Moss’ menighet av syvendedagsadventister holder til i denne kirken i Helgerødgata på Jeløya. På menighetens nettsted står det litt om trosspørsmål og aktiviteter, men ikke så mye om kirkebygget og menighetens historie. Det fremgår at menigheten står bak driften av Torderød skole. For øvrig finnes det en oppslagsside om menigheten hos Adventistkirken i Norge.
Stikkord: kirke
kirke
Hovin kirke
Bakgrunn
Hovin kirke er eldste kirke i tidligere Spydeberg kommune. Den fikk sin nåværende form i 1720, men kirkestedet er fra middelalderen. Kirken var viet til erkeengelen Mikael, og den skal i middelalderen ha vært relativt velstående og eid en rekke lokale gårder, deriblant en prestegård ved Prestby. Fra slutten av 1600-tallet av har vi vekslende meldinger og reparasjoner og forfall, og i 1720 ble kirken enten grundig ombygget eller nærmest nyoppført med noe gjenbruk av gamle deler. Det sies at den kirken fikk samme grunnflate med økt høyde.
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en langkirke i tre. Skipet er relativt høyt for arealet, koret er smalere og lavere og rett avsluttet, et sakristi i øst har omtrent samme bredde som koret, men er lavere og har valmtak, og kirken har våpenhus vest for skipet og takrytter midt oppå skipet. Antall sitteplasser er 140, ifølge Kirkesøk.
Interiør og inventar
I kirkerommet er det orgelgalleri i vest, og det går gallerier langs hele skipets nordvegg og halve sørveggen. Det er en lav korskranke, men ingen forskjell i gulvnivå mellom skip og kor. Koret er noe smalere og lavere enn skipet og åpner seg mot det i sin fulle bredde og høyde. Både skip og kor har flat himling. Inne i koret står en klokkerstol ved sørveggen.
Altertavlen er fra rundt 1660 og antas å komme fra Christopher Ridders verksted. Den ble staffert rundt 1730 og er senere fargerestaurert i 1902 og 1922, visstnok noe hardhendt. Tavlen har to etasjer samt predella og toppstykke. I hovedfeltene er det malerier av nattverden og korsfestelsen. Førstnevnte flankeres av figurer av Moses og Aron, og lenger opp finner vi evangelistfigurer og øverst i midten den triumferende Kristus. Tavlen bærer monogrammene til Kristian VI og Sofie Magdalene.
Prekestolen er laget av Thomas Schrop. Den sies i «Norges kirker» å være fra 1629, men datert 1630, og den er reparert senere, visstnok med ny fot og oppgang. Den har vært overmalt flere ganger og ble restaurert av Domenico Erdmann i 1930. Tavlen har tre fag med bilder, der vi ser Johannes og Peter i to av feltene (fra 1629–30). I det tredje ble det malt et portalmotiv ved restaureringen. Døpefonten ble laget av Ener Arnesen Huseby i 1855. Den er av tre og har rund kum og kvadratisk fot. Det finnes et dåpsfat i messing fra 1575.
Et harmonium ble anskaffet i 1903. Kirken skal ha fått nytt orgel på 1960-tallet, uten at det fremgår hvorfra. Så den 25. februar 2005 ble dagens orgel innviet. Det har syv stemmer og er bygget av Norsk orgelverksted i Snertingdal. Orgelhistorien er skildret hos fellesrådet. Den ene kirkeklokken er fra middelalderen. Den andre antas å være fra begynnelsen av 1600-tallet.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Det var tidligere likkjeller under kirken, men begravelsene derfra er satt ut, uten at det er spesielt gamle gravminner igjen. På kirkegården står et krigsminnesmerke med en navneplate montert på en stein. Sørøst for kirken står et gravkapell (tegnet av arkitekt Bensen) som etter mange års forberedelser ble oppført i 1930 og innviet i 1931. Kapellet har et alterbilde som er malt av Chr.Th. Solum. Det viser oppstandelsen.
Kilder og videre lesning:
- Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 298–304
- Spydeberg kirkelige fellesråd
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 672
- Kirkesøk
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Østfold fylke (Riksantikvaren, 2015), s. 30
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Østfold
Holmgill kirke
Bakgrunn
Holmgill kirke i Aremark kan sies å være i indre Østfold. Her er det ikke langt til svenskegrensen, og kirken ligger på en liten kolle nord for Kasetjern, sørøst for innsjøen Aspern. Tomt og materialer samt midler til oppføring ble gitt av familien Anker. Kirken ble tegnet av Halfdan Berle, oppført i 1901 og innviet den 27. februar 1902. Opprinnelig ble den titulert som kapell, men i dag brukes betegnelsen kirke. Skrivemåten «Holmegil» brukes også ofte, men offisiell stavemåte er ifølge Statens kartverk «Holmgill».
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet langkirke med rundt 240 sitteplasser. Kirkerommet er rektangulært og har kor og skip i samme bygningskropp, og det er et relativt stort sakristi i øst. Det er en takrytter over vestenden av skipet. Kirken ble malt utvendig sommeren 2011.
Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og korets gulv er litt høyere enn skipets, nærmest som et podium.
Den nygotiske altertavlen (fra 1902) har et nærmest gullfarget kors mot en mørk bakgrunn. Prekestolen er inntil østveggen og har oppgang fra sakristiet. Den er femkantet og i en slags forenklet renessansestil, og den har himling festet til veggen. Dessuten finnes en prekestol nede på gulvet ved nordveggen. Den ble laget av Severin Lund i 1940. Døpefonten (1902) i tre er åttekantet og kalkformet og har rundbuer rundt kummen. Til fonten hører et messingfat.
Orgelsituasjonen i kirken synes uklar for en utenforstående. Norges kirker (1959) meldte i sin tid om et harmonium fra Chicago (formodentlig av merket Chicago Cottage), mens kirkeleksikonet (1993) meldte om et elektronisk orgel fra 1980. Ifølge en tidligere side hos fellesrådet fikk kirken nytt orgel i 1985, da det gamle var utslitt. Et avisinnlegg i 2009 omtalte imidlertid bevilgninger til nytt orgel. Piano ble anskaffet i 1987.
De to kirkeklokkene kommer fra O. Olsen & Søn og er på alder med kirken.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg ned mot Kasetjernet. Et bårehus nord for kirken er fra 1985. Gravsøk kan utføres her.
Annet
Det var tidligere samarbeid mellom menighetene i tidligere Marker prestegjeld (kommunene Marker, Rømskog og Aremark) når det gjelder kirkeadministrasjon, inkludert nettsted. Nå ser imidlertid Aremark ut til å ha gått over til Facebook.
Kilder og videre lesning:
- Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker
- Bodil Wiig Buer og Karsten Kristiansen: Historikk om Holmgill kirke (Hos Marker prestegjeld; tatt av nettet)
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 676
- Kirkesøk
Holleby kirke
Bakgrunn
Holleby kirke ble tegnet av Aksel og Torvald Bjørnland og oppført av byggmester Tukerud i 1919–20. Den ble innviet som kapell under Tune i sistnevnte år, men tituleres nå som kirke. Det skal ellers ha stått en gårdskirke på stedet (trolig en stavkirke) mange hundre år tidligere. I en visitasrapport fra 1590-tallet forteller Jens Nilssøn at kapellet er ødelagt, og at det ikke har vært gjort tjeneste der på 30 år. Vi befinner oss på Tuneøya et stykke nord for Sarpsborg by.
Kirkebygg
Holleby kirke er en langkirke i tre (formodentlig bindingsverk) av relativt beskjeden størrelse: ca. 150 sitteplasser, ifølge Kirkesøk, mens det ifølge fellesrådet bare er 107. Kirken har rektangulært skip og et rett avsluttet kor som er omgitt av sakristier. På vestre del av mønet står en åttekantet takrytter, og det er våpenhus ved inngangen i vest.
Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest. Skip og kor har en slags flattrykt tønnehvelv, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet to trinnn over skipets gulv. I korets fondvegg er fem rundbuede vinduer med glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg fra 1979.
Glassmaleriene er muligens det største blikkfanget, men på alteret står et forgylt kors fra 1979. Prekestolen og den åttekantede døpefonten er på alder med kirken. Orgelet skal være bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk på midten av 1970-tallet. Det har 6 stemmer ifølge Norsk orgelregister, mens kirkeleksikonet opererer med utrolige 65, kanskje som følge av en uleselig håndskrift. Før orgelet hadde kirken et harmonium av merket Chicago Cottage. Kirkeklokken er på alder med kirken.
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård på stedet, men kirkens omgivelser er parkmessig behandlet. Et rødt hus ved parkeringsplassen er formodentlig redskapshus/servicebygg. Et område noen hundre meter lenger øst er derimot avmerket som «Gravlunden» hos Statens kartverk, men det ser ut til å dreie seg om en privat gravlund for Holleby gods.
Kilder og videre lesning:
- Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker
- Tune historielag
- Tore Steinar Pettersen: Kirker i Østfold, Borg bispedømme (Tindlund Forlag: Fredrikstad, 2008), s. 182–184
- Sarpsborg kirkelige fellesråd
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 680
- Wikipedia
- Kirkesøk
Hobøl kirke
Bakgrunn, kirkebygg
Hobøl kirke ligger på et høydedrag et par kilometer sør for Elvestad og har vært områdets hovedkirke siden middelalderen. Kirken antas å ha blitt oppført mot slutten av 1100-tallet, og den var viet til den hellige Margareta. Det dreier seg om en langkirke av stein som er pusset utvendig og innvendig. Skipet er relativt kort og høyt, og øst for dette er et lavere og smalere kor med apsidal avslutning. Nord for koret er et sakristi av stein (visstnok fra tidlig 1600-tall), og vest for skipet er et våpenhus av tre. Gavlene er av tre, og midt på skipet er en åttekantet takrytter med et slankt, åttekantet spir. Takene er tekket med teglstein. Kirken har 250 sitteplasser. Den skal ha brent et godt stykke tilbake i tid (før 1600). Kirken fremstod som nyoppusset utvendig ved undertegnedes fotografering i mai 2012.
Interiør
Inne i kirken er det gallerier langs skipets vestvegg (med orgel i søndre hjørne) og nordvegg. Koråpningen er rundbuet, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Det er et korskille i form av en lav skranke, og korets guld er et ørlite trinn hevet ver skipets gulv.
Inventar
Altertavlen, som står langt inne i koret, er fra rundt år 1600 og ble staffert i 1630. Den ble dekket med et stort nattverdsbilde i 1761, men ble restaurert av Ulrik Hendriksen i 1938.
Prekestolen (i korbuens høyrekant og med oppgang fra koret) er fra 1602. Den har åttekantet grunnflate og fem fag med fyllinger, hvorav fire har naive egvangelistbilder under rundbuer. Himlingen er åttekantet og har åtte bøyler inn mot en midtstokk og akantusblader imellom. Øverst finner vi Kristian VIs kongemonogram flankert av to engler.
Døpefonten fra 1629 stod i gamle dager nederst i kirken, men i dag står den nær korets nordvegg med en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusfigur bak. Kummen er av granitt og foten av kleberstein, og fonten har en åttekantet himling med akantusbøyler. Like ved siden av, i korbuens venstrekant, står en klokkerstol.
Kirken fikk et Eriksen-orgel i 1870. Det ble i 1937 avløst av et ti stemmers Jørgensen-orgel med prospekt av Harald Sund. I oktober 2009 ble det så innviet et orgel bygget av engelske Peter Collins. Det meste av Sunds prospekt er beholdt.
En kirkeklokke ble støpt i 1655 og så omstøpt av O. Olsen i 1855. En annen ble støpt av Michael Troschel i 1758. Mye annet inventar er beskrevet i Norges kirker.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger, og blant gravmonumentene er flere smijernskors. På kirkeveggen henger et krigsminnesmerke i form av en plakett med navneliste. Et gravkapell tegnet av Harald Sund ble oppført i 1950 til erstatning for et gravkapell oppført på prestegårdstunet i 1902. Kapellet er åttekantet og i bindingsverk, og Sund har også tegnet inventaret. Prestegården ligger like inntil kirken, og kirkestallen der er innredet til forsamlingshus. Ellers er det innredet et slags museum på prestegården med bl.a. kirkens første orgel og tidligere altertavle.
Kilder og videre lesning:
- Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 673
- Kirkesøk
- Wikipedia
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Østfold fylke (Riksantikvaren, 2015), s. 57
- Hobøl historielag
- Arkivverket om fylkets sognehistorie
Heli kirke
Bakgrunn
Heli kirke (i Spydeberg kommune, fra 2020 Indre Østfold) var i sin tid anneks til Spydeberg. Kirkestedet er på gården Helis grunn, og dagens kirke ser ut til å være stedets fjerde. Den første var muligens en stavkirke, for det skal ha vært kirke her i middelalderen. Denne kirken ble i 1661 ble avløst av en tømmerkirke som stod til en ny ble oppført i 1861.
Kirke nr. 3
Helis tredje kirke ble oppført av tømmermester Andreas Keitel, som vel også stod for utformingen, og snekkermester Henriksen. Kirken ble innviet i 1861. Det var en tømret langkirke som opprinnelig stod upanelt før den fikk utvendig panel i 1864 og innvendig panel i 1901. Kirken hadde vesttårn med våpenhus i tårnfoten, og koret hadde samme bredde som skipet. I øst var det et lavt sakristi. Antall sitteplasser var 180. Kirken ble restaurert under arkitekt Mons Løvfald i 1951 og fikk andre interiørfarger, samtidig som prekestolen ble flyttet fra nordsiden til sørsiden av koråpningen. Døpefonten stod på korets nordside. Opprinnelig hadde kirken en altertavle med et gullkors over grønn filt. Denne ble i 1936 erstattet med en tavle malt av Rolf Klemetsrud som viste Jesus i Getsemane. Denne kirken ble truffet av lynet og brant ned den 22. august 1996.
Dagens kirke
Dagens kirke er tegnet av Erik Anker. I det ytre er den holdt i tradisjonell stil, og arkitekten forteller om prosjektet og intensjonene i et oppslag hos Spydeberg kirkelige fellesråd. (Se også disse betraktningene.) Kirken er av mur istedenfor tre, men er ment å komplettere omgivelsene på en lignende måte og dekker omtrent samme område (litt større). Det er en langkirke med et utbygg vest for skipet, takrytter (i tre, ihvertfall kledningen) inntil skipets vestgavl og kor i øst. Kirken ble innviet 11. mars 2001. Den har ifølge Kirkesøk 140 plasser, men arkitekten sier at det er plass til rundt hundre stoler på gulvet og 16–20 på vestgalleriet. Kirken er møblert med løse stoler som minner om jærstoler. Det er et lite møterom bak galleriet, og i første etasje er det sakristi/prestekontor og et dåpsventerom/kirketjenerrom med tekjøkken.
Interiør og inventar
Arkitekten har tegnet kirkens faste inventar, prekestol, alterbord og alterring samt satt interiørfarger og valgt tekstiler i samarbeid med kirkekomiteen. Altertavlen har form av et glassmaleri i korets fondvegg, utformet av Eva Carlberg Westelius. Vinduet har en form som følger gavlvinkelen. I midten er et stort felt med en lysende Kristus, og på hver side er det fire mindre felt med andre motiver. Se også kunstnerens egen skildring samt disse betraktningene.
Orgelet ble bygget av K & L orgelbyggeri (hovedansvarlig: Knut Kaliff) og innviet den 8. desember 2002. De to kirkeklokkene er støpt av Olsen Nauen, for øvrig samme støperi som hadde laget klokkene til forrige kirke.
Kirkegård og omgivleser
Kirken er omgitt av kirkegården, og utenfor den står et gravkapell som ifølge «Norges kirker» er oppført i 1930, mens kirkelig fellesråd sier 1925. Det er tegnet av Peter Daniel Hofflund og har nord/sør-akse med inngang i sør. På alteret står en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue, men for øvrig fremheves kapellet som et mulig konfesjonsnøytralt seremonirom ved begravelser.
Kilder og videre lesning:
- Spydeberg kirkelige fellesråd om kirken
- Spydeberg kirkelige fellesråd om kapellet
- Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker (Om de tidligere kirkene)
- Wikipedia
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 672
- Kirkesøk
Mariakirken Askim
I katolsk tid — altså før reformasjonen — var Askims kirke viet til jomfru Maria. Det var en steinkirke som etterhvert ble reformert og til slutt revet og erstattet med en ny kirke, dagens Askim kirke.
Nærmere våre dager skal det ha vært katolsk virksomhet i området siden krigen, da det var fangeleir på Momarken. Det som nå er Sta. Maria menighet, ble først skilt ut som kapelldistrikt under St. Peter menighethet i Halden og så formelt opprettet som menighet i 1992. Den omfatter Askim, Spydeberg, Skiptvet, Eidsberg, Rakkestad, Trøgstad, Marker, Rømskog og deler av Hobøl. Menigheten teller en god del polakker, vietnamesere og kroater, og det står mer om dens historie på Den katolske kirkes nettsted. I begynnelsen av 2011 teller menigheten 1080 medlemmer.
Kirketomten ble innkjøpt i 2001, og kirken ble oppført i første halvdel av 2003 og innviet den 30. mai. En prestebolig i tilknytning til kirken ble innviet den 17. oktober 2004. Her er det også kontorer og møte- og undervisningsrom for menigheten. Kirken betegnes på Den katolske kirkes nettsted som stavkirkeinspirert, og det finnes en rekke bilder fra innvielsen som også viser innsiden av bygget. Kirken har også et bilde av pave Johannes Paul II malt av Britt Dahl.
Kilder og videre lesning:
- Den katolske kirke om menighetens historie
- Den katolske kirkes kontaktside for menigheten
- Menighetens nettsted
Øyer kirke
Bakgrunn
Det skal ha vært to kirker i Øyer i middelalderen: på Skåden (eller Skåe) og på Orrestad. Førstnevnte antas å ha vært eldst. Den lå ved det daværende bygdesenteret, der det tidligere hadde vært hov, og forfalt muligens etter Svartedauden. På 1950-tallet ble det reist en bautastein på Sygard Skåe, der man antar at kirken stod. Orrestadkirken lå ved Øyer prestegård og er i likhet med Skåekirken omtalt på 1300-tallet, selv om vi får tro at begge er langt eldre. Orrestadkirken var en treskipet stavkirke som ble truffet av lynet og brant ned i 1722.
Kirkebygg
Nåværende kirke ble bygget på tomten ved den nedbrente stavkirken, i det gamle bygdesentrumet, et stykke opp i åsen nord i Øyer tettsted, mens det meste av butikker nå holder til ved Granrudmoen, ved Hafjell og vis-à-vis Hunderfossen. Kirken er en laftet korskirke — og visstnok den første laftede kirken i Gudbrandsdalen. Den har 300 plasser og ble innviet den 2. juli 1725 som «Den Hellige Treenighets Tempel». Arkitekten er ukjent, men navnene på endel av dem som var med og bygget kirken, er kjent. Den ble finansiert gjennom bidrag fra kirker fra hele landet.
Både ytre bordkledning og tårn kom til senere. Til å begynne med hadde kirken bare tårnfot, men tårn og spir ble reist en gang mellom 1748 og 1775. Man antar at kirken var tjærebredd og hadde skifertak. Senere har den vært rød, og den fikk trolig hvitfargen ved en restaurering i 1875. Klokkene hang i en egen støpul helt til 1866. Sakristiet hadde opprinnelig ett rom, men dette er siden delt opp i tre.
Inventar
Altertavlen (fra 1724) har motiver fra nattverdens innstiftelse på skjærtorsdag, korsfestelsen på langfredag og gjenoppstandelsen på påskedagen samt figurer av Jesus, Johannes, Moses og Aron (de to førstnevnte ble en periode oppbevart separat fra tavlen som dekorasjon i kirkerommet). Det hele er rammet inn av akantusskurd. Man antar på stilistisk grunnlag at altertavlen og prekstolen samt kongemonogrammet med løve på korskranken og kanskje også døpefonthimlingen er skåret av Bjørn Bjørnsen Olstad. Selve maleriene i altertavlen antas å være malt av Eggert Munch. Prekestolen (på nordsiden av korskillet) skal være fra 1730-årene. Trapperekkverket er skåret i en annen, senere stil — trolig av en annen person, kanskje Tron Johannesen Hov fra Øyer. I kongemonogramdekorasjonen mangler selve monogrammet, som antas å være for Kristian VI — han som innførte kirketukt og tvungen konfirmasjon.
I korets sørvestre hjørne står en åttekantet døpefont av tre som er malt for å ligne på stein. Den har, som nevnt, en himling, og den er omgitt av rekkverk / dører som kan åpnes. Dåpsfat og dåpskanne er i messing og fra 1913. Ellers omtaler boken om kirken også et dåpsfat som Jens Skanke skal ha gitt kirken i 1725, og en dåpskanne som tidligere skal ha vært brukt i Tretten kirke.
Ved siden av prekestolen henger malerier av kong Kristian VI og hans dronning Sophie. Kirken har ellers to epitafier. Det ene, som er malt av Eggert Munch, er over sogneprest Christian Wolfgang Monrath og hans kone Susanne samt deres familie. Monrath var prest på den tiden da kirken ble bygget, og han har skjenket kirken lysekronen i koret. Familien er begravet i krypten under korgulvet. Det andre epitafiet er for Monraths etterfølger, Anders Wielsgaard, og hans kone Drude. Kunstneren er ukjent. I kirken finnes også en votivtavle med maleri av Jesus på korset gitt av Tron Tostensen Vedum i 1726, og ved hoveddøren henger et Kristusbilde gitt av Anders Bergum i 1971. Av andre gamle ting kan neves to almissetavler fra 1700-tallet. Kirken har to svært forseggjorte brudestoler som ble laget av Per Haugen fra Dovre og gitt av Bondekvinnelaget i 1965.
Etter en storstilt innsamling fikk kirken et orgel bygget av orgelbygger Hans Berntsen i Snertingdal. Dette ble innviet på palmesøndag i 1969. Det var lenge problemer med dette orgelet, og høsten 2018 bygget Ryde & Berg nytt orgel til kirken.
Dagens kirkebenker er fra 1950-årene og ble laget av Asbjørn Holen, Tretten. De to kirkeklokkene henger nå altså i tårnet. Den største ble omstøpt av Hans Etnestad på Biri i 1844. Den andre er støpt av B. Simensen på Gjøvik. På 2000-tallet har kirken fått kirketekstiler av Borgny Svalastog.
Det kan ellers nevnes at kirkens interiør har vært noe endret gjennom tidene. Typisk nok ble kirken ominnredet rundt 1880. Korskillet ble fjernet, prekesolhimlingen ble tatt ned, dåpsdørene ble hektet av, og det ble lagt flat takhimling. Gjenværende inventar ble overmalt med brunt og gull. I 1963 ble kirken restaurert mot opprinnelig stand etter planer fra Riksantikvaren.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og den er inngjerdet og delvis innmuret. Som mange kirkegårder er den utvidet en rekke ganger. Det er innredet bårerom under kirken med inngang i vest, og det fortelles at det under arbeidet sommeren 1951 ble funnet en rekke skjeletter. Som ved andre kirker var det også her staller, men de ble revet i 1907. Utenfor kirkegårdsmuren, på nedsiden, står et servicebygg. På kirkevangen er det to bautasteiner. Den ene minnes lokal innsats i krigsårene 1807-14 og ble reist i 1914. Den andre er til minne om den annen verdenskrig og ble reist i 1959. Prestegården, som altså ligger i nærheten, er fredet. En ny gravlund et lite stykke sørøst for kirken, Bruvin gravlund, ble tatt i bruk i 2010.
Jubileum
Kirken feirer trehundreårsjubileum i 2025. I den forbindelse legges det opp til noe oppussing med blant annet behandling av svartsopp, utskifting av råttent treverk og maling.
Kilder og videre lesning:
- Historieskrift om Øyer kirke, Den Hellige Treenighets Tempel. Innviet 2. juli 1725 (Utgitt av Øyer menighetsråd, 1983)
- Øyer og Tretten kirkelige fellesråd: Kirkene våre
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 600
- Kirkesøk
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang. Middelalderske kirkesteder i Oppland fylke (Riksantikvaren, 2015)
- Riksantikvarens Kulturminnesøk
- Roar Hauglid: Akantus II. Mestrene i norsk treskurd (annet halvbind; Rikasantikvariatet/Mittet & co, 1950), s. 239ff (Om Bjørn Olstad)
- GD, 2. mars 2024, s. 13
Øye stavkirke
Et oppslag utenfor Øye stavkirke daterer kirken til 1125, men ellers opererer de fleste kilder med ca. 1200, basert på stilhistoriske kriterier. Kirken er altså i Øye i Vang kommune i Valdres, nær vestenden av Vangsmjøsi (eller Vangsmjøse eller Vangsmjøsa), bare en drøy mil øst for Tyinkrysset. Den lå opprinnelig ute på et nes, men ble revet da Øye fikk ny kirke i 1747. Dagens stavkirke er egentlig en rekonstruksjon på grunnlag av 156 deler som ble funnet under gulvet til den nye kirken da grunnmuren i denne skulle utbedres i 1935. Det er også benyttet enkelte deler fra Heddal stavkirke samt nye deler fra 1950-årene.
Rekonstruksjonen av stavkirken bygger på et forslag av arkitekt Ole Øvergaard fra 1950. Stavkirken ble reist under ledelse av Riksantikvaren og med betydelig lokal dugnadsinnsats, og den ble innviet av biskop Alex Johnson den 1. august 1965. Plasseringen (like nedenfor E16, et steinkast fra den “nye” kirken) er altså ikke den opprinnelige. Stavkirken er restaurert på 2000-tallet som ledd i Riksantikvarens stavkirkeprogram.
Bygget er en langkirke med rektangulært skip og smalere, lavere kor som er avsluttet med apsis. Begge deler har bratt, spontekket saltak og er omgitt av en svalgang. Det er hovedinngang i vest, og svalgangen har inngang også i sør. Kirken har trolig hatt en takrytter eller et tårn, noe gamle regnskaper bekrefter, men det er usikkert hva slags form denne/dette har hatt.
Det er bevart to portaler (eller rester av sådanne) fra stavkirken, men disse befinner seg i Oldsaksamlingen. På vangeportalen er det dyrekjeder uten ranker, med drager som fletter seg inn i hverandre. Ellers ble deler av inventaret flyttet over i den nye kirken og er nå å finne i den rekonstruerte stavkirken. På alteret står et stort, gotisk krusifiks som antas å ha hengt i korbuen en gang i tiden. Det er blitt overmalt i nyere tid og sammenlignes gjerne med tilsvarende i Balke kirke på Toten. Det finnes også en enkel smijernslysekrone fra middelalderen, mens et malt alterfrontale av Maria og barnet er å finne på Kulturhistorisk museum. Dette antas å stamme fra den opprinnelige Thomaskirken på Filefjell, som ble revet i 1808. Døpefonten, som dateres til perioden 1290-1410, er av tre og skåret i ett stykke. Den er tønneformet og og med enkel dekor, og den har et lokk. Også døpefonten stod tidligere i den gamle Thomaskirken. Et middelalderbeslag sitter på vestdøren til den rekonstruerte stavkirken. Dette var et av to som ble overført til den nye kirken i 1741. Det andre er fortsatt der..
Ved en befaring i 1665 ble stavkirken ansett å være i dårlig forfatning, og nærheten til Vangsmjøsi ble ansett som problematisk. I 1746 beskrives kirken som «brøstfeldig» og grunnen som «myret». Den nye kirken ble altså bygget noe lenger opp i lia. Med det forsvant stavkirken — før den dukket opp igjen på 1900-tallet. Stavkirken eies av sognet, som har noen få gudstjenester i året her. Det er ikke kirkegård ved stavkirken. Begravelser skjer ved Øye kirke.
Kilder og videre lesning:
- Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 288–291
- Norges kirker (nettsted nede per 2024)
- Kunsthistorie.com (nettsted nede per 2024)
- Wikipedia
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 580
- Kirkesøk
- Tone M. Olstad og Fredrik Berg: Hvorledes sikre og forvalte norske kirkebygninger i fremtidens klima. Øye stavkirke (Riksantikvaren, 2017)
Østre Gausdal kirke
Bakgrunn, kirkebygg, bygningshistorie
Gudbrandsdalen har aldri vært et utpreget område for steinkirker, men i middelalderen var det tre av dem: (Østre) Gausdal, Follebu og Tretten. Sistnevnte ble revet og erstattet med en trekirke. Østre Gausdal er hovedkirken i Gausdal, og vi antar at den er fra siste halvdel av 1200-tallet. Den var da noe mindre enn nå: Et rektangulært kirkerom på omtrent halve lengden av dagens hovedrom samt et kor i øst som var smalere og lavere enn skipet. Muligens var det også et sakristi nord for koret. Klokkene var plassert i en frittstående støpul på «Stupulhaugen», der det er kirkegård i dag. Kirken hadde få og små vinduer.
Som om ikke Svartedauden på 1300-tallet var nok, ble kirken brukt som stall og så brent av svenskene under Den nordiske syvårskrig i 1567, samme år som Hamar domkirke ble brent. Det virker likevel som noe inventar ble reddet — muligens før svenskene kom til stedet. Etter brannen ble kirken satt i stand igjen på en måte. Det måtte støttemurer til her og der, og brannskadene var åpenbare helt til den store restaureringen og utvidelsen i 1715, da kirken i hovedtrekk fikk sin nåværende form: Skipet ble utvidet mot øst, det nåværende sakristiet ble oppført, kirken fikk ekstra dører og vinduer, vestdøren ble gjort større, taket og tårnet ble satt i stand osv. Initiativtager til dette var sogneprest Oluf Christophersen (Ole) Stockfleth, som vi altså har å takke for den kirken vi ser i dag. Som kirker flest ble denne solgt på auksjon i 1723, da den ble kjøpt av Maurids Lie på vegne av allmuen i Gausdal.
Akkurat når tårnet kom til, er ikke helt klart, men kirken hadde tårn før utvidelsen i 1715, trolig midt på det daværende skipet. (Eldste skriftlige belegg er fra 1629.) Det ble på 1600-tallet gjentatte ganger meldt om problemer med hakkespett som ødela tårnet. Det har tidligere hatt spontekke, men har nå skifer. Også taket har hatt spontekke, men takstein ble kjøpt inn i 1760, og arbeidet med å skifte ut tekket pågikk over mange år. Nåværende skiferstein ser for en stor del ut til å stamme fra 1946-47. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.
Det tømrede sakristiet er fra 1715-utbyggingen. Det har flere ganger vært snakk om å skifte det ut, men det ble restaurert i 1973 og ønskes nok beholdt. Våpenhus har vært skiftet flere ganger. Det nåværende ble tegnet av Fredrik Pettersen og er fra 1930, da det forrige ble fjernet og brukt som vedskjul og deretter garasje. Antallet sitteplasser i kirken sies å være 280.
Interiør
Kirkerommet er stemningsfullt. Det har, som i mange kirker, orgelgalleri i vest. Koret har samme bredde som skipet og er adskilt fra dette med en korskranke. Korets gulv er ett trinn over skipets. Taket har påmalt himmel og skyer. I sentrum for dette er solen, som, omgitt av en ring av skyer, har påmalt Guds navn, Jahve, med hebraiske bokstaver. Lest opp-ned som latinske bokstaver ser det ut som LULU.
Inventar
Døpefonten i kleberstein antas å være fra 1100-tallet og er kirkens eldste inventargjenstand. Av riktig gamle ting herfra ellers er en middelalderbenk i Universitetets oldsaksamling. Ellers er interiøret og inventaret fra tiden etter utbyggingen i 1715, mye av det fra Stockfleths tid (han døde i 1727). Nevnte døpefont står i et dåpshus. Jubileumsboken omtaler nytt dåpshus («funt») i 1715 og igjen i 1722. Skal vi forstå det slik at det fra 1715 ble bearbeidet videre, eller er det snakk om nybygging etter kort tid?
Korskranken antas å være fra 1715. Den er bemerkelsesverdig ved at den har kortstokkmotiver, altså ruter, kløver, spar og hjerter (ovenfra og ned). Disse skal representere borgestranden, bondestanden, adelen og prestestanden. Figurene oppå korskranken ble skåret i 1735. Dette omfatter blant annet løvene med Kristian VIs kongemonogram båret av to løver. Ifølge regnskapet skal det være skåret av Ole Langset, men Roar Hauglid mener det kan være Johannes Ellingsen Segalstad som står bak, og at den er bortimot identisk med tilsvarende fra hans hånd i Bagn kirke (og inspirert av Bjørn Bjørnsen Olstads arbeid i Øyer kirke). Korskranken ble foreslått fjernet i 1922, men Riksantikvaren nektet.
Altertavlen er fra Stockfleths tid og tidfestes gjerne til 1720-årene. Dette er for tidlig til at Segalstad kan ha laget den, og det er kanskje ikke hans stil, men det har vært spekulert i om akantusvingene kan ha vært skåret av ham og tilføyd senere. Motivene i tavlen er velkjente: korsfestelsen og den triumferende Kristus.
At prekestolen med dens krillskurd er skåret av Segalstad i 1731, ser alle ut til å være enige om. Han var bare tyve år da han gjorde det. Prekestolen, korskranken og dåpshuset ble malt av J.N. Scavenius rundt 1735, og Scavenius malte også den omtalte takhimlingen. Taket og altertavlen ble overmalt ved en restaurering i 1860-årene, men ble restaurert i 1936–37 av Domenico Erdmann.
Orgelet på vestgalleriet er fra 1888 og kommer fra August Nielsen. Det hadde opprinnelig 7 stemmer (hvorav 2 pedalstemmer) og ble i 1964 utvidet med to stemmer, hvilket var noe mindre enn den opprinnelige planen fra 1958. Arbeidet ble utført av danske Conrad Christiansen. Rundt 1990 ble orgelet restaurert av Nils Arne Venheim, som byttet ut de to tilføyde stemmene. Det finnes også et kororgel, men det later ikke til å være brukt så mye.
På langveggene henger to gamle epitafier. Det eldste (fra 1666) er til minne om sorenskriver Moritz Jensen og hans kone Ane Jensdatter. Det andre (fra 1677) er over sogneprest Anders Knudsen Hammer og hans kone Sidsel. Begge epitafiene er i bruskbarokk, og de ble restaurert av Erdmann på 1930-tallet.
Det er to klokker i tårnet. Den største har lengst historie. Allerede i 1697 skal den ha blitt omstøpt, og den er siden omstøpt av O. Olsen & Søn i 1912. Den minste er støpt av Kristoffer og Hans Monsen i 1812.
Kirkegård og omgivelser
Den opprinnelige kirkegården er området rundt kirken. Sør for kirken står et krigsminnesmerke, og på nordsiden er en stein til minne om M.B. Landstad, som var kapellan her noen år. Området er imidlertid noe vasstrukkent, noe som neppe er overraskende når man ser den lille bekken som renner ned skråningen og gjennom dammen nordøst for kirken. Øst for dammen står et redskapshus/servicebygg. I 1869 ble det fradelt tre mål til ny kirkegård på Stupulhaugen. Senere er denne utvidet i 1900 og 1948. Prestegården Riddervold ligger like borti veien nordøst for kirken. Prestegårdsbygningen der sies å være den største i Norge.
Kilder og videre lesning:
- Arne Sand: Østre Gausdal kirke (Østre Gausdal menighetsråd og Gausdal historielag, 1988)
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 603
- Kirkesøk
- Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet/Mittet & co: Oslo, 1950), bind 2, annet halvbind, s. 239–252 (om Johannes Segalstad)