Bakgrunn Lade kirke var fra middelalderen hovedkirke i det som etterhvert ble Strinda prestegjeld. Byåsen var prestegjeldets vestre utkant, og her ble Havstein kirkegård innviet den 14. august 1854 (ifølge de fleste kilder, skjønt Arkivverket opererer med 1856). Kirken ble vigslet den 30. november 1857. Først i 1911 ble Byåsen eget sogn og i 1959 eget prestegjeld. Så i 1970 ble Sverresborg sogn og prestegjeld utskilt fra Byåsen med Havstein som kirke. Den er fortsatt hovedkirke, men i tillegg fikk sognet en hverdagskirke i 2014 med Sverresborg kirkesenter.
Kirkebygg
Havstein kirke ble tegnet av H.E. Schirmer. Det er en nygotisk langkirke i stein med 200 sitteplasser (mot tidligere 250). Kirken har vesttårn, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier (hvorav dåpssakristiet på sørsiden er fra 1926). I begynnelsen hadde imidlertid kirken takrytter midt på mønet, men det var store problemer med den, og i 1900 fikk altså kirken vesttårn ved Gustav S. Olsen (oppført ved byggmester Erik Selnes). Tårnet er av tre.
Interiør og inventar
Kirken har orgelgalleri innenfor inngangen i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Koråpningen er spissbuet.
På alteret står et kors, men det store blikkfanget er vinduet i fondveggen med glassmalerier av Carsten Lien fra 1968 (blant hans siste arbeider). Motivet er oppstandelsen. Prekestolen er til venstre for korbuen og har oppgang fra sakristiet, og på tilsvarende sted til høyre er en nisje med en kopi av Bertel Thorvaldsens berømte kristusstatue (ved Ole Laulo, 1863).
Kirkegård og omgivelser
Kirken står på et høydedrag, mens kirkegården på sørvestsiden, som etterhvert har blitt ganske stor, er litt lavereliggende. På den står et minnesmerke over en sersjant som falt under krigen. Sør for kirken er et gravkapell fra 1936 med et orgel fra Paul Ott fra 1974, og det finnes også et nyere servicebygg. Ned skråningen mot nordøst fra kirken er nye områder lagt ut til kirkegård og urnelund, og et stykke nedi bakken er Havstein krigskirkegård.
Bakgrunn, historie
Nidaros domkirke — best kjent som Nidarosdomen — er vår største kirke og kanskje det eneste vi har som kan sammenlignes med de store katedralene på kontinentet og De britiske øyer. I likhet med disse katedralene rommer den såpass mye at man kan fylle bøker med beskrivelser, anekdoter og historiske skildringer, og det har vært gjort. Den som virkelig vil bli kjent med Nidarosdomen, bør derfor skaffe seg en egen bok om den — og naturligvis besøke den noen ganger. Vi har ikke hele dagen på oss, så vi skal nøye oss med noen generelle observasjoner og et lite utvalg av detaljer.
Hvor begynner vi? Etter slaget på Stiklestad arbeidet propagandamaskinen effektivt, og allerede året etter ble Olav erklært helgen. Liket ble visstnok først begravet i sanden nær Nidelva like utenfor byen og så året etter lagt i en ny grav ved den gjenreiste Klemenskirken. Etter kort tid ble kisten gravet opp igjen og satt på alteret. Sagnet sier at det skal ha vokst frem en kirke på Olavs opprinnelige gravsted, men den Niardosdomen vi kjenner, ble påbegynt rundt 1070 og skal ha stått noenlunne ferdig (i omtrent halve den nåværende lengden) i 1090. Her ble Olavsskrinet med Olavs legeme oppbevart til like etter reformasjonen, da skrinet ble ødelagt av danske myndigheter. Noen år senere ble liket begravet anonymt på kirkegården utenfor. Pilegrimer strømmet tidlig til kirken (og byen), og i 1152–53 ble Nidaros erkebispesete. Kirken ble utvidet, i første omgang med romanske elementer, før den frem mot 1300 ble bygget om til gotisk stil. I praksis har altså de forskjellige bygningsdelene forskjellige aldre og stiluttrykk.
Kirkebygg
Nidaros domkirke har form av et latinsk kors med kor i østre korsarm med en oktogon i forlengelsen, og den har et sentraltårn som sammen med spiret rager 97,8 over bakken. Domkirken er omtrent hundre meter lang og tverrarmen omtrent femti meter. I vest er det tvillingtårn samt altså en imponerende vestvegg full av nisjer med statuer av helgener og andre (Kunsthistorie.com har en oversikt over hvem som er hvem, samt ev. levende forbilder). På nordsiden av domkirkens østre del er kapittelhuset, en tilnærmet frittstående bygning med passasje til okotogonens omgang. I østkant av hver av tverrarmene er et kapell: Johanneskapellet i sør og Kvinnenes minnekapell i nord. Både utvendig og innvendig finnes romanske og gotiske elementer. Det bygningselementet der det romanske er best bevart utvendig, er kapittelhuset, som riktignok har gotiske buer inni.
Vestover mot rosevinduet og Steinmeyer-orgelet. Foto: «Zairon», fra Wikimedia Commons.
Interiør og inventar: Skipet
Som nevnt bør man ha en hel bok for å få overblikk over det som er å se, og her følger bare en kort gjennomgang. Det er en treskipet kirke med søylerader og klerestorievinduer. Vestveggen ble rekonstruert etter planer av Olaf Nordhagen fremlagt i 1911, og innvendig er den preget av det store rosevinduet, som illustrerer dommedag, samt en rad av ni vinduer med glassmalerier. I midten er Kristus omgitt av engler: til venstre (i sør) de salige i sør og til høyre (i nord) de fortapte. Glassarbeidene er utført av Gabriel Kielland. (Det finnes også mange andre glassmalerier i kirken — se litteraturlisten nedenfor.) Under vinduene er det store orgelet, opprinnelig bygget av G.F. Steinmeyer & Co i 1929–30 med 127 stemmer. I 1960 ble det flyttet til vestgalleriet og ombygget, noe som i ettertid har vært svært kontroversielt. I 2013–14 ble orgelet restaurert av Orgelbau Kuhn med gjeninnvielse den 18. mai 2014.
Taket i skipet og koret har ribbehvelv, som man kan forvente i en gotisk kirke. I østre del av skipet, like før tverrskipet, står korsalteret med med utsmykning i patinert bronse utført av Wenche Gulbransen i 1998–95. Bak alteret står et 2,6 meter høyt sølvkrusifiks som er modellert av Wilhelm Rasmussen, utført av David Andersen og finansiert av utflyttede trøndere i USA.
Koret med oktogonen
Østover følger så langkoret; i østre del av det står prekestolen (fra 1880-årene) og døpefonten. Sistnevnte sies å være fra middelalderen, men rekonstruert av Gustav Vigeland i 1904. Relieffene på fonten forestiller Adam og Eva, Noas ark, Jesu dåp og Kristi oppstandelse. Øst for koret er oktogonen, hvis gulv er fire trappetrinn høyere enn gulvet i resten av kirken. Mellom koret og oktogonen er korbueveggen, med noe av det fineste murverket som er igjen fra middelalderen, samt eikeskulpturer laget av Gustav Vigeland. Nederst en en kristusfigur som er flankert av Moses og Elia. Lenger opp er en kalvariegruppe, og øverst blir Kristus kronet av en engel.
Oktogonen (oppført ca. 1180–1210) er altså korets åttekantede forlengelse mot øst og kalles også høykoret. Her står høyalteret, og her var skrinet med Olav den helliges legeme plassert før reformasjonen. Dagens altertavle er tegnet av Christian Christie og skal minne om olavsskrinet. Det høyreiste rommet er omgitt av spissbuede gallerier og har noen av de rikeste steinhuggerarbeidene i Norge. Rundt oktogonen går en omgang, og fra denne kommer man som nevnt til kapittelhuset (eller skrudhuset). På et alter mot øst (i okotgonomgangen, altså) finner vi en kopi av olavsfrontalet, hvis opprinnelse er ukjent, men det har vært spekulert i at det skal stamme fra Haltdalen. (Originalen er vanligvis å finne i Erkebispegården.)
Olavsfrontalet på alter i øst. Foto: Nina Aldin Thune, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Tverrarmene
Begge tverrarmene har buer i forskjellige stilarter, og de har som nevnt kapeller. I sør er Johanneskapellet (innviet 26. nov. 1161), som foruten Johannes også er viet til Vincentius og Sylvester. I søndre tverrarm er også et samisk alter som ble innviet på Samefolkets dag, den 6. februar, i 2017. I nordre tverrarm er Kvinnenes minnekapell med relieffer av Asbjørg Borgfeldt viet til krigens ofre. I denne tverrarmen er også kirkens barokkorgel. Dette ble opprinnelig bygget av Johann Joachim Wagner i 1738–39. Fra 1930 var det på lager, men i 1994–95 ble det restaurert av Jürgend Ahrend og satt på nordgalleriet.
Triforiekapellene
Utover det som er nevnt så langt, finnes tre kapeller i triforiehøyde (2. etasje, om man vil) som vanligvis ikke er tilgjengelige for besøkende. Dette er Mariakapellet (med glassmalerier av Oddmund Kristiansen, på nordre tverrarms østside), Mikaelskapellet mot nord i nordre tverrarm og Olavskapellet (på søndre tverrarms østside, også med glassmalerier av Kristiansen).
Wagnerorgelet i nordre tverrskip. Foto: Günter Schnell, fra Wikimedia Commons.
Annet
Som antydet innledningsvis er nærmest en uendelighet av detaljer utelatt her, men mye av dette er omtalt i litteraturen. Det kan nevnes at domkirken i dag har 1500 sitteplasser. Foruten til gudstjenester brukes kirken også til konserter, blant annet under Olavsfestdagene.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er ikke lenger i bruk, men har en rekke gravmonumenter, blant annet for arkitekter som har virket ved kirken (se f.eks. oversikt i byleksikonet), samt et krigsminnesmerke. Fellesrådet har en oversikt over byens gravplasser som er i bruk i dag, og gravsøk i Trondheim kommune kan utføres her.
Bakgrunn, tidligere kirker
Fiskum nye kirke må sies å være litt av en ulykkesfugl. Den ble opprinnelig innviet i 1866, men har brent to ganger og blitt gjenreist. La oss ta det fra begynnelsen. Fiskums middelalderkirke kom på kommunens hender i 1856, og allerede året etter forelå utvidelsesplaner fra Wilhelm Hansteins hånd. Disse ble avvist, og det ble besluttet å bygge ny kirke på grunn fra gården Nordre Darbu. Kirken ble tegnet av Schirmer og von Hanno. Tegningene er påfallende nok datert så tidlig som 1855, hvilket kan tyde på at kirken opprinnelig ble tegnet med et annet sted for øye. Byggingen pågikk fra 1864 til 1866 og ble ledet av byggmester Christoffersen fra Christiania og snekker Becker fra Kongsberg.
Fiskum kirke ble innviet den 25. april 1866. 12. januar 1902 brant den, men murene ble ansett for å være brukbare, og kirken ble gjenoppført i 1903 etter planer av Jørgen Berner, som skal ha tatt utgangspunkt i Schirmer & von Hannos opprinnelige tegninger. Kirken ble innviet den 8. april. Natten til 1. januar 1940 brant kirken enda en gang, og arkitekt for gjenreisingen etter det var Arnstein Arneberg. Kirken slik vi ser den nå, ble bygget under krigen, men innviet først etterpå — visstnok første norske kirke til å bli det. Kildene er uenige om datoen: Norges kirker tidfester begivenheten til 22. mai 1945, mens Arkitekturhistorie.no og Lokalhistoriewiki sier det skjedde den 1. juni. Sistnevnte gjengir faktisk et avisutklipp som daterer innvielsen til 31. mai.
Dagens kirkebygg
Vi har å gjøre med en korskirke i tegl der veggene er pusset både utvendig og innvendig (men innvendig puss kom til først etter siste gjenreising). Kirken har 210 sitteplasser (opprinnelig 250), altså ikke veldig dramatisk mye mer enn middelalderkirken den i sin tid avløste, men før brannen i 1902 var det gallerier også i tverrarmene. Alle fire korsarmer er like brede, og den østre inneholder et kor som er polygonalt avsluttet. Det er prestesakristi på korets nordside og dåpsventerom på sørsiden. Vesttårnet er trukket inn i gavlen på vestre korsarm. Vinduene er høye og spissbuede, og inngangsdøren i vest er av det solide slaget.
Interiør og inventar
Mens alle fire korsarmer har samme takhøyde utvendig, er tverrarmenes himlinger lavere, hvilket bidrar til å gi et visst langkirkepreg. Åpningene mellom skipet og tverrarmene har spissbuer. Det er orgelgalleri over inngangen i vest, og kirken har korskille i form av en lav skranke med balustre.
Den opprinnelige altertavlen hadde et bilde av nedtagelsen fra korset som ble malt av Gustav Adolph Lammers i 1862, etter et bilde av Rubens. Dette bildet ble reddet ut av begge brannene og fikk ny ramme da det ble hengt opp i kirke nummer to. I dag henger det på nordre tverrskips østvegg. Dagens altertavle har et oppstandelsesbilde malt av Axel Revold i 1942.
Den åttekantede prekestolen med fem fag ble tegnet av Arneberg. Stolen har evangelistsymboler og et IHS-monogram. Den åttekantede døpefonten fra 1866 er av marmor og i tre deler. På veggen bak fonten er et felt innrammet av korintiske søyler i barokk stil, omtrent som en altertavle, med en helligåndsdue og et dåpsfat i «billedeltet». Orgelet har 20 stemmer og ble bygget av J.H. Jørgensen. Det er på alder med kirken og ble renovert av firmaet Karl Schuke i 2020. Dagens to kirkeklokker ble støpt av Olsen Nauen ved siste gjenreising.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av nettinggjerde og har støpejernsport i vest. Sør for kirken står et gravkapell i utmurt bindingsverk som er pusset utvendig. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om presteboligen i Darbu.
Bakgrunn
Industriutbygging førte til befolkningsøkning langs Drammenselva på 1800-tallet, og i 1850-årene kom spørsmålet om kirke i Nedre Eiker opp. Schirmer og von Hanno ble i 1854 invitert til å tegne en korskirke i stein, som skulle ligge på grunn fra gården Ekenes. Forslaget ble imidlertid skrinlagt, da det ble ansett som for dryt, men det kan se ut til at noe stein ble kjørt frem for så å bli brukt i grunnmuren til kirken som faktisk ble bygget. Dette er en trekirke som ble tegnet av Wilhelm Hanstein og oppført på gården Steinsets grunn. Grunnstein ble nedlagt i oktober 1858, og kirken ble innviet den 21. november 1860.
Kirkebygg
Nedre Eiker kirke er en laftet langkirke med vesttårn samt sakristi i østre forlengelse. På hver side av tårnet er det trappehus som strekker seg et lite stykke langs skipets vestende. Antall sitteplasser er 400, ifølge Kirkesøk, mens andre kilder opererer med 476. Kirken har utvendig panel, mens laftetømmeret er synlig, men malt inne i kirken. Veien på nordsiden er den opprinnelige riksveien, mens kirkegården strakte seg ned til elven. Siden er det anlagt vei på sørsiden. Kirken er restaurert og pusset opp en rekke ganger, så som frem mot jubileet i 2010, og det har vært arbeider også i 2013 og 2016. I forbindelse med jubileet ble det utgitt jubileumsbok.
Interiør
Inne i kirken er det gallerier i vest (der hovedorgelet står) og langs nord- og sørveggen. Koret er i østre del av samme rom som skipet, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Interiørfargene er fra 1957, satt av Carsten Lien, som også laget glassmaleriene øverst i vinduene (avbildet på Kunsthistorie.com).
Kirkegård og omgivelser
Den opprinnelige delen av kirkegården ligger mellom den gamle riksveien og den nye (som nå er fylkesvei 283). Kirkegården ble utvidet i 1926, 1955 og 1964 og omfatter et stykke på nordsiden av gamleveien. Her ble det i 1915 eller 1916 oppført et gravkapell. Dette ble ombygget i 1950-årene etter tegninger av Carsten Lien og fikk da korsform og tømmermannspanel som først var brunmalt, men som i dag har en farge som ligner på kirkens. Kapellet har glassmalerier som illustrerer de fire årstider, og på fondveggen er et bilde av Kristus in mandorla (det illustrerer Kristi gjenkomst). Ved oppussingen i 2008–2009 ble det i kjelleren under kirken innredet menighetssal, kjøkken og toaletter, noe biskopen berømmer og sammenligner med arbeidskirkefunksjoner. Gravsøk kan utføres her.
Nordvest for kirken er et menighetssenter. Det ble oppført på dugnad på 1970-tallet og renovert i 2008. Senteret huser blant annet kontorlokaler, møtelokaler og barnehage. Prestegården Møllenhof (se også Eiker Arkiv) ble solgt i 2019. Gården ligger et par kilometer vest for kirken, nokså nær Drammenselva, og er også omtalt i menighetsbladet (s. 5).
Bakgrunn
Olberg kirke like utenfor kommunesenteret Noresund er Krødsherads tradisjonelle hovedkirke. Dagens kirke avløste en stavkirke som lå litt nærmere innsjøen, så det har nok vært kirke på stedet siden middelalderen, selv om man ikke vet akkurat hvor lenge. Stavkirken er omtalt i Norges kirker. Den ble solgt på auksjon som andre kirker i 1723 og ble revet rett etter at dagens kirke stod klar. Da det på 1850-tallet ble aktuelt med ny kirke, var det en stund snakk om å bruke bearbeidede versjoner av tegningene for Bamble kirke, slik det var gjort for Holmen kirke i Prestfoss kort tid i forveien. Den nyutnevnte kapellanen Jørgen Moe tok imidlertid kontakt med H.E. Schirmer, som tegnet ny Olberg kirke. Da prisoverslagt for denne viste seg å bli for høyt, gikk man tilbake til Bamble/Holmen-tegningene, som ble brukt som grunnlag for oppførelsen fra 1857. Kirken ble innviet høsten 1859.
Kirkebygg
Olberg kirke er en korskirke i tre med vesttårn. Tårnet er i bindingsverk, mens kirken ellers er laftet. Det er sakristi i østre forlegnelse (med inngang bak altertavlen). Tverrarmene er korte og inneholder gallerier i to etasjer, slik at kirken har fem gallerier medregnet orgelgalleriet i vest. Antall sitteplasser er rundt 600.
Interiør
Kirken har panel utvendig og innvendig. Korets gulv er hevet tre trinn over skipets. Som ved Bamble og Holmen er det korskille i form av søylerad med lav skranke, men fargebruken er litt forskjellig i de tre kirkene. Kirken ble pusset opp i 1917 og fikk da nye interiørfarger etter forslag fra Emanuel Vigeland, som også laget glassmalerier til fire vinduer i koret. Motivene er 1) et kornnek med innskriften «Jeg er livets brød», 2) den gode hyrde med innskriften «Jeg er den gode hyrde», 3) korsfestelsen med innskriften «Den gode hyrde sætter sit liv til for faarene», 4) et vintre med innskriften «Jeg er det sande vintræ».
Inventar
I begynnelsen ble det brukt et alterkors. I 1878 ble dette avløst av en altertavle med bilde malt av Axel Ender. Motivet er Jesu dåp, og på predellaen står teksten «Se der Guds Lam». Den gamle altertavlen fra stavkirken (fra 1706) var blitt oppbevart i defekt tilstand i kirketårnet, med enkelte deler på Folkemuseet. I løpet av de par siste årene av 1970-tallet ble denne tavlen restaurert og hengt opp i kirken. Tavlen er datert 1706 og ble staffert i 1707. Den har bilder av nattverden og korsfestelsen, malt av Hans Wold etter eldre forbilder. Tavlen står ved korets sørvegg nær hjørnet.
Prekestolen står ved korskillet inntil nordveggen og har oppgang fra koret. Den er fra 1699 og har 4 1/2 fag med fyllinger med forgylte akantusutskjæringer. På en medaljong på den siden som vender mot skipet, står det: «Salige ere de som høre Guds Ord og bevare det, Luce 11,28.»
Døpefonten er fra 1725. Den har akantusutskjæringer og rund kum. Himlingen er på samme alder og har også akatus. Kirken har ellers fire presteportretter, deriblant av Jørgen Moe og Anders Hovden, samt enkelte andre inventargjenstander som omtalt i «Norges kirker».
I 1877 ble det anskaffet et Walcker-orgel (6 stemmer, 1 manual og pedal) til kirken. Det fikk et prospekt med spissbuede felt tilpasset kirkeinventaret ellers. I 1978 ble det avløst av et Jørgensen-orgel med 12 stemmer (to manualer og pedal; se bilde av spillepult).
Av de to kirkeklokkene er den ene fra middelalderen og den andre fra 1786.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger. Gravkapellet vest for kirken ble oppført i 1939. Det ble i 1992 gjeninnviet som kirkestue. Kirken er omgitt av to prestegårder: Olberg i vest og Bjertnes noen hundre meter lenger øst. Mellom sistnevnte og kirken (langs fylkesvei 280) er et berømt eiketre som er kjent som Den gamle mester. Olberg var presteenkesete før den ble solgt til private.
Bakgrunn
Dagens kirke i Tranby er fra 1800-tallet, men det har vært kirke på stedet i lang tid. I middelalderen dreide det seg om en liten langkirke i stein med rett avsluttet kor, og den var visstnok viet til erkeengelen Mikael. Etter reformasjonen ble Tranby anneks til Frogner, som er ca. 4 km unna på den andre siden av dalen. Kirken ble solgt på auksjonen i 1723 som andre kirker og kom på allmuens hender i 1752. Kommunen overtok i 1842, og selv om det ble gjort enkelte reparasjoner, bestemte man seg etterhvert for å rive kirken og bygge ny. Rivingen skjedde i 1854.
Kirkebygg
Dagens kirke i Tranby ble tegnet av de kjente arkitektene H. E. Schirmer og Wilhelm von Hanno og innviet den den 19. desember 1855. Det er en langkirke i naturstein og tegl med puss både utvendig og innvendig. Skipet er rektangulært, koret er polygonalt avsluttet, og kirken har vesttårn. I østre del av skipet er det utskilt sakristi i nord og dåpsventerom i sør. Kirken har ca. 360 plasser. Innvielsesåret 1855 er å se over vestinngangen, mens spirets vindfløy kom på plass et par år senere og bærer årstallet 1857.
Interiør og inventar
Endringer i 1949–50 (etter planer av Ragnar Nilsen) gav kirken den romfordelingen og det interiøret den har nå. Interiørfargene er fra 1950-årene.
Prekestolen, som står nord for koråpningen, har fem brede og ett smalere fag med enkle fyllinger. Den åttekantede døpefonten i gjellebekkmarmor er fra 1800-tallet. Fire av vinduene har glassmalerier av Rigmor Bové fra 1999.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er altså eldre enn kirken, og den som leter, kan finner gravmonumenter fra 1700-tallet. Vestre del av kirkegården er omgitt av steingjerde og den østre av nettinggjerde. Øst for kirken og i akse med den står et gravkapell fra 1913 (restaurert 1967). Kapellet er av pusset tegl og har skifertekket tak, rosevindu i vest og alter av gjellebekkmarmor. På sørsiden av kirkegården står et servicebygg.
Bakgrunn Strøm er det største sognet i Sør-Odal, og Strøm kirke den største kirken. Den ligger noen kilometer øst for Skarnes, på motsatt (nordlig) side av Glomma på det som sies å være det første faste bostedet i kommunen. Her har områdets hovedkirke vært siden middelalderen, kanskje helt siden midten av 1000-tallet. I katolsk tid var kirken viet til Olav den hellige. Biskop Eystein omtaler Strøm kirke i sin jordebok fra 1300-tallet, og det samme gjør Jens Nilssøn i en visitasrapport fra 1597. Det er ikke helt klart hvor mange kirker det har vært før dagens, men de tidligere kirkene var av tre, og den siste skal ha blitt oppført rundt 1590 og utvidet rundt 1700.
Kirkebygg
Dagens Strøm kirke ble tegnet av H.E. Schirmer i 1853 og ble oppført i 1854–57 og innviet den 17. juli 1857. Det er en korskirke i tegl, et bygningsmateriale som ble stadig vanligere for litt større kirker etter kirkebrannen i Grue i 1822. Kirken har 500 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Dette er noe mindre enn før: Kirken har på det meste hatt 720 plasser. Det er tårn i vest, og koret i østre korsarm er polygonalt avsluttet. På nordsiden av koret er det prestesakristi, mens det er dåpsventerom ved inngangen i vest.
Teglveggene er upusset utvendig og pusset inne i kirken. Kirken ble omfattende restaurert i 1950–53 med Finn Krafft som konsulent, og interiøret ble noe endret i den forbindelse. Gallerier som var satt inn i nordre og søndre tverrarm ble fjernet, men orgelgalleriet i vest ble beholdt og noe forlenget. (Fra arkitektens side var orgelet tenkt plassert over våpenhuset i tårnet, der det er en høy bueåpning mot skipet.) Kirken ble restaurert også i 1991, og da undertegnede tok bilder vinteren 2009, var taket nettopp reparert.
Inventar
Altertavlen fra 1892 har nygotisk innramming tegnet av Peter Lauritz Lowzow og utført av snekkermester Jens Olsen og visstnok malt av G. Klouman. Bildet ble malt av Helene Gundersen i kopi av Adolph Tidemands populære oppstandelsesbilde fra Bragernes kirke. I korveggene på hver side av altertavlen er det glassmalerier av Finn Hansen fra 1915. På nordsiden ser vi Johannes Døperen som døper Jesus i Jordan-elven, mens vinduet på sørsiden viser Maria med Jesusbarnet og De tre vise menn.
Prekestolen er på alder med kirken, mens den åttekantede døpefonten av tre er fra ca. 1800 og overført fra tidligere kirke. Dåpsfatet av messing er fra ca. 1700. Kirken har ellers et gammelt epitafium, flere presteportretter og en Kristian III-bibel fra 1550. Annet inventar fra gamlekirken ble solgt på auksjon da den nye kirken stod klar. Mye gammelt kirkesølv ble stjålet fra kirken i september 2012, men er siden kommet til rette.
Kirkens første orgel var et 15 stemmers Hollenbach-orgel fra 1881. Det ble i 1966 avløst av et 23 stemmers orgel (2 manualer og pedal, gjenbruk av seks stemmer) fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble en stund meldt om problemer med dette orgelet, og det var pengeinnsamling og forskjellige arrangementer for å få inn penger til nytt orgel. I april 2010 ble så et nytt orgel fra Ryde & Berg installert, og det ble feiret med to ukers orgelfest. Kirken er ellers kjent for å ha god akustikk og blir mye brukt til konserter.
Den eldste kirkeklokken er fra rundt 1600. Den andre ble støpt av Olsen Nauen i 1991.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er utvidet flere ganger, senest i 1974. Nær kirkegårdsporten i vest er et minnesmerke over fire krigsofre fra 1940 — tre fra aprildagene og ett fra en englandsoverfart på høsten. Det finnes også et monument over Samson Schjervheim, stifteren av Sør-Odal sanitetsforening. Ved oppkjørselen vest for kirken står et bårehus fra slutten av 1950-tallet som ble utsmykket av Kåre Tveter i 1960. Ved siden av er allmuestuen fra 2000. Strøm prestegård, hvis område kirken ligger på, er fredet. Den består av bl.a. hovedbygning fra 1818, forpakterbolig fra 1830 og stabbur fra 1791, mens et kornkammer ble flyttet til Odalstunet i 1961.
Strøm kirke feiret 150-årsjubileum i 2007.
Kilder og videre lesning:
Pål Sindre (red.): Strøm kirke 150 år 1857–2007
Hans Marius Frøseid (red.): Strøm kirke 125 år 1857–1982
Bakgrunn
Hareid har hatt kirke siden middelalderen. Sent på 1500-tallet hørte Hareid til Herøy prestegjeld før Hareid og Ulstein ble utskilt i et eget prestegjeld i 1747 med Ulstein som hovedsogn og Hareid som anneks. Vartdalsstranda, som hadde sognet til Hareid, ble eget annekssogn i 1876, og dette ble overført til Ørsta i 1900.
Stavkirken
Eldste kjente kirke i Hareid var en stavkirke. Alderen er ukjent, men man regner gjerne med at den ble oppført på 1200-tallet. Det ser ut til at den ble utvidet med tverrskip og nytt kor rundt 1640. På den store kirkeauksjonen ble stavkirken kjøpt av sorenskriveren, og så skiftet den eierskap flere ganger og forfalt så mye at det ble klaget til prosten. Kirken ble satt i stand i 1804, men i 1806 ble den truffet av lynet og brant opp.
Åttekantkirken
Året etter ble det oppført en laftet åttekantet kirke tegnet av Peder Thomas Buschmann, sogneprest i Hareid og Ulstein. Byggmester var Elling Valbø fra Ørskog, og futen Andreas Landmark var kirkeverge og førte tilsyn med byggearbeidet. I 1808 ble det ordnet med alter, sakristi, prekestol, vinduer mm., men så stoppet arbeidet opp og ble ikke fullført før i 1820, med vigsling den 25. juni. (Samme tegninger ble for øvrig brukt ved oppøfringen av Haram kirke.) Åttekantkirken begynte etterhvert å sige, og etter rundt sytti år ble det vedtatt å bygge ny kirke, samtidig som kirken kom over i menighetens eie.
Til denne kirken skaffet Landmark en altertavle som hadde vært brukt i Hospitalskirken i Stavanger, og som fortsatt brukes i Hareid kirke, og en prekestol med årstallet 1576. To lysestaker som fortsatt brukes i dagens kirke, antas også å ha kommet fra Landmark. Kirken hadde to klokker, en som hadde overlevd brannen, og en anskaffet i 1845 (men den fikk en brist og måtte støpes om i 1857). Kirken fikk så i 1870 en klokke som var en omstøping av de to eldste.
Dagens kirke
Dagens Hareid kirke ble tegnet av H.E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Det er tatt utgangspunkt i samme tegninger som for Ørsta kirke, som for øvrig ligner på tidligere Frogn kirke. Dette er også gjort for Vartdal kirke; kirkene skiller seg litt fra hverandre i detaljer og størrelse. Byggmester var Knut Stokkeland, som også oppførte Vartdalskirken. Kirken i Hareid ble vigslet et drøyt halvår etter den på Vartdalsstranda: 13. desember 1877.
Hareid kirke er en laftet langkirke med vesttårn, og det polygonalt avsluttede koret er omgitt av sakristier. Svalen foran inngangen var åpen til å begynne med, men ble kledd igjen på grunn av det barske klimaet. Kirken har ifølge Kirkesøk 400 sitteplasser, som er en reduksjon fra tidligere. Kirken ble truffet av lynet den 3. januar 1902 og ble sterkt skadet, men satt i stand igjen. I 1913 ble kirken malt innvendig med Lars Kinsarvik som konsulent, men det syne uklart hvem som har utført de forskjellige oppgavene. Kirken ble malt innvendig også i 1952, utvendig i 1976 og innvendig igjen i 1977. Hareid bedehus ble i perioder brukt som interimskirke mens oppussingen foregikk.
Interiør
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Korvinduene fikk glassmalerier laget av Jørgen Skaare i 1951. Motivene sies å ha titlene «Det er Herren» og «Herre, frels meg». Det siste henspiller på Peter, som var nær ved å drukne i Genesaretsjøen (jf. Matt 14, 30).
Inventar Altertavlen ble altså laget til Hospitalskirken i Stavanger, og antas å ha kommet på plass der omkring 1658–60, for så å bli solgt da kirken ble besluttet revet. Den barokke tavlen er en etasjetavle med relativt kjent billedprogram: På predellaen er nattverden avbildet. I storfeltet over ser vi korsfestelsen. Så følger ikke oppstandelsen eller himmelfarten, men gravleggingen, og aller øverst troner den seirende kristus i figurform. Rundt omkring på tavlen er det plassert åtte kvinnefigurer og et par basunengler. Enkelte har ment at seks av kvinnefigurene representerer de syv dyder, mens de to med bøker representerer dat gamle og nye testamente.
Prekestolen står til høyre i koråpningen og er på alder med kirken. Døpefonten ble laget av Isak Hareide i 1871. Orgelet ble bygget av Eduard Moser og Jakob Pieroth ved Vestlandske orgelfabrikk og innviet den 24. mai 1970. Kirken har to klokker støpt av Olsen Nauen i 1969, med et intervall på en ters.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. Sørvest for kirken står Prestestova, som går for å være Hareids eldste bygning. Den ble flyttet til kirkegården i 1964.
Bakgrunn Vartdalsstrand var tidligere en del av Ulstein kommune før stedet ble egen kommune i 1895 for så å bli innlemmet i Ørsta kommune (sammen med Hjørundfjord) i 1964. Kirkemessig sognet stedet til Hareid, dit man også måtte for å begrave de døde samt ved dåp og konfirmasjon. Etter at et båtlag på vei til kirke kullseilte 2. juledag 1841, vokste det frem krav om egen kirke på stedet. Da det på 1870-tallet lå an til nybygging på Hareid, vant også vartdalsstrandingene frem i sin sak og fikk sognet delt, samtidig som det ble gitt tillatelse til å bygge ny kirke. (I 1900 ble Vartdal overført til det nyutskilte Ørsta prestegjeld.) Det later til at en bronsealdergravrøys på Nøre-Vartdal ble ryddet før kirken ble oppført.
Kirkebygg
Til Vartdal kirke er det tatt utgangspunkt i H.E. Schirmers og Wilhelm von Hannos tegninger til Ørsta kirke, men byggmester Knut L. Stokkeland nedskalerte tegningene noe. Tårnet er litt forskjellig fra det i Ørsta, og også enkelte detaljer innvendig skiller de to kirkene fra hverandre. Byggetillatelse ble gitt i mai 1876, og det tok bare litt over fem måneder å bygge kirken (skjønt det er mulig at grunnmuren var satt opp før byggetillatelsen ble gitt), og branntakst ble holdt i oktober. Innviet ble imidlertid kirken først den 8. april 1877, som var første søndag etter påske. Allerede i 1879 måtte den repareres etter en kraftig storm i området i mars det året. Siden er den reparert eller restaurert flere ganger. I 1938 ble det gjort om på koret, ikke minst innvendig, og sakristiområdet ble utvidet. Ifølge kirkeleksikonet ble kirken påbygget i 1964, uten at undertegnede har funnet noe om det andre steder. Våpenhuset ble imidlertid utvidet med bekvemmeligheter til hundreårsjubileet. 125-årsjubileum ble feiret i 2001.
Vartdal kirke er en langkirke av tre med vesttårn (muligens takrytter). Øst (eller øst-nordøst) for skipet har den et rett avsluttet kor med sakristitilbygg på sørsiden. 360 sitteplasser (ifølge Kirkesøk) er altså noe mindre enn for Ørsta kirke.
Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koråpningen er tredelt med rundbuer, hvorav den midtre er størst. Oppgangen til prekestolen er gjennom den søndre buen.
Inventar
I altertavlen fra 1876 var det opprinnelig bare et kors, men i 1907 malte Lars Kinsarvik en kopi av alterbildet i Johanneskirken i Bergen. Sitatet under er hentet fra Mark 1, 35. I Johanneskirken lyder det: «Og aarle, der det endnu var ganske mørkt, stod han op, og gik ud og gik hen til et øde Sted og bad der.» I Vartdal står dette på nynorsk: «Og um Morgonen lenge fyre Dag stod han upp og gjekk ut og burt til ein Øydestad og bad der.» Denne tavlen henger nå på sørveggen. Nåværende alterbilde viser korsfestelsen og og ble malt av Jonas Peson i 1938. Peson dekket alle veggflatene i koret samt fondveggen i skipet med malerier fra Jesu liv.
Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Nytt dåpsfat kom til i 1908. Prekestolens fyllinger med rosemaling og bibelmotiver (utført av Johan Haddal i 1927) ble dekket over med plater ved restaureringen i 1938, men er siden avdekket igjen.
Kirken har hatt orgler fra Torkildsen (1914 eller 1915) og Vestre orgelfabrikk (1961). Sistnevnte ble ved bispevisitasen i 2010 opplyst å være i dårlig stand, og det ble arbeidet for nytt orgel med innsamling av midler. Et 19 stemmers orgel bygget av Dietrich Johannes Buder ble innviet (se også her) den 19. april 2015.
Ifølge kirkeleksikonet har kirken en stålklokke fra Vickers, Sons & Company i Sheffield fra 1874, skjønt ifølge Ørstavik er årstallet 1872.
Kirkegård
Kirkegården ble ferdig litt i etterkant av kirkeinnvielsen, og muren ble forhøyet flere år etterpå. Kirkegården, som strekker seg ned mot sjøen nord og vest for kirken, ble utvidet i 1900, 1914 og 1952. Etter at sjøen gravet ut deler av kirkegården under ekstremværet Dagmar, ble det satt opp en vernemur. Det står et lite skur øst for kirken samt et lite hus ved parkeringsplassen.
Sognepresten i Vartdal har tjenestebolig i Hovdebygda.
Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.
Kilder og videre lesning:
Ragnar Ørstavik: Vartdal kyrkje 1876–1976 (Pedagogisk tenestesenter for søre og indre Sunnmøre, 1975)
Bakgrunn
Ørsta har hatt kirke siden middelalderen. Ørsta var anneks til Volda før Ørsta prestegjeld ble utskilt fra 1. januar 1900 (med Ørsta som hovedsogn og Vartdal som anneks). Ørsta hadde en av de mange stavkirkene som ble revet på 1800-tallet, og det spekuleres i om den opprinnelig var oppført med korsform, eller om den ble oppført som langkirke og så utvidet til korskirke. Denne kirken er nevnt i 1385, men antas å ha vært adskillig eldre. Stavkirken ble restaurert i 1699, men på 1860-tallet måtte den vike for en ny kirke. Noen av materialene ble gjenbrukt blant annet som gulvbord i den nye kirken, og noen fant også veien til Velle skole, som ble oppført samtidig av samme byggmester. Dessuten ble alterskapet tatt vare på og etterhvert restaurert og tatt i bruk, og enkelte andre gjenstander er tatt vare på.
Kirkebygg
Ørsta kirke ble tegnet av radarparet Schirmer og von Hanno i 1862 og ligner en god del på den kirken de tegnet til Frogn få år tidligere (den som ble påtent og brant ned i 1994, jf. disse bildene). Tegningene er siden brukt som utgangspunkt for Vartdal og Hareid kirker. Ørsta kirke er en laftet langkirke med utvendig panel. Den ble oppført (ved byggmester Jacob Ørstenvig) like øst for den gamle stavkirketuften, som siden er ryddet bort, og ble innviet den 4. desember 1864. Opprinnelig hadde kirken 520 sitteplasser, men i dag opererer fellesrådet med ca. 350. Forhallen foran vestinngangen ble ombygget i 1953, og i 1967–70 ble det under kirken gravet ut kjeller der kirkestue og andre bruksrom ble innredet. Nevnte forhall var opprinnelig stavkirkeinspirert og hadde trekantgavl på midten, men fikk i 1953 bred gavlform, omtrent som en tempelfront. Koret i øst er rett avsluttet og har sakristi på nordsiden. Tårnhetten har visse likhetstrekk med den på Oslo domkirke (ved Alexis de Chateauneuf, 1850) og er muligens inspirert av denne.
Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri vest i skipet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Koråpningen har tre rundbuer, hvorav den midtre er størst og prekestolen har oppgang gjennom den nordre (til venstre). Kirken har åpen takhimling. Både korbuene og orgelgalleriet har terningkapiteler på søylene. Dette og andre utskjæringer er tydeligvis inspirert av stavkirkene, ikke minst Urnes. Lars Kinsarvik malte mye av interiøret sammen med assistenter i 1907. (Dette ble frisket opp i 1989.) Fra deres hender stammer rosemaling og kristne symboler på galleribrystningen og muligens også rankene på undersiden av prekestolen.
Stavkirken hadde et alterskap laget i Utrecht som kom til Norge i 1520. Dette ble til å begynne med stuet bort på loftet, mens alteret fikk et stort kors. I 1875 fikk imidlertid kirken en kopi av Leonardos kjente nattverdsbilde malt av Anders Askevold. Dørene ble tatt av alterskapet, og midtfeltet (selve skapet) ble sendt sammen med nattverdsbildet til Bergen og montert i en nygotisk altertavle (jf. bilde). I slutten av 1950-årene ble så alterskapet restaurert og kom på plass i koret etter at det hadde vært stilt ut i Amsterdam i 1958. I åpen stilling er det et triptykon der tablået i midtfeltet (altså inne i skapet) viser korsfestelsen med Maria og Johannes, og med fire engler hvorav tre holder kalker som de samler Jesu blod i. I sidefeltene (på innsiden av dørene) ses hudstrykingen (jf. Matt 27, 26) og tornekroningen (jf. Matt 27, 29). Motivet på utsiden av dørene er Marias bebudelse og vises bare den ene dagen i året da skapet er lukket, på Maria bebudelsesdag. I 2011 ble alterskapet sendt til Oslo for å konserveres av NIKU. Det er formodentlig tilbake i kirken i skrivende stund.
Av andre gamle og overførte gjenstander kan nevnes et epitafium («Bondeepitafiet») fra 1699 som henger i koret, og Vik-epitafiet fra 1703, som henger over nordre utgangsdør. Prekestolen ble snekret av Iver Jacobsen i 1864, mens nåværende døpefont er fra 1954. Den er skåret av Kristian Vik og har figurer skåret av Arne Kinsarvik. Fatet ble kjøpt fra Ålesund kirke i 1868. I 1954 fikk kirken også ny klokkerstol. Oddvar Straume laget glassmalerier med motiver fra evangeliene til vinduene i skipets langvegger i 1958. Året etter laget han et glassmaleri av Maria med barnet til sakristiet. Det er nå i dåpsventerommet i kirkestuen.
Kirken fikk sitt første orgel i 1870, et 7 stemmers Eriksen-orgel påspandert av Volda og Ørsta sparebank. Har jeg forstått boken om kirkens historie rett, fikk kirken i 1937 et Vestre-orgel der noen av de gamle pipene ble gjenbrukt. Disse var imidlertid ikke av god kvalitet, og ble skiftet ut i 1964, igjen av Vestre, i et orgel som ble innviet året etter. Det har 26 stemmer (2 manualer/pedal) og er formodentlig fortsatt i bruk.
I 1906 ble det innkjøpt en stålklokke fra Bochumer Verein etter pengeinnsamling. Fra før hadde kirken en gammel, skadet klokke som ble reparert av Olsen Nauen i 1952.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er avgrenset av Vikeelva i vest og Skytjeåa i sør. Den har naturlig nok blitt utvidet en god del gjennom årene. Vest for kirken står et krigsminnesmerke over napoleonskrigene og 2. verdenskrig, og det finnes også et minnesmerke over omkomne på havet. Nord for kirken er en driftsbygning. Opplysningsvesenets fond har informasjon om prestegården, som er i Garvargata, noen hundre meter nordvest for kirken.
Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.
Kilder og videre lesning:
Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 134–137
Ragnar Ørstavik m.fl.: Ørsta kyrkje gjennom tidene (Ørsta sokneråd og Ørsta kulturstyre, 1990; ISBN 82-992078-0-0)
