Stikkord: Johannes Skråstad

Norderhov kirke

Norderhov kirke

Bakgrunn
Norderhov kirke kan trygt sies å være Ringerikes betydeligste middelalderkirke. Norderhov er Njords hov, og det er nærliggende å tenke seg at det kom en kirke her svært tidlig i kristningsprosessen. Kirkestedsgården Tanberg (gnr. 38) er nabogård i nord; Norges kirker omtaler en kirke der med henvisning til senere vitnesbyrd. Som kommune har Norderhov spilt noe av den samme rollen som andre herredskommuner som det har vokst en by ut av, og som så har blitt oppslukt av bykommunen.

Norderhov kirke grunnplan
Norderhov skisse 1823
Nordrehaug i Ringeriget

Kirkebygg
Det er vanligst å datere kirken til ca. 1170. Den ble oppført som langkirke av lokal stein (sandstein og kalkstein), og den opprinnelige delen omfatter tårnet og vestre del av skipet. Skipets vestportal og sørportal samt tårnets vestportal går for å være opprinnelige, mens vinduene har vært endret. Kirken ble utvidet østover og gjort om til korskirke i 1881–82 etter planer av N.S.D. Eckhoff med nye deler av tegl. Siden er kirken restaurert i 1954–57 under ledelse av Finn Bryn. Deler av de gamle murene har brannskader. På den store auksjonen i 1723 ble kirken sammen med annekskirkene Haug, Lunder og Viker kjøpt av sogneprest Daniel Ramus, og det ble anlagt gravkammer for hans familie i krypten under sakristiet, før de fleste kistene ble fjernet i 1866. Kirken kom på allmuens hender i 1739. I sin nåværende form er den en hvitkalket korskirke med et relativt høyt spir på vesttårnet. Tårnkonstruksjonen har også fire små sidetårn (fialer). Dagens kor er i likhet med det tidligere avsluttet med apsis. Sakristier fra 1882 på hver side av koret ble revet på 1950-tallet og nytt sakristitilbygg oppført på korets nordside. Kirken har ca. 550 sitteplasser.

Norderhov kirke
Norderhov kirke
Norderhov kirke

Interiør
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Kor og tverrarmer har tønnehvelv, mens himlingen i skipet er flat. Interiørfargene har vært endret flere ganger. Ved endringene i 1881-82 ble en god del av inventaret skiftet ut eller endret. Noe av dette ble tilbakeført i 1954-57.

Inventar
Den barokke altertavlen antas å være skåret av Johannes Skraastad. Bildene i storfeltene viser korsfestelsen og oppstandelsen, og det er et Getsemane-bilde på predellaen og himmelfarten i toppstykket. Aller øverst troner Salvator mundi, og tavlen har en rekke apostelfigurer. Tavlen ble restaurert i 1950 etter å ha blitt endret noe på 1880-tallet.

Prekestolen (1582) er blant de eldste i landet der den henger i kryssets sørkant og har oppgang (med dør) fra koret. Stolen har fem fag og renessanseskurd og ble restaurert og gjeninnsatt på 1950-tallet. Himlingen er rekonstruert. Døpefonten ble laget av Ole Rødningen i 1823.

Altertavle
Prekestol
Orgelgalleri
Pipeorgelet fra 1853

Kirken har hatt flere orgler, og det eldste skal ha vært fra 1727. Et orgel bygget av Anders Gulbrandsen Gomnæs i 1853 er bygget om flere ganger. Dagens orgel ble bygget av J.H. Jørgensen i 1956, visstnok med seks stemmer gjenbrukt fra Gomnæs-orgelet. Dette orgelet var en stund regnet som brannfarlig, men ble restaurert (og vel egenltlig bygget om) i 2011 og ser ut til å være i orden igjen. For andre inventargjenstander henvises til litteraturen.

To kister fra Ramus-familiens gravkapell er blitt fornyet, og er fortsatt å finne i krypten. I våpenhuset er en middelaldergravstein som antas å stamme fra en barnegrav.

Kirkegårdsportal
Port
Port

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet en rekke ganger. Den har, ikke overraskende, en rekke gamle gravminner, og kan være et kulturhistorisk studium i seg selv. Et åttekantet, murt gravkapell etter tegninger av Halfdan Berle ble oppført nord for kirken i 1910–12, men ble i 1967 erstattet med et rektangulært, muret kapell etter tegninger av Finn Bryn øst for kirken. Et maleri på fondveggen er utført av Bjarne Rise. Gravsøk kan utføres her. På kirkegården står et minnesmerke over eidsvollsmannen Helge Ellingsen Vaagard, og på kirkeveggen er et krigsminnesmerke med navnetavle.

Eidsvoldsmand
Krigsminnesmerke
Kors med vers
Siste hilsen

Mens E16 går forbi øst for kirkegården i dag, gikk den gamle kongeveien på vestsiden, mellom kirken og prestegården, som i dag huser Ringerikes museum. På eldre bilder ses også kornmagasin og telthus like sør for prestegården.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Brøttum kirke

Brøttum kirke

Bakgrunn
Brøttum kirke ligger langs gamle E6 (nå fylkesvei 213) mellom Moelv og Lillehammer, øverst i Brøttumsbakkene. Det skal imidlertid ha vært tre eldre kirker på omtrent samme sted, på gården Mæhlums grunn. En stavkirke er omtalt i 1370, uten at man vet når den ble bygget. Universitetets oldsaksamling har flere gamle gjenstander fra Brøttum, hvorav et krusifiks er tidfestet til begynnelsen av 1200-tallet. Kirke nummer to skal være bygget omkring 1411 og er omtalt i Jens Nilssøns visitasbok fra 1594. Dette skal også ha vært en stavkirke, og den hadde svalgang. Den ble etterhvert falleferdig, og en tømret kirke ble oppført i 1629. Prekestol og «nogle andre Stoele» ble bekostet til samme tid, ifølge kirkeregnskapet. Kirken fikk tårn i 1636 og våpenhus samt nytt loft i 1684. Et krusifiks ble laget av Jens Strammerud til denne kirken i 1735 og henger nå på østveggen i søndre korsarm. Kirken ble omfattende restaurert i 1729. I 1790 ble den avløst av dagens kirke, og deler av den gamle kirken ble solgt på auksjon i 1793.

Brøttum kirke
Brøttum kirke
Brøttum kirke

Kirkebygg
Dagens kirke er en laftet korskirke som ble bygget litt sør for de tidligere kirkene, og byggmester var Amund Nilsen Gloppe. Byggearbeidet startet 5. mai 1788, og kirken ble innviet 17. oktober 1790. Likevel fortelles det at kirken ikke ble helt ferdig før i 1792. Den har ifølge Kirkesøk 330 sitteplasser.

Ytre bekledning og hvitmaling stammer fra 1841, og kirken er restaurert flere ganger. I 1885–88 ble det blant annet lagt nytt gulv i kirken og sakristiet, og grunnmuren ble delvis skiftet ut. Innerveggene, som hadde stått umalt, ble malt i en blågrå farge. I 1932 laget Borgar Hauglid glassmalerier til vinduene i korets sidevegger. I vinduet mot nord ser vi Jesusbarnet i krybben med Josef og Maria ved siden av, mens motivet i sørvinduet er Jesu dåp. I 1951–52 var det en større restaurering med Halvor Vreim som konsulent. Innerveggene ble avlutet, men arbeidet ble pga. fugemasse vanskeligere og mer tidkrevende enn først antatt. Vinduer ble skiftet ut, og det ble anlagt bårerom under søndre tverrskip (etter at det først var aktuelt å bygge eget gravkapell). Tidligere staller ble revet og et nytt uthus med sanitærfunksjoner satt opp. Byggmester for denne restaureringen var Harald Sveum, og kirken ble gjeninnviet 3. august 1952. I 1974 laget Hauglid et nytt glassmaleri til kirken, denne gangen i østvinduet i søndre tverrskip. Motivet er Peter og Paulus. Kirken fikk nytt tak i 1975, og i 1986–90 var det tid for ny restaurering i forkant av 200-årsjubileet. I 2013 ble kirken reparert for råteskader og malt.

Altertavle
Prekestol
Sponsorenes navn på prekestolen
Døpefont
Krusifiks
Orgelgalleri

Inventar
Altertavlen og prekestolen er skåret av Anders Olsen Sæther fra Brøttum, som også laget altertavlen i gamle Veldre kirke (brant i 1996). Tavlen har tre midtbilder eller figurgrupper som igjen er omgitt av andre figurer. Den nederste gruppen kan deles i to med et dommedagsbilde (etter bilde på alterskapet i Ringsaker kirke) nederst og over det den tornekronede Jesus på tronen, idet blod fra de fem sårene samles opp i en alterkalk. Han er omgitt av to apostelfigurer med hver sin bok som symboliserer henholdsvis evangeliene og brevene i Det nye testamente. I midtbildet ser vi Jesus på korset omgitt av Maria og Johannes. Ved foten av korset sitter Maria Magdalena, og også dødningehodet (Adams grav) er tatt med. Den øverste gruppen har fire figurer som representerer Jesu stamtre: Marias foreldre Anna og Joachim og Maria med Jesusbarnet. I ytterfeletene ser vi (1. etasje:) Moses med lovtalene og Kristus med jordkloden og (2. etasje:) Aron og Johannes døperen. Akantusen som rammer inn tavlen, representerer en noe annen og senere stil enn vi finner i mange av altertavlene i området. Tavlen stod forøvrig umalt til 1842, da Bård Olsen og Engebret Røhr sørget for maling og forgylling.

Prekestolen er sylinderformet og har himling. Den er åpenbart påvirket av Peter Kastruds prekestol i Biri kirke. Prekestolen ble finansiert (altså gitt i gave til kirken) av Ansten Larsen Berg. På selve stolen finner vi engler med overflødighetshorn og engler som bærer et skjold med giverens navn. Under himlingen er det som vanlig en due (Den hellige ånd), og himlingen bærer kong Kristian VIIs navn. Det antas at Olsen og Røhr har besørget maling og forgylling også av prekestolen.

Kirken har hatt flere døpefonter. Den eldste var timeglassformet, men ble under restaureringen på 1800-tallet byttet ut med en ny fra brødrene Guidoth i Oslo. Denne hadde form av en engel som holder kummen over hodet. Det sies at den etterhvert fikk endel småskader, og den ble i 1925 byttet ut med en ny døpefont i tre laget av Søren Bjerke fra Åsmarka. Guidoth-døpefonten ble i 1933 tatt i bruk igjen i Mesnali kirke. Om jeg har forstått rett, ble det laget kopi av denne i 1952, mens originalen ble reparert. Etter dette ble originalen værende i Brøttum, mens den nye kopien ble sendt til Mesnali (der den senere ble byttet ut med en ny døpefont). Søren Bjerkes døpefont fra 1925 har vært brukt i Brøttum kirke siden 1978, og den eldste døpefonten som er nevnt her, befinner seg i Sjusjøen fjellkirke, der også Guidoth-fonten skal være å finne i sakristiet.

Brøttums første orgel var et avlagt orgel fra Ringsaker kirke som ble reparert og installert i 1796. Dette var i bruk til 1852, da kirken fikk et nytt orgel fra orgelbygger Eriksen på Toten. Dette ble reparert og utivdet fra 10 til 14 stemmer i 1911 og var i bruk til 1934. Nytt 16 stemmers orgel fra Bernhard Berntsen (visstnok hans første) ble innviet den 5. januar 1935. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble innviet den 9. mai 1982.

Kirken har tre kirkeklokker, alle fra det som nå kalles Olsen Nauen Klokkestøperi. Den eldste er fra 1887, en annen er resultat av en omstøpning i 1928, og en tredje (og største) er en nystøpning. Mye annet inventar, som gammelt kirkesølv, kunne nevnes.

Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene, og tidligere gravrammer er blitt fjernet i mange tilfeller. Det finnes gravminner fra flere tidsaldre, som man kan forvente på en kirkegård av en viss alder. På kirkegården står en minnebauta for lokale ofre under Den annen verdenskrig. Presten (eller kapellanen) holdt fra gammelt av til på Dusgård nedre, mens Nordre Freng var prestebolig mellom 1926 og 1990. Fra 1990 har det vært prestebolig i Mælumslykkja, et stykke oppi bakken over kirken, men denne er lagt ut for salg (jf. sogneprestens redegjørelse i menighetsbladet).

Kilder og videre lesning:

  • Arne Sørlien: Brøttum kirke 200 år 1790-1990 (Brøttum menighetsråd?)
  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 55–60 (v/Arne Sørlien)
  • Brøttumsbøkene. Liv, leik og læring. Lokalhistorie, slekts- og eiendomshistorie for Brøttum prestegjeld. Bind 2 (Brøttum historielag, 2002), s. 14–47 (v/Arne Sørlien)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 635
  • Kirkesøk
  • Brøttum menighet
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet: Oslo, 1950), annet bind, annet halvbind (= bind 3), s. 314ff. (om Anders Olsen Sæther)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Folldal kirke

Folldal kirke

Bakgrunn
Folldal vokste frem omkring Folldal Gruver (nedlagt 1993). Stedet fikk sin første kirke på 1700-tallet: Søknad om bygging ble inngitt i 1746, og kirken ble oppført fra 1747 og innviet den 5. desember 1751. Dette var en tømret korskirke som lå på samme sted som nåværende kirke, ved Krokhaug, like sørøst for tettstedet Folldal. Denne kirken ble vedlikeholdt og reparert utover 1800-tallet, og kirkegården ble utvidet.

Etterhvert vokser det frem et ønske om ny kirke. Sognestyret vedtar dette i slutten av 1875, og kommunestyret i Lille-Elvdalen (nåværende Alvdal og Folldal) behandler saken i 1876. Saken går videre til departementet, og man tar kontakt med arkitekt Henrik Nissen, som tegner ny kirke. Det sies at dette bare tar en måned, for Nissen opererer med typetegninger som justeres litt ut fra lokale behov. Det er da også likhetstrekk mellom Folldal kirke og andre Nissen-kirker i området (som Vingelen og Atneosen). Det kreves endringer for å gjøre kirken noe mindre og billigere. Tegningene blir godkjent i april 1879, gamlekirken blir revet i 1881 og arbeid med ny grunnmur og ny kirke tar til. Det fortelles imidlertid at byggmesteren, Hans Johnsen fra Røros, ikke følger tegningene til punkt og prikke. For eksempel nøyer han seg ikke med ett sakristi, slik det er stilt krav om, og det lages også rom på begge sider av tårnet, slik at det blir symmetrisk, men skipet blir noe smalere og kortere enn opprinelig plan.

Kirkebygg
Dagens Folldal kirke er en tømret langkirke som ble innviet den 18. oktober 1882, etter byggestart i april samme år. Noe småarbeid gjenstod riktignok ved innvielsen. Kirken har ifølge Kirkesøk 320 sitteplasser. Skipet er rektangulært, og det er et rett avsluttet kor i øst omgitt av sakristier. Kirken har vesttårn omgitt av trappehus, med våpenhus i tårnfoten og et lite takutbygg utenfor. Spiret skal være laget av Peder P. Husom, gulvet av et par lokale snekkere og kirkebenkene visstnok på dugnad. Benkene hadde hattehyller under setet, men disse ble fjernet ved en restaurering i 1975, og dermed forsvant muligens mange av navnene til dem som hadde laget dem. Mange benker ser imidlertid ut til å være laget av far og sønn A.J. Bækken og J.A Bækken, hvis navn er å finne under disse benkene.

Kirken fikk ytre panel i 1886 og ble malt utvendig i 1895. I 1903 ble den malt innvendig. Kirken ble restaurert i 1923-34. I 1924 malte Ragnvald Einbu kirken innvendig, med hjelp fra Olaf Simenstad. I 1928 laget Einbu lysekroner til kirken. Kirken ble malt rød utvendig i 1939 og hvit igjen i 1975 i forbindelse med en større restaurering der også panelet ble byttet ut. Strøm ble lagt inn først i 1956.

Inventar
Til innvielsen fikk kirken en altertavle med bilde av Jesus og Maria som gave fra presten Nils Skavang, men høsten 1900 restaurerte man og satte inn den gamle altertavlen fra forrige kirke. Den var i sin tid var overtatt fra Listadkirken, forgjengeren til dagens Sør-Fron kirke, uten at det ser ut til å være kjent hvordan den fant veien til Folldal. Tavlen ble laget av Johannes Skraastad, bruskbarokkens siste store mester, i 1676. I 1882 hadde denne vært skrøpelig og manglet figurer. Dekorasjonsmaler Albert Tønnesen og treskjærer Johannes Skaanes restaurerte tavlen, trolig med Vågå-tavlen som forbilde, for plasseringen av evangelistfigurene ble endret i samsvar med denne. Billedskjemaet er kjent: I midten ser vi (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten, med en figur av den triumferende Kristus øverst. Rundt dette er det figurer av de tolv apostlene med attributter og ellers de fire evangelistene og Moses og Aron. Blant apostlene har Mattias tatt Judas’ plass, hvilket ikke er uvanlig. Det er litt vanskelig å fastslå hvem enkelte av apostelfigurene er.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Førstnevnte er skåret av Ole Pederson Odtrøen og Ole J. Dalen.

Ved innvielsen i 1882 hadde kirken et harmonium fra J. Estey & Co i Brattleboro, Vermont — i sin tid verdens største orgelfabrikk. I 1922 kjøpte man Alvdal kirkes gamle orgel fra 1884, et pipeorgel med fem stemmer. Det ble montert av J.H. Jørgensen, som ved samme anledning leverte det nye orgelet til Alvdal. Dette er siden skiftet ut, men oppbevares fortsatt. Det sies at det trenger restaurering, men at piper og de fleste mekaniske deler er i god stand. I 1970 ble det installert et 13 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

De to kirkeklokkene er fra 1754, fra Johan Barthold Holtzmann i København.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. I 1898 ble det meldt om problemer med å holde krøtter borte fra kirkegården, og det ble da laget to støpejernsporter til muren som fremdeles brukes i dag. Et uthus ble oppført i 1930, og det ble innredet bårerom under kirken i 1948–49. Kirkestue ble tegnet av Mauritz Sundt-Hansen og oppført med Magne Engvoll som byggmester i 1953. Den ble innviet den 31. januar 1954.

Kirken feiret hundreårsjubileum i 1982, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Furnes kirke

Furnes kirke

Bakgrunn
I middelalderen hadde Furnes to kirker, på Hovin og Deglum (gnr. 272 = 760 Store Deglum, gnr. 273 = 761 Vesle Deglum). Dagens kirke står mellom Deglum-gårdene, visstnok på grunn som tilhørte leilendingen Lars Olsen Bjørke, mens middelalderkirken ifølge Riksantikvarens kartmarkering stod på Deglum store.

Povel Huitfeldt omtaler i sin stiftsbok (1570-årene) «Furness» som anneks til Vang, et forhold som bekreftes av Jens Nilssøn (1594). Nilssøn omtaler «Deglums kircke, som nu kaldis Furnees.» Ellers heter det: «Annexer til Vang ere 2. den 1. heder Deylum kircke på Furenæs fra Vang i nornorduest 1 1/2 fjerding, der giøris tienniste huer anden Søndag.» Derimot nevnes «Hoffuene kirkcke» som en av en rekke kirker i området som «ere øde». Deglumkirken ble naturligvis reparert en rekke ganger gjennom årene, men like etter 1700 var det slutt: I 1702 ble det «efter høy øvrigheds nådige resolusjon» erklært at ny kirke skulle oppføres. Flyttingen av kirkestedet ble begrunnet med behovet for tørrere grunn enn der gamlekirken stod.

Dagens Furnes kirke er det første kirkebygget som ble bygget i stein i hedmarksbygdene etter middelalderen. Forbildet som korskirke skal være Vor Frelsers kirke (Oslo domkirke), som stod ferdig i 1697. Til Furnes kirke er det delvis brukt stein fra domkirkeruinene på Hamar. Byggingen foregikk fra 1702 til 1707 (det var en pause på to år) ved murmester Hans Nielsen fra Kristiania, og den nye kirken ble innviet 12. juli 1708 av biskop Hans Munch. Den feiret 300-årsjubileum i 2008, og det ble utgitt et hefte om kirken i den anledning. Noe inventar ble overført fra gamlekirken, som ble revet etter at den nye stod klar. Kirken het Christ kirke fra starten av, men dette navnet ble visstnok lite brukt av folk i bygda.

Furnes kirke vestfra
Furnes kirke sørfra
Vestportal

Kirkebygg
Furnes kirke er en hvitkalket korskirke. Antallet sitteplasser er ifølge Kirkesøk 390. (Kirkeleksikonets 550 er trolig et gammelt tall.) Opprinnelig hadde kirken tårn og spir over krysset. Dette ble reparert og gjort større i 1811–12, men ved en større restaurering i 1876–78 fikk kirken vesttårn i stedet, slik den har i dag. Ved samme anledning ble kirkens karakter endret ganske vesentlig. Blant annet ble den flate takhimlingen fjernet til fordel for for en åpen takløsning (med skråtak), galleriene i tverrskipene ble forstørret, benker ble endret, kirkerommet ble malt i andre farger, orgelet fikk gotisk stil og noe av kirkekunsten ble stuet bort. Ansvarlig for dette var arkitekt Paul Due.

Matteus
Markus
Lukas
Johannes

Noe av dette ble tilbakeført ved restaureringen i 1914, ledet av Domenico Erdmann, da kirken dessuten fikk fire vinduer med glassmalerier av evangelistene. (Disse var opprinnelig alle i koret, men de to på sørveggen er blitt flyttet til østveggene i tverrskipene.) Enda mer ble tilbakeført i 1957–58, etter planer av Finn Krafft og Bjarne Hvoslef. Blant annet fikk kirken da igjen flat takhimling, koret ble forlenget, gallerier ble fjernet og orgelgalleriet ble bygget om. Kirken ble innviet på nytt 6. juni 1958. I anledning 300-årsjubileet er kirken grundig rengjort innvendig, og den fikk nye tepper.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest og kor innerst i østre korsarm, med dør inn til sakristiet bakom. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv.

Prekestolen ble laget av Jens Strammerud i 1709. Det skal dreie seg om en ombygging av en eldre prekestol fra Deglumskirken, og én kilde antyder at Johannes Skraastad kan ha laget evangelistfigurene i den. Himlingen er formodentlig en ren Strammerud-original. Strammerud skal også stå bak to krusifikser og to lyseholdere med engler.

Prekestol
Prekestoldetalj
Krusifiks på nordveggen
Minnetavle fra 1674

Av eldre inventar overtatt fra Deglum er blant annet en minnetavle fra 1674 og relieffet «Gravleggelsen», skåret i eiketre, kanskje som del av en altertavle. Det skal muligens være fra før 1500. En annen gruppe, «Oppstandelsen», skal ha forsvunnet eller blitt ødelagt under restaureringen i 1876–78.

Altertavlen som er i bruk, ble laget til restaureringen i 1876, og Reidar Bækkelund antyder i boken «Kirker i Ringsaker» at arkitekt Due kan stå bak tavlen, uten at dette er bekreftet i jubileumsheftet. I tavlen er eldre deler inkorporert. Bildet, som forestiller Jesus hos Pilatus, er malt av Eilif Peterssen i 1880. På korets sørvegg henger det som skal være en tidligere altertavle. Den har et relieff av korsfestelsen. Ifølge Bækkelund ble denne tavlen laget av Jens Strammerud til den nye kirken, mens jubileumsheftet sier at den trolig ble overtatt fra gamlekirken, men kan ha vært brukt i dagens kirke i 1708–09. De to englene øverst på dagens altertavle sies å være fra tavlen fra 1709, som i så fall må antas å være forsvunnet. Bækkelund identifiserer derimot den tavlen som henger på korets sørvegg, som Strammeruds tavle fra 1709, skjønt det er vanskelig å se hvor englene skal ha passet i denne tavlen, og det kan innvendes at tavlens figurer stilmessig skiller seg noe fra Strammeruds andre utskjæringer.

Døpefonten og døpefatet ble gitt til kirken i 1916 og er laget hos Tostrup i Oslo. En tidligere døpefont skal være gitt til kirken av Erik Kolstrup i 1709, men er forsvunnet, med unntak av fatet.

Altertavle
Døpefont
Orgel

Kirken har hatt flere orgler (jf. Norsk orgelregister), men det nåværende har 20 stemmer og kommer fra J.H. Jørgensen. Det ble innviet den 28. mai 1981. Under orgelgalleriet henger portrettmalerier av en rekke sogneprester, og flere bilder skal finnes i sakristiet.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger (på grunn fra Deglum vesle), og den opprinnelige delen er omgitt av et murgjerde. Like utenfor kirken står et krigsminnesmerke I 1968 ble det oppført et bårehus på nordsiden av kirken. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om prestegården, som ligger noen hundre meter nordvest for kirken.

Kirkegårdsport
Bårehus
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hof kirke

Hof kirke

Bakgrunn
Hof (hvis navn henspiller på et gammelt gudehov) utgjør sørlige del av det som nå er Åsnes kommune i Solør, med kirkested på vestsiden av Glomma, skjønt Glomma endret faktisk løp i området omkring 1450: Tidligere lå kirkestedet på østsiden. Det later til at Hof-området hadde en langt viktigere betydning som lokalt sentrum i tidligere tider. Da omfattet Hof kommune (eller formannskapsdistrikt) det som nå er Åsnes og Våler. Åsnes (en del av nåværende) med Våler ble utskilt fra Hof i 1848, Våler ble utskilt fra Åsnes i 1854, og i 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes igjen.

Tidligere kirker
Det er dermed ikke overraskende at det har vært kirke i området i lang tid, og dagens kirke er den tredje i rekken. Minst. Den avløste en eldre kirke, som ble revet i 1861, da den nye kirken stod klar (Riksantikvaren sier 1858). Denne var viet til sankt Olav og har tradisjonelt vært betegnet som Hof stavkirke, men det er ikke enighet om at betegnelsen er berettiget. Før Olavskirken ble tatt ned, var folk fra Fortidsminneforeningen på stedet og tegnet plansjer av den. Kirken var korsformet og hadde stor grunnflate og bjelkespenn for en stavkirke, ifølge jubileumsboken fra 1985. Boken fra 2010 opplyser at den hadde firkantede stolper som hvilte på stein. Kirken var for øvrig blitt forlenget, utvidet og reparert, blant annet med en laftet del vestover.

Dørblad fra vestportalen
Portalplanker
Dørblad fra portal II

Roar Hauglid antar at den olavskirken som ble revet i 1861, neppe var særlig eldre enn fra rundt 1600, men at den hadde fått overført portaler (fra tidlig 1200-tall?) fra en tidligere kirke. Både dørblad (vestportal) og portalplanker (vestportal og en annen portal omtalt som portal II) skal være kappet ved overføring til den nyere kirken. Disse restene oppbevares i Universitetets oldsaksamling. At det har vært kirke på stedet i middelalderen, kan neppe bestrides. Det finnes omtale både i Biskop Eysteins jordebok og hos Jens Nilssøn. To altertavler og to prekestoler ble tatt vare på og lagt på loftet, mens andre materialer ble solgt på auksjon, slik det var vanlig. I tillegg til kirkene på Hof var det tidligere også en kirke på Kirkemo (eller bare Mo). Dette kirkestedet antas å være noe yngre enn Hof og lå i sin tid på motsatt side av Glomma.

Dagens kirkebygg
Hofskirken stod nødvendigvis ikke på nøyaktig samme sted, men ikke så langt unna. Det var strid om plasseringen av den nye kirken. Landhandler Hans Simonsen ville ha den nye kirken oppført ved Kvisler, der han hadde landhandel. Etter en strid som varte i flere år, nektet han å godta nederlaget og lot seg begrave på en egen kirkegård ved Kvisler sammen med et par andre. Disse gravene kan fortsatt ses på stedet. Det ble besluttet å oppføre den nye kirken i stein. Den ble tegnet av Chr.H. Grosch og minner av ytre fremtoning relativt mye om den nesten samtidige Strøm kirke i Sør-Odal (tegnet av H.E. Schirmer). Murmester Schøyen bearbeidet Grosch’ tegninger og stod for byggingen, som ble påbegynt i 1858 (et tall som står i tegl over vestportalen samt på vindfløyen i spiret). Kirken ble innviet den 17. oktober 1860. Vi har å gjøre med en korskirke i tegl med ca. 375 sitteplasser. Opprinnelig skal den ha hatt rundt 625, hvorav 145 på galleriene, men galleriene ble fjernet i 1954–55.

Hof kirke
Hof kirke 4
Gravkapell

Inventar
Altertavlen som nå er i bruk, er overtatt fra Hofskirken og ble skåret av Lars Pinnerud rundt 1740. I hovedfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) og øverst den tronende Kristus. Fra gamlekirken hadde man også en tavle skåret av Johannes Skraastad i 1686, men det sies at den var for skrøpelig til å restaureres og tas i bruk, og det later til at det bare er rester igjen av den. Før Pinnerud-tavlen kom i bruk, hadde man et alterbilde malt av i 1885 Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Skiftet skjedde ved en restaurering i 1954–55, og da ble Tidemand-kopien hengt på nordskipets østvegg.

Også prekestolen er skåret av Pinnerud rundt 1740. Den er rund (tønneformet) og har himling og akantusutskjæringer. Den har enkelte likhetstrekk med den prekestolen som gikk med i brannen i Veldre kirke. På himlingen ser vi Kristian VIs kongemonogram. Stolen ble malt av Ole Rude først i 1754. (Den andre prekestolen fra Hofskirken er nå å finne i Hof Finnskog kirke.)

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. Den hadde tidligere et kobberfat, men i 1941 fikk kirken døpefat og mugge i sølv i gave, begge to fremstilt av David Andersen i Oslo.

Kirken har hatt flere orgler (se Norsk orgelregister). I begynnelsen overførte man orgelet fra Olavskirken, som antas å ha vært fra ca. 1800. Det var ikke godt, men ble brukt også i den nye kirken helt til 1897, da et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble innviet 1. juledag. Dagens orgel (innviet 6. mai 1984) er bygget ved Johannes Menzel Orgelbyggeri i Sverige, som samtidig bygget orgel til Arneberg kirke. Orgelet står på galleriet i vest og ble restaurert av Ryde & Berg i 2014.

De to klokkene er overført fra gamlekirken. Den ene ble omstøpt i 1728, mens den største skal være støpt i Nederland, men den bærer ingen innskrift. Gamlekirken hadde tre klokker, og det antas at den minste (fra 1694) ble gitt til misjonen på Madagaskar da nykirken ble bygget. Blant annet gammelt inventar kan nevnes et skap fra 1500/1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1723, en gammel messehagel, en gammel bibel og noen våpenskjold (i våpenhuset), hvorav det ene bærer årstallet 1730.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et gjerde, og det finnes et gravkapell i tegl nord for kirken. Det ble oppført i 1918 etter en gave fra gårdbruker Gustav Kirkemo. Kapellet ble restaurert i 1959 etter tegninger av arkitekt Asbjørn Stein. Det ble restaurert igjen på slutten av 1990-tallet og ser ut til å brukes nærmest som kirkestue. Under oppussing av kirken til jubileet fant kirkelige handlinger sted her. Hof prestegård ligger på sørsiden av bygdeveien. Den ble fredet i 1991 og er ifølge jubileumsboken fra 2010 solgt, skjønt det er mulig det gjelder drengstua og gårdsbruket. OVFs oppslag gir i alle fall inntrykk av at hovedbygningen fortsatt er i OVFs eie.

Som mange andre steder er det her meldt om behov for oppussing. Det gjelder både selve bygget og gamle gjenstander som prekestolen og altertavlen. Igangsetting av oppussing er dokumentert i jubileumsboken, men det later ikke til at den ble helt ferdig til 150-årsjubileet i 2010. I oppussingsperioden ble kirkelige handlinger flyttet til gravkapellet og Arneberg kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nordre Osen gamle kirke

Nordre Osen gamle kirke

Bakgrunn
Nordre Osen gamle kirke er en særpreget kirke — og nærmest for et museum fra 1700-tallet å regne. Den ble bygget i bureisingstiden i det som da var et nytt bosettingsområde, og den har beholdt sitt særpreg. Da det ble besluttet å bygge en ny kirke (som ble innviet i 1923), ble det kjempet hardt mot riving av den gamle kirken, som ble fredet og fikk stå urørt nord for den nye. Den har ikke en gang innlagt elektrisitet.

Kirkebygg
Kirken ble innviet den 12. oktober 1777. Den er laftet, med rødmalt panel (og hvitt på hjørnene) på utsiden og med bare stokker som til og med er umalt, innvendig. Formelt er det en korskirke, men proporsjonene og romløsningene er uvanlige. Kirken er høyreist i forhold til bredden, og tverrskipsarmene er korte og brede. Vestre korsarm er i realiteten bare en forlengelse innover i tårnfoten, og også vestgalleriet er for det meste i tårnfoten, med benker ordnet nærmest i amfiform og uten orgel, som det aldri har vært her. Gallerier strekker seg også over tverrarmene. Det er sakristi i den østre forlengelsen og et lite våpenhus (eller bislag) vest for tårnet. Det meste av kirken har bratt saltak, mens tårnet har pyramidetak. Kirken har bare 150 plasser.

Interiør og inventar
Kirkerommet er nøkternt, og de gamle benkene står der fremdeles — med gårdsnavn på dørene og nummererte avlukker. Dette stammer fra 1803 og røper at det var rangforskjeller selv i et slikt nybyggersamfunn.

Altertavlen og prekestolen (begge i bruskbarokk) skal være fra 1674. Ifølge mange oppslag ble de skåret av totningen Laurits Larsen i 1674 til St. Michaelskirken i Stor-Elvdal. Dette betviles av Ingar J. Bjørnstad, som skriver om Stor-Elvdal-kirkene og påpeker at hovedkirken tross alt fikk ny altertavle bare 69 år senere, og Arnfinn Engen hevder i Norsk biografisk leksikon at det er Johannes Skraastad som har skåret disse inventargjenstandene. Det samme synes bekreftet av Hans-Jacob Dahl, som har skrevet om Skraastads altertavler. Disse inventargjenstandene skal fra 1743 ha blitt brukt i Åmot kirke før de ble gitt i gave til Osen. Døpefonten var ny i 1777, i likhet med en av kirkeklokkene. Den andre klokken er fra 1900. I sakristiet er det en etter forholdene stor alterring der presten tok imot grupper til skrifte.

Kirkegård og omgivelser
Det kan se ut til at kirkegården er utvidet sørover fra gamlekirken mot nykirken. Det er beholdt et skille mellom gammel og ny del, selv om begravelser tydeligvis finner sted i begge delene av kirkegården. Gamlekirken brukes fortsatt til olsokgudstjeneste, brylluper og skoleavslutninger. Et stykke nord for kirken står et krigsminnesmerke (til minne om kampene mot Sverige under napoleonskrigene).

Kilder og videre lesning:


(Kartmarkøren er på den nye kirken.)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ringsaker kirke

Ringsaker kirke

Bakgrunn
Ringsaker kirke ligger litt sør for Moelv og er ikke synlig fra E6. Derimot synes den godt fra riksvei 4 mellom Gjøvik og Biri, på den andre siden av Mjøsa. I gamle dager kunne det være aktuelt å ro til kirken, som var hovedkirke for et større område. I dag kommer vi til kirken ved å følge landeveien mellom Moelv og Nes. Kirken ligger midt i et rikt jordbrukslandskap, hvilket er typisk for middelalderkirker, og den er godt besøkt og et populært konsertsted med god akustikk.

Ringsaker kirke
Ringsaker kirke
Ringsaker kirke

Kirkebygg
Ringsaker kirke er en av våre best bevarte middelalderkirker (viet til Olav den hellige), og som tridjungskirke hadde den fra tidlig av en viss betydning. De fleste kilder tidfester det opprinnelige bygget, i kalkstein, til 1100-tallet, men Per Granberg (se litteraturliste) mener å ha sannsynliggjort at kirken er fra midten av 1000-tallet. Opprinnelig var den en romansk treskipet basilika med tverrskip like langt som bredden på de tre skipene. Granberg mener det opprinnelige, korte koret ikke var apsidalt, som er et noe senere trekk, mens andre kilder snakker om apsis i øst. På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet til sin nåværende korskirkeform og fikk gotiske elementer: Koret ble sterkt utvidet, og tverrarmene ble forlenget forbi sideskipene (med det nordre litt lengre enn det søndre). Det er sakristi nord for koret. (Strengt tatt er orienteringen fra sørvest til nordøst, men vi har forenklet for lesbarhetens skyld.)

Kirken hadde opprinnelig en normannisk tårnhatt. I 1594 fikk den spir ved Matz Tårnbygger. Det varte ikke lenge. I 1652 bygget den berømte Werner Olsen («Mester Werner») nytt spir, men det blåste ned den 22. september 1669. Kirken var så uten spir noen år til Oluf Iversen Helmen (eller «Olluf Ifwersen Helmen») fra Gran bygget det nåværende spiret i 1694. Det har tålt vær og vind der det hever seg 64 meter i været. Taket ble tekket med spon og tjærebredt i 1841. Kirken har rundt 400 plasser.

Interiør
Kirkerommet er svært stemningsfullt, men kirkens høyde er ikke helt utnyttet innvendig. Himlingen ligger nemlig så lavt at lyset fra sørvinduene over søndre sideskip ikke når inn i kirkerommet. Hovedskipets himling har nok vært høyere i gamle dager, og Granberg antyder at steinhimlingen kan ha fått sin nåværende form etter en brann.

Alterskap
Prekestol

Inventar
Som altertavle fungerer et alterskap som ble produsert i Antwerpen i 1520-årene, altså like før reformasjonen kom til Norge. Som sådan er det et lite under at det har vært bevart frem til våre dager, og det er en sjeldenhet blant norske kirkeinventarer. Skapet kan lukkes og har da illustrasjoner på utsiden av dørene, men står som regel åpent, slik at man kan beundre de utskårne figurene. Det ville gå for langt å skildre alterskapet inngående her, men vi kan nevne at Olav den hellige er blant helgnene som vi finner (nærmere bestemt i venstre dør). For øvrig henvises til litteraturen.

Av annet stasinventar kan vi nevne prekestol og døpefont skåret av Lars Borg i 1704. Borg skar også et dåpshus som døpefonten stod i, men det er nå på Folkemuseet. Borgs inventar har vært mye beundret og etterlignet av andre treskjærere. Døpefonten har form av en gutt som bærer kummen. Prekestolhimlingen og dåpshuset bærer Frederik IVs kongemonogram. I tillegg til Borgs døpefont har kirken en nyere døpefont (åttekantet, timeglassformet) som står like innenfor inngangsdøren i vest.

Døpefont
Dåpshus på Folkemuseet
Mot orgelgalleriet

Over korbuen er en kalvariegruppe fra 1683 laget av Johannes Skraastad. I nordre og søndre tverrskip er det glassmalerier laget av Borgar Hauglid i vinduene. I midtre nordvindu ser vi jomfru Maria og i midtre sørvindu Olav den hellige.

På det sørlige tverrskipets østvegg henger en minnetavle over sogneprest Oluf Thommessøn fra 1632. Kirken har også 12 presteportretter, hvorav det mest kjente er Mathias Stoltenbergs portrett av G.G.G. Berg. Rester av en rekke kalkmalerier er avdekket ved restaureringer. Blant dem er et hjulkors eller innvielseskors. Også enkelte gravsteiner kan man finne inne i kirken, skjønt det var flere før. Flere detaljer er å finne i litteraturen.

Vestveggens innside, der det normalt er orgelgalleri, gir undertegnede assosiasjoner til Hufsa og R2-D2. Der stod kirkens orgel, som var fra 1964 og bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble plukket fra hverandre og renset i 2009, men later uansett ikke til å ha vært spesielt godt. Nytt orgel fra Rensch Orgelbau var forventet tatt i bruk i 2021. Ved besøk i kirken i juli 2021 var imidlertid det gamle orgelgalleriet tatt ned, men noe nytt galleri var ikke kommet opp. Etter noen års forsinkelse kom orgelet på plass i 2024 med innvielse den 2. november. (Det er imidlertid det gamle orgelet som er avbildet her inntil videre.) Det finnes også et fem stemmers orgelpositiv fra Jehmlich.

Kirkegård
Krigsminnesmerke
Gravkapell

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ved en såpass gammel kirke er naturligvis ganske stor og har trolig vært utvidet flere ganger. Blant kulturpersonligheter som er gravlagt her, er Aase Nordmo Løvberg og Ronald Fangen. Sørøst for kirken står et gravkapell, og ved innkjørselen på oversiden er et krigsminnesmerke. Ved den inngangen til kirkegården som fører mot vestinngangen, står et lite rødt hus merket «Pilegrimsherberge» med en pilegrimsbenk utenfor. Som vi forstår, ligger kirken ved pilegrimsleden til Nidaros. Ringsaker prestegård ligger like sørvest for kirkegården.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Romedal kirke

Romedal kirke

Bakgrunn
Dagens steinkirke i Romedal avløste en annen steinkirke som var viet til sankt Peter og gikk under betegnelsen Peterskirken. Kunsthistorikeren Anders Bugge sa om den: «Det første gotiske gudshus vi har noe kjennskap til på Hedemarken var kanskje den gamle stenkirken i Romedal, visstnok revet etter at siste gudstjeneste var holdt der 4. juli 1886.» Nå kan det riktignok hevdes at bilder viser at den hadde rundbuer (eller muligens en blanding av spissbuer og rundbuer). Det antydes at kirken var fra ca. 1250 eller litt før. (Årstallet 1307, som var risset inn på korveggen og i tårnet, stod med arabiske tall og var fra etter reformasjonen.) Kirken hadde rektangulært skip (innvendige mål: 14,8 m x 11,5 m), rett avsluttet kor (7,2 m x 7,2 m) og tårn i vest.

Kirken tegnet av Gerhard Schøning
Petrikirken 1881

I likhet med dagens kirke lå Peterskirken på grunnen til gården Vang (prestegården, som ligger vest for kirken). Det skal dreie seg om et gammelt hov nær et vadested over elven Rauma (Starelva). Plasseringen og grunnarbeidet var problematisk med store telehiv som laget sprekker i kirken og tårnet. Litt før 1700 var tårnet så dårlig at klokkene ble tatt ned og satt i en støpul. Siden er det formodentlig gjort noe med elveløpet. Kirken ble beskrevet som «brøstfeldig» i 1732, og tårnet ble tatt av lynet samme år. Det ble så revet og nytt tårn reist. Utover 1800-tallet forfalt kirken. Etter en bispevisitas i 1881 ble det utarbeidet en ingeniørrapport som levnet liten tvil om at noe drastisk måtte gjøres.

Dagens kirke
Ny kirke ble tegnet av Günther Schüssler (som ikke lenge etter tegnet Sand kirke i Nord-Odal). Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt 4. juli 1886. Så ble den revet, og ny kirke ble oppført på samme tomt med en viss gjenbruk av materialer.

Romedal kirke
Vestportal
Romedal kirke

Romedal kirke er en nygotisk langkirke i stein (med murpuss) som ble innviet av biskop Arnoldus Hille den 23. november 1887. Kirken har rektangulært skip, kort, polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier samt vesttårn. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 440.

Tidligere altertavle
Til å begynne med hadde altertavlen en kopi av Adolph Tideamands alterbilde i Tyristrand kirke. Foto: C. Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Inventar
Det sies at orgelet ikke var ferdig til innvielsen, men Romedal Hornmusikkforening spilte. Utstyret var litt annerledes enn i dag. Sogneprest Gedde gav et nytt alterbilde til kirken i form av en kopi av Adolph Tidemands altermaleri fra Tyristrand kirke, som fremstiller Kristi himmelfart og gjerne omtales som «Kristus i skyen». Senere er denne tavlen skiftet ut med den altertavlen Johannes Skraastad laget til gamlekirken i 1675, som hadde vært deponert på Folkemuseet (etter at et forslag om å selge den ble nedstemt i 1887). Tavlen har bare én etasje med bilde og figurnisjer, men det er mulig at den har hatt en etasje til. Maleriet i midten viser korsfestelsen og er flankert av statuer av Aron (til venstre) og Moses. Øverst ser vi den tronende Kristus. Tidemand-kopien henger på skipets sørvegg.

Kirkerom mot koret
Alter og altertavle
Mot orgelgalleriet

Likeledes er prekestolen fra kirkens nygotiske ungdom byttet ut med Skraastads prekestol laget til gamlekirken i 1675. Den har sekskantet himling og oppgang med lukkbar dør. I tre sidefelt med muslingskall er det fremstillinger av evangelistene Matteus, Markus og Lukas. Det er nærliggende å anta at det har vært en tilsvarende med Johannes.

Korhimling
Prekestol
Døpefont
Epitafium

Kirken ble pusset opp utvendig i 1957–58 og innvendig rundt jubileet i 1937 (da interiørfarger ble satt av Finn Krafft) samt i 1960–65 (gjenåpning 16. mai 1965). Det var ved sistnevnte anledning at det gamle stasinventaret ble tilbakeført til kirken. Korbuen ble dessuten gjort rundbuet istedenfor spissbuet, og både kor og skip fikk ny himling. Korets himling har en stilisert stjernehimmel med kors i midten og evangelistsymboler rundt omkring. Skipets bølgeformede himling er høyst uvanlig for en nygotisk kirke. Den bringer tankene mer hen på et auditorium, men skal være gunstig for akustikken.

Døpefonten i granitt er fra 1888, og i koret er det vinduer med glassmalerier av Frøydis Haavardsholm fra 1938. Disse stod opprinnelig i korets skråvegger, men er siden flyttet til sideveggene. Kirken har også et epitafium over sogneprest Christen Steffensen Bang og hans hustru fra 1636. Bang var en pioner innen norsk boktrykkerkunst. I Universitetets oldsaksamling er et triumfkrusifiks fra Romedal kirke, muligens laget i et verksted ved Nidarosdomen rundt 1270. I kirken henger en kopi skåret av Asbjørn Busterud i 1967.

Romedal kirke – Krusifiks i Oldsaksamlingen
Romedal kirke – Krusifiks i kirken
Romedal kirke – Kristus i skyen

Kirkens første orgel var altså ikke ferdig til innvielsen. Det kom fra August Nielsen. Nåværende orgel er et 21 stemmers snertingdalorgel fra 1966. De to kirkeklokkene ser ut til å være støpt av Erik Schmidt (Christiania) i 1739, for siden å sprekke og bli støpt om (Olsen Nauen 1931 og 1947). Kirkesølvet ble stjålet i et innbrudd i 1981, men det meste er siden kommet til rette, og det er laget kopier av resten.

Kirkegård
Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. I 1963–64 ble det foretatt omfattende dreneringsarbeider, og i 1977 ble den utvidet med 7 dekar sørover. Ytterligere ca. 9 dekar mot vest er båndlagt til fremtidig bruk, ifølge jubileumsboken fra 1987. Like innenfor inngangen til kirkegården (sørvest for kirken) står et gravkapell oppført i 1914 (som et skilt over døren forteller). Kapellet ble pusset opp innvendig i 1952 og fikk da en altertavle utført av Per Vigeland. Kapellet har et orgel, og jubileumsboken forteller om oppussingsplaner i 1987. Det er vanskelig å forstå annet enn at dette er det samme bygget som Riksantikvaren ifølge jubileumsboken anbefalte fjernet i 1965 og erstattet med et mer diskré utformet bårehus. Undertegnede oppfatter imidlertid ikke huset som skjemmende. På kirkegården står dessuten et krigsminnesmerke. Ute på parkeringsplassen står et kombinert bårehus og driftsbygning fra 1982. Romedal kirke ble pusset opp i 2014.

Gravkapell
Krigsminnesmerke
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stor-Elvdal kirke

Stor-Elvdal kirke

Kirke nr. 1
Dagens hovedkirke i Stor-Elvdal har hatt flere forgjengere, hvorav tre er mer eller mindre kjent fra omtale eller etterlatenskaper og minnet med en minnestein et par kilometer nord for dagens kirke. Den såkalte Trønneskirken kjenner vi bare av omtale, og Ingar J. Bjørnstad, som har skrevet endel om kirkene i Stor-Elvdal, sier at vi ikke en gang kan vite sikkert om den virkelig har eksistert.

Kirke nr. 2
Eksistensen av neste kirke — som omtales som Kaupangkirken eller Koppangkirken, og den er omtalt som Elffuedalls kirkie i et kongebrev av 1318 — trekkes ikke i tvil. Den lå på Koppangsøya, der det, som navnet antyder, var kaupang. Et område på øya kalles Kirkegravene, og ved en utgravning i 1922 ble det funnet steinfundamenter etter en bygning samt menneskeknokler under et gammelt åkerland. Bygningsresten målte 17 alen ganger 8 1/2 alen. Gerhard Fischer var oppover og fotograferte og målte opp funnet, og man var enige om at det var restene av en gammel kirke og kirkegård, trolig fra 1100-tallet. Det ble ikke bevilget midler, så funnet ble ikke gravet ut ordentlig, men ble tildekket igjen. Senere har man påvist stedet på nytt. Kirken skal ifølge et sagn ha blitt ødelagt av flom, og ny kirke ble oppført på fastlandet på et sted som etterhvert fikk navnet Kirkemo. Dette skjedde trolig etter Svartedauden og før reformasjonen, kanskje på 1400-tallet. Etter Svartedauden var for øvrig Stor-Elvdal anneks til Åmot, helt til sognet ble delt i 1873.

Kirke nr. 3
Denne kirken var viet til erkeengelen Mikael og omtales gjerne som Sanct Michaelskirken. Det var en stavkirke som opprinnelig hadde samme mål som Koppangkirken, altså 17 alen ganger 8 1/2 alen eller ca. 10,8 meter ganger 5,4 meter. Kirken var tjærebredt og taket tekket med spon og tjærebredt. Den hadde trolig ikke tårn, og inngangen var i sør. Det spekuleres i at materialer fra forrige kirke, som kanskje ikke var helt ødelagt, ble gjenbrukt. Kirken er første gang nevnt i et dokument fra 1574, der det fremgår at kirken hadde seks klokker: fire større og to små. For øvrig har flere gjenstander fra denne kirken overlevd til i dag, deriblant et krusifiks fra slutten av 1400-tallet. Det måler 1,28 meter ganger 0,95 meter, er laget av eik og kommer trolig fra Lübeck. Omtrent på samme alder er en trefigur av jomfru Maria med Jesusbarnet på venstre kne. Begge disse er i Universitetets oldsaksamling (og krusifikset kan ses i middelalderutstillingen på Kulturhistorisk museum). Samme sted finnes en Paulusfigur, en Kristusfigur («Salvator Mundi») og en figur av sankt Peter med nøklene.

I 1625 var denne kirken for liten og ble forlenget med 3–4 meter mot vest. Denne forlengelsen var laftet. Trolig fikk kirken galleri ved denne utvidelsen med den galleribrystningen med figurer av Jesaja, Jeremias, Esekiel, Daniel og kong David som henger foran orgelet i dagens kirke. Det ble utført reparasjoner i årene 1638–40, blant annet på taket, og kirken fikk ny prekestol. Fra denne perioden stammer trolig en renessansedøpefont som en periode stod i dåpssakristiet i dagens kirke for senere å flyttes til Koppang kirke, der den nå er utstilt som et gammelt klenodium. Kirken skal ifølge folkelig tradisjon ha fått ny altertavle i 1674, men dette er ikke bekreftet skriftlig og betviles av Bjørnstad, som påpeker at man tross alt påkostet en ny altertavle bare 69 år senere (se nedenfor). Likevel hevdes det i andre sammenhenger at altertavlen og prekestolen i Nordre Osen gamle kirke tidligere har vært i Stor-Elvdal kirke og så fra 1743 i Åmot kirke. (Disse tilskrives som oftest Laurits Larsen fra Toten, men Arnfinn Engen i Norsk biografisk leksikon tilskriver dem Johannes Skraastad.) I 1718, mot slutten av Den store nordiske krig, ble klokkene sendt til omstøping og forsvant. Ny klokke ble støpt seks år senere, og i 1731 ble det støpt enda en. Begge de to sprakk etterhvert og ble erstattet med nye i 1763 og 1768.

I 1730 ble kirken utvidet til korskirke, og den fikk et sakristi i den østre forlengelsen. Også ved denne utvidelsen laftet man. Kirken fikk også nytt tårn, et tegn på at den hadde hatt tårn fra før (uten at man vet når det gamle tårnet kom til). Altertavlen skal på dette tidspunktet ha bestått av nevnte krusifiks med de to trefigurene av jomfru Maria og Johannes (formodentlig disse), festet på korveggen, men med sakristidør bak alteret var det behov for en frittstående altertavle som man kunne bevege seg bak. Lars Pinnerud laget ny altertavle, og den ble malt av Erik Wallin, som også malte veggene innvendig før han fortsatte med å dekorere Sollia kirke. Da ny kirke ble bygget, hang tavlen faktisk ute over døren en stund før den ble lagt på lager. I dag henger den i Koppang kirke. Pinnerud skar også prekestol. Et stykke av utskjæringen er nå montert på alterveggen i dagens kirke, men resten er forsvunnet. Videre skar Pinnerud korskranke med Kristian VIs kongemonogram (også i dagens kirke). Vi kan kanskje anta at Wallin malte disse sakene også. Arbeidene var ferdig i 1743. Mot slutten av 1700-tallet forfalt kirken, og man fryktet etterhvert at tårnet skulle rase ned. Det var imidlertid uenighet om man skulle bygge nytt eller restaurere, og om hvor man eventuelt skulle legge en ny kirke. Det trakk i langdrag, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke et par kilometer lenger sør, på gården Brennas grunn.

Stor-Elvdal kirke
Stor-Elvdal kirke
Stor-Elvdal kirke

Dagens kirke
Den nye kirken ble tegnet av Svend Aspaas, som også laget en modell av kirken, men både tegninger og modell er forsvunnet. Byggingen kom i gang i 1807, og i 1809 var veggene laftet og tak og tårn kommet på plass samt spiret fra gamlekirken. Så stoppet det opp på grunn av krig, nød og sult, Aspaas døde i 1815, og først i 1819 kom arbeidet i gang igjen, ansporet av Ole Evenstad (som har fått en minnebauta på den andre siden av riksveien; denne fungerer også som minnesmerke over falne i napoleonskrigene). Kirken ble innviet den 12. september 1821, uten at den var helt ferdig. Arbeidet fortsatte da også frem til rundt 1830 med installering av kakkelovner, tjærebreding av tak, maling av tårn, panelering og maling utvendig og malerarbeider inne.

Kirken er åttekantet og i empirestil som Aspaas’ andre kirker. De er barn av sin tid og beundret i dag, men de har lidd høyst varierende skjebner. Som de andre Aspaas-kirkene hadde også Stor-Elvdal prekestolalter, men både det og kirken er gjort om på i det som kan synes som et evighetsprosjekt med mange frustrasjoner. Kirken hadde opprinnelig ikke de samme utbyggene som nå. Istedenfor en adskilt kordel var prekestolalteret montert på østveggen med alter nederst, plass til alterbilde over det og prekestol øverst. Det ble imidlertid ikke satt inn noe alterbilde før hele denne strukturen ble omgjort, og man fant seg aldri til rette med prekestolalteret, som snart gikk av moten, om man kan si det sånn. Sogneprest Ole Severin Olsen, som virket på midten av 1800-tallet, var en av flere som arbeidet for å få endret interiøret. I 1883 kjøpte Dorte B. Stai inn et maleri til altertavlen, en kopi av Tidemands populære Oppstandelsen (fra Bragernes kirke). Det ble først plassert i sakristiet, men året etter ble prekestolalteret ombygget av den lokale snekkeren Mathias Arnesen. Han fjernet prekestolen (som ble brukt som brensel), og alterbildet ble plassert i altertavlens nedre del med en ramme omkring. For å fylle tomrommet øverst brukte Arnesen noen utskårne felt som han fant på sakristiloftet. Det dreier seg om deler av Lars Pinneruds prekestol fra 1743. Det antas at Arnesen også laget en midlertidig prekestol på dette tidspunktet.

Rundt 1890 fulgte en større ombygging av kirken etter tegninger av arkitekt Herman Backer etter at man hadde diskutert frem og tilbake i årevis og på et tidspunkt bestemt seg for å bygge en helt ny langkirke i stedet, noe kommunen ikke hadde råd til. Detaljene er skildret av Ingar M. Bjørnstad (se litteraturliste). Kort fortalt ble det saget ut korbue i øst og påbygget kor omgitt av sakristier, og dagens våpenhus i vest stammer fra samme anledning. Tak og tårn ble midlertidig revet, og tømmerveggene ble påskjøtet med 60 cm i høyden. Arbeidet avslørte ujevnheter i materialoverflater og –kvaliteter, så kirken fikk nytt panel utvendig og innvendig. På koret kom det også et tårnlignende tak og nytt spir med årstallet 1890 i vindfløyen. Det kan se ut til at hovedspiret fikk det meste av den gamle vindfløyen på plass igjen, men med ny årstallsplate (selve fløyen, om man vil) som viser 1809. (Den gamle platen/fløyen er nå å finne i Stor-Elvdal museum på Nystu Trønnes — se nederst på denne siden.) Det kom også nye benker og nytt gallerirekkverk, og kirken ble malt innvendig og utvendig. Man benyttet anledningen til å restaurere og utvide orgelet (gitt av Anne Evenstad i 1856) og så videre. Resultatet er den kirken vi ser i dag, og det fikk Domenico Erdmann til å si: «Det er intet annet tilbake av Svend Aspaas’ kirke enn veggskjelettet av tømmer, som gir kirkeskipet den åttekantede form, og som nu er skjult av panel, og en del av prekestolalteret, hvorav prekestolen dog er fjernet.» Kirken ble nyinnviet den 18. mars 1891 av biskop Arnoldus Hille. Den ble også restaurert i 1968.

Interiør og inventar
Kirken sies å ha 600 plasser, og den har galleri. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Altertavlen har altså nevnte kopi av «Oppstandelsen», visstnok med ny innramming fra oppussingen i 1890 (ifølge Bjørnstad, om han da ikke mener 1884). Prekestolen skal være fra samme oppussing, og døpefonten skal være fra 1969, tegnet av arkitekt Nilsen (formodentlig Ragnar Nilsen). Orgelet ble bygget av Amund Eriksen (Christiania) i 1859 og restaurert av Ernst Junker i 1969. Det finnes lydopptak av det på YouTube. Som nevnt over fikk gamlekirken nye kirkeklokker i 1763 og 1768. Den største av disse (fra 1768) sprakk i 1988 og ble erstattet med en ny fra Olsen Nauen. Den gamle sprukne klokken oppbevares fortsatt som klenodium. Det finnes ellers noe gammelt kirkesølv samt tekstiler fra forskjellige tider.

Fra kirkegården
Minnesmerke over Ole Evenstad

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har vært utvidet siden kirkens tidlige dager. Bak det store hvite huset (tidligere Stor-Elvdal kommunehus) på den andre siden av riksvei 3 ligger kirkestallene fra første halvdel av 1800-tallet. Dette er et av relativt få eksempler på gjenværende kirkestaller. (Se også s. 99 i denne publikasjonen.)

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Trysil kirke

Trysil kirke

Kirke nr. 1
Trysil (Innbygda) er et gammelt kirkested, og dagens kirke er tredje kirke på stedet. Middelalderkirken, som stod frem til 1749, hadde blant annet helgenbilder av Jomfru Maria og Olav den hellige som overlevde reformasjonens billedstorm der de prydet prekestolen. Noe verre gikk det under syvårskrigen: Kirken ble plyndret av svenskene i 1563, og det var ikke mye igjen av det verdifulle inventaret etterpå. Et alterbilde av nattverden som antas å være malt av Peter Anderssøn Lillie på 1600-tallet, antas imidlertid å stamme fra den første kirken.

Kirke nr. 2
En laftet korskirke med navnet Hellig Trefoldighets kirke ble innviet i 1750 og malt i 1752. Denne kirken fikk den altertavlen som Johannes Skraastad skar til gamle Elverum kirke i 1686. Den ble pusset opp og fikk påmalt årstall i 1752. Den ble også flyttet over til dagens kirke, men da denne fikk ny altertavle i 1897, ble den gamle satt i våpenhuset og deretter flyttet til Solbakken, det lokale bygdemuseet, før den i 1933 fant veien til Tørberget kapell (nå Tørberget kirke). Blant andre gjenstander i denne kirken var en basunegnel (se Tørberget). Kirken ble etterhvert ansett å være for liten, og ny kirke ble oppført ved siden av den gamle. Gamlekirken ble revet året etter, og materialene ble blant annet brukt til å bygge en skole. Det finnes en detaljert tegning av kirken laget av Vincent Lerche der interiøret kan minne noe om Elverum kirke med obelisker ved korskillet.

Dagens kirke
Dagens kirke er en laftet korskirke som ble tegnet av Chr.H. Grosch i 1855. Det var oppgangstider i byggebransjen og vanskelig å skaffe byggmester, men man fikk etterhvert tak i Thomas Aasen, som hadde oppført Vallset kirke. Sommeren 1857 hadde imidlertid Aasen og hans menn store problemer med å få tårnet til å stå rett, og byggmesterjobben ble overtatt av Ole Lysvig, som fullførte den halvferdige kirken. Likevel skal det ha vært meldt om noe svikt i tårnet også et år etter kirkeinnvielsen, som var den 7. juli 1861. Kirken er senere omfattende restaurert i 1950 (med Finn Krafft som fargekonsulent), i 1987–88 var den stengt et helt år for restarurering, og det har også i årene etter dette og frem mot jubileet i 2011 vært restaureringsarbeider.

Trysil kirke har vesttårn og rektangulært skip, og koret, som ligger i hovedskipets forlengelse, er bare litt smalere og lavere enn skipet. Sakristiet ligger øst for dette igjen. Stilistisk føyer kirken seg inn i en solid norsk sveitserstiltradisjon. Antall sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 560. Opprinnelig var det rundt 800.

Mot koret
Mot koret. Foto: Chris Nyborg, fra Lokalhistoriewiki.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Koråpningen er tredelt. I utkantene av åpningen er “buer” som gjengir sveitserstilens vindusåpninger, og oppgangen til prekestolen får gjennom den nordre sidebuen. Kirkerommet skal (med unntak av enkelte inventargjenstander) være mye som det var ved innvielsen. Fargekombinasjonen innvendig (med kontrast mellom hvitt og trehvitt) kan minne litt om Gjøvik kirke.

Det ser ut til å herske noe usikkerhet om hvorvidt Skraastads altertavle faktisk ble brukt i kirken fra 1861, men den ble i alle fall tatt vare på sammen med den gamle prekestolen. Kirken fikk ny altertavle i 1897 med en kopi av Adolph Tidemands bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, malt av Johannes Grenness. Selve tavlen (omrammingen) ble laget av Mauritz Nordvi etter Grenness’ tegning. Under bildet står (som i Bragernes kirke) teksten «Jeg er Opstandelsen og Livet» (Joh 11, 25). På korets sørvegg henger dessuten det tidligere nevnte alterbildet malt (muligens) av Peter Lillie.

Både prekestol og døpefont er åttekantet. Ifølge jubileumsboken er man ikke helt sikker på hvem som laget dem, men det mest nærliggende er vel å anta at det var noen i Lysvigs snekkerlag omkring 1860. Det virker relativt sikkert at Lysvig og hans lag laget kirkebenkene, da det er nevnt i korrespondanse om kirkens innredning. På vestveggen under orgelgalleriet henger et vevet teppe med nattverdsmotiv. Orgelet er fra 1967 (Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, ifølge Norsk orgelregister), og kirken har tre klokker (fra 1647, 1872 og 1986).

Kirkegård
Kirkegården, som iblant kalles Innbygda kirkegård, er omgitt av stakitt. Foran kirkens hovedinngang er en portal, og det står et bårehus i kirkegårdens nordvestre hjørne. På kirkegården er et minnesmerke over Einar Skjæraasen.

Det var 150-årsjubileum i 2011, og i den forbindelse ble det utgitt jubileumsbok. Det later for øvrig til at kirken brukes til forskjellige typer konserter.

Østfra
Østfra

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden