Skoppum (nå i Horten) har hatt bosetning siden vikingtiden, men betydelige befolkningsøkninger har kommet noe senere i stedets utvikling, så som etter anleggelsen av sagbruk og mølle på 1880-tallet samt i etterkrigstiden.
På 1980-tallet ble det vedtatt å oppføre en arbeidskirke på stedet, og etter endel frem og tilbake ble grunnstein nedlagt i mai 1988 og kirke innviet et års tid senere. Den er tegnet av arkitektselskapet Korneliussen, Elvestad og Ose i Horten (nå KMS arkitekter). I tillegg til kirkerom inneholder bygningskomplekset kirkestue, barnehage, ungdomssal, speiderrom m.m. Det har til sammen 200 sitteplasser, ifølge kirkeleksikonet. Utenfor kirken står en støpul.
Alterbildet henger på veggen bak alteret og viser et kors. Ifølge kirkeleksikonet er både prekestol og døpefont laget av Einerud innredning i 1989, mens kirkesølvet kommer fra Th. Martinsen. Bondekvinnelaget ser ut til å ha besørget altertekstiler, mens Ruth Tørnby laget messehagler i 1992.
Bakgrunn
Slagen kirke er bare et drøyt århundre gammel, men kirkestedet er fra tidligkristen tid. Bøhaugen eller Klokkeråsen ligger i et område med fem gamle gravhauger, og kirken har en dominerende utsikt over den omkringliggende Slagendalen. Oseberg («Æsenes borg»?) er like i nærheten.
Tidligere kirke Slagen gamle kirke var en langkirke i stein som var viet til Botolv. Den ble første gang nevnt i 1315, men var ellers av en type som ble bygget fra ca. 1150 og et drøyt århundre fremover. Det fremgår ikke av litteraturen hvorvidt den avløste en eldre trekirke. Man antar at selve skipet var den eldste delen, mens koret og vesttårnet kom til senere. Kirken skal ha vært bortimot falleferdig i 1823, og greven — som eide kirken på den tiden — skal ha latt et nytt tårn bygge i 1830. Likevel var det problemer med det allerede i 1847. Korbue og vinduer ble utvidet i 1857, da kirken gjennomgikk en større reparasjon. Ved samme anledning ble kirkens gamle alterskap — et triptykon som gjerne kalles Ursulaskapet — overført til Oldsaksamlingen og erstattet med en ny altertavle i kirken. Denne hadde et bilde av nedtagelsen fra korset som ble malt av Jacobus van Koningsveld i 1857 etter et eldre bilde av en K. de Crayer (muligens Caspar de Crayer).
Denne kirken brant ned til grunnen søndag 11. september 1898 i en brann som startet i gården ved siden av. Altertavlen, døpefonten, kirkesølv og noe annet inventar ble reddet ut. Etter brannen var det en viss diskusjon om hvorvidt kirken skulle gjenoppbygges på samme sted eller et annet og mer sentralt sted i bygda. Til å begynne med så det ut til at det sistnevnte ville skje, men man endte opp med samme tomt. Tomt og rester etter kirken ble for øvrig overført fra grevskapet til menigheten etter brannen. Ny kirke ble tegnet av Halfdan Berle og innviet den 29. mars 1901.
Dagens kirkebygg
Slagen kirke er en langkirke i teglstein (med endel kalkede flater) med ca. 500 sitteplasser. Kirken har tvillingtårn på hver side av inngangen i vest, og det polygonalt avsluttede koret i øst er omgitt av to små sakristier. Stilen er åpenbart middelalderinspiret med rundbuede dør- og vindusåpninger. Man får også assosiasjoner til «mock tudor». Kirken ble omfattende restaurert i 1955–56 (gjenåpning 30. september) etter planer av Arnstein Arneberg og med Henrik Sørensen som kunstnerisk konsulent. Kirken fikk en ordentlig ansiktsløftning innvendig, og sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont er fra den tid.
Kåre Øijord malte freskomalerier på fondveggen i koret. Det er en rekke bilder, hvorav det store i midten viser nattverden. Det sies at en rekke lokale folk fra den tiden kunne gjenkjennes i bildene, da de stod modell.
Inventar
Til å begynne med brukte man alterbildet fra gamlekirken, men det henger nå på skipets østvegg nord (til venstre) for korbuen. Altertavlen fra 1956 skal være skåret av Asbjørn Busterud og Nils Wangensteen, mens bildene, som viser Jesus og de fire evangelistene, er malt av Øijord.
Den opprinnelige prekestolen hadde bilder av Jesus og evangelistene, malt av Nils Gude og Olaf Krohn. Prekestolen fra 1956 ble tegnet av Arneberg og utført av Anthon Røvik og Asbjørn Busterud. Den har motiver fra lignelsen om såmannen, og den har himling.
Kirkens første orgel kom fra Olsen & Jørgensen. Dagens orgel er også opprinnelig et Jørgensen-orgel — fra 1973. Det ble omintonert i 1978 av Paul Ott og utvidet og omintonert av Ryde & Berg i 1988. De to kirkeklokkene er på alder med kirken og kommer fra det firmaet vi nå kaller Olsen Nauen.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården var opprinnelig relativt liten, men er blitt utvidet etterhvert, også til den andre siden av veien. Der ble det innviet et gravkapell 1. desember 1940. Tidlig på 1970-tallet ble et tredje område enda litt lenger vest nedi skråningen tatt i bruk. Et minnesmerke over ofre i den annen verdenskrig er ved oppkjørselen på nordsiden (fra skolen). Monumentet er laget av Carl E. Paulsen og ble avduket den 18. november 1951.
Kilder og videre lesning:
Henrik Roberg: Slagen kirke 100 år. Ung kirke på gammelt kirkested (Slagen menighetsråd, 2001)
Solvangområdet i Tønsberg fikk stadig tettere bebyggelse etter krigen, og ideen og kravet om kirkebygg ser ut til å ha sprunget ut av kirkeringer som oppstod på 1950-tallet. I 1955 tok domprosten til orde for en moderne arbeidskirke inspirert av småkirker og sjømannskirker. Det samme gjorde biskopen i 1959. Arkitekt Elisabet Fidjestøl ble kontaktet i 1961, og så gikk prosessen sin gang over noen år. Tomtevalg ble endret underveis, og utkastet ble omarbeidet. Solvangkirken ble oppført fra høsten 1967 like ved siden av krematoriet, og den ble innviet den 9. mars 1969. I 1988 fulgte et nytt byggetrinn der kirken ble utvidet med en naustformet del til med menighetssal ved siden av kirkeromsdelen. Kirken har ifølge kirkeleksikonet 300 sitteplasser.
Arkitekten poengterer i festskriftet ved innvielsen kontrasten mellom Solvangkirkens naustform og krematoriets kubiske form. Det skulle ikke være noe konkurranseforhold mellom de to byggene. Opprinnelig hadde kirkerommet alter og prekestol utført i furu fra Oregon (formodentlig formgitt av arkitekten og utført ved Kaldnes mekaniske verksted).
Selve kirkerommet ble fornyet i 2004 etter forslag fra Arne Sæther med elementer utformet av Tollef Thorsnes. I begynnelsen ser det ut til at kirkerommet også ble brukt som menighetssal og til andre arrangementer, og det var et forheng til å trekke for alterpartiet ved fondveggen. Dette er blitt fjernet, og mye annet i rommet er endret. Som altertavle fungerer fortsatt et korsformet glassmaleri på fondveggen, utformet av Hans Gerhard Sørensen i 1969. Under dette er den såkalte altervarden. Dette er målet for det som kalles vandringsmotivet, som starter ved døpefonten (av Thorsnes til erstatning for den opprinnelige arkitektutformede) i motsatt ende av kirkerommet og går via nattverdsbordet og lesepulten. Fire paneler med bilder av evangelistene fra den opprinnelige prekestolen er montert på en sidevegg. Orgelet (Ernst Junker, 1971) står nede på kirkegulvet.
Kirkekomplekset inneholder også menighetssal samt barnehage (med nytt bygg i 2008) og en rekke forskjellige aktivitetsrom.
Kirken ligger like ved Tønsbergs hovedkirkegård, der krematoriet ikke lenger brukes til kremasjoner (de er flyttet til Vestfold krematorium), men der kapellet fremdeles benyttes. Kirken tilhører samme sogn som Tønsberg domkirke, og det ser ut til at den drives av en stiftelse.
Kilder og videre lesning:
Cay H. Riis: Solvangkirken i Tønsberg. Festskrift ved innvielsen 9. mars 1969 (Tønsberg, 1969)
Bakgrunn
Heter det Fredriksvern kirke eller Stavern kirke? De som mener det første, er gjerne nådeløse mot dem som bruker det siste, men kirkelige og andre oppslagssteder gjør det ikke lett for folk. Menigheten heter Stavern, men på fellesrådets side står kirken omtalt som Fredriksvern. Derfor holder vi oss til det, slik det også er gjort i jubileumsboken, men nettstedet Kirkesøk (i regi av Den norske kirke) bruker i likhet med blant annet seksbindsverket «Kirker i Norge» betegnelsen Stavern kirke.
Kirkebygg
Nok om det. Kirken ble anlagt som garnisonskirke og skal være Norges eldste sådanne. I 1748 ble det besluttet å anlegge verft og flåtebase i Stavern. Oppførelsen av Fredriksvern verft begynte i 1750 og var for det meste ferdig i 1758. Kirken ble tegnet av Michael Johan Herbst, som var kommandant på Fredriksvern, og oppført i 1753–56. Den ble innviet den 31. mars 1756, på fødselsdagen til kong Frederik V, som anlegget er oppkalt etter. Det dreier seg om en korskirke i pusset tegl med takrytter (1758) over krysset og valmtak med svai. Kirken har rundt 350 sitteplasser (mot opprinnelig 400). Sakristiet kom til i 1760. Kirken må kunne kalles et hovedverk innen rokokko i Norge. Den har et par særegenheter som visstnok var nødvendige for å sikre finansiering. Den skulle kunne tjene som flerbrukshus med kornlager på loftet (hvorav synlige luftekanaler i taket) og med lasarett (med nedfellbare rygger på kirkebenkene). Utvendig har den et urverk som ble montert året etter innvielsen. Det var opprinenlig flere, men det var problemer med drivverket, så bare uret i karnappet over inngangen er beholdt — samt et fornøyelig «takur» med en englefigur inne i kirken. Kirkens orientering er den motsatte av den vanlige: Her er koret i vest. Dette var visstnok mot biskopens ønske.
Interiør
Kirkerommet er relativt gjennomført og imponerende. Bak mye av snekkerarbeidet står Joen Jacobsen fra Skien. Det er gallerier rundt det meste og flere innbygde losjer. Det var regler for hvem som satt hvor, hvem som betalte hvor mye osv. Blant annet måtte marinens offiserer betale, mens hærens offiserer hadde friplass. Kongestolen var ferdig først i 1790 og bærer Kristian VIIs monogram.
Gulvet er av teglstein, og det er enkelte gravplater i det, men det har vært forbudt med begravelser under gulvet siden 1800. I taket er stjernehimmelen avbildet, og i kirkens vestvegg er det vinduer med glassmalerier av Borgar Hauglid fra 1960, i form av evangelistsymbolene. Det lyse koret med altertavlen er naturlig blikkfang.
Inventar Altertavlen er et utpreget barokkverk av en type vi ser mer av i andre land. Selve altertavlen, altså snekkerarbeidet, er utført av Joen Jacobsen, mens figurene på den antas å være utført av en billedhugger i København. Bildene er usignert, men antas å være malt av Jacob Pedersen Lindgaard. I det store bildet nederst ser vi korsfestelsen med Maria og Johannes på hver sin side av korset. Motivet er svært likt tilsvarende bilde i Nøtterøy kirke. Over dette er himmelfarten. Øverst på tavlen er treenighetens trekant omgitt av en stråleglans og med «Jahve» skrevet på hebraisk. På hver side sitter en basunengel. Oppstandelsesbildet er omgitt av de allegoriske figurene Fides (troen) og Spes (håpet). På hver side av korsfestelsesbildet er en englefigur.
Også prekestolen er snekret av Jacobsen. Opprinnelig var det meningen at den skulle modelleres på prekestolen i (gamle) Brevik kirke, men planen ble endret til Skien (også her den tidligere kirken). Prekestolen har enkle fyllinger der den henger på hjørnet mellom søndre og vestre korsarm. Jacobsen står også bak døpefonten. En enkel lesepult laget av Hans Pettersen er fra 1995.
Kirkens første orgel ble bygget av organist Haavel Christophersen Gaarder fra Kongsberg og hadde fire stemmer. Det ble innviet den 21. november 1790. Fasaden etter dette orgelet brukes fortsatt, selv om selve orgelet er skiftet ut et par ganger. I 1840–41 bygget orgelbygger Erichsen fra Hamar et syv stemmers orgel til kirken. I 1911 fikk kirken et penumatisk orgel med 14 stemmer bygget av Olsen & Jørgensen, og fasaden ble flyttet lenger frem i kirken. Dette orgelet ble endret flere ganger, før J.H. Jørgensen bygget nytt orgel i 1961. Orgelet er elektro-pneumatisk og har 19 stemmer (3 manualer), og mange av de gamle orgelpipene er gjenbrukt. Orgelet beskrives i jubileumsboken som «forholdsvis pålitelig», men det påkaller ikke den helt store entusiasmen. I fellesrådets handlingsplan for 2012–2015 beskrives orgelet derimot som dårlig.
Opprinnelig hadde kirken to klokker som var støpt på verftet i 1753. Kvaliteten svarte nok ikke til forventningene, for i 1801 ble det bestilt tre nye klokker fra kjøpmann Otter Steen i Stavern. Også disse må ha vært en skuffelse, for i 1839 ble det bestilt nye klokker fra Borger Riise i Tønsberg, og bare fem år etter det ble de erstattet med nye kokker fra Nils Knudsen Dahl i Ramnes. Disse ble brukt til 1911, da to nye klokker ble støpt hos O. Olsen & Søn. Disse brukes fortsatt i dag.
Kirken er reparert og restaurert en rekke ganger. Blant annet var det en hovedreparasjon i 1850-årene, og det er åpenbart at kirken har vært malt en rekke ganger i forskjellige farger og med varierende hell. Domenico Erdmann var konsulent ved restaureringer tidlig på 1900-tallet, og på slutten av 1930-tallet var det igjen omfattende restaurering da kirken var stengt en periode. 250-årsjubileet foranlediget også oppussing.
Det er blitt populært med sommerkonserter i Fredriksvern kirke, en tradisjon som skal ha startet med Arve Tellefsen i 1994.
Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger utenfor festningsverkene og er omgitt av kirkegården, som er inndelt i flere felt. Frem til 1799 var kirkegården forbeholdt de militære og fulgte en streng rangorden, mens sivile ble gravlagt ved Tanum kirkegård. I 1986 ble Torsrød gravlund innviet som avlastning for Fredriksvern. Et gravkapell ble oppført sørvest for kirken i 1915, men kom i dårlig forfatning utover i 1930-årene. Det ble pusset opp vinteren 1937–38 og innviet til kirkelig bruk i mars 1938. Gudstjeneste ble holdt i kapellet i 1938–39 mens kirken var stengt for restaurering. På 1970-tallet var kapellet igjen i dårlig forfatning, men først etter en anonym gave i 1992 ble det satt i stand, for en stor del med dugnadsarbeid. Siden har det vist det seg at feil type materialer er benyttet, og det fortelles i jubileumsboken fra 2006 at nytt arbeid er planlagt gjennomført samme år. Det finnes et menighetshus i Storgaten 36.
Foran kirken (utenfor kirkegården) står et relativt uvanlig krigsminnesmerke i form av en fontene med steinrelieffer.
Kilder og videre lesning:
Per Eirik Danielsen (red.): Fredriksvern kirke 250 år 1756–2006 (Stavern menighetsråd, 2006)
Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 138–141
Bakgrunn
Stokke som kirkested går tilbake til middelalderen. Sognet er omtalt i 1330 og kirken i 1386. Det er mulig at den ble lagt ved et gammelt hovsted. Kanskje ble det oppført en enkel trekirke først, men den kirken som stod frem til 1880-tallet, var en murkirke viet til apostelen Andreas (festdag 3. mai iflg. Kirkelig fellesråd, skjønt det er vanligvis den 30. november som forbindes med ham). Kirken var i privat eie fra 1673, eid av greven, men ble solgt til lokale gårdeiere i 1883 og overdratt til menigheten i 1884. Den kirken ble ansett for å være for liten, og den ble revet i 1885 og ny kirke oppført.
Kirkebygg
Til byggingen av Stokke kirke brukte man Jacob Wilhelm Nordans tegninger til Asker kirke med noen endringer. Grunnstein ble nedlagt under alteret den 1. oktober 1885, og kirken ble oppført under byggmester Carl G. Berg og innviet av biskop Essendrop den 24. november 1886. Det er en langkirke i tegl med vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier. Ved innvielsen hadde kirken 700 sitteplasser (noen steder står det 600); i dag har den ifølge Kirkesøk 550. Kirken ble grundig restaurert utvendig og innvendig på slutten av 1960-tallet.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koråpningen er spissbuet, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. To søylerader går gjennom kirkerommet.
Altertavlen (1886) er malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Om prekestol og døpefont sier ikke undersøkt litteratur mye. Når det gjelder orgel, sier Norsk orgelregister at kirken opprinnelig hadde et Filtvedt-orgel, som i 1953 ble byttet ut med et Jørgensen-orgel. Dagens orgel sies å være bygget av Robert Gustavsson i 1986. Av de to kirkeklokkene er den ene overført fra gamlekirken og den andre støpt av Olsen Nauen. Kirken ser ut til å være en populær konsertarena.
Kirkegård og omgivelser
Et gravkapell ble i 1925 oppført på nordsiden av kirken av byggmester Kr. Undelstvedt. Det ble i 1959 restaurert og utvidet til 150 plasser pluss 50 ståplasser samt galleri med orgel. Noen eldre gravminner av støpejern (både kors og plater) er festet til nordre kirkevegg. Det er noen begravelser like ved siden av kirken, men ellers ligger det største kirkegårdsområdet nedenfor fylkesvei 303. Det er mulig det oppleves som problematisk å krysse veien, for det har vært foreslått i en reguleringsplan å anlegge gangbro, noe det har kommet innsigelser mot. Det sies å være mange ledige plasser på kirkegården, men det har likevel vært rapportert at kommunen har planer om å anlegge ny kirkegård ved Vear arbeidskirke, ca. 7,5 km unna. Vear er siden overført til Tønsberg kommune, mens Stokke er innlemmet i Sandefjord, og det er ukjent for undertegnede hvor saken står nå. Prestegården ligger sørvest for kirken (og sør for kirkegården).
Bakgrunn
Styrvoll kirke i Lardal (innlemmet i Larvik kommune i 2018) er en liten steinkirke (bare 100 plasser) fra midten av 1100-tallet. Sognet er første gang nevnt i 1385, og kirken var i sin tid viet til den hellige Laurentius. Etter reformasjonen var den anneks til Svarstad. Etter en årrekke i grevens eie ble kirken solgt til lokale bønder i 1766. Kommunen overtok i 1867. I 1870-årene ble kirken reparert. Takkonstruksjonen ble fornyet og fikk dagens vinkel (tidligere var den som for våpenhuset), og dagens takrytter er fra samme anledning. Senere er kirken restaurert frem mot 800-årsjubileet i 1975.
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en langkirke med rektangulært skip og et kor som er nesten kvadratisk og tilsynelatende rett avsluttet. Innvendig fremstår det imidlertid som apsidalt avsluttet. Det er en takrytter i tre på midten av skipet, og i vest er et våpenhus i tre. Døren der er åpenbart malt i de senere år, jf. oppslag hos DIS Norge, kanskje i forbindelse med at kirken ble sprøytemalt sommeren 2009? Resultatet av dette ses også på taksteinen på våpenhuset. Kirkens orientering fra fra vest-nordvest til øst-sørøst, men for enkelhets skyld regner vi den som vest–øst.
Interiør og inventar
Korhimlingen og dekoren i korbuen er fra 1600-tallet, og galleriet skal være fra 1800-tallet. Det dekker både vestveggen og nordveggen. Koråpningen er rundbuet.
Selve alteret er av stein og antas å være meget gammelt. Altertavlen i jarlsbergrenessanse har tre etasjer med rader av bilder med bibelmotiver under buefelt. Tavlen er datert 1734, men antas å være noe eldre (DIS Norge sier ca. 1665, men det er ukjent for undertegnede hva det bygger på). Det er mulig at bildene er noe yngre enn selve tavlen. Prekestolen er i skipets sørøstre hjørne og er fra 1600-tallet, også den i renessansestil. Til døpefonten av tre hører et timnfat. Et Jørgensen-orgel fra 1925 ble i 1975 avløst av et Junker-orgel. Av de to kirkeklokkene er én støpt av Anders Riise i 1825, mens den andre er omstøpt av O. Olsen & Søn i 1875 av en klokke fra før 1700. Det finnes kirkesølv fra 1700-tallet og lysestaker fra slutten av 1600-tallet.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. I 1870-årene ble det dessuten kjøpt inn et jordstykke på tre mål til kirkegård på nedsiden av det som da var hovedveien, fra nabogården Søndre Eide. Enkelte gamle støpejernsgravminner er stilt opp mot kirkeveggen, og noen jernkors fra 1800-tallet og andre fine gramonumenter stilt opp mot kirkegårdsmuren. Ved parkeringsplassen står et bårehus. En kirkestall som ble oppført ca. 1887, er siden revet.
Kilder og videre lesning:
Gunnar Christie Wasberg: Om murene kunne tale. Styrvoll kirke gjennom 800 år (Styrvoll menighetsråd, 1975)
Bakgrunn
Svarstad kirke kalles iblant Lardal kirke, og kirkestedet er gammelt. Ifølge et oppslag utenfor kirken skal første kirke ha blitt reist rundt år 1000. En stavkirke viet til Olav den hellige er omtalt i et diplom fra 1359 og ifølge nevnte oppslag reist rundt år 1200. To portalplanker fra denne samt enkelte andre dekorative detaljer er å finne i Oldsaksamlingen. Stavkirken skal ha brent i 1392 og blitt erstattet med en ny kirke som ble innviet i 1395, men det er ikke klart for undertegnede hvordan dette lar seg forene med det faktum at portalplankene er tatt vare på. Kirken ble områdets hovedkirke etter reformasjonen, men utpå 1600-tallet ble den ansett for å være altfor liten. I 1651 leide man en byggmester med tanke på å utvide kirken, men det ble vedtatt å bygge nytt, og dagens kirke ble innviet i 1657. Kirken var i grevens eie til den ble solgt til menigheten i 1764. Det kan legges til at ikke alle kilder omtaler fire kirker. Det gjelder for eksempel bokverket «Kirker i Norge».
Stavkirkeportal fra Svarstad, fra Unimus. Lisens: CC BY-SA 4.0.
Kirkebygg
Svarstad kirke er en langkirke med rektangulært skip med takrytter omtrent på midten, våpenhus i vest og rett avsluttet kor i øst (egentlig sørøst) med sakristi i forlengelsen. Våpenhuset og sakristiet er fra en ombygging i 1866–67, og takrytteren og selve takkonstruksjonen ble fornyet ved samme anledning. Taket er siden skiftet ut i 2009. Skipet og koret er laftet (muligens med bindingsverk i gavlene), mens de andre delene er i bindingsverk. Hovedinngangen er i vest, men det har tidligere også vært en portal i sør. Kirken har ca. 220 sitteplasser.
Som det fremgår av bildet over, har kirken stående panel utvendig. Det nåværende er fra 1997, da kirken ble satt grundig i stand med gjenåpning på julaften. Kirken ble restaurert i 1950-årene etter planer av Ragnar Nilsen. I den forbindelse ble prekestolen tilbakeført til opprinnelig plassering (i skipets sørøstre hjørne), og benkene ble fornyet. Et galleri langs skipets nordvegg (fra 1780-årene?) ble fjernet i 1952, og kirkerom og inventar ble fargerestaurert under ledelse av Per Gotaas og Finn Krafft. Blant det som ble restaurert, var malte veggdekorasjoner fra 1700-tallet.
Interiør
Innvendig er tømmerveggene bare, og tømmeret er flattelgjet. Kirkerommet bærer preg av 1700-tallet, med noe inventar fra 1600-tallet bevart. Kirken har vinduer bare i sør, i pakt med gammel tradisjon. Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Veggene har påmalte draperier. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.
Inventar Altertavlen i Jarlsberg-renessanse er datert 1664. Den har tre etasjer med bilder. Midtbildene illustrerer treenigheten, med (nedenfra og opp) Kristus, Gud og Den hellige ånd. Tavlen antas å ha hatt en baldakin som var overført fra gamlekirken (i likhet med den opprinnelige altertavlen). Prekestolen (med himling) er omtrent på samme alder og har malte bilder av evangelistene. Også for prekestolens del overførte man opprinnelig stol og himling fra gamlekirken. Det har trolig vært et korskille tidligere, og like bak, på nordsiden, står døpefonten med himling. Den er typisk 1700-tallet ved at den består av en guttefigur som bærer kummen på hodet, men utførelsen med den nærmest dresskledde gutten er noe annerledes enn undertegnede har sett i andre kirker. Her dreier det seg om den gode hyrde, med hyrdestav og med et lam liggende ved føttene.
Inntil nordveggen ved siden av fonten står en baldakin som skal være blant kirkens opprinnelige inventar. Dens funksjon sies å være usikker, men den kan ha stått over skriftestolen.
Over koråpningen henger et krusifiks som ble skåret i 1960-årene. På korets nordvegg henger et epitafium (minnetavle) over en sogneprest med frue som begge døde i 1665. En annen minnetavle fra 1777 regner opp prestene etter reformasjonen. En berømt inventargjenstand ellers er Lardalsteppet fra rundt 1670.
Dagens orgel på vestgalleriet er fra Hammarberg (i Göteborg) fra 1982 (dateringer varierer fra 1980 til 1983; orgelregisteret sier 1982) og avløste et orgel fra 1920 som i sin tid avløste kirkens første orgel fra 1889. De malte dekorasjonene på galleribrystningen er fra 1780-årene. Av de to kirkeklokkene er den ene fra 1562 og den andre fra 1829 (Anders Riise, Tønsberg).
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er gammel og har en rekke gamle gravminner. Sør for kirken er et krigsminnesmerke. Prestegården ligger ca. 300 m sørøst for kirken.
350-årsjubileum ble feiret i 2007. I 2010 ble det meldt om planer om å bygge samfunnshus nær kirken. Huset er tenkt plassert tre meter nærmere kirken enn loven tillater, men lokale kirkemyndigheter stilte seg positive til prosjektet. Biskopen sies å få det avgjørende ord, men undertegnede vet ikke hvor langt saken er kommet i skrivende stund.
Kilder og videre lesning:
Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 176–179
Oppslag utenfor kirken
Lardal kommune (nettsted nedlagt)
Lardal i nåtid og fortid (på det nedlagte nettstedet Origo)
Bakgrunn Svelvik har hatt kirke siden middelalderen. Kirkestedet er ved Tømmerås (gnr. 17 og 18), og ifølge Riksantikvarens Jan Brendalsmo må gården opprinnelig ha vært kalt Strøm eller Strømm, som også i sin tid gav navn til kommunen (i 1964 slått sammen med Svelvik, som i 2020 ble innlemmet i Drammen og skiftet fylke fra Vestfold til Buskerud). Middelalderkirken (viet til den hellige Nikolas) var en romansk steinkirke som var anneks til Hurum. Kirken ble revet i 1856 for å gi plass for dagens Svelvik kirke, som er oppført samme sted. Fra gamlekirken er bevart en rekke gjenstander — se Wikipedia-oppslaget om den.
Kirkebygg
Svelvik kirke ble tegnet av Wilhelm Hanstein med Christian H. Grosch som konsulent. Den ble innviet den 7. desember 1959. Det er en ganske egenartet kirke som har mange trekk til felles med nygotikken, men vinduene er rundbuet. Vi har å gjøre med en langkirke i tegl med hovedinngangen mot øst som er godt synlig fra havnen — og fra Verket på den andre siden av sundet, som den ofte fotograferes fra. Korets apsis vender dermed mot vest. Antallet sitteplasser er rundt 450. Kirken fikk et tårnur i 1908, og det ble skiftet ut med et nytt i 1959. Kirken ble omfattende restaurert i 1952 samt i 2018–19.
Interiør og inventar
Det er gallerier innenfor inngangen og langs langveggene. Som altertavle fungerer et glassmaleri i korets fondvegg fra 1917 som viser Jesus som kommer til disiplene på Genesaretsjøen. Det er tegnet av Sverre Pettersen og utført av Finn Hansen. Prekestolen er fra restaureringen i 1952. Den er utformet av Esben Poulsson i barokkinspirert stil. Poulsson har også utformet rosevinduet i fasaden mot Storgaten (1951). Kirken har også glassmalerier i skipets sørvegg (utformet av Magnhild Haavardsholm, 1945) og nordvegg (fire fra 1949, to fra 1950). Bildene viser scener fra Jesu liv og frem til oppstandelsen. (Se f.eks. her, her og her.)
Døpefonten sies i kirkeleksikonet å være av norsk marmor fra den gamle kirken fra ca. 1200. Likevel er den laget og levert av Norsk Steinindustri i 1907. Av kirkens to klokker er den ene fra 1907, fra O. Olsen & Søn, mens den andre er overført fra den tidligere kirken. Kirken har hatt flere orgler, deriblant fra 1859 og 1915. Inntil nylig hadde den et Jørgensen-orgel fra 1954, men i 2011 ble det installert et nytt orgel fra Ryde & Berg. I den forbindelse var kirken stengt i halvannen måned med gjenåpning 6. mars. Samtidig ble det utført annet arbeid som montering av varmeelementer under benkene.
Kirkegård
Kirken står helt øst på kirkegården. Denne er temmelig full, men det er gravlund også på Ebbestad, rundt en kilometer nordvest for kirken. Det ble innredet bårerom under kirken i 1955, og øst for kirken står et krigsminnesmerke.
Søndre Slagen kirke i Tønsberg kommune er en slags moderne, men middelalderinspirert murkirke som ble tegnet av Olav Stoud Platou i Arnestein Arnebergs arkitektfirma (noen år etter Arnebergs død). Kirken sies å ha vært planlagt fra 1968 og ble innviet av biskopen den 12. oktober 1972. Bygningskomplekset, som ligger litt skjult bak trær i utkant av den store kirkegården, er formet omtrent som en speilvendt L. Selve kirkedelen er en langkirke med et slags tredelt saltak som er relativt dominerende. Ytterveggene er pusset (ev. kalket), og taksteinene ser ut til å være av tegl. I byggets menighetsfløy er det en sal, kjellerstue, søndagskolerom og tilfluktsrom. Kirken har ifølge Kirkesøk 350 sitteplasser. Det skal også være plass til 250 i tilstøtende sal. Kirkerommet har galleri.
Altertavlen er et stort billedteppe (35 kvadratmeter) av Else Marie Jakobsen fra 1979. Det har tittelen «Fra tornekrone til seierskrone» og er analysert i denne avhandlingen. Jakobsens alterteppe erstattet i sin tid et gaffelformet kors. Prekestol og døpefont er begge på alder med kirken og tegnet av arkitekten. Det er et rundt vindu over vestinngangen og et trekantet på østveggen. Det siste omtales gjerne som «Guds øye». I kjelleren er et alterskap med ikoner malt av Hæge Aasmundtveit, visstnok for barna, med bilder fra Jesu liv.
Orgelet står på vestgalleriet. Det er bygget av Brødrene Torkildsen — opprinnelig i 1974 med ti stemmer, men utvidet av samme firma til 33 stemmer i 1985. Kirken har tre kirkeklokker fra Olsen Nauen. De er fra 1967, 1975 og 1989. Kirken brukes også til konserter (og det har også vært fremført opera der).
Det er som nevnt relativt stor kirkegård ved Søndre Slagen. På den andre siden av kirkegårdsveien foran kirken står en støpul med nevnte klokker, og litt bortenfor står det som må antas å være et redskapshus, og som er tilpasset kirkens stil.
Bakgrunn
Tanum kirke er en av Brunlanes’ to middelaldersteinkirker. Den antas å være oppført på 1100-tallet og var i sin tid viet til Olav den hellige. Hans navn ble funnet på nordveggen under kalkpussen i 1850, og en olavsfigur som i sin tid hang over korbuen, er nå i Oldsaksamlingen sammen med andre figurer fra kirken, men det er laget en kopi av den til Tanum kirke. Et røkelseskar er å finne på Norsk Folkemuseum, der det også finnes noe som antas å ha vært en brudebenk.
Bygningshistorie
Opprinnelig skal kirken ha vært svært enkel, uten tårn og med bare ett vindu — høyt oppe på vestgavlen. Hovedinngangen var i sørveggen, og sporene etter den er tydelige den dag i dag. Dessuten var det en mindre inngang i vest samt en inngang i korets sørvegg (som nå fører til sakristiet). I tillegg til hovedalteret var det to sidealtre viet til jomfru Maria og hennes mor Anna.
Kirken har gjennomgått mange endringer gjennom årenes løp, blant annet på slutten av 1600-tallet, da den blant annet fikk sørvinduer og nytt inventar, og i 1849–50, da det var en større ombygging. Ved den anledning ble dagens klokketårn i vest oppført, og hovedinngangen ble lagt gjennom det, mens sørportalen ble gjenmurt. Kirken fikk nytt alter, og den gamle altertavlen ble erstattet med et enkelt trekors. Et tidligere sakristi i tre ble erstattet med et i mur i 1886, og i 1899 fikk kirken en altertavle malt av Eilif Peterssen. Ny omfattende restaurering fulgte i 1910. Ikke minst innvendig var det mange endringer, blant annet riving og nybygging av galleri, utskifting av Peterssens altertavle for at vinduet i fondveggen skulle komme til sin rett, oppføring av brystpanel som i Hedrum kirke mm. I 1923 fikk korvinduet et glassmaleri laget av Per Vigeland under veiledning av faren Emanuel.
Dagens kirkebygg
Dagens Tanum kirke er altså en langkirke av stein som ifølge Kirkesøk har 240 sitteplasser (skjønt en tidligere side hos Larvik kirkelige felllesråd sier at brannvernsforskriftene bare tillater 216). Skipet er rektangulært, koret er svakt rektangulært (nesten kvadratisk) og har apsidal avslutning, og det er et sakristi i stein rundt skipets sørørstre hjørne. Vesttårnet er av tre. Tanum kirke var hovedkirke for Brunlanes prestegjeld.
Inventar
Det krusifikset som nå står på alteret, er ifølge kirkeleksikonet en gave fra F.M. Treschow fra 1925. De gamle altertavlene er fortsatt i kirken. Barokktavlen fra 1601 ble malt om i 1685. Den var overmalt og ble restaurert (til 1685-utseendet) i 1967. Tavlen henger nå på sørveggen i skipet. Hovedbildet viser nattverden, og tavlen har en rekke våpenskjold. Peterssen-tavlen — som viser Emmausvandrerne (jf. Luk 24) — ble flyttet allerede i 1910 og henger på østveggen til venstre for korbuen. Da ble korvinduet mer synlig, og i 1923 fikk det altså et Vigeland-glassmaleri. Det viser oppstandelsen, og det finnes også et mindre glassmaleri i venstre stuke.
Prekestolen står ved skipets østvegg og har oppgang fra sakristiet. Det finnes også en klokkerstol fra 1591.
Døpefonten fra rundt 1250 er av sandstein fra Gotland. Døpefonten har rankemotiver samt dyrefigurer på en bakgrunn av skjellaktige ornamenter. På veggen bak døpefonten henger en kopi (eller etterligning) av Lucas Cranach-bildet i Larvik kirke, som viser Jesus som velsigner barna.
Kirken fikk orgel av Treschow i 1877, og det ble skiftet ut i 1911 (og tatt i bruk i Kjose kirke). I 1961 fikk kirken et 18 stemmers orgel bygget av J.H. Jørgensen. Dette er modent for utskifting, og ved vanlige gudstjenester brukes et elektronisk orgel midlertidig. Det har en stund pågått innsamlingsaksjon, det har vært holdt støttekonsert osv. til inntekt for nytt orgel, og et nytt orgel fra Orgelmakerij Reil kom formodentlig på plass i 2020.
I tårnet henger to klokker. Den ene er fra ca. 1250. Den andre er fra 1560, men ble omstøpt i 1868.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården er utvidet en rekke ganger. Den ble tidligere brukt også for Fredriksvern, der kirkegården var forbeholdt militære. Ved ombyggingen i 1849–50 ble alle kistene fra begravelser under koret ble tatt opp og gravlagt ute på kirkegården. Istedenfor krigsminnesmerke på kirkegården er det en minnetavle over falne fra krigen i våpenhuset. Den ble satt opp i 1952. Prestegården, som er like nordvest for kirken, sies å være Vestfolds eldste bevarte embedsgård.
.JPG){kind=link}
.JPG){kind=link}
