tårnet er asymmetrisk plassert på sørsiden, slik det er ved flere kirker fra denne perioden. I Ålesund var det imidlertid en viss strid om dette og annet, og det måtte flere avstemninger til før Knudsens utkast omsider nådde frem. I den oppførte versjonen var flere detaljer endret. For eksempel var tårnet noe smalere enn tiltenkt, og vinduene større. Også orienteringen mot vest var en endring i forhold til Knudsens opprinnelige utkast. Kirken har 800 sitteplasser.

Kirkerom
Kirkerom. Foto: Holger Uwe Schmitt, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
Innvendig er midtskipet svært bredt i forhold til de smale sideskipene. Det er orgelgalleri ved inngangen og i sør, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Utsmykkingen av kirken pågikk over en årrekke. Den er jevnt over ganske nasjonalromantisk. Kirken har en rekke glassmalerier i vinduene. De første, fra 1909, ble bekostet av keiser Wilhelm II og skal være tyske. Det dreier seg om vinduene på orgelgalleriet, der vi blant annet ser Olav den hellige. Senere har Enevold Thømt laget glassmalerier i 1946.

Olav den hellige
Korsfestelsen
Kloke og dårlige jomfruer
Storm på Genesaretsjøen

Tidligere hadde Thømt jobbet mye med utsmykking av kirken. Korbuen var ferdig i 1918, og deretter arbeidet han med fresker på korveggene og –hvelvingen frem mot 1928. At arbeidet strakk seg over så lang tid, hadde med penger å gjøre. Blant motivene i freskene er utdrivelsen fra paradiset, scener fra Jesu liv (fødsel, korsfestelse, himmelfart) og det himmelske paradis. Korbuen er normanniskinspirert med chevronmønster og har en billedfrise i relieff med diverse religiøse motiver. Det hele er detaljert beskrevet i boken om kirken.

Korbue og kor
Korbue. Foto: Holger Uwe Schmitt, fra Wikimedia Commons.

Altertavlen (fra 1909) er laget av Nicolai Mejdell og har relieffer som viser Jesus i bønn i Getsemane, flankert av de sovende disiplene og forræderen Judas. Teksten under midtbildet lyder: «Ikke som jeg vil, men som du vil» (Matt 26, 39). Også prekestolen er på alder med kirken. Døpefonten er av Carrara-marmor.

Det opprinnelige orgelet hadde 22 stemmer og var bygget av Olsen & Jørgensen. I 1945 fikk kirken nytt hovedorgel på østgalleriet med 70 stemmer bygget av J.H. Jørgensen. Dette hadde etterhvert behov for oppgradering, og det ble restraurert og utvidet til hundreårsjubileet i 2009 av Rieger, som også har bygget et 22 stemmers kororgel (på sørgalleriet). Hovedorgelet har 94 stemmer (og fem manualer!) og er skildret her.

Kirken har tre klokker hvorav to er støpt av Baklandets Støberi & Mek. Verksted i 1905 og én av Olsen Nauen i 1957.

Dør i sør
Sørportal inne i kirken
Krigsminnesmerke
Gravminne

Kirkegård og omgivelser
Utenfor kirken står et krigsminnesmerke, og det er kirkegård nord for kirken. Den kalles Vestre kirkegård og var byens første kirkegård, tatt i bruk samtidig med den første kirken i 1855. Den er imidlertid av begrenset omfang og uten utvidelsesmuligheter, og andre kirkegårder eller gravlunder er tatt i bruk i tur og omgang: Nordre gravlund (nord for Aksla), Nørve kirkegård og Øvre og nedre gravlund (ved krematoriet).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hoff kirke

Hoff kirke

Bakgrunn
Kirkestedet Hovsvangen er et gammelt kultsted som går tilbake til førkristen tid. Det skal ha vært bygget kirke her på befaling fra Olav Haraldsson (den hellige) allerede i 1021 eller deromkring. Denne kirken kan ha vært en stavkirke, men man vet vel strengt tatt ikke noe konkret om den. Hoff fikk imidlertid status som tridjungskirke (i Hadafylke, sammen med Nikolaikirken og Norderhov), og det ble bygget en steinkirke. Den er tidfestet til siste halvdel av 1100-tallet på stilistisk grunnlag. Ved byggingen var kirken en treskipet basilika, men den er endret en god del gjennom årene. Endringene er skildret detaljert i en liten bok om kirken (se litteraturliste), men her skal vi nøye oss med å skildre et lite utvalg.

Hoff kirke
Hoff kirke
Hoff kirke

Bygningshistorie
Basilikaen hadde en takhøyde på 12 meter i midtskipet og 6 meter i sideskipene. Kirken hadde et tverrskip som nådde til sideskipenes yttervegger, og den hadde tårn over krysset. På nordsiden av kordøren er det funnet rester etter en nisje for et mariaalter, og det antas at det har vært en lignende nisje for St. Andreas på sørsiden, uten at spor etter det er funnet. Kirken hadde opprinnelig ikke vinduer på nordsiden.

Vestportal
Dør i skipets sørvegg
Dør i korets sørvegg
På fasaden

I 1508 var det et lokalt bondeopprør. Kirken ble brukt som festningsverk og ble satt i brann — ukjent av hvilken side i konflikten. Det var også en større ombygging i 1700-03. Ved begge disse anledningene ble det gjort endringer. I den siste ble et tretårn fjernet, og dagens vesttårn ble oppført, med våpenhus i tårnfoten. Man hadde tenkt seg et høyt spir, men tårnfoten sies å være for svak og ikke murt sammen med kirkemurene. Årstallet 1702 står malt på kalkpussen under takskjegget. Et tårnur med tallskive ble satt opp på nordre tårnvegg i 1713. I 1807 var det store reparasjoner i gulv og tak. I 1850-årene var sørveggen rapportert å være skrøpelig og gulvet nedslitt, og takstein måtte skiftes. I 1861 ble det gjort en god del arbeider. Blant annet ble gulvet skiftet ut, tak ble tekket om, og en trekule fra 1812 på tårnet ble skiftet ut med det korset vi ser i dag. Det var en større restaurering i 1894-95 ledet av arkitekt Johan Meyer. I tillegg til at arbeid ble utført, ble kirken nøye undersøkt og historisk utvikling dokumentert. Vinduer i både nord og sør stammer fra denne tiden. Det ble brukt sementmørtel til mye arbeid, selv om det ikke var tradisjonelt. I 1952 startet en restaurering av interiøret ledet av Finn Bryn. Kirken fikk nye dører, og hovedinngangen fikk kalksteinsinnfatning. Gallerier ble lagt om (ikke for første gang), og det ble lagt teglgulv i våpenhuset og tregulv ellers. Alt dette kan synes som en hel del, men er altså sterkt forenklet. Før vi går løs på inventaret, kan vi ellers nevne at kirken har 332 sitteplasser, og at korets akse er noe skjev i forhold til skipets, noe som visstnok er gjort med hensikt og bidrar til den gode akustikken. En rekke figurer kan observeres på kirkefasaden.

Kirkerom
Alterparti
Altertavle

Inventar
Altertavlen ble skåret i 1664 av Lauritz Lauritzen, som også er kjent som Brandvalmesteren for sine arbeider i Brandval kirke. Oppbygningen er ikke ulik den for tavlen i Brandval, men maleriet i hovedbildet her, som fremstiller nattverden, er malt av Knud Sevaldsen Bang, som var sogneprest her, i 1689 (et år som var å finne på tavlen til det ble feilaktig rettet til 1589 i 1803 ved en ommaling). Bildet er visstnok malt etter et stikk på tittelbladet til Kristian IVs bibel, utført av Andreas Grey. Tavlen ble undersøkt av Domenico Erdmann, og det later til at den var umalt til Sevaldsen malte den.

Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Presteportretter under orgelgalleriet

Kirken har hatt en rekke prekestoler. Blant annet skal den ha fått en ny en rundt 1594. I 1711 ble denne byttet ut med en skåret av Isak Israelsen Rønningby på oppdrag fra sogneprest Hans Holst. Dagens prekestol ble laget av Kristian Kloppen i 1829, og den ble malt om i 1895 og 1952. Israelsens himling ble imidlertid beholdt til 1894, da den ble solgt på auksjon og brukt som hagebord.

Døpefonten ble skåret av Lars Borg i 1703 og har form av en gutt som bærer kummen. Borgs døpefont ble også solgt på auksjon i 1894, men her skjønte kjøperen hva han hadde å gjøre med, og den ble senere gitt tilbake til kirken.

Kirken er kjent for sine portretter av sogneprester tilbake til 1401. De første bildene kom visstnok til på initiativ fra nevnte Knud Sevaldsen Bang, men det spekuleres i om de ble malt av ham selv eller av Didrik Muus. Tradisjonen er fortsatt opp til våre dager, skjønt portrettene har vært flyttt litt omkring i kirken ved oppussingene. Blant de avbildede prestene er Hans Riddervold og Anders Hovden.

Kirken hadde tidligere en skriftestol fra begynnelsen av 1600-tallet med utskjæringer over store deler av overflaten, deriblant flere menneskefigurer. Stolen stod i sakristiet, men befinner seg nå på Norsk folkemuseum.

Da dagens tårn ble bygget, ble klokkene flyttet over, men den minste klokken ble forært til Balke kirke i 1823. Det største klokken (opprinnelig fra 1662) sprakk i 1871 da man skulle ringe i tre dager ved dronning Louises død. Klokken ble da støpt om av Anders O. Holte i Kolbu. På den andre klokken står inskripsjonen «Fridrichswerck anno 1761».

Kirken har hatt en rekke orgler, visstnok allerede fra Knud Sevaldsen Bangs tid. Deler av et orgel fra 1723 med akantusutskjæringer på spillebordet ble laget av Jonas Rosendal på Hekshus. Dette orgelet ble reparert av Christian Andersen Ingelstad i 1792 og 1804, før det ble skiftet ut i 1878 og solgt til Norsk folkemuseum i 1897. I 1878 ble det montert et orgel fra Rieger, tatt i bruk på fastelavnssøndag av ingen ringere enn L.M. Lindeman. Da dette var modent for utskifting i 1959, ble det tatt vare på av Johan N. Bjerke, som bygget det opp igjen i sang- og musikkrommet Harmonien på Søndre Alstad. Dagens orgel kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble tatt i bruk 20. desember 1959.

Langt mer kunne nevnes av inventar, ikke minst kirkesølv, men interessarte får oppsøke kildene.

Kirkegårdsport
Kirkegård
Gravkapell
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som befinner seg på både nedsiden og oversiden av en vei som går gjennom området. Blant dem som er begravet på kirkegården, er Peder Fauchald, som var Østre Totens første ordfører. Steingjerder gjennom området vitner om utvidelser som har vært. På oversiden av veien forbi kirken står et gravkapell som ble oppført i 1926, ombygget i 1963 og påbygget fasiliteter som toalett og hvilerom for betjeningen i 1984. I tidligere nevnte bok om kirken omtales også «Totens Likhus», men det er noe uklart hva slags hus dette dreide seg om, og det finnes ikke rester av det i dag. Prestegården ligger nordøst for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sarpsborg kirke

Sarpsborg kirke

Bakgrunn
Byen Borg (Sarpsborg) ble grunnlagt av Olav Haraldsson («den hellige») i 1016 og fungerte som hovedstad frem til slaget på Stiklestad i 1030 (eller kanskje snarere til 1028, da Olav dro i eksil). Deretter ble Nidaros hovedstad en periode. I 1567, under Den nordiske syvårskrig, ble byen brent av svenskene, og de fleste borgerne flyttet et stykke nedstrøms langs Glomma til det som nå er Fredrikstad. Noen ble imidlertid værende ved Gleng, nord for dagens bysentrum. Det meste av det som var igjen av den gamle byen, ble ødelagt i et stort leirras i 1702, og det som i dag er Sarpsborg by, vokste altså frem etter dette. Sarpsborg fikk bystatus i 1839. Byen skal ha hatt tre kirker i middelalderen (se Norges kirker).

Kirkebygg
I den unge byen ble en teglkirke som var tegnet av Wilhelm von Hanno (Artemisia.no krediterer også H.E. Schirmer), oppført i 1854–59 og innviet sistnevnte år. Den brant imidlertid allerede i 1861, og da ble Chr.H. Grosch tilkalt for å gjenreise kirken. Grosch inkorporerte deler av de gamle murene i den nye kirken, som i bunn og grunn fikk samme stilistiske uttrykk som forgjengeren. Vi har å gjøre med en nygotisk teglbasilika med slankt vesttårn (strengt tatt i nordvest) og apsidalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Kirken ble innviet den 17. desember 1863 og har ifølge Kirkesøk 550 sitteplasser. Tomten kirken står på, ble i sin tid gitt av eierne av Borregaard.

«Norges kirker» gjør rede for detaljforskjeller mellom Grosch’ kirke og von Hannos kirke. I 1959 ble det feiret hundreårsjubileum for menigheten og den første kirken, og i forkant av dette ble kirken satt i stand etter forslag av Esben Poulsson. Også senere har det vært restaureringsarbeider. Veggene er upusset utvendig og pusset og malt innvendig (med brystpanel nederst). I senere år har kirken fått montert solceller på taket.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri i nordvest. Interiøret er svært utpreget nygotisk med spissbuer og kontrastfarge på bærende konstruksjoner. Korgulvet er litt hevet i forhold til skipets gulv.

Kirken har en rekke glassmalerier av Karl Kristiansen (1918), Rolf Klemetsrud (på orgelgalleriet, 1951) og Victor Sparre (1958). Det er sistnevntes glassmalerier i koret som nå er det store blikkfanget, mens altertavlen fra 1879 er flyttet til sør for korbuen (i sideskipet). Dette alterbildet ble i sin tid malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde i Tyristrand kirke. Motivet kalles gjerne «Kristus i skyen» og var populært i sin samtid. Det henger et annet bilde på tilsvarende plass i nordre sideskip.

Prekestolen er i korbuens nordkant og er tegnet av Grosch. Døpefonten i sandstein er tegnet av von Hanno og ble reddet ut av den brennende kirken. Enkelte av kirkebenkene er byttet ut med stoler for å muliggjøre mer fleksibel bruk av kirkerommet.

Kirken har naturlig nok hatt flere orgler. Et 22 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra fra 1913 ble i 1949 avløst av et 35 stemmers Jørgensen-orgel fra 1949 med et prospekt tegnet av Finn Giertsen. Undertegnede kjenner ikke til at dette er skiftet ut. Det ser ut til å ha blitt restaurert i 2016. Det finnes også et kororgel bygget av Ryde & Berg i 1989.

De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1863.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården rundt kirken er ikke lenger i bruk som kirkegård, men er omgjort til park. Det er to andre kirkegårder (eller gravlunder) i byen, nemlig ved krematoriet (St. Olavs gravlund) og ved Tune kirke (Sarpsborg vestre gravlund). Nedenfor skråningen foran kirken er et krigsminnesmerke, og ikke langt unna er et av Nico Widerbergs minnesmerker etter 22. juli. Det kom på plass allerede i juni 2012.

Sarpsborg kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sankt Mikael katolske kirke

St. Mikael kirke Moss

Sankt Mikael, den katolske menigheten i Moss, sies å ha sin bakgrunn i en gruppe polakker som var blitt tvangssendt til Norge under krigen og ble igjen her. I 1956 kjøpte så Oslo katolske bispedømme en eiendom, og i 1956 fikk man tak i et sted næremere byen, der kapell ble innredet, mens menigheten fikk tilsig av medlemmer fra bl.a. Ungarn. Menigheten ble formelt stiftet i 1989 og omfatter flere kommuner i det nordvestre Østfold. I dag er også Vestby kommune i Akershus inkludert.

Lokalene i det som tidligere var et bankbygg — i et kvartal som også omfatter rådhuset — ble overtatt i 1994, og kirken ble innviet på St. Mikaels dag (altså Mikkelsmesse, dvs. 29. september) 1998. Kirken har rundt 400 sitteplasser, og det sies at undervisningslokalene er for små, slik at det er ønskelig med utbygging.

Utvendig er kirken dekorert med messingrelieffer med navn og symboler tegnet og utført av Marek Sobocinski. Sobocinski står også bak mye av utsmykningen inne i kirken. Det gjelder blant annet altertavlen, som viser korsfestelsen med Maria og Johannes ved korset (kalvariegruppe, om man vil). Sobocinski har også tegnet alterbord, sokkel til tabernaklet, døpefont, prestestol og stoler til prest og ministranter samt benkene i kirken. Alterbordet er laget av bohusgranitt og inneholder relikvier av Olav den hellige. Kirken har også akrylmalerier utført av Ewa Maria Sobocinska på mesaninveggen av fem norske helgener med attributter: Hallvard, Øystein, Olav, Sunniva og Torfinn. I bakgrunnen ses symbolske scener fra deres liv.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sankt Olav katolske domkirke

St. Olav katolske domkirke

Bakgrunn
En periode var det ganske strengt når det gjaldt religiøs praksis i dette landet. Kristian VI innførte kirketukt (helligdagsforordningen, 1735) og tvungen konfirmasjon (konfirmasjonsforordningen, 1736), og i 1741 fikk vi konventikkelplakaten, som ble brukt mot legpredikanter som Hans Nielsen Hauge. Mange husker nok også Grunnlovens paragraf 2 fra sin skolegang, med de beryktede ordene «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Det var denne paragrafen Wergeland kjempet for å endre.

Utover 1800-tallet skjedde det en viss oppmykning — i første omgang for kristne. I 1842 ble det gitt dispensasjon til en katolsk dåp, og i 1843 gav kongelig resolusjon tillatelse til å opprette en katolsk menighet, den første etter reformasjonen — se Wikipedia-artikkelen om katolisismen i Norge. Dette var Sankt Olavs menighet, som feiret sin første messe i et provisorisk Sankt Olavs kapell den 16. april det året. Det var begrensninger på utadrettet virksomhet før man fikk dissenterloven i 1845, som gav større religionsfrihet for kristne generelt. Oslo apostoliske vikariat fikk status som bispedømme den 29. juni 1953. For øvrig står det om bispedømmets historie i Wikipedia og hos Den katolske kirke i Norge.

Kirkebygg
Sankt Olav domkirke ligger mellom Akersgata/Ullevålsveien og Akersveien og danner fondmotiv for den som kommer spaserende opp Akersgata. Denne nygotiske langkirken i tegl ble tegnet av H.E. Schirmer og oppført i 1852–56 av murmestrene F.W. Metz og brødrene Carl, Albert og Ferdinand Unger. Domkirken ble innviet den 24. august 1856 av daværende katolske biskop i Stockholm, Jacob Lorenz Studach. Kirken er pusset opp flere ganger etter innvielsen, så som til jubileet i 1956, i 1976 (da den fikk nytt interiør etter tegninger av Jan Sigurd Østberg og Thomas Thiis-Evensen) og i 1997.

Inventar
Istedenfor altertavle har kirken glassmalerier i korveggen, og skipet har åtte vinduer glassmalerier som avbilder norske helgener. Dronning Josefine — Oscar Is gemalinne, som var katolikk — skjenket et alterbilde til kirken til innvielsen, en kopi av Rafaels sikstinske madonna utført av grevinne Sophie Adlersparre. Dette henger nå til høyre for korbuen, og til venstre henger en kopi av Rafaels bilde Forklarelsen, som var en gave fra Sta. Eugenia katolske menighet i Stockholm. Dronning Josefine gav også kirken et korteppe med blomstermotiver som hun og hoffdamene hadde brodert. Det tas ut ved høytidelige anledninger.

Kirken har det som går for å være det eneste kjente relikvium fra Olav den hellige, Olavsarmen. Den ble gitt i gave til dronning Josefine fra den danske stat og kom til kirken under en høytidelighet den 3. august 1864. Korsveien fra ca. 1900 har en rekke relieffer. I enden mot Akersgata er det et stort mosaikkbilde med motivet Maria Mater Ecclesiae, en kopi fra 2000 etter et alterbilde i Peterskirken, utført i Vatikanets mosaikkverksted. Utenfor kirkedøren står en skulptur av sankt Olav utført av Ragnhild Butenschøn i 1984. Under bildet av den sikstinske madonna er en kopi av en madonnafigur fra Enebakk kirke (hvis original nå er på Kulturhistorisk museum), laget av Petter C. Omtvedt og anbragt i kirken i 1997.

Kirken har en lesepult med moderne stålramme, og døpefonten er av granitt. Orgelet er beskrevet her. I tårnet henger tre kirkeklokker støpt av Joh. A. Beckmann i Stockholm i 1866. Det finnes et fotoalbum med interiørbilder hos Den katolske kirke.

Omgivelser
Rett ved kirken ligger Sta. Sunniva skole og St. Joseph kirke.

Fra Akersveien
Veiarbeid rundt kirken
Fondmotiv i Sankt Olavs gate
Sankt Olav
Kirkerom
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bamble kirke

Bamble kirke

Bakgrunn
Bamble kirke har fra gammelt av vært hovedkirke for store deler av nedre Telemark, og prestegjeldet omfattet tidligere også det som nå er Kragerø kommune. Forgjengeren til dagens Bamble kirke var en steinkirke viet til Olav den hellige som ble oppført på midten av 1100-tallet et par hundre meter lenger sør. Denne gikk på auksjonen i 1723 som andre kirker, og da den kom i kommunens eie i 1839, ble det raskt besluttet å oppføre ny kirke i stedet. Denne ble tegnet av sogneprest Gustav Adolph Lammers, som dessuten var ordfører og stortingsmann en stund. Det kom endringsforslag fra Chr.H. Grosch, som var departementets mann i saken. Ansvarlig for oppføringen var en snekkermester Olsen fra Bamble, som imidlertid døde underveis, og arbeidet ble overtatt av snekkermester Peter Holm fra Skien. Kirken ble innviet 19. oktober 1845 og regnes av enkelte som Norges første nygotiske kirke. Kirken skal ha likhetstrekk med et par 20–30 år eldre nygotiske kirker like sør for Berlin. Ved oppføringen ble stein fra middelalderkirken brukt i grunnmuren og kirkegårdsmuren.

Bamble kirke
Bamble kirke
Bamble kirke

Kirkebygg
Bamble kirke er en laftet korskirke, men tverrarmene er relativt korte. Kirken har utvendig panel, men for øvrig fremstod den litt annerledes i begynnelsen enn nå. Da var det takrytter over tverrskipet og åpen inngangshall der dagens tårn står. Tårnet vi nå ser, kom til i 1902, da Hjalmar Welhaven ledet en restaurering og ombygging av kirken. Det hadde vært endringer og oppussing før og kom flere runder med dette etterpå. Siste store restaureringsrunde så langt var i 1985–86, da fargene ble tilbakeført til slik de var i 1902 (1895 for interiøret). Kirken har altså tårn ved inngangen, som er i sørvest, og koret er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 400.

Interiør
Inne i kirken er det gallerier i tre etasjer i tverrarmene, og rekkverkene gjenspeiles i galleriet ved inngangen, der orgelet riktignok er så høyt at det ikke er noe gulv i det som ellers ville ha vært øvre gallerietasje. Veggene fikk brystpanel i 1895. Korskillet er umiskjennelig nygotisk med fem høye spissbuer og en lav skranke. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv.

Kirkerom
Alter og glassmaleri
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Gallerier i tverrskip

Inventar
Det vi nå oppfatter som alterbilde, er en glassmaleri i fondveggen som ble laget av Per Vigeland i 1951. Bildet viser Kristi oppstandelse. Vigeland står også bak det forseggjorte korset på alteret. Der stod det i begynnelsen et enklere kors. Til side for dette er det to bilder (to altertavler, om man vil) til. De er laget av Lammers og tituleres gjerne «Loven» (Moses som mottar lovtavlene) og «Evangeliet» (Jesus i Getsemane).

Prekestolen og døpefonten er begge på alder med kirken, og kirkeleksikonet krediterer Lammers for sistnevnte. Kirkeleksikonet nevner også et epitafium fra 1631 og en Kristian III-bibel fra rundt 1550. Noe gammelt kirkesølv finnes også.

Kirken fikk sitt første orgel i 1855, ifølge Norsk orgelregister. Dette Brantzeg-orgelet ble senere skiftet ut med et Jørgensen-orgel, som i 1998 ble avløst av et orgel fra Venheim orgelbyggeri (23 stemmer, 2 manualer og pedal). De to kirkeklokkene ble støpt i Bochum i 1902.

Bamble kirke har senere vært forbilde ved oppføringen av Holmen kirke (Sigdal), Olberg kirke (Krødsherad) og Hisøy kirke (Arendal).

Kirkegård og omgivelser
Den opprinnelige kirkegården omgir Olavskirken og strekker seg sørøstover og nordover fra denne. Senere er det kommet til et stykke nordvest for kirken. Like ved siden av dette står et lite bårehus. I området mellom dagens kirke står et krigsminnesmerke samt mye annen dokumentasjon på kulturminner i området. Rett sørøst for kirken er menighetshuset og et lite stykke forbi dette er prestegården.

Kirkegård
Bårehus

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden