Stikkord: Josef Hilmar Jørgensen

Kråkerøy kirke

Kråkerøy kirke

Bakgrunn
Før 1686 inngikk Glemminge (Glemmen), som Kråkerøy var en del av, faktisk i Tune prestegjeld. Så ble det lagt under det som nå kalles Østre Fredrikstad, før det ble eget prestegjeld. Kråkerøy kommune ble utskilt fra Glemminge i 1908 (men er siden 1994 en del av Fredrikstad kommune). Det tok ikke lang tid før det ble arbeidet for eget kirkesogn og kirkebygg også, etter at gravplass med klokkestøpul var blitt innviet på grunn fra gården Holte i april 1905. Det var da bårehus i Ringstadveien, og begravelser fant sted med utgangspunkt i hjemmet. Kråkerøy ble eget sogn fra 1908 og eget prestegjeld fra 11. mai 1909.

Kirkebygg
Kirken ble tegnet av Olaf Nordhagen, som samarbeidet med Ivar Næss, og oppført fra vinteren 1909 (et årstall vi finner igjen over døren på sørsiden av tårnet). Mens kirken var under bygging, brukte man «Bjørneby Bruks lokale» (senere kalt Kråkerøy misjonshus) som interimskirke, og det hadde tidligere også vært holdt gudstjenester i det lokale bedehuset. Kirken ble innviet av biskopen den 15. mars 1911.

Kråkerøy kirke er en langkirke i granitt (råkopp) med 365 sitteplasser ifølge Kirkesøk (dette har nok variert gjennom kirkens historie). Den har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og et kort kor som har apsis i øst og er omgitt av sakristier i nord (prestesakristi) og sør (dåpssakristi). Kirken er senere restaurert til 40-årsjubileet i 1951 under ledelse av Arnstein Arneberg. Det har også vært en rekke oppussinger etter dette, og nylig ble kirken omfattende pusset opp med gjenåpning sommeren 2021.

Inngangsdør i nordvest
Apsis i sørøst

Interiør og inventar
En god del av interiør og inventar ble utformet av arkitekten. Dette gjelder ting som alter, døpefont og prekestol. Kirken har ikke altertavle som sådan. I koret er det fem vinduer med glassmalerier av Emanuel Vigeland fra kirkens tidlige dager. Motivene er Kristus som holder i jordkloden (eller snarere et rikseple), samt de fire evangelister med sine symboler. Koret ble dekorert av Kåre Jonsborg i 1951, og på veggen over det midterste vinduet finner vi «Livstreet» (selve malerarbeidet skal være utført av Per Henriksen). Døpefonten i kleberstein (1911), som altså er tegnet av arkitekten, er utført av Johs. Grønseth & co. Den likeledes arkitekttegnede prekestolen er utført av Johannes Tvedt og fikk fargene frisket opp i 1951. Den står til venstre for korbuen og har oppgang fra koret. I korets sørvestre hjørne står en klokkerstol, og det finnes også en lesepult like ved prekestolen.

Kirkens to klokker er fra 1910 og ble støpt av O. Olsen & søn (det vi nå kaller Olsen Nauen). Det nåværende orgelet har 29 stemmer og ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1965 (innviet 13. mars). Dette avløste et 15 stemmers Olsen og Jørgensen-orgel fra 1909.

Kirkegård og omgivelser
Kirkens orientering er strengt tatt fra nordvest til sørøst (eller nord-nordvest til sør-sørøst). Selve kirken ligger på en høyde i enden av en rett vei, og kirkegården (som er utvidet en rekke ganger) strekker seg langs nordøstsiden av veien, mens diverse andre bygg ligger på den andre siden. Det er også en kirkegårdsdel (innviet 1971) på sørvestsiden av fylkesvei 108. Kirkegården er pent terrasert og inndelt i forskjellige områder. Sørøst for kirken står et uthus som ble utbedret i 1973 med tanke på søndagsskolebruk. Et gravkapell ble oppført på vestsiden av veien som fører opp til kirken, i 1923. Det er siden restaurert på begynnelsen av 1950-tallet (da det fungerte som interimskirke under kirkerestaureringen) og på begynnelsen av 1980-tallet. Kapellet har et veggteppe fra 1983, en prekestol fra samme tid (tegnet av sogneprest Slettevold, utført av Sverre Mathisen) og et orgel fra 1985. Mellom gravkapellet og kirken står et menighetssenter som ble oppført i 2007-2009. Like nedenfor gravkapellet ligger et servicebygg med kontorlokaler som ble oppført i 1970 etter tegninger av Aksel Fronth. Vest for dette igjen er et redskapshus.

Kirkegård
Gravkapell

Annet
Menigheten feiret 100-årsjubileum i 2009 og kirken i 2011. Ved sistnevnte anledning ble det utgitt en jubileumsbok.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hvaler kirke

Hvaler kirke

Bakgrunn
Det går en rekke historier om tidlige kristningsforsøk i Viken og på Hvaler. Ulike tradisjoner omkring kirkens opphav som til dels motsier hverandre, er gjengitt i litteraturen, men det ser ut til at det er vanskelig å fastslå noe som helst med sikkerhet. Kanskje ligger kirken ved et gammelt gudehov, og kanskje var det en kirke på Asmaløy før kirkestedet ble flyttet. Det virker også uklart om det var en trekirke på stedet før steinkirken ble bygget. Det man er enige om, er at Hvaler kirke er en av landets eldste, men ble den oppført på 1000-tallet eller 1100-tallet?

Kirkebygg
Hvaler kirke er altså en steinkirke fra middelalderen, en langkirke med rektangulært skip og smalere og lavere kor med hvelvet apsis i øst. Østgavlene er murt helt opp til mønet, mens vestgavlen har trekledning. Skipet har opprinnelige portaler i vest, nord og sør, hvorav de to siste har vært gjenmurt, men ble åpnet ved en restaurering i 1953–56 ledet av Håkon Christie. I koret er sørportalen opprinnelig, mens det senere er laget åpning i nord til sakristiet. To sørvinduer i skipet og ett i koret var der opprinnelig, men er blitt utvidet. Vinduer i vest og nord er nyere. Det skal ha blitt reist en provisorisk støpul på kirkegården i 1722, men den antas å ha blitt revet ved en senere takreparasjon. Kirkeklokken ble da hengt tilbake på skipsloftet som før, og det har visstnok aldri vært takrytter eller våpenhus her.

Hvaler kirke

Koret, som er lite i forhold til skipet, antas å ha vært bygget først, men det mulig at det dreide seg om én mer eller mindre sammenhengende byggeprosess. Nåværende apsishvelving stammer muligens fra reparasjonsarbeider på 1500-tallet. Kirken har fått endel setningsskader gjennom årene som har krevd reparasjoner. Etter kirkeauksjonen i 1723 var kirken i privat eie til den kom over på kommunens hender i 1860. Bygningshistorien med reparasjoner og alt er skildret grundig i verket «Norges kirker» av Håkon Christie, som ledet restaureringen på 1950-tallet, frem mot gjenåpning 18. mai 1956. Det står også en god del om det i en egen bok om kirken. Det kan nevnes at Jens Nilssøn var på visitas her i august 1597 og omtaler kirken i sin berømte visitasbok. I 2010 ble det meldt i menighetsbladet at kommunen hadde bevilget penger til kalking av ytterveggene, et arbeid som var tenkt gjennomført våren 2011. Da bildene her ble tatt i slutten av april 2011, så det ikke ut til å ha vært gjort.

Interiør og inventar
Korbuen er rundbuet, som man kan forvente av en kirke fra romansk tid. Korgulvet er et lite trinn opp i forhold til skipets gulv, og alterpartiet er innerst i koret, nær apsis. Alteret er fra ca. 1750. Altertavlen ble forært til kirken i 1759 av Andreas Schavenius, som kjøpte kirken samme år. Korsfestelsesmaleriet i tavlen antas å være malt av Eggert Munch etter et stikk, mens ornamentene på rammen antas å være skåret av Henrik Bech. I tillegg henger en katekismetavle som tidligere ble brukt som altertavle, på skipets østvegg, nord for koråpningen. Denne tavlen antas å være fra 1500-tallet og kom til kirken på 1730-tallet. Den er i senere år tilbakeført til kirken etter et opphold på Folkemuseet.

Prekestolen er fra 1620. Den fikk ny himling ved en restaurering i 1743, og himlingen ble endret i 1760, betalt av kirkeeier Schavenius. Stolen har fire fag med fyllinger og står i skipets sørøstre hjørne, mens himlingen er festet på sørveggen. I tillegg står en enkel lesepult i koråpningen. Døpefonten er av kalkstein (trolig fra Gotland) og tidfestes til ca. 1300. Den var overmalt, men malingen ble fjernet ved restaureringen på 1950-tallet. Fonten har et messingfat som muligens er nederlandsk og fra 1700-tallet.

Under restaureringen på 1950-tallet ble det avdekket kalkmalerier i koret som antas å stamme fra 1601, og i nordøst like under taket ble det avdekket et dyrehode på enden av en bjelke. Under gulvet i skipet og koret ble det funnet en mengde fragmenter av glassmalerier fra middelalderen (ca. 1200-tallet).

På orgelgalleriet (trolig fra 1700-tallet) stod inntil nylig et 11 stemmers Jørgensen-orgel fra 1955 som avløste et Filtvedt-orgel fra 1890. I 2020 fikk kirken et nytt orgel bygget av tyske Rensch Orgelbau. I tillegg har kirken et flygel, og det holdes endel konserter her. Av de to kirkeklokkene er den ene støpt i Nederland på 1200-tallet, mens den andre er fra 1984. Det er nå en enkel klokkestøpul på kirkegården sør for kirken.

Kirkegårdsport

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg sørover fra kirken og ble utvidet i 1868 og 1896. Tidligere ble det foretatt bisettelser inne i kirken. Dette gjaldt fra 1700-tallet visstnok bare for prester, og i 1805 ble det forbudt. Ved restaureringen i 1950-årene ble disse kistene samlet i et nyinredet gravkammer under vestre del av skipet. Et bårehus ble oppført nord for kirken i 1953. På kirkegården er et minnesmerke over «loser, sjøfolk og fiskere fra Hvaler som fant sin grav i havet». Prestegården Brimnes ligger vest for kirken. I Drengestua på prestegården er det en utstilling av fotografier og gjenstander fra kirkens historie, ikke minst fra restaureringsarbeidene.

Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Glemmen nye kirke

Glemmen nye kirke
Bakgrunn
Da Glemmen gamle kirke i 1851 kom i kommunal eie etter å ha vært på private hender siden den store kirkeauksjonen i 1723, var man for lengst enige om å oppføre ny kirke. Den gamle kirken ble nemlig ansett som usentralt plassert og for liten til det voksende folketallet. Tomt ble gitt av Jacob Apenes, og ny kirke ble tegnet av Johan Fredrich Lühr. Murerarbeidet ble utført av murmester J.P. Lilje og tømmerarbeidet av tømmermester Bielenberg (formodentlig samme mann som litt senere oppførte Austmarka kirke).

Glemmen kirke før brannen
Glemmen kirke før brannen. Küenholdt-postkort fra 1920-årene, fra Wikimedia Commons.

Bygningshistorie
Glemmen nye kirke ble innviet den 30. november 1853 og var en langkirke i tegl. I 1883 ble Glemmen eget prestegjeld (etter at kirken til da hadde vært anneks til Fredrikstad), og i 1887-88 ble kirken utvidet til korskirke under ledelse av Henrik Thrap-Meyer. Da økte antall sitteplasser fra 700 til 1200. Natt til 20. oktober 1944 brant kirken, og bare murene stod igjen. Menigheten henvendte seg til Arnstein Arneberg, som laget planer for gjenoppbygging av kirken på de gamle murene. Dette ble gjennomført etter krigen, og kirken slik vi ser den i dag, ble innviet den 30. oktober 1949. Kirken er stadig en korskirke i tegl. Den har ifølge Kirkesøk 300 sitteplasser, mens den noe eldre boken «På kirkevei i Domprostiet» opererer med 800.

Glemmen kirke
Glemmen kirke

Kirkebygg
Det ytre omrisset skal være ganske likt gamlekirkens, men koret ble utvidet, og under koret er det sprengt i fjellet og ryddet plass til et gravkapell med 200 plasser. Vesttårnet er også gjort høyere enn tidligere, og høyt oppe har det granittrelieffer av de fire evangelistene, modellert av Emma Mathiassen. Ved hovedportalen er et relieff som viser st. Mikaels kamp med dragen, og på hver side er det figurer av Moses og apostelen Johannes. De er modellert av Emma Mathiassen og utført av Håkon Helgesen.

Interiør og inventar
Interiøret er ganske forskjellig fra tidligere, med søylerader og tønnehvelv. Koret er utsmykket av Hugo Lous Mohr, som ofte fulgte med når Arneberg arbeidet med kirker. Bak alteret er en freske som kalles «Kristus i universet», og over det er et bilde av nattverdens innstiftelse. Korets takhvelving har en stilisert stjernehimmel.

På selve alteret står et krusifiks som er en kopi av kristusfiguren i Glemmen gamle kirke, skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret figuren av den hellige Cecilia på orgelprospektet samt laget utskjæringene på prekestolen og døpefonten. Prekestolen er tegnet av Arneberg og har en johannesørn rett foran og medaljonger med duer på skråsidene samt lam på langsidene. Også den åttekantede, kalkformede døpefonten er i utgangspunktet tegnet av Arneberg.

Kåre Jonsborg har malt apostelfigurer over søylebuene og kristne symboler på galleribrystningen.

Den nye kirken fikk et 41 stemmers Jørgensen-orgel, og det orgelet er fremdeles i bruk. Det ble restaurert av Klais Orgelbau i 2008. Egil Hovland var organist her i en årrekke. Det er mye musikkvirksomhet knyttet til kirken, også korsang.

De to kirkeklokkene er støpt av det selskapet som nå kalles Olsen Nauen, med gjenbruk av metall fra de ødelagte gamleklokkene.

Kirkegård og omgivelser
Gravkapellet ble ominnredet til menighetssal i 1964, og ved inngangen er det to bronsedører med navnene på 56 ofre for den 2. verdenskrig. Over disse er et relieff av en engel som kneler og ber, tegnet av Arnstein Arneberg. Det tidligere likrommet ved gravkapellet er nå kjøkken, og et mariakapell som var innredet over dåpskapellet, brukes i våre dager som kontor.

Vestfra
Vestportal
Krigsminnesmerke

Kirkegården ble tatt i bruk i 1853, altså samme år som kirken opprinnelig ble innviet. Den er siden utvidet et par ganger. I 1922 ble et flott parkanlegg innviet. I tillegg til nevnte navneplater finnes et par krigsgraver på kirkegården.

Kirkegårdsport

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stårheim kirke

Stårheim kirke

Bakgrunnn
Dagens kirke er den fjerde på Stårheim (gnr.  83), som har hatt kirke siden 1100-tallet. Den første var et huskapell for høvdingen. «Stofræims kirkiu» er omtalt i 1324, og i 1338 får vi høre at kirken er stukket i brann. Det blir da oppført en stavkirke som blir lagt under presten i Eid i 1341 og står til rundt 1600. Da blir den avløst av en tømmerkirke som står til den blir sterkt skadet i brann i 1859. Etter brannen går det visstnok tre år med harde forhandlinger før en ny kirke blir oppført.

Kirkebygg
Stårheim kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, oppført av byggmester Gjert Lien og innviet den 4. desember 1864. Det er en laftet langkirke med 340 sitteplasser per 2014, ifølge jubileumsboken. Den har rektangulært skip og smalere kor som er flankert av sakristier under samme tak, slik at bygningskroppen har jevn bredde (og med en gang helt i øst som forbinder kor med sakristier). I vest er det et våpenhus i to etasjer med takrytter. I det ytre minner kirken mye om Tyristrand kirke — også det en Grosch-kirke. Den har utvendig panel, men i motsetning til ved Tyristrand er laftetømmeret synlig inne i kirken.

Interiør og inventar
Interiørfargene er fra 1926. Det er orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og på hver side av “trappen” er et korskille i form av en lav balustrade. Alterringen er uvanlig stor i forhold til koret og opptar hele korets bredde. Øvre del av veggflatene bak koret og rundt sakristiene har et karakteristisk gitter som (ifølge Fylkesarkivet) kom på plass i 1960-årene, da kirken ble restaurert. Søyler i kirkerommmet bidrar til helhetsbildet.

Til å begynne med ble det brukt et enkelt trekors bak alteret, og først i 1903 fikk kirken altertavle. Den ble snekret av Hans Hanebrekke og har et bilde som ble malt av Anders Orheim i kopi etter Asta Nørregaards altertavle i Gjøvik kirke. Motivet kalles gjerne «Den trøstende Kristus», og teksten under bildet lyder: «Kom til meg alle som er mødde og tyngde, og eg vil gjeva dykker kvild.» (Matt 11, 28)

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra 1864. Dåpsfatet og dåpsmuggen er i tinn. Den kirkeklokken som brukes i dag, er fra 1903. Dessuten oppbevares en eldre klokke som ble gjenfunnet i 1901.

Kirken fikk sitt første orgel, egentlig et harmonium, i 1903. Dette ble avløst av et annet harmonium i 1925. Pipeorgel fikk kirken først i 1954 (ifølge jubileumsboken; orgelregisteret sier 1957). Dette orgelet ble bygget avOlsen & Jørgensen i 1916 for Svelvik kirke.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården, og på den er en minnestein over salmedikteren Matias Orheim, som er begravet her. Nordvest for kirken står en bygning som ser ut til å være bårehus/servicebygg. Det er dessuten et kirkegårdsstykke på den andre siden av Stårheimselva, nordøst for kirken. Det ble vigslet i september 2002.

Stårheim kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nedstryn kirke

Nedstryn kirke

Bakgrunn
Tettstedet Stryn (administrasjonssentrum i kommunen med samme navn) ligger nede ved fjorden, men kirkestedet er ved Kyrkjeeide, halvveis opp til Strynevatnet. Det går tilbake til middelalderen, og det er gjort funn på stedet fra eldre steinalder. En stavkirke ble oppført ved storgården Eide på 1200-tallet. Fra denne kirken stammer et alterfrontale som nå er å finne på Universitetsmuseet i Bergen (tidl. Bergens museum). En kopi er å finne på Borgarsyssel museum i Sarpsborg.

Stavkirken ble revet rundt 1650 og avløst av en tømmerkirke, som stod til dagens kirke ble oppført. Det var en tjærebredd korskirke i tre med tårn og våpenhus. Denne kirken var i ferd med å skrante, og i 1855 ble det besluttet å bygge ny, åttekantet kirke etter en mønstertegning av Chr.H. Grosch. Det viste seg imidlertid at den eneste byggmesteren man fikk tak i — Gjert Lien fra Nordfjordeid — ikke var i stand til å bygge etter denne tegningen, og man fant ingen andre som ville ta på seg å oppføre en slik moderne kirke. Derimot fikk man tak i tegninger utarbeidet av kaptein Ludolph Rolfsen for Herøy kirke på Sunnøre (revet 1917) etter typetegninger av Linstow. Kirken ble innviet av prosten den 6. november 1859.

Nedstryn kirke
Nedstryn kirke

Kirkebygg
Nedstryn kirke er en langkirke i tre. Skipet er rektangulært, og koret er rett avsluttet og har sakristi i østre forlengelse, men ellers er kirken noe uvanlig ved at tårnet er plassert ytterst på det utbygget som utgjør våpenhuset. (Normalt ville man forvente at de hadde identisk dybde, eller at tårnet er inntil skipet, eventuelt integrert i det.) Kirken har 400 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Tilbyggene på hver side av våpenhuset kom til i 1965. De inneholder møterom og sanitæranlegg. (Slik så kirken ut før utvidelsen.)

Interiør og inventar
Innvendig er det galleri i vest og et stykke langs nord- og sørveggen. Det har vært gjort om litt på interiøret etter innvielsen. Kirken stod umalt til 1903, men det sies at fargene som ble valgt da, var ganske grelle. Ved samme anledning ble de lukkede benkene skiftet ut med dagens benker. Ved en større oppussing i 1934 fikk kirken dagens interiørfarger, og altertavlen ble skiftet ut med den gamle fra 1610, noe som vakte en viss strid og ble kalt prøveordning i begynnelsen. Kirken fikk også glassmalerier utført av Borgar Hauglid. I 1963 ble det bygget bårerom og toalett i kjelleren. I 1965 ble alteret utsmykket med en kopi av det gamle alterfrontalet fra stavkirken. (Bildene på frontalet er forklart på denne boksiden.)

Opprinnelig hadde kirken en altertavle med et kors (avbildet på disse boksidene), og den gamle altertavlen fra 1610 ble lagt på kirkeloftet. I 1913 fikk imidlertid Ferdinand Kierulf Tranaas (1876–1932) i oppdrag å male ny altertavle, med et bilde som viser oppstandelsen. Denne kom på plass først i 1919. Ved oppussingen i 1934 oppdaget imidlertid Roar Hauglid den gamle tavlen på loftet og ble enig med sognepresten om at denne skulle tas i bruk igjen, og slik ble det altså. Denne tavlen var opprinnelig en katekismetavle, men ble overmalt i 1801. Det store midtbildet viser nattverden, og over det ser vi Jesu dåp i Jordanelven. Bildene på sidene viser Moses med lovtalene og Johannes Døperen (jf. det øverste bildet).

Prekestol og døpefont er på alder med kirken. Dåpsfat i sølv og dåpsmugge antas også å være fra 1859. I Bergen finnes også en døpefont fra gamlekirken (avbildet på denne boksiden) og en visstnok defekt prekestol.

De to kirkeklokkene er fra middelalderen. Kirken fikk sitt første orgel i 1904. Det ble innviet samme dag som det store jordskjelvet, noe som skapte en viss panikk. Dagens orgel er fra 1959. Det er bygget av J.H. Jørgensen og har 17 stemmer.

Nedstryn kirkegård
Nedstryn kirkegård

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården. Gravsøk i kommunen kan utføres her.

Nedstryn kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Leikanger kirke (Leikanger)

Leikanger kirke
Bakgrunn
Leikanger kirke er en steinkirke fra middelalderen som står ved Leikanger prestegård (gnr. 14). Dateringen er muligens usikker: Jan Brendalsmo (Riksantikvaren) antyder 1100-tallet, mens «Norges kirker» tidfester den til siste halvdel av 1200-tallet. Presten er først nevnt («sira Gvnnar a Læikangrvm») i 1308. Leikanger var hovedkirke for midtre sogn i middelalderen. Prestegjeldet (og senere kommunen) var opprinnelig større enn i dag. For eksempel er sogn som Fresvik, Feios, Tjugum, Mundal og Vangsnes avgitt over tid. I 2020 ble Leikanger kommune slått sammen med Sogndal og Balestrand. I middelalderen var det for øvrig kirker også ved Henjum, Hamre og Njøs, men disse ser ut til å ha blitt nedlagt i senmiddelalderen.

Leikanger kirke

Kirkebygg
Leikanger kirke er en langkirke av stein med vesttårn og våpenhus av tre. Skipets vestgavl er også av tre, mens østveggen er murt helt opp. Det polygonalt avsluttede koret er fra 1872. Kirkebygget har vært endret en rekke ganger og har sitt nåværende preg fra en restaurering frem mot 1955. (Før dette hadde kirken et nygotisk preg og så slik ut.) Kirken har rundbuede vindusåpninger. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 220.

Mot koret
Mot koret

Interiør og inventar
Veggene er hvitpusset, og tak og gulv er ifølge «Norges kirker» av ubehandlet treverk. Korbuen er rundbuet, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Krusifikset på korbuen er en kopi av et middelalderkrusifiks som nå befinner seg i Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum). Det er orgelgalleri i vest.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Alterbordet antas å være fra 1936. Altertavlen i renessansestil er fra tidlig 1600-tall og skal i utgangspunktet ha vært en katekismetavle. Nå er de tre hovedfeltene delt mellom bilder og siterte skriftsteder. I midten er en kalvariegruppe (og i teksten under er begynelsen av beskrivelsen av nattverdens innstiftelse). Til venstre vises Marias bebudelse (med Fader vår under) og til høyre Jesu fødsel (med fortsettelse av nattverden). Fra 1873 til 1936 var denne tavlen erstattet med en nygotisk altertavle.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet

Renessanseprekestolen har fire fag med fyllinger. Her er det evangelistbilder, men bildet av Johannes mangler. Den åttekantede døpefonten er konstruert på 1930-tallet med deler fra 1600-tallet. Klokkene beskrives i «Norges kirker» som en middelalderklokke og en nyere klokke (fra 1677). Et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1913 ble i 1978 avløst av et fjorten stemmers Jørgensen-orgel. Langt flere inventargjenstander er skildret og avbildet i «Norges kirker».

Valgkirke
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på sørsiden av riksvei 55, ganske tett inntil veien, og kirkegården strekker seg ned mot Sognefjorden. På kirkegården står et par krigsminnesmerker. Det er parkeringsplass vest for kirken, utenfor kirkegårdsmuren. Kirkegården ser ut til å være full, og ny gravplass er anlagt ved Husabø et stykke lenger vest.

Kirkegård
Kirkegården strekker seg ned mot Sognefjorden.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Feios kirke

Feios kirke

Bakgrunn
Feios hadde kirke i middelalderen, en stavkirke oppført på gården Rindes grunn (gnr. 60 = 160) og med gårdens navn. Takket være besiktigelsesrapporter og inventarlister samt tegninger utført av Georg Bull har vi relativt detaljert kunnskap om denne kirken (se «Norges kirker»). Den ble i 1858 betegnet som «aldeles casabel», og ikke mange år senere ble den revet til fordel for dagens kirke, som formodentlig er oppført på tilnærmet samme sted. En planke med dyreornamentikk i Urnes-stil i De heibergske samlinger knyttes av Roar Hauglid til Rinde-kirken. Med noen unntak later det ellers til at inventaret ble spredd for alle vinder etter rivingen. Enkelte ting skal fortsatt være å finne på gårder i distriktet.

Kirkebygg
Feios kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan i 1864 og oppført av Johannes Øvsthus, som endret enkelte detaljer i forhold til Nordans tegninger. Kirken ble innviet den 12. desember 1866 og skal for en stor del være slik den var ved innvielsen for 150 år siden. Det er en langkirke med vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. Skip og kor er tømret, mens tårn og sakristi er i bindingsverk. Antall sitteplasser er 220, ifølge Fylkesarkivet, mens enkelte andre kilder opererer med 300.

Vestfra
Vestportal
Altertavle

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen. Korgulvet er hevet et par lave trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde.

I begynnelsen stod det ved alteret et kors med grønn tekstilbakgrunn. Den nygotiske altertavlen fikk i 1883 et bilde av Jesus i Getsemane malt av Christen Brun i kopi etter Otto Mengelberg. (Originalen er i Grimstad kirke.) Prekestolen er åttekantet og står i koråpningens høyrekant. Også døpefonten er åttekantet. Kirken har fremdeles et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1913, og ifølge kirkeleksikonet har den to klokker støpt av Olsen Nauen i 1983.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står øverst (lengst sør) på kirkegården sør for Feiosvegen. En nyere og større kirkegårdsparsell ligger nedenfor (på nordsiden av) veien, og i sørøsthjørnet av denne står en liten klokkestøpul med en klokke fra 1903.

Feios kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eid kirke

Eid kirke

Bakgrunn
Nordfjordeid sies å være Nordfjords eldste kirkested etter Selje. Dagens Eid kirke ligger ganske nær fjorden og antas å være omtrent den femte i rekken. Den første kirken — en stavkirke viet til jomfru Maria — lå ved Myklebust (gnr. 44), litt lenger opp i skråningen, og var i sin tid hovedkirke for denne delen av Nordfjord. Den er nevnt i et brev fra 1322 og antas å ha blitt oppført en gang på 1100-tallet. På 1400-tallet omtales en kirke — formodentlig også en stavkirke — på nabogården Mel, og det antas at den første kirken i mellomtiden var gått med i en brann på gården Myklebust. Tidlig på 1600-tallet omtales en kirke som ny og svært fin. Trolig er denne oppført mot slutten av 1500-tallet, og det dreier seg om en tømret korskirke med sentraltårn og spir. Den ble pusset opp i 1680-årene for så å bli truffet av lynet og brenne ned i 1689. Tre år senere stod en ny kirke klar på branntomten, trolig med omtrent samme dimensjoner. Også dette var en tømret kirke med takrytter over krysset, og den hadde gallerier i tre korsarmer. Denne kirken ble revet etter at dagens kirke stod klar.

Kirkebygg
Dagens Eid kirke ble tegnet av Claus Wiese, oppført av byggmester Ole Olsen Løken og innviet av biskopen den 29. oktober 1849. Vi snakker om en laftet langkirke som ved innvielsen hadde 900 plasser. Dette er siden redusert noe; Kirkesøk opererer med 550. Kirken har tilsynetalende rektangulært skip med takrytter (åttekantet, formet nærmest som en løkkuppel) og spir midt på, men halvparten av våpenhustilbygget i vest er integrert i skipet og inneholder orgelgalleri. Det er kor i tilsvarende tilbygg i øst med sakristi i forlengelsen. Kirken har liggende panel utvendig.

Det har vært branntilløp etter lynnedslag i spiret i 1912 og 1917, og kirken er restaurert flere ganger. Det som gjør kirken til det den er i dag, er Lars Kinsarviks arbeider i 1915–16, som endret kirkerommet ganske dramatisk. Kinsarvik, som fikk hjelp av sin sønn Arne, skapte et nasjonalromantisk kirkerom med illustrasjoner på store deler av rommets vegg- og takflater, og han laget nytt inventar. Eid kirke regnes gjerne som hans hovedverk. Rosemalingen i taket ble restaurert i 1965, og det var en ny restaureringsrunde i 2000. Det har vært store avskallingsproblemer med malingen, som har vist seg vanskelig å stabilisere. I 2011–2013 ble det derfor laget en rekonstruksjon av kortaket som ble lagt utenpå den gamle takhimlingen. (Se også NRKs reportasje i forkant.)

Interiør
Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og er skilt fra det med en rekke av to søyler og to pilastre samt en lav balustrade. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Et stykke opp på korveggen er en billedfrise med tolv bibelmotiver malt av Lars Kinsarvik (motivene er hentet fra Gustave Dorés billedbibel). Det er passasje til sakristiet bak alteret. Galleritrappen går opp fra våpenhuset.

Inventar
Altertavlen til gamlekirken ble malt av Alexander Dietrichsøn Fester, visstnok før kirken stod klar (1692). Denne tavlen er gått tapt. Kunsthistorie.com ser ut til å identifisere den med det forgylte trekorset på blå bakgrunn som ble brukt som altertavle før den nåværende ble laget, men det er mulig det skyldes en misforståelse, og det var ikke spesielt vanlig på den tiden å ha et slikt forenklet kors. Tavlen fra 1849-1892 (minus korset) er forøvrig å finne bak dagens altertavle. Dagens altertavle har en kopi av Carl Blochs populære bilde Christus Consolator (Kristus trøsteren) i Sofia Albertina kyrka i Landskrona. Dette bildet finnes i en rekke norske kirker, og her er det malt av Cecilie Dahl. Rammen er opprinnelig laget i 1892 etter tegninger av Henrik Thrap-Meyer og har deretter fått ny topp og sidevanger laget av far og sønn Kinsarvik i 1915. Bildet hadde opprinnelig en henvisning til Matt 11, 28, slik det er vanlig, men denne ble overmalt i 1915. Fylkesarkivet har (eller hadde) et eget oppslag om altertavlen.

Prekestolen ble skåret av Arne Kinsarvik og malt av Lars Kinsarvik i 1915. Stolen har seks utskårne treskulpturer i rundbuer: Kristus, Paulus (med sverd) og muligens evangelistene. Lars Kinsarvik har stått model for figuren nærmest oppgangen, som muligens forestiller Matteus. Døpefonten er fra 1885 og ble malt av Lars Kinsarvik i 1915. Et dåpsfat i messing er fra slutten av 1600-tallet og ha et hamret bilde av Adam og Eva, mens dåpskannen fra 1963 er kopiert etter dåpskannen i Heddal stavkirke.

Orgelet har 21 stemmer og ble (ifølge orgelregisteret) bygget av J.H. Jørgensen i 1960. Det var i dårlig stand, men ble renovert av engelske Bower (se disposisjon) for 2,5 millioner kroner og innviet høsten 2015. Så i 2016 ble orgelet ødelagt da det ble begått omfattende hærverk i kirken. Det kan se ut til at orgelpiepene har blitt reparert etter hærverket, for Magnus Hagtvedt avla denne rapporten om orgelet i 2018. Gamleorgelet fra 1898 er nå å finne i Eikefjord kirke. To kirkeklokker er fra 1700, støpt av Simon Henrichsøn i Bergen med smeltet bronse fra branntomten. En tredje klokke ble støpt i Tyskland i 1903.

Kirkegård
Kirkegården omgir kirken. Like inntil kirken står gravminnet for presten Niels Nielsen Dahl. Det gjøres også et nummer av at Edvard Munchs onkel og navnebror, som også var maler, er gravlagt her. Et stykke lenger sør i Nordfjordeid sentrum er en minnebauta over ofre for napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet. Sørvest for kirken utenfor kirkegården står et relativt stort hus som ser ut til å være kirkestue/servicebygg. Der er det også bårerom. Opplysningsvesenets fond har et bilde av prestegården.

Eid kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Borgund kirke

Borgund kirke

Bakgrunn
Borgund stavkirke var for liten etter at kirkeloven av 1851 krevde at 3/10 av menigheten skulle få plass i kirken. Den driftige sognepresten Henning Frimann Dahl argumenterte for at det var det offentliges ansvar å skaffe menigheten en ny kirke, samtidig som det var viktig å ta vare på stavkirken som den nasjonalskatten den var. Ny kirke ble finansiert med 2/3 gjennom Fortidsminenforeningen og 1/3 fra kommunen, og Fortidsminneforeningen fikk overta stavkirken. Riktignok førte uenigheter omkring uventede utgifter til at overdragelsen av eiendomsretten til stavkirken skjedde først i 1877. Christian Christie tegnet en stavkirkeinspirert kirke som ble plassert like sør for stavkirken. Byggmestre var F. Gade og C. Aghte. Det er den gamle kirkegården rundt stavkirken som fortsatt er i bruk, og de to kirkene deler også klokkestøpul. Kirken ble innviet den 28. august 1868 av Frimann Dahl. Den har 175 sitteplasser, ifølge Fylkesarkivet og Kirkesøk, mens et par andre kilder opererer med 150.

Kirkebygg
Kirken har sterke fellestrekk med stavkirker med hevet midtrom (som Borgund) og er en slags basilika der de lave sideskipene (i skip og kor) har takoverbygg som svalgangene på stavkirker. Over disse er det store vinduer. Koret har apsis, og ut fra koret er det to tverrstilte sakristier: prestesakristi i sør og dåpsventerom (tidligere konehus) i nord. Foran vestinngangen er det svalgang. Takene var opprinnelig tekket med spon, men fikk skifer i 1886 etter krav fra menigheten. På mønekammene er det kors istedenfor stavkirkens dragehoder. Den lille takrytteren har ingen klokker; de er jo i støpulen. Kirken har hatt forskjellige farger gjennom tidene. Det tok tyve år før den ble malt første gang utvendig og innvendig. Utvendig ble den da brungul med mørkere listverk. Rødfargen stammer fra 1965, og i 1984 fikk den okergul staffering på hjørner, kanter mm., men dette er fjernet igjen på 2000-tallet.

Borgund kirke

Interiør og inventar
Den første interiørmalingen skal ha vært dominert av blekblå farger. Dagens interiørfarger med gule veggflater og brunrøde konstruksjonselementer med noe blått stammer fra 1964. John Christian Elden påpeker i artikkelen om kirken i bokverket «Kirker i Norge» at mange av de konkrete innvendige konstruksjonsdetaljene er påvirket av den tyske arkitekten Georg Gottlob Ungewitter. At bærende konstruksjonsdeler fremheves slik, er også et tegn i tiden og noe vi ser mye av i nygotikken.

Kirkerom
Kor
Orgel

Som altertavle har kirken et rødt krusifiks med forgyllet kristusfigur. Dette antas å være laget av Brynjulf Bergslien og forært til kirken av arkitekten. Prekestolen har et malt kristusmonogram. Også døpefonten er på alder med kirken, og den har fat og mugge i messing, sistnevnte fra 1949. En femarmet messinglysekrone er fra 1400- eller 1500-tallet.

Prekestol
Alter med kors
Døpefont

Orgelet er bygget av August Nielsen i 1878 og ble overtatt fra Haug kirke på Ringerike i 1963 og montert i kirken her av J.H. Jørgensen. Det er senere restaurert i 1983 og 1996. I kirken finnes også et gammelt harmonium.

I støpulen er det to klokker: én fra 1865 (fra Laxevaag Værk) og én fra 1978 (Olsen Nauen). I tillegg oppbevares en klokke fra slutten av 1200-tallet som sprakk i 1960, i kirken.

Borgund kirke 1
Borgund kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vangen kirke

Vangen kirke

Bakgrunn
Vangen kirke på Aurlandsvangen er Sogns største steinkirke med en samlet lengde på over 28 meter. Med dagens bebyggelse kan det kanskje være vanskelig å forestille seg, men kirken hadde strandtomt en gang i tiden, som naturlig var i en tid da det var vel så vanlig å ferdes til vanns som til lands. Kirken er i gotisk stil og er oppført på 1200-tallet, men kildene er litt uenige om akkurat når på 1200-tallet. Det ble imidlertid feiret 800-årsjubileum i 2002. Eldste skriftlige vitnesbyrd er ikke eldre enn fra 1498, og byggehistorien er ikke godt kjent. Kirken skal være oppført i to omganger med koret før skipet. Fylkesarkivet påpeker slående likheter mellom sørportalen her og i Vangen kirke på Voss (ferdig 1277) samt bruk av tre vinduer i østveggen og andre likhetstrekk, og det er mulig at samme håndverkere arbeidet ved de to kirkene.

Vestfra

Kirkebygg
Kirken er enkel og stilren og oppført med kistemur, mens det er brukt kleberstein i hjørner og åpninger. Den er hvitkalket. Tre portaler (vestportal i skipet, sørportaler i skip og kor) samt fem vinduer (de tre østvinduene i koret samt vest- og nordvinduet i skipet) er opprinnelige, mens de store rundbuene sørvinduene er resultater av senere utvidelser. Portalene ble riktignok skadet ved omhengslingen etter brannen i Grue kirke. Et våpenhus av tre i vest ble revet i 1926, da kirken ble restaurert (under ledelse av Johan Lindstrøm og med Domenico Erdmann som ansvarlig for fargerestaurering, skjønt Norges kirker opererer delvis med 1928). Tidligere var kirken blitt restaurert i 1860–61.

Vestportal
Sørportal
Korportal

Interiør og inventar
Innvendig har kirken vestgalleri med oppgang på begge sider rett innenfor inngangen. Det har også vært gallerier langs skipets nord- og sørvegg. Kirkerommet er høyreist med hele 18 meter opp i gavlen, og korbuen er med sine ti meter blant de høyeste i landet. I den har det tidligere stått et lektorium med oppgang i muren, men denne trappen er nå gjenmurt. Øverst i korbuen henger et krusifiks fra 1920-tallet. Det har tidligere vært flat takhimling, men den ble fjernet ved restaureringen i 1926. Da kom et par kvadratiske vinduer på skipets østgavl til syne. De fungerer nå som lysåpninger. Tidligere var de for loftsvinduer å regne.

Mot koret
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Koret er svært stort og som sådan en typisk representant for Norges katolske tidsalder. Et annet minne fra katolsk tid er vievannskaret ved vestportalen, som faktisk er bevart. De nevnte østvinduene i koret fikk glassmalerier laget av Emanuel Vigeland i 1926, i likhet med skipets nord- og vestvindu.

Altertavle
Altertavle (1926) av Anton Lang. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Ifølge «Norges kirker» er alteret trolig fra restaureringen i 1926, mens Kunsthistorie.com sier at det er bevart fra middelalderen. Fylkesarkivetet omtaler et skinnbrev som er funnet i det gamle alteret og så har gått tapt i 1860-61, så det er mulig det er gjort noe med alteret. Uansett: Dagens altertavle er en 1900-tallsversjon av middelalderens alterskap og skal være fra 1926. Frem til da hadde et alterbilde malt av Christen Brun dekket til mye av korvinduene. Det henger nå på korets nordvegg, og motivet er Nedtagelsen fra korset, kopiert etter Rubens. Oppå alterskapet står utskårne skulpturer laget av Anton Lang.

Prekestolen i renesseansestil er fra tidlig på 1600-tallet og er plassert mot skipets østvegg inntil korbuen. Den har sekskantet grunnflate og fire fag med fyllinger med bueportaler. Stolen har vært malt om flere ganger og blitt restaurert, og den har vært flyttet rundt i kirkerommet. Oppgangen er fra restaureringen på 1920-tallet. Himlingen ble utført av Sjur Olsen i 1708–10.

Den opprinnelige klebersteinsdøpefonten er nå i Bergens museum. Den nåværende døpefonten er også i kleberstein og er fra 1928. Den er åttekantet og bærer (som i gamle dager) giverens navn (prost E.P. Juul). Fat og mugge ser ut til å være av messing. Tidligere har det også vært dåpshus (fra 1696–98).

Kirken har et par epitafier, hvorav det ene er ganske spesielt og fremstår som en appell om hevn fra enken etter kjøpmann Niels Michelsen fra Bergen. Han druknet i 1613 på en handelsreise og ble gravlagt ved kirken, men ifølge enken var det ikke snakk om en ulykke. Det henvises til salme 109, 17. vers.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet fra koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Orgelet er fra J.H. Jørgensen. Fasaden antas å være tegnet av Johan Lindstrøm og skulpturarbeid utført av Anton Lang. De to kirkeklokkene er avbildet i «Norges kirker», som også skildrer og avbilder mye annet inventar.

Kirkegård og omgivelser
Først på 1800-tallet ble det anlagt kirkegård på Aurlandsvangen (innviet av Johan Nordahl Brun i 1806). Det kan ha hengt sammen med at Rygg kirke (revet på 1500-tallet) var Aurlands hovedkirke før Vangen, som altså var annekskirke i sin tid. Kirken har ikke noe tårn, men klokkene henger i en støpul nordvest for kirken. Før 1928 skal de ha hengt vest i skipet. På kirkegården er en minnestein over Absalon Pederssøn Beyer. I kirkegårdsmuren et stykke sørøst for kirken er et servicebygg som blant annet inneholder bårerom og toalett. Statkart (Norgeskart) har avmerket en klokkergård cirka halvannen kilometer nordøst for kirken, mens Opplysningsvesenets fond har et bilde av en prestebolig i boligfeltet over Aurlandsvangen.

Støpul
Minnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden