Stikkord: J.H. Jørgensen orgelfabrikk

Joranger kirke

Joranger kirke

Bakgrunn
Joranger kirke ligger på et høydedrag med flott utsikt vest for Marifjøra og sør for kommunesenteret Gaupne i Luster. Det har vært kirke på stedet (gnr. 2 = 94, prestegården) siden middelalderen, opprinnelig en stavkirke. Kirken («kirkian a. ierungum») er omtalt i Bergens kalvskinn (før 1340), og «Haldor prestr a Jorungh» er nevnt i et diplom fra 1341. Akkurat når nåværende kirke er oppført, kan man lure på. På et skilt står det 1620, men «Norges kirker» opplyser at skipet ifølge kirkevergen er tatt i bruk i 1660, mens årstallet 1643 er malt på veggen i koret og kan vise til byggeår. Det finnes regnskaper tilbake til 1667, og nybygging er ikke nevnt i disse.

Kirkebygg
Joranger kirke er en laftet langkirke med et vesttårn som er trukket inn i skipet. Koret og skipet er altså oppført til forskjellige tider, og er ikke laftet sammen. Ifølge «Kirker i Norge» inngår en del av stavkirken i den nåværende kirken, uten at dette forklares nærmere. Vinduene bringer tankene hen til sveitserstil. Vestportalen er eneste inngang. Antall sitteplasser er beskjedne 85. Kirken var lenge tjærebredt, men er nå hvit — etter en restaurering i 1880-årene?

Interiør og inventar
Innvendig er det tydelig korskille, og korgulvet hevet et par trinn over skipets gulv. Skipets vegger er dekorert med malte ranker og draperier. I innrammede felt anes rester etter eldre malerier som for det meste er vekk. Innskrifter i underkant tyder på at det dreide seg om fremstillinger av bibelmotiver. Koret har også ranker og draperier, men disse er trolig eldre og i en litt annen stil. Takbjelkene har vært overmalt og avdekket, og har innskrifter som antas å ha blitt retusjert i den forbindelse. Dette er skildret mer detaljert i «Norges kirker».

Alteret sies å være av gjenbrukte materialer. Altertavlen er en katekismetavle i to etasjer. Innskriftene i første etasje er hentet fra Fader vår og nattverdens innstiftelse (sistnevnte en allusjon til Matt 26, 26–29), og i øvre etasje finner vi dåpssakramentet.

Prekestolen har fire fag med fyllinger, og oppgangen er fra koret. Fyllingen har rundbuer der det har vært evangelistbilder, men det er bare svake rester igjen, selv om navnene over buene er tydelige nok. Det finnes også en lesepult. I korets sørøstre hjørne står en klokkerbenk, og det er lukket kirkestol i korets nordvestre hjørne. Kirkebenkene (faste) er fra en restaurering i 1960- eller 1970-årene.

Kirken har ingen egentlig døpefont; dåpsfatet er montert i en jernring ved nordre stolpe i koråpningen. Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1985. Det finnes tre gamle klokker, hvorav den ene (benevnt klokke A i «Norges kirker») ikke er i bruk. De såkalte klokke B og klokke C henger derimot i tårnet. «Norges kirker» har for øvrig langt mer detaljerte interiør- og inventarskildringer enn det som er gitt her.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og utsikten derfra er som antydet upåklagelig.

Joranger kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Innvik kirke

Innvik kirke

Bakgrunn
Innvik har vært kirkested siden middelalderen med hovedkirken i et prestegjeld som var ganske stort før det ble delt i 1842, da Oppstryn, Nedstryn og Loen ble utskilt som Stryn prestegjeld. Senere er deler av sognet på nordsiden av fjorden utskilt og har fått egne kirker. En stavkirke stod i sin tid ved gården Hilde, litt lenger opp i skråningen fra der dagens kirke står. Her er det funnet et klebersteinskors som nå står foran kirkeinngangen. Stavkirken var av Møre-typen, forholdsvis langtrukket: Skipet var hele 22 meter. Kirken ble flyttet til dagens kirkested i 1580. I 1695 var den i dårlig stand og måtte få nytt tårn. Så ble dagens kirke oppført på tuftene i 1822. I tillegg skal det i middelaldern ha vært en privatkirke viet til Lavrans (Laurentius) ved gården Skåden (sørvest for dagens kirkested).

Kirkebygg
Innvik kirke (Innvik kyrkje) ble oppført av byggmester Elling Olsen Waldbøe og innviet den 28. juli 1824. Samme byggmester stod for byggingen av Loen kirke (også åttekantet) noen år senere. I 1899–1900 ble det gjort noen endringer ved kirken. Blant annet fikk den sakristi (som ble delt i to i 1927), vindusglass og dører ble skiftet ut, og det ble gjort om på interiør og inventar. Det er skip i åttekantdelen, kor i et firkantet påbygg i øst (med sakristier i forlengelsen) og våpenhus i et påbygg i vest. Kirken har takrytter midt oppå åttekantdelen, holdt oppe av fire søyler i kirkerommet. Interiørfargene skal være mye som de alltid har vært. Gult dominerer i kirkerommet, og det er innslag av brunt øg rødt. Det er gallerier i vestre del av skipet, med orgel like innenfor inngangen. Korskillet har tre rundbuer, hvorav den midterste er størst. På søylene mellom dem er treskulpturer av jomfru Maria og Johannes. Korets gulv er hevet to trinn over skipets gulv.

Inventar
Altertavlen er fra 1900 og har et bilde malt av Christen Brun etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo.

Den sekskantede prekestolen av eik er et renessansearbeid fra 1617 som ble gitt i gave fra den beryktede sognepresten Jon Mogensen Skanke alias Meister-Jo. Stolen står til høyre i korbuen og har oppgang fra koret. Døpefonten er fra 1923. Dåpsfatet i messing er fra rundt 1600, mens dåpsmuggen er udatert. Orgelet er bygget av Olsen & Jørgensen i 1914. De to klokkenes alder er ikke kjent. Mer inventar er beskrevet i bokverket På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane. I Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum) er et epitafium fra Innvik kirke.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegård er omgitt av et steingjerde. Gravsøk kan utføres her. Inntil steingjerdet i nordvest står et lite hus som formodentlig er redskapshus. Det er parkeringsplass sørvest for kirken, på den andre siden av veien.

Den tidligere prestegården Langvin ble tatt i bruk som Langvin jordbruksskule i 1962, og stabburet ble flyttet til den nye presteboligen, der det fortsatt står og er fredet. I 1995 ble landbruksskolen nedlagt, og siden har den vært solgt flere ganger. Det kan se ut til at den ble brukt til gjestegård en periode og deretter som asylmottak. Mot slutten av 2016 ble det meldt om reduksjon i flyktningestrømmen her som andre steder.

Innvik kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hornindal kirke

Hornindal kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Hornindals første kirke er omtalt i 1320 og lå trolig ved gården Ytrehorn, litt vest (eller nordvest) for dagens kirke, der bygdas gamle høvdingsete var. Kirken ble revet før 1600 og erstattet med en lang og lav trekirke på gården Kirkhorn. Denne skal ha hatt et tårn som var borte innen 1690 og ble erstattet med et nytt tårn i 1703. Dagens kirke er oppført ved samme gård.

Dagens kirkebygg
Hornindal kirke er bygget etter en av Linstows typetegninger, som ble bearbeidet av Ludolph Rolfsen. Byggmester var først Anders Muldsvor, men han døde før arbeidet var ferdig, og ble avløst av Gjert Lien. Kirken ble innviet av prosten den 30. november 1856, og i 1867 ble Hornindal utskilt fra Eid som eget prestegjeld. Gamlekirken var for øvrig blitt kjøpt tilbake av allmuen så sent som i 1843, og det fortelles at flere ikke klarte kombinasjonen av restgjeld i den forbindelse og forpliktelser i forbindelse med den nye kirken, men måtte selge gården eller deler av den.

Vi har å gjøre med en laftet langkirke med 400 sitteplasser. Det rektangulære skipet har en åttekantet takrytter midt på mønet. I øst er det et rett avsluttet kor med sakristi (fra 1956) i forlengelsen, og i vest er det våpenhus. I tillegg til vestinngangen er det en inngang midt på skipets sørvegg. Taket hadde opprinnelig tegltekke, men fikk skifer i 1907.

Interiør
Innvendig var veggene umalt til å begynne med, mens interiør og inventar ellers var hvitmalt (som utsiden). I 1902 ble innerveggene malt med gul som hovedfarge, for så å endre farge til perlegrå med rødskjær i 1930. Veggene ble avlutet til jubileet i 1956. Kirken har søylebåret galleri i vest og fremover langs nord- og sørveggen. Også ved korskillet er det søyler, og korgulvet er noen trinn høyere enn skipets gulv.

Inventar
Mye av inventaret er fra da kirken var ny, men til å begynne med brukte man et trekors i en ramme istedenfor et alterbilde. Altertavlen ble laget av Dagfin Werenskiold i 1932, og historien om den tåler å gjenfortelles. Sogneprest Jon Johnson og hans kone Alhed arbeidet for altertavle til kirken og fikk i 1929 tillatelse til å lage en kopi av hans verk «Det blomstrende kors» (eller «Krossen i blomstring»). Etter fylkesarkivets fremstilling å dømme skar Rasmus S. Kirkhorn ut rammen og innskriften under bildet, mens Jon Johnson skar relieffet. Ekteparet Johnson skal så ha malt rammen, og man ventet på at Werenskiold skulle male relieffet. Werenskiold skal ha vært svært fornøyd med arbeidet, og det endte med at Hornindal kirke fikk overta originalen, mens kopien (som også er signert DW) nå er å finne i Sørkedalen kirke i Oslo.

Prekestolen er helt i sørkant av korskillet og har oppgang fra koret. Den skal være på alder med kirken, i likhet med døpefonten og dåpsfatet. To skulpturer av Anders Svor — «Mot morgenrøden» og «Bøn» — fant veien til kirken i 1999. Svor er gravlagt på kirkegården og har et høyt gravminne med portrettrelieff. Et seks eller syv stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907 ble i 1968 avløst av et tolv stemmers orgel fra J.H. Jørgensen, men det later til at det gamle prospektet ble beholdt. Kirkeklokken ble omstøpt av Andreas Sundt i 1845 etter en klokke fra 1659.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården omgir kirken og strekker seg ned mot elven Kvitla. Det kan søkes på gravminner hos DIS Norge. På kirkegården står et krigsminnesmerke. Opplysningsvesenets fond har et bilde av presteboligen, som ser ut til å være et vanlig hus i disse dager.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gimmestad nye kirke

Gimmestad kirke

Bakgrunn
Gimmestad gamle kirke var etter 1880 regnet som utilfredsstillende for sognet. Den var liten (bare 70 plasser) og viste forfallstendenser. I 1902 var departementet for rivning, men lokale krefter arbeidet for bevaring, og gamlekirken står der den dag i dag, mens den nye kirken som ble oppført, nylig fylte hundre år. Den ligger på grunn fra gården Ytre Arnestad, rundt en halv kilometer øst for gamlekirken.

Kirkebygg
Gimmestad nye kirke ble tegnet av Niels Stockfleth Darre Eckhoff, oppført av byggmester Anders Karlsen fra Nordfjordeid og innviet av biskopen den 16. desember 1910. Det er en laftet langkirke i utpreget sveitserstil. Riktignok er det et par korte utbygg på hver side, men de er bare til pynt, og innredningen er helt som for langkirker. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten og trappehus på hver side, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier. Orienteringen er fra vest-nordvest til øst-sørøst, altså med koret i sistnevnte retning. Kirken har 315 sitteplasser, og den har utvendig panel.

Interiør og inventar
Innvendig er laftetømmeret synlig. Det er et søylebåret orgelgalleri i vest, og i selve skipet er det fire søyler. Formen på vinduene gjenspeiles i koråpningen, og korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. For øvrig er det ingen korskranke. Det er glassmalerier (fra 1961) i vinduene i korets fondvegg, både i de to høye vinduene og i det runde i midten.

Til å begynne med hadde kirken en altertavle med et kristusbilde malt av Bernt Tunold. Det sies at både kunstneren og menigheten var misfornøyd med bildet, som ble byttet ut allerede etter to år. I stedet har kirken en stor kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue (original i Vor Frue kirke i København) på alteret. Den ble finansiert av utflyttede sørstrendinger i Amerika. Et maleri av Kjeld Heltoft fra 2000 er plassert i rammen fra den tidligere altertavlen på korets nordvegg.

Prekestolen er på alder med kirken og har utskjæringer, i likhet med den åttekantede døpefonten. Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1959, og kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn i 1910.

Kirkegård og omgivelser
Ved Gimmestad har man beholdt en særegen skikk med å synge hilsen fra liket ved begravelser. Dette skal være eneste sted der denne tradisjonen er bevart. Det er fortsatt kirkegård ved gamlekirken, men Fredly gravplass i Sandane er i ferd med å overta som gravplass også for Gimmestad.

Gimmestad kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fortun kirke

Fortun kirke

Bakgrunn
Fortun er det innerste tettstedet i Luster, omtrent en halv mil fra Skjolden, som ligger innerst i Lustrafjorden. Mange kjenner Fortun som stedet Fantoft stavkirke kom fra. Den het naturligvis Fortun før flyttingen, og stedet har altså hatt kirke siden middelalderen.

Stavkirken
Stavkirken på Fortun er første gang nevnt i 1323, men antas å ha blitt oppført på 1100-tallet. (Det sies også at den har vært flyttet en gang tidligere, og at den muligens først har stått på Bolstadmoen i Skjolden.) Kirken stod på en tomt vel hundre meter nordøst for dagens kirke, noen titalls meter langs veien mot Sognefjell fra dagens kirkegård og litt lenger inn fra veien. Stavkirketomtens steingjerde er fortsatt synlig, og et og annet gravminne er også å se.

Fortun stavkirke
Fortun stavkirke etter et originalbilde fra 1873 av Henry Rosling, fra Wikimedia Commons

Dette var en kirke med hevet midtrom, og den gjennomgikk endringer over tid. Opprinnelig var koret smalere og rektangulært med apsis, men i 1664–66 fikk kirken nytt kor i lafteverk, i samme bredde som skipet. Av den grunn ble ikke koret tatt med i tegninger utført av Georg Bull i 1854 som er blant våre kilder til kunnskap om stavkirken. Av andre endringer kan nevnes at kirken fikk nytt tårn i 1649–51, og i 1696–98 ble det oppført nytt våpenhus på nordsiden ved koret. En rekke andre endringer ble naturligvis gjennomført; noen av disse er omtalt i «Norges kirker». Da ny kirke skulle oppføres, ble stavkirken tilbudt til Fortisdsminneforeningen, som ikke anså seg å ha råd til den. Deretter ble den solgt til Fredrik G. Gade, som fikk den flyttet til Fantoft i 1883 og rekonstruert som middelalderstavkirke, åpenbart med Borgund som forbilde.

Av inventargjenstander fra stavkirken er klokkene fra 1200-tallet fortsatt i bruk i dagens kirke, og altertavlen fra 1600-tallet henger på korets nordvegg. Et relikvieskrin fra stavkirken er i dag utstilt i Bergens Museum. Alterskapet og døpefonten ble imidlertid solgt lokalt, og sies å ha blitt brukt til hhv. kornoppbevaring og grisetrau.

Fortun kirke

Dagens kirke
Fortun kirke ble tegnet av Erik Pedersen Ruste og vigslet den 6. juni 1879. Den laftede langkirken har vesttårn. Skipet, sakristiene og det meste av koret er under samme tak, men koret er apsidalt avsluttet. Kirken har 230 sitteplasser (tidligere 340).

Interiør
Inne i kirken åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde (men noe avgrenset i høyden av den runde korbuen), og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det er en lav skranke på hver side av midtgangen, og i vest er det orgelgalleri. Fargekombinasjonen av rødt, grønt og blått (satt i 1957) må sies å være noe uvanlig i kirkesammenheng. Det har vært enkelte interiørendringer etter krigen.

Inventar
Som altertavle har kirken hele tiden hatt et glassmaleri i korets østvidu. En barføtt Kristus står under en kløverbue, og teksten på sokkelen lyder: «Ego sum via veritas et vita» (jeg er veien, sannheten og livet, Joh 14, 6). Det er glassmalerier også i skråvinduene. En av de planlagte interiørendringene var at glassmaleriet i fondveggen skulle flyttes og den gamle altertavlen tas i bruk på hovedplass, men slik ble det ikke. Gamletavlen står som nevnt mot nordveggen. Det dreier seg om en renessansetavle som var i privat eie etter stavkirkeflyttingen, men ble gitt tilbake til kirken i 1948. Dette var opprinnelig en katekismetavle fra 1630-årene som fikk påmalt bilder i 1692, og det spørs om ikke vingene er fra den tiden. I de to høye hovedfeltene ses Moses og Kristus, og i en lavere toppetasje er korsfestelsen avbildet.

Prekestolen står til høyre i korbuen og er på alder med kirken. Den opprinnelige døpefonten er av bronsefarget metall. Den er åttekantet og kalkformet. Døpefonten som brukes, er fra 1956, og er malt i farger som står til interiøret ellers. Fonten er laget av Torkel Asheim, og innskriften på toppen lyder: «Lat småborni koma til meg – hindra dei ikkje for Guds rike høyrer slike til.» (Luk 18, 16) De to middelalderklokkene er avbildet i Norges kirker, som kaller dem klokke A og klokke B. Orgelet er bygget av G.F. Husted i 1991 og avløste et Olsen & Jørgensen-orgel. Det later til at det gamle prospektet (eller deler av det) fortsatt brukes.

Sett fra kirkegården
Sett fra kirkegården

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på vestsiden av fylkesvei 55, mens kirkegården er på østsiden. Stavkirkegården er som nevnt noen titalls meter unna.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eid kirke

Eid kirke

Bakgrunn
Nordfjordeid sies å være Nordfjords eldste kirkested etter Selje. Dagens Eid kirke ligger ganske nær fjorden og antas å være omtrent den femte i rekken. Den første kirken — en stavkirke viet til jomfru Maria — lå ved Myklebust (gnr. 44), litt lenger opp i skråningen, og var i sin tid hovedkirke for denne delen av Nordfjord. Den er nevnt i et brev fra 1322 og antas å ha blitt oppført en gang på 1100-tallet. På 1400-tallet omtales en kirke — formodentlig også en stavkirke — på nabogården Mel, og det antas at den første kirken i mellomtiden var gått med i en brann på gården Myklebust. Tidlig på 1600-tallet omtales en kirke som ny og svært fin. Trolig er denne oppført mot slutten av 1500-tallet, og det dreier seg om en tømret korskirke med sentraltårn og spir. Den ble pusset opp i 1680-årene for så å bli truffet av lynet og brenne ned i 1689. Tre år senere stod en ny kirke klar på branntomten, trolig med omtrent samme dimensjoner. Også dette var en tømret kirke med takrytter over krysset, og den hadde gallerier i tre korsarmer. Denne kirken ble revet etter at dagens kirke stod klar.

Kirkebygg
Dagens Eid kirke ble tegnet av Claus Wiese, oppført av byggmester Ole Olsen Løken og innviet av biskopen den 29. oktober 1849. Vi snakker om en laftet langkirke som ved innvielsen hadde 900 plasser. Dette er siden redusert noe; Kirkesøk opererer med 550. Kirken har tilsynetalende rektangulært skip med takrytter (åttekantet, formet nærmest som en løkkuppel) og spir midt på, men halvparten av våpenhustilbygget i vest er integrert i skipet og inneholder orgelgalleri. Det er kor i tilsvarende tilbygg i øst med sakristi i forlengelsen. Kirken har liggende panel utvendig.

Det har vært branntilløp etter lynnedslag i spiret i 1912 og 1917, og kirken er restaurert flere ganger. Det som gjør kirken til det den er i dag, er Lars Kinsarviks arbeider i 1915–16, som endret kirkerommet ganske dramatisk. Kinsarvik, som fikk hjelp av sin sønn Arne, skapte et nasjonalromantisk kirkerom med illustrasjoner på store deler av rommets vegg- og takflater, og han laget nytt inventar. Eid kirke regnes gjerne som hans hovedverk. Rosemalingen i taket ble restaurert i 1965, og det var en ny restaureringsrunde i 2000. Det har vært store avskallingsproblemer med malingen, som har vist seg vanskelig å stabilisere. I 2011–2013 ble det derfor laget en rekonstruksjon av kortaket som ble lagt utenpå den gamle takhimlingen. (Se også NRKs reportasje i forkant.)

Interiør
Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og er skilt fra det med en rekke av to søyler og to pilastre samt en lav balustrade. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Et stykke opp på korveggen er en billedfrise med tolv bibelmotiver malt av Lars Kinsarvik (motivene er hentet fra Gustave Dorés billedbibel). Det er passasje til sakristiet bak alteret. Galleritrappen går opp fra våpenhuset.

Inventar
Altertavlen til gamlekirken ble malt av Alexander Dietrichsøn Fester, visstnok før kirken stod klar (1692). Denne tavlen er gått tapt. Kunsthistorie.com ser ut til å identifisere den med det forgylte trekorset på blå bakgrunn som ble brukt som altertavle før den nåværende ble laget, men det er mulig det skyldes en misforståelse, og det var ikke spesielt vanlig på den tiden å ha et slikt forenklet kors. Tavlen fra 1849-1892 (minus korset) er forøvrig å finne bak dagens altertavle. Dagens altertavle har en kopi av Carl Blochs populære bilde Christus Consolator (Kristus trøsteren) i Sofia Albertina kyrka i Landskrona. Dette bildet finnes i en rekke norske kirker, og her er det malt av Cecilie Dahl. Rammen er opprinnelig laget i 1892 etter tegninger av Henrik Thrap-Meyer og har deretter fått ny topp og sidevanger laget av far og sønn Kinsarvik i 1915. Bildet hadde opprinnelig en henvisning til Matt 11, 28, slik det er vanlig, men denne ble overmalt i 1915. Fylkesarkivet har (eller hadde) et eget oppslag om altertavlen.

Prekestolen ble skåret av Arne Kinsarvik og malt av Lars Kinsarvik i 1915. Stolen har seks utskårne treskulpturer i rundbuer: Kristus, Paulus (med sverd) og muligens evangelistene. Lars Kinsarvik har stått model for figuren nærmest oppgangen, som muligens forestiller Matteus. Døpefonten er fra 1885 og ble malt av Lars Kinsarvik i 1915. Et dåpsfat i messing er fra slutten av 1600-tallet og ha et hamret bilde av Adam og Eva, mens dåpskannen fra 1963 er kopiert etter dåpskannen i Heddal stavkirke.

Orgelet har 21 stemmer og ble (ifølge orgelregisteret) bygget av J.H. Jørgensen i 1960. Det var i dårlig stand, men ble renovert av engelske Bower (se disposisjon) for 2,5 millioner kroner og innviet høsten 2015. Så i 2016 ble orgelet ødelagt da det ble begått omfattende hærverk i kirken. Det kan se ut til at orgelpiepene har blitt reparert etter hærverket, for Magnus Hagtvedt avla denne rapporten om orgelet i 2018. Gamleorgelet fra 1898 er nå å finne i Eikefjord kirke. To kirkeklokker er fra 1700, støpt av Simon Henrichsøn i Bergen med smeltet bronse fra branntomten. En tredje klokke ble støpt i Tyskland i 1903.

Kirkegård
Kirkegården omgir kirken. Like inntil kirken står gravminnet for presten Niels Nielsen Dahl. Det gjøres også et nummer av at Edvard Munchs onkel og navnebror, som også var maler, er gravlagt her. Et stykke lenger sør i Nordfjordeid sentrum er en minnebauta over ofre for napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet. Sørvest for kirken utenfor kirkegården står et relativt stort hus som ser ut til å være kirkestue/servicebygg. Der er det også bårerom. Opplysningsvesenets fond har et bilde av prestegården.

Eid kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Breim kirke

Breim kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
På Re(ed) i Gloppen har det vært kirke siden middelalderen. Eldste skriftlige belegg er fra 1308, og det antas at det dreier seg om en stavkirke fra 1200-tallet som brant i 1334. Ny kirke (trolig også stavkirke) skal ha blitt oppført kort etterpå og ha stått til tidlig på 1600-tallet. Videre omtales en kirke som ble oppført ca. 1620. Den skal ha vært dårlig bygget og ble avløst av en ny allerede i 1667 eller 1670, og denne skal ha vært forbilde for Gimmestad gamle kirke, som ble oppført i 1692. Dette var en tømret langkirke, og himlingen var blåmalt med stjerner, sol, måne og flere figurer. Kirken ble revet i 1887, året etter at dagens kirke stod klar. De nevnte kirkene stod ved gården Hetle, ca. 500 meter nord for dagens kirke. Flyttingen av kirkested ser ut til å ha sammenheng med at den gamle kirkegården var for liten og ikke kunne utvides. Uenighet med eierne gjorde at prosessen trakk litt ut i tid.

Breim gamle kirke
Kirken som ble revet da dagens kirke stod klar. Foto: Axel Lindahl, fra Digitalt museum.

Kirkebygg
Breim kirke ble tegnet av Håkon Thorsen og innviet av biskopen den 9. juli 1886. Det er en tømret (laftet) langkirke med ca. 500 plasser, hvilket gjør den til en av de største kirkene i Nordfjord. Kirken har vesttårn, og koret er rett avsluttet og omgitt av sakristier. Den ligner mye på Vik kirke i Sogn, som er tegnet av samme arkitekt og ble oppført noen år tidligere.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken fem søylepar. I vest er et søylebåret galleri. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og formen på koråpningen bringer tankene hen på vindusåpninger i sveitserstil. Det er korskille i form av lave balustrader. Først til femtiårsjubileet i 1936 ble kirken malt innvendig, og så ble den malt igjen i lysere farger i 1961 og deretter til hundreårsjubileet i dagens gulgrønne farge.

Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands populære bilde av Oppstandelsen fra Bragernes kirke. Bildet i Breim er ifølge Fylkesarkivet malt av Christi Bø, men det er mulig man mener Christen Brun, som har kopiert dette motivet en rekke ganger. Den opprinnelige underteksten ble overmalt i 1904, og i stedet ble teksten «Jeg er Opstandelsen og Livet» (Joh 11, 25) satt inn i gavlfeltet over bildet. Senere ble det endret til nynorsk: «Eg er Oppstoda og Livet.» Også en katekismetavle fra 1615 henger i kirken.

Prekestolen og døpefonten er begge av tre og på alder med kirken. Orgelet ble bygget av Olsen & Jørgensen i 1904. Kirken har to klokker fra Olsen Nauen fra 1980, og av to klokker overført fra gamlekirken er én i bruk, ifølge kirkeleksikonet.

Krigsminnesmerke
Vestfra
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble innviet i november 1875, altså litt før kirken. På kirkegården står et minnesmerke over ofre for den 2. verdenskrig. En gammel gapestokk fra den tidligere kirkegården skal være å finne i Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen. Kapellangården ble solgt i 1995, og Opplysningsvesenets fond har et oppslag om den nye kapellanboligen.

Breim kirke
Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Borgund kirke

Borgund kirke

Bakgrunn
Borgund stavkirke var for liten etter at kirkeloven av 1851 krevde at 3/10 av menigheten skulle få plass i kirken. Den driftige sognepresten Henning Frimann Dahl argumenterte for at det var det offentliges ansvar å skaffe menigheten en ny kirke, samtidig som det var viktig å ta vare på stavkirken som den nasjonalskatten den var. Ny kirke ble finansiert med 2/3 gjennom Fortidsminenforeningen og 1/3 fra kommunen, og Fortidsminneforeningen fikk overta stavkirken. Riktignok førte uenigheter omkring uventede utgifter til at overdragelsen av eiendomsretten til stavkirken skjedde først i 1877. Christian Christie tegnet en stavkirkeinspirert kirke som ble plassert like sør for stavkirken. Byggmestre var F. Gade og C. Aghte. Det er den gamle kirkegården rundt stavkirken som fortsatt er i bruk, og de to kirkene deler også klokkestøpul. Kirken ble innviet den 28. august 1868 av Frimann Dahl. Den har 175 sitteplasser, ifølge Fylkesarkivet og Kirkesøk, mens et par andre kilder opererer med 150.

Kirkebygg
Kirken har sterke fellestrekk med stavkirker med hevet midtrom (som Borgund) og er en slags basilika der de lave sideskipene (i skip og kor) har takoverbygg som svalgangene på stavkirker. Over disse er det store vinduer. Koret har apsis, og ut fra koret er det to tverrstilte sakristier: prestesakristi i sør og dåpsventerom (tidligere konehus) i nord. Foran vestinngangen er det svalgang. Takene var opprinnelig tekket med spon, men fikk skifer i 1886 etter krav fra menigheten. På mønekammene er det kors istedenfor stavkirkens dragehoder. Den lille takrytteren har ingen klokker; de er jo i støpulen. Kirken har hatt forskjellige farger gjennom tidene. Det tok tyve år før den ble malt første gang utvendig og innvendig. Utvendig ble den da brungul med mørkere listverk. Rødfargen stammer fra 1965, og i 1984 fikk den okergul staffering på hjørner, kanter mm., men dette er fjernet igjen på 2000-tallet.

Borgund kirke

Interiør og inventar
Den første interiørmalingen skal ha vært dominert av blekblå farger. Dagens interiørfarger med gule veggflater og brunrøde konstruksjonselementer med noe blått stammer fra 1964. John Christian Elden påpeker i artikkelen om kirken i bokverket «Kirker i Norge» at mange av de konkrete innvendige konstruksjonsdetaljene er påvirket av den tyske arkitekten Georg Gottlob Ungewitter. At bærende konstruksjonsdeler fremheves slik, er også et tegn i tiden og noe vi ser mye av i nygotikken.

Kirkerom
Kor
Orgel

Som altertavle har kirken et rødt krusifiks med forgyllet kristusfigur. Dette antas å være laget av Brynjulf Bergslien og forært til kirken av arkitekten. Prekestolen har et malt kristusmonogram. Også døpefonten er på alder med kirken, og den har fat og mugge i messing, sistnevnte fra 1949. En femarmet messinglysekrone er fra 1400- eller 1500-tallet.

Prekestol
Alter med kors
Døpefont

Orgelet er bygget av August Nielsen i 1878 og ble overtatt fra Haug kirke på Ringerike i 1963 og montert i kirken her av J.H. Jørgensen. Det er senere restaurert i 1983 og 1996. I kirken finnes også et gammelt harmonium.

I støpulen er det to klokker: én fra 1865 (fra Laxevaag Værk) og én fra 1978 (Olsen Nauen). I tillegg oppbevares en klokke fra slutten av 1200-tallet som sprakk i 1960, i kirken.

Borgund kirke 1
Borgund kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vereide kirke

Vereide kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Vereide kirke er hovedkirke i det som var Gloppen prestegjeld — og Nordfjords eneste steinkirke, noe som har gitt den tilnavnet Nordfjordsdomen. Den har stått der siden middelalderen, men det gjelder ikke hele kirken slik vi ser den nå. Akkurat når kirken ble bygget, vet vi ikke, men over korbuen står årstallene 1163 og 1631. Det eldste årstallet ble riktignok satt opp i 1963 og markerer det man da trodde var kirkens byggeår (og rettferdiggjorde kirkejubileet). Så er det forskjellige tradisjoner når det gjelder 1631: Noen mener kirken ble flyttet fra prestegården det året, andre at en medtatt kirke ble grundig restaurert, men på opprinnelig sted. Sistnevnte teori ser ut til å stå høyest i kurs i dag. Tårnet (i tre) er fra 1879, koret (i mur) fra 1931 og sakristitilbygget (i tre) på 1960-tallet. Vi snakker om en langkirke. Med 460 (eller 500) sitteplasser i skipet er det en relativt stor middelalderkirke Den skal ha sitt motstykke i Hvalsey kirke (nå ruin) på Grønland.

Vereide kirke
Vereide kirke
Vereide kirke

Interiør og inventar
Innvendig har kirken buet takhvelving. Det er et orgelgalleri i vest som strekker seg et stykke langs nord- og sørveggen. Koråpningen er rundtbuet og korgulvet noe høyere enn skipets gulv.

Vereide kirke
Mot koret. Foto: Chell Hill, fra Wikimedia Commons.

Altertavlen er en katekismetavle som de fleste steder tidfestes til 1604 (men kirkeleksikonet sier underlig nok 1687). Denne tavlen er blitt restaurert etter at den en periode var erstattet med en annen altertavle med et bilde av nedtagelsen fra korset (malt av Karl Uchermann i 1879 i kopi etter et bilde av Rubens i domkirken i Antwerpen). Uchermann-bildet henger nå på veggen til venstre for korbuen.

Prekestolen er fra 1879, da kirken altså ble restaurert og fikk tårn. Klebersteinsdøpefonten er fra middelalderen. Kirken har et epitafium fra 1608 til minne om en jente som døde tre år gammel — visstnok det eldste barneportrettet i Norge. De to kirkeklokkene skal være fra middelalderen (skjønt kirkeleksikonet tilskriver Olsen Nauen den ene). Orgelet ble bygget av Eystein Gangfløt i 1982.

Vereide kirke
Vereide kirke
Vereide kirke

Kirkegård og omgivelser
Det skal fortsatt finnes kister i krypten under kirken, og like ved inngangen til kirken står et middelaldersteinkors. Kirkegården rundt kirken har fortsatt en rekke gravminner, men tidlig på 1900-tallet ble det anlagt ny kirkegård på et platå noen hundre meter sørøst for kirken. Prestegården er et par hundre meter nordøst for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vangen kirke

Vangen kirke

Bakgrunn
Vangen kirke på Aurlandsvangen er Sogns største steinkirke med en samlet lengde på over 28 meter. Med dagens bebyggelse kan det kanskje være vanskelig å forestille seg, men kirken hadde strandtomt en gang i tiden, som naturlig var i en tid da det var vel så vanlig å ferdes til vanns som til lands. Kirken er i gotisk stil og er oppført på 1200-tallet, men kildene er litt uenige om akkurat når på 1200-tallet. Det ble imidlertid feiret 800-årsjubileum i 2002. Eldste skriftlige vitnesbyrd er ikke eldre enn fra 1498, og byggehistorien er ikke godt kjent. Kirken skal være oppført i to omganger med koret før skipet. Fylkesarkivet påpeker slående likheter mellom sørportalen her og i Vangen kirke på Voss (ferdig 1277) samt bruk av tre vinduer i østveggen og andre likhetstrekk, og det er mulig at samme håndverkere arbeidet ved de to kirkene.

Vestfra

Kirkebygg
Kirken er enkel og stilren og oppført med kistemur, mens det er brukt kleberstein i hjørner og åpninger. Den er hvitkalket. Tre portaler (vestportal i skipet, sørportaler i skip og kor) samt fem vinduer (de tre østvinduene i koret samt vest- og nordvinduet i skipet) er opprinnelige, mens de store rundbuene sørvinduene er resultater av senere utvidelser. Portalene ble riktignok skadet ved omhengslingen etter brannen i Grue kirke. Et våpenhus av tre i vest ble revet i 1926, da kirken ble restaurert (under ledelse av Johan Lindstrøm og med Domenico Erdmann som ansvarlig for fargerestaurering, skjønt Norges kirker opererer delvis med 1928). Tidligere var kirken blitt restaurert i 1860–61.

Vestportal
Sørportal
Korportal

Interiør og inventar
Innvendig har kirken vestgalleri med oppgang på begge sider rett innenfor inngangen. Det har også vært gallerier langs skipets nord- og sørvegg. Kirkerommet er høyreist med hele 18 meter opp i gavlen, og korbuen er med sine ti meter blant de høyeste i landet. I den har det tidligere stått et lektorium med oppgang i muren, men denne trappen er nå gjenmurt. Øverst i korbuen henger et krusifiks fra 1920-tallet. Det har tidligere vært flat takhimling, men den ble fjernet ved restaureringen i 1926. Da kom et par kvadratiske vinduer på skipets østgavl til syne. De fungerer nå som lysåpninger. Tidligere var de for loftsvinduer å regne.

Mot koret
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Koret er svært stort og som sådan en typisk representant for Norges katolske tidsalder. Et annet minne fra katolsk tid er vievannskaret ved vestportalen, som faktisk er bevart. De nevnte østvinduene i koret fikk glassmalerier laget av Emanuel Vigeland i 1926, i likhet med skipets nord- og vestvindu.

Altertavle
Altertavle (1926) av Anton Lang. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Ifølge «Norges kirker» er alteret trolig fra restaureringen i 1926, mens Kunsthistorie.com sier at det er bevart fra middelalderen. Fylkesarkivetet omtaler et skinnbrev som er funnet i det gamle alteret og så har gått tapt i 1860-61, så det er mulig det er gjort noe med alteret. Uansett: Dagens altertavle er en 1900-tallsversjon av middelalderens alterskap og skal være fra 1926. Frem til da hadde et alterbilde malt av Christen Brun dekket til mye av korvinduene. Det henger nå på korets nordvegg, og motivet er Nedtagelsen fra korset, kopiert etter Rubens. Oppå alterskapet står utskårne skulpturer laget av Anton Lang.

Prekestolen i renesseansestil er fra tidlig på 1600-tallet og er plassert mot skipets østvegg inntil korbuen. Den har sekskantet grunnflate og fire fag med fyllinger med bueportaler. Stolen har vært malt om flere ganger og blitt restaurert, og den har vært flyttet rundt i kirkerommet. Oppgangen er fra restaureringen på 1920-tallet. Himlingen ble utført av Sjur Olsen i 1708–10.

Den opprinnelige klebersteinsdøpefonten er nå i Bergens museum. Den nåværende døpefonten er også i kleberstein og er fra 1928. Den er åttekantet og bærer (som i gamle dager) giverens navn (prost E.P. Juul). Fat og mugge ser ut til å være av messing. Tidligere har det også vært dåpshus (fra 1696–98).

Kirken har et par epitafier, hvorav det ene er ganske spesielt og fremstår som en appell om hevn fra enken etter kjøpmann Niels Michelsen fra Bergen. Han druknet i 1613 på en handelsreise og ble gravlagt ved kirken, men ifølge enken var det ikke snakk om en ulykke. Det henvises til salme 109, 17. vers.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet fra koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Orgelet er fra J.H. Jørgensen. Fasaden antas å være tegnet av Johan Lindstrøm og skulpturarbeid utført av Anton Lang. De to kirkeklokkene er avbildet i «Norges kirker», som også skildrer og avbilder mye annet inventar.

Kirkegård og omgivelser
Først på 1800-tallet ble det anlagt kirkegård på Aurlandsvangen (innviet av Johan Nordahl Brun i 1806). Det kan ha hengt sammen med at Rygg kirke (revet på 1500-tallet) var Aurlands hovedkirke før Vangen, som altså var annekskirke i sin tid. Kirken har ikke noe tårn, men klokkene henger i en støpul nordvest for kirken. Før 1928 skal de ha hengt vest i skipet. På kirkegården er en minnestein over Absalon Pederssøn Beyer. I kirkegårdsmuren et stykke sørøst for kirken er et servicebygg som blant annet inneholder bårerom og toalett. Statkart (Norgeskart) har avmerket en klokkergård cirka halvannen kilometer nordøst for kirken, mens Opplysningsvesenets fond har et bilde av en prestebolig i boligfeltet over Aurlandsvangen.

Støpul
Minnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden