Stikkord: Henrik Sørensen

Holmsbu kirke

Holmsbu kirke

Bakgrunn
Holmsbu kirke ligger i Kirkeveien, en avstikker fra nedkjørselen til Holmsbu fra fylkessvei 281, like før man kommer ned i selve sentrum. Grunnen ble i sin tid avstått fra Holm gård.

Kirkebygg
Opprinnelig arkitekt er ukjent, men Jacob Wilhelm Nordan korrigerte tegningene, og byggmester skal ha vært Martin Johnsen (sønn av Gulbrand Johnsen). Ved oppførelsen var Holmsbu anneks til Hurum, men i dag har bygget status som sognekirke. Det er en laftet langkirke med 300 plasser som ble innviet den 23. mars 1887. Kirken har rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier. Det er tårn ved inngangen med våpenhus i tårnfoten (og årstallet 1886 på vindfløyen i spiret). Orienteringen er fra nordvest til sørøst.

Interiør og inventar
Kirken har stående panel utvendig. Innvendig er skipets vegger bare, men malt. Korveggene stod bare til 1912, da de fikk panel. Interiørfargene er kraftige, med bonderøde vegger i skipet og grønne i koret, bondeblå takhimling og bondeblå kirkebenker. Det er illustrasjoner på galleribrystningene (over inngangspartiet og fremspringende langs korets sidevegger) samt over korbuen. Mye av dette ser ut til å stamme fra oppussinger ved Holmsbumalerne under ledelse av Henrik Sørensen frem mot 1954. Kirken er ellers noe rehabilitert på 2000-tallet, blant annet med takreparasjon i 2005.

Altertavlen hadde opprinnelig en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Ved en oppussing ble dette bildet overført til gravkapellet, og selve den nygotiske tavlen ble utvidet og fikk et nytt bilde malt av Reidar Fritzvold i 1963. Bildet viser storm på Genesaretsjøen.

Prekestolen (til venstre for korbuen) har fem fag med fyllinger. Den ble noe ombygget i 1950-årene, da også oppgangen fra koret ble fjernet. Evangelistbildene i fyllingene er malt av Reidar Fritzvold.

Døpefonten (på nordsiden i koret) er utført av Alberto Rosati. Den forestiller en trestamme som er omslynget av en slange, og en engel med kors som knuser slangens hode. Skålen og dåpsfatet hviler i trekronen.

Blant maleriene på galleribrystningene kan nevnes Den barmhjertige samaritan med Albert Schweitzers trekk, Frans av Assisi og fiskere som trekker garn i Holmsbu.

Kirkens første orgel kom fra August Nielsen i 1891, mens dagens orgel (med 18 stemmer) er fra J.H. Jørgensen fra ca. 1960. Orgelets alder tatt i betraktning er det ikke overraskende at det i visitasforedraget fra bispevisitasen i april 2005 ble meldt om behov for å fornye orgelet. Ved bispevisitasen i september 2012 var det fortsatt ikke gjort noe med orgelet, og det later til at det er prioritert etter orgelet i Hurum kirke.

Kirken, interiøret og inventaret er mer detaljert beskrevet i Norges kirker.

Kirkegård og omgivelser
Den inngjerdede kirkegården er ganske stor for kirkens relativt unge alder, og det finnes et gravkapell i tre fra 1928. På kirkebakken vest for kirken står et uthus.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hamar domkirke

Hamar domkirke

Bakgrunn
Etter at Hamars middelalderdomkirke ble ødelagt av svenskene i 1567, under Den nordiske syvårskrig, gikk det tilbake med Hamar. Kaupangen forsvant, og bispedømmet ble slått sammen med Oslo.

Det som ble til det Hamar vi kjenner, fikk bystatus i 1849. Byen sognet til Vang kirke, men mange syntes avstanden var for stor, og sogneprest Paul Winsnes holdt periodevis fra 1850 «gudelige foredrag» i leide lokaler i Hamar. Fra 1860 hadde man en avtale om at kirkesøkende fra Hamar kunne benytte 3–4 stolrader i Vang kirke mot godtgjørelse fra bykassen til Vang menighet. I 1864 stod Hamar kretsfengsel ferdig, og lokaler der ble brukt som kirke, noe ikke alle fant passende. Det hadde siden 1850-årene vært innsamlingsaksjoner med sikte på å bygge ny kirke, og det var avsatt tomt litt utenfor bybebyggelsen.

Hamar bispedømme ble vedtatt gjenopprettet den 22. juni 1863, etter at regjeringen opprinnelig hadde gått inn for Drammen som nytt bispesete, og Lillehammer hadde også fremmet sitt kandidatur. Dette skjedde i en tid da man ennå ikke hadde noen kirke i Hamar, så vi får anta at det var dyktige lobbyister i sving som visste å spille på historien. Selv etter vedtaket tok det tid å få i gang byggingen. Strengt tatt hadde man vel ikke råd til det, og de ansvarlige gikk flere runder med arkitekten, H.E. Schirmer, for å få ham til å forenkle planene og kutte kostnader. Lånesøknad ble omsider innvilget, og byggingen startet våren 1864. Byggmester var Herman Frang, og kirken ble innviet den 15. desember 1866.

Arkitekt Heinrich Ernst Schirmer
Byggmester Herman Frang

Kirkebygg
Domkirken er en langkirke i hvitpusset tegl med orientering nesten fra sør til nord (nord-nordøst). Størrelsen er beskjeden — mindre enn Vang kirke, for eksempel — og kirken går for å være Nordens minste domkirke. Det kan synes som om det tok en god stund før man faktisk kalte den domkirke, og gjennom mye av kirkens historie har man hatt en følelse at den har vært litt liten og enkel for en domkirke. Det har vært flere forsøk på å gjøre noe med dette. Det kom etterhvert til et dåpssakristi på østsiden (opprinnelig utelatt for å spare penger). Ellers var det for det meste snakk om oppussing i det stille. Rundt 1900 ble det utført større reparasjonsarbeider, og korbuen — som opprinnelig var tredelt — ble forenklet til den formen den har nå. På 1920-tallet henvendte et medlem av menighetsrådet seg til arkitekt Harald Bødtker og fikk ham til å utarbeide planer for en utvidet domkirke med sideskip. Hamars myndigheter nektet imidlertid å betale for oppdraget, som ikke var klarert, og saken ble svært pinlig for menighetsrådet. Bødtkers planer ble aldri gjennomført, men ble forsøkt fremmet ved senere anledninger.

Koret før 1900
Koret etter 1930
Taket før restaurering

Endringer
Utvendig har vel ikke endringene vært veldig dramatiske, men det innvendige har vært endret flere ganger. Koret ble utsmykket — blant annet med glassmalerier — av Enevold Thømt frem mot byens 75-årsjubileum i 1924. Thømt dekorerte korbuen i 1930 og foreslo farger til kirken, som ble malt innvendig (skip, inngang og dåpssakristi) ved samme anledning. I løpet av 1930-årene ble det innlagt elektrisitet og vann og avløp osv. Utvendig fikk kirken en ansiktsløftning senhøsten 1949, da pussen ble restaurert i forbindelse med byens hundreårsjubileum.

Detalj på venstredøren
Inngangsdør
Detalj på høyredøren

Den største metamorfosen kom i 1952–54, da kirkens indre ble endret dramatisk. Arbeidet ble ledet av Arnstein Arneberg etter initiativ fra biskop Kristian Schjelderup. Arneberg forenklet det visuelle inntrykket. Ikke minst ble takstolene, som tidligere var kirkens fremste visuelle utsmykning, nærmest pakket inn, biskopbildene mellom vinduene ble flyttet og veggene gjort rene og hvite. I koret ble takstolene helt skjult, mens skipets tak fikk et hevet midtparti — omtrent som i en treskipet kirke — med takmalerier av Arve Hagen etter Arnebergs forelegg. I taket avbildes evangelistene, Den hellige ånd og en musiserende engel. Hagen malte også korsfestelsebildet over korbuen, og han malte veggene i koret. Sistnevnte ble tildekket og overmalt på 1970-tallet, men avdekket og restaurert i 2006. Inngangsdøren, som er tegnet av Arneberg, kom også til ved den store ombyggingen. Den restaurerte kirken ble innviet 9. mai 1954.

Inventar
Den opprinnelige altertavlen hadde et bilde malt av Christen Brun i nær kopi etter Edvard Steinles bilde til Oslo domkirke. Motivet viste Jesus i Getsemane. I stedet fikk domkirken en altertavle malt av Henrik Sørensen. Hovedbildet omtales ofte som Den nordiske Kristus. Skikkelsen har kort, lyst hår og er skjeggløs, og vi ser ham i det øyeblikket han bryter dødens lenker. Bildet til venstre kalles Verdensmisèren og viser en angsfylt mor med barn på fanget som strekker armene opp til trøst. Bildet til høyre viser Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse ute på åkeren ved Tune i Østfold.

Mot koret
Alterparti
Prekestol
Prekestoldetalj
Døpefont
Tak i skipet
Orgel
Benker
Korhimling

Alterringen ble skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret det meste av prekestolen etter tegninger av Arnstein Arneberg, men Ragnhild Butenschøn har laget engelen på toppen av himlingen. Grunnformen i prekestolen og himlingen er åttekantet, og stolen har fire felter med dekorasjoner som vender mot menigheten, hvorav det ene har bilde av Frans av Assisi (formgitt av Butenschøn, ifølge boken «Hamar domkirke 125 år»). På de tre andre er det bladkranser med fugler. Prekestolen står nå til høyre for korbuen — før ombyggingen var det prekestol på motsatt side — og den har dør inn til sakristiet. Det er vel grunn til å tro at man har byttet om på dåpssakristi og prestesakristi i forhold til slik det var opprinnelig.

Døpefonten (i granitt) står til venstre for alteret, nær det som formodentlig er dåpssakristiet. Døpefonten er blant de få inventargjenstandene som ble beholdt gjennom ombyggingen, ifølge kirkeleksikonet, skjønt Digitalt museum har flere bilder av det som skal være en tidligere døpefont.

Kirken fikk sitt første orgel i 1880, fra August Nielsen i Kristiania. Dette ble i 1925 skiftet ut med et 28 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. I 1966 ble orgelet bygget om og utvidet til 35 stemmer med tre manualer av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Fasaden fra 1925 brukes fortsatt. Orgelet ble i 2017 meldt å være i dårlig stand, og i november ble det meldt at nytt orgel skal anskaffes innen fem år. I 2018 ble det utlyst anbud. Senere er det meldt at nytt orgel skal bygges av tyske Weimbs Orgelbau og stå klart i 2022. Kirken har også et kororgel bygget av Ryde & Berg. Det ble gitt som gave fra Hamar kommune i forbindelse med bispedømmets 850-årsjubileum i 2003. Ellers finnes et konsertklaver (Petrof) anskaffet i 2009.

De to kirkeklokkene er fra 1866 (Anders O. Holte, Toten) og 1901 (O. Olsen & Søn).

Blant utsmykning ellers kan nevnes maleriet «Uendelig reise» av Kjell Nupen (innkjøpt i 2009 og plassert under orgelgalleriet) og et billedteppe av Grethe Lein Lange, «Maria i torneskog», som henger til venstre for korbuen. Tidligere nevnte bispebilder henger forresten i kirken fortsatt, men nå under orgelgalleriet, der de ikke virker like dominerende.

Kirkegården er ikke umiddelbart inntil domkirken, men litt lenger nordøst, ved krematoriet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Volda kirke

Volda kirke

Bakgrunn
Volda (eller Halkjelsvik) har vært kirkested siden rundt 1200, uten at man synes å vite nøyaktig når den første kirken ble oppført. Prestegården («Œyrum prestgarðenom j Valld») er omtalt den 7. desember 1338, og presten er omtalt den 3. mai 1385, idet det fortelles at han skulle møte herøypresten på Ørsta kirkegård for å treffe beslutning i et jordkjøp: «…sændæ Biærnæ Simvnr son prestr i Hærœyghvm Einær Eirikson prestr i Hællkiæls viik Þorkiæls son q. g. ok sinæ meer vilivm ider kvnnigt gera at…» «Halkelsuiks kirkio sokn» er omtalt i Aslak Bolts jordebok (ca. 1432). I Reformatsen (1589) fortelles det at «Woldens gieldt» omfatter fem kirker som betjenes av tre prester. Foruten hovedkirken i Volda dreier det seg om Ørsta, Syvde, Vanylven og Hjørundfjord.

Stavkirke
Eldste kjente kirke på stedet var en stavkirke. Den ble reparert og påbygget mange ganger og hadde form av en korskirke da den ble revet i forbindelse med oppføring av ny kirke i 1858. I utgangspunktet var det en langkirke. Det sies at skipet skal ha vært 35 alner langt og 16 alner bredt, mens koret skal ha målt 8 alner ganger 11 alner. Det såkalte «krosshuset på Ulvestad» ble revet i 1551 og materialene brukt til å utvide stavkirken i Volda, visstnok med en tverrarm mot sør. Så skal nordre tverrarm («Nykirken») ha kommet til rundt hundre år senere. (Detaljene skildres litt forskjellig i forskjellige bøker når det gjelder sør/nord og hva som ble betegnet som Nykirken.) Lorentz Dietrichson forteller at en innberetning fra 1709 omtaler kirken som «en stor, fuldkommen stavbygning i korsform med smukt, «nyt» taarn, der altså maa være opsat omkring 1700.» I 1722 skal kirken så ha blitt omtalt som en stor kirke bygget i korsform og med tårn og våpenhus. Videre siterer Dietrichson fra Hans Strøms Søndmørs Beskrivelse: «Voldens Kirke […] er opbygt af Staver i Form af et Kors, og derhos temmelig stor…» Det fremgår at kirken er blitt forlenget med sakristi. Kirken skal ha fått nytt tårn (formodentlig takrytter) i 1795 etter at den var kjøpt tilbake fra privat eie, og i 1797 ble kirken malt innvendig av en Webiørn Maler fra Hallingdal.

Det mest kjente (og eneste?) bildet av stavkirken som sirkulerer, er malt av Ranveig Alvestad Halkjelsvik i etterhånd, ukjent på hvilket grunnlag. Det er gjengitt på en serieprodusert tallerken som er å finne på mang en vegg i lokalområdet.

Om interiør og inventar sier Strøm: «Indredning […] bestaaer mestendeels af Fyrre, som dog til Deels er ziiret med Billedhugger-Arbeid; men Prædikestolen bestaaer af Eeg, og er ei aleene bekostet, men og udarbeidet, af den i Billedhugger-Kunsten heel kyndige Herr Maths Clausøn Skaaning, som i forrige Seculo var Sogne-Præst her på Stedet. Paa Alteret ligger en hviid Marmor-Steen, ikkun een Spand lang, og i Bredde et Par Tværfingre kortere, hvilken uden Tvivl bør henføres til de saa kaldte Altaria portatilla eller Olcula pacis, om hvis Beskaffenhed forhen er mældet ved Harams Kirkes Beskrivelse.»

Hva er så bevart av inventar som har vært å finne i stavkirken? I de kulturhistoriske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum) finner vi et alterfrontale og en eiketrekiste. Et blyglassvindu er å finne ved Austefjord museum. Andre gjenstander ble overført til den nye kirken og gikk tapt i brann i 1929. Det gjelder blant annet altertavlen (gitt til kirken i 1664), som var montert oppå en nyere del i tømmerkirken. Den gamle tavlen (skåret av Kristoffer Kile) hadde skriftsitat og krufiks i midtfeltene. Også et epitafium og en prekestol ble overført og gikk tapt.

Volda gamle kirke
Volda gamle kirke

Tømmerkirke
Som i mange andre tilfeller var det kirkeloven av 1851, som krevde at 30 % av menigheten skulle ha plass i kirken på én gang, som ble stavkirkens bane. Det ble vurdert slik at kirken ikke kunne utvides mer. Ny kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch. Det fortelles at han i utgangspunktet tegnet en langkirke, og at det drøyde med å få tegningene. Da ble det purret på arkitekten, og de fikk ham med det samme til å tegne om til korskirke. Rivingen av stavkirken begynte den 1. juni, og byggmester for tømmerkirken var Ole Løkken fra Nordfjord. Vigslingen skjedde første søndag i advent. Kirken ble bordkledd utvendig i 1860. Dette var en av landets største trekirker med 970 sitteplasser, skjønt det sies at 3000 var innenfor ved innvielsen.

Kirken ble påtent og brant ned allerede natt til 7. april 1929. Med den forsvant også en anselig mengde gammelt inventar. Mens man ventet på at ny kirke ble klar, ble bedehuset brukt som interimskirke.

Volda kirke
Volda kirke
Volda kirke

Dagens kirke
I utgangspunktet var man innstilt på å bygge opp igjen en kopi av kirken som brant, men en avisartikkel av Hugo Lous Mohr utløste en diskusjon om hva slags kirke man ville ha, og det endte med at Arnstein Arneberg tegnet en steinkirke som ble innviet den 1. mai 1932. Det er en korskirke som opprinnelig hadde 800 sitteplasser, mens man i dag regner med rundt 500 (ifølge Volda kommune, som knytter dette til brannvernforskrifter; de fleste kilder ellers opererer fortsatt med 800). Det ser ut til at kirken er bygget rundt et skall av armert betong, slik flere av Arnebergs kirker er, og den er forblendet med stein, slik at det utenfra ligner en mer tradisjonell steinmur. Innvendig minner hvelvingen noe om parabelformede hvelvinger som i f.eks. Ullensaker kirke, men er kanskje noe spissere — et nikk til nygotikken?

Interiør og inventar
Selve innredningen av kirken er endret noe opp gjennom årene. Etterhvert som man følte behov for flere rom og annen funksjonalitet, ble det planlagt å grave ut kjeller under kirken. Siden kirken står på middelaldergrunn og muligens har gamle graver under seg, ville det imidlertid bli kostbart og tidkrevende å foreta de nødvendige utgravninger. I stedet har man valgt (blant annet) å ommøblere i selve kirken. Et par benkerader foran er fjernet for å gi bedre plass ved konserter, og det er også fjernet en rad bakerst. I 2002 ble det fjernet benker i nordre tverrskip, noe som imidlertid vakte reaksjoner. Sakristiene er rustet opp (dåpssakristiet i 2003 og prestesakristiet i 2006), og det er nærmest innredet kirketorg under orgelgalleriet ved inngangen. Kirken har fått bekvemmeligheter ved inngangspartiet. Kirkekonsulenten diskuterer utviklingsmuligheter i innredningen.

Selv om det formelt dreier seg om en korskirke, har kirkerommet mer preg av langkirke. Man må nærmest være i de relativt korte tverrarmene (eller i det minste langt foran) for i det hele tatt å tenke korskirketanken, skjønt apsis på sørsiden er ganske påfallende — særlig utenfra. Korgulvet er hevet hele fem trinn over resten av kirkens gulv, hvilket gir koret et preg av sceneområde. Det er også korskille på begge sider av trappen. Prekestolen er i korbuens høyrekant, mens døpefonten står inne i koret. Som så ofte i kirkesammenheng har Arneberg engasjert seg helt på detaljnivå i innredningen, noe som har bidratt til å gi et slags helhetspreg til tross for senere endringer. Prekestol, døpefont, alter, alterring og korgitter ble fremstilt ved Volda Trevare, og Arne Kinsarvik stod for treskjærerarbeidet.

Alterbilde
Prekestol
Døpefont

Hugo Lous Mohr har malt hele fondveggen i koret i et av sine tidligste samarbeidsprosjekter med arkitekt Arneberg. Arbeidet ble utført høsten 1932, mens kirken altså ble innviet i mai. Som i mange slike har utsmykningen en blond, nordisk kristusskikkelse som blikkfang (i form av sjangerbildet Kristus in mandorla). Digitalt fortalt lanserer denne utsmykningen som kandidat til første nordiske kristusskikkelse. Mohrs hovedkonkurrent i så måte, hans læremester Henrik Sørensen, utsmykket Linköping domkirke like etterpå og visstnok ikke påvirket av Mohr, skjønt det blir kanskje et definisjonsspørsmål av mer akademisk interesse. Rundt omkring den store kristusskikkelsen er andre bilder fra Kristi lidelseshistorie. Nederst er tilsynelatende fire nisjer med evangelistfigurer, men det er et synsbedrag, for det dreier seg om malerier, dette også. Selv om freskoarbeidet i Volda ble utført før det i Oslo domkirke, har undertegnede ikke hørt om tilsvarende avskallingsproblemer som ved sistnevnte.

Orgelgalleri

Orgelet har 31 stemmer og ble opprinnelig bygget av Furtwängler & Hammer i 1931. Undertegnede kjenner ikke orgelets reparasjonshistorie, men det ble meldt i 2022 at kirken trenger et nytt orgel. Det finnes også et kororgel fra 2009. Klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Vestfra
Krigsminnesmerke vest for kirken

Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård rundt kirken, men begravelser i dag skjer ved Leirshaugen nærmere Rotevatnet. Prestegården er rundt en kilometer fra kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grunge kirke

Grunge kirke

Bakgrunn
En rekke av Telemarks kirker er oppført etter typetegninger av H.D.F. Linstow, og i Grunges tilfelle har man åpenbart brukt samme tegning som for Nesland kirke i samme kommune, det vil si Vinje. Det er verdt å merke seg at sognet heter Grungedal og kirken Grunge. Dette er den siste kirken man passerer langs E134 på vei mot Haukelifjell og Vestlandet. Gamle sagn forteller at det en gang i tiden skal ha vært en kirke enda lenger vest, ved Finnland nær Edland. Der er det i dag gjengrodd, men tidligere var landskapet mer åpent. Det er imidlertid ikke enighet om hvorvidt denne kirken faktisk har eksistert.

Da det på 1840-tallet ble aktuelt med kirkebygging, var det en stund snakk om å oppføre den på Finnland, men man endte opp på Straumstøyl i Grungedal. Kirketomten ligger på nedsiden av det som nå er europavei, ned mot Tveitevatn. Det fortelles at sogneprest Anton Elias Smitt tilpasset Linstows tegning noe. Kirken ble oppført av Saave Brufloti fra Mo og var ferdig høsten 1850, uten at nøyaktig innvielsesdato oppgis.

Kirkebygg
Grunge kirke er en langkirke i tre. Byggeteknikk fremgår ikke av litteraturen, men siden kirken ser ut til å ha fått utvendig og innvendig panel fra starten av, kan vi muligens anta at det dreier seg om bindingsverk. Antall sitteplasser er ifølge kirkeleksikonet 130, mens boken «Kirker i Telemark» fastslår at det dreier seg om rundt 100. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Den hadde ikke noe sakristi til å begynne med. Året etter innvielsen ble det ble imidlertid oppført en kirkestue ovenfor kirken, der presten kunne overnatte ved besøk på stedet og gjøre seg klar til messen. Etter lang tids forfall ble denne erstattet med et tilbygg på selve kirken i 1958. Dette inneholder både sakristi og kirkestue, og det er utsmykket med kunst av Harald Kihle, inkludert studier til kirkens altertavle. Gamle bilder viser kirken som mørk på farge, men den er i dag hvitmalt.

Interiør og inventar
Kirkerommet er preget av empire i både interiør og inventar. Interiørfargene er satt av Finn Krafft, tilsynelatende i forbindelse med en restaurering omkring 1950, da kirkerommet fikk sitt nåværende utseende. Altertavlen er formet som en gresk tempelfront, og vi kjenner igjen prekestolformen fra andre Linstow-kirker. Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen. Korgulvet er hevet fire trinn over skipets gulv, og det er korskille i form av lave skranker på hver side av midtgangen. Inne i koret er to avlukker som opprinnelig fungerte som improviserte sakristier der presten kunne gjøre seg klar til messen. Det fortelles at det opprinnelig ble ansett som for dyrt å legge himling i kirken, men i dag har den flat himling.

Dagens alterbilde ble malt av Harald Kihle i 1950–51 og bærer tittelen «Jesu gjenkomst til Grungedal». Det er altså en kristusfigur med nordisk utseende, formodentlig etter inspirasjon fra Henrik Sørensen, som skal ha deltatt i planleggingen av interiøret. Omkring ser vi et fjellandskap med sauer og i bakgrunnen Trolldalsåsen. Tidligere ble det brukt et mørkt kors med noe bladgull ved alteret.

Prekestolen (i korbuens høyrekant) er i utpreget empire og har oppgang fra koret. Den er oppført etter Linstow-tegninger og er malt av Aanund Lunden, som også har malt døpefonten. Orgelet ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1966. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn i 1849, i en tidlig fase av det støperiets historie.

Av annet inventar kan nevnes kalk, disk og oblatskrin som er overtatt fra Heggland kirke i Fyresdal (revet 1844). Til 150-årsjubileet fikk kirken nye tekstiler som ble laget av Borgny Svalastog. Det finnes også kirketekstiler laget av Gunhild Kvammen i 1930- og 1940-årene.

Kirkegård og omgivelser
Den eldste delen av kirkegården er sør for kirken. I dag strekker kirkegården seg fra europaveien og nesten ned til vannet. Store deler av den er omgitt av steingjerde. Ved parkeringsplassen like utenfor er et minnesmerke fra 1939 over Rismyr-familien, som stiftet et legat for trengende. Sørøst for kirken står et hus som ser ut til å være servicebygg/redskapshus.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mandal kapell

Mandal kapell

Bakgrunn
Mandal er en av de mange sidedalene med elver som ender opp i Flatsjå eller Flatsjø i Flatdal (Seljord kommune). Mandal kapell ble oppført takket være utvandreren Ole Bringen, som hadde slått seg ned i Nebraska og sendte penger tilbake til hjembygda. Tomt ble gitt av lærer Kjetil Kvåle. Kapellet ble tegnet av Wilhelm Swensen, oppført med stor dugnadsinnsats og innviet den 13. juni 1954.

Kirkebygg
Mandal kapell er en laftet langkirke med hundre sitteplasser. Skipet er rektangulært og koret rett avsluttet. Det er takrytter midt på skipet og våpenhus i vest. I tillegg har bygget en nordfløy med møtesal. Koret kan for øvrig skilles fra skipet når sistnevnte brukes til andre typer arrangementer.

Ved bispevisitasen i september 2000 ble det konstatert at veggene seg og taket snart trengte reparasjon. I 2009 ble det sendt ut anbudsinnbydelse på takarbeidet. Ved undertegnedes besøk i 2014 lot taket til å være i orden.

Inventar
Altertavlen er laget av Terje Grøstad. Den har tre billedfelt, hvorav det midterste viser Den oppstandne Kristus. De andre ser ut til å vise Den gode hyrde og Korsfeselsen. På selve alteret står et kors.

Prekestolen er laget av Kjetil og Torvald Høydal og har evangelistbilder malt av Harald Kihle, Henry Middelfart, Kai Fjell og Henrik Sørensen. Døpefonten er laget av Hans Kyrkjerud og Terje Grøstad. Både orgelet og kirkeklokkene er på alder med kapellet, ifølge kirkeleksikonet.

Kirkegård
Det er ikke kirkegård på stedet.

Mandal kapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mo kirke (Tokke)

Mo kirke

Mo er noen kilometer nordvest for Dalen og Bandak, like ved Mosåis utløp i Mosvatn, i et litt avsidesliggende dalføre unna hovedveiene. Stedet har hatt kirke siden middelalderen og utgjorde muligens et eget prestegjeld i katolsk tid, men etter reformasjonen hørte det til Fyresdal prestegjeld før det ble utskilt som eget prestegjeld sammen med Skafså i 1769. Mo var egen kommune før den ble slått sammen med Lårdal til Tokke i 1964. Stavkirken fra middelalderen ble revet for å gi plass til dagens kirke.

Mo kirke er oppført etter en typetegning av H.D.F. Linstow — den samme som ligger til grunn for Skafså, Nesland og Grunge kirker — og innviet i 1839. Det er en langkirke med utvendig og innvendig panel, og den har ifølge Kirkesøk 150 sitteplasser. Etter at Skafså kirke var blitt restaurert i 1959, kom turen til Mo, og kirken ble gjeninnviet den 20. august 1961. Som for Skafså var byggmester Tresland ansvarlig for snekkerarbeidet, og Finn Krafft og Harald Kihle var fargekonsulenter. Kirkene har fulgt hverandre siden også: I 1975–76 fikk begge sakristi og bårehus etter tegninger av Gunnar Sandvik. Kirketårnene ble reparert i 1983.

Innvendig har kirken orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det kan se ut til at enkelte interiørfarger er endret siden restaureringen på 1970-tallet, for jubileumsheftet fra 1989 beskriver blant annet blå vinduer, gule vegger og grønne benker.

Ved restaureringen i 1961 fikk kirken tilbake altertavlen som hadde stått i stavkirken. Den måtte kompletteres, og Magnus Lunde tegnet og skar fotstykke, vinger og toppstykke, mens Olav Johre laget smådeler som manglet. Finn Krafft restaurerte og Henrik Sørensen og Harald Kihle malte tavlen, som har figurer av de fire evangelistene. Også empirealtertavlen ble fargerestaurert, og den fikk plass på korets nordvegg.

Kirkens middelalderkrusifiks ble på 1920-tallet restaurert av Domenico Erdmann, som fjernet skjemmende overmaling. Krusifikset er nå plassert på korbjelken.

Det fortelles at prekestolen ble senket betraktelig ved restaureringen i 1961. Litteraturen skildrer to døpefonter: én som er på alder med kirken, og en annen som er overtatt fra stavkirken. Sistnevnte har en kum av stein som er plassert i en trefot formet av en kubbe. Det er ukjent for undertegnede hvilken av de to som er i bruk.

Kirken sies å ha et harmonium fra 1962, og kirkeklokken er ifølge kirkeleksikonet støpt av O. Olsen & Søn i 1856.

Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. På den står et minnesmerke over to krigsofre fra aprildagene 1940. Kirkestuen er like oppi veien fra kirken. Presteboligen er nå i Dalen. Tidligere var det prestegård nær kirken.

Mo kirke har felles sogn med Eidsborg stavkirke og Skafså kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Notodden kirke

Notodden kirke

Bakgrunn
Industristedet Notodden vokste frem etter anleggelsen av Tinfos Træsliberi i 1873 — avløst av Tinfos Papirfabrik i 1894 — og ikke minst etter at Norsk Hydro etablerte seg på stedet i 1905. I 1913 fikk Notodden bystatus og ble utskilt fra Heddal. Samme år ble det vedtatt at Notodden skulle være eget prestegjeld fra årsskiftet 1913–14, også i den sammenheng utskilt fra Heddal. Byen fikk egen kirkegård i slutten av 1915, og arbeidet for kirke pågikk over en årrekke med enkelte tilbakeslag. Tomt ble innkjøpt i 1928, og i 1932 ble det avholdt en arkitektkonkurranse med 95 innkomne forslag. Den ble vunnet av Dagfinn Morseth og Mads Wiel Gedde, men det skulle gå noen år før prosjektet ble gjennomført. I mellomtiden ble Lillestrøm kirke — som ble tegnet av de samme arkitektene og har klare likhetstrekk med Notodden kirke — innviet. Til slutt finansierte papirfabrikken kirkebygging, og det står da også en statue av fabrikkens direktør, Ole Halvor Holta, i kirkeparken. Notodden kirke ble oppført i 1937–38 av Fredrik Selmer og innviet den 20. februar 1938.

Kirkebygg
Denne funkisbasilikaen hadde opprinnelig 650 sitteplasser, men i dag tillater brannforskriftene bare 330, ifølge Kirkesøk. Kirken har et nesten frittstående kirketårn, en etterligning av middelalderens kampaniler, til høyre for hovedingnangen i vest. Ifølge bokverket «Kirker i Norge» har kirken bærende teglvegger og pillarer av solvågstein som bærer hovedskipets vegger (mens Lillestrøm kirke er bygget rundt et skall av armert betong). Takkonstruksjonen skal imidlertid være av betong, i likhet med etasjeskillene i tårnet og galleriet. Det slake saltaket på hovedsikpet og pulttakene på sideskipene er tekket med kobber. På nordsiden av koret er en lav sidefløy med sakristi og dåpsventerom. Som i Lillestrøm er det fine dekorative mønstre i muren utenpå kirken, til dels ganske høyt oppe på veggene. Rundt vestportalen finner vi Stinius Fredriksens relieffer med evangelissymboler i blå larvikitt, og over den er en kristusfigur.

Interiør og inventar
Kirken har flat himling, og sideskipene er svært lave i forhold til hovedskipet. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest. Utsmykningen i kirkerommet er tilsynelatende enkel: Fokus er på fondveggen, men det er også en rekke strekrelieffer på søylene som skiller hovedskipet fra sideskipene. Bak sistnevnte står Stinius Fredriksen, mens det er Henrik Sørensen som har laget alterdekorasjonene. Selve alteret har en integrert tredelt altertavle med et forgyllet krusifiks i midten og stjernemønster på fløyene. På alterbordets front mot menigheten er et kristusmonogram. Korets fondvegg er flat, men i en nisje, slik at det minner om en apsis (som man forventer i en basilika). Sørensens store bilde på fondveggen viser den oppstandne og seirende Kristus, iblant omtalt som den blonde eller nordiske Kristus. Han er kortklippet og uten skjegg og naglemerker, og han kommer menigheten i møte med utstrakte armer.

Prekestolen med avrundede hjørner står på nordsiden av koret, mens døpefonten står på sørsiden. Det finnes også en lesepult. Orgelet har 36 stemmer (ifølge fellesrådet, skjønt i en utlysning av organiststilling sies det 26, og orgelregisteret spesifiserer det litt annerledes) og ble bygget av E.F. Walcker i 1938. Det skal dreie seg om Norges største bevarte Walcker-orgel. Dette var i utgangspunktet et godt orgel, men i 2008 ble det meldt at det sang på siste verset. I 2017 foregikk innsamlingsaksjon for orgelreparasjon, og åpningskonsert for det nyrenoverte orgelet ble holdt i november sammeår. De tre kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Området rundt kirken er parkmessig behandlet, men byens gravlund er på vestsiden av Tinnåa, noen hundre meter nordvest for kirken. Et menighetshus ble oppført like nord for kirken i 1990–91.

Kirken ble omfattende pusset opp innvendig i 2005, med tilbakeføring av interiørfarger. I 2013 ble det feiret 75-årsjubileum for kirken og hundreårsjubileum for menigheten.

Kilder og videre lesning:

  • Arne Frantzen: Notodden kirke (Notodden, 2009)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 56–57
  • Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 68–73 (om Lillestrøm kirke, men har opplysninger også om Notodden)
  • Kirkesøk
  • Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Telemark

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vinje kirke

Vinje kirke

Bakgrunn
Mot slutten av 1700-tallet skrantet det for Vinjes gamle stavkirke (fra 1100-tallet?), og oppdraget med å tegne og bygge ny kirke gikk i 1795 til den allsidige byggmesteren og kunstneren Jarand Rønjom fra Åmotsdal. Han hadde kort tid i forveien oppført ny kirke i hjembygda. Vinje kirke ble innviet i 1796, et årstall som er å finne igjen på vindfløyen.

Kirkebygg
Som de andre Rønjom-kirkene er det en laftet korskirke, men den skiller seg ut med sin karakteristiske fargesetting og ikke minst kvadersteinsimitasjonen på hjørnene, som kan bringe tankene hen på en fint utsmykket fele. Kirken har rundt 225 sitteplasser. Den har takrytter over krysset, og det utvendige panelet er litt ujevnt og gir kirken et kledelig rustikt preg. Kirken har vært malt om. Den var opprinnelig rød, så hvit fra 1890-tallet til 1964, da den ble rødmalt igjen (skjønt mange ville nok si at fargen er rosaaktig). Taket var opprinnelig sponkledd.

Vinje kirke og kirkegård
En hvitmalt kirke med prestegården ved siden av i 1880-årene. Foto: Axel Lindahl, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken søylebårne gallerier i tre korsarmer, mens prekestolalteret tar opp hele den østre korsarmen og gir kirkerommet T-form. Den empirepregede alterveggen minner om Åmotsdal kirke, men resten av kirkerommet er radikalt annerledes. Det var blitt malt med eiketresådring i 1888, men i 1931 fant Finn Krafft tilbake til alterveggens opprinnelige farger, og året etter sørget han sammen med Henrik Sørensen for at vegger, tak, galleribrystninger og benker ble malt i livlige farger som var radikalt forskjellige fra noe som hadde vært sett i kirken før. Sørensen malte også altertavlen ved den anledning, og for øvrig bidro mange til utsmykkingen, deriblant Erik Werenskiold, Nanna Kiønig og Thure Holm, Sveinung Fetveit og Olav Kringlegarden.

Altertavlen har — typisk nok for Henrik Sørensen — en nordisk kristusskikkelse med Vinje-landskap i bakgrunnen. Kristusskikkelsen gir livets krone til en kvinne, en mann og et barn kledd i telemarksdrakter, og bildet tituleres gjerne «Kristi hjemkomst til Vinje». Det kan se ut til at prekestolen over alterbildet fortsatt er i bruk. Døpefonten av tre har kvadratisk grunnflate og et kjegleformet lokk. Orgelet har ti stemmer og ble bygget av Marcussen & Søn i 1988. Kirken har to klokker, men støperi og alder er ikke oppgitt i undersøkte kilder.

Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger på en høyde med flott utsikt, og kirkegården er ganske kupert og strekker seg ned til E134. Det ble innredet bårerom under kirken i slutten av 1960-årene. Prestegården ligger på nedsiden av europaveien.

Vinje kirke

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 116–119
  • Knut Nordstoga: Vinje kyrkje og dei som hev gjort tenesta der i åri 1796–1976 (Vinje, 1976; ISBN 82-72290-01-4)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 176–177
  • Arne Vinje: Kult og kyrkje. Soga om Vinje kyrkje og staden der ho stend (Kyrkja i Vinje, 1996; ISBN 82-993973-0-8)
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 485
  • Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lund kirke

Lund kirke
På Lund øst for Kristiansand sentrum ble et tidligere tysk feltsykehus bygget om etter tegninger av Alv Erikstad og tatt i bruk som interimskirke i 1958. Natt til 13. juni 1985 brant imidlertid kirken. Selve kirkesalen ble totalskadet, mens menighetsfløy og kontorbygning klarte seg og inngår i dagens kirkekompleks. Anlegget måtte altså bygges opp igjen, og arkitekter for dette var Landsverk og Nordbø. Lund kirke slik den står i dag, er oppført i tre og mur og ble innviet i 1987. Den har ifølge Kirkesøk 360 sitteplasser, skjønt kirkeleksikonet, Agderkultur og kirken selv sier 600. Det er mulig at tilstøtende menighetssal er medregnet i det siste tallet. Kirkeleksikonet omtaler to menighetssaler og for øvrig kirkestue, peisestue, dåpsrom, speiderrom, to kjøkkener, kontorer og barnehage. Utenfor kirken er en frittstående klokkestøpul.

Selve kirkesalen er sekskantet og møblert med vanlige stoler. Altertavlen har form av en billedvev laget av Else Marie Jakobsen. Det viser nattverden. Altertavlen fra gamlekirken, som var laget av Henrik Sørensen, gikk tapt i brannen. Det finnes imidlertid et utkast i Sørlandets Kunstmuseum. På hver sin side av alteret er en prekestol og en lesepult, utformet av arkitekten, som også har formgitt døpefonten. Orgelet har 25 stemmer og er bygget av det danske firmaet Jensen & Thomsen i 1988. I støpulen henger en kirkeklokke fra Olsen Nauen fra 1958.

Det er en liten kirkegård (muligens urnelund) øst for kirken. Mindre enn en kilometer unna er imidlertid den store kirkegården på Oddernes, der området nord for krematoriekapellet ifølge Kristiansand kirkelige fellesråd er kalt Lund kirkegård.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Slagen kirke

Slagen kirke

Bakgrunn
Slagen kirke er bare et drøyt århundre gammel, men kirkestedet er fra tidligkristen tid. Bøhaugen eller Klokkeråsen ligger i et område med fem gamle gravhauger, og kirken har en dominerende utsikt over den omkringliggende Slagendalen. Oseberg («Æsenes borg»?) er like i nærheten.

Tidligere kirke
Slagen gamle kirke var en langkirke i stein som var viet til Botolv. Den ble første gang nevnt i 1315, men var ellers av en type som ble bygget fra ca. 1150 og et drøyt århundre fremover. Det fremgår ikke av litteraturen hvorvidt den avløste en eldre trekirke. Man antar at selve skipet var den eldste delen, mens koret og vesttårnet kom til senere. Kirken skal ha vært bortimot falleferdig i 1823, og greven — som eide kirken på den tiden — skal ha latt et nytt tårn bygge i 1830. Likevel var det problemer med det allerede i 1847. Korbue og vinduer ble utvidet i 1857, da kirken gjennomgikk en større reparasjon. Ved samme anledning ble kirkens gamle alterskap — et triptykon som gjerne kalles Ursulaskapet — overført til Oldsaksamlingen og erstattet med en ny altertavle i kirken. Denne hadde et bilde av nedtagelsen fra korset som ble malt av Jacobus van Koningsveld i 1857 etter et eldre bilde av en K. de Crayer (muligens Caspar de Crayer).

Denne kirken brant ned til grunnen søndag 11. september 1898 i en brann som startet i gården ved siden av. Altertavlen, døpefonten, kirkesølv og noe annet inventar ble reddet ut. Etter brannen var det en viss diskusjon om hvorvidt kirken skulle gjenoppbygges på samme sted eller et annet og mer sentralt sted i bygda. Til å begynne med så det ut til at det sistnevnte ville skje, men man endte opp med samme tomt. Tomt og rester etter kirken ble for øvrig overført fra grevskapet til menigheten etter brannen. Ny kirke ble tegnet av Halfdan Berle og innviet den 29. mars 1901.

Slagen kirke
Slagen kirke
Slagen kirke

Dagens kirkebygg
Slagen kirke er en langkirke i teglstein (med endel kalkede flater) med ca. 500 sitteplasser. Kirken har tvillingtårn på hver side av inngangen i vest, og det polygonalt avsluttede koret i øst er omgitt av to små sakristier. Stilen er åpenbart middelalderinspiret med rundbuede dør- og vindusåpninger. Man får også assosiasjoner til «mock tudor». Kirken ble omfattende restaurert i 1955–56 (gjenåpning 30. september) etter planer av Arnstein Arneberg og med Henrik Sørensen som kunstnerisk konsulent. Kirken fikk en ordentlig ansiktsløftning innvendig, og sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont er fra den tid.

Kåre Øijord malte freskomalerier på fondveggen i koret. Det er en rekke bilder, hvorav det store i midten viser nattverden. Det sies at en rekke lokale folk fra den tiden kunne gjenkjennes i bildene, da de stod modell.

Inventar
Til å begynne med brukte man alterbildet fra gamlekirken, men det henger nå på skipets østvegg nord (til venstre) for korbuen. Altertavlen fra 1956 skal være skåret av Asbjørn Busterud og Nils Wangensteen, mens bildene, som viser Jesus og de fire evangelistene, er malt av Øijord.

Den opprinnelige prekestolen hadde bilder av Jesus og evangelistene, malt av Nils Gude og Olaf Krohn. Prekestolen fra 1956 ble tegnet av Arneberg og utført av Anthon Røvik og Asbjørn Busterud. Den har motiver fra lignelsen om såmannen, og den har himling.

Døpefonten står stilmessig til prekestolen. Orgelgalleriets brystning er skåret av Røvik og har figurer av Augustin, Olav den hellige, Martin Luther og Hans Nielsen Hauge. Over korbuen er det malt en kalvariegruppe med et par engler av Anders Andersen, som også malte takdekor.

Kirkens første orgel kom fra Olsen & Jørgensen. Dagens orgel er også opprinnelig et Jørgensen-orgel — fra 1973. Det ble omintonert i 1978 av Paul Ott og utvidet og omintonert av Ryde & Berg i 1988. De to kirkeklokkene er på alder med kirken og kommer fra det firmaet vi nå kaller Olsen Nauen.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården var opprinnelig relativt liten, men er blitt utvidet etterhvert, også til den andre siden av veien. Der ble det innviet et gravkapell 1. desember 1940. Tidlig på 1970-tallet ble et tredje område enda litt lenger vest nedi skråningen tatt i bruk. Et minnesmerke over ofre i den annen verdenskrig er ved oppkjørselen på nordsiden (fra skolen). Monumentet er laget av Carl E. Paulsen og ble avduket den 18. november 1951.

Slagen kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden