Stikkord: Johan Jørgen Schram

Sollia kirke

Sollia kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Området rundt Sollia kirke i Atnedalen ble bosatt på slutten av 1600-tallet, i første omgang av fire familier. Kirkeveien over fjellet til Ringebu var problematisk, ikke minst om vinteren, og etter en vinter da flere omkom på vei til kirken, ble det besluttet å bygge egen kirke ved Sollia (eller Setningsdalen, som det opprinnelig het). Den ble oppført av Jon Jonsen uten tegninger og med byggematerialer levert av bygdefolket. Kirken ble innviet den 7. september 1738 og er en laftet langkirke. På 1700-tallet økte befolkningen. I 1770 bygget man et ekstra galleri på nordveggen, og i 1840 ble kirken utvidet mot vest. Senere kom det til et sakristi i øst. Likevel fremstår kirken som helhetlig. Antallet sitteplasser er fortsatt beskjedne 85.

Interiør og inventar
Det ytre forbereder en likevel ikke på det som venter inne i kirken, som er gjennomillustrert. Alle vegger og tak er dekorert, både i den opprinnelige delen og i tilbygget. Det opprinnelige kirkerommet har skymalt himling, og ved skyggeleggingen er det tatt hensyn til at dagslyset kommer inn fra sør.

Inventaret var på ingen måte komplett da kirken ble innviet. Både altertavle og prekestol kom til senere. I begynnelsen var det en lesepult, og det stod et kors bak alteret. Kongemonogrammet over korskillet (for Kristian VI) er skåret av Johan Jørgen Schram, i likhet med akantusen på altertavlen. Selve altertavlen er laget av Gert Isachsen Reinert. Tavlen har figurer av den korsfestede Kristus flankert av Maria og Johannes. Prekestolen — i renessansestil — er fra 1740-tallet. Den er påmalt årstallet 1745. Himlingen — åttekantet som prekestolens grunnform — har vært endret gjennom årene.

Den svenske dekorasjonsmaleren Erich Wallin (som i 1743–44 hadde malt forgjengeren til dagens Stor-Elvdal kirke) malte både nevnte inventar og kirkerommet ellers, og signerte over koråpningen i 1745. Skymalingen i taket er nevnt, men det er også mange andre detaljer. For eksempel er det påmalt tilsidetrukne scenetepper over korbuen på menighetssiden. På korsiden er det bilde av prestene på vei til kirkens vigsling. I fyllingene på vestgalleriet er apostlene avbildet. Og så videre. I tillegg til selve figurene og dekorasjonene kryr det av henvisninger til Skriften og andre tekster.

Vinduene i det opprinnelige kirkerommet ble utvidet i 1864. I 1870 ble altertavlen modernisert etter tidens smak ved at korset og de tre figuerene (Jesus, Maria og Johannes) ble fjernet og lagt på loftet. I 1902 ble de sendt til Folkemuseet, men med en opsjon om hjemsending om det skulle ønskes. Dekoren ble restaurert i 1908–09 av dekorasjonsmaler Albert Tønnessen, som også dekorerte våpenhuset og deler av sakristiet. Ved samme restaurering ble figurene til altertavlen hentet hjem og satt opp igjen. Kirken ble også restaurert til 200-årsjubileet i 1938, og den har naturlig nok vært pusset opp ved flere andre anledninger og fått strøm, oppvarming osv.

Kirken hadde opprinnelig en svært enkel døpefont, et tinnfat i en jernring som var festet til korstolpen med en krampe. Etterhvert var det stemning for å anskaffe noe finere. På 1920-tallet var det pengeinnsamling. Fonten ble tegnet av Johan Meyer, skåret av den lokale treskjæreren Håkon Nesset og tatt i bruk i 1926. Den gamle døpefonten er imidlertid også fortsatt å finne i kirken.

Det ble innkjøpt en kirkeklokke i 1740 for innsamlede midler, men man var ikke fornøyd med den. Samme skjebne led en klokke innkjøpt i 1758. I 1769 ble denne sendt til København for omstøpning (hos M.C. Troschelhof), og resultatet ble hengt opp i tårnet høsten 1770 og brukes den dag i dag.

Kirken fikk sitt første orgel (eller rettere sagt harmonium) i 1914. Dagens orgel er et snertingdalorgel fra 1962. I 1983 var det en stund snakk om å selge orgelet til Evenstad med begrunnelse i at det ikke passet inn i kirken, men det ble ikke noe av. Det ble imidlertid malt i andre farger i 1988.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en kirkegård med steinmur rundt — åpenbart utvidet, siden det finnes rester av gammel mur inne på kirkegården. Under kirken ble det innredet bårerom i 1964 med inngang under sakristiet. Nedenfor veien som fører inn mot kirken, står kirkestuen.

Sollia kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nesodden kirke

Nesodden kirke

Bakgrunn
Nesodden kirke er en middelalderkirke, og som for en rekke slike er den nøyaktige alderen ukjent, men det ble feiret 800-årsjubileum i 1975. Dateringen ser ut til å være basert hovedsakelig på stilhistoriske kriterier. Eldste skriftlige belegg er fra 1366 (i Diplomatarium Norvegicum).

Kirkebygg
Det dreier seg om en enskipet langkirke av stein med angelsaksisk grunnplan, altså rektangulært skip og rett avsluttet kor. Korets murer — og sannsynligvis kirkens murer ellers — står på fjell. Kistemurene er 1,1–1,2 meter tykke og av bruddstein (granitt og gneis), mens hjørnene er delvis av tilhugget kleberstein, delvis av bruddstein med naturlig vinkel. Våpenhus (i vest) og sakristi (i øst) er senere. Det antas at kirken stod uten våpenhus til 1870-årene, og dagens våpenhus (av tre) er fra en restaurering i 1956. For sakristiet (også i tre) gjelder de samme årstallene. Alle nevnte bygningsdeler har saltak, og det er en firkantet takrytter med åttekantet spir omtrent midt på skipet. Takrytteren ser ut til å ha hatt et par forgjengere. Årstallet 1877 på vindfløyen i spiret stammer fra en større reparasjon etter lynnedslag, og det skal også finnes en vindfløy på kirkeloftet med årstallet 1707, da kirken fikk ny takrytter. I 1692 ble det oppført et gravkapell inntil kirkens nordmur. Det ble revet i 1862.

Interiør og inventar
Også inne i kirken har det naturligvis vært gjort endringer gjennom årene. For eksempel er gulvet hevet i forhold til det opprinnelige, og korbuen ble utvidet i 1714. En alternisje i skipets østmur nord for korbuen ble gjenmurt ved utvidelsen i 1714 og åpnet og rekonstruert i 1960. Også portaler og vinduer har vært endret. To innvielseskors ble avdekket i 1920, det ene på korets murvegg, det andre på østmuren. Sistnevnte ble ødelagt ved fjerning av puss. Det ble gjort myntfunn under restaureringen i 1956. Kirken har hvitkalkede murer innvendig og orgelgalleri i vest. Korgulvet er noe høyere enn gulvet i skipet.

Altertavlen antas å være skåret av Johan Jørgen Schram i 1715 og ble restaurert i 1920. Det er en portaltavle med et bilde av Jesus i Getsemane i storfeltet.

Prekestolen i furu har fire fag pluss dør med fyllinger med rundbuer, og ser ut til å være fra tidlig 1600-tall. Den ble staffert i 1715 og igjen på siste halvdel av 1700-tallet. I fyllingene er det bilder av evangelistene og på døren av Kristus (Salvator Mundi). Stolen ble overmalt på 1800-tallet og avdekket og komplettert av Domenico Erdmann i 1920. Himlingen er firkantet, nesten kvadratisk. Trappen og foten skal være nyere.

Døpefonten i kleberstein er fra 1100-tallet. Den er kalkformet og har sagtannbord øverst, og det er to rader med en slags skiver på foten. Fonten var overmalt i grønt, hvitt og brunt, men ble renset i 1920. Til fonten hører et messingfat fra 1600-tallet. Det har tidligere vært et dåpshus her fra 1683, forsynt med akantus i 1715, trolig skåret av Johan Jørgen Schram.

Orgelet er bygget av J.H. Jørgensen i 1950 og har åtte stemmer. Prospektet er ved Ragnar Nilsen. Kirkens to klokker er av stål. Ytterligere inventar er omtalt i kildene. Det bør kanskje nevnes at kirken har ca. 120 sitteplasser.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er grunn, og det er flere ganger fylt på jord. Den er også utvidet en rekke ganger, senest i 2015, jf. kart. De tidligere delene er omgitt av en steinmur med smijernsporter. Nord for kirken står et bårehus i granitt tegnet av Ragnar Nilsen. En gapestokk på kirkegården ble fjernet i 1871. Prestegården ligger vest (eller nordvest) for kirken.

Nesodden kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hakadal kirke

Hakadal kirke

Bakgrunn
For å komme til Hakadal kirke tar man Gamleveien, som går på østsiden av elven, istedenfor Hadelandsveien (riksvei 4), som går på vestsiden. Kirken ligger i et område der det finnes gravhauger fra jernalderen.

Dagens kirke avløste en middelalderkirke som var viet til St. Laurentius, som det finnes en utskåret treskulputur av i kirken. Denne kirken ble ifølge Norges kirker trolig nedlagt på 1500-tallet, og Jens Nilssøn beskrev den i sin visitasbok fra 1598 som et øde kapell. Befolkningen i Hakadal gikk dramatisk tilbake etter Svartedauen, og de fleste gjenlevende flyttet til steder med bedre jord. Det var visstnok bare én gård igjen i Hakadal utpå 1400-tallet: Negarn Kirkeby. Først med jernverket ble det fart på sakene igjen.

Kirkebygg
Ser man på dagens kirke, er det åpenbart at den har vært bygget på. Selve skipet er i to deler. Den bredeste delen, nærmest tårnet, er påfallende kort. Den eldste delen av kirken later til å være den smaleste delen av skipet og det enda smalere koret. Da kirken ble bygget, rundt 1610, var det ikke tårn, men et våpenhus vest for skipet. Det skjedde flere endringer, og skipet ble forlenget vestover i 1732. Altertavlen skal være fra denne tiden. Tårnet kom til i 1849, og dette årstallet er å finne på vindfløyen i spiret. Det er et sakristi på nordsiden av koret.

Kirken ble omfattende restaurert i 1955 etter planer av Arnstein Arneberg. Det ble blant annet gjort om på korbue, altertavle og sakristi, og interiøret ble fargerestaurert. Dette er dokumentert i jubileumsboken (se nedenfor). Kirken er også pusset opp noe til 400-årsjubileet. Den har ifølge Kirkesøk 180 plasser.

Inventar
Sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont ser ut til å være skåret av Johan Jørgen Schram. Arbeidet er gjort i perioden 1723-1732, før kirken ble gjeninnviet den 30. desember 1732. Alt dette er utsmykket med akantus. Altertavlen har også en rekke utskårne figurer, og det har vært innvendt at Schram var langt dyktigere til å skjære akantus enn han var til figurskjæring. (Samme anklage har med en viss rett vært rettet mot en rekke andre norske bygdekunstnere.) Mellom akantusvingene har altertavlen en kalvariegruppe, og øverst troner den seirende Kristus omgitt av to engler med palmegren. I 1827 ble kalvariegruppen erstattet med et maleri av Maria og barnet, men den ble gjeninnsatt og tavlen fargerestaurert ved restaureringen på 50-tallet. Maleriet henger nå i skipet. Altertavlen ble restaurert (forgyllet) da undertegnede besøkte kirken i 2015.

Prekestolen er tønneformet og har frodig akantusutsmykning, også på oppgangen. På en medaljong på stolens forside står: «Hør Herrens ord.» Stolen står i skipets sørøstre hjørne, og den har også himling. Det sies at stolen ble satt på hodet en gang på 1800-tallet, men fikk korrekt plassering igjen ved restaureringen.

Selv om også døpefonten har akantus, fremstår den likevel som lett og vever der den står på sine tre ben. Den har også hatt himling, men den er borte nå. Dåpsfatet er av sølv og er delvis forgylt. Det ble forært til kirken i 1763.

Det antas at kirken har hatt orgel siden ca. 1800, og det sies i «Norges kirker» at det ligger defekte rester av gamle orgler på kirkeloftet. I 1967 fikk kirken et orgel med 15 stemmer (2 manualer, pedal) bygget av Vestre orgel- og pianofabrikk med gjenbruk av fem stemmer. Dette ble i 2015 skiftet ut med et nytt orgel fra Harrison & Harrison, med innvielse 7. juni.

Den ene kirkeklokken ble støpt av Knud Christian Schmidt (Christiania) i 1839. Den andre ble støpt på Toten i 1870, og det skal dreie seg om en matklokke fra Aas gård. Klokkene fikk nytt oppheng i 1991. Mer kune sies om inventaret, men den interesserte henvises til kildene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Nord for kirken står et gravkapell (i bindingsverk) som nå brukes som kirkestue.

I våpenhuset
Kirkerom
Kalvariegruppe
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Orgel
Spillepult
Vindfløy

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden