Stikkord: Henrik Wergeland

Gulen kirke

Gulen kirke nordfra
Foto: Nina Aldin Thune, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Si Eivindvik til en Wergeland-kjenner, og du risikerer en forelesning om Eivindvigens anden Skaber, sognepresten Niels Griis Alstrup Dahl, som visstnok fikk planter til å gro der andre måtte gi opp. Eivindvik er kommunesenter i Gulen, og der står Gulen kirke. Tidligere ble Eivindvik-navnet brukt også på kirke, prestegjeld og kommune.

En kirke i Eivindvik er omtalt («Oeyvindarviik») i 1329 og presten («rectoribus ecclesiarum de Hamar et de Oeyvindarviik») i 1327. Kirkestedet er ved prestegården (gnr. 15), og det antas at middelalderkirken var en stavkirke. Den ble avløst av en liten tømmerkirke på slutten av 1500-tallet, og denne stod til dagens kirke ble oppført samme sted.

Kirkebygg
Gulen kirke (eller Eivindvik kirke) ble tegnet av Georg Bull, oppført av byggmester Ole Syslak og vigslet den 13. desember 1863. Kirken har vesttårn, og koret er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier. Til 75-årsjubileet i 1938 ble kirken pusset opp og interøret endret noe etter planer av Johan Lindstrøm. Veggene ble dekket med finerplater ved den anledning. Dåpssakristiet sør for koret er fra 1963. Tårnet er restaurert en rekke ganger, senest i 1981. Kirken har 700 sitteplasser.

Mot koret
Mot koret. Foto: Nina Aldin Thune, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest og gallerier også langs nord- og sørveggen. Koret i øst åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. To søyler gjør koråpningen tredelt. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Skråvinduene i koret har glassmalerier fra 1963 med bilder av korsfestelsen og himmelfarten.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Altertavlen fra 1872 har et bilde malt av Christen Brun som viser Jesus i Getsemane. En altertavle fra 1768 er i dag å finne i De heibergske samlinger, som også har en dåpskanne og et par lysestaker fra Gulen kirke.

Prekestolen er på alder med kirken og står i koråpningens venstrekant. Den blokkformede døpefonten er fra middelalderen. Orgelet har 18 stemmer og ble bygget av Brødrene Torkildsen i 1996. Det gamle orgelet står på galleriet like ved siden av koråpningen. Det finnes to klokker. Den ene er støptav Tomas Lydersen i Bergen i 1711, den andre omstøpt av Gerhard Horner i Stockholm i 1821.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. Ved kirken er et krigsminnesmerke og et minnesmerke over nevnte Niels Dahl. Det er kirkegård også på nordsiden av Haugane, veien nord for kirken. Eivindvik er ellers kjent for et par gamle steinkors, det ene like utenfor kirkegårdsporten, det andre bortenfor prestegården. Like ved er en olavskilde.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sankt Olav katolske domkirke

St. Olav katolske domkirke

Bakgrunn
En periode var det ganske strengt når det gjaldt religiøs praksis i dette landet. Kristian VI innførte kirketukt (helligdagsforordningen, 1735) og tvungen konfirmasjon (konfirmasjonsforordningen, 1736), og i 1741 fikk vi konventikkelplakaten, som ble brukt mot legpredikanter som Hans Nielsen Hauge. Mange husker nok også Grunnlovens paragraf 2 fra sin skolegang, med de beryktede ordene «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Det var denne paragrafen Wergeland kjempet for å endre.

Utover 1800-tallet skjedde det en viss oppmykning — i første omgang for kristne. I 1842 ble det gitt dispensasjon til en katolsk dåp, og i 1843 gav kongelig resolusjon tillatelse til å opprette en katolsk menighet, den første etter reformasjonen — se Wikipedia-artikkelen om katolisismen i Norge. Dette var Sankt Olavs menighet, som feiret sin første messe i et provisorisk Sankt Olavs kapell den 16. april det året. Det var begrensninger på utadrettet virksomhet før man fikk dissenterloven i 1845, som gav større religionsfrihet for kristne generelt. Oslo apostoliske vikariat fikk status som bispedømme den 29. juni 1953. For øvrig står det om bispedømmets historie i Wikipedia og hos Den katolske kirke i Norge.

Kirkebygg
Sankt Olav domkirke ligger mellom Akersgata/Ullevålsveien og Akersveien og danner fondmotiv for den som kommer spaserende opp Akersgata. Denne nygotiske langkirken i tegl ble tegnet av H.E. Schirmer og oppført i 1852–56 av murmestrene F.W. Metz og brødrene Carl, Albert og Ferdinand Unger. Domkirken ble innviet den 24. august 1856 av daværende katolske biskop i Stockholm, Jacob Lorenz Studach. Kirken er pusset opp flere ganger etter innvielsen, så som til jubileet i 1956, i 1976 (da den fikk nytt interiør etter tegninger av Jan Sigurd Østberg og Thomas Thiis-Evensen) og i 1997.

Inventar
Istedenfor altertavle har kirken glassmalerier i korveggen, og skipet har åtte vinduer glassmalerier som avbilder norske helgener. Dronning Josefine — Oscar Is gemalinne, som var katolikk — skjenket et alterbilde til kirken til innvielsen, en kopi av Rafaels sikstinske madonna utført av grevinne Sophie Adlersparre. Dette henger nå til høyre for korbuen, og til venstre henger en kopi av Rafaels bilde Forklarelsen, som var en gave fra Sta. Eugenia katolske menighet i Stockholm. Dronning Josefine gav også kirken et korteppe med blomstermotiver som hun og hoffdamene hadde brodert. Det tas ut ved høytidelige anledninger.

Kirken har det som går for å være det eneste kjente relikvium fra Olav den hellige, Olavsarmen. Den ble gitt i gave til dronning Josefine fra den danske stat og kom til kirken under en høytidelighet den 3. august 1864. Korsveien fra ca. 1900 har en rekke relieffer. I enden mot Akersgata er det et stort mosaikkbilde med motivet Maria Mater Ecclesiae, en kopi fra 2000 etter et alterbilde i Peterskirken, utført i Vatikanets mosaikkverksted. Utenfor kirkedøren står en skulptur av sankt Olav utført av Ragnhild Butenschøn i 1984. Under bildet av den sikstinske madonna er en kopi av en madonnafigur fra Enebakk kirke (hvis original nå er på Kulturhistorisk museum), laget av Petter C. Omtvedt og anbragt i kirken i 1997.

Kirken har en lesepult med moderne stålramme, og døpefonten er av granitt. Orgelet er beskrevet her. I tårnet henger tre kirkeklokker støpt av Joh. A. Beckmann i Stockholm i 1866. Det finnes et fotoalbum med interiørbilder hos Den katolske kirke.

Omgivelser
Rett ved kirken ligger Sta. Sunniva skole og St. Joseph kirke.

Fra Akersveien
Veiarbeid rundt kirken
Fondmotiv i Sankt Olavs gate
Sankt Olav
Kirkerom
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eidsvoll kirke

Eidsvoll kirke

Bakgrunn
Eidsvoll kirke har spilt en fremtredende rolle gjennom historien. Den hadde nær tilknytning Eidsivatinget, og det skal i deler av middelalderen ha vært forbindelser med Oslo domkapittel. Blant kjente sogneprester her er Nicolai Wergeland og Eilert Sundt. Hvorvidt det har vært kirke her allerede på Olav den helliges tid, vet man visst ikke sikkert, men den nåværende stammer fra ca. 1200 og har sitt nåværende utseende fra etter en brann i 1883, da gjenoppbyggingen ble planlagt av Carl Konopka, mens Günther Schüssler var byggmester.

Kirkebygg, bygningshistorie
Eidsvoll kirke av i dag er en korskirke i stein og tegl, og veggene er pusset. Kirken har form som et latinsk kors med tårn over krysset, og vestre korsarm er lengst. Utseendet har imidlertid blitt endret flere ganger, ikke minst fordi kirken gjentatte ganger har vært herjet av brann. For et par eldre branner kjenner vi ikke detaljene, men brannene i påsken 1762 og 17. juli 1883 er godt dokumentert, og innebar i praksis at bare murene — eller deler av dem — var igjen. Underveis har også eierskaps- og maktforhold skiftet. For eksempel gikk kallsretten til prestegjeldet i 1649 til stattholder Hannibal Sehested. På auksjonen i 1723 ble kirken solgt til Hans Nobel, som umiddelbart overdro den til den samme biskop Deichman som hadde administrert auksjonene for kong Frederik IV. Siden gikk kirken via flere mellomledd til Eidsvoll kommune i 1853. Etter brannen i 1883 ble det meste av koret og tverrskipenes steinmurer beholdt (men gavlene ble murt opp på nytt), mens murene i skipet (vestre korsarm) ble regnet som for svake og ble revet og erstattet med teglvegger på de gamle fundamentene. Siden teglmurene var tynnere, gav de litt større plass på samme areal, men forskjellen var ikke dramatisk. Det er sakristi i hjørnet mellom koret og nordre korsarm.

Kirkebyggets tekniske sider er skildret mer detaljert i Norges kirker. Vi skal nøye oss med å konstatere at åpningene mellom tårnfoten (altså krysset) og skip / kor / tverrarmer er blitt adskillig større enn de var i riktig gamle dager. Interiøret har gjennomgått endringer i 1915 (altertavle og døpefont restaurert ved Domenico Erdmann), 1927 (under ledelse av Ole Stein) og frem mot 1966 (etter planer av Bjarne Hvoslef). 21. august 2000 var det igjen brann i kirken med betydelige skader, skjønt mediereportasjene virker ikke så veldig presise. I alle fall måtte blant annet altertavlen og dens bilder restaureres.

Interiør
Inne i kirken er det vestgalleri med orgel, og gallerier strekker seg østover langs skipets nordre og søndre vegg. Koråpningen er rundbuet, og prekestolen står i dens nordre kant.

Inventar
En altertavle fra begynnelsen av 1600-tallet er nå å finne i Feiring kirke. I 1678 skar Johannes Skraastad ny altertavle til kirken. Denne ble staffert av Peder Joensen (kontrakt inngått i 1681). Denne altertavlen gikk formodentlig tapt i brannen i 1762. Altertavlen som er i kirken, er fra 1765. Den har tre etasjer med oljemalerier i midtfeltene omgitt av pilastre og med rokokkovinger. Bildene forestiller (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Tavlen har vært overmalt, og den har blitt restaurert flere ganger, senest etter brannen i 2000.

Det har vært flere prekestoler. Den nåværende er fra 1956 og ble «rekonstruert etter forslag fra Bjarne Hvoslef», ifølge «Norges kirker». I dette inngår blant annet tre rokokkostaver fra 1765. Himlingen er laget i 1956.

Rokokkodøpefonten fra 1765 ble reddet ut ved brannen i 1883. «Norges kirker» omtaler også en middelalderdøpefont av kleberstein.

Kirken har naturlig nok hatt en rekke orgler. Det nåværende er fra 2003 og ble bygget av sveitsiske Orgelbau Kuhn (som også leverte det store orgelet til Uranienborg kirke i 2009 og har restaurert Steinmeyer-orgelet i Nidarosdomen). Det ser dessuten ut til å stå et kororgel i søndre korsarm (fabrikat ukjent for undertegnede; det tidligere brant visstnok opp i 2000). På veggen under orgelgalleriet henger en rekke portrettbilder av prestene, men denne skikken ser ut til å ha opphørt i 1978. De tre klokkene er støpt av O. Olsen & Søn, to i 1885, én i 1898.

Kirkegård og omgivelser
Deler av kirkegården er omgitt av en steinmur, og det fines nyere parseller omgitt av plankegjerde. Ved utgravninger under koret, tverrarmene og krysset i 1964-65 er det funnet begravelser som antas å være eldre enn kirken. Sør for kirken står et tømret bårehus. Utenfor kirken finner vi også et krigsminnesmerke, en minnestein over Henrik Wergeland og en statue av hans søster Camilla (gift Collett). Det er også en tavle med informasjon om Wergelandfamilien. Området innbyr i det hele tatt til wergelandsturisme, og det er relativt korte avstander til prestegården (selv om hovedbygningen fra Wergelands tid er brent ned), Eidsvoll Verk (med Eidsvollsbygningen) og bygdetun. Kort sagt: Et område for den historieinteresserte.

Eidsvoll kirke før brannen i 1883
Kirken i 2014
Glassmaleri i et nordvindu
Krigsminnesmerke
Minnesmerke over Henrik Wergeland
Minnesmerke over Camilla Collett

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden