Stikkord: kirke

kirke

Sødorp kirke

Sødorp kirke

Bakgrunn, mulig kirke på Toksen
Sødorp som sognenavn er kjent fra 1300-tallet: «Arne prestr à SudÞorpe» er omtalt i 1340. Første kirke på Vinstra skal ifølge jubileumsheftet ha vært en stavkirke som først stod på Nordre Toksen (gnr. 87), men så ble flyttet til Nordgard Brandvold (visstnok egentlig Brandvol, gnr. 76). Hvilke holdepunkter ha vi så for en kirke på Toksen? Dagfinn Skre, som har skrevet om områdets kirkearkeologi etter egne undersøkelser, forteller om funn av hodeskaller etter Storofsen i 1789, men sier at det er umulig å påvise stedet for gravfunnet i dag. Funnene trekkes ikke i tvil: De er omtalt i offisielle befaringsdokumenter, men det er i dag umulig å avgjøre om det dreide seg om en kirkegård eller et førkristent gravfelt.

Kirkene på Brandvol
Brandvol-gården(e) er omtalt i 1432. I 1515 forteller hamarbispen Magnus: «Torer Skodin hawer giordth oss god rekenskaph foer kirke wmbodh som han hafth hawer aa Brandwolsskirke.» Einar Hovdhaugen mener at Brandvol trolig ble delt i tre gårder allerede i middelalderen, og ifølge Skre lå tunene til alle tre i sin tid like sørøst for kirkestedet. Senere er tun og bygninger flyttet omkring, og tunet til Litlgard/Lillegård (gnr. 78), som nå ligger like vest for den lille steinrøysa der et minnesmerke over kirkestedet står, lå tidligere lenger vest. Stedet utgjør en slags terrasse i en ellers nokså bratt skråning. Veien som går oppover lia, ble anlagt i 1965 over nordre del av terrassen, og det ble ved den anledning funnet store mengder menenskeben.

Her stod det altså kirke fra middelalderen av. Det antas at en ny kirke ble oppført rundt 1570 og stod til dagens kirke ble oppført. Av Povel Huitfeldts stifstbok (1570-årene) fremgår det at Sødorp er anneks til «Fronn» (altså Sør-Fron). Skre tolker det at prestbolet i Fron er oppført med en landskyld på tre huder i Søndre Hågå (gnr. 80), som at sistnevnte var prestbol i den tiden Sødorp hadde egen prest. Om «Søddorff» anneks heter det hos Jens Nilssøn (1590-årene): «Herforuden er paa Søddrop en liden forfalden kircke strax hos den anden.» Formodentlig stod gamlekirken like ved siden av og forfalt etter at den nye var oppført. Hvordan var 1500-tallskirken konstruert? Det kan vi kanskje ikke si med sikkerhet, men Skre viser til omtaler av svalganger på 1600-tallet, og i 1694 sies det i regnskapet at en tømmermann har fått betalt for å ha «lagt een ny Svil under Kirckens nordre siides Rejsvercks veg». Reisverk ble enkelte ganger brukt om stavkonstruksjoner, men sikre kan vi altså ikke være.

Sødorp kirke
Sødorp kirke
Sødorp kirke

Dagens kirkebygg
Midt på 1700-tallet ble kirkestedet flyttet og ny kirke oppført. Ved en besiktigelse i 1748, forteller Skre med henvisning til søknaden fra den gang, «blef icke Allenste Sødorp gamle Kirkebygning, men End og grunden Selv Caseret som uduelige». Det var ønske om å bygge ny kirke «ved den Alfar Vey», noe som dessuten muligens var praktisk, gitt at også Ruste var en del av sognet og kirken på Bø for lengst var gått over i historien. Sødorp kirke ble oppført i 1750–52 der Sødorp kapell nå står. Byggmestre var Erland Bryn og Hans Sæter, mens smiearbeidet ble utført av Hans Aande fra Sør-Fron. Den laftede korskirken ble innviet den 12. september 1752 og lød visstnok navnet «Den Herre Zebaoths kirke». Den var da fremdeles anneks til (Sør-)Fron, men prestegjeldet ble delt i 1850, og Sødorp ble hovedkirke i Nord-Fron prestegjeld. Samme år blåste spiret ned og ble erstattet med et lavere spir.

Sødorp kirke før flytting
Før kirken ble flyttet fra Sødorp, hadde den lavere spir enn i dag. Fra Digitalt museum.

Kirken flyttes
I 1908–10 ble kirken — etter en viss lokal strid — tatt ned og flyttet til prestegården på vestsiden av Gudbrandsdalslågen, der den fortsatt står (gjeninnviet 19. oktober 1910). Ved flyttingen fikk kirken igjen et høyt spir, slik den hadde hatt før 1850. (Det finnes flere bilder i Digitalt museum fra denne prosessen: under gjenoppføring her og her og ved innvielsen.) Kirkens hovedinngang er i sør og koret i nord. Ved siden av koret er det sakristi. Ifølge jubileumsheftet er antallet sitteplasser ca. 370, mens Kirkesøk i dag opererer med 300. På det gamle kirkestedet ble det relativt snart (i 1929) oppført et kapell. Det er kirkegårder både ved det nye stedet (Sødorp kirke) og det gamle (Sødorp kapell).

På 1950-tallet ble det foretatt flere oppmålinger av kirken, og i 1960–61 ble den restaurert. Mye av arbeidet dreide seg om avluting og fargerestaurering av kirkebygg og inventar. Det ble også arbeidet med uteområdet. Ellers ble blant annet vinduer restaurert, og det ble gjort om på ting som trappen til tårnet og orgelgalleriet.

I 2008 var det problemer med kirkens stabilitet fordi vinden fikk tak i tårnet. Etter det jeg har hørt, skal tårnet ha vært for godt avstivet. Kirken var stengt i flere måneder, og i mellomtiden fant gudstjenestene sted i kirkestuen, og gifteklare og konfirmanter måtte bruke andre lokaler.

Inventar
Til å begynne med brukte man inventaret fra gamlekirken, men i 1762 ble det inngått kontrakt med Kristen Listad om skjæring og staffering av altertavle og prekestol. Listad, som arbeidet som klokker i Fron, laget også korbue (med kongemonogram for Frederik V; det er også et monogram på utsiden i øst, datert 1760) og to dørfigurer av St. Petrus (på innsiden av hovedportalen) og Sakkeus («Den bodferdige Tolder», på utsiden av østportalen) samt et krusifiks. Dessuten malte han kirken utvendig, og han skal ha skjenket kirken et maleri av Maria Magdalena som salver Jesu føtter, i 1779, men dette er siden gått tapt. Flere av arbeidene har konkrete forbilder: Prekestolen er laget etter modell av Lars Borgs prekestol i Sør-Fron kirke; den stod da i forgjengeren, Listadkirken. Altertavlen er inspirert av Borgs altertavle i Kvam kirke — den som brant i 1940.

Kirkerom
Altertavle
Korskille
Prekestol
Prekestoloppgang fra koret
Døpefont
Lukket stol
Krusifiks
Orgelgalleri

Modell for krusifikset antas å være et krusifiks fra 1300-tallet i Svatsum kirke. Figurene av Moses og Aron over kongemonogrammet antas å være Listads egne, mens de seks apostelfigurene trolig er fra en tidligere altertavle. Listads arbeider i kirken har senere vært overmalt og blitt restaurert.

Døpefonten er av kleberstein og fra middelalderen (anslagsvis 1200- eller 1300-tallet). Den er overført fra tidligere kirker.

Inntil nylig brukte man et pipeorgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk som ble innviet den 12. februar 1961. Dette orgelet hadde funksjonsfeil i en årrekke, i tillegg til at pipene var vendt mot organisten istedenfor mot menigheten. Den 23. januar 2012 ble nytt orgel innviet. Det er digitalt og av merket Johannus, og det skal dreie seg om et demoorgel. Orgelet omtales i kirkebladet som en god løsning for de neste ti år, men det skinner igjennom at det er ønske om nytt pipeorgel når den tid kommer.

Kirkeklokkene er fra 1770-årene. De er tunge og var en belastning på kirkebygget. I 1991 ble det oppført en støpul til dem på kirkebakken, og de ble flyttet over året etter.

Sakkeus
Kyrkjestugu
Støpul
Portal

Kirkegård og omgivelser
I 1936 ble det oppført et gravkapell på kirkegården. Dette er siden gjort om til kirkestue (eller «kyrkjestugu»), og den ble flyttet ut til parkeringsplassen sør for kirken og påbygget noe i 2002.

I 1978 ble det oppført et bårehus på kirkegården (og kirkegården ble utvidet ved samme anledning). Senere har det kommet til kontor for kirketjener og organist her. I 2010 ble det satt i stand et nytt visningsrom i bårehuset. Et lager- og redskapshus er oppført på kirkegården. (Det gamle er flyttet til Sødorp kapell.)

Opplysningsvesenets fond har et oppslag om presteboligen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Svatsum kirke

Svatsum kirke

Bakgrunn
Det har stått flere kirker på (Nedre) Svatsum. Den første — en stavkirke — antas å ha blitt oppført tidlig på 1300-tallet på Kirkebø, oppi lia nord for det nåværende kirkestedet. En befaring i 1725 konkluderte med at kirken var gammel og forfallen og måtte erstattes. Dette skjedde året etter, da ny kirke ble oppført nede i dalbunnen. Gamlekirken hadde et par krusifikser fra fra 1200-1330 samt figurer av Maria og Paulus som muligens var laget av Balkemesteren. De to sistnevnte figurene er å finne i Universitetets oldsaksamling.

Kirken fra 1726 var en tømret langkirke, og i tillegg fantes et skriftehus, en stue med et lite kammer med kakkelovn der presten kunne overnatte. Det forfalt imidlertid raskt. Kirken fikk i 1768 en altertavle som var malt av Eistein Guttormsson Kjørrn. På midten av 1800-tallet var det snakk om å utbedre eller utvide kirken, men det endte med at ny kirke ble oppført, og materialer fra den gamle kirken ble brukt til å bygge Aulstad kirke, som også fikk noe av inventaret.

Svatsum kirke
Svatsum kirke
Svatsum kirke

Dagens kirke
Svatsum kirke er en åttekantet laftet kirke med 250 plasser. Kirken ble tegnet av Otto Hjort Friis og oppført av tømmermester Johann Eriksen fra Lillehammer, mens snekkermester Andersen stod for innredningen. Kirken ble oppført i søndre utkant av den gamle kirkegården, som altså ble utvidet, og ble innviet den 25. oktober 1860. Som det fremgår av bildene, har kirken stående utvendig panel. Det kom til i 1866. Tårnet gjør et nærmest bysantisk inntrykk. I den østre enden av kirken er et lite sakristi som kom til på 1920-tallet. Kirken ble grundig pusset opp og satt i stand til hundreårsjubileet i 1960, og også til 150-årsjubileet ble den pusset opp.

Interiør
Inne i kirken bæres takkonstruksjonen av fire søyler, og fra de to østligste søylene går en slags korskranker mot østveggen. Oppgangen til prekestolen går den sørlige av disse. På skråveggene bak koret har vinduene fått glassmalerier utført av Sigrid Blekastad til 150-årsjubileet i 2010, og det er også anskaffet nytt kirkesølv. Jubileumsgudstjeneste ble holdt søndag 30. mai 2010 med preken av biskopen.

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri

Inventar
Altertavlen, fra 1894, har en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator malt av Christen Brun. I forbindelse med dette bildet henvises det opprinnelig til 2 Kor 1, 5–7, men her (som i flere andre norske kirker der det samme bildet er gjengitt, f.eks. Tangen kirke) er det Matt 11, 28 som er sitert. (Det sitatet forbindes ellers med Blochs andre versjon av samme motiv.) Rammen er laget sløydlærer Aasmundstad.

Prekestolen og døpefonten er på alter med kirken (og dåpsfatet er eldre). Orgelet, fra 1960, kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kirken har to klokker fra 1200- eller 1300-tallet, men den ene er sprukket og brukes ikke. Til erstatning støpte Olsen Nauen en ny klokke i 1981.

Kirkegård
Kirkegården omgir kirken og er utvidet flere ganger. Ved parkeringsplassen vest for kirken står blant annet en kirkestue. Den stod tidligere (før hundreårsjubileet) på nordsiden av riksveien (nå fylkesvei 255), og det er bårerom i kjelleren. Også øst for kirkegården er det parkeringsplass.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Slidre kirke

Slidredomen

Bakgrunn
(Vestre) Slidre kirke, som populært kalles Slidredomen, ble trolig bygget på 1200-tallet, skjønt enkelte kilder sier 1170. Undersøkelser av tømmeret i skipets takkonstruksjon viser at trærne er felt i perioden 1266–1268. Likevel er kirken eldre enn dette, for den er omtalt i 1264 i forbindelse med utnevnelsen av en prest. Noen kilder mener at det dreier seg om en takreparasjon, mens Morten Stige sier i «Kirker i Norge» at man ikke hadde råd til å fullføre taket med én gang, men at mye av murene, inkludert de romanske dør- og vindusåpningene, var fullført tidligere. Kirken var i middelalderen viet til jomfru Maria, og den var i tillegg til sognekirke trolig også prostikirke for Valdres, som på den tiden tilhørte Stavanger bispedømme.

Nordfra
Kirkegårdsport
Støpul
Sørportal
Sørvindu
Dør i nord

Kirkebygg
Det dreier seg om en romansk steinkirke (ingen gotiske trekk) med rektangulært skip og et noe smalere, rett avsluttet kor. Orienteringen er vanlig vest-øst, men koret er dreid ørlite mot nord i forhold til skipet. Kirken har saltak, og det er et lite sakristi i tre sør for koret (trolig opprinnelig fra slutten av 1800-tallet, men utvidet i 1935 og 1956). Uvanlig nok mangler kirken vestportal; hovedportalen her er på sørveggen. Det er ingen vinduer på nordveggen, men en portal som var blitt gjenmuret, men ble gjenåpnet i 1961. Kirken har en takrytter fra ca. 1700, men det har vært takrytter også før det, og den har blitt støttet opp med en ekstra stolpe som går ned gjennom kirkerommet (og er dekorert med marmorert maling). Det henger fremdeles fire middelalderklokker i takhjelmen samt to klokker i en støpul på oversiden av veien.

Interiør og inventar
I skipet var det opprinnelig åpne takstoler, men det har vært flat himling i lang tid — med varierende plassering av bordene (over eller under takbjelkene), og de nåværende bordene er relativt nye. Koret har tønnehvelvet tak av tre som er malt på 1300-tallet. Motivet i sentralfeltet er Kristus in mandorla. Koråpningen var opprinnelig svært trang, men ble utvidet i 1736. Koret er så dypt at alteret kommer ganske langt unna menigheten.

Altertavle
Prekestol
Korbue
Døpefont
Døpefont
Hjulkors

På fondveggen i koret er det kalkmalerier fra 1400-tallet der midtscenen forestiller Marias himmelkroning. Maleriene ble avdekket av Domenico Erdmann i 1923. Mye av dette er imidlertid tildekket av den store altertavlen. Den skal være skåret av Hans Jonassen Felde i samarbeid med Ola Kviteberg og malt av Ola Hermundsson Berge i 1797, et årstall som er malt på tavlen. I hovedfeltet ser vi den korsfestede Kristus omgitt av jomfru Maria og Maria Magdalena. Tavlen har også figurer av Moses (med lovtavlene) til venstre og Aron (med røkelseskar) til høyre samt en rekke englefigurer. Et kongemonogram for Kristian V ble beordret fjernet av prosten i 1805.

Også prekestolen (1797) og korskranken (staffert 1798) er skåret av Hans Jonassen Felde og malt av Ola Hermundsson Berge. De ser ut til å være sammenbygget, med prekestolen på sørsiden av korbuen. Altertavle, prekestol og korskranke har akantusskurd.

Døpefonten av tre er åttekantet med kremmerhusform. Den er fra 1800-tallet, men nøyaktig datering varierer mellom kildene. Orgelet er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men den gamle orgelkassen er beholdt. Det finnes også et epitafium fra 1687 bekostet av Anne Pedersdatter, over hennes mann, sogneprest Niels Andersøn Spydeberg, og deres avdøde sønn. En praktfull alterkalk fra 1300-tallet er fortsatt i bruk ifølge enkelte kilder, mens andre sier den var her tidligere. Det er spor av innvielseskors flere steder i kirken. Det tydeligste er et restaurert rødt kors vest for sørportalen.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en kirkegård som har vært betydelig utvidet gjennom årene. Tidligere var det gravkammer under kirken, men det later til at kistene som stod der, er tatt ut. Nåværende støpul, på oversiden av veien, er bygget ca. 1676, men det kan ha vært støpul ved kirken også tidligere. Nordvest for kirken står det er kombinert bårehus/servicebygg oppført i 1964. Det er bygget på en avdeling mot sør med redskapsrom. Prestegården er et par hundre meter nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skei fjellkirke

Skei fjellkirke

Skei fjellkirke ligger nær Skeikampen og eies og drives av en stiftelse. Kirken ble innviet av biskop Rosemarie Köhn den 4. november 2001 med dronning Sonja og danske dronning Margrethe II til stede. Sistnevnte, som nærmest regnes som æresborger av Gausdal, har laget altertavlen. Arkitekt er Eivind Eriksen.

Alternativ årstid
Alternativ vinkel
Vestportal

Kirken er inspiret av Gausdals steinkirker. Det meste av bygget (skip, kor, apsis) ser ut til å være i stein, men er ifølge Bygg uten grenser av Leca isoblokk med egenutviklet marmorpuss. Etter den våte sommeren 2012 kan mønsteret etter lecablokkene ses i korveggen. Våpenhuset er av tre. Orgelet er elektronisk, og klokken ringes åpenbart med et tau som henger ned i kirkerommet.

Kor
Døpefont
Orgelgalleri

Kirken har 80 plasser, og den er i sesongen åpen onsdag og lørdag kl. 11–13, ifølge et skilt like ved. Fjellkirken brukes til brylluper og barnedåper, og det holdes konserter der.

Skei fjellkirke feiret tiårsjubileum i oktober 2011.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Seegård kirke

Seegård kirke

Snertingdal er et dalføre nord for Gjøvik by som strekker seg fra riksvei 4 ved Mjøsa og opp mot Torpa. Det var egen kommune før den i 1964 ble slått sammen med Vardal, Biri og Gjøvik til storkommunen Gjøvik. Dagens kirke ser ut til å være den tredje på stedet. Den første kirken, fra katolsk tid, ble solgt til almuen på auksjonen i 1723. Den ble stadig dårligere utover 1700-tallet, og i 1781 ble det oppført ny kirke, som ble innviet året etter. Byggmesteren var den samme som for Biri kirke (1777): Amund Nilsen Gloppe. Kirken var en laftet korskirke med 235 plasser. Det finnes et par bilder av gamlekirken på dette nettstedet.

Denne kirken brant ned palmesøndag (27. mars) 1994. Med dette forsvant også det gamle inventaret, men spiret falt et stykke unna varmen da tårnet raste sammen, og ble tatt vare på. Det er siden satt opp i den nye kirken, og årstallet 1997 for den nye kirken er tilføyd på vindfløyen sammen med det gamle årstallet 1781. Den nye kirken ble tegnet av Arne Thorsrud og innviet i 1997. Kirken har 260 sitteplasser i selve kirkerommet. Ellers har kirken menighetssal og enkelte mindre rom som brukes av organisasjoner og lag til forskjellige arrangementer. Det er også kjøkken. Kirken ble beiset i 2007/2008.

Seegård kirke
Seegård kirke
Seegård kirke
Seegård kirke

Kirkens altertavle er laget av Håkon Gullvåg. Kunstneren har skildret utsmykningen på sitt nettsted. I forrommet, det såkalte Kirketorget, ble det i 2007 hengt opp et maleri av gamlekirken som brant.

Alter
Kors på gulvet
Prekestol
Orgelgalleri
Kirketorg
Bilde av gamlekirken

Kirken har orgel fra det omorganiserte Norsk orgelverksted (reinkarnasjonen av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, som var gått konkurs kort tid i forveien, og som hadde det meste av orgelet til den nye kirken klart da det skjedde). Verkstedet holder til rett i nærheten. Ellers meldte menighetsbladet i 2008 at det foregikk innsamling til nytt konsertklaver. Kirken har kirketekstiler laget av Borgny Svalastog.

Vindfløy
Kirkegård
Krigsminnesmerke

Kirkegården som omgir kirken, ble i 1980–81 utvidet til 20 dekar, men er siden (i 1995) redusert til 15 dekar på grunn av uegnet grunn. Den har ca. 990 gravplasser.

Kilder og videre lesning:

Seegård kirke

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sandbu kapell

Sandbu kapell

Forretningsmannen Kjell Holm, som gjorde det stort innen skipsfart og matvarehandel, arvet middelaldergården Sandbu i Vågå fra sine foreldre. Det sies at han tilbragte enhver sommer her, og gården skal være blant de best bevarte i sitt slag. For dette mottok Holm flere utmerkelser, deriblant EUs kulturarvpris i 2002.

Sandbu var et betydelig maktsentrum i middelalderen. Blant kjente tildragelser kan nevnes at det bruderovet som har gitt opphav til stedsnavnet Ridderspranget, fant sted på Sandbu. En av Vågås middelalderstavkirker lå ved gården, før man samlet innsatsen om kirken på Vågåmo. Klebersteinsdøpefonten fra Sandbukirken ser ut til å ha vært ved gården i alle år, og står nå i kapellet sammen med en noe nyere døpefont.

Det stavkirkeinspirerte kapellet ble oppført i 1966. Foruten barnedåp foretas det vielser her, og kapellet brukes også i forbindelse med olsokmesse og enkelte kulturarrangementer. Gård med kapell er fredet.

Holm døde i 2009 uten direkte arvinger, og gård med kapell ble siden drevet av en stiftelse før gården ble solgt i 2016.

Sandbu kapell
Sandbu kapell

Tekst: © Jan-Tore Egge
Bilder: © Anne M. Egge

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Saksumdal kirke

Saksumdal kirke

Saksumdal kirke ligger, som navnet sier, i Saksumdal, et ganske bortgjemt lite tettsted i åsenene en drøy mil vest for Lillehammer by og innenfor kommunens grenser. Arbeidet startet i 1874 etter at Anders Hovland hadde gitt tomt. Murmester Pedersen og snekkermester Kristian Svendsrud var innleid, men ellers ble arbeidet utført på dugnad av lokale folk. Kapellet, som det da var, ble innviet den 26. august 1875. Kapelldistriktet ble overført fra Fåberg til Vingrom sogn i 1990, og Saksumdal utgjør nå et eget sogn.

Saksumdal kirke
Saksumdal kirke
Saksumdal kirke
Saksumdal kirke

Vi snakker om en laftet langkirke med ca. 130 plasser (ifølge Kirkesøk). Kirken har rektangulært skip, smalere og relativt kort, rett avsluttet kor og sakristier øst for koret samt vesttårn. Den har stående panel utvendig, mens stokkene er flattelgjet på innsiden. Det er gjort en god del endringer etter innvielsen, for eksempel støpt pipe til ovn, og sakristiene kom til først i 1934. Strøm ble lagt inn i 1928, og kapellet ble omfattende restaurert i 1951. I 2000 ble kirkerommet utsmykket med bilder av Borgny Svalastog.

Kirkerom
Kor
Prekestol
Orgelgalleri

Benkene er rødmalt, og den samme rødfargen går igjen i noen rekkverk. Altertavlen ble laget av Svendsrud. Den har et stort kors som er rammet inn med arkitektoniske/dekorative detaljer. Prekestolen har fem fag, hvorav ett mot veggen. Den har bilder av evangelistene, og den står nord for koråpningen. Døpefonten er også i tre. Orgelet er fra 1960, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er fra 1875 og 1902. Kirketekstiler til alteret ble laget av Inger Holbø på 1980-tallet.

Kirken er omgitt av kirkegården, som er omgitt dels av steingjerde, dels av stakittgjerde. Det er bårerom under kirken, med inngang til høyre for hovedinngangen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rossbu kapell

Rossbu kapell

Rossbu kapell ved Høvringen er et privateid kapell som ble oppført av Alf Christian Rossow og innviet den 19. september 1999. Aftenposten har et intervju med kapellbyggeren der det fortelles litt om bygget og bakgrunnen for det.

Kapellet er en langkirke med rektangulært skip (relativt bredt i forhold til lengden), et lite kor og ditto våpenhus / bislag samt støpul og portal. Det ser ut til å betjenes av prestene i Sel, og det er visstnok to faste messer i året: til påske og olsok. Ellers forekommer messer også til nyttår og om sommeren, og vielser og dåp finner sted iblant, etter det som er å lese. Brukerne ser ut til å være gjester ved nærliggende Putten seter og annet fjellfolk.

Det finnes varierende anslag for antall sitteplasser. Sel kommune opererer med 40, Putten seter med 50, og kapelleieren selv sier ifølge avisen at det har vært 90, «men da satt vi på fanget til hverandre.»

Rossbu kapell
Rossbu kapell
Rossbu kapell
Rossbu kapell
Rossbu kapell
Rossbu kapell

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ringebu stavkirke

Ringebu stavkirke

Bakgrunn, kirkebygg
Ringebu stavkirke ligger oppe i åsen et lite stykke sør for Ringebu sentrum, med lett adkomst fra en sidevei opp fra E6. Den er et populært turistmål for reisende gjennom Gudbrandsdalen, som også kan beundre kunst på den fredede prestegården rett nord for kirken. (Presten har fått ny bolig.)

Ringebu stavkirke
Ringebu stavkirke

Kirken sies å ligge i nærheten av et førkristent kultsted (knyttet til gården Vang, ca. halvannen kilometer nord for prestegården). Selve kirkens opprinnelse dateres ofte til ca. 1220, men prøver av grunnstokkene tyder på at tømmeret er hugget i 1192/93. På 1630-tallet ble kirken ombygget og utvidet til den korskirken vi ser i dag. Dette arbeidet ble ledet av Werner Olsen, som ellers bl.a. bygget om kirkene i Vågå og Lom. Det sies imidlertid at Heinrich Jürgensen i 1901 påviste merker etter sval og «vinger», slik at kirken også opprinnelig skal ha hatt en slags korsform, med utspring midt på det som nå er vestfløyen. Det røde tårnet stammer fra Olsens tid. Ellers ser det ut til at kirken har vært brukt som menighetskirke i alle disse årene, skjønt Ringebu ungdomssenter brukes noe som avlastning om vinteren. Ved restaureringsarbeider i 1920–21 ble takstolene, som var blitt tildekket på Werner Olsens tid, avdekket igjen. Vi kan se høyden på det omtrentlige skillet fra hvor malingen på stavene slutter. I 1980–81 ble det utført betydelige reparasjonsarbeider, og samtidig ble det utført arkeologiske utgravninger som i tillegg til gjenstander avdekket rester etter tidligere stadier av kirken.

Mot koret
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Interiør og inventar
Kirken har rester av middelalderkunst og inventar av noen av de store klassikerne. Allerede ved vestportalen, som iblant sammenlignes med portalen i Torpo stavkirke, møter den besøkende relativt kjent dyreornamentikk på portalstolpene. Portalen ble noe skadet ved den obligatoriske omhengslingen etter brannen i Grue kirke, og deler av portalen er rekonstruert. Vel gjennom våpenhuset og innenfor dørene konstaterer vi at det som vanlig i slike tilfeller er vestre korsarm (som er lengre enn de andre korsarmene) som har stavverk. Det er benker, galleri og utgangsdør i søndre korsarm (med våpenhus utenfor), og på nordsiden av koret er det sakristi.

Altertavle
Prekestol
Krusifiks i øst
Krusifiks i vest

Den barokke altertavlen i koret ble laget av Johannes Skraastad i 1686. Midtbildene viser (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen med Maria og Johannes, oppstandelsen og himmelfarten. Det er ikke helt klart hvem som har malt selve bildene, som er omgitt av nisjer med forskjellige figurer (Paulus, Aron, Moses, Johannes i én rad, de fire evangelistene lenger opp, en rekke apostelfigurer øverst). Altertavlen er påført årstallet 1702 samt navnene til giverne (Otto Ørbech, Thomas Randulf og Cort Coldevin). Helt øst i koret er en lukket benk langs nordveggen og en enklere benk langs sørveggen. Til venstre for korbuen står en lesepult.

Prekestolen (sør for korskillet, med oppgang fra koret) ble skåret av Lars Borg i 1703. Det antydes imidlertid i veilederen til kirken at himlingen og selve stolen kan være påbegynt før Borg begynte sitt arbeid, men at Borg laget ornamentene. Borg har også laget korskrankens kongemonogram — for Frederik IV, han som solgte landets kirker på auksjon for å få penger i kassen. Monogrammet bæres — som tradisjonen er i Gudbrandsdalen — av to løver (i Valdrestradisjonen er det engler). Også her finner vi givernes navn (Ørbech og Randulf) påført. Lysekronen som henger i skipet, er trolig skåret av Kristen Listad på 1700-tallet.

Klebersteinsdøpefonten (nord for korskillet) er fra 1100-tallet og er overtatt fra den stolpekirken som stod her før stavkirken ble bygget. Av annen middelalderkunst kan nevnes en trestatue av sankt Laurentius ved nordre korstolpe. Den skal være skåret av den såkalte Balkemesteren (som ellers blant annet er kjent for en madonnafigur i Balke kirke). Et par krusifikser (ett i hovedskipet over midtgangen mot tverrskipet, ett over vestportalen) er fra 1300-tallet, men malt opp igjen på 1700-tallet.

Laurentius
Epitafium
Epitafium
Orgel

Kirken har en rekke epitafier. Best kjent er muligens det over Sigvard Friis Irgens (1711-1789) og hans hustru Margrethe Irgens. Det ble skåret av Peter Kastrud og henger på nordveggen i skipet (altså vestre korsarm, stavkirkedelen). Et epitafium over sogneprest Christopher Kraft (d. 1754) og hans hustru Margrethe Monrad (1687-1748) er muligens utført av Eggert Munch, noe som også gjelder portrettet av Poul Friedrich von Dresky (1687-1735) som er montert i et epitafium på skipets sørvegg.

Orgelet (i nordre tverrskip) er fra 1982, fra Åkerman & Lund. Det finnes ellers endel gammelt kirkesølv.

Kirkegårdsportal
Tårn
Støpul

Kirkegård og omgivelser
Nedenfor kirkegården står en laftet støpul som første gang er nevnt i 1577. Den antas å stamme fra etter reformasjonen, uten at man vet om den hadde noen forgjenger. Ved inngangen til kirkegården står det en portal, og det er et langt bygg med fasiliteter for besøkende ved parkeringsplassen. Det er i det hele tatt godt tilrettelagt for sommerturister, og kirken er også kjent for sine sommerkonserter.

Ringebu stavkirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Reinli stavkirke

Reinli stavkirke

Kirkebygg
Reinli stavkirke omtales i NAFs veibok som yngst av stavkirkene i Valdres, antageligvis bygget ca. 1250–1300 som erstatning for en kirke som brant ned. Det kan se ut til at det har vært to kirker før dagens kirke, hvorav den første trolig ble reist ved kristningen i 1023 og den andre brant før 1300. Bokverket «Kirker i Norge» sier at årringsprøver tyder på at stavkirken er oppført på 1320-tallet. Dette er den eneste av de bevarte stavkirkene som har kor i samme bredde som skipet. Koret har også apsis, som antas å være litt nyere enn resten av bygget, skjønt enkelte detaljer i bygningshistorien synes uavklart. Kirken foruten apsis er ca. 11,5 meter ganger 5,6 meter. Det går svalgang rundt hele kirken, og det er tre portaler i svalgangen og tre i selve kirken. Takets skifertekke er fra 1800-tallet, og vi må anta at taket opprinnelig var spontekket. Spor i taket vitner om at en tidligere takrytter var kraftigere enn dagens lille slanke. Treskurden her er ganske enkel, men det er fine smijernsbeslag på vestportalen (se f.eks. her og her).

Reinli stavkirke
Reinli stavkirke
Reinli stavkirke
Reinli stavkirke
Reinli stavkirke
Reinli stavkirke
Reinli stavkirke
Reinli stavkirke
Reinli stavkirke

I 1734 ble det vedtatt å rive stavkirken og oppføre en felles kirke på Bagnsmoen for Reinli og Bagn (der den lokale stavkirken ble borte noen tiår tidligere). Etter protester fra Reinli ble imidlertid kirken stående, og ny kirke ble i tillegg bygget på Bagn. Den ble hovedkirke da Aurdal administrativt ble delt i to. I 1965 ble det innviet en ny kirke (omtalt som Reinli nye kirke eller Reinli kapell) rett over veien. Den avlaster stavkirken, som bare holder sommeråpent.

Interiør
I kirkerommet slår det oss at stavkirken ikke har frittstående søyler og hevet midtrom, men staver i hjørnene. Det er en rekke spor (arr, om man vil) etter tidligere ominnredninger. For eksempel kan man se at det har vært en skillevegg mellom skip og kor. Det er dessuten spor etter nisjer i mellomstavene. Kanskje var det en gang altre på hver side av korskillet. Vinduene over svalgangen er fra 1880-årene.

Kirkeinteriøret har gjennomgått tre relativt grundige hamskifter de siste drøyt 150 år, nærmere bestemt på slutten av 1850-tallet, i 1884-85 og på 1970-tallet. Ved sistnevnte anledning ble det gjort om på mye av 1880-tallets restaurering, og interiøret ble tilbakeført mot det antatt opprinnelige. Dette inkluderte fjerning av gallerier som var satt inn. Istedenfor kirkebenker har kirken nå jærstoler. Antallet sitteplasser er ifølge kirkeleksikonet 64. Det finnes, bemerkelsesverdig nok, ikke elektrisk lys eller oppvarming i kirken.

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Skap på veggen
Tavle med navn på givere
Innvielseskors

Inventar
Altertavlen er et helgenskap fra ca. 1300, men dørene er borte og skapet har bilder som er malt på 1920-tallet (av en kunstmaler Siwerts hvis fornavn ikke nevnes). Motivet i det store sentralbildet er himmelfarten, mens de to bildene til venstre viser Aron med røkelseskar (nederst) og Moses med lovtavlene. På høyre side ser vi korsfestelsen og Bergprekenen. I likhet med Hedalen stavkirke har Reinli en kirkemodell som antas å ha bekronet det helgenskapet som brukes som altertavle. Den befinner seg nå i Oldsaksamlingen.

Prekestolen antas å være snekret rundt 1700, da den opptrer i regnskapet. Rosemalingen er yngre. Den antas å være utført av Hovel Gaarder rundt 1766, da han også gjorde arbeid i Hedalen stavkirke. (Tidligere antok man at Peder Aadnes stod bak rosemalingen.) En eldre muntlig tradisjon forteller at det tidligere også var en annen og mindre prekestol i kirken som ble gitt bort i 1880-årene.

Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1200, trolig av stein fra Gudbrandsdalen. Foten er imidlertid av nyere dato, laget etter modell av døpefontsokkelen i Lomen stavkirke.

Tolv innvielseskors (i form av greske kors) er malt i tjære på veggen. På veggen til høyre for alteret henger et krusifiks som antas å være fra 1600- eller 1700-tallet, men utført med et middelalderkrusifiks som forbilde.

Orgelet er uvanlig nok plassert i apsis bak alteret. Det er gammelt — opprinnelig fra 1808 — og fra Bayreuth. Orgel med prospekt (utført av Aslak O. Lie fra Reinli) ble overtatt fra Bagn kirke da den fikk nytt i 1879. Orgelet antas å være bygget av Gulbrand Amundsen Klætte (ca. 1757-1850) fra Vardal (ifølge Leif Anker i «Kirker i Norge»). Det ble restaurert av Ernst Junker med uskifting av ganske mange piper og gjeninnviet i juli 1979.

Kirkegård
Kirkegården ligger i ganske bratt terreng og er noe terrassert. Ved inngangen til kirkegården mot vestportalen står en kombinert støpul og portalhus. Her henger tre klokker: én fra 1888 (gitt av reinlinger utvandret til Amerika), én fra 1641 og én fra middelalderen. På kirkegården står en gammel gapestokk. Like utenfor kirkegården, mot parkeringsplassen, er et servicebygg der man får kjøpt billetter til kirken, som er åpen for turister om sommeren. For øvrig holder St. Thomas kapelldistrikt katolsk messe her en gang iblant. Ifølge lokal tradisjon skal det tidligere ha vært prestegård på Vesterheim, få hundre meter vest for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden