Stikkord: kirke

kirke

Nøtterøy kirke

Nøtterøy kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Nøtterøy kirke er første gang nevnt i 1327 og antas å være oppført på 1100-tallet. Det er en steinkirke som muligens etterfulgte en trekirke, uten at dette er bevist arkeologisk. Kirken, som var viet til jomfru Maria (festdag 16. august), ble bygget med kistemur, slik det var relativt vanlig på den tiden. Opprinnelig var det en enkel langkirke med apsidalt avsluttet kor, men etter noen eierskifter (i grevens eie 1673 til 1770, så i noen lokale bønders eie før kommunen overtok i 1837) ble den utvidet på 1800-tallet i to omganger. I 1839 fikk kirken tverrarmer, og skipet og tårnet ble reparert. I 1862 ble tredelen av tårnet revet, og tårnet ble gjort ca. 2,5 meter høyere med en murdel toppet av en del av tre og så spiret, slik vi kjenner det i dag. I 1883 ble kirken forlenget østover ved byggmester F. Meyer etter planer av Jacob Wilhelm Nordan. Den fremstår nå altså som en korskirke med vesttårn. I øst er det et polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier, og det er trappehus i nord og sør i tverrarmenes hjørner (til galleriene). Kirken er siden reparert og restaurert blant annet i 1953. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 500; dette er noe redusert i forhold til tidligere.

Nøtterøy kirke
Nøtterøy kirke
Nøtterøy kirke

Et interessant trekk ved kirkebygget er ni steinrelieffer i muren. To av dem er sokkelsteiner på den gjenmurte sørportalen, delvis under bakkenivå. De andre antas å ha vært hjørnesteiner eller portalsteiner i den opprinnelige kirken, og kan dermed muligens dateres til siste halvdel av 1000-tallet. Steinene er åpenbart ikke på opprinnelig sted, og er til dels opp ned. Det dreier seg om dyremotiver som orm og bjørn.

Interiør og inventara
Mye av inventaret ble tegnet av Nordan (og utført av byggmester Hans Helgesen) og er fra 1880-tallet. Det gjelder for eksempel alteret, og prekestolen. Det gjaldt også en nygotisk altertavleomramming, men denne er ikke i bruk lenger. Altertavlen ble malt av Jakob Pedersen Lindgaard rundt 1770. Hovedbildet viser Jesu korsfestelse, og vi ser Maria og Johannes på hver side, mens Maria Magdalena kneler ved korset. På predellaen er et lite maleri av nattverden, og på sidene ser vi de allegoriske figurene Fides (troen) og Spes (håpet). Disse var lagt vekk i den perioden tavlen hadde nygotisk omramming. Øverst har tavlen rokokkoornamenter og en glorie rundt navnet «Jehova» skrevet på hebraisk.

I korets skråvegger er det glassmalerier fra 1921 som ble utført av G.A. Larsen etter tegninger av Frøydis Haavardsholm. De viser Jesus i bønn i Getsemane (tituleres gjerne «Jesu bønnekamp») og Opppstandelsen. Det ene av disse ble i 2010 tatt ned og sendt til glassmesterfirmaet Ove Blegen i Oslo for restaurering.

Døpefonten i stein er i to deler. Den nederste delen i kalkstein fra Gotland dateres i jubileumsboken til første halvdel av 1200-tallet. Den har interessante figurer og har vært gjenstand for forskning og bokutgivelser. Overdelen er utført etter tegninger av Carl Berner i 1920.

I 1844 bygget Peter Albrechtsen et åtte stemmers orgel til kirken. En gave fra Nøtterø Sparebank gjorde at man kunne bytte ut orgelet i 1885. Dagens orgel er et elektropneumaitsk Jørgensen-orgel som ble innviet på palmesøndag i 1954. Vi får tro at orgelet har fått nødvendig vedlikehold gjennom årene, for det rapporteres i Tønsberg Blad å være i god stand.

De to kirkeklokkene er fra 1950 fra Olsen Nauen.

Gravkapell
Gravkapell

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet en rekke ganger, blant annet med en hjelpekirkegård på prestegårdsjordet på den andre siden av fylkesveien (i bruk fra 1874 til den ble nedlagt i 1931). Sør for kirken står et gravkapell. Ved kirken er det et parkanlegg med et krigsminnesmerke utført av Carl E. Paulsen, og i kirkens våpenhus er et relieff ved en minnetavle over falne utført av samme kunstner. Prestegården fikk ny hovedbygning og nytt uthus på 1850-tallet.

Kirkegård
Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ramnes kirke

Ramnes kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Ramnes var tidligere egen kommune, men slo seg i 2002 sammen med Våle til Re kommune. Slaget på Re i 1177 fant sted i Ramnes. Kirken antas å være fra 1100-tallet og har trolig etterfulgt en trekirke. De første århundrene fantes bare de delene som nå utgjør skipet og koret, og det var inngang på sørveggen i både skip og kor. Kirken var viet til Peter og Paulus og ble innviet den 7. mars. Steinkirken har bindingsverk i gavlene. Som i en rekke middelalderkirker er nordveggene vindusløse.

Ramnes kirke
Slik så kirken ut før den ble restaurert rundt 1930. Foto:
Ansgar Theodor Larsen, fra Wikimedia Commons.

Bygningshistorie
På 1600-tallet fikk kirken takrytter og store vinduer, og sørportalene ble murt igjen. Våpenhus kom til i 1653, og det later også til at kirken fikk sakristi på denne tiden. Dessuten ble det gjort endringer innvendig: Kirken fikk flat himling samt gallerier i vest og nord, og altertavle og prekestol er fra denne tiden, i likhet med blant annet kirkesølv og et epitafium. Alt dette skjedde i en tid da det visstnok stod dårlig til med økonomien. I 1673 kom kirken på grevens hender, og der forble den til 1895, da den kom i menighetens eie. Tidlig på 1900-tallet var det åpenbart at noe måtte gjøres med kirken. Planer ble utarbeidet av Carl Berner i 1914, men først rundt 1930 (da kirken så slik ut) ble en større restaurering gjennomført. Domenico Erdmann planla oppussingen innvendig. Også senere er det pusset opp. Kirken har i dag 250 plasser, ifølge Kirkesøk.

Ramnes kirke
Ramnes kirke
Ramnes kirke

Interiør
Inne i kirken er det galleri i vest og langs skipets nordvegg. Koråpningen er rundbuet og har blitt utvidet siden middelalderen. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Dagens interiørfarger ser ut til å være Erdmanns.

Inventar
Selve alterbordet (og alterringen) er fra 1969 og er laget av Tormod Kamfjord etter tegninger av Elisabet Fidjestøl. Alteret har et antemensale laget av Hans Gerhard Sørensen. Altertavlen er fra 1698, et årstall som er påmalt øverst sammen med Kristian Vs kongemonogram. Det store bildet i midten fremstiller nattverden og gjengir også innstiftelsesordene. Dette er omgitt av seksten mindre bilder, hvorav elleve avbilder apostler, ett viser Kristus som verdens frelser (Salvator Mundi), ett viser sankt Peter med nøklene, to viser de allegoriske figure Pietà (fromhet) og Justitia (rettferdighet) og det øverste i midten altså kongemonogram og årstall. Aller øverst kan vi lese følgende tekst: «Den Rige Gud Belønne Wil Dem Som her Har hjulpet til.» Selve nattverdsmaleriet skal være malt etter et stikk av Philip Galle fra 1571, som igjen bygger på et bilde av Anthonie Blocklandt. En periode forfalt tavlen, og det ble innsatt et korsfestelsesbilde i midten, malt av den siste private kirkeeier, grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1841–1922). Det bildet henger nå på korets sørvegg.

Prekestolen er også fra 1600-tallet, nærmere bestemt 1665, og er i jarlsbergrenessanse. Den har grunnflate som en litt flattrykt åttekant, hvilket gjør den sekskantet der den er opphengt på skipets sørvegg (nær østenden) med sin himling. Den er av eik og har fem billedfelt som viser Kristus og evangelistene. Det påmalte årstallet 1698 over en av evangelistene sammenfaller med restaurering av kirken, ikke skjæring av prekestolen. Teksten over bildene lyder: «Salige ere de som høre Guds Ord og bevare det.» (Luk 11, 28) Det er også en enkel lesepult i koret.

Døpefontens eldste del er av kalkstein fra Gotland fra 1200-tallet. Overdelen av tre antas å være fra fra slutten av 1600-tallet (den er påmalt årstallet 1730), men det er usikkert når den gamle overdelen ble dårlig og hvor den tok veien.

Kirken har flere krusifikser. Ett er laget av Brit Sørensen og henger over korbuen. På korveggen nær døpefonten er et krusifiks som ble gitt til kirken i gave i 1965, og på alteret står det eldste, som er fra 1600- eller 1700-tallet.

Et epitafium fra 1688 over Jon Hviid ble i 1888 funnet i dårlig stand, men ble restaurert. Etter at det hang i sakristiet en stund, er det flyttet inn i selve kirkerommet. Av annet gammelt inventar kan nevnes en bispestol fra 1617, en almissetavle fra 1795, en fattigbøsse fra ca. 1800 og en jordpåkastelsesspade fra 1795 (begge i våpenhuset) samt et kirkeskip som ble gitt i 1800. Også kirkeklokkene er gamle, nærmere bestemt fra 1796, da de ble støpt av Borger Riise.

Orgel ble installert like før menigheten overtok kirken i 1895. Et Jørgensen-orgel fra 1962 sies å være «en type orgel som ikke var særlig holdbar». Vil det si elektropneumatisk? Uansett ble dagens orgel installert på vestgalleriet i 1999. Det er bygget av Ryde & Berg og har 19 stemmer.

Kirkegårdsport
Bårehus/servicebygg
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg et stykke langs fylkesvei 3134 (Ramnesveien). Et stykke nordvest for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg fra 1957, og på kirkegården er også et krigsminnesmerke i form av en stein med en minnetavle, slik man finner ved flere kirker i området. Prestegården ligger halvannen kilometer sørvest for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sande kirke

Sande kirke
Bakgrunn, bygningshistorie
Sande kirke i Vestfold er blant våre aller eldste middelaldersteinkirker, men den brant i 1783. Kirken tidfestes gjerne til mellom 1050 og 1150 — eller mer presist til Olav Kyrres tid (1066–1093). Den var i middelalderen viet til jomfru Maria og hadde 7. mars som festdag. Vi snakker om en romansk steinkirke med rett avsluttet kor. Kirken fikk takrytter oppført av Peder Jacobsen i 1631. Takrytteren (tårnet) hadde fire fialer (små hjørnetårn) i tillegg til spiret, og det hang tre klokker i den. Hele kirken ble restaurert i 1665. I tillegg til høyalteret hadde kirken to sidealtre. 5. april 1783 oppstod det så brann i prestegården, som lå rett ved kirken. I uværet spredde brannen seg til kirken, som brant ned ned med unntak av murene. Kun døpefonten, noe kirkesølv, altertavlens to malerier og en messehagl ble reddet ut.

Til tross for en spådom om at kirken skulle rase ut i elven 1. pinsedag, ble kirken satt i stand igjen med utgangspunkt i de gjenværende murene. Kirken fikk vesttårn og sakristi av tre (sistnevnte på nordsiden av koret). Antallet sitteplasser var da rundt 600, men er siden redusert til 350. Mens kirken i middelalderen visstnok ikke hadde andre vinduer enn i korets østvegg (siden tildekket av altertavlen), fikk den nå to vinduer i skipets sørvegg og ett i korets sørvegg. Tårnet fikk panel og maling i 1790–91. Siden er kirken omfattende reparert i 1860, og i 1890-årene ble inventaret malt. Senere er kirken pusset opp blant annet i 1922 og 1955. Ved sistnevnte anledning ble kirkens to gallerier redusert til ett.

Inventar
Altertavlen er datert 1783, og i den er montert de to maleriene som ble reddet ut ved brannen. De to maleriene er temmelig forskjellige og må vel antas å være laget av to forskjellige kunstnere. Et nattverdsbilde (nederst) har relativt mørke og dystre farger, og det andre bildet forestiller himmelfarten: Kristus forsvinner bak en sky, og man ser bare føttene.

Prekestolen er også i rokokkostil, tønneformet og med bladornamenter langs rekkverket til oppgangen. Disse er muligens ikke påmontert helt riktig.

Den romanske døpefonten i kleberstein er kalkformet og fra middelalderen. Den har forskjellige båndflettinger i relieff og et motiv som minner om takets spontekking, på foten. Ved bestemmelsen av kirkens alder har man blant annet tatt utgangspunkt i disse mønstrene.

I koret henger ellers et maleri på en treplate som tidligere har vært dør i et framskap. Motivet er Abraham som ofrer Isak, samt bukken og tornebusken. Bildet var i privat eie, men ble gitt til kirken i 1955.

Kirkens første orgel ble bygget av Paul Brantzeg i 1874 og hadde seks stemmer. I 1894 fikk kirken et 11 stemmers orgel fra August Nilsen eftf. (Olsen & Jørgensen), og Brantzeg-orgelet ble senere overført til Grymyr kirke. Dette orgelet ble dårlig utover i 1950-årene, og i 1968 ble det installert et orgel med 18 stemmer fra J.H. Jørgensen. Dagens orgel er fra Ryde & Berg. Det kom på plass i 1999 og ble innviet den 13. februar 2000.

De gamle kirkeklokkene ble ødelagt i brannen, men kirken har to kirkeklokker fra Erich Schmidt i Christiania. De er fra 1783 og 1794. Et epitafium fra Sande er å finne på Norsk folkemuseum.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er delt i to av fylkesvei 950. Nord for kirken står et gravkapell som er gjort om til kirkestue. Den tidligere prestegården ligger ca. 400 meter nord for kirken, på den andre siden av fylkesveien. Presten har i dag en nyere bolig.

900-årsjubileum ble feiret i mars 2001.

Sande kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sandefjord kirke

Sandefjord kirke

Bakgrunn
Sandefjords kirkehistorie på 1800-tallet har mye til felles med andre fremvoksende byers kirkehistorie. Ladestedet Sandefjord fikk kjøpstadsrettigheter i 1845 etter å ha blitt egen kommune (formannskapsdristrikt) i 1837. Den unge byen hadde imidlertid ingen kirke, og innbyggerne var henvist til Sandeherred (nå Sandar) kirke. Denne ligger få kvartaler fra dagens Sandefjord kirke, selv om den i sin tid lå i en annen kommune. I Sandar kirke var imidlertid bybefolkningen henvist til noen rader bakerst på øvre galleri, og det oppstod etterhvert stor misnøye med dette.

Sandefjord gamle kirke
Interiør i Sandefjord gamle kirke

Den tidligere kirken
Den fremvoksende byen nådde opp i 2 500 innbyggere på 1870-tallet, og den 10. desember 1872 ble byens første kirke innviet. Det var en liten, hvit trekirke (bindingsverk) som var tegnet av Jacob Wilhelm Nordan. Den lå litt sør for den nåværende kirken, mellom Kongens gate og Rådhusgaten på vestsiden av Storgaten. Det er heller ikke langt fra Sandar kirke. Av inventar her kan nevnes alterbord laget av snekker L. Jakobsen, alterbilde malt av Otto Mengelberg (Jesus i Getsemane; motivet ligner på det han hadde malt til Grimstad kirke), prekestol tegnet av Wilhelm von Hanno, orgel bygget av Amund Eriksen og kirkeklokker støpt av O. Olsen & Søn. Sandefjord ble utskilt som eget kirkesogn og prestegjeld i 1877. Denne Sandefjords første kirke ble imidlertid flammenes rov i den store bybrannen natt til 16. mars 1900.

Sandefjord kirke
Sandefjord kirke

Dagens kirke
Ny kirke ble oppført etter tegninger av Carl Michalsen på grunn som da tilhørte Sandar prestegård, og innviet den 23. oktober 1903. Vi har å gjøre med en langkirke av tegl med et 60 meter høyt tårn ved inngangen i sør, et virkelig landemerke i byen. Antall sitteplasser oppgis til 600 på Kirkesøk, men var trolig endel høyere i begynnelsen. Det har naturligvis vært en rekke oppussings- og vedlikeholdsarbeider etter åpningen. I 1937 ble kirken pusset opp innvendig med Domenico Erdmann som kunstnerisk konsulent, i 1960 var det omfattende reparasjoner og oppussing etter planer av Esben Poulsson, og i 2002–03 var det utbedringsarbeider pga. sopproblemer.

Interiør
Innvendig er det gallerier i sør, øst og vest. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Ved inngangen i sør er det to bronsedører tegnet av Reiulf Renberg. Kirken har etterhvert fått en rekke glassmalerier. Korveggen hadde i sin tid et vindu med et glassmaleri av Miksa Róth (se også her) som viser Jesus som stiller stormen. Dette ble i 1960 flyttet til et vestvindu. Terje Grøstad laget seks glassmalerier under galleriene (tre hver i øst og vest) til jubileet i 2003. Vinduene i øst har gammeltestamentelige motiver (Noa og arken, Jona og hvalen, David som salmedikter og harpespiller) mens de i vest har nytestamentlige (Paulus’ omvendelse, pinseunderet, den barmhjertige samaritan). Hvis det er riktig som det står hos Tunsberg bispedømme, at det store vinduet i øst med Moses og lovtavlene ble utført i 1993, betyr det formodentlig at det er de åtte mindre vinduene rundt som ble fullført som et av Grøstads siste prosjekter i 2010.

Inventar
Altertavlen ble (sammen med altersølvet) reddet ut av den brennende kirken og ble brukt i den nye i rundt femti år. I 1950 ble det imidlertid bevilget midler til ny tavle, som ble tegnet av Reiulf Renberg og arkitekt Ragnar Nilsen og skåret av Thorbjørn Danielsen. Bildet ble malt av Egil Weiglin og forestiller nattverden. Over bildet står tekten «Gjør dette til minne om meg» (1 Kor 11, 24). Denne nye tavlen ble innviet i september 1951 og var tilpasset til glassmaleriet på korveggen over den. Den gamle tavlen ble plassert i overgangen mellom kor og skip. Den nye tavlen slo imidlertid ikke an blant menigheten, og arbeid for enda en ny tavle startet ganske snart. Oppdraget med å lage den falt på Dagfin Werenskiold, som riktignok stilte et kontroversielt krav: Glassmaleriet på korveggen måtte fjernes. Dette kravet ble innfridd i 1960, da vinduet ble flyttet til vestsiden av kirken. Werenskiold arbeidet i tre år med altertavlen, og det er et monumentalt verk med 17 billedfelt skåret i mahogny (7,15 m x 5,75 m).

Prekestolen ble tegnet av arkitekten og er på alder med kirken. I tillegg finnes en lesepult laget av Ingvald Thorvaldsen i 1988. Også døpefonten er på alder med kirken. Den er av hvit marmor. I sakristiet henger et keramikkrusifiks laget av Thorbjørn Danielsen, og kirkekipet er en kopi av Gokstadskipet.

Kirkens første orgel hadde 17 stemmer og ble levert av Olsen & Jørgensen. Det ble byttet ut på 1950-tallet: I 1952 ble orgelgalleriet utvidet for å gi plass til et nytt orgel fra J.H. Jørgensen. Dette ble utsatt for lekkasje og dårlig vær, og ble relativt raskt påført store skader. Dagens orgel kom på plass i 1979. Det har ifølge orgelregisteret 45 stemmer (3 manualer og pedal) og er levert av Marcussen & Søn. Det står mer om orgelet her. Det finnes også et kororgel (3 stemmer) som ble bygget av Paul Ott i 1976 og kom til kirken i 1999. Dessuten har kirken et konsertflygel.

Kirken har tre klokker fra 1903 fra O. Olsen & Søn. Dessuten ble det installert et klokkespill med 25 klokker i 1931 etter gave fra Andreas Raastad. Klokkespillet har i perioder vært ute av drift, og i 1999 ble det satt ut av spill etter et lynnedslag, men det skal være satt i stand igjen og er datastyrt. Det brukes til konserter.

Sandefjord kirke er en populær konsertkirke som er kjent for sin gode akustikk og flotte orgel. Musikk i Sandefjord kirke er nærmest for et varemerke å regne.

Minnesmerke
Minnesmerke fra motsatt kant
Minnesmerke over falne i fredsbevarende operasjoner

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården nord for kirken ble innviet i 1883 og gravkapellet året etter. Siden åpnet Ekeberg gravlund rundt 1930 og fikk krematorium i 1960 (nå avløst av Vestfold krematorium). I disse dager er det gravlunden ved Orelund kapell som er byens hovedkirkegård. Sør for kirken står et minnesmerke (utført av Gustav Lærum) som opprinnelig er til minne om krigsforliste sjømenn fra Sandar og Sandefjord under første verdenskrig. I 1995 fikk monumentet en ny minneplate for ofre for andre verdenskrig. Inne i kirkens våpenhus ble det 17. mai 1947 avduket en minnetavle over krigens ofre. I parken vest for kirken er et minnesmerke over omkomne i fredsbevarende operasjoner.

Minnesmerke
Minnesmerke
Minnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sankt Frans katolske kirke

Sankt Frans kirke

Larviks katolske menighet ble formelt grunnlagt i 1993 etter å ha hatt møtevirksomhet noen år dels i hjemmene, dels i St. Frans kapell. Etter noen år kunne menighetens kirke, St. Frans, innvies den 7. oktober 2006. Den ligger i den delen av kommunen som inntil 1988 var Brunlanes, ikke så langt fra Langestrand kirke og kapell.

Bygget er nærmere skildret på iBrunlanes.no, som også har interiørbilder. Den katolske kirke forteller om menighetens historie, og det fremgår at en betydelig andel av medlemsmassen er vietnamesisk eller polsk. Det opplyses også at tomten deles med Sta. Klara-søstrene, som har kloster ved siden av kirken.

Menighetens eget nettsted er her.

Sankt Frans kirke

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sankt Johannes Døperens kirke

St Johannes Døperens kirke

Denne karakteristiske kirken i Sandefjord var inntil nylig byens metodistkirke, men er blitt kjøpt av Den katolske kirke og går nå under betegnelsen Johannes Døperens kirke. Men la oss ta metodismen først.

Den lokale metodistmenigheten ble opprettet i 1895, og i 1907 begynte innsamling til kirkebygg, ifølge Arkitekturhistorie.no. Kirken ble tegnet av Haldor Børve i jugendstil, til tross for at denne stilen var gått av moten. Grunnstein ble nedlagt i august 1916 (faktisk litt før byggemelding var inngitt), krypten i sokkeletasjen ble innviet 1. november 1917 og selve kirken 5. mai året etter. Kirken har inngang nær enden av langsiden, i tårnfoten i det asymmetrisk plasserte tårnet. Bygget er for øvrig beskrevet på Arkitekturhistorie.no, og menighetens historie er skildret i en jubileumsbok fra 1995.

Undertegnede kjenner ikke den lokale menighetens nyere historie, men det kan synes som om flere metodistmenigheter har slitt med oppslutningen, og det er økonomisk krevende å vedlikeholde et bygg av denne typen. Etter noen år med utleie til byens katolikker ble kirken solgt til Den katolske kirke. Den katolske menigheten — som kalles St. Johannes Døperens menighet — ble formelt stiftet først i 2010, men man hadde altså hatt katolske gudstjenester i Sandefjord i en årrekke, organisert under St. Olav menighet i Tønsberg. Den katolske kirke opplever i disse dager sterk økning i medlemstallene i Norge takket være innvandring, og kirken har også et oppslag om overtagelsen av kirken. Det later ellers til at metodistmenigheten, som ikke er nedlagt, vil leie lokaler i bygget de tidligere eide.

St Johannes Døperens kirke

Videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sankt Olav katolske kirke

St Olav kirke Tønsberg
Organisert katolsk virksomhet i moderne tid i Tønsberg ser ut til å begynne med St. Elisabethsøstrene, som opprettet en klinikk i byen i 1927 og drev et sykehus like ved bygrensen fra 1928 til 1974. Det er fortsatt fire søstre i et klosterfellesskap, ifølge Den katolske kirke i Norge, som forteller at menigheten ble utskilt fra St. Laurentius i Drammen i 1941. Den brukte et kapell i St. Olavs klinikk før kirken ble bygget.

Kirkebygget i Botnegaten ble tegnet av Gunnar Bjerke. Kirken er en basilika i rød tegl og ble innviet den 26. oktober 1958.

St Olav kirke Tønsberg

Orgelet er bygget av Lothar Simeon og ble innviet 28. juli 1991. Kirkeklokken er fra 1990 og ble støpt av Olsen Nauen. Kirken har et prosesjonskors fra Oberammergau. Relikvier og andre gjenstander er for øvrig omtalt her.

Menigheten ser ut til å dekke Vestfold nord for Larvik kommune. Den sies å ha knapt 1100 medlemmer av 47 nasjonaliteter. Med den tilstrømningen som har vært til den katolske kirke i Norge på grunn av innvandring, ser det ut til å være relativt fullt i kirken.

Kilder og videre lesning:

Sankt Olav

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sem kirke

Sem kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Mye av det som i dag er Tønsberg kommune, var tidligere Sem kommune, og Sem kirke ble bygget like ved kongsgården av samme navn. Sem hovedgård endret etterhvert navn via Griffenfeldgård til Jarlsberg hovedgård ved opprettelsen av grevskapet, og etter brann i 1682 ble den gjenoppbygget i stein som den gården vi ser i dag.

Kirken ble oppført på første halvdel av 1100-tallet og avløste en eldre trekirke. Den var i sin tid fylkeskirke. En kjent tildragelse i 1129 fra Magnussønnenes saga (se kap. 26) skal ha funnet sted her, der Harald Gille gikk over glødende plogjern ledsaget av to biskoper for å bevise at han var sønn av Magnus Berrføtt (og dermed bror av Sigurd Jorsalfare). Kirken var viet til Olav den hellige og ble innviet den 18. juli, men innvielsesåret er ikke kjent. 900-årsjubileum ble imidlertid feiret i 1999.

Sem kirke
Sem kirke
Det wedelske gravkapell

Kirken skal opprinnelig ha bestått av bare skip og kor (med koret oppført noe før skipet). Skipet hadde rundbuede portaler i vest (siden utvidet) og sør (omgitt av to vinduer) og koret i sør. Korportalen er ganske spesiell, omgitt som den er av relieffer av tegn fra dyrekretsen som en slags kalender samt en scene fra Æsops fabler. Koret er rett avsluttet og har et gjenmurt vindu i østgavlen. Skipets vestgavl har utmurt bindingsverk fra 1690 (men skipets østgavl er murt nesten helt opp). Sakristier har det vært flere av. Det ble bygget et i 1690 ved korets sørvegg. Det ble revet i 1834, og i 1902 ble det oppført to nye, men dagens (av tre, på nordsiden av koret) er fra 1925. I 1902 ble relieffene på korets sørportalen gjenoppdaget, idet portalen ble åpnet igjen (den var blitt gjenmurt i 1834). Våpenhuset i mur antas å stamme fra 1693. I korets østre forlengelse er Det wedelske gravkapell. Dette var opprinnelig adskilt fra kirken, men ble forlenget bort til korets østvegg i 1902.

Korportal
Gjenmurt dør
Gjenmurt vindu
Gjenmurt vindu

Det har vært endringer i bygg og eierforhold. Etter reformasjonen ble mange kirker ribbet for middelalderinventar, men enkelte ting har tross alt overlevd, som noen figurer av eik. Det dreier seg om en stående Maria med Jesusbarnet på armen samt en biskopfigur og den hellige Katarina. Figurene kan ha inngått i et alterskap — muligens fremstilt i Nord-Tyskland. Det fortelles at sognepresten i Sem ble anklaget for papisme i 1628. På 1670-tallet kom kirken i grevens eie, og det var en stor ombygging frem mot 1693 (noe en bevart minnetavle vitner om). Det ble også gjort endringer bl.a. i 1830, 1834 (som antydet), 1856 og 1868, og det var betydelige restaureringer i 1924–25 (ved Carl Berner) og 1955–56 (ved Finn Bryn). I 1899 kom kirken i menighetens eie. Dagens utseende har kirken etter en oppussing frem mot jubileumsfeiringen i 1999 der feilbehandlet puss ble fjernet og kirken fikk ny puss fra grunnen av. Kirken var stengt for restaurering i januar til mai 2012.

Figur på korportalen
Figur på korportalen
Figur på korportalen
Figur på korportalen

Interiør og inventar
Koråpningen var adskillig smalere i middelalderen enn i dag, og kirken har i perioder hatt en rekke lukkede, private kirkestoler, noe som utover 1800-tallet vakte en viss irritasjon. Det er orgelgalleri i vest. Over korbuen henger et krusifiks fra 1300-tallet (tilbake i kirken i 1941 etter et opphold på Vestfold fylkesmuseum).

Altertavlen er opprinnelig fra første halvdel av 1600-tallet og bærer Kristian IVs våpen. I sin nåværende form ble den rekonstruert av Roar Hauglid i 1956 av deler som var oppbevart på gården. Det store nattverdsbildet ble malt av Håkon Stenstadvold. Hauglid beskriver tavlen og arbeidet med den i detalj i en artikkel gjengitt i Sem og Slagen bygdebok. Før denne tavlen kom på plass igjen, hadde kirken en altertavle fra 1814 med et bilde som viser kvinnene med engelen ved den tomme graven, malt av C.W. Eckersberg. Dette bildet (som nå henger på sørveggen i skipet) ble kopiert av Peter Petersen til Holmestrand kirke i 1830.

Prekestolen i ungrenessanse er fra 1592, og er dermed en av de eldste bevarte i Vestfold. Den har endel likhetstrekk med jyske sådanne, og kan tenkes å være innført. Stolen har vært flyttet rundt i kirken flere ganger. Både stolen og oppgangen er prydet med akantus.

Døpefonten av stein er fra 1956 etter tegninger av Finn Bryn. Den avløste en font av støpejern som var modellert etter døpefonten i Immanuelskirken i Halden (tegnet av Chr.H. Grosch). Dåpsfat og vannkanne i sølv er fra 1826. Ellers kan nevnes presteportretter og gammelt kirkesølv samt en messehagel fra 1800-tallet.

Kirkens første orgel var ferdig i 1772 og ble bygget av Gottfried Heinrich Gloger, som er spesielt berømt for orgelet i Kongsberg kirke. Prospektet fra den tid er beholdt, mens orgelet er skiftet ut etter å ha blitt utvidet og reparert en rekke ganger. Dagens orgel er fra 1976 og ble bygget av Paul Ott.

De to kirkeklokkene ble støpt i 1931 av det fimaet som nå kalles Olsen Nauen Klokkestøperi, som holder til ikke så langt unna, og som har familiegravsted på kirkegården her.

Sem kirkegård
Gravkapell

Kirkegård og omgivelser
Den eldste kirkegården lå øst for kirken og var omgitt av en steinmur. Den ble nedlagt i 1844, og området rundt selve kirken er nå for en park å regne, skjønt det finnes enkelte gamle gravminner. Ved nedleggelsen ble det anlagt kirkegård på nordsiden av fylkesvei 35, og denne benyttes nå. (Den er delt i to av Flyplassveien.) I 1935 ble det innviet et gravkapell på kirkegården. Jarlsberg hovedgård ligger altså sør for kirken. Sem prestegård ligger teknisk sett i Slagen sogn. Nord for kirken er et minnesmerke over eidsvollsmennene Herman Wedel Jarlsberg og Ole Apenes(s), avduket 17. mai 1914. Ellers skal Peder Anker være begravet her.

Dør i Det wedelske gravkapell
Dør i Det wedelske gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sentrumskirken

Sentrumskirken Horten

I tillegg til den langt mer berømte nygotiske garnisonskirken på Karljohansvern har Horten en arbeidskirke kalt Sentrumskirken. Arbeidet for den begynte allerede i 1920-årene med Centrumskirkens forening, men det tok tid, og først i 1971 ble grunnstein nedlagt. Kirken ble bygget i løpet av 1972 og tatt i bruk samme år. Den ble tegnet av Elisabet Fidjestøl, eller som det sies hos Horten kirkelige fellesråd: Hun tegnet idéskissen. Det sies at det var arkitektkonkurranse i forbindelse med utsmykningen.

Denne arbeidskirken i tegl har rundt 200 plasser i kirkerommet og 100 i menighetssalen, som er skilt fra kirkerommet med foldedører, altså 300 til sammen. Kirken er eid av Stiftelsen Sentrumskirken og drives ifølge kirkeleksikonet av et styre som får tilskudd fra kommunen, men på dette nettstedet hevdes det at den drives uten tilskudd, noe som ser ut til å gjøre det vanskeligere å finansiere oppussing.

Av utsmykning kan nevnes glassmalerier av Hans Gerhard Sørensen fra 1972 og et veggteppe av Siri Gjesdal som kom på plass til kirkens 25-årsjubileum. Prekestol og døpefont er begge i tre — sistnevnte tegnet av arkitekten og førstnevnte fremstilt ved Horten verft, ifølge kirkeleksikonet. Alteret og orgelet (Ernst Junker, 1972) er plassert i hvert sitt hjørne av kirkerommet.

Som i arbeidskirker ellers er det rom til en rekke forskjellige funksjoner, inkludert administrasjon for Horten prestegjeld og Nord-Jarlsberg prosti. Det drives barnehage i underetasjen, som har inngang fra C. Andersens gate. Anleggets hovedinngang (i hovedetasjen) er mot Thoresens gate. I det frittstående klokketårnet henger tre klokker fra Olsen Nauen. Det er ikke kirkegård her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skjee kirke

Skjee kirke

Bakgrunn
Skjee kirke (tidligere i Stokke kommune, nå i Sandefjord) er opprinnelig fra 1100-tallet og var viet til Peter og Paulus med festdag 24. oktober. Denne steinkirken oppe på Raet hadde da både vestportal og sørportal, men sistnevnte ble murt igjen i 1664, og kirken fikk våpenhus ved vestportalen i stedet. I 1846 var det en omfattende ombygging. Kirken ble da utvidet i bredden og i lengden: Langveggen i sør ble flyttet 1,5 meter sørover og fikk store vindusåpninger, og kirken ble forlenget 6 meter mot øst. I tillegg fikk den et vesttårn i tre. Innvendig fikk den gallerier i to etasjer langs vest- og nordvegg. Sistnevnte er uten vinduer, slik det er ved mange middelalderkirker. Kirken ble restaurert i 1932 og fikk nytt kor, idet det gamle koret inngikk i skipet. Dessuten ble inventar som altertavle og prekestol tilbakeført. Dagens vesttårn i stein er fra 1936.

Kirkebygg
Skjee kirke er altså en langkirke i stein (hovedsakelig), men det er treverk i gavlene. Kirken har ifølge Lokalhistoriewiki 320 sitteplasser. Kirken har altså vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor. Det er sakristier i tre på nordsiden av koret og nord for østenden av skipet. Innvendig er det i dag galleri bare i én etasje helt i vest. Der står kirkens orgel. Koråpningen er rundtbuet og relativt bred.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv.

Altertavlen i rokokko ble skåret av Jacob Pederssøn Lindgaard rundt 1770. Billedprogrammet er kjent: Vi ser (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne) er fra 1604 er i renessansestil. Vi ser de fire evangelister med symboler, slik det ofte er, men det er ikke helt samsvar mellom benevnelser og bilder, og man regner med at de har stått i en annen rekkefølge tidligere. Døpefonten er av tre og har et polert, hamret fat med bilde av den hellige Kristoffer.

Orgelet er ifølge kirkeleksikonet fra 1932 fra Olsen & Jørgensen. Tønsberg blad vet å fortelle at orgelet brøt sammen i 2002. En stund var det planer om å kjøpe inn nytt orgel, men etter krav fra Riksantikvaren ble det besluttet å reparere det gamle, og det fungerer ifølge avisen greit nå. Kirken har ifølge kirkeleksikonet to kirkeklokker, hvorav én søpt av Anders Riise (Tønsberg) i 1827.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården som omgir kirken, ligger på begge sider av fylkesvei 256 (Stokke Ravei). Et stykke nordøst for kirken står et bygg som ser ut til å bårehus og muligens redskapshus. På kirkegården står tre minnebautaer over krigsofre, og det er en navneliste over krigsofre på kirkeveggen.

Annet
Det var bispevisitas i Stokke i september 2011. Ifølge visitasforedraget har det på grunn av økonomiske nedskjæringer vært en reduksjon i antall stillinger i kirken i kommunen, og Skjee kirke har vært stengt i perioder pga. mangel på penger til oppvarming.

Skjee kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden