Stikkord: Knud Christian Schmidt

Åsnes kirke

Åsnes kirke

Åsnes kirke nær Flisa er tredje kirke som bærer navnet — på tredje kirkested. Historien går rundt 800 år tilbake.

Åsnes 1
Første kirke, som var viet til jomfru Maria, lå ved det som i middelalderen het Nordre-Åsnes og nå heter Åsnes Østre. Kirken er nevnt flere ganger i biskop Eysteins jordebok fra 1394. Det antas at det dreide seg om en stavkirke, og ifølge et oppslag på stedet viser undersøkelser at trærne som er brukt, er felt rundt 1300. Takbord som er funnet på gården Østre Holmen, er registrert av Riksantikvaren. Presten skal på denne tiden ha bodd på Mellom-Åsnes og klokkeren på Vestre Holmen. Kirken antas å ha stått omtrent til reformasjonen. Det står et minneoppslag ved det gamle kirkestedet.

Åsnes 2
Kirke nummer to antas å ha ligget på grunnen til gården Telle, sør for jernbanelinjen ikke langt fra dagens kirkested, uten at nøyaktig plassering er kjent. Den har formodentlig eksistert på 1500-tallet og omtales i jubileumsboken som en langkirke i tre med takrytter på skipet og fire små fialer rundt hovedspiret. Flere befaringer omtales. I 1686 omtales kirken som noe skrøpelig og med behov for reparasjon, i 1720 er den for liten og dessuten brøstfeldig. I 1702–04 ble kirken restaurert og utvidet til korskirke. Den fikk også nytt sakristi, nytt korskille og ny innredning mv. Alt dette viste seg likevel å være utilstrekkelig for den skrøpelige kirken, og etter en befaring i 1739 ble det besluttet å bygge nytt.

Dagens kirke
Dagens kirke ble innviet i 1744, et tall vi finner på vindfløyen i spiret, men den var ikke helt ferdigstilt ved innvielsen. Først i begynnelsen av 1747 meldte sogneprest Søren Lemmich at kirken var på det nærmeste ferdig. Vi snakker om en tømret korskirke med 400 plasser, skjønt det sies at den ble bygget for og opprinnelig rommet 600. Kirken ble pusset opp / restaurert bl.a. i 1854 og 1876. Sistnevnte ombygging var basert på planer av Jacob Wilhelm Nordan og ble ledet av Günther Schüssler, og ved denne anledningen ble kirken rundt en meter høyere enn tidligere og fikk dagens takstoler, nytt ytre panel, bedre grunnmur mm. Den fikk også horisontale lister som gikk rundt kirken og markerte strukturen, men disse ble fjernet ved en større oppussing / restaurering i 1954–55 (ledet av Halvor Vreim). Innvendig ble det utført arbeider i 1924, og i 1936 fikk kirken dagens interiørfarger bestemt av Domenico Erdmann. Ved oppussingen i 1936 var kirken stengt i flere måneder, og Gjesåsen kirke ble brukt i stedet. Kirken har tre gallerier, hvorav det ene ble sagt å være stengt av brannmessige hensyn. Mot slutten av 2016 ble kirken stengt med øyeblikkelig virkning på grunn av helseskadelig sopp, og i februar 2017 ble det meldt i nyhetene at kirken vil være stengt i minst tre år mens det arbeides med å utbedre skadene. Kirken åpnet igjen med gudstjeneste den 22. desember 2019.

Av historie ellers gjør nesten alle som skriver om denne kirken, et nummer av at svenske krigsfanger ble forvart en natt her i 1808 under den dansk-svenske krig. På stedet finnes en fellesgrav for falne på begge sider i konflikten. I 2008 gjenskapte man slaget ved Trangen i anledning 200-årsjubileet for det, etterfulgt av minnegudstjeneste i kirken. Det står en bauta på kirkegården til minne om slaget.

Inventar
Kirkens eldste inventargjenstand er en klebersteinsdøpefont i to deler. Den antas å stamme fra første halvdel av 1200-tallet og er blitt overført fra de tidligere kirkene. Døpefonten er slipt ganske glatt på utsiden — muligens i forbindelse med oppussingnen i 1876 — men det kan skimtes rester av en sagtannbord som trolig har gått rundt hele fonten. Dåpsfatet ble gitt til kirken på Telle av sogneprest Søren Lemmich i 1738.

Kirken ser ut til å ha hatt en altertavle av Lars Pinnerud — eller i det minste en altertavle som Pinnerud laget figurer til. Alt som er igjen etter denne, er en Kristus-figur og en Moses-figur som befinner seg på Norsk folkemuseum. Dagens altertavle stammer fra 1876 og har et bilde malt av Axel Ender. Det viser oppstandelsen, og tavlen er nygotisk.

Det er sannsynlig at Pinnerud skar prekestol også, men det eneste som er bevart av denne, er himlingen, som er av samme type som den i Hof kirke og befinner seg på Folkemuseet. På Folkemuseet er også et par treplater med inskripsjoner fra Åsnes kirke, men det er ikke helt klart hvor disse er fra. I jubileumsboken spekuleres det i at de kan stamme fra en enda eldre prekestol enn Pinneruds. Dagens prekestol sies å være en gave fra familien Embretsen (se nedenfor), uten at jubileumsboken angir dato for den.

Kirken fikk sitt første orgel i 1799 i gave fra Ole Embretsen og hans far Jon Embretsen. Senere bevilget kommunen midlert til nytt orgel som ble bygget av L. Eriksen-Svendsen og innviet i 1878. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal og ble innviet den 30. august 1964.

Kirken har to kirkeklokker. Den største er støpt av Knud Christian Schmidt i Christiania i 1851. Den minste er fra 1877 og ble støpt av Anders O. Holte på Toten.

Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger i vestre utkant av en relativt stor kirkegård. På kirkegården står et minnesmerke over fire russiske soldater som døde i tysk krigsfangenskap mot slutten av krigen, samt altså et om slaget ved Trangen. Nord for kirken er et bårehus som ble oppført etter krigen etter at midler ble gitt i gave. Det ble ominnredet i 1980, da det ble innredet bårerom på bakkeplan. I 1987 ble det innredet kirkestue i kirkens nordre korsarm. Tidligere lå det kirkestall og uthus sørvest for kirken. Disse ble etterhvert flyttet til nord for kirken og så revet. Endel store bjerketrær på kirkegården som er avbildet i jubileumsboken, ser siden ut til å være fjernet. Det er parkeringsplass på den andre siden av fylkesvei 2078.

Åsnes kirke var prostikirke i Solør prosti før det ble slått sammen med Vinger og Odal til Solør, Vinger og Odal prosti i 2013. Prostebolig var ved Såset, 2–3 km fra Åsnes kirke, der presten (etterhvert prosten) hadde holdt til siden 1762 (residerende kapellan inntil Åsnes ble eget prestegjeld). Hovedbygningen brant ned til grunnen i 1929. Folk kom seg så vidt ut i tide, og kirkebøker og gammelt, verdifullt innbo gikk tapt. Menighetsrådet ville først flytte presteboligen, men ny hovedbygning ble oppført. Gården var eid av Opplysningsvesenets fond, men det later til at den er solgt. Jorden var for lengst forpaktet bort.

Åsnes kirke eier relativt store skogområder. Det sies i jubileumsboken at dette har bidratt med både materialer og andre midler til bygging av Gjesåsen kirke og Åsnes Finnskog kirke. Det har også vært konflikter med kommunen om disponering av midler fra skogsdriften.

Vestfra
Over kirkegården
Bårehus
Russisk krigsminne
Slaget ved Trangen
Gammelt kirkested

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skjåk kirke

Skjåk kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Skjåks hovedkirke har siden middelalderen stått på Nigard Skjåk eller Skjåk nedre (gnr. 21). Eldste kjente omtale («Ormr prestr a Skidakrum») er fra 1326. Vi antar på generelt grunnlag at det dreide seg om en stavkirke (som trekirker fra middelalderen jevnt over var), men nøyaktig utseende synes ukjent. I jubileumsboken fra 1952 står det: «Det er ingen som veit korleis fyrste kyrka i Skjåk var, korkje i storleik eller skapnad.» Rundt 1283 var det en annekskirke på Hove (jf. D.N. I:287, der det i 1343 vises til en seksti år gammel skikk med avgiftsbetaling), og på 1300-tallet nevnes også annekser på Bø, Gjeilo og Nes. Da biskop Sigurd var på visitas i 1419, stod kirken til forfall, og Sigurd bestemte at stavkirken på Andvord skulle flyttes til Skjåk og brukes som kirke der. Historien kompliseres riktignok noe av at Sigurds gavebrev av enkelte, f.eks. Jan Brendalsmo, dateres til 1429, mens Sigurd ifølge Norsk biografisk leksikon døde i 1419. Sigurds gavebrev bekreftes i 1437 (D.N. I:758 og 759), og det kan synes som om flyttingen av «Anduordz capelle» da var gjennomfør noen år tidligere.

Om Andvord-kapellet sier jubileumsboken: «Kapellkyrkja på Andvord var ei stavkyrkje utan tårn, men med ein takryttar som klukkhus. Ho var ei langskipa kyrkje med svalgangar rundt. Kapellkyrkja vart sett opp nokre få skritt nedanfor husa på Nigard Skjåk, og vart nytta som soknekyrkje til 1630.»

I 1631 ble det så oppført en ny sognekirke «av lafteverk med eit lite tårn som klukkhus». Den skal ha stått til rundt 1740. På 1600-tallet hadde Skjåk foruten hovedkirken annekskirken på Hove, mens de andre kapellkirkene nevnt ovenfor trolig var nedlagt rundt 1400. De to kirkene ble solgt til bygdefolket under det store kirkesalget i 1723. Begge var i dårlig stand, og det ble besluttet å rive dem og samle byggeinnsatsen om én felles kirke på Skjåk.

Dagens kirkebygg
Byggingen av Skjåk kirke ble innledet i 1748 under ledelse av den da 21-årige Ola Rasmussen Hole. Den laftede korskirken stod klar sommeren 1752 og ble vigslet den 17. september. På grunn av befolkningsøkning på 1700-tallet ble det snart satt opp et galleri bak alterpartiet. Kirken har i dag 270 sitteplasser (ifølge Kirkesøk). Det ble gjort endringer i 1783, 1868 og 1938. Orienteringen er nesten den vanlige fra vest mot øst (ørlite vest-nordvest mot øst-sørøst). I vest er et lite våpenhus med inngang fra sør, og i øst er det sakristi.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret er i østre korsarm. Inventaret er overveiende av Jakob Klukstad, som på den tiden bodde i Bøverdalen. Sammen med sin medhjelper Sylfest Skrinde laget han altertavle, prekestol og korskille og dessuten dører, vinduer og kirkestoler. De to gjorde også malerarbeid. Korskillet har dreide ballustre, og kongemonogrammet er for Frederik V.

Altertavlen her var Klukstads første. Krillskurden her er ikke like svulstig og dyp som i Lesja, men bidrar sammen med arkitektoniske elementer til å ramme inn de to bildene. Det fremgår ikke klart av undersøkt litteratur hvem som har malt bildene, men ifølge kirkeleksikonet er de satt inn i tavlen på et senere tidspunkt. Hovedbildet viser nattverden. Over dette fremstilles treenigheten i form av sjangerbildet nådestolen. Et bilde fra 1908 viser tavlen uten bilder og med et kors og en stjerne i deres sted. Det er også tydelig at tavlen har blitt overmalt. Slike endringer ble ofte gjort på siste halvdel av 1800-tallet, og tavlen er åpenbart restaurert siden.

Døpefonten er skåret av Lars Gjeilo i 1945 og har himling. Den avsløste ifølge jubileumsboken den kjegleformede/timeglassformede fonten som er avbildet her. Dåpsfatet skal være overført fra Hove-kirken og er datert 1715.

Det finnes en rekke andre bilder med bibelmotiver malt på overgangen mellom 1600- og 1700-tallet i kirken. Disse er fra de tidligere kirkene som ble revet, og nesten alle har givernes navn påmalt. Mange var etterhvert i dårlig stand, og flere ble lagt opp på kirkeloftet, men i 1905 ble de satt i stand igjen og hengt tilbake i kirkerommet. Et billedteppe henspiller ifølge kirkeleksikonet på 1 Kong 3, 16–28. Det skal også finnes andre kirketekstiler fra forskjellige tider samt noe gammelt kirkesølv.

Orgelet er fra 1982, fra Marcussen & Søn. Kirken har to klokker, hvorav den ene er fra Knud Christian Schmidt fra 1851. Et krusifiks er ikke gjort rede for i undersøkt litteratur.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg et stykke nedover mot Ottaelva. På kirkegården er flere klebersteingravminner fra 1700-tallet, hvorav ett som et lite hus. Ny kirkestue ble innviet i 2012. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om presteboligen, som er nord for Ottaelva.

Skjåk kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Balke kirke

Balke kirke

Bakgrunn
Balke kirke i Østre Toten skal være omtrent på alder med Hoff kirke. Den er omtalt i 1327, men ikke mye er kjent om dens tidligste tid. Balke var eget sogn i middelalderen, men ble anneks under Hoff etter reformasjonen for så å få eget sogn igjen i 1931.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en enskipet langkirke i stein. Skipet er rektangulært og koret har en apsidal avslutning som gjerne kalles runddelen. I 1714 ble våpenhuset revet, og kirken ble forlenget vestover med den såkalte nykirken. Det som var vestportalen, ble utvidet til en noe større, firkantet åpning, og helt i vest er det et lite bislag / våpenhus i tre. Det gamle skipet har ingen nordvinduer, mens nykirken har vindu på både nordsiden og sørsiden. Det er sakristi nord for koret og takrytter (fra 1822) nær vestenden av skipet. Skipet har også sørportal. Dagens vindusåpninger er fra 1822, og interiøret ble restaurert i 1967. Antallet sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 290.

Inventar
Kirken er ikke minst kjent for sin altertavle, Mariatavlen. Tavlen ble muligens skåret av Jon Narvesøn, som var sogneprest på Toten i 1500-1506 (senere i Vang), og som er oppført som giver, mens Sven Jonsøn bekostet malingen. Tavlen ble innviet i 1526 av biskop Mogens. Som navnet antyder, er Maria tavlens midtpunkt, og hun bærer Jesusbarnet, som holder en bok. De er omgitt av Jakob den eldre (med en åpen bok i høyre hånd og en stav i venstre) og Johannes døperen (han bærer en bok, og oppå den hviler Guds lam; han skal også ha hatt et kors i venstre hånd). I nederste nisje rett til venstre for hovedfeltet står Margareta av Antiokia med en oppslått bok og utenfor henne igjen st. Hallvard med kvernsteinen. Over disse står to apostler hvis attributter er borte. Nederst til høyre for hovedfeltet står Katarina av Alexandria med et hjul i venstre hånd, og utenfor henne står Olav den hellige med noe som trolig forestiller en øks eller hellebard. Over disse ser vi to biskoper, hvorav den til venstre, i gyllen kappe, trolig er Nikolas av Bari. Begge mangler bispestav, men har bispeluer. Nederst er en rekke medaljonger med kirkefedre i de runde åpningene. Fra venstre til høyre ser vi Ambrosius, pave Gregor I («den store»), Augustin og Hieronymus. Ytterst på hver side er det en halvmedaljong, og vi ser Jon Narvesøn til venstre og Sven Jonsøn til høyre. På predellaen ser vi Jesus og de tolv apostlene. De er (fra venstre til høyre): Matteus (med bok), Bartolomeus (kniv), Jakob den eldre (pilegrimsstav), Johannes (giftbeger), Andreas (andreaskors), Paulus (sverd), Jesus (som velsigner brødet), Peter (nøkler), Jakob den yngre (kølle), Tomas (skulle hatt vinkel), Simon Seloten (sag), Judas Taddeus (kors) og Filip (rørkors). Tavlens toppstykke er nyere — fra 1714. Det har en gyllen sol i midten omgitt av løver og urner på pilastre.

Av annet riktig gammelt inventar herfra kan nevnes et krusifiks og en rekke helgenfigurer som befinner seg i Universitetets oldsaksamling (se bilde nedenfor). Ellers er prekestolen fra 1822 og døpefonten fra 1719. Kirkeklokkene er fra 1764 (I.M. Reifenstein) og 1851 (Knud Christian Schmidt). Orgelet er laget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1967.

Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger nærmest på en bakketopp og er delvis omgitt av kirkegården, som strekker seg nedover bakken sør for kirken og utover mot jordene. Like øst for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg i stein (Finn R. Ditlefsen, 1966), og nede ved parkeringsplassen står et redskapshus. For kunstinteresserte kan det ellers opplyses at Peder Balke-senteret på Billerud gård er nærmere Kapp.

Balke kirke
Balke kirke
Balke kirke
Kirke og bårehus
Gravplass
Korsfestelsesgruppe

Kilder og videre lesning:

  • Balke kirke (tospråklig folder)
  • Østre Toten kirkelige fellesråd
  • Bente Lavold: Kultus og status. Kirkeinventar som kilde til kulturelle, sosiale og økonomiske forhold på 1500-tallet, i Hans Hosar (red.): Alt mellom himmel og jord (Norsk lokalhistorisk institutt: Oslo, 2003), s. 97–116 (sier litt om Mariatavlen)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 595
  • Kirkesøk
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det norske samlaget, 1995), s. 142–143

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skiptvet kirke

Skiptvet kirke

Bakgrunn
I Skiptvet er vi på landet i Østfold, vest for Glomma. Steinkirken har stått der siden middelalderen, selv om den har blitt endret litt gjennom årene. Kirken var opprinnelig viet til jomfru Maria og hadde festdag 28. november. Den står på et høydedrag litt i utkant av kommunesenteret, som bærer kommunens navn eller kalles Meieribyen.

Kirkebygg
Kirken antas å være oppført rundt år 1200. Den ble som andre kirker solgt på den store kirkeauksjonen i 1723, og den hadde flere private eiere før kommunen kjøpte den på tvangsauksjon i 1855. Ellers er nok den mest dramatiske begivenheten i kirkens liv en brann i 1762 så bare steinmurene var igjen. Sørmuren var imidlertid «gandske forbrændt og unyttig». Dessuten ble vesttårnet revet så bare tårnfoten gjenstod, og kirken har fått takrytter i stedet, altså motsatt av det vi ofte ser på gamle kirker.

Da det på 1800-tallet kom en bestemmelse som krevde at 3/10 av sognets befolkning måtte få plass i kirken, ble det vurdert å rive kirken. Kommunen hadde imidlertid for dårlig råd til å bygge ny kirke, så en annen løsning ble valgt: Kirkerommet ble forlenget inn i tårnfoten, som fikk galleri (og saltak), og det ble bygget sidegalleri langs skipets nordvegg. Et våpenhus vest for dette ble oppført i tre i 1887, i likhet med dagens sakristi i øst, som erstattet et tidligere sakristi. Korbuen er også utvidet i forhold til det opprinnelige, og det antas at vinduene ble utvidet etter brannen. Dagens takrytter midt på skipet er fra 1895. I 1937 ble kirken restuarert av Harald Sund og Ulrik Hendriksen. Antall sitteplasser er rundt 250.

Inventar
I og med brannen er det neppe noen overraskelse at middelalderinventaret ikke er bevart. Altertavlen er fra 1768 og har et nattverdsbilde malt av Albert Lobech, omgitt av pilastre og litt pjuskete akantusranker. Under bildet står non linjer med nattverdens innstiftelsesord. Tavlen kom tilbake fra Norsk Folkemuseum i 1937. Før det hadde kirken en altertavle fra 1898 som så ble flyttet til gravkapellet. På korvinduene ble det i 1937 malt symboler og innskrifter: due, kristusmonogram, ixtys og et keltisk kors.

Prekestolen (i korbuens høyrekant og med oppgang fra koret) er også fra 1760-årene. Den har fire fag med to fyllinger i hver. Storfeltene har evangelistbilder malt av Egil Weiglin, og over dette ser vi evangelistenes navn. Himlingen er fra restaureringen.

Dagens sekskantede døpefont er tegnet av Harald Sund. Den har et høyt lokk formet som en sekskantet kjegle. Utførelsen er ifølge kirkeleksikonet ved Helge Amundsen. Ellers meldte Skiptvet kirkelige fellesråd i 2012 at et dåpsfat fra 1675 var på vei tilbake til kirken, og det må vel ha kommet hjem innen dette leses.

Orgelet står helt i øst på nordgalleriet, altså nær korbuen. Det har 14 stemmer og mekanisk overføring, og ble bygget i 1991 av Ryde & Berg, som har spesifikasjoner. De to kirkeklokkene er støpt av Knud C. Schmidt (Christiania) i 1836 og 1837. En rekke andre inventargjenstander er skildret i Norges kirker og i kirkeleksikonet.

Kirkegård og omgivelser
Nord for kirken, rett utenfor kirkegården, står et gravkapell i bindingsverk fra 1936, der blant annet altertavlen fra 1898 er å finne. Nord for dette igjen står et bygg som ser ut til å være redskapshus / driftsbygning — og kanskje kirkestue? Alderen til tross skal kirkegården ikke ha noen spesielt gamle gravminner, men et hjulkors er murt inn i korveggen, og det finnes enkelte jernkors fra 1800-tallet. Det finnes også et krigsminnesmerke. Prestegården ligger like nord for kirken.

En kirke kalt Skau, som ble oppført i middelalderen, ble visstnok brukt istedenfor hovedkirken en periode etter brannen, for så å bli revet på 1800-tallet. Den avstanden på ca. 4 km som nevnes i «Norges kirker», er formodentlig langs landeveien snarere enn i luftlinje, og vi skal nok nordøstover snarere enn øst. Det bringer oss til et nes som stikker ut i Glomma. (4 km rett øst blir i Rakkestad.) Ved Vister, nord i Skiptvet kommune, skal det også ha vært en kirke en gang i tiden.

Skiptvet kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hakadal kirke

Hakadal kirke

Bakgrunn
For å komme til Hakadal kirke tar man Gamleveien, som går på østsiden av elven, istedenfor Hadelandsveien (riksvei 4), som går på vestsiden. Kirken ligger i et område der det finnes gravhauger fra jernalderen.

Dagens kirke avløste en middelalderkirke som var viet til St. Laurentius, som det finnes en utskåret treskulputur av i kirken. Denne kirken ble ifølge Norges kirker trolig nedlagt på 1500-tallet, og Jens Nilssøn beskrev den i sin visitasbok fra 1598 som et øde kapell. Befolkningen i Hakadal gikk dramatisk tilbake etter Svartedauen, og de fleste gjenlevende flyttet til steder med bedre jord. Det var visstnok bare én gård igjen i Hakadal utpå 1400-tallet: Negarn Kirkeby. Først med jernverket ble det fart på sakene igjen.

Kirkebygg
Ser man på dagens kirke, er det åpenbart at den har vært bygget på. Selve skipet er i to deler. Den bredeste delen, nærmest tårnet, er påfallende kort. Den eldste delen av kirken later til å være den smaleste delen av skipet og det enda smalere koret. Da kirken ble bygget, rundt 1610, var det ikke tårn, men et våpenhus vest for skipet. Det skjedde flere endringer, og skipet ble forlenget vestover i 1732. Altertavlen skal være fra denne tiden. Tårnet kom til i 1849, og dette årstallet er å finne på vindfløyen i spiret. Det er et sakristi på nordsiden av koret.

Kirken ble omfattende restaurert i 1955 etter planer av Arnstein Arneberg. Det ble blant annet gjort om på korbue, altertavle og sakristi, og interiøret ble fargerestaurert. Dette er dokumentert i jubileumsboken (se nedenfor). Kirken er også pusset opp noe til 400-årsjubileet. Den har ifølge Kirkesøk 180 plasser.

Inventar
Sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont ser ut til å være skåret av Johan Jørgen Schram. Arbeidet er gjort i perioden 1723-1732, før kirken ble gjeninnviet den 30. desember 1732. Alt dette er utsmykket med akantus. Altertavlen har også en rekke utskårne figurer, og det har vært innvendt at Schram var langt dyktigere til å skjære akantus enn han var til figurskjæring. (Samme anklage har med en viss rett vært rettet mot en rekke andre norske bygdekunstnere.) Mellom akantusvingene har altertavlen en kalvariegruppe, og øverst troner den seirende Kristus omgitt av to engler med palmegren. I 1827 ble kalvariegruppen erstattet med et maleri av Maria og barnet, men den ble gjeninnsatt og tavlen fargerestaurert ved restaureringen på 50-tallet. Maleriet henger nå i skipet. Altertavlen ble restaurert (forgyllet) da undertegnede besøkte kirken i 2015.

Prekestolen er tønneformet og har frodig akantusutsmykning, også på oppgangen. På en medaljong på stolens forside står: «Hør Herrens ord.» Stolen står i skipets sørøstre hjørne, og den har også himling. Det sies at stolen ble satt på hodet en gang på 1800-tallet, men fikk korrekt plassering igjen ved restaureringen.

Selv om også døpefonten har akantus, fremstår den likevel som lett og vever der den står på sine tre ben. Den har også hatt himling, men den er borte nå. Dåpsfatet er av sølv og er delvis forgylt. Det ble forært til kirken i 1763.

Det antas at kirken har hatt orgel siden ca. 1800, og det sies i «Norges kirker» at det ligger defekte rester av gamle orgler på kirkeloftet. I 1967 fikk kirken et orgel med 15 stemmer (2 manualer, pedal) bygget av Vestre orgel- og pianofabrikk med gjenbruk av fem stemmer. Dette ble i 2015 skiftet ut med et nytt orgel fra Harrison & Harrison, med innvielse 7. juni.

Den ene kirkeklokken ble støpt av Knud Christian Schmidt (Christiania) i 1839. Den andre ble støpt på Toten i 1870, og det skal dreie seg om en matklokke fra Aas gård. Klokkene fikk nytt oppheng i 1991. Mer kune sies om inventaret, men den interesserte henvises til kildene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Nord for kirken står et gravkapell (i bindingsverk) som nå brukes som kirkestue.

I våpenhuset
Kirkerom
Kalvariegruppe
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Orgel
Spillepult
Vindfløy

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden