Stikkord: Kristian Kvart

Kinn kirke

Kinn kirke
Foto: Kjersti Marie Ellewsen, fra Riksantikvarens Kulturminnesøk

Bakgrunn
Kinn er et gammelt kirkested. Det er også fra gammelt av navnet på et prestegjeld som i sin tid omfattet det meste av ytre Sunnfjord og Nordfjord (sør for Nordfjorden) — og tilsvarende et kommuenavn. Etter delinger og sammenslåinger er Kinn igjen i bruk som kommunenavn fra 2020, da Flora ble slått sammen med det meste av Vågsøy.

Kirken på Kinn (gnr. 39), nordvest på øya, ytterst i havgapet, er nevnt i Bergens kalvskinn rundt 1330. Den antas å ha blitt oppført rundt midten av 1100-tallet eller like etter, og man tror at koret ble bygget noen tiår før skipet. Det antas at Kinn har vært pilegrimsmål i seg selv, og det lå i leia for pilegrimsreiser sjøveien mot Selja og Nidaros. Kanskje ble kirken oppført av steinbyggere fra England. Det har også vært spekulert mye i hvem som stod bak prosjektet, om det var kongsmakten. Etter at kommunen overtok i 1860, ble kirken modernisert i 1868–69 og fikk blant annet større vinduer. Dette ble i etterhånd ikke ansett som vellykket, og i 1911–12 ble kirken restaurert ved Carl Berner og vindusåpningene tilbakeført. Det ble også oppført et våpenhus utenfor vestportalen. Dagens er fra 1980-tallet. Kirken beskrives av fylkesarkivet i dag som en stas- og sommerkirke. Her holdes spesielle arrangementer, ikke minst Kinnaspelet, som har vært arrangert siden 1985. Kirken ble restaurert relativt nylig, men i 2020 meldte NRK at det flasset av kirken. Kan det skyldes materialbruken?

Sørfasade før restaurering
Før restaurering
Restaureringsforslag

Kirkebygg
Kinn kirke er en langkirke i stein med rektangulært skip og ditto kor i mindre dimensjoner samt altså våpenhus i tre. Kirken har ikke noe tårn, men klokkene henger i en støpul nordvest for kirken. Et uvanlig trekk ved kirken er at skip og kor har portal på nordsiden istedenfor sørsiden. Sørveggen er nemlig mer værutsatt, mens nordveggen er mer i le.

Interiør og inventar
Det mest spesielle ved interiøret er nok lektoriet. Ved moderninseringen i 1868–69 ble lektoriebrystningen delt opp og hengt til pynt over korbuen med bolter (som visstnok rustet). Ved Berners restaurering ble lektoriet restaurert og satt opp slik man antar det var.

Lektorium før
Lektorium etter

Koret er som i en rekke middelalderkirker nokså adskilt fra skipet, og den barokke altertavlen står ved korets østvegg. Den er fra 1641 og ble restaurert i 1703. Billedskjemaet er kjent: korsfestelsen i storfeltet og oppstandelsen over det samt en triumferende kristusfigur øverst (over Kristian IVs monogram). Rundt omkring er en rekke figurer i ulike størrelser. Vi ser blant annet Peter med nøkler, Paulus med sverd og Simon med sag. Figurene skal ha inngått i et førreformatorisk alterskap, og noen figurer er plassert i et skap på korets sørvegg. Selve alteret er av kleberstein og fra 1100-tallet.

Prekestolen ble lage av Mads Nilsen fra Bergen i 1707. Den har bilder malt av Georg Christoffer Schauer som er blitt overmalt. Evangelistbildene som synes nå, er malt av Ragnvald Einbu i 1911. Døpefonten (av tre) er fra 1911–12. På skipets sørvegg henger et epitafium fra 1639 over Absalon Absalonsen, som var mangeårig prest i Gloppen og døde på Kinn. Et par lysekroner er tegnet av Carl Berner og C.F. Andersen i 1911–12. Kirken har et Snertingdal-orgel fra 1974.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården omgir kirken. Det var opprinnelig prestegård ved kirken, men den ble allerede på 1500-tallet flyttet til et mindre værhardt sted. Kirkegårdsporten med klokketårn nordvest for kirken ble satt opp i 1911–12. I den er en klokke fra 1650-tallet og en annen fra 1859. Sørvest for kirken er det satt opp en stor platting (friluftsscene) i forbindelse med Kinnaspelet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øyestad kirke

Øyestad kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Øyestad kirke ved Rykene er en av Arendal kommunes to gjenværende middelalderkirker. Den var imidlertid blitt ombygget nærmest til det ugjenkjennelige før den brant i 1900 (se tegning fra før brannen) og ble restaurert eller snarere rekonstruert av ruinene. Øyestad var i sin tid hovedkirke i et prestegjeld som var såpass omfattende at kirken ble kalt Kristiansands lille bispestol. Prestegjeldet omfattet også Fjære (med Grimstad), Froland og Hisøy, før disse i tur og orden ble utskilt som egne prestegjeld fra 1840-tallet av. Til slutt ble kirken avløst av Bjorbekk kirke som hovedkirke for både sognet og prestegjeldet.

Kildene er uenige om kirkens alder, og anslagene begrunnes ikke alltid. Det ser imidlertid ut til at de tidligere gikk på ca. 1150–1250, mens man nå orienterer seg mot litt senere på 1200-tallet. Kirkevergen antyder byggeperiode 1250–1300 i forordet til jubileumsboken. Som for flere middelalderkirker har vi å gjøre med en opprinnelig romansk kirke som senere har fått gotiske trekk. Det later til at skipet (i gråstein og med kleberstein i hjørnene) er eldst og hadde apsis i sin tid. Etterhvert er apsiden fjernet og det har kommet til vesttårn, kor og sakristi i tre (trolig laftet, ihvertfall koret). Den 18. mai 1900 brant altså kirken idet en bråtebrann kom ut av kontroll på en vindfull dag. Enkelte inventargjenstander (som et dåpsfat fra 1540, noe altersølv og et par lysestaker) ble reddet ut, men det meste gikk tapt, deriblant en rikt utskåret altertavle og en prekestol fra 1636. Kun enkelte murvegger stod igjen etterpå, trolig temmelig varmeskadet. Det later til at kalkmalerier på veggene som var oppdaget, men ikke fullstendig avdekket, gikk tapt i brannen. Bispehodet over sørportalen klarte seg, mens et kongehode over vestportalen (mot tårnet) ble slått i stykker i brannnen.

Etter brannen
Etter brannen

Etter brannen ble kirken gjenreist i 1902 etter tegninger av Jørgen Berner. Vi snakker stadig om en langkirke, og i tillegg til det rektangulære skipet med takrytter nær østenden er det et rett avsluttet kor og sakristi i øst og et lite våpenhus i vest. Korutsmykningen ble endret i 1962–63 med Finn Krafft som konsulent. I 2006–2008 ble kirken restaurert utvendig etter at det i en årrekke hadde vært problemer med mørtelen. I forbindelse med arbeidet ble det også lagt på puss på skipets yttervegger, der man tidligere kunne se steinen i muren. Antallet sitteplasser er ifølge Kirkesøk 250, mens en rekke kilder opererer med 300.

Øyestad kirke
Sørportal med biskop
Krigsminnesmerke

Interiør og inventar
På trappen under sørportalen er det rester av et solur. Vindusåpningene i sørmuren var før brannen delvis gjenmurt til romanske former, men i disse dager er de gotiske. Innvendig har kirken orgelgalleri i vest. Det er spissbuer av tegl omtrent midt på skipet og mellom skipet og koret, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv.

Interiør før 1900
Slik så det ut inne i kirken før brannen i 1900. Fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Den gamle altertavlen som gikk med i brannen i 1900, hadde bilder av nattverden og kvinnene ved den tomme graven. Ny altertavle og prekestol ble tegnet av arkitekt Holger Sinding-Larsen. Alterbildet ble malt av hans bror Kristofer Sinding-Larsen og viser Jesus i Getsemane. Under restaureringen i 1962–63 ble det imidlertid byttet ut og hengt på korets nordvegg. I stedet fikk tavlen en motasje av nye bilder malt av Terje Grøstad. I midten er et bilde av Kristus in mandorla, og dette er omgitt av fire motiver fra Jesu lidelseshistorie. Til venstre ser vi inntoget i Jerusalem (øverst) og nattverden, og på høyre side tornekroningen og korsfestelsen. Rammen ble beholdt ved oppussingen, men ble forgyllet og fikk ekstra søyler på sidene. Den nye prekestolen er holdt i en slags renessansestil og fikk også nye bilder laget av Grøstad på 1960-tallet. Det dreier seg blant annet om et gudsøye og evangelistsymboler. Grøstad gjorde også annet arbeid i koret, så som å male alterringen. Døpefontens klebersteinssokkel er fra middelalderen, men fikk etter gjenoppbyggingen en ny topp tilpasset det bevarte dåpsfatet fra 1540.

I 1902 kjøpte man et brukt orgel fra Døvekirken i Oslo (som da holdt til et annet lokale enn dagens) til Øyestad. Det antas å ha vært et Olsen & Jørgensen-orgel, og et bilde i jubileumsboken viser et lite orgel (nærmest kisteorgel) med to manualer og pedal. Innsamlingsaksjon for nytt orgel begynte imidlertid ganske snart, og på 1920-tallet gjorde en gave at nytt orgel kunne anskaffes. Nytt 9 stemmers orgel (2 manualer og pedal) fra Olsen & Jørgensen ble innviet den 2. juni 1925. Det ble ombygget av Jan Erik Spigseth i 1977, og resultatet er fortsatt å se på vestgalleriet.

De to kirkeklokkene er støpt av Ole Olsen & Søn, og samme firma installerte automatisk ringing i 1991. Kirken har ellers blant annet en Kristian IV-bibel fra 1633.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er altså fra middelalderen, men er som sådan ikke spesielt stor: 10 dekar sies det i jubileumsboken. Det er imidlertid en rekke gamle og særpregede gravminner der, hvorav det eldste skal være fra slutten av 1700-tallet. En minnebauta over tolv ofre for den annen verdenskrig ble innviet på kirkegården i 1946. Ofrenes skjebne er omtalt i jubileumsboken. Nord for kirken står et lite bygg som ser ut til å være redskapshus.

Øyestad gård, på sørsiden av Rykeneveien (fylkesvei 407) var i sin tid prestegård, men ble solgt i 1895 og er i privat eie. Kapellangården (Vestre Øyestad) ble solgt i 1847. Klokkergården var i sin tid Rykenes første skolestue. Allstad (tidligere Opplysningsvesenets fond) har et bilde av dagens prestebolig (Fjellstad på Bjorbekk, oppført i 1909).

Øyestad kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kongsberg kirke

Kongsberg kirke

Kongsberg kirke sies gjerne å være Norges største sognekirke målt i antall sitteplasser, skjønt det har variert noe, og det kan være vanskelig å fastslå korrekt antall. Kirkesøk og de fleste andre kilder opererer med 2 400, mens Wikipedia hevder at maksimalt 1 100 er tillatt innenfor dørene i dag. Kirken vitner om en tid med stor fremtidsoptimisme da Kongsberg hadde et svært internasjonalt miljø og var landets nest største by. Men la oss ta det i rekkefølge.

Kongsberg 1
Det ble funnet sølv i området i 1623, og Kongsberg ble grunnlagt året etter på befaling fra Kristian IV. Det ble oppført en kongebolig omtrent der rådhuset nå ligger. Til å begynne med ble lokaler i den brukt som interimskirke for tyske bergverksarbeidere, mens de norske måtte dra til Hedenstad kirke. Natt til 2. oktober 1631 brant det meste av Kongsberg, og kongeboligen ble ikke gjenoppført.

Kongsberg 2
Etterpå ble det oppført en tømret korskirke på nordre del av kirkegården. Den hadde vesttårn (med bruddstein i underdelen) samt en takrytter over krysset (med en klokke i), og den var 38 meter lang, en anselig lengde for sin tid. Kirken hadde gallerier langs langveggene (nord og sør) og ble restaurert i 1671. Endel av inventaret fra denne kirken befinner seg nå i Lyngdal kirke i Flesberg. Det gjelder f.eks. altertavlen fra 1633, som i storfeltet har et nattverdsbilde som antas å være malt av Adam van Breen etter et kobberstikk av Magdalena van de Passe. Det gjelder også et par takbord med musiserende engler som nå er i sakristiet. Det sies at alteret og et rødt alterklede ble solgt til Flesberg kirke i 1765, og mye annet inventar ble samme år solgt på auksjon uten at videre skjebne er kjent. Dette var i forbindelse med at kirken ble revet, noen år etter at ny kirke var innviet.

Kongsberg kirke
Kongsberg kirke
Kongsberg kirke

Dagens kirke
Kongsberg kirke ble bygget over et langt tidsrom, med start sommeren 1739 og innvielse den 17. september 1761, uten at kirken var ferdig innredet. Ferdigbesiktigelsen fant sted i 1765. Den lange byggeperioden har dels sammenheng med det høye ambisjonsnivået og til tider regelrett pengemangel som førte til flere års opphold i arbeidet. Det skal også ha hatt en viss betydning at det var så ressurskrevende å frakte bygningsmaterialer til Kongsberg. Oberberghauptmann J.A. Stukenbrock fremla tegninger i april 1739, og kirkens noe strenge ytre er i hovedsak hans verk. Etter Stukenbrocks død ble kirken fullført med etterfølgeren Michael Heltzen som arkitekt. Det er muligens takket være ham at det overdådige kirkerommet står i slik kontrast til kirkens nøkterne ytre, skjønt det later til at Stukenbrock var inne på samme spor, som det fremgår av hans uttalelse: «Kirken skal være som et menneske. Enkel i det ytre, men jo lenger man kommer inn, jo vakrere bør det bli.»

Bygg og interiør
Hovedinngangen er i øst, og vestveggen mot Kirketorget og Bergseminaret i vest er teknisk sett kirkens bakside, selv om tårnet bidrar til at mange tenker på den som forsiden. (Øverst i gavlen ser vi Frederik Vs monogram og Bergstadens våpenmerke.) Formelt har vi med en korskirke å gjøre, men romopplevelsen er mer som en breddekirke der korfunksjonene ikke er i en adskilt romkomponent, men ved alterveggen i kirkerommet. Og alterveggen (opprinnelig tegnet av Johan Friedrich Hännel og utført av Brede Rantzau med underleverandører) er det store blikkfanget, klimakset i et storslått interiør. Med Kongsberg kirke kom prekestolalteret til Norge. Alterveggen inkorporerer både alter, prekestol, orgel og mye annen utsmykning. Det er ingen egen altertavle. I stedet fremstår hele collagen som et eneste stort bilde med figurer og symboler. Blant disse er de to allegoriske figurene «Sakramentene» (med bok og nattverdskalk) og «Troen» (med kors og en hånd over brystet) på hver side av prekestolen. Disse er skåret av Henrik Bech. På veggen over figurene finner vi to bilder malt av Niels Thaaning som viser hhv. Nattverden og Jesus som tolvåring i tempelet. Over prekestolen ser vi Agnus dei (Guds lam) og stråleglansen, basunengler mm. Over dette er det orgelgalleri med monogrammene til Frederik V og hans dronning Juliane Marie.

Alterveggen
Prekestolalteret
Glogerorgelet
Mot alteret
Takmaleri
Døpefont
Kongestolveggen
Kongestolveggen
Gallerier i massevis

Orgel
Orgelet er en egen historie, men la oss begynne med å fastslå at orgelet fra gamlekirken muligens ble overført før Glogerorgelet var ferdig. Det ble siden (i 1768) solgt til Ullensaker kirke, der det ble brukt helt til 1857. Så ble det kjøpt inn til Fet kirke og ombygget. Endelig gjorde det tjeneste i Nordby kirke (i Ås) fra 1890 til 1931. Gottfried Gloger hadde restaurert gamleorgelet i 1753, og han hadde bygget orgler til og vært organist i en rekke andre norske kirker, deriblant Bergen domkirke. Han fremla tegninger og inngikk kontrakt om bygging av nytt orgel til Kongsberg kirke i juli 1760, men arbeidet ble forsinket og var vel i utgangspunktet underpriset. Gloger mistet sin kone og ble aleneforsørger og syk. Han fikk problemer med å levere i tide og pådro seg gjeld. Hans tragiske historie står i dramatisk kontrast til det praktfulle instrumentet. Orgelet med 42 stemmer (3 manualer og pedal) ble innviet i 1765. Prospektet ble laget av Henrik Bech. Siden ble orgelet restaurert av Paul Brantzeg på 1850-tallet før det i 1889 ble vannskadet i forbindelse med brannslukking på loftet. Året etter satte man inn et Hollenbach-orgel i kongelosjen. Senere skulle Glogerorgelet restaureres, men det sies at J.H. Jørgensen i praksis bygget et nytt 56 stemmers orgel bak fasaden i 1932. Dette orgelet ble etterhvert brannfarlig og ble tatt ut av bruk i 1994. Deler av Glogerorgelet ble imidlertid tatt vare på, og Jürgen Ahrend restaurerte etterhvert orgelet, som ble tatt i bruk igjen i 2001. Det arrangeres Gloger-festspill hvert år.

Interiør og inventar ellers
Døpefonten i marmor (fra Kommersøya ved Holmestrand) er hugget av Johan Kristoffer Hægemann (stavemåten kan variere). Det store takmaleriet er malt av Eric-Gustaf Tunmarck. Bildet viser Forklarelsen på berget, og motivet er inspirert av et bilde av Rafael. I taket henger dessuten tre praktfulle lysekroner fra Nøstetangen.

Rundt store deler av kirkerommet er det gallerier i to etasjer, men de mest fornemme plassene finner vi i den såkalte Kongestolveggen i øst. I den inngår en rekke lukkede stoler (pulpiturer) for ledelsen ved bergverket. I midten finner vi nederst den såkalte brudelosjen, så losjen til oberberghauptmannen og hans medarbeidere og øverst kongelosjen. Kongestolveggen fikk innsatt riksvåpenet i 1818. Mellom første og annen etasje er en rekke motiver fra Jesu liv malt av Niels Thaaring. Langt mer kunne nevnes.

Kirkegårder
Kirkegården utenfor kirken ble ganske raskt for liten, og det er siden anlagt tre nye kirkegårder eller gravlunder i og rundt Kongsberg: Seminarkirkegården, kirkegården ved Næringsparken og Kongsberg gravlund ved Gomsrud. Det er sistnevnte som brukes i dag. Av de to arkitektene er Stukenbrock begravet like ved hovedinngangen, mens Heltzen ble bisatt i en kiste i gravkammeret under sakristiet. Denne ble formodentlig flyttet til gravkammeret under tårnfoten da det under sakristiet fikk skader i 1930. Nær hjørnet av kirkegården mot Sølvverksgata/Myntgata er et krigsminnesmerke.

Krigsminnesmerke
Gjerdet rundt kirkeparken
Mot Bergseminaret

Sommeren 2002 ble det åpnet et lite kirkemuseum i losjene langs nordveggen. Kongsberg kirke feiret 250-årsjubileum i 2011.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kvikne kirke

Kvikne kirke

Bakgrunn
Kvikne var tidligere egen kommune, men har siden 1966 vært en del av Tynset (bortsett fra Innset sogn, som ble innlemmet i Rennebu kommune). Vi befinner oss ved vannskillet mellom Orkla (som renner nordvestover og ut i fjorden ved Orkanger) og Tunna (som renner ut i Glomma ved Tynset). Før reformasjonen var Kvikne trolig anneks til Oppdal, og etter refomasjonen til Tylldalen. Stedets stavkirke ble for liten etter at det ble startet kobberverk i 1630. Kristian Kvart besøkte bygda i 1635 og skrev deretter et brev til bergmester Iver Prip med beskjed om å bygge ny kirke, men det skjedde først 17 år senere.

Dagens kirkebygg
Gamlekirken ble revet 12. juli 1652, og ny kirke ble oppført. Byggmester var verkets oppsynsmann, Knud Mortensen. Kirken ble innviet den 1. juli 1654 av superintendent Henning Stockfleth. Det er en laftet korskirke (bindingsverk i gavlene) som ifølge kirkeleksikonet har 203 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte, og kirken har gallerier i tre av korsarmene og kor i den østre. Det er en takrytter over krysset og et sakristi (fra 1773) øst for koret. Ved våpenhuset i vest ble det i 1768 oppført en klokkestue der klokkene fra tårnet ble overført. På døren i vest finner vi et beslag med Kristian VIs kongemonogram og årstallet 1652. Kirken er bordkledd utvendig — muligens fra ganske tidlig av. Innvendig er tømmerstokkene flattelgjet.

Bygningshistorie
Noen endringer er gjennomført, ikke minst ved en større reparasjon og utsmykning i 1730-årene. Utover det som er nevnt, er vinduene gjort noe større. Likevel fremstår kirken som et autentisk barn av sin tid, selv om rankedekkorasjonene (ved Jens Sandberg) på tømmerveggene i kirkerommet er fra 1730-tallet og ikke 1650-tallet. Fra samme periode er den flate takhimlingen med Kristian VIs kongemonogram i kjempeformat. Dette er en av de kirkene vi opplever som gjennomillustrert, en type interiør og inventar som nygotikkens pietister ville ha hatet, så vi skal kanskje være glad for at de ikke fikk tuklet med denne kirken. Eksteriøret ble ellers delvis restaurert i 1923 etter planer av Heinrich Jürgensen, og samtidig ble inventaret resurarert etter anvisninger av Domenico Erdmann. Istandsetting på 1950-tallet ble ledet av John Tverdahl.

Interiør og inventar
Alteret er en enkel trekonstruksjon med et låsbart skap på baksiden med en fint dekorert lås. Altertavlen antas ifølge flere kilder å være skåret av Johan Bildsnider og det store nattversbildet malt av Johan Kontrafeier, som muligens også har stått for annet malerarbeid på tavlen. Den dateres da gjerne til ca. 1654, men i «Kirker i Norge» er den datert til 1663, samtidig som det sies at den likevel kan ha vært kirkens første altertavle. Over nattverden er et mindre bilde av korsfestelsen, og det er en skulptur av den triumferende Kristus på toppen samt skulpturer av evangelistene på sidene.

Korskillet antas å være opprinnelig, og skal være snekret av Jørgen Snekker. Tidligere var Kristian VIs kongemonogram plassert over åpningen, men nå finner vi i stedet et krusifiks fra 1180 her, mens kongemonogrammet er flyttet lenger bak i kirkerommet, slik at man ser det når man befinner seg i vestre korsarm. En madonnastatue fra gamlekirken befinner seg på korets nordvegg. Den dateres til ca. 1250 i jubileumsboken (og til 1150 i kirkeleksikonet).

Prekestolen (i sørkant av koråpningen, med oppgang fra koret) er dekorert med apostelfigurer. Også den skal være laget av Jørgen Snekker, mens Johan Biltsnider skal ha skåret figurene. Prekestolen har himling.

Døpefonten (datert til 1664 i «Kirker i Norge» og til 1652 i kirkeleksikonet) står i dag i koret, men stod tidligere i hjørnet i det nordre tverrskipet. Døpefonthimlingen, som er av samme alder, oppbevares på loftet. Det finnes også en tinnkanne for dåpsvann fra 1719 og et dåpsfat i messing gitt i 1652. Det avbilder Adam og Eva ved kunnskapens tre.

Det synes ikke helt klart om kirken hadde gallerier opprinnelig. Den har i alle fall lukkede kirkebenker med dører og forseggjorte benkevanger. De forreste benkene var reservert kobberverkets ledelse, og det var i sin tid det vanlige skillet med menn på sørsiden av midtgangen og kvinner på nordsiden. Dessuten fortelles det at galleriet i nordre korsarm, som ble kalt «Pigelemmen» (eller «kvinnfolkkjellen» og senere «orgelkjellen»), var for ugifte kvinner. Dette kom til i 1738-39, og galleribrystningen er illustrert med Jesus og disiplene. Under galleriet er det en innelukket benk. Likeledes finner vi «Drengelemmen» (eller «karkjellen»), galleriet for ugifte menn, i søndre korsarm. Under galleriet i vest (også det rikt illustrert) er det to lukkede benker. Det er mulig at den nordlige av disse var for inngangskoner, altså kvinner som nettopp hadde nedkommet.

Orgelet på nordgalleriet er bygget ved Norsk Orgel- og harmoniumfabrikk i Snertingdal i 1976. Én kirkeklokke ble støpt ev Henrich Aunum i 1768. Ellers beskrives forskjellige klokker i forskjellige kilder, deriblant en tidligere gruveklokke som er å finne våpenhuset. Annet inventar kunne nevnes, men interesserte henvises til kildene. Noen englehoder fra kirken skal ifølge «Kirker i Norge» befinne seg i Historisk museum i Trondheim; det er mulig at det menes Vitenskapsmuseet.

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Krusifiks
Kongemonogram
Madonna med barnet
Galleri
Nordre tverrarm
Kirkebenker

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et steingjerde. Opprinnelig ble prestefamilier og fremstående folk ved verket gravlagt under koret, mens andre ble gravlagt utenfor på det som opprinnelig var et rundt område, ofte i dårlige merkede og vedlikeholdte graver. Disse tingene ble det endret på på 1800-tallet, og kirkegården er utvidet flere ganger. Vest for parkeringsplassenpå vestsiden av kirken er et kombinert bårehus og servicebygg, og det står et par andre småbygg i nærheten. En port som tidligere stod mot riksveien, står nå nærmest til pynt ved parkeringsplassen nordvest for kirken.

Peder Bjørnson var prest her i sin tid, og Bjørnstjerne ble født på Bjørgan prestegård i Kvikne. Den ble nylig pusset opp og er i dag museum.

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 102–105
  • Kvikne kirke 350 år 1654–2004 (Kvikne menighetsråd, 2004)
  • Kvikne.no
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 613
  • Kirkesøk
  • Idar Tollan: Altertavler i Rørosregionen og Nord-Østerdal (Breidablikk Forlag, 2005), s. 59–60

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øvre Rendal kirke

Øvre Rendal kirke

Bakgrunn
I Rendalen hadde man tidligere én felles kirke for hele distriktet. Den var viet til sankt Peter og lå ved Hornset (og har muligens avløst et kapell ved Hagen, på østsiden av Lomnessjøen). Etterhvert kom det krav om egen kirke i Øvre Rendal, og etter noe om og men bygget man en kirke ved Nordset i Østagrenda, viet til sankt Simon. Befolkningen økte imidlertid lenger vest i bygda, og kirken ble liggende usentralt. Etter Kristian Kvarts besøk i 1635 ble det bestemt å flytte kirken, og med en god del gjenbruk av materialer ble det bygget kirke ved Vangen, under gårdene Berge og Høye. Dette er litt sørøst for dagens kirkested, nærmere elven. Kirken stod klar i 1670, et tall vi finner igjen på altertavlen. Kirkestedet var imidlertid uheldig, Vårflommer oversvømte området og tæret på kirkens tømmerstokker. Kirken forfalt raskt, og på 1750-tallet ble det besluttet å flytte kirkestedet igjen. I mellomtiden var Rendalen blitt eget kirkesogn i 1741 med Øvre Rendal som hovedkirke og Ytre Rendal som anneks.

Dagens kirkebygg
Dagens kirke ligger i kommunesenteret Bergset, og den omtales iblant som Bergset kirke. Ved innvielsen ble den visstnok kalt «Den Hellig Aands Kirke». Det er en laftet korskirke som stod ferdig i 1759, men ble innviet først den 19. juli 1761. Kirken har 350 plasser og tre gallerier. Opprinnelig ble altertavle, prekestol og døpefont samt noen få kirkestoler overført fra gamlekirken, mens resten ble gjort nytt til kirken, som opprinnelig fremstod som en ganske rendyrket barokkirke. Siden har man her som andre steder vært igjennom perioder da alt skulle gjøres om etter tidens smak. Interiør og inventar har vært overmalt og restaurert etter tur, og mye er skiftet ut. For eksempel var det større reparasjoner i 1795, og kirken ble omfattende modernisert i 1865. I 1881 ble kirken panelt utvendig, og den ble rødmalt, for så å bli hvitmalt i 1884. På 1900-tallet var det klart for restaurering under ledelse av Carl Berner, og kirken ble gjenåpnet 1. juledag 1922, etter at en god del av endringene i 1865 var omgjort. Det har naturligvis vært oppussinger også etter dette, såsom i 1975, 1992, 1994 og 2004.

Inventar
Den barokke altertavlen ble laget av en ukjent kunstner i 1670 og er altså overført fra kirken på Vangen. Den slapp relativt uskadet fra det som i jubileumsboken kalles «vandaliseringen i 1865», men vingene ble borte. Tavlen består av flere større og mindre felt. I nederste hovedfelt ser vi den hellige familie og de hellige tre konger. Over dette er korsfestelsen avbildet. Sidefeltene har gammeltestamentlige motiver. Ellers er det plassert et krusifiks som skal stamme fra den eldste kirken i Øvre Rendal, på alteret.

Altertavle
Prekestol
Orgel

Ifølge kirkeleksikonet skal prekestolen være på alder med kirken, mens det også finnes en eldre fra 1639. Jeg tror imidlertid det må bygge på en misforståelse. Prekestolen som står i kirken, er i renessansestil og er nok fra 1639. Den har paneler med bilder av apostlene med attributter. Prekestolen ble overmalt i 1865 og er siden blitt avlutet og restaurert. Det som synes å være på alder med kirken, er prekestolhimlingen. Jubileumsboken henviser til posteringer i regnskapet i den forbindelse.

Den opprinnelige døpefonten i renessansestil ble vraket i 1865, men siden gjenfunnet. Den var imidlertid skrøpelig, så det ble laget en kopi i 1923, og den er den som brukes nå. Også messingfatet på den gamle fonten var blitt kassert ved oppussingen. Det ble sendt til en smed som lenge brukte det som vaskevannsfat, før det fant veien tilbake til kirken. Også døpefonten har en himling. Den henger ned fra taket like ved prekestolen. I tillegg avbilder jubileumsboken en typisk 1700-talls døpefont av en gutt som bærer selve dåpskummen. Denne skal være plassert på Bullmuseet, uten at undertegnede vet hvor den passer inn i kirkens historie.

Mye av det opprinnelige inventaret ble skåret av Nils Hansen Engen og hans slektning Hans Jensen Engen, som var samtidige med den mer kjente Lars Pinnerud, som laget inventar til Ytre Rendal kirke. Ellers er galleribrystningene eldre enn kirken og altså overført fra forgjengeren. Orgelgalleriets brystning skal stamme fra 1674 og har en rekke bilder med nytestamentlige motiver. Brystningene på galleriene i tversskipene er fra 1680. Også disse var blitt overmalt og måtte avlutes og gjenoppfriskes.

Orgelet er gammelt. Det bærer August Nielsens navn og ble visstnok bygget i 1881, innkjøpt i 1886 og kom på plass i 1887. (Nielsen selv døde i 1885, og orgelfabrikken ble videreført som Olsen & Jørgensen og deretter J.H. Jørgensen.) Orgelet fikk ornamenter tilpasset kirkerommet i 1922, og instrumentet ble gjennomgått av Ernst Junker i 1987 og grundig restaurert av Nils Arne Venheim fra høsten 1989. Det ble innviet den 20. januar 1991.

Kirken har to gamle klokker. Den største er opprinnelig fra 1670, men er støpt om to ganger, senest i 1798. Den minste er fra 1754.

Kirken feiret 250-årsjubileum i 2009 med stor festdag 1. pinsedag, og det ble i den anledning utgitt en usedvanlig rikholdig jubileumsbok. Den inneholder langt mer detaljerte opplysninger enn vi har anledning til å ta med her, om inventar, bygningshistorie mv. Den forteller også om hvor gammelt inventar tok veien.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er utvidet en rekke ganger. En ny kirkegårdsbygning ble tatt i bruk i 2000, og det gamle redskapshuset ble flyttet til Finstad gravplass ved samme anledning. Det er bårerom under kirken med inngang under sakristiet. Bårerommet ble restaurert i 1982.

Cirka en kilometer sør for kirken ligger den gamle prestegården, som i dag er museum viet Jacob Breda Bull. Bull vokste opp her hvor hans far var sogneprest. I 1880 ble Oppstu Bergset innkjøpt som ny prestegård, mens den gamle prestegården ble solgt samme år, for først å bli gjenkjøpt i 1919 (og åpnet som Bull-museum i 1964). Det sies at Bulls skuffelse over at den gamle prestegården ikke ble gjort til museum i hans tid, var en medvirkende årsak til at han er begravet ved Ytre Rendal kirke og ikke her. Mange av personene Bull skildret, er imidlertid begravet på Øvre Rendal kirkegård, og det foretas kirkegårdsvandringer innom gravene til «Bull-skikkelsene». Opplysningsvesenets fond har et bilde av den “nye” prestegården.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hoff kirke

Hoff kirke

Bakgrunn
Kirkestedet Hovsvangen er et gammelt kultsted som går tilbake til førkristen tid. Det skal ha vært bygget kirke her på befaling fra Olav Haraldsson (den hellige) allerede i 1021 eller deromkring. Denne kirken kan ha vært en stavkirke, men man vet vel strengt tatt ikke noe konkret om den. Hoff fikk imidlertid status som tridjungskirke (i Hadafylke, sammen med Nikolaikirken og Norderhov), og det ble bygget en steinkirke. Den er tidfestet til siste halvdel av 1100-tallet på stilistisk grunnlag. Ved byggingen var kirken en treskipet basilika, men den er endret en god del gjennom årene. Endringene er skildret detaljert i en liten bok om kirken (se litteraturliste), men her skal vi nøye oss med å skildre et lite utvalg.

Hoff kirke
Hoff kirke
Hoff kirke

Bygningshistorie
Basilikaen hadde en takhøyde på 12 meter i midtskipet og 6 meter i sideskipene. Kirken hadde et tverrskip som nådde til sideskipenes yttervegger, og den hadde tårn over krysset. På nordsiden av kordøren er det funnet rester etter en nisje for et mariaalter, og det antas at det har vært en lignende nisje for St. Andreas på sørsiden, uten at spor etter det er funnet. Kirken hadde opprinnelig ikke vinduer på nordsiden.

Vestportal
Dør i skipets sørvegg
Dør i korets sørvegg
På fasaden

I 1508 var det et lokalt bondeopprør. Kirken ble brukt som festningsverk og ble satt i brann — ukjent av hvilken side i konflikten. Det var også en større ombygging i 1700-03. Ved begge disse anledningene ble det gjort endringer. I den siste ble et tretårn fjernet, og dagens vesttårn ble oppført, med våpenhus i tårnfoten. Man hadde tenkt seg et høyt spir, men tårnfoten sies å være for svak og ikke murt sammen med kirkemurene. Årstallet 1702 står malt på kalkpussen under takskjegget. Et tårnur med tallskive ble satt opp på nordre tårnvegg i 1713. I 1807 var det store reparasjoner i gulv og tak. I 1850-årene var sørveggen rapportert å være skrøpelig og gulvet nedslitt, og takstein måtte skiftes. I 1861 ble det gjort en god del arbeider. Blant annet ble gulvet skiftet ut, tak ble tekket om, og en trekule fra 1812 på tårnet ble skiftet ut med det korset vi ser i dag. Det var en større restaurering i 1894-95 ledet av arkitekt Johan Meyer. I tillegg til at arbeid ble utført, ble kirken nøye undersøkt og historisk utvikling dokumentert. Vinduer i både nord og sør stammer fra denne tiden. Det ble brukt sementmørtel til mye arbeid, selv om det ikke var tradisjonelt. I 1952 startet en restaurering av interiøret ledet av Finn Bryn. Kirken fikk nye dører, og hovedinngangen fikk kalksteinsinnfatning. Gallerier ble lagt om (ikke for første gang), og det ble lagt teglgulv i våpenhuset og tregulv ellers. Alt dette kan synes som en hel del, men er altså sterkt forenklet. Før vi går løs på inventaret, kan vi ellers nevne at kirken har 332 sitteplasser, og at korets akse er noe skjev i forhold til skipets, noe som visstnok er gjort med hensikt og bidrar til den gode akustikken. En rekke figurer kan observeres på kirkefasaden.

Kirkerom
Alterparti
Altertavle

Inventar
Altertavlen ble skåret i 1664 av Lauritz Lauritzen, som også er kjent som Brandvalmesteren for sine arbeider i Brandval kirke. Oppbygningen er ikke ulik den for tavlen i Brandval, men maleriet i hovedbildet her, som fremstiller nattverden, er malt av Knud Sevaldsen Bang, som var sogneprest her, i 1689 (et år som var å finne på tavlen til det ble feilaktig rettet til 1589 i 1803 ved en ommaling). Bildet er visstnok malt etter et stikk på tittelbladet til Kristian IVs bibel, utført av Andreas Grey. Tavlen ble undersøkt av Domenico Erdmann, og det later til at den var umalt til Sevaldsen malte den.

Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Presteportretter under orgelgalleriet

Kirken har hatt en rekke prekestoler. Blant annet skal den ha fått en ny en rundt 1594. I 1711 ble denne byttet ut med en skåret av Isak Israelsen Rønningby på oppdrag fra sogneprest Hans Holst. Dagens prekestol ble laget av Kristian Kloppen i 1829, og den ble malt om i 1895 og 1952. Israelsens himling ble imidlertid beholdt til 1894, da den ble solgt på auksjon og brukt som hagebord.

Døpefonten ble skåret av Lars Borg i 1703 og har form av en gutt som bærer kummen. Borgs døpefont ble også solgt på auksjon i 1894, men her skjønte kjøperen hva han hadde å gjøre med, og den ble senere gitt tilbake til kirken.

Kirken er kjent for sine portretter av sogneprester tilbake til 1401. De første bildene kom visstnok til på initiativ fra nevnte Knud Sevaldsen Bang, men det spekuleres i om de ble malt av ham selv eller av Didrik Muus. Tradisjonen er fortsatt opp til våre dager, skjønt portrettene har vært flyttt litt omkring i kirken ved oppussingene. Blant de avbildede prestene er Hans Riddervold og Anders Hovden.

Kirken hadde tidligere en skriftestol fra begynnelsen av 1600-tallet med utskjæringer over store deler av overflaten, deriblant flere menneskefigurer. Stolen stod i sakristiet, men befinner seg nå på Norsk folkemuseum.

Da dagens tårn ble bygget, ble klokkene flyttet over, men den minste klokken ble forært til Balke kirke i 1823. Det største klokken (opprinnelig fra 1662) sprakk i 1871 da man skulle ringe i tre dager ved dronning Louises død. Klokken ble da støpt om av Anders O. Holte i Kolbu. På den andre klokken står inskripsjonen «Fridrichswerck anno 1761».

Kirken har hatt en rekke orgler, visstnok allerede fra Knud Sevaldsen Bangs tid. Deler av et orgel fra 1723 med akantusutskjæringer på spillebordet ble laget av Jonas Rosendal på Hekshus. Dette orgelet ble reparert av Christian Andersen Ingelstad i 1792 og 1804, før det ble skiftet ut i 1878 og solgt til Norsk folkemuseum i 1897. I 1878 ble det montert et orgel fra Rieger, tatt i bruk på fastelavnssøndag av ingen ringere enn L.M. Lindeman. Da dette var modent for utskifting i 1959, ble det tatt vare på av Johan N. Bjerke, som bygget det opp igjen i sang- og musikkrommet Harmonien på Søndre Alstad. Dagens orgel kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble tatt i bruk 20. desember 1959.

Langt mer kunne nevnes av inventar, ikke minst kirkesølv, men interessarte får oppsøke kildene.

Kirkegårdsport
Kirkegård
Gravkapell
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som befinner seg på både nedsiden og oversiden av en vei som går gjennom området. Blant dem som er begravet på kirkegården, er Peder Fauchald, som var Østre Totens første ordfører. Steingjerder gjennom området vitner om utvidelser som har vært. På oversiden av veien forbi kirken står et gravkapell som ble oppført i 1926, ombygget i 1963 og påbygget fasiliteter som toalett og hvilerom for betjeningen i 1984. I tidligere nevnte bok om kirken omtales også «Totens Likhus», men det er noe uklart hva slags hus dette dreide seg om, og det finnes ikke rester av det i dag. Prestegården ligger nordøst for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hellig Trefoldigheds kirke

Christiania torv

På bildet over — fra Christiania torv — ser vi blant annet Damms antikvariat (som siden har flyttet) og Brasserie Hansken. Her lå Christianias første domkirke — Hellig Trefoldigheds kirke — som avløste Hallvardskatedralen i Gamle Oslo. Likevel er den ukjent for de fleste mennesker i dag. Den må ikke forveksles med den senere Trefoldighetskirken på Hammersborg.

Hallvardskatedralen ble ikke totalskadet i bybrannen i 1624, men ble reparert og fungerte som domkirke enda noen år. Samtidig ble en ny domkirke planlagt på Chritiania torv. I mellomtiden ble Christkirken (se Krist kirkegård) oppført i tre på Hammersborg og brukt som interimskirke til den nye domkirken stod klar.

Domkirken ble påbegynt i 1632 og innviet den 10. mars 1639 av Ludvig Munthe, Bergens superintendent. På grunn av pengemangel ble et høyt tårn med urskrive og fire kirkeklokker fullført først i 1660-årene. Byens første rådhus ble oppført på den andre siden av torvet i 1641.

Vi har å gjøre med det en kilde omtaler som «trolig Norges staseligste renessansebyggverk». Kirken var oppført i tegl dekket med rød hollandsk stein, på en grunnmur av gråstein. Gavler og hovedinngang var utsmykket med tilhugget naturstein. Kirken hadde hvelvet tak av stein. (Opprinnelig plan var å gjøre det av tre, men Kristian Kvart ville ha det fint.) Kirken hadde form som et gresk kors, med like lange korsarmer omkring et sentralt midtrom. Den skal være Nordens første kirke med denne formen, som begrunnes (i alle fall delvis) med liten kirketomt.

Domkirken skal ha vært rikt utsmykket. Kildene omtaler blant annet altertavle skjenket av stattholder Christopher Urne og en rikt utsmykket prekestol med himling skjenket av borgermester Lars Ruus (som gav navn til Ruseløkka). En annen borgermester skal ha bidratt med en døpefont av marmor, og inventaret ble i det hele tatt gitt som gaver fra forskjellige samfunnstopper (og noe overført fra Hallvardskatedralen). Kirken hadde mange store messinglysekroner, hvorav flere henger i dagens domkirke. Ellers omtales forgylte nattverdskalker med tilhørende disker, brødesker, sølvkanne m.m.

21. april 1686 ble kirken rammet av lynet og brant. Kirkeklokkene skal ha smeltet og brannen spredt seg til kirkeskipet og nabolaget. Cirka en tredjedel av den unge byen brant ned. Likevel sies det at kirken kunne ha blitt satt i stand igjen om man hadde villet, og noe av inventaret ble reddet og senere brukt i Domkirken (Vår Frelsers kirke). Dette inkluderer den største kirkeklokken, som ble støpt om.

Likevel ble Hellig Trefoldigheds kirke besluttet revet av militære hensyn. Kirketårnet skal ha stått i veien for kanonene på festningsvollene på Akershus festning. Til tross for militærargumentene lot Karl av Hessen oppføre en artilleristall her på slutten av 1700-tallet, den såkalte Prindsestalden. Denne ble så revet i 1860 for å gi plass til Johannes kirke, men det er en annen historie.

Kirken var omgitt av en kirkegård. Første del, på sørsiden, ble opparbeidet i 1639, mens den på nordsiden trolig kom til i 1682. Begravelser fant også sted inne i kirken, i krypten og i kapellene. Begravelser fortsatte etter at kirken brant, muligens frem til siste halvdel av 1700-tallet. Den delen av kirkegården som var ved våpenhuset, ble kalt Rosengaarden. En del av kirkegårdstomten ble brukt som ridebane på 1700-tallet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tingelstad gamle kirke

Tingelstad gamle kirke

Tingelstad gamle kirke er en steinkirke i Gran på Hadeland som trolig ble oppført rundt 1220. (Tømmeret i taket er felt i 1219 og 1220.) Den sies å ha vært viet til apostelen Peter, skjønt dette er omstridt, og den er også kjent som Sankt Petri — et navn som ofte foretrekkes lokalt. Da det kom bestemmelser om at 30 prosent av menigheten måtte få plass i kirken, innså man at denne kirken, som bare huser drøyt hundre, var for liten. Det ble reist en ny kirke på Tingelstad — Tingelstad nye kirke — og den gamle ble stengt. I motsetning til Grinakerkirken ble den ikke revet, men ble stående urørt i mange år. Skipet måler 14 x 11 meter utvendig, og hele kirken er 21 meter lang.

Takrytter
Gammel vindfløy
Spon på vestgavlen
Spon på vestgavlen

Kirkens utforming er typisk for mange romanske middelaldersteinkirker, med rektangulært skip og omtrent likeformet, men mindre kor hengt på. Koret er faktisk litt skjevt i forhold til skipet, og det er et sakristi på nordsiden av koret. Opprinnelig var kirken hvitkalket utvendig, men i dag ser vi steinstrukturen i den. Vinduene er fortsatt jevnt over smale, men et bredere vindu ble åpnet i nordveggen i 1703 (opprinnelig var det ingen vinduer på nordveggen), og sørvinduets lysåpning er blitt noe utvidet nedover. Kirken har takspon av tre. Nåværende takrytter har sin utforming fra 1820, da den gamle — som muligens hadde form av et spir — var truet av råte.

Vestdør
Dør i skipets sørvegg
Dør i korets sørvegg
Vindu i korets østvegg
Gjenmurt vindu i korets østvegg

Korbuen er rundbuet og visstnok uendret fra middelalderen. Portalen mellom koret og sakristiet har en mer gotisk kløveraktig form i buen. Veggene innvendig er dekket av kalkpuss, med noen nonfigurative forsiringer i skipets sørvindu. Det antas ellers at det har vært kalkmalerier flere steder i kirken. Kristian IVs våpenskjold er malt på nordveggen inne i kirken, visstnok i 1632. Det ble noe skadet da det store vinduet ble satt inn i nordveggen. Skymalingen i takhimlingen er fra 1701.

Mot koret
Krusifiks over korbuen
Altertavle

Med unntak av det murte alteret og et krusifiks fra 1200-tallet er inventaret ikke fra middelalderen, men fra overgangen mellom 1500- og 1600-tallet. Som sådan er det noe av det best bevarte i landet. Det har renessansestil, med hovedsakelig arkitektoniske former som dekorative elementer snarere enn f.eks. akantusskurden som kom vel hundre års tid senere. Prekestolen er fra 1579. Den er laget av Knud og Rasmus Hansen, som omtrent i samme periode laget prekestoler i Skedsmo kirke og Norderhov kirke. Prekestolen har sengotiske dekorformer og bærer våpenskjoldet til Claus Hjort, sogneprest i Gran fra 1577. De umalte kirkebenkene er fra rundt 1600, i likhet med døpefonten — også den i tre.

Prekestol
Prekestoldetalj
Kirkebenker
Kristian Kvarts våpenskjold

Altertavlen er fra 1699 og ble laget av Isak Israelsen, som det høytidelige navnet til tross ikke har noen høy stjerne i kunsthistorien. Bildet viser nattverden, og altertavlen dekker over østvinduet. Opprinnelig var det i stedet frontaler (panelmalerier) foran alterbordet. Tre slike (ett helt samt fragmenter av de to andre) er bevart fra kirken i Universitetets oldsaksamling. Etter ca. 1700 forble kirken i bunn og grunn slik den var, med unntak av takrytteren og annet nødvendig vedlikehold. Et votivskip fant imidlertid veien inn hit på midten av 1700-tallet.

Ellers er et annet gammelt klenodium vindfløyen i forgylt kobber. Originalen er trolig fra 1100-tallet, og er i så fall eldre enn kirken. Den er nå utstilt på Kulturhistorisk museum, og vindfløyen i tårnet nå er en kopi. På Folkemuseet finnes et billedteppe herfra som sannsynligvis er fra siste halvdel av 1500-tallet. Nåværende kirkeklokke er faktisk fra 1913, fra Olsen Nauen, selv om kirken har hatt klokke siden middelalderen.

Kirken ligger nærmest på en klippe, og det har aldri vært gravplass her. Begravelser fant sted ved Grinakerkirken.

Siden vi er inne på områdets middelalderkirker, kan det nevnes at det i tillegg til Tingelstad og Grinaker fantes kirker på gårdene Bilden og Dvergsten, sannsynligvis stavkirker. Sistnevnte var trolig en privatkirke som ble revet på 1700-tallet. Bilden sies å ha vært en viktig gård i tidligkristen tid. Kirken der lå imidlertid øde i 1594, da biskop Jens Nilssøn rapporterte fra området.
Tingelstad gamle kirke

Kilder og videre lesning:

Tekst: © Jan-Tore Egge.
Bilder: © Jan-Tore Egge, unntatt bilder merket AME: © Anne M. Egge. Brukt med tillatelse.

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Akershus slottskirke

Akershus slottskirke

Bakgrunn, kirkebygg
Akershus slott ble anlagt i 1299–1311. Det er mulig det har vært en form for kapell på stedet fra tidlig av, og det sies at det skal ha ligget i Vågehalsen da Håkon V flyttet inn i 1310. Etter en brann i 1527 ble sørfløyen tatt i bruk til kirke, først i vestre del av fløyen, så i hele første etasje, under det vi kaller Kristian IVs sal. Kirken ble ominnredet under Kristian IV frem mot 1630-årene. Videre ble den omfattende restaurert i 1738–41, og det har siden vært flere restaureringer, ikke minst under Holger Sinding-Larsen i 1911–16 og under Arnstein Arneberg frem mot 1956, da kirken fikk dagens utseende. Arneberg fikk blant annet fjernet den grå murpussen, slik at selve teglsteinene kom til syne, noe som var relativt populært på den tiden.

Inventar
Den barokke altertavlen er fra ca. 1750, utført etter tegninger av E.D. Häusser. Maleriet i midtfeltet antas å være utført av Johan Georg Ziesenis og har et pietàmotiv. Bildet er flankert av de allgeoriske figurene Pietas (fromheten) og Fides (troen), og vi finner Kristian VIs valgspråk på soklene. (Kristian VI, som hadde stor betydning for Norges kirkehistoie, kan for øvrig beskues på et maleri i Kristian IVs sal, som er blant de rommene publikum får se på Akershus slott.) Over alterbildet finner vi speil med Kristian VIs og hans dronning Sophie Magdalenes monogrammer, og aller øverst står Guds navn på hebraisk.

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Døpefont
Kongelosje
Orgel fra 1967
Benkevange med Haakon VIIs monogram
Kongekrypten
Sigurd Jorsalfare

Også prekestolen og døpefonten er utført etter Häussers tegninger. På nordveggen finner vi en kongelosje som kom på plass under restaureringen i 1911–16, da gallerier fra 1843 ble fjernet. På kongestolen er et riksvåpen som tidligere stod på prekestolen.

Kirken fikk orgel på vestgalleriet, som siden er revet, i 1843. Det hadde ti stemmer og var bygget av Peter Albrechtsen. Dagens orgel står bakerst i kirkerommet, altså i vest. Det er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble innviet med konsert der Knut Nystedt var organist, den 8. juni 1967, med kong Olav og kronprins Harald til stede. Orgelet bærer Olav Vs monogram og har et prospekt utformet av Olaf Platou. Et kisteorgel fra Ryde & Berg ble innviet i 2013.

I bakre del av kirkerommet er det faste benker med Haakon VIIs monogram på benkevangene på annenhver rad. Lenger frem i rommet er det jærstoler. Tre kirkeklokker henger i Blåtårnet (som vi ser på hovedbildet her). Det kongelige gravkapell ble innredet under kirken i 1949. Her er sarkofagene til dronning Maud, kronprinsesse Märtha, Haakon VII og Olav V. Vis-à-vis er det en minneplakett for Håkon V, som altså lot festningen og slottet bygge. Man antar at det er hans hodeskalle og hodeskallen til hans dronning Eufemia som ble plassert i muren her i 1982 etter opprinnelig å ha blitt begravet ved Mariakirken. Tidligere var det også en minneplakett for Sigurd Jorsalfare, hvis hodeskalle var antatt begravet i veggen der i 1957. Prøver i 2014 har imidlertid motbevist dette, og Sigurds gravminne er fjernet.

Slottskirken, som iblant kalles Garnisonskirken, er Forsvarets hovedkirke. Man må ha tilknytning til forsvaret for å kunne benytte kirken til bryllup eller dåp, men den ser ut til å være åpen for allmennheten ved gudstjenester. Ellers er kirken blant de rommene man får se når man løser billett til Akershus slott.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Berg kirke

Berg kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Berg kirke er den største av Haldens middelalderkirker og antas også å være den eldste, fra begynnelsen av 1100-tallet. Vi er et par kilometer nord for Iddefjorden og nordvest for Halden by. Denne steinkirken har rektangulært skip og et rett avsluttet kor som er smalere enn skipet og usedvanlig langt, muligens etter en utvidelse i senmiddelalderen. På vestre del av skipets møne står en takrytter. Et murt sakristi med pulttak ble oppført øst for koret i 1876. Ved samme anledning ble restene av et gravkapell fra ca. 1643 fjernet. Kirken har i perioder vært i dårlig stand, og murene slo sprekker på 1600-tallet. Kirken ble kommunal eiendom i 1850 og ble restaurert etter tegninger av Christian Christie i 1876 og i 1936–37 under ledelse av Andreas Nygaard. Dagens korbue stammer fra sistnevnte anledning. For øvrig later det til at dør- og vindusåpninger har vært endret endel gjennom tidene. Derimot har Berg kirke i motsetning til f.eks. Rokke beholdt sørportalen som hovedinngang, og kirken har ikke vestportal eller våpenhus. Kirken ble restaurert også i 1967 og er pusset opp flere ganger siden. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 240.

Berg kirke

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. I koret er det faste benker langs nord- og sørveggen.

Alteret og altertavlen står langt øst i koret. Alteret i renessansestil har to buefelt. Altertavlen ble trolig skåret av en Niels snekker i 1615 og er også i renessansestil, mens vingene i bruskbarokk er skåret av Lars Ovesen i 1697. Det er en katekismetavle med nattverdens innstiftelsesord, men den har også enkelte utskårne figurer, deriblant et krusifiks midt i hovedetasjen mellom et par buefelt. Tavlen bærer dessuten Kristian IVs våpenskjold. Tavlen var overmalt, men ble restaurert i 1936.

Prekestolen er i korbuens sørkant. Også den skal være skåret av Niels snekker — i 1629. I de fire hovedfeltene finner vi evangelistene. Også prekestolen var overmalt og ble restaurert i 1936. Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1150 og står på en sokkel fra 1936.

Kirken fikk orgel i 1858. I 1884 ble det installert et syv stemmers orgel fra August Nielsen. Dagens orgel (1967) har ti stemmer og kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det er litt motstridende rapporter om kirkeklokkene, men ifølge «Norges kirker» er den ene støpt av Erich Schmidt (Christiania) i 1791 og den andre av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Det eldste gravminnet på kirkegården skal være fra 1600-tallet. På kirkegården står en bauta over eidsvollsmennene John Hansen Sørbrøden og Peter Ulrik Magnus Hount. Et lite gravkapell ble oppført på kirkegården i 1914. Dette ble i 1940 avløst av et noe større gravkapell med 120 sitteplasser, tegnet av Ole Stein. Det har alter med altertavle laget av Borgar Hauglid. Prestegården ligger like sør for kirken.

Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden