kirke – Side 55 – Norske kirker

Vingrom kirke

Bakgrunn
Tar du toget fra Oslo til Lillehammer, kan du begynne å pakke sakene og ta på deg jakken når det passerer Vingrom kirke (på den andre siden av Mjøsa). Kjører du bil langs E6, kjører du like forbi, men kirken ligger ved en parallellvei, så du kommer ikke helt inntil. Den ligger et lite stykke nord for Vingrom sentrum i Lillehammer kommune.

Kirkebygg
Det dreier seg om en hvitmalt, tømret langkirke: rekatangulært skip med bratt saltak, smalere / kortere / lavere, rett avsluttet kor med takrytter og våpenhus i vest. Arkitekter var Fin Wollebæk og Heinrich Jürgensen, og byggmester var Ole Eriksen Lande, mens malerarbeidet ble utført av Marthius Bjørnstad. Vingrom kapell, som det da var, ble oppført på gården Boruds grunn og innviet den 21. oktober 1908. I 1990 ble kapelldistriktet utskilt fra Fåberg sogn som eget sogn, og samtidig ble Saksumdal kapelldistrikt overført fra Fåberg til Vingrom (for siden å bli eget sogn). Kirken har 270 plasser.

Bygningshistorie
I 1941 ble det innviet bårerom («gravkjeller») under kirken. Det later til at det gikk gradvis ut av bruk etter en tredve års tid. Den mest omfattende oppussingen / restaureringen av kirken etter innvielsen fant sted i 1958-59. Mest påfallende var at det ble bygget nytt orgelgalleri i vestenden av skipet, mens orgelet før hadde holdt til på et galleri over alteret. Dessuten fikk prekestolen ny himling, og prekestol og døpefont ble malt om. Takhimlingen ble senket noe ved samme anledning, og en rekke andre forhold ble utbedret. Arbeidet ble ledet av arkitekt Bjarne Bystad Ellefsen. Elektrisk oppvarming ble installert i 1971.

Inventar
Altertavlen ble skåret av Thor Antonsen Sæther Søre fra Brøttum og gitt av Andreas Pedersen Moe. Den bærer Haakon VIIs kongemonogram og har et bilde malt av Lars Jorde. Det viser Jesus kledd i rød kjortel og henspiller på Matt 11, 28.

Prekestolen (på sørsiden av koret) er på alder med kirken, men himlingen er fra 1959. Også døpefonten er på alder med kirken. Den er åttekantet og kalkformet.

Til innvielsen hadde kirken et orgel fra Peter Ingvald Berntzen i Vardal. Det var et fem stemmers pipeorgel med én manual og pedal, og det ble montert på et galleri rett over koret, men ved flyttingen av orgelgalleriet ble også orgelet flyttet og reparert. Det ble gjeninnviet 6. september 1959. Dette orgelet begynte å tørke ut og få problemer etter installering av elektrisk oppvarming i 1971. Nytt orgel (syv stemmer) ble montert og overlevert i desember 1977 av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, som Berntzen-familiens firma etterhvert utviklet seg til. Det gamle prospektet er beholdt.

Kirkeklokkkene ble støpt ved Olsen Nauen Klokkestøperi og gitt av Kristian P. Riise.

Kirkesølvet var en gave fra Kristine Lundgaard og Sigrid Øhre til innvielsen. (I april 2011 ble det meldt at kirkesølv, deriblant en kanne fra 1908, ble stjålet i et innbrudd.) På korets sørvegg henger et billedteppe av plantefarget garn vevet av Kristine Sigrun Moen, som har gitt det i gave til kirken. Det bærer teksten: «Sæle er dei som syrgjer. Dei skal verta trøysta» (fra Bergprekenen). Gaver til kirken har muliggjort innkjøp av samtidskunst. Således ble det sommeren 2001 kjøpt inn et Mariabilde, en monotypi av Maria med barnet av Borgny Svalastog. I koret står fire utskårne brudestoler med gyllenlær i sete og rygg. De ble laget av Kristian Stuksrud og gitt i gave av en syforening i 1948. Kirken har en rekke kirketekstiler fra Marit Annys Vevstogo i Valdres. Kirkesøk har noen interiørbilder fra kirken.

Kirkegård
Kirkegården var i utgangspunktet på 3 mål. Den er blitt utvidet et par ganger siden til det dobbelte, og parkeringsplassen er blitt utvidet. I 1908 var det et uthus med flere rom til forskjellige formål, men i 1980 ble det oppført et nytt servicebygg.

Arkeologi
I 1993, før OL, ble veiene i området lagt om, og lokal vei parallelt med E6 ble opparbeidet. I den forbindelse ble det påbegynt arkeologiske utgravninger, skjønt det har trukket i langdrag, og de mest sensasjonelle utgravningene ble gjort i 2003–2006. Kort sagt er det avdekket tufter etter et langhus fra 600-tallet og noen såkalte gullgubber. Hvilket bringer oss frem til tidligere kirker og gravplasser i området. Man antar at det i middelalderen stod en kirke ved gården Røine (litt sør for den nåværende kirken), der det også er funnet gravhauger fra tidligere tider.

Kirken feiret hundreårsjubileum i 2008. I den forbindelse ble det utgitt jubileumsbok. I 2011 ble det lagt nytt tak på kirken.

Vingrom kirke

Kilder og videre lesning:

Inger Elisabeth Fryjordet: Vingrom kirke 1908–2008 (Lokalhistorisk Forlag, 2008)
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 602
Kirkesøk
Podkast om gullgubbene fra Vingrom
Visitasprotokoller 2013, s. 3ff.

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vestre Gausdal kirke

Bakgrunn
Folk rundt Forset i Vestre Gausdal måtte i århundrer reise til Østre Gausdal for kirkelige gjøremål, skjønt det fantes en kirke i Bødalen (omtrent midtveis mellom Forset og Aulstad, oppi skråningen på østsiden). Det fortelles at konfirmantene hadde en lang og farefull vei, og at to barn druknet i en stri elv ved forsøk på å ta en snarvei over fjellet. Dermed ble kravene om kirke i området forsterket, og det ble søkt om å oppføre ny kirke til erstatning for den skrantende Bødalskirken, med andre ord en flytting av kirkestedet. Grunn ble avstått fra Nedre Forset gård, og ny kirke ble oppført under ledelse av Per Korpberget (iblant kalt Peder Johansen Corpberget og med tilnavnet Korpen) i 1781, et årstall vi finner på vindfløyen. Innredningen tok lengre tid, blant annet på grunn av pengemangel, og kirken ble innviet først den 27. oktober 1784. Kirken har 400 plasser og ble tidligere ofte omtalt som Nykirken.

Kirkebygg
Det dreier om en laftet korskirke med takrytter over krysset, visstnok ikke helt ulik tidligere utgave av Lillehammer kirke, som ser ut til å ha vært forbildet. Det er et lite våpenhus ved vestinngangen. Innerst i østre korsarm (bak koret og i kirkens fulle bredde) er det sakristi. Kirken stod upanelt til 1846, da den fikk utvendig panel. I 1854 ble innvendige vegger og tak malt, og i 1856 ble det laget vindusåpninger på korets sidevegger samt over galleriene og hovedinngangen. Det var en større oppussing i 1909, der kirken også fikk noe nytt inventar. I 1976 ble kirken omfattende restaurert med avluting av innerveggene.

Interiør
Innvendig er laftetømmeret synlig, og det er altså umalt i disse dager. Det er gallerier langs veggene i vestre korsarm samt innerst i nordre og søndre tverrarm (de to siste fra 1855). Korets gulv er hevet et trinn i forhold til skipets. Kirkebenkene er fra 1909, da noen av de gamle benkene fant veien til Garmo stavkirke på Maihaugen.

Inventar
Kirken har et prekestolalter fra 1784 skåret av Peter Kastrud i en stil som er blitt kalt akantusrokokko. På bildet under prekestolen ser vi nattverdens innstiftelse, og på hver side av dette finner vi allegoriske figurer som symboliserer rettferdighet og fred. Før 1909 stod prekestolalteret ved korbuen (altså helt vest i østre korsarm), men så ble det flyttet inntil korveggen. Den gamle prekestolen ble tatt ut av bruk, og på veggen bak den ble et bilde av Den barmhjertige samaritan hengt i 1920-årene etter at det var restaurert. Det ble gitt til kirken i 1827. Ved flyttingen av altertavlen ble alterskranken gjort om til en halvsirkel. De gamle balustrene ble brukt, men snudd opp ned i forhold til før.

Kirken fikk ny prekestol og døpefont i 1909, begge skåret av Ola Lillevik. Prekestolen er i tradisjonell stil med akantusskurd, og den har himling. Også døpefonten har himling. Den erstattet en tidligere døpefont som skal ha vært åttekantet og smalnende mot midten, som et timeglass. Dåpsfatet som brukes, er av messing og stammer fra Bødalskirken.

På korveggen til side for alteret finner vi Kristian VIIs kongemonogram til høyre, og til venstre er et annet monogram som jubileumsboken ikke sier så mye om. Kan det dreie seg om Frederik VI, som var regent for sin syke far? Begge monogrammene er båret av løver, og før endringene i 1909 stod de på korbjelker på hver sin side av prekestolalteret.

Kirken fikk sitt første orgel i 1911. Dagens orgel ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1968 og ble utvidet i 1977. Kirkeklokkene er fra 1784 og 1866.

I kirken finnes et par gamle figurer — en madonna med barn fra ca. 1300 og en biskop fra ca. 1350. De antas å stamme fra Balke-skolen og står på sokler på østveggene i tverrarmene. På vestarmens nordvegg henger et bilde av den Paulus-figuren som befinner seg i Oldsaksamlingen, dit den kom fra Aulstad kirke etter først å ha vært i Svatsum kirke. Oldsaksamlingen huser også et krusifiks fra Bødalskirken som har vært innom Nordiska museet på veien. Utgangsdøren i vest har et gammelt låsbeslag fra 1784 som ble montert opp ned da kirkedøren ble omhengslet for å vende utover etter brannen i Grue kirke.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er relativt stor og har god plass. Det har tidligere vært kirkestaller her, men de ble revet i 1968. Vest for kirken står et kombinasjonsbygg som ble forlenget i 1968 og påbygget i 1982. Det ser ut til å inneholde bl.a. bårerom, kjøkken, sanitærrom og rom for kirketjener. Øverst på kirkevangen står en redskapshus fra 1983. Øvre Forset gård ble innkjøpt som kapellangård i 1868. Det er et menighetshus kalt Haugetun i Forsetgrenda.

Vestre Gausdal kirkegård

Kilder og videre lesning:

Vestre Gausdal kirke 1784–1984 (Menighetsrådet i Vestre Gausdal, 1984)
Vestre Gausdal hovudkyrkje 1784–1934 (Lillehammer, 1934)
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 604
Kirkesøk
Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet: Oslo, 1950; 2. bind, 2. halvbind, s. 307ff, om Peter Kastrud; kirken er der kalt Nykirke)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Venabygd kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Venabygd kirke skal være den tredje kirken i området — minst. Den første kjente ble bygget i 1580. Rykter om tidligere bygg (fra katolsk tid) er ikke bekreftet, men bygget fra 1580 stod i Lundgrenda, litt nord for nåværende kirkested. I 1702 ble det nedlagt grunnstein til et nytt bygg i Lundgrenda, men på en annen tomt. De som gjorde dette, var sognepresten i Ringebu, Otto Ørbech, og fogden, Cort Coldevin. De er minnet med et maleri som nå henger på sørveggen i tverrskipet på dagens kirke. Hvorfor dagens kirke ble bygget såpass kort tid etterpå, er ikke helt klart, men kirkestedet ble altså flyttet ved samme anledning, og kirken ble oppført i 1780.

Kirkebygg
Kirken er en tømret korskirke med 170 plasser. Tømmeret er flott og tettvokst. Som andre kirker stod den sikkert uten panel en stund, uten at vi vet nøyaktig når den ble panelt.

Minnetavle for Otto Ørbech og Cort Coldevin

Inventar
Når det gjelder inventaret, ser det ut til å være enighet om at Kristen Listad står bak et krusifiks og korskillet (hans siste kirkeinventar, ifølge Roar Hauglid). Ellers varierer påstandene noe. Venabygdoppslaget i Store norske og dette nettstedet tilskriver ham også altertavle og prekestol, og Norsk kirkeleksikon forbinder ham også med prekestolen. Lokalt var man imidlertid forsiktigere med formuleringene da jeg var på besøk, og oppslaget om Listad i Norsk biografisk leksikon nevner heller ikke prekestolen og altertavlen. Jeg tolker det slik at man tror at Listad kan ha laget disse, men at man ikke har bekreftelse på det. Kongemonogrammet er for Kristian VII, og mens monogrammet vanligvis bæres av løver i Gudbrandsdalen, er det her engler, som i Valdres. Ellers er det nærliggende å anta at klebersteinsdøpefonten er overtatt fra de gamle kirkene.

Kirken har, ikke overraskende, gjennomgått endringer opp gjennom årene. I 1914 ble det murt piper. Har jeg forstått riktig, ble veggene malt innvendig ved samme anledning. Ragnvald Einbu skal ha pusset opp altertavlen, og i 1955 restaurerte man kirken igjen: Veggene ble avlutet og inventaret tilbakeført mer mot det opprinnelige. Som ved flere andre anledninger deltok Finn Krafft i dette arbeidet. I 1959 fikk kirken et femstemmers barokkorgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Dette ble i 2012 ombygget av Henrik Brinck Hansen. Kirkeklokken er fra 1840.

Kirkegård
Det er fem britiske krigsgraver (Commonwealth War Graves) på kirkegården her.

Kilder og videre lesning:

Per Ingulf Lillevolds nettsted om Venabygdsfjellet
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon
(Vanebo forlag, 1993), s. 600
Wikipedia
Kirkesøk
Orgelspeilet nr. 4/2012, s. 107
Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantivariatet/Mittet: Oslo, 1950), bind 2, annet halvbind (= bind 3), s. 253–268 (om Kristen Listad)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tretten kirke

Bakgrunn, steinkirken
Dagens kirke på Tretten har flere forgjengere. Det gamle kirkestedet var på Kjørkehaugen eller Kyrkjehaugen, omtrent 50 meter sørvest for Prestegarden (gnr./bnr. 94/4) på Sør-Tretten. Den eldste kirken vi kjenner til, var en steinkirke fra siste halvdel av 1200-tallet. Det antas imidlertid at det var en annen kirke før den igjen, uten at den har satt konkrete spor etter seg, og uten at det synes å finnes gamle skriftlige vitnesbyrd. Murrester etter steinkirken er fortsatt synlige ved nevnte haug, der det holdes jonsokmesser i friluft og foretas enkelte vielser og dåper. Pilegrimsleden går forbi stedet.

Tømmerkirken fra 1580
På 1580-tallet ble det reist en tømret langkirke i nærheten av den gamle steinkirken. Jens Nilssøn skrev på 1590-tallet: «Til Øyer huffuid kircke er it annex vid macht, som kaldis Trættan. Hos denne kircke, som er nest forgangen bygt op aff nyt, staa der en gammel forfalden og farlig stenkiercke.» Etterhvert økte folketallet, og kirken ble for liten. Dessuten ble kongeveien lagt til bunnen av dalen, og det gamle kirkestedet ble etterhvert oppfattet som usentralt. På 1720-tallet ble kirkestedet flyttet, og dagens kirke ble bygget på det som var grunnen til gården Moe. Det var en viss gjenbruk av materialer i den nye kirken.

Dagens kirkebygg
Tretten kirke er en laftet korskirke som ble innviet den 12. september 1728 som Vår Frelsers kirke. Byggmester var Jens Skanke, svigersønn av sogneprest Christian Wolfgang Monrath. Bordkledning kom til først i 1747, og i 1774 ble kirken tjærebredd. Den skal ha blitt malt i rødt i 1807 og den fikk dagens hvite farge i 1875, først med røde dører og vinduskarmer. Taket ble tekket med skifer i 1775 ifølge regnskapet, og dette ble fornyet i 1880. Antallet sitteplasser er rundt 300, og kirken har gallerier i tre korsarmer.

Til å begynne med hadde ikke kirken noe tårn med spir, bare en tårnfot med pyraminetak, til klokkene. Tårnet fikk kirken i 1807, og det ble kledd med sink i 1875. Det har vært problemer med tårnet helt fra starten av. Ved en bispevisitas i 1819 ble det konstatert at tårnet sviktet og det var umulig å ringe med den store klokken. Det har vært gjort mange forsøk på å stive av og reparere tårnet og tårnfoten, blan annet i 1968, da konstruksjonen ble forsterket. Men det holdt ikke: I 1999 måtte kirken stenges, og i 2000 ble det råteskadede tårnet tatt ned og plassert ved siden av kirken, som i mellomtiden fikk et midlertidig tak. Deretter ble tårnet stående noen år i påvente av planlegging og finansiering av ny tårnkonstruksjon. Det ble oppført en ny støpul utenfor kirkegårdens vestmur. Først i 2015 kom nytt tårn på plass, noe mer beskjedent enn det som var på kirken før 2000, og muligens mer som det opprinnelige. Støpulen på vestre kirkegårdsmur er fjernet igjen.

Inventar
På grunn av økonomien tok det en stund før kirken fikk det inventaret vi nå ser. Altertavlen ble laget av Bjørn Bjørnsen Olstad i 1751. Olstad, som var blant de første til å skjære i akantusstil i Gudbrandsdalen, fulgte samme mønster som han hadde brukt i altertavlen i den jevngamle Øyer kirke ca. tyve år tidligere. De tre bildene av nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen er også kopiert etter Øyer-tavlen, men ikke av Eggert Munch denne gangen, og det ser ut til å være enighet om at de ikke er like dyktig utført som Øyer-bildene. Treskurden rundt oppstandelsesbildet øverst skiller seg litt fra Øyer-tavlens, og det antas at øvre del av tavlen er av noe nyere dato. Før kirken fikk denne altertavlen og nytt alter, antas det at alteret fra den tidligere kirken ble brukt, overført fra steinkirkens tid.

Prekestolen — også av Olstad — er fra 1752 og avløste en prekestol som var overført fra gamlekirken. Døpefonten er noe nyere — skåret av Ole Olsen Klævamoen i slutten av 1780-årene. Over den henger en himling som er svært stor i forhold til døpefonten og forsåvidt i seg selv. Det antydes i heftet om kirken at dette er for å skape balanse i kirkerommet mot prekestolen. Døpefonten står i korets sørvestre hjørne, mens prekestolen står på hjørnet på nordsiden av koråpningen. Et gammelt dåpsfat i tinn bærer årstallet 1678.

Over korbjelken finner vi kongemonogrammet for Frederik IV, båret av to løver. Det ser ut til å være alminnelig enighet om at dekorasjonen er litt klumsete skåret, og det er vel delte meningher om det faktisk er Olstad som har gjort det. Noe annet underlig ved monogrammet er at Frederik IV døde i 1730, rundt 20 år tidligere, og at det eldre monogrammet i Øyer kirke er for hans sønn Kristian VI.

Kirken har en rekke votivtavler. Disse er skildret på kirkens eget nettsted (i Word-dokument lenket til nederst på siden). Ellers har kirken to svært forseggjorte brudestoler. En rekke andre gamle gjenstander finnes også, men ellers er noe av det mest bemerkelsesverdige i kirken de takdekorasjonene som er avdekket i sakristiet. Dekorasjonene ble oppdaget i 1960-årene bak flassende maling, og de ble avdekket av Arve Hagen fra 1971 av. Det dreier som om ca. 20 kvadratmeter, og det antas at dekorasjonene er utført i den tømrede langkirken som ble avløst av dagens kirke, og at bordene i sin tid ble overført til den nye kirken.

Kirken fikk sitt første orgel i 1885. Dagens orgel er fra 1978, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. I motsetning til Snertingdalorgelet i hovedkirken i Øyer sies Trettenorgelet å være i god stand. I tårnet henger to kirkeklokker. Den største er fra 1764. Den andre, fra middelalderen (kirkeleksikonet antyder ca. 1300), fikk påstøpt krone hos Olsen Nauen i 1968. Kirken har en rekke kirketekstiler som er laget av Borgny Svalastog.

Kirkegård
Kirkegården som omgir kirken, har vært utvidet en rekke ganger, senest i 1979–82. Et porthus («brurhus») er plassert på østsiden av kirken, mens dagens kirkevang er på vestsiden, fra 1952. Før dette var tydeligvis adkomstforholdene annerledes. Helt sør på kirkegården står et gravkapell fra 1937 (et tall som er å finne på vindfløyen), gitt av Johannes og Eli Foss. Etter 1961 skjer imidlertid begravelser fra selve kirken, og kapellet fungerer mer som møterom og oppbevaringslokaler. Det er bårerom («kisterom») under kapellet. På kirkevangen utenfor kirkegårdsmuren står en minnebauta over krigen mot svenskene på begynnelsen av 1800-tallet.

Tretten kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tretten kirke. Vår Frelsers kirke. Vigsla 12. september 1728 (Utgitt av Øyer og Tretten kirkelige råd, 2009)
Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 92–95
Øyer og Tretten kirkelige fellesråd: Kirkene våre
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 601
GD, 18/8-2010
GD, 3/2-2011, s. 11
Roar Hauglid: Akantus II. Mestrene i norsk treskurd (annet halvbind; Rikasantikvariatet / Mittet & co, 1950), s. 239ff (Om Bjørn Olstad)
Arne Sand: Østre Gausdal kirke (Østre Gausdal menighetsråd og Gausdal historielag, 1988), s. 10
Kirkesøk
Gamle kirkebøker er transkribert og utgitt i bokform (se Bokhylla.no)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tingnes kirke

Tingnes kirke ligger i den skogkledde skråningen på østsiden av Strondafjorden, ved Garlivegen øst for Fagernes sentrum. Planlegging av kirke og kirkegård begynte allerede under krigen, men først på 1960-tallet gav det resultater. Kirkegården på Skogajordet ble tatt i bruk i 1967 og utvidet i 1985 og 1994. Kirkegården er relativt kupert og omgitt av stakittgjerde. Til innvielsen i 1967 ble det bygget en støpul øst for der kirken nå ligger. Den ble revet da kirken stod ferdig. Gravene er samlet øst for kirken.

Arkitekt Karl Stenersen fikk i oppdrag å tegne kirken i 1969 og laget to utkast: et tradisjonelt kirkebygg med saltak og takrytter og den bygningen vi nå ser. Kirkens grunnform er som en likestidet trekant der spissene er kuttet av (en sekskant, om man vil) med en takkonstruksjon som et kirkespir. Grunnstein ble nedlagt i 1971, og kapellet (som det da var) ble oppført under byggmester Bjarne Sanne og innviet den 10. september 1972. Kapellet ble bygget som arbeidskirke, og underetasjen ble innredet for forskjellige funksjoner fra 1973. Det har fra tidlig av vært nødvendig med takreparasjoner. Ved innvielsen het bygget Fagernes kapell, men det var lokal motstand mot navnet, og flere navn har vært brukt. Kommunen foreslo «Fagernes og Leira kapell», men det later til at «Kyrkja på Skogajordet» ble brukt lokalt noen år. I 1978 ble navnet offisielt Tingnes kapell, og i 1998 fikk bygget kirkebetegnelse.

Antallet sitteplasser oppgis til 260 på Kirkesøk (og ellers 350–400 i forskjellige kilder), og orienteringen er motsatt av det vanlige: Kirken har kor i vest og inngang og orgel i øst. Helt i vestenden er det sakrsti, med dører på hver side av alteret. Dåpsventerom har inngang fra forrommet (våpenhuset) i øst

Som altertavle hadde man tidligere et enkelt trekors. I 1997 ble det erstattet med en billedvev av Kari-Bjørg Ile som rammer inn et krusifiks. Det hele er holdt i sterke, klare farger.

Den femkantede prekestolen i tre er på alder med kirken og står til høyre (nord) for alterbildet. Litt til venstre (sør) for midten er det en lesepul. Begge har pultklede fra Marit Annys vevstogo, førstnevnte tegnet av Eli Sagstuen.

Også døpefonten er i tre og på alder med kirken. Den står til høyre for alteret.

Kirken hadde et Johannus-harmonium som i 1989 ble erstattet med et 18 stemmers orgel fra Ernst Junker.

Kirken har to klokker fra Olsen Nauen klokkestøperi.

Det er innredet bårerom i kjelleren. Der henger et usignert maleri av Jesus hos Marta og Maria og et vevet teppe med korsmotiver.
Tingnes kirkegård

Kilder og videre lesning:

Norges kirker
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 573
Kirkesøk
Tingnes menighet

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tingelstad nye kirke

Bakgrunn
Tingelstad kirke — som gjerne kalles Tingelstad nye kirke — avløste to kirker: Grinaker og Tingelstad gamle kirke (også kalt Sankt Petri). Bakgrunnen var at disse to, som hver hadde drøyt hundre plasser, var blitt for små i en tid da det krevdes at 30 prosent av menigheten skulle få plass i kirken en søndag. Først ville man bygge den nye kirken ved en av Grinakergårdene. Så oppstod uenighet, og kirken ble besluttet lagt til en tomt som bestod av 3 dekar fra gården Rækken og 9 dekar fra Rækkenenga. Til å tegne kirken hyret man inn ingen ringere enn radarparet Schirmer og von Hanno, og muringen ble utført av murmester Herman Frang. Kirken ble innviet den 5. desember 1866.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en nygotisk langkirke i teglstein. Kirken hadde ved innvielsen 750 plasser. Kirken har gallerier. Disse var en stund vedtatt revet, men etter mye om og men er de blitt stående. Ellers er det gjort enkelte endringer i bygget gjennom årene. For eksempel var tårnet opprinnelig tekket med skifer. Dette ble byttet ut med kobberplater i 1925. Elektrisk belysning ble installert i 1929.

Inventar
Istedenfor altertavle er det nå glassmalerier i vinduet på korets fondvegg. Den øvre delen ble laget av Borgar Hauglid i 1935 og forestiller den seirende Kristus. Den nedre halvdelen, «Lovprisning for tronen og lammet», er ved Veslemøy Nystedt Stoltenberg og kom på plass til jubileet i 1991. Før dette var det en altertavle her, som man kan se på gamle bilder. Selve alterbildet, som viser nedtagelsen fra korset, henger nå ved inngangen til barnesakristiet.

Engel med nebbtang på prekestolhimlingen

Mye av inventaret ellers er overført fra Grinakerkirken — stavkirken som ble ombygget til korskirke på 1700-tallet. Ikke minst er det som er laget av Nicolai Larsen Borg, berømt. Borg var sønn av Lars Borg og blant pionerene innen akantusskrud på Østlandet og i landet som sådan. Det later til at Grinakerkirken fikk sin prekestol, døpefont og korskranke rundt 1720, og disse samt de to treskulpturene Velstanden og Rettferdigheten er Borg-verker som er overført til Tingelstad-kirken. Bortsett fra den rike akantusskruden er et påfallende trekk ved himlingene over prekestolen og døpefonten en rekke englefigurer som representerer håndverkere og musikere. Over prekestolen finnes det til og med en engel med nebbtang. Korskranken står for øvrig som kroning på orgelet. Frederik IVs kongemonogram er byttet ut med en engel.

Overført fra Grinakerkirken er også en alterkalk og disk, en brødeske i sølv, en kiste til kirketekstiler, et døpefat, to lysekroner, to vegglampetter, to lysestaker av tinn, en stol og en klokke. Dessuten er den minste av de to kirkeklokkene fra Grinaker. Den største ble støpt til kirken i 1866. Orgelet er et Jørgensen-orgel fra 1953.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Det er ikke frittstående gravkapell. Dette er lagt til kjelleren i selve kirkebygget, og det er barnesakristi i etasjen over. Like foran kirken er et minnesmerke for anonymt gravlagte.
Tingelstad nye kirke

Kilder og videre lesning:

Harald Hvattum: Tingelstad kirke 1866–1991
Arven fra Grinaker stavkirke (flyveblad)
«Tingelstad nye kirke», i Hadeland: Bygdenes historie 1 (Hadelands bygdebokkomité, 1932), s. 273–275
Wikipedia
Morten Stige: Museumsfører for Hadeland folkemuseum
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 584
Kirkesøk
Roar Hauglid: Akantus II (Riksantikvariatet/Mittet & Co, 1950), første halvbind, s. 48–56 (Om Nicolai Borg)
Gran og Tingelstad menighet

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tingelstad gamle kirke

Tingelstad gamle kirke er en steinkirke i Gran på Hadeland som trolig ble oppført rundt 1220. (Tømmeret i taket er felt i 1219 og 1220.) Den sies å ha vært viet til apostelen Peter, skjønt dette er omstridt, og den er også kjent som Sankt Petri — et navn som ofte foretrekkes lokalt. Da det kom bestemmelser om at 30 prosent av menigheten måtte få plass i kirken, innså man at denne kirken, som bare huser drøyt hundre, var for liten. Det ble reist en ny kirke på Tingelstad — Tingelstad nye kirke — og den gamle ble stengt. I motsetning til Grinakerkirken ble den ikke revet, men ble stående urørt i mange år. Skipet måler 14 x 11 meter utvendig, og hele kirken er 21 meter lang.

Kirkens utforming er typisk for mange romanske middelaldersteinkirker, med rektangulært skip og omtrent likeformet, men mindre kor hengt på. Koret er faktisk litt skjevt i forhold til skipet, og det er et sakristi på nordsiden av koret. Opprinnelig var kirken hvitkalket utvendig, men i dag ser vi steinstrukturen i den. Vinduene er fortsatt jevnt over smale, men et bredere vindu ble åpnet i nordveggen i 1703 (opprinnelig var det ingen vinduer på nordveggen), og sørvinduets lysåpning er blitt noe utvidet nedover. Kirken har takspon av tre. Nåværende takrytter har sin utforming fra 1820, da den gamle — som muligens hadde form av et spir — var truet av råte.

Korbuen er rundbuet og visstnok uendret fra middelalderen. Portalen mellom koret og sakristiet har en mer gotisk kløveraktig form i buen. Veggene innvendig er dekket av kalkpuss, med noen nonfigurative forsiringer i skipets sørvindu. Det antas ellers at det har vært kalkmalerier flere steder i kirken. Kristian IVs våpenskjold er malt på nordveggen inne i kirken, visstnok i 1632. Det ble noe skadet da det store vinduet ble satt inn i nordveggen. Skymalingen i takhimlingen er fra 1701.

Med unntak av det murte alteret og et krusifiks fra 1200-tallet er inventaret ikke fra middelalderen, men fra overgangen mellom 1500- og 1600-tallet. Som sådan er det noe av det best bevarte i landet. Det har renessansestil, med hovedsakelig arkitektoniske former som dekorative elementer snarere enn f.eks. akantusskurden som kom vel hundre års tid senere. Prekestolen er fra 1579. Den er laget av Knud og Rasmus Hansen, som omtrent i samme periode laget prekestoler i Skedsmo kirke og Norderhov kirke. Prekestolen har sengotiske dekorformer og bærer våpenskjoldet til Claus Hjort, sogneprest i Gran fra 1577. De umalte kirkebenkene er fra rundt 1600, i likhet med døpefonten — også den i tre.

Altertavlen er fra 1699 og ble laget av Isak Israelsen, som det høytidelige navnet til tross ikke har noen høy stjerne i kunsthistorien. Bildet viser nattverden, og altertavlen dekker over østvinduet. Opprinnelig var det i stedet frontaler (panelmalerier) foran alterbordet. Tre slike (ett helt samt fragmenter av de to andre) er bevart fra kirken i Universitetets oldsaksamling. Etter ca. 1700 forble kirken i bunn og grunn slik den var, med unntak av takrytteren og annet nødvendig vedlikehold. Et votivskip fant imidlertid veien inn hit på midten av 1700-tallet.

Ellers er et annet gammelt klenodium vindfløyen i forgylt kobber. Originalen er trolig fra 1100-tallet, og er i så fall eldre enn kirken. Den er nå utstilt på Kulturhistorisk museum, og vindfløyen i tårnet nå er en kopi. På Folkemuseet finnes et billedteppe herfra som sannsynligvis er fra siste halvdel av 1500-tallet. Nåværende kirkeklokke er faktisk fra 1913, fra Olsen Nauen, selv om kirken har hatt klokke siden middelalderen.

Kirken ligger nærmest på en klippe, og det har aldri vært gravplass her. Begravelser fant sted ved Grinakerkirken.

Siden vi er inne på områdets middelalderkirker, kan det nevnes at det i tillegg til Tingelstad og Grinaker fantes kirker på gårdene Bilden og Dvergsten, sannsynligvis stavkirker. Sistnevnte var trolig en privatkirke som ble revet på 1700-tallet. Bilden sies å ha vært en viktig gård i tidligkristen tid. Kirken der lå imidlertid øde i 1594, da biskop Jens Nilssøn rapporterte fra området.
Tingelstad gamle kirke

Kilder og videre lesning:

Morten Stige: Museumsfører for Hadeland folkemuseum (Hovedkilde til det som står her)
Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 62–65
Anders Bugge: «Tingelstad gamle kirke», i Hadeland: Bygdenes historie 1 (Hadelands bygdebokkomité, 1932), s. 206–223
Middelaldernett
Wikipedia
Ellen Marie Magerøy: Norsk treskurd (Ny utg.; Det Norske Samlaget, 1983), s. 144–145
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 584
Kirkesøk
Hadeland Lag of America

Tekst: © Jan-Tore Egge.
Bilder: © Jan-Tore Egge, unntatt bilder merket AME: © Anne M. Egge. Brukt med tillatelse.

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Søsterkirkene på Granavollen

Søsterkirkene

Bakgrunn
Mariakirken og Nikolaikirken, Søsterkirkene på Granavollen, ble ifølge et sagn bygget av (eller for) to søstre som var så uvenner at de ikke kunne gå i samme kirke. Men det er vel ikke så mange som fester lit til sannhetsgehalten i dette i dag. Snarere anses det som en etterpåforklaring på at man kunne bygge to kirker så nær hverandre. Slike par av kirker har imidlertid forekommet også andre steder. Søsterkirkenes datering er noe usikker, og begge kirkene har vært ombygget, men de regnes for å være bygget på forskjellige tidspunkter, så la oss se på dem i tur og orden.

Mariakirken
Mariakirken (til venstre på hovedbildet) regnes som den eldste, trolig bygget en gang rundt 1100–1150. Den er også minst (ca. 150 plasser) og har kanskje også hatt lavest status av de to. Det spekuleres i at den ble bygget som klosterkirke og etterhvert ble brukt som sognekirke, mens den større Nikolaikirken var fylkeskirke. Mariakirken var en lovekirke: Den var avhengig av gaver for vedlikehold. Etter reformasjonen ble den brukt bare noen få ganger i året.

Mariakirken ble truffet av lynet og brant i 1813. Det var ikke midler til å bygge den opp igjen, og den ble stående som ruin til 1860-tallet, da Nikolaikirken skulle ombygges og man trengte en midlertidig kirke. Den fikk da tak og vinduer — og det tårnet (eller den takhjelmen) vi ser i dag. Senere ble Mariakirken restaurert i 1912–15 og brukt som gravkapell og bårehus. I 1990–92 ble kirken restaurert for å brukes som sognekirke, og det ble da gjort bygningshistoriske undersøkelser og utgravninger. Jeg henviser til litteraturen for detaljene her, men konstaterer at kirken, i likhet med Nikolaikirken, er hvitkalket innvendig og har bare steiner utvendig. Inventaret er fra denne anledning, inkludert glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. De forestiller Marias bebudelse, Maria med barnet og Maria ved korset, og over inngangsdøren finner vi Mariarosen. Orgelet skal være et Jürgend Ahrend-orgel fra 1970 som ble tilpasset/ombygget i 2003. På et informasjonsoppslag utenfor kirken ble det det riktignok opplyst (per 2009) at det arbeides med å skaffe kirken et 7–8 stemmer mekanisk orgel, men omtale her og der på nettet tyder på at det er dette instrumentet som står i kirken i dag.

Nikolaikirken
Den noe større Nikolaikirken (ca. 250 plasser) ligger på Granavollens høyeste punkt og skal være inspirert av Hallvardskatedralen i Oslo. Det trekkes ellers gjerne paralleller til Hamars middelalderdomkirke, Gamle Aker kirke og Ringsaker kirke. Nikolaikirken antas å være oppført på midten av 1100-tallet som treskipet basilika, men korformen ble endret ved en utbygging på 1200-tallet, da kirken trolig også fikk det kraftige tårnet. (Tidfestingen har vært omdiskutert, men det antydes nå at dette kan ha skjedd tidlig på 1200-tallet istedenfor sent på 1200-tallet, slik man tidligere har trodd.) Opprinnelig hadde tårnet et høyt spir, men det forsvant ved en brann i 1799. Det er muligens dette vi ser på et hengeskap på Maihaugen på Lillehammer.

Brannen gjorde slutt på mye av det gamle inventaret, og mer forsvant ut av kirken ved moderniseringen i 1860-årene. I 1960 ble imidlertid ting restaurert og tilbakeført. Altertavlen, fra 1625, er en fløytavle, beslektet med middelalderens alterskap (jf. Ringsaker kirke). Hovedbildet viser korsfestelsen, og bildene på sidene viser syndefallet og kobberslangen. Prekestolen er fra 1728 og har akantusdekor. Ved restaureringen i 1960 fikk den kong Olav Vs monogram. Døpefonten er på alder med prekestolen og dåpsfatet noe eldre. Et maleri med nattverdsmotiv var altertavle tidligere. Kirken har dessuten glassmalerier i korets østvegg av Frøydis Haavardsholm. Paul Ott-orgelet er fra 1979. Et riktig gammelt skaporgel fra Nikolaikirken er å finne på Norsk folkemuseum.

Mer om Granavollen
Dikteren Aasmund Olavsson Vinje døde på gården Sjo, like nord for Søsterkirkene, i 1870. Gården er presteenkesete og har et Vinje-museum. Vinje er gravlagt (eller har i alle fall gravminne) like utenfor inngangen til Nikolaikirken. Det legges krans på graven hver 17. mai.

Det kan nevnes at det ved ombyggingen av kirkene på 1200-tallet ble stein til overs som ble brukt i veggene på Steinhuset på Gran gård. Like ved siden av porten i den sørøstre delen av kirkegården står en støpul i form at et steintårn som visstnok opprinnelig var et forsvarsverk. Klokkene i dette tårnet er fra 1860-tallet. Det finnes steiner i veggene på begge kirkene med ulike korsrelieffer, trolig pilegrimskors. Dessuten står det en runestein fra 1000-tallet øst for Nikolaikirken. Sørvest for kirkene står et krigsminnesmerke.
Søsterkirkene

Kilder og videre lesning:

Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 66–71
Anders Bugge: Søsterkirkene på Gran, i Hadeland: Bygdenes historie 1 (Hadelands bygdebokkomité, 1932), s. 181–206
Wikipedia om søsterkirkene
Wikipedia om Nikolaikirken
Wikipedia om Mariakirken
Diskusjon på Wikipedia om Steinhusets og ombyggingenes datering
Kunsthistorie.com (problemer med nettsted)
Jostein Pedersen: Informasjonsoppslag utenfor Søsterkirkene
Kirkesøk om Mariakirken
Kirkesøk om Nikolaikirken

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sør-Fron kirke

Bakgrunn
Etter at kirkene i Gudbrandsdalen kom over i privat eie i 1723, var det hektisk byggevirksomhet. Den gamle hovedkirken i Fron prestegjeld, den såkalte Listadkirken, begynte å skrante og lå dessuten på uegnet grunn. Det ble derfor besluttet å bygge ny hovedkirke på et nytt sted, men dette tok en god stund. Søknader ble innvilget på 1770-tallet, tomt ble klargjort på begynnelsen av 1780-tallet, og bygging kom i gang i 1786. Veggene ble reist på to år, og vi finner årstallet 1787 over inngangen. Året etter ble takkonstruksjonen reist, og året 1788 står på vindfløyen på spiret. Så i 1789 kom Storofsen, den verste flommen i Gudbrandsdalens historie, med jordskred og ødeleggelser. Hus og dyrket mark måtte settes i stand igjen og kirkebygging utsettes. Kirken ble innviet den 28. mars 1792. Den ligger på Hundorp, ved det som ved byggingen het Kongsveien og var hovedvei gjennom dalen, men som nå kalles Gammelvegen.

Kirkebygg
Sør-Fron kirke er en åttekantet steinkirke i Louis XVI-stil. Det er en prektig kirke som iblant omtales som Gudbrandsdalsdomen. Bredden er noe større enn lengden, og kirken har 750 plasser. Det er gallerier rundt hele kirkerommet, men passasjen hindres av orgelet og prekestolsalteret. Den innvendige malingen, med kombinasjonen av lysegrå og blå samt en god del marmorering, er fra 1860, og ved restaureringer i 1950-årene ble fargebruken i kirken gjennom tidene kartlagt.

Inventar
Av inventaret er prekestolen (laget av Lars Jensen Borg i 1703) overtatt fra Listadkirken. (Andre gjenstander derfra finnes forskjellige steder, f.eks. er en altertavle fra 1676 i Folldal kirke og et krusifiks i Universitetets oldsaksamling.) Noe som er ganske spesielt her, er at prekestolen er over alteret (med inngang fra galleriet), og prekestol, alter og døpefont befinner alle seg i kirkens midtakse. I 1911 kom det til en ny prekestol i tillegg til den gamle — for prester med høydeskrekk? Denne ble så fjernet på 50-tallet og erstattet med en flyttbar lesepult.

Alterbildet er malt av Frederik Petersen (sønn av Peter Kastrud) i 1797. Maleriet viser korsfestelsen på Golgata, og persongalleriet ellers er beskrevet i Joh 19, 25: «Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas’ hustru, og Maria Magdalena.» I bakgrunnen står et par romerske soldater. Motivet er brukt en rekke ganger av Petersen og andre og antas å være gjort etter et kobberstikk.

Klebersteinsdøpefonten i Listadkirken var ansett for å være for gammeldags, og det ble laget ny døpefont til kirken. Denne skal etter tradisjonen være laget av Kristen Listad, skjønt dette gjelder muligens underdelen, dvs. ben og fot. Den øvre delen med kummen ble nemlig byttet ut i 1915. Den var oval og litt mindre enn den nåværende, runde. Listad har også laget kongemonogrammet (til Kristian VII), som står på en bjelke høyt oppe i kirkerommet.

Orgelet er fra Marcussen & søn fra 1992. Prospektet er fra 1930. Av de tre kirkeklokkene er to overført fra den tidligere kirken: en liten middelalderklokke og en klokke støpt i 1703. Den største klokken er støpt i 1847 av Knud Andreas Sundt.

Av utsmykning ellers kan nevnes at Guds navn forekommer i forskjellige former forskjellige steder på eller i kirken. Over hovedportalen står det skrevet som IEHOVA (og under det står kongemonogrammet til Kristian VII). På en list som øvre avslutning på alterveggen står det Jahve med hebraiske tegn.

Kirkegård og omgivelser
I kirkegården er det oppstilt en rekke gamle gravsteiner langs kirkegårdsmuren, og for øvrig er det en rekke gamle gravhauger fra førkristen tid i Hundorp-området, hvorav én har fått en minnestein over Olav den hellige. Prestegården ligger i skråningen over kirken, og prestegårdsseteren Kantliseter er fredet.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Kåre Hosar og Arne Fauske: Sør-Fron kyrkje (Sør-Fron Sokneråd, 1992)
Wikipedia
Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 84–91
Kunsthistorie.com
Kirkesøk
Roar Hauglid: Akantus II (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), første halvbind, s. 33ff (om Lars Borgs inventar)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Søre Ål kirke

Bakgrunn
Denne lille, egenartede kirken ønsker reisende langs gamle E6 (nå fylkesvei 213) velkommen til Lillehammer, der den ligger mellom gårdene i Søre Ål, sør for sentrum. Den ligger i åpent terreng, med gravlund nedenfor og utsikt ut over Mjøsa.

Kirkebygg
Det virker som det opprinnelig bare var planlagt et gravkapell på kirkegården, som ble anlagt i 1953. Arkitekt var Bjarne Bystad Ellefsen, som ellers har tegnet Storfjord kirke (Troms) og Espedalen fjellkirke samt diverse andre bygg. Kirken er oppført i betong og tre, og stod ferdig i 1964. Den rommer ifølge arkitekten selv rundt 200 personer. (Ellers varierer anslagene mellom 160 og 250 i forskjellige oppslag, med påfallende presise 173 på Kirkesøk.) Ifølge byavisen er kirken for liten for menigheten. Byen har nemlig ekspandert sørover i de senere tiår.

Interiør og inventar
Kirken har rektangulær form (altså langkirke), og altertavlen (av Victor Sparre) viser et tornekronet kristushode med kors i bakgrunnen. Det er også en frise i glass langs alterveggen. Den viser Guds øyne. Endeveggene har dessuten relieffer på utsiden og innsiden av kirken. På østveggen inne i kirken ser vi for eksempel utsendelsen av disiplene bak prekestolen (eller lesepulten), og bak døpefonten ser vi velsignelsen av små barn. På vestveggen ser vi hhv. den tilgivende Kristus (til høyre) og den helbredende Kristus. I langveggene er det vinduer med farget glass. Kirkerommet er møblert med jærstoler. Prekestol, alter, alterring og døpefont er utført ved Niagara møbelfabrikk, og kirkesølvet av Alf Pedersen (som også har bidratt til utformingen). To monotypier er laget av Borgny Svalastog.

Orgelet sies å være overtatt fra Lillehammer kirke, som fikk nytt orgel i 2001. Det er i så fall et 39 stemmers J.H. Jørgensen-orgel fra 1948, som formodentlig er satt i stand. (Det opprinnelige orgelet var fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.) Kirkeklokken er fra Olsen Nauen, og den ringes automatisk.

Takets kobbertekke ble skiftet ut for få år siden. Det var naturligvis skinnende blankt til å begynne med, men er i skrivende stund i ferd med å bli mattere. Det er imidlertid ikke tegn til skikkelig irring ennå, for dem som foretrekker det. Femtiårsjubileum ble feiret i 2014, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Kirkegård og omgivelser
I 2016–2017 ble kirkegården utvidet, og parkeringsplassen ble flyttet til nordsiden av kirken. Kirkens arkitekt er gravlagt på kirkegården her.

Kilder og videre lesning:

Bjarne B. Ellefsen: «Søre Ål kirke, Lillehammer», i Byggekunst, 1964, nr 7, s. 181–183
Lillehammer Byavis (Oppslag tatt av nettet)
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 596
Kirkesøk
Wikipedia
Vår fedrearv. Menighetsblad for Lillehammer og omegn nr. 2/2014, s. 4–5 (om jubileet)
Visitasprotokoller 2013, s. 3ff.

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden