Vealøs sportskapell eller Vealøskapellet ligger i fjellet øst for Skien by. Kapellet ble bygget på initiativ fra en komité med medlemmer fra lokale kristne ungdomsorganisasjoner (deriblant KFUK og KFUM) og menigheter. Man fikk flere tilbud om gratis tomt, og valget falt på en nær Vealøs-toppen. Kapellet ble tegnet av Harald Bøckman. Etter en rekke komplikasjoner og forsinkelser kom arbeidet i gang høsten 1956. I første omgang ble det oppført en liten hytte som var tenkt å bli peisestue, og så skulle resten påbygges senere. Denne delen ble tatt i bruk påsken 1957. Så drøyde det litt før et tilbygg stod ferdig høsten 1960 og ble innviet den 13. november. Det komplette kirkebygget ble innviet den 19. mai 1968.
Vealøs sportskapell har ca. 100 sitteplasser samt 50 i kafeteriaen.
Kapellet eies og drives av en stiftelse, og kirkelige aktiviteter organiseres gjennom Gjerpen menighet. Det er ukentlige gudstjenester unntatt om sommeren.
Bakgrunn: Tidligere kirker
Veum kirke (Veum kyrkje) ser ut til å være tredje kirke på stedet. Den første kirken stod på gården Søgard Veum, litt lenger opp i lia, og ble trolig oppført rundt 1300. Denne stavkirken var i dårlig stand på slutten av 1600-tallet og måtte stadig repareres. Ny kirke ble bygget på samme sted i 1727. Denne ble beskrevet som unnselig i 1785, så vi kan vel anta at det var en beskjeden kirke. Ifølge tradisjonen skal Gunnar Flaske fra Veum ha laget mye av inventaret, som ble solgt da kirken ble revet i 1862. Mye av det skal fortsatt være i privat eie eller på Fyresdal bygdemuseum. Altertavlen er på Telemark museum. Et krusifiks fra ca. 1300 fant veien til Gol stavkirke. En dør i Vest-Telemark museum skal etter tradisjonen ha vært i gamlekirken, skjønt enkelte trekker det i tvil, og også et vindu samme sted sies å komme fra gamlekirken.
Dagens kirke
Da hovedveien gjennom bygda ble lagt om, ble den nye kirken oppført ved den. Det er en langkirke i tre etter en typetegning av Chr.H. Grosch, og den ble oppført av byggmester Svenkesen. Kirken ble innviet den 14. august 1863, og den har 184 plasser. Den ble restaurert i 1957. Fargedekorasjonene i kirken er ved Kristian Kildal fra Asker, og resten av malerarbeidet er gjort av lokale håndverkere. Kirken hadde for øvrig et rosevindu over inngangsdøren til å begynne med, men det ble etterhvert i dårlig stand og ble fjernet.
Interiør og inventar Korskillet er tredelt, med gotiske buer i de to sidedelene. Altertavlen ble malt av Eivind Nielsen i 1914. Bildet er et Kristusportrett, og nederst bærer tavlen teksten «Eg er vegen, sanningi og livet» (Joh 14, 6). (Slik så koret ut før kirken fikk denne altertavlen.) Prekestolen er innenfor korskillet, i høyre buedel sett fra menighetens side. Mye av den samme dekorasjonen som går igjen på prekestolen, er også å finne på korskillet, og på galleribrystningen har Kildal malt apostelbilder.
Orgelet er et Claus Jensen-orgel fra 1874 som opprinnelig stod i Gjerpen kirke. I 1908 ble det flyttet til Moland kirke i Fyresdal, der luftforsyningen ble gjort elektrisk i 1946. Orgelet ble restaurert og montert i Veum kirke i 1978 av Ernst Junker.
Den ene av de to kirkeklokkene er fra 1641 og altså overført fra tidligere kirker.
Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og sør for den står noe som ser ut til å være et servicebygg.
Bakgrunn
Mot slutten av 1700-tallet skrantet det for Vinjes gamle stavkirke (fra 1100-tallet?), og oppdraget med å tegne og bygge ny kirke gikk i 1795 til den allsidige byggmesteren og kunstneren Jarand Rønjom fra Åmotsdal. Han hadde kort tid i forveien oppført ny kirke i hjembygda. Vinje kirke ble innviet i 1796, et årstall som er å finne igjen på vindfløyen.
Kirkebygg
Som de andre Rønjom-kirkene er det en laftet korskirke, men den skiller seg ut med sin karakteristiske fargesetting og ikke minst kvadersteinsimitasjonen på hjørnene, som kan bringe tankene hen på en fint utsmykket fele. Kirken har rundt 225 sitteplasser. Den har takrytter over krysset, og det utvendige panelet er litt ujevnt og gir kirken et kledelig rustikt preg. Kirken har vært malt om. Den var opprinnelig rød, så hvit fra 1890-tallet til 1964, da den ble rødmalt igjen (skjønt mange ville nok si at fargen er rosaaktig). Taket var opprinnelig sponkledd.
En hvitmalt kirke med prestegården ved siden av i 1880-årene. Foto: Axel Lindahl, fra Wikimedia Commons.
Interiør og inventar
Innvendig har kirken søylebårne gallerier i tre korsarmer, mens prekestolalteret tar opp hele den østre korsarmen og gir kirkerommet T-form. Den empirepregede alterveggen minner om Åmotsdal kirke, men resten av kirkerommet er radikalt annerledes. Det var blitt malt med eiketresådring i 1888, men i 1931 fant Finn Krafft tilbake til alterveggens opprinnelige farger, og året etter sørget han sammen med Henrik Sørensen for at vegger, tak, galleribrystninger og benker ble malt i livlige farger som var radikalt forskjellige fra noe som hadde vært sett i kirken før. Sørensen malte også altertavlen ved den anledning, og for øvrig bidro mange til utsmykkingen, deriblant Erik Werenskiold, Nanna Kiønig og Thure Holm, Sveinung Fetveit og Olav Kringlegarden.
Altertavlen har — typisk nok for Henrik Sørensen — en nordisk kristusskikkelse med Vinje-landskap i bakgrunnen. Kristusskikkelsen gir livets krone til en kvinne, en mann og et barn kledd i telemarksdrakter, og bildet tituleres gjerne «Kristi hjemkomst til Vinje». Det kan se ut til at prekestolen over alterbildet fortsatt er i bruk. Døpefonten av tre har kvadratisk grunnflate og et kjegleformet lokk. Orgelet har ti stemmer og ble bygget av Marcussen & Søn i 1988. Kirken har to klokker, men støperi og alder er ikke oppgitt i undersøkte kilder.
Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger på en høyde med flott utsikt, og kirkegården er ganske kupert og strekker seg ned til E134. Det ble innredet bårerom under kirken i slutten av 1960-årene. Prestegården ligger på nedsiden av europaveien.
Kilder og videre lesning:
Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 116–119
Knut Nordstoga: Vinje kyrkje og dei som hev gjort tenesta der i åri 1796–1976 (Vinje, 1976; ISBN 82-72290-01-4)
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 176–177
Arne Vinje: Kult og kyrkje. Soga om Vinje kyrkje og staden der ho stend (Kyrkja i Vinje, 1996; ISBN 82-993973-0-8)
Bakgrunn Vrådal kirke (Kviteseid kommune) ligger ved Sanden, relativt nær østenden av Vråvatn, omtrent en halv mil fra bygdesentrumet Eidstod og fire kilometer fra Roholt, der de tidligere kirkene stod. Den gamle kirkegården er imidlertid fortsatt å se der den ligger litt gjengrodd i et skogholt. Kirkegården er omgitt av et steingjerde, og veien dit er skiltet fra fylkesvei 38.
Kirke nr. 1: Stavkirke
Vrådals første kirke er nevnt i et hyrdebrev fra biskop Eystein, og Jens Nilssøn kalte den «Roeli» i forbindelse med hans visitasreise i 1595, da som anneks til Kviteseid («Huidesiø»). (I oversikten over prestegjeld og kirker er den riktignok kalt «Rodal».) Ifølge boken «Kirker i Telemark» ble stavkirken omtalt som ganske brøstfeldig i 1668, men at dette tilskrives Jens Nilssøn, må bero på en misforståelse.
Den laftede åttekantkirken fra 1686 ble revet i 1888, året etter at dagens kirke ble innviet. Fra Lokalhistoriewiki.
Kirke nr. 2: Åttekantkirke
Denne stavkirken ble i 1685 avløst av en laftet, åttekantet kirke på samme sted (innviet 1686). Denne går for å ha vært landets første åttekantede kirke, mens den eldste blant de gjenværende er Hospitalskirken i Trondheim. Noen merker i jorden på kirkegården skal være tufter etter denne åttekantkirken. I 1886 var denne kirken for liten, og det ble besluttet å flytte kirkestedet til Sanden, mot visse protester. Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt den 19. mai 1887, ifølge et oppslag på stedet, og kirken ble revet i 1888, etter at dagens kirke stod klar. For øvrig ser det ut til at man på et tidspunkt lekte med tanken på å rekonstruere åttekantkirken, jf. denne tegningen av arkitenene Magnus og Anton Poulsson.
Dagens kirke
Vrådal kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, og den ble innviet den 17. juni 1887. Det er en langkirke i tre som opprinnelig hadde 250 plasser, men ifølge Kirkesøk sier at den har 170 (hvorav 30 på galleriet, ifølge kommunen), så det er nok blitt redusert over tid. Kirken har vesttårn (som ser ut til å være omgitt av trappehus), rekatangulært skip, kor i skipets fulle bredde og sakristi i østre forlengelse.
Interiør
Det er orgelgalleri i vest. Koret er adskilt fra skipet med et korskille med gotiske buer og lave skranker. Korgulvet er tre trinn høyere enn gulvet i skipet.
Inventar
Selve alterbordet sies i kirkeleksikonet å være i senrenessanse og fra 1686 (altså overført fra gamlekirken), men det er mulig at dette gjelder altertavlen. Det gamle alterbordet fra stavkirken sies å stå i sakristiet.
Prekestolen er inntill sørveggen og har oppgang fra koret. Etter Kirkesøk å dømme er døpefonten nærmest firkantet kalkformet og har lokk. Det henger et krusifiks på korets fondvegg.
Bakgrunn
Østre Porsgrunn kirke ble påtent og brant ned natt til 11. april 2011, og den 15. september 2019 ble ny kirke på stedet innviet etter flere års diskusjon om hva som skulle bygges, og til tider hissig konflikt. La oss se litt på hva som gikk tapt.
Porsgrunn vokste frem som ladested under Skien og fikk bystatus (kjøpstadsrettigheter) i 1807. Kirkemessig sognet byen øst for Porsgrunnselva til Eidanger prestegjeld, mens Vestsiden sognet til Solum prestegjeld, før de to ble utskilt i et eget prestegjeld ved årsskiftet 1763-64. Like før ble det oppført kirke begge steder. Kirken på Vestsiden ble innviet i 1758, mens «Jesu kirke i Østre Porsgrunn» (alias Østsidens kirke) ble innviet den 10. juli 1760. Begge de to kirkene ble oppført av byggmester Joen Jacobsen.
Kirkebygg, bygningshistorie
Østre Porsgrunn kirke var en laftet korskirke med ca. 600 sitteplasser. Den var særlig verdsatt for sitt rokokkointeriør, men som gamle kirker flest gjennomgikk den flere endringer. I 1888 var det en større reparasjon der kirken fikk innvendig panel, pulpiturer ble fjernet og en god del gammelt inventar ble stuet bort. Galleriene ble dessuten bygget om, og kirken fikk nytt alterbilde. Veggpanelet ble fjernet og interiøret ført tilbake mot det opprinnelige i 1962. Da ble også mange pulpiturer rekonstruert. Det ble gjennomført en stor oppussingsrunde i 1997, og 250-årsjubileum ble feiret i 2010. Mer oppussing var på gang da kirken brant. Kirken hadde tønnehvelv med skymaling, og den hadde sammenhengende gallerier i tre av korsarmene. Kirkens orientering var fra sørvest mot nordøst.
Inventar
Selve altertavlen var visstnok laget i Joen Jacobsens verksted og hadde opprinnelig to bilder: ett som viste himmelfarten, og ett av kongenes tilbedelse. I 1889 ble disse bildene flyttet til hhv. det lokale bedehuset (men er nå på lager) og korets nordvegg, og altertavlen fikk innsatt et korsfestelsesbilde malt av Axel Ender i 1889. Prekestolen ble restaurert til 250-årsjubileet. Kirken fikk sit første orgel, bygget av Daniel Wroblewsky, i 1782. Fasaden fra den tid ble beholdt helt frem til brannen, selv om orgelet ble skiftet ut rundt 1850, og det siste orgelet ble levert av Bruno Christensen (30 stemmer, 3 manualer og pedal) i 1982. De hadde et par år tidligere levert kororgel (op. 255; 5 stemmer, 1 manual) til kirken. Det meste av dette gikk tapt i brannen. Bare noen få gjenstander som ble oppbevart i et brannsikkert skap, ble reddet.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er der fortsatt, nå med ny kirke. Noen år etter brannen stod den imidlertid uten sitt naturlige midtpunkt , som bildene her antyder. Nordvest for kirken, på den andre siden av kirkebakken, er gravkapellet, som ble oppført etter tegninger av Haldor Børve og ifølge litteraturen innviet i 1921. (Årstallet på vindfløyen er imidlertid 1928.) Det er omgitt av et relativt lite kirkegårdsstykke, men brukes ikke lenger som gravkapell. Det meste av kirkegården strekker seg imidlertid omtrent sørover fra kirken. Sørøst for kirken står kirkestuen, som overlevde brannen. På nordøstsiden av kirken står et minnesmerke over begivenhetene i 1814. Kirkens administrasjon holder til i Winthers gate, ikke langt unna. Og ny kirke ble altså innviet den 15. september 2019.
Kilder og videre lesning:
Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 142–145
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 38–39
Truls E. Norby: Kirken og byen. En beretning om Porsgrunns kirker gjennom 250 år (Norgesforlaget, 2010)
Bakgrunn
Øyfjell kirke er Vinje kommunes østligste kirke, og skiller seg ut ved å være den visstnok eneste kirken i Norge med et kvadratisk kirkeskip. Stedet vil nok oppfattes som avsidesliggende av de fleste, og Øyfjell betyr da også øde fjell. Det sies at hele befolkningen døde ut etter Svartedauden — unntatt én enkelt kvinne. Det har imidlertid vært kirke her siden middelalderen, da det ble oppført en stavkirke som skal ha vært lik Eidsborg stavkirke. Jens Nilssøn omtaler den i sin visitasrapport fra 1595 som Ødefjeld (anneks til Lårdal), og sier at det er gudstjenester der bare åtte ganger i året. Denne kirken forfalt og ble revet rundt 1830, før dagens kirke ble oppført.
Kirkebygg
Øyfjell kirke er en langkirke i tre (formodentlig laftet) som skal være oppført etter en av Linstows typetegninger. Byggmesterens navn er ukjent, men det sies at en Olav Sveinungson Berge var med på byggingen. Det er ikke store kirken: bare 60 plasser, selv med galleri. Kirken ble innviet høsten 1833 og har vesttårn. Et sakristi i øst ble tilføyd i 1963. Ellers er ikke kirken endret dramatisk opp gjennom årene. Først i 1902 ble den malt. Så ble den altså utvidet med sakristi og pusset opp mange år senere. Arkitekt ved den anledning var Kjell Magnussen, og Finn Krafft var konsulent. Det ble innredet bårerom i kjelleren under sakristiet. Interiøret i kirken ble frisket opp ved samme anledning.
Interiør
I kirkerommet er det altså galleri i vest. Koret er i samme bygningskropp som skipet. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipet, og det er et korskille i form av en lav ballustrade på hver side av midtgangen.
Inventar Altertavlen ser ut til å ha form av en ramme på veggen som danner bakgrunn for et krusifiks laget av Sveinung Vasshus på slutten av 1800-tallet. Prekestolen skal være laget av en Per Snikkar fra bygda da kirken var ny. Ved siden av alteret står dessuten en gammel prestestol. Opprinnelig ble det brukt en dåpsengel av tre som ble skåret av Talleiv Fjellet da kirken var ny. Den ble firet ned og opp ved bruk, men dette var visstnok ikke populært, og i stedet har kirken fått en døpefont som er dreid av én enkelt stokk og har lokk. Den dateres i kirkeleksikonet til 1933. Orgelet er plassert i koret. Det har fire stemmer og ble bygget av Starup (København) i 1983. Kirkeklokken er overført fra gamlekirken.
Kirkegård
Kirken ligger i kirkegårdens nordøstre utkant, og det er parkeringsplass på nordsiden. Vest for kirken, men ut mot parkeringsplassen er det som må antas å være et servicebygg.
Kilder og videre lesning:
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 184–185
Bakgrunn, stavkirke Åmotsdal (nå i Seljord kommune, tidligere i Hjartdal) har hatt kirke siden middelalderen. Det var en stavkirke som ble solgt på auksjonen i 1723, og som etterhvert var falleferdig og ble revet for å gi plass til ny kirke.
Kirkebygg
Åmotsdal kirke ble planlagt og oppført av Jarand Rønjom, som i tillegg til å være byggmester var klokkemaker, treskjærer, sølvsmed og rosemaler og nøt et godt ry i alle disipliner. Med seg hadde han Olav Torjusson, Olav Folkvardson og Knut Eilevstjønn. Det synes å være enighet om at kirken i Åmotsdal er en mindre treversjon av den steinkirken som ble oppført i Skien i 1783. Ordet gjendiktning brukes gjerne i den forbindelse. Det er en laftet korskirke som ble innviet i 1792. Den har utvendig panel og rundt 200 sitteplasser.
Kirken er nødvendigvis reparert og pusset opp noen ganger, men for en stor del er den som da den ble oppført. Det har imidlertid kommet til et våpenhus i vest, og kirken ble malt utvendig og innvendig i 1959–60 etter å ha stått umalt i mange år. Sakristiet fikk man imidlertid ikke lov av Riksantikvaren til å male innvendig. Fargene ble valgt av Finn Krafft. Vindfløyen på tårnet bærer for øvrig årstallet 1794 og «C7» (for Christian 7).
Interiør og inventar
Åmotsdal kirke har prekestolalter, som virkelig var på moten på den tiden. Prekestolen er altså over alterbildet. Sistnevnte skal være fra 1700-tallet og ble restaurert av Finn Krafft i 1960. Det har naivistiske figurer. Utenfor alteret og altertavlen er det dreide søyler og pilastre. Det finnes også en prekestol fra rundt 1915 med oppgang fra kirkegulvet, og det er formodentlig den som brukes i dag. Prekestolalteret tar opp det meste av østre korsarm, slik at kirkerommet får tilnærmet T-form.
Døpefonten av tre er timeglassformet og sies å være svært gammel. Den har en kum av kleberstein. Til venstre for korbuen henger et krusifiks som skal være fra senmiddelalderen. Orgelet står på et lite galleri innenfor vestinngangen. Det sies å være fra 1960-tallet (skjønt Norsk orgelregister antyder 1957 og ser ut til å mene at det dreier seg om et formodentlig eldre Steinmeyer-orgel som er fiffet opp av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, eller har NOH fått deler fra Steinmeyer?) og ble i 2008 rapportert å være modent for utskifting. Riksantikvaren stiller seg imidlertid kritisk til bruk av digitalt orgel i kirken, som det ble bevilget penger til i 2006. Det fremgår ikke av biskopens visitasforedrag fra april 2010 hva som siden har skjedd i saken. Kirkeklokken skal være støpt lokalt i 1827.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården strekker seg hovedsakelig sørover og sørøstover fra kirken. En av dem som er begravet på kirkegården, er byggmesteren, som var fra bygda, og som siden stod bak byggingen av Vinje og Rauland kirker. (Dessuten er Hjartdal kirke modellert etter Rønjoms kirker.)
Kilder og videre lesning:
Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 112–115
Åmotsdal kyrkje: 200 års jubileum 1792–1992 (Åmotsdal sogneråd, 1992)
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 138–139
Bakgrunn, Flekkerøy 1
Før den store kommunesammenslåingen i 1964 lå Flekkerøya i Oddernes kommune, som omgav Kristiansand. Øya har hatt fastlandsforbindelse via Flekkerøytunnelen siden 1989. Flekkerøys første kirke ble tegnet av Gabriel Tallaksen og oppført noen år før kommunesammenslåingen. Den ble innviet i 1960. I 1970 ble den utvidet etter tegninger av Sven Tallaksen. Galleriet ble utvidet og stolinnredningen skiftet ut i 1998, og i 2002–03 var det også en viss oppgradering av bygningskomplekset.
Det dreier seg om en arbeidkirke i betong som var delvis forblendet med skiferheller. Kirken har saltak og asymmetrisk plassert tårn. Den hadde ifølge Kirkesøk 375 sitteplasser. Foruten kirkerommet har anlegget ifølge kirkeleksikonet dåps-, side–, forenings- og grupperom samt kirkestue, menighetssal og spisesal. Kirkerommet har langplan, og korpartiet er hevet et par trinn over selve kirkegulvet. Kirken var innredet med løse stoler snarere enn faste benker.
Opprinnelig var det et trekors på alterveggen, men så fikk kirken alterbilde i form av en billedvev laget av Else Marie Jakobsen til førtiårsjubileet i 2000. Prekestolen (ved snekkerfirmaet Hansen og Jansnæs, 1960) er/var enkel og stod i koråpningens venstrekant. Den hadde et prekestolteppe av Else Marie Jakobsen fra 2003. Døpefonten (også ved Hansen og Jansnæs) er/var av tre og har sølvfat med due. Kirken hadde et elektronisk Allen-orgel fra 1990. Dette var imidlertid i ustand, og kirken overtok digitalorgelet som ble brukt i domkirken mens pipeorgelet ble skiftet ut der. Klokkene er støpt av Olsen Nauen. Kirken har også glassmalerier (ved firmaet Aspaas) fra 1960.
Ny kirke
Flekkerøy sies å ha den høyeste kirkesøkningen i Kristiansand, og kirken anses å være for liten. Det ble vedtatt å utvide den i 2009, men på grunn av kostnadsnivået ble ikke planene gjennomført. Det er imidlertid avholdt en begrenset arkitektkonkurranse som ble vunnet av prosjektet Ny horisont fra Hille Melbye Arkitekter. Ny kirke ble imidlertid vigslet den 1. desember 2019. Den gamle kirkesalen er beholdt og gjort om til menighetssal. Ny kirkesal er oppført vinkelrett på denne, og det er kirketorg imellom disse bygningsdelene. Kirken ble av Kristiansand kommune tildelt årets byggepris for 2019. Bildene her viser kirken slik den så ut før nybyggingen.
Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård ved kirken. Gravene er konsentrert til nordsiden, og det regnes med at det snart vil bli nødvendig med utvidelser. Bårehuset brukes visstnok mest av kirkegårdsarbeidere. Foran kirken er et krigsminnesmerke. På det nevnes også en som ble reddet av de hvite bussene etter å ha blitt merket for livet, og som døde i 1968.
Bakgrunn
Det er ukjent hvor lenge Greipstad har vært kirkested, men det er grunn til å tro at det har vært siden før reformasjonen, for den minste kirkeklokken bærer årstallet 1517. Kirkestedet er vest for Songdalselva, like utenfor Nodeland.
Kirkebygg
Den nåværende kirken ble tegnet i 1826 av ingeniøroffiser Arild Sibbern (som også stod bak Vennesla kirke). Den stod klar i 1828 og ble innviet den 8. februar 1829. Det er en laftet langkirke med et relativt kraftig vesttårn (eg. nordvest, eller nesten nord-nordvest). Det rett avsluttede koret har samme bredde som skipet, og det er et sakristilbygg i den sørøstre forlengelsen. Kirken har stående panel utvendig og innvendig, og stilen er utpreget empire. Antall plasser oppgis til 270 hos fylkeskommunen og i Wikipedia, men tall som 300 og 330 er også observert. På kirkespiret står årstallet 1738, som nødvendigvis har med en tidligere kirke å gjøre. Kirken ble restaurert / endret i 1881, 1953 og 1974.
Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen i nordvest, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Lave ballustrader på sidene danner korskille.
Inventar Altertavlen (med trekk av barokk og empire) ble laget av 1836, for senere å bli (over)malt av Jens Hanssen Leire i 1881. I jubileumsboken fra 1978 sies det at de opprinnelige fargene, som var kraftigere, kan skimtes under. Senere er tavlen restaurert og har dels fått nytt innhold. Dette gjelder et par billedvever (av korsfestelsen og oppstandelsen) som er laget av Else Marie Jakobsen og montert i tavlen. Også et par englefigurer er fra en restaurering. Jakobsen har dessuten laget en billedvev med nattverdsmotiv til et alterfrontal.
Den sylinderformede prekestolen henger på sørveggen og har oppgang fra koret. Den er svært lik prekestolene i enkelte andre kirker i regionen (Eiken, Grindem og Hornnes). Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet muligens overført fra en eldre kirke. Kirken har hatt flere orgler. Et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1914 til venstre for alteret ble i 1954 erstattet med et Starup-orgel på galleriet. Foruten klokken fra 1517 finnes en større fra 1859.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegårdens hovedakse følger kirkens og går fra nordvest mot sørøst. Vest for dette igjen er et større stykke som formodentlig har kommet til senere. Nordvest for kirkegården er et lite hus som må antas å være servicebygg.
Kilder og videre lesning:
Jubileumsskrift 1828-1978 Greipstad kyrkje 150 år 3. september 1978 (Bjordvand & Skarpodde: Kristiansand, 1978)
Grim kirke vokser på en måte opp av fjellet, og det føles derfor nærmest paradoksalt at den er bygget av betong og ikke av naturstein. Det betyr ikke at den ikke er en fremragende representant for moderne betongarkitektur; man må bare justere seg inn på riktig bølgelengde.
Kirken ble tegnet av Alv Erikstad, som var byarkitekt i Kristiansand, og innviet i 1969. Det dreier seg en arbeidskirke som ofte omtales som en slags katedral. Kirken har ifølge menighetens nettsted 385 sitteplasser. Kirken er orientert fra sørøst mot nordvest, altså med alteret i sistnevnte retning. Bygningskomplekse har inngang fra begge ender, og det er blant annet menighetskontorer i nordvest. For øvrig er det som i arbeidskirker ellers rom til forskjellige aktiviteter.
Altertavlen er laget av Dagfin Kjølsrud og har tittelen «Han er oppstanden». Kjølsrud står også bak krusifikset på alteret samt døpefonten (av ru betong) og prekestolen (av betong, med detaljer av tre). Else Marie Jakobsen har laget antependium til kirken, og det finnes alterduker laget av Karen Larsen og Ragna Stormo.
.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
