Åros kirke

Åros kirke

Åros kirke i Røyken (fra 2020 i Asker kommune) minner i sitt ytre ikke så rent lite om Filtvet kirke i Hurum. Og det er ingen tilfeldighet, for arkitekten er den samme, nemlig Alfred Christian Dahl. Opprinnelig var det ment å være et bedehus, på grunn fra gården Lille Åros, gitt av Fredrik Flater. Innen man var ferdig, hadde man imidlertid gjort kapell av det, og det ble innviet den 28. juli 1903. I dag har bygget sitt eget sogn og tituleres som kirke.

Kirken er en laftet langkirke med 150 plasser, ifølge Kirkesøk, mens det ifølge en tidligere side hos fellesrådet bare er hundre plasser. Skipet er rektangulært, koret omtrent kvadratisk og noe smalere, og bygget har tegltekket saltak. Det er sakristier på begge sider av koret og våpenhus i vest. Tårnet er en takrytter nær vestenden av skipet. Under kirken er det bårehus med utgang i nord. Kirken slik den fremstår i dag, er et resultat av endringer etter planer av Ragnar Nilsen i 1963–65, da bygget fikk utvendig tømmermannsbekledning. Veggene er beiset på innsiden.

Bondeblått går igjen i en god del interiør og inventar. To tidligere altertavler er erstattet med et alterkrusifiks skåret av Anthon Røvik, og det er et vindu med glassmalerier på fondveggen i koret, utført av Bjarne Strand. Disse er fra oppussingen i 1963–65 og erstattet tidligere glassmalerier. Et tidligere alterbilde av Jesus i Getsemane malt av Paul Widerøe henger på korets nordvegg. Kirken har en åttekantet døpefont i tre og en prekestol i samme stil. Nye benker ble installert i 1963-65. På orgelgalleriet i vestenden står det et Jørgensen-orgel fra 1965 (6 stemmer, 2 manualer). Nåværende kirkeklokke er fra 1907 fra O. Olsen & Søn. Kirken med inventar er beskrevet mer detaljert i Norges kirker.

Kirkegården ble innviet i 1916 og utvidet i 1941. Ifølge fellesrådet er kirkegården så full at det ikke lenger er anledning til nye kistebegravelser, men det er ledige urneplasser.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Alvdal kirke

Alvdal kirke

Bakgrunn
Alvdal tilhørte tidligere Tynset prestegjeld, men ble sammen med Nedre Folldal utskilt som eget prestegjeld i 1863. (Ved årsskiftet 1864/65 ble Øvre Folldal overført til Lille-Elvdalen, som det da het. Folldal ble utskilt som egen kommune i 1914.) Dagens Alvdal kirke er ikke stedets første. En kirke viet til st. Nikolas ble oppført i 1639. I 1709 ble det bygget ny kirke på samme sted, men den ble visstnok ikke tatt i bruk før i 1715, og det var ingen formell innvielse. Alvdalkirken dekket på den tiden også Nedre Folldal, til Folldal fikk egen kirke i 1751. Disse to første kirkene lå ved Randmælen.

Kirkebygg
Dagens kirke er en tømret langkirke som ifølge Kirkesøk har 450 sitteplasser. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch og oppført i 1855–61 på et nytt kirkested. Kirken og kirkegården ble innviet den 12. oktober 1861. Karakteristisk for kirken er at skipets midtparti er litt høyere og bredere enn resten. Kirken har et ganske karakteristisk vesttårn, og den har tre gallerier. Kirken fikk utvendig panel og maling i 1867. Etter innvielsen er det naturligvis foretatt en rekke reparasjoner og istandsettinger, ikke minst til hundreårsjubileet i 1961. Det er også innredet bårerom under sakristiet.

Inventar
Altertavlen er fra 1882 og ble laget av Carl Frithjof Smith. Bildet viser Jesus i Getsemane, og vi ser en engel som nærmer seg med en kalk. Bildet er også kopiert til Landvik kirke i Grimstad. Tidligere hadde man brukt et stort trekors, etter at altertavlen fra gamlekirken ble noe skadet under rivingen. For øvrig fikk kirken nytt alter i 1986. Prekestolen ble laget i 1861 av en lokal kunstner. Døpefonten i kleberstein er fra 1930-tallet, og det finnes også dåpsfat med kanne.

Kirken har hatt flere orgler. Det første ble anskaffet i 1884. Det hadde fem stemmer, manual og pedal og kom fra August Nielsens eftf. (Olsen & Jørgensen). Etterhvert vokste det frem et ønske om et større orgel, og etter noe frem og tilbake kjøpte man inn et nytt Jørgensen-orgel med tolv stemmer, to manualer og én pedal og solgte det gamle til Folldal. Det nye orgelet ble innviet den 12. mars 1922. I 1976 kom man frem til at orgelet burde skiftes ut, og den 14. september 1980 ble et 16 stemmers orgel fra Bruno Christensen innviet. I 2013 fikk kirken et digitalt kororgel etter å ha mottatt en pengegave.

Kirken har to klokker, etter at det opprinnelig ble overført tre fra de forrige kirke. Den store ble laget av Griproanus i Amsterdam i 1740. Den lille er fra 1778. Den aller største klokken som ble overført, fikk en brist i 1881 og ble solgt til et klokkestøperi.

Kirken har en rekke kirketekstiler laget av lokale kunstnere og noe gammelt kirkesølv.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården var opprinnelig omgitt av steingjerde. I 1902–03 ble det meste av dette erstattet med stakitt, men det står igjen enkelte deler, så som mot parkeringsplassen. Det vil neppe overraske noen av Kjell Aukrust er begravet her. Prestegården ble tatt i bruk like etter 1870. Den ble fredet i 1990.

Alvdal kirke feiret 150-årsjubileum i mai 2011.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eidskog kirke

Eidskog kirke

Bakgrunn
Selv om Skotterud i dag er kommunesentrum i Eidskog, har Matrand vært kirkested siden middelalderen. Bygningselementer ble avdekket ved utgravninger i 1965, og det skal dreie seg om to forskjellige stavbygg hvorav det eldste muligens ble reist rundt overgangen mellom 1000- og 1100-tallet. Kirken er omtalt i Håkon Håkonssons saga, i forbindelse med Håkons reise til Värmland i 1225. Denne skal ha brent like etter Svartedauden, og kirke nummer to, som var større, omtales bl.a. i Biskop Eysteins jordebok (1394). Middelalderkirkene var viet til Olav den hellige, som skal ha hvilt her under en flukt til Sverige i 1028.

Kirkebygg
Dagens kirke er fra 1665. Det er en laftet korskirke oppført av byggmester Knut Mortensen. Han hadde noen år tidligere oppført den noe mindre Kvikne kirke, og samme mønster er fulgt. Det etterhvert noe skjeve sentraltårnet ble oppført av Oluf Wernersen (sønn av Werner Olsen) i 1681. Kirken var opprinnelig upanelt, men har fått stående panel. (Fra 1814 til 1856 var det synlige kulemerker i panelet etter trefninger under krigen.) Taket var opprinnelig spontekket, men er nå (siden 1856) tekket med skifer. Antall sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 350.

Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor vestinngangen. Korområdet er i østre korsarm og fremstår som et lavt podium hevet et lite trinn over resten av kirkerommet. Alterpartiet er enda et trinn høyere, og det er galleri bak alteret.

Inventar
Kirken har rester av en barokk altertavle fra 1667, med et krusifiks der Kristus bærer kongekrone snarere enn tornekrone, som er det vanlige. Restene er montert mellom et søylepar under galleriet og er tatt ut av en tavle som tidligere omgav den.

Prekestolen er i koråpningens venstrekant. Døpefonten i kleberstein er fra 1100-tallet. Den har en billedfrise om Sigurd Fåvnesbane. Et døpefat i messing (med inngravert bilde av syndefallet) ble gitt i gave til kirken i 1682.

Et Olsen & Jørgensenorgel fra 1898 ble restaurert i 1974. Av de tre kirkeklokkene er én fra middelalderen. I våpenhuset er en gammel minnetavle som nokså detaljert gjør rede for en sponsors bidrag til oppussing av og inventar til kirken. Det finnes også en utstilling av mynter og andre gjenstander fra nevnte arkeologiske utgravninger.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg et stykke nordover langs østsiden av Vrangselva. Like vest for kirken står et krigsminnesmerke for en som falt i Østre Gausdal. Prestegåden er et lite stykke vest for kirken, vest for riksvei 2 og Rødbergvegen (fylkesvei 331). Folkestua er imidlertid flyttet derfra til like ved siden av kirken. Den fungerte en periode som grendeskole, kirkestue og kommunehus. I dag huser den et skolemuseum.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Folldal kirke

Folldal kirke

Bakgrunn
Folldal vokste frem omkring Folldal Gruver (nedlagt 1993). Stedet fikk sin første kirke på 1700-tallet: Søknad om bygging ble inngitt i 1746, og kirken ble oppført fra 1747 og innviet den 5. desember 1751. Dette var en tømret korskirke som lå på samme sted som nåværende kirke, ved Krokhaug, like sørøst for tettstedet Folldal. Denne kirken ble vedlikeholdt og reparert utover 1800-tallet, og kirkegården ble utvidet.

Etterhvert vokser det frem et ønske om ny kirke. Sognestyret vedtar dette i slutten av 1875, og kommunestyret i Lille-Elvdalen (nåværende Alvdal og Folldal) behandler saken i 1876. Saken går videre til departementet, og man tar kontakt med arkitekt Henrik Nissen, som tegner ny kirke. Det sies at dette bare tar en måned, for Nissen opererer med typetegninger som justeres litt ut fra lokale behov. Det er da også likhetstrekk mellom Folldal kirke og andre Nissen-kirker i området (som Vingelen og Atneosen). Det kreves endringer for å gjøre kirken noe mindre og billigere. Tegningene blir godkjent i april 1879, gamlekirken blir revet i 1881 og arbeid med ny grunnmur og ny kirke tar til. Det fortelles imidlertid at byggmesteren, Hans Johnsen fra Røros, ikke følger tegningene til punkt og prikke. For eksempel nøyer han seg ikke med ett sakristi, slik det er stilt krav om, og det lages også rom på begge sider av tårnet, slik at det blir symmetrisk, men skipet blir noe smalere og kortere enn opprinelig plan.

Kirkebygg
Dagens Folldal kirke er en tømret langkirke som ble innviet den 18. oktober 1882, etter byggestart i april samme år. Noe småarbeid gjenstod riktignok ved innvielsen. Kirken har ifølge Kirkesøk 320 sitteplasser. Skipet er rektangulært, og det er et rett avsluttet kor i øst omgitt av sakristier. Kirken har vesttårn omgitt av trappehus, med våpenhus i tårnfoten og et lite takutbygg utenfor. Spiret skal være laget av Peder P. Husom, gulvet av et par lokale snekkere og kirkebenkene visstnok på dugnad. Benkene hadde hattehyller under setet, men disse ble fjernet ved en restaurering i 1975, og dermed forsvant muligens mange av navnene til dem som hadde laget dem. Mange benker ser imidlertid ut til å være laget av far og sønn A.J. Bækken og J.A Bækken, hvis navn er å finne under disse benkene.

Kirken fikk ytre panel i 1886 og ble malt utvendig i 1895. I 1903 ble den malt innvendig. Kirken ble restaurert i 1923-34. I 1924 malte Ragnvald Einbu kirken innvendig, med hjelp fra Olaf Simenstad. I 1928 laget Einbu lysekroner til kirken. Kirken ble malt rød utvendig i 1939 og hvit igjen i 1975 i forbindelse med en større restaurering der også panelet ble byttet ut. Strøm ble lagt inn først i 1956.

Inventar
Til innvielsen fikk kirken en altertavle med bilde av Jesus og Maria som gave fra presten Nils Skavang, men høsten 1900 restaurerte man og satte inn den gamle altertavlen fra forrige kirke. Den var i sin tid var overtatt fra Listadkirken, forgjengeren til dagens Sør-Fron kirke, uten at det ser ut til å være kjent hvordan den fant veien til Folldal. Tavlen ble laget av Johannes Skraastad, bruskbarokkens siste store mester, i 1676. I 1882 hadde denne vært skrøpelig og manglet figurer. Dekorasjonsmaler Albert Tønnesen og treskjærer Johannes Skaanes restaurerte tavlen, trolig med Vågå-tavlen som forbilde, for plasseringen av evangelistfigurene ble endret i samsvar med denne. Billedskjemaet er kjent: I midten ser vi (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten, med en figur av den triumferende Kristus øverst. Rundt dette er det figurer av de tolv apostlene med attributter og ellers de fire evangelistene og Moses og Aron. Blant apostlene har Mattias tatt Judas’ plass, hvilket ikke er uvanlig. Det er litt vanskelig å fastslå hvem enkelte av apostelfigurene er.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Førstnevnte er skåret av Ole Pederson Odtrøen og Ole J. Dalen.

Ved innvielsen i 1882 hadde kirken et harmonium fra J. Estey & Co i Brattleboro, Vermont — i sin tid verdens største orgelfabrikk. I 1922 kjøpte man Alvdal kirkes gamle orgel fra 1884, et pipeorgel med fem stemmer. Det ble montert av J.H. Jørgensen, som ved samme anledning leverte det nye orgelet til Alvdal. Dette er siden skiftet ut, men oppbevares fortsatt. Det sies at det trenger restaurering, men at piper og de fleste mekaniske deler er i god stand. I 1970 ble det installert et 13 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

De to kirkeklokkene er fra 1754, fra Johan Barthold Holtzmann i København.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. I 1898 ble det meldt om problemer med å holde krøtter borte fra kirkegården, og det ble da laget to støpejernsporter til muren som fremdeles brukes i dag. Et uthus ble oppført i 1930, og det ble innredet bårerom under kirken i 1948–49. Kirkestue ble tegnet av Mauritz Sundt-Hansen og oppført med Magne Engvoll som byggmester i 1953. Den ble innviet den 31. januar 1954.

Kirken feiret hundreårsjubileum i 1982, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hamar domkirke

Hamar domkirke

Bakgrunn
Etter at Hamars middelalderdomkirke ble ødelagt av svenskene i 1567, under Den nordiske syvårskrig, gikk det tilbake med Hamar. Kaupangen forsvant, og bispedømmet ble slått sammen med Oslo.

Det som ble til det Hamar vi kjenner, fikk bystatus i 1849. Byen sognet til Vang kirke, men mange syntes avstanden var for stor, og sogneprest Paul Winsnes holdt periodevis fra 1850 «gudelige foredrag» i leide lokaler i Hamar. Fra 1860 hadde man en avtale om at kirkesøkende fra Hamar kunne benytte 3–4 stolrader i Vang kirke mot godtgjørelse fra bykassen til Vang menighet. I 1864 stod Hamar kretsfengsel ferdig, og lokaler der ble brukt som kirke, noe ikke alle fant passende. Det hadde siden 1850-årene vært innsamlingsaksjoner med sikte på å bygge ny kirke, og det var avsatt tomt litt utenfor bybebyggelsen.

Hamar bispedømme ble vedtatt gjenopprettet den 22. juni 1863, etter at regjeringen opprinnelig hadde gått inn for Drammen som nytt bispesete, og Lillehammer hadde også fremmet sitt kandidatur. Dette skjedde i en tid da man ennå ikke hadde noen kirke i Hamar, så vi får anta at det var dyktige lobbyister i sving som visste å spille på historien. Selv etter vedtaket tok det tid å få i gang byggingen. Strengt tatt hadde man vel ikke råd til det, og de ansvarlige gikk flere runder med arkitekten, H.E. Schirmer, for å få ham til å forenkle planene og kutte kostnader. Lånesøknad ble omsider innvilget, og byggingen startet våren 1864. Byggmester var Herman Frang, og kirken ble innviet den 15. desember 1866.

Kirkebygg
Domkirken er en langkirke i hvitpusset tegl med orientering nesten fra sør til nord (nord-nordøst). Størrelsen er beskjeden — mindre enn Vang kirke, for eksempel — og kirken går for å være Nordens minste domkirke. Det kan synes som om det tok en god stund før man faktisk kalte den domkirke, og gjennom mye av kirkens historie har man hatt en følelse at den har vært litt liten og enkel for en domkirke. Det har vært flere forsøk på å gjøre noe med dette. Det kom etterhvert til et dåpssakristi på østsiden (opprinnelig utelatt for å spare penger). Ellers var det for det meste snakk om oppussing i det stille. Rundt 1900 ble det utført større reparasjonsarbeider, og korbuen — som opprinnelig var tredelt — ble forenklet til den formen den har nå. På 1920-tallet henvendte et medlem av menighetsrådet seg til arkitekt Harald Bødtker og fikk ham til å utarbeide planer for en utvidet domkirke med sideskip. Hamars myndigheter nektet imidlertid å betale for oppdraget, som ikke var klarert, og saken ble svært pinlig for menighetsrådet. Bødtkers planer ble aldri gjennomført, men ble forsøkt fremmet ved senere anledninger.

Endringer
Utvendig har vel ikke endringene vært veldig dramatiske, men det innvendige har vært endret flere ganger. Koret ble utsmykket — blant annet med glassmalerier — av Enevold Thømt frem mot byens 75-årsjubileum i 1924. Thømt dekorerte korbuen i 1930 og foreslo farger til kirken, som ble malt innvendig (skip, inngang og dåpssakristi) ved samme anledning. I løpet av 1930-årene ble det innlagt elektrisitet og vann og avløp osv. Utvendig fikk kirken en ansiktsløftning senhøsten 1949, da pussen ble restaurert i forbindelse med byens hundreårsjubileum.

Den største metamorfosen kom i 1952–54, da kirkens indre ble endret dramatisk. Arbeidet ble ledet av Arnstein Arneberg etter initiativ fra biskop Kristian Schjelderup. Arneberg forenklet det visuelle inntrykket. Ikke minst ble takstolene, som tidligere var kirkens fremste visuelle utsmykning, nærmest pakket inn, biskopbildene mellom vinduene ble flyttet og veggene gjort rene og hvite. I koret ble takstolene helt skjult, mens skipets tak fikk et hevet midtparti — omtrent som i en treskipet kirke — med takmalerier av Arve Hagen etter Arnebergs forelegg. I taket avbildes evangelistene, Den hellige ånd og en musiserende engel. Hagen malte også korsfestelsebildet over korbuen, og han malte veggene i koret. Sistnevnte ble tildekket og overmalt på 1970-tallet, men avdekket og restaurert i 2006. Inngangsdøren, som er tegnet av Arneberg, kom også til ved den store ombyggingen. Den restaurerte kirken ble innviet 9. mai 1954.

Inventar
Den opprinnelige altertavlen hadde et bilde malt av Christen Brun i nær kopi etter Edvard Steinles bilde til Oslo domkirke. Motivet viste Jesus i Getsemane. I stedet fikk domkirken en altertavle malt av Henrik Sørensen. Hovedbildet omtales ofte som Den nordiske Kristus. Skikkelsen har kort, lyst hår og er skjeggløs, og vi ser ham i det øyeblikket han bryter dødens lenker. Bildet til venstre kalles Verdensmisèren og viser en angsfylt mor med barn på fanget som strekker armene opp til trøst. Bildet til høyre viser Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse ute på åkeren ved Tune i Østfold.

Alterringen ble skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret det meste av prekestolen etter tegninger av Arnstein Arneberg, men Ragnhild Butenschøn har laget engelen på toppen av himlingen. Grunnformen i prekestolen og himlingen er åttekantet, og stolen har fire felter med dekorasjoner som vender mot menigheten, hvorav det ene har bilde av Frans av Assisi (formgitt av Butenschøn, ifølge boken «Hamar domkirke 125 år»). På de tre andre er det bladkranser med fugler. Prekestolen står nå til høyre for korbuen — før ombyggingen var det prekestol på motsatt side — og den har dør inn til sakristiet. Det er vel grunn til å tro at man har byttet om på dåpssakristi og prestesakristi i forhold til slik det var opprinnelig.

Døpefonten (i granitt) står til venstre for alteret, nær det som formodentlig er dåpssakristiet. Døpefonten er blant de få inventargjenstandene som ble beholdt gjennom ombyggingen, ifølge kirkeleksikonet, skjønt Digitalt museum har flere bilder av det som skal være en tidligere døpefont.

Kirken fikk sitt første orgel i 1880, fra August Nielsen i Kristiania. Dette ble i 1925 skiftet ut med et 28 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. I 1966 ble orgelet bygget om og utvidet til 35 stemmer med tre manualer av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Fasaden fra 1925 brukes fortsatt. Orgelet ble i 2017 meldt å være i dårlig stand, og i november ble det meldt at nytt orgel skal anskaffes innen fem år. I 2018 ble det utlyst anbud. Senere er det meldt at nytt orgel skal bygges av tyske Weimbs Orgelbau og stå klart i 2022. Kirken har også et kororgel bygget av Ryde & Berg. Det ble gitt som gave fra Hamar kommune i forbindelse med bispedømmets 850-årsjubileum i 2003. Ellers finnes et konsertklaver (Petrof) anskaffet i 2009.

De to kirkeklokkene er fra 1866 (Anders O. Holte, Toten) og 1901 (O. Olsen & Søn).

Blant utsmykning ellers kan nevnes maleriet «Uendelig reise» av Kjell Nupen (innkjøpt i 2009 og plassert under orgelgalleriet) og et billedteppe av Grethe Lein Lange, «Maria i torneskog», som henger til venstre for korbuen. Tidligere nevnte bispebilder henger forresten i kirken fortsatt, men nå under orgelgalleriet, der de ikke virker like dominerende.

Kirkegården er ikke umiddelbart inntil domkirken, men litt lenger nordøst, ved krematoriet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hanestad kirke

Hanestad kirke

Bakgrunn
Hanestad ble i sin tid utskilt som kapellsogn fra hovedsognet Øvre Rendal. Kirken ligger ca. 500 meter øst-nordøst for Hanestad stasjon, i Glomma-dalføret snarere enn i selve Rendalen. Byggingen ble finansiert med gaver.

Kapellet ble tegnet av Carl Berner rundt 1919–20. Byggmester var Kristoffer Brændhagen fra Romedal, og spir og takrenner ble utført av smeden J.H. Hansen. Fundamenteringen startet i 1920 og laftingen i 1922. Underveis sprakk budsjettet, og det måtte hentes inn mer penger. Kapellet ble innviet først den 19. desember 1926. Bygget tituleres fra 1997 som kirke.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet langkirke med 180 plasser: rektangulært skip, kor i samme bredde, smalere og lavere sakristiforlengelse (prestesakristi og dåpsventerom) samt vesttårn. Også tårnet er laftet helt opp til klokkeetasjen, som har panel. Stilen er relativt nasjonalromantisk, med stilelementer herfra og derfra (vi kan kanskje kalle det eklektisk), men det hele fremstår som svært gjennomført. Det antas at det meste av inventaret er tegnet av arkitekten. Kirken har galleri.

Interiør og inventar
Innvendig er mye av dekormalingen utført av Lars Berger fra Øvre Rendal, som også malte porter og vinduer utvendig. Alterbildet er malt av Charles W. Strøm i 1937 og kan vel kalles en slags renessansepastisj. Bildet viser Jesus med barna. Altertavlens innramming er mer nybarokk med eksotiske innslag. Akantusvingene på den ble skåret av Gunnar Inseth i 1936–37.

Prekestolen er hovedsakelig i nyrenessanse og har en uvanlig høy himling (med elektrisk belysning). En lesepult på motsatt side i forhold til prekestolen ble laget av Danckert Krohn-Holm i 1988, men er holdt i samme stil som inventaret ellers. Den er, om jeg har forstått rett, malt av snekkerens far, som bærer samme navn som sønnen. Benkevangene har markerte arkitektoniske former (renessanse). Messinglysekronene antas å være fra 1926. Orgelet er fra Jørgensen og er asymmetrisk plassert på galleriet. Det har nybarokk dekor. Orgelet har behov for restaurering ifølge foredrag fra bispevisitas i desember 2010.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegård, men det er enn så langt bare på sørsiden det er graver. I 2006 pågikk et prosjekt med fotografering av gravsteiner, og resultatet er utgitt på søkbar CD.

Hanestad kirke

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 230–231
  • Hanestad kirke 1926-2006 (Jubileumshefte utgitt av Hanestad menighetsråd, 2006)
  • Hanestad.com
  • Aslaug Sikveland Haugen: Kirker og kirkeliv i Øvre Rendal, i anledning Øvre Rendal kirker 250 år 1759–2009 (Øvre Rendal menighetsråd, 2008), s. 74–78
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 614
  • Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Narbuvoll kirke

Narbuvoll kirke

Narbuvoll kirke i Os kommune er Nord-Østerdals eneste steinkirke. Det dreier seg om en langkirke med vesttårn tegnet av Chr.H. Grosch. Kirken ble bygget på grunn gitt av Engebret Mikkelsen Østigård (eller Ingebret Mikkelsen Narbuvoll, som det står på et skilt ved kirken; han døde halvannen måned etter innvielsen), og byggmester var Knut Skancke. Kapellet (som det da var) ble innviet to dager etter Os kirke, den 2. oktober 1862. Før et sidegalleri ble revet, hadde kirken rundt 200 plasser. I dag har den rundt 150.

Kirken ble omfattende pusset opp til hundreårsjubileet i 1962. Det ble også utført utvendige arbeider på 1970-tallet og innvendig på 1980-tallet, og i 2010 ble det blant annet installert automatisk ringeanlegg (fra Olsen Nauen) og lukeåpnere, slik det fortelles i menighetsbladet. Dette skjedde i forkant av 150-årsjubileet i 2012, da det ble utgitt jubileumsbok. For øvrig ble det ugitt slike skrifter også i 1962 og 1987.

Interiør og inventar
Koråpningen er spissbuet, og det er et rundt vindu på korets fondvegg, bak og over altertavlen. Alterbildet (fra 1865) ble malt av John Johnsen Osgjelten og viser den korsfestede Kristus, med Maria sittende i sorg ved korset og en hærskare av engler i bakgrunnen. Under bildet står følgende tekst: «Fader, i din Haand overgir jeg min Aand» (salme 31, 6). Tavlen ble gitt av Ingeborg Holden.

Prekestolen (til høyre for koråpningen) har åttekantet grunnform og rektangulære fyllinger med dekorativt mønster. Døpefonten står like ved siden av prekestolen og har form som et bord der kummen utgjør en fordypning. Den er utført av Høs-Knut og ble skjenket av lensmann Jon Skogstad. På motsatt side av koråpningen er en lesepult og i skipets nordøstre hjørne en lukket benk.

Det er orgelgalleri over inngangen i vest. Et harmonium ble tatt i bruk i kirken i 1906 og befinner seg nå i den gamle skolen i Tufsingdalen. I 1912 overtok Narbuvoll orgelet fra Os kirke, uten at det fremgår klart av litteraturen hva som ble gjort for å sette det i stand. Orgelet viste klare svakheter under krigen, og i 1949 anskaffet man et lite orgel som erstatning. Dette viste imidlertid seg lite egnet til formålet og ble lite brukt. På midten av 1960-tallet ble det solgt, og man gikk i gang med å få restaurert gamleorgelet. Etter problemer med restauratøren fikk man tilbake orgelet i ubrukelig stand og endte opp med å selge det til J.H. Jørgensen, som bygget nytt orgel til Narbuvoll. Det ble installert i 1974, uten at nærmere detaljer fremgår av undersøkt litteratur. (Gamleorgelet ble senere etter noe om og men kjøpt tilbake til Os kirke, der det aldri ble brukt etter innvielseskonserten i 1981.)

Kirken sies i jubileumsheftet å ha to kirkeklokker, hvorav den ene ble gitt av Rasmus Holden (som også bidro til driftsbudsjettet). Det fortelles at den ene klokken sprakk da en finne ble begravet, og at de pårørende måtte bidra til innkjøp av ny klokke.

Kirkegård
Kirkegården er omgitt av steinmur med hvitt plankegjerde oppå, og mellom gravene finnes både bjerk og gran. Det fortelles at det nord for kirken i gamle dager fantes en vintergrav der det var mulig å nedsenke inntil fire kister midlertidig, noe som kunne være nødvendig i en tid med dårligere graveredskaper. Den ble siste gang brukt vinteren 1917–18 og er siden fylt igjen, men i 1995 ble den øverste delen gjort synlig igjen. Ved parkeringsplassen ble det i 1983–87 ble det oppført et kombinert kontorbygg / redskapshus / servicebygg med torvtak.

Kirken er normalt åpen for besøkende et par måneder hver sommer.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Roverud kirke

Roverud kirke

Roverud er et lite tettsted nord for Kongsvinger by, i det som tidligere var Brandval kommune. I middelalderen var det en kirke — Berger kirke — like nord for Roverud, men på 1600-tallet overtok Brandval som områdets kirkested, og først på slutten av 1960-tallet kom det kapell på Roverud. Roverud indremisjonsforening skjenket sitt misjonshus til Roverud kirkeforening i 1964. Det ble foretatt en større ombygging, og kapellet ble innviet av biskopen den 7. april 1969. Det har vært betegnet som kirke siden 1988, selv om den sies å ligge i Brandval sogn. Det dreier seg om en arbeidskirke i tre tegnet av Ola B. Aasness. Kirken har 140 sitteplasser.

Til altertavle har kirken et stort trekors med et alterteppe rundt. Teppet, av Eva Skarderud Jensen, har motiver fra skapelsen, den åpne graven med nagler og tornekrone og det nye Jerusalem. Prekestolen i tre kommer fra Brandval kirke, som fikk den ved ombyggingen i 1877, men som siden har tatt tilbake sin opprinnelige prekestol. Døpefonten i kleberstein er fra 1969 og har et sølvfat.

Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1975 og en kirkeklokke fra Olsen Nauen i det frittstående klokketårnet.

Det er ikke kirkegård her. Begravelser finner sted på Brandval. Derimot er det prestekontor mm. ved Roverud samfunnshus.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stange kirke

Stange kirke

Bakgrunn
Stange kirke er omtrent tre kilometer vest for tettstedet , mellom en rekke storgårder og med utsikt til Mjøsa. En ganske vanlig plassering for en middelalderkirke. Kirken er omtalt i 1225 i Håkon Håkonsens saga, men det gjaldt forrige kirke, også den en steinkirke. Det spekuleres også i om det kan ha eksistert en trekirke før denne igjen. Gravfunn tyder på det, men det er så langt ikke funnet konkrete rester etter selve dette bygget. Bygda het for øvrig Skaun i gamle dager, men tok etterhvert navn etter kirken og prestegården.

Kirkebygget
Kirken vi ser i dag, stammer fra midten av 1200-tallet og feiret 750-årsjubileum i år 2000. Antallet sitteplasser i dag er ca. 400. Byggingen later til å ha startet med koret, slik at avbruddet i kirkelige aktiviteter skulle bli kortest mulig, og den nye kirken later til å være bygget rundt den gamle. Dette skal ha bidratt til at orienteringen ikke er strengt vest-øst. Avviket er ca. 23 grader i nordlig retning. I utgangspunktet har vi å gjøre med en langkirke med rektangulært skip og mindre, rett avsluttet kor. Et sakristi på nordsiden av koret kom til på 1300-tallet. I strukturen i muren utvendig kan vi en rekke steder se hva slags stein som er brukt: litt uregelmessige steiner fra den tidligere kirken eller rettere tilhuggede steiner. I skipets vestvegg er det for eksempel gammelstein nederst samt i gavlen, med “ny” stein imellom, og slik kan man ta for seg de forskjellige veggene.

Den 17. juli 1620 ble kirken truffet av lynet og brant. Dermed ble middelalderinnredningen ødelagt, og mye av det vi ser i dag, er barokkinteriør fra 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet. Kirken ble bygget opp raskt etter brannen og fikk takrytter på skipet. I 1703 kom et tilbygg i nord som kalles Nykirken, slik at kirken har fått en slags T-form. Til dette ble det blant annet brukt stein fra domkirken på Hamar. Det ble gjort om en god del på vinduene, noe vi for eksempel kan se i korets østvegg, der det åpenbart har vært tre smale, gotiske vinduer. De ble murt igjen, og i stedet fikk kirken de to rundbuede vinduene, som slipper inn mye mer lys. Korets sørvindu ble utvidet ved samme anledning, og skipets sørvinduer ble som i dag. Korets sørportal går for å være opprinnelig.

Tårnhjelmen på takrytteren ble revet og erstattet med en ny i 1772. Takrytteren sies å være Norges høyeste frittbærende trekonstruksjon fra sin tid, og med tanke på den store belastningen et tegn på at man hadde tilgang på særdeles kraftige trebjelker. Den gamle vestportalen ble på begynnelsen av 1800-tallet dekket til av våpenhuset.

Interiør
I 1928 fikk korvinduene glassmalerier av Gabriel Kjelland. Dette gjorde at koret fikk en langt mer dempet belysning enn det hadde hatt tidligere, og forskjellig fra det vi ser på Harriet Backers malerier Altergang i Stange kirke og Barnedåp i Stange kirke. Det beskrives i jubileumsboken som et forsøk på å bringe det barokke kirkerommet tilbake til middelalderen, og det vakte ikke udelt glede. Domenico Erdmann omtalte fenomenet som «korformørkelsen», og heller ikke sognepresten var fornøyd. Det var brevveksling mellom menigheten og kunstneren, som mente man burde formørke også de andre vinduene i kirken.

Takhimlingene i koret og sakristiet er tønnehvelvet, mens skipet og Nykirken har flat, himmelblå takhimling med påmalte skyer. Dette ble malt av kontrafeier Christopher Nielssen i 1709, men ble overmalt i 1867 under en motebevisst sogneprest for så å bli avdekket og restaurert i 1963.

Inventar
Den barokke altertavlen er fra 1652. Den har vært omtalt som en tegneserie over påskeevangeliet, med avbildninger av korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten i midtpartiene. Her er faktisk ikke nattverden avbildet, skjønt det finnes vinranker og drueklaser. Ellers har man fulgt tradisjonen med at Kristus (omgitt av Maria og Johannes) ble korsfestet på Adams grav. Tavlen har også figurer av Moses og Aron og de tolv disiplene. Figurene er skåret i bjerk, og tavlen ellers er i furu og gran. Dette tas som et tegn på at tavlen er norsk, selv om kunstneren er ukjent. Hadde den vært importert, ville den trolig ha vært av eik. Tavlen ble malt om i 1784 og bærer fortsatt preg av det rent fargemessig. Altertavlen ble flyttet nærmere korets østvinduer i 1703, for i 1986 å bli flyttet tilbake slik den står i dag.

I koret finner vi også døpefonten, som ble skåret av Erik Pedersen Kolstrup (Lars Pinneruds storebror) i 1719 og har en guttefigur/engel som holder dåpsfatet (eller kummen). Den ble reparert i 1765 av Peder Siulsen Klokkerhaugen, som skar ny guttefigur. Fonten har en himling og er ganske typisk for tidens akantusbarokk.

Kolstrup laget også dåpshuset, som opprinnelig stod i koret rundt døpefonten. Siden er det flyttet til hjørnet mellom koret og Nykirken, og det går under navnet bispestolen. Dåpshuset skal være inspirert av Lars Borgs dåpshus i Ringsaker kirke (som ikke lenger er der).

Den rikt dekorerte, barokke prekestolen var ferdig i 1630, et tall som er å finne over prekestoldøren. Stolen ble skåret av Johan Reinholdt, som også skal ha laget et epitafium som siden er gått tapt, til kirken. Prekestolen stod opprinnelig på skipets østvegg, men etter at koråpningen ble utvidet i 1703, ble stolen flyttet inn i hjørnet, med døren på sørsiden av den utvidede åpningen. På hver side av døren står Adam og Eva, og langs trappen er det felt med evangelistfigurer, mens scener fra Jesu liv er å finne i feltene rundt selve stolen. På toppen av prekestolhimlingen er det figurer av Kristus og apostlene, og på undersiden er det — jeg hadde nær sagt som vanlig — en due, symbol på den hellige ånd.

Over koråpningen henger en kalvariegruppe, den korsfestede Kristus omgitt av Maria og Johannes, fra 1685. Kirken skal ha hatt flere epitafier, men det er bare ett igjen, fra 1710, i Nykirken. Det viser prestene Kristoffer Stockflet og Nils Müller, fru Margrete Mechelburg og deres barn. Flere bilder fra Stange kirke er å finne på Folkemuseet.

I vest er det orgelgalleri, men utseendet skal ha blitt endret gjennom tidene. Dagens orgel er ifølge kirkeleksikonet et Jørgensen-orgel fra 1958, og kirkeklokkene er fra 1623 og 1751. Den som undersøker saken nærmere, vil finne mange flere detaljer, og det var restaurering og begrensede arkeologiske utgravninger i 1986.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og det står et gravkapell sørøst for kirken og et redskapshus vest-nordvest. Like innenfor kirkeporten er det et steintrau, uten jeg har funnet noe om bakgrunnen for dette.

Stange prestegård — en av landets største — ligger like nord for kirken. Den har vært gjort om noe gjennom årene. Forpakterboligen er fra 1958, og de to eldste husene — hovedbygningen og stabburet — er fra 1700-tallet. De er fredet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Storhamar kirke

Storhamar kirke

Bakgrunn
Arbeidet for kirke på Storhamar pågikk over flere tiår. Hamar kommune ble utvidet i 1946 og 1947 med deler av henholdsvis Vang og Furnes, og det ble i den forbindelse startet kirkeringer for å gjøre praktiske og økonomiske forberedelser til kirkebygging.

Solly bedehus hadde vært brukt til gudstjenester blant annet ved restaureringen av Hamar domkirke, og i januar 1958 ble bedehuset vigslet til interimskirke i påvente av et mer permanent kirkebygg. Der tok man i bruk et alterbilde som var blitt byttet ut ved domkirkens restaurering. Det var malt av Christen Brun i nær kopi etter Edvard Steinles bilde til Oslo domkirke, og viste Jesus i Getsemane. Tomtespørsmålet forsinket åpenbart prosjektet en god stund, men i 1971 kom det tilbud om å bruke bedehusets tomt til kirke. Her ble ny kirke oppført over 376 dager, fortelles det, og vigslingen skjedde den 5. oktober 1975.

Kirkebygg
Storhamar kirke er en arbeidskirke fra 1975 tegnet av Willy Sveen, som ellers har tegnet bl.a. Nordre Ål kirke på Lillehammer. Den ligger i et boligområde på Hamar vest. Byggematerialet er Leca-blokker og tre, og kirken har 380 sitteplasser, ifølge Hamar kirkelige fellesråd. Som arbeidskirker flest har den en rekke forskjellige rom. Foruten kirkerommet og sakristiene er det en menighetsavdeling som inneholder blant annet møterom, kjøkken, toaletter og kontorer. I kjelleren er det møterom, lagerrom og tilfluktsrom. Førtiårsjubileum ble feiret i 2015, og i forkant av dette ble kirkebygget pusset opp.

Interiør og inventar
Kirken er totalutsmykket av Tove Tandberg Krafft. Altertavlen er i batikk og har tittelen «Kristus, verdens lys». På venstre sidevegg henger et krusifiks. Prekestolen er i furu. Døpefonten består av en steinhelle som ifølge kirkeleksikonet er fra domkirkeruinene. Dåpsfatet (overtatt fra Solly sammen med muggen) er plassert oppå denne. Noe kirkesølv er gitt av byens gullsmeder, og kirken har nattverdssett i keramikk som ble brukt på Grini under krigen. Orgelet er fra J.H. Jørgensen og på alder med kirken, og i støpulen henger en stabbursklokke fra Hol gård.

Et søk i Digitalt museum får frem en rekke gamle bilder (fra byggeperiode og innvielse).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden