I Gudbrandsdalen og andre steder finnes en rekke fjellkirker eller fjellkapeller, ofte bygget på privat initiativ, men med gudstjenester ved prester i Den norske kirke. Ved Høvringen ble det den 30. september 2010 innviet en annen variant: et alter i friluft som går under betegnelsen Høvringen fjellalter. Vigslingen ble foretatt av av biskopen med flere prester til stede, og det finnes bilder fra begivenheten her.
Alteret er tydeligvis av lokal skifter, og det er formgitt og fremstilt av den lokale kunstneren Paul Brun. En døpefont ser ut til å være integrert i alteret. Ifølge reportasjene ble Kåre Glosli innsatt som fjellprest ved vigslingen, uten at undertegene kjenner nærmere til stedets gudstjenesteordning. Fjellpresten er portrettert i kirkebladet nevnt nedenfor. I bladet fortelles det at fjellalteret har sin bakgrunn i en pengegave på 100 000 kroner fra daværende prost Nils Berg i 1975 til et grunnfond med sikte på oppførelse av en fjellkirke. Det har ikke lyktes å fullfinansiere en slik kirke, og midlene er omdisponert til et friluftsalter i stedet. Det ble i 2011 rapportert at noe arbeid gjenstod ved anlegget, et inntrykk undertegnede fikk bekreftet ved besøk på stedet. Dette er for lengst fullført, og den som søker på nettet, vil finne bilder av en altertavle der det er stanset ut et kors.
Kilder og videre lesning:
Sel kirkelige fellesråd om innvielsen (side tatt av nettet)
Historien om Isumkapellet begynte så bra: Her var et laftet kapell fra før reformasjonen. Et funn for Anders Sandvigs anlegg på Maihaugen og inspirasjon til andre bygg som Skrukkeli kapell. Men fortsettelsen ble ikke helt som forventet.
Museet fikk kjøpt inn en bygning som var i bruk som låve på storgården Isum i Sør-Fron. På grunnlag av skriftlige kilder fra 1780-årene mente Sandvig at dette var rester av et kapell fra middelalderen, noe kvaliteten på tømmeret og dekormalingen på innerveggene syntes å bekrefte. Dette skulle altså ha vært en storbondes høgendeskirke. Sandvig fikk hjelp fra arkitekt Heinrich Jürgensen til å rekonstruere anlegget på Maihaugen i 1912, med kapell, tårn og prestestue. Interiørmalingen ble frisket opp av Ragnvald Einbu. Har jeg forstått riktig, er stuebygningen en autentisk gammel bygning, mens tårnet er konstruert for anledningen. Det hele er oppført som gårdskapell for det store Bjølstadanlegget på museet, med en vei mellom Bjølstadtunet og kapellet.
Deler av kapellet er byttet ut i forhold til slik bygget var ved innkjøp. For eksempel har det fått et par loftsdører fra Skjåk istedenfor låvedører. Innvendig er korgulvet hevet i forhold til skipets gulv, og koret har malte akantusranker på veggene. Skipet har en kirkestol fra Ringebu stavkirke. I kapellet var tidligere en dør med et akantusfelt skåret av Erik Kolstrup. Det antas at Sandvig kjøpte døren på Skarstad, nabogården til Isum. Det antas at døren stammer fra et pulpitur i Listadkirken, forgjengeren til dagens Sør-Fron kirke.
Senere har prøver av tømmeret vist at kapellbygningen er yngre enn antatt. Tømmeret skal være hugget i perioden 1626–29. I museumsføreren skisseres gårdens eierhistorie, og det konkluderes med at kapellbygningen mer sannsynlig har vært bolighus eller gjestehus. Det dreier seg altså ikke om en middelalderbygnig og heller ikke om et autentisk kapell. Likevel kan bygget kanskje gjøre nytte for seg ved å vise besøkende hvordan et gårdskapell på en gammel storgård kan ha sett ut.
Underlig nok har Maihaugens nettsted p.t. ingen informasjon om Isumkapellet.
Kilder og videre lesning:
Maihaugen. Nøkkelen til Friluftsmuseet (Maihaugen: Lillehammer, 2005)
Stavkirkekopien ved Jørundgard Middelaldersenter på Nord-Sel er kjent fra filmen Kristin Lavransdatter. Det vi si: Strengt tatt er den en kopi av kopien, for som kjent viste filmen hvordan kirken ble brent, så man har laget nok en kopi for å vise frem til publikum i etterkant. Den ble innviet til økumenisk bruk av biskop Rosemarie Köhn den 9/9–99.
Det er en enkel stavkirkeetterligning med hevet midtrom. I motsetning til middelalderens stavkirker har den stoler. Ifølge Sel kommune er det 50 plasser (ev. 100 ståplasser hvis stolene fjernes). Utsmykningen (altertavle med krusifiks, alter med relieffer) er ved Einar Trettøy, og den er beskrevet på Jørundgards informasjonsside.
Middelaldersenteret ligger ikke langt fra gården Romundgard, der stedets eldste kirke lå (før den ble avløst av Sel kirke på Selsverket). Senteret har normalt sommeråpent fra ca. 20. juni til 20. august, og det avholdes enkelte kulturarrangementer der, f.eks. konserter. Ikke langt unna er dessuten Nord-Sel kirke, der det også finnes en krigskirkegård og en Kristin Lavransdatter-statue.
Navnet til tross er Nykirke i dag Snertingdals eldste kirke. Da den ble innviet i 1872, ble kirkestedet for øvre (eller midtre?) Snertingdal flyttet fra Kirkerud (ca. 2 km unna), og kirken der ble revet. La oss ta en titt på stedets kirkehistorie.
Muligens har det stått to kirker på Kirkerud: én i middelalderen og én fra 1703 til 1871. Den første kjennes bare av omtale: Da bøndene i området i 1694 søkte om å få oppføre ny kirke, viste de til et sted «hvor tilforn hafver været bygt og brukt en liten Kirke». Denne kirken er imidlertid ikke omtalt av Jens Nilssøn i forbindelse med hans visitasreise i 1594, så den eksisterte neppe da. Kanskje kan vi anta at den gikk ut av bruk etter Svartedauden. Det later ikke til at det er gjennomført arkeologiske undersøkelser for å bekrefte (ev. avkrefte) middelalderkirkens eksistens.
Kirken fra 1703 er det bare noen små rester etter på stedet. At den har eksistert, er det imidlertid ingen tvil om. Snertingdølene måtte søke to ganger om byggetillatelse (1694 og 1700), og det dreier seg om en kirke finanisert av bygdefolket og dermed utenfor sognesystemet med tienden og den slags. (Se boken om kirken samt dette avsnittet i Wikipedia.) Kirken var “bare” 6 km fra Seegård, men det var kanskje en strevsom kirkevei for enkelte, og det var uansett forbundet med utfordringer — for ikke å si problemer — å frakte lik til begravelse deler av året. Det gikk etterhvert fortgang i saksbehandlingen, og kirken kunne innvies i 1703 av biskop Hans Munch.
Senere på 1700-tallet meldes det at det holdes like mange gudstjenester i hver av de to Snertingdal-kirkene, og de lokale bøndene er forpliktet til å sørge for skyss for presten. Kirken omtales med forskjellige navn: «Christi Nye Kirke», «Gavekirken», «Nykirke», «Snertingdalens øvre Kirke». Senere erindringer tyder på at det dreide seg om en tømret langkirke med rett avsluttet kor, og at det var orgelgalleri innenfor inngangen. I 1862 uttaler prosten at han ikke har sett «stort uslere, elendigere og mer uhensigtsmæssig indrettet Gudshus», og kirken sies også å være for liten for menigheten. Det blir satt i gang en prosess som ender med oppførelsen av dagens Nykirke, og kirken på Kirkerud blir revet. Siste gudstjeneste avholdes 5. mars 1871.
I dag er området rundt tuften beitemark. Et eget inngjerdet område har et støpejernskors som eneste gjenværende gravminne (fra en begravelse i 1872) samt en lovehelle og en trappestein fra Kirkerud gård. Ellers finnes rester av kirketuften i form av overgrodde steiner som ligger spredt omkring på bakken. En tavle med håndskårne bokstaver ble satt opp på stedet i 1981. Tuft og kirkegård er fredet av Riksantikvaren.
De fleste minnene etter kirken er imidlertid inventargjenstander som er overført til dagens Nykirke. Altertavlen skal være satt sammen rundt 1800 og inneholder bl.a. et tablå av nattverden fra en eldre altertavle laget av Lars Borg til Biri kirke etter kontraktsinngåelse i 1703. Fra samme Borg-tavle stammer (sannsynligvis) et par evangelistfigurer. Også den sekskantede prekestolen er overført. Den skal være fra da kirken var ny, og den ble restaurert i 1963. I fyllingene er det rundbuer med tekstfelt over og under. Innholdet er dels formaninger, dels opplysninger om kirkens sponsorer. Himlingen lå i en årrekke på kirkeloftet i Nykirke og er tatt i bruk igjen.
Døpefonten og døpefatet fra Kirkerud er avbildet i boken om gavekirken, men later ikke til å være i bruk. Det samme gjelder en jordpåkastelsesspade. Ellers brukes fortsatt den ene klokken fra Kirkerud. To snodde messinglysestaker fra Kirkerud står på alteret i Nykirke, og en tredje står ved nedgangen til kirkerommet. Også kalk og disk fra Kirkerud er overført til Nykirke og brukes fortsatt. Det samme gjelder en messehagel fra 1836. Enkelte andre gjenstander oppbevares også, og noen gjenstander er i privat eie i området.
Det arrangeres hvert år olsokgudstjeneste i det fri på det gamle kirkestedet. (Ved dårlig vær trekker man inn i Nykirke.)
Kvam kirke i Gudbrandsdalen ligger (eller står) i dag midt i tettstedet, men før 1770-tallet var det kirke på Vik (gnr. 325), en drøy kilometer lenger øst-sørøst. Det er smått med direkte beskrivelser av kirkebygget, men Hugo Friderich Hiorthøybeskriver stedet i 1786, ikke mange år etter flyttingen: «Ved Gaarden Vig er den gamle Kirkegaard i Qvam, hvor den skotske Oberst Jørgen Zinclair, som faldt i Kringlen, ligger begraven uden for Kirkeporten, og er der et Trækors opsat til Afmindelse.» Bortsett fra at Sinclair “bare” var kaptein og heller ikke øverste leder for det skotske felttoget, slik man ofte kan få inntrykk av i Gudbrandsdalen, er det interessant at kvamværene ikke ville ha ham inne på kirkegården. I 1860 ble det satt opp en minnestein laget av Per Hans(s)on Lien. Den ble flyttet i 1890-årene og står nå like ved siden av et knapt informasjonsskilt om kirken samt et oppslag om at Sinclair-klanen har vært på stedet. Opprinnelig var de nok et stykke fra hverandre, så nåværende plassering gir ikke mye hjelp til stedfesting.
Ellers er det ikke mye å se, og det er ikke spor etter selve kirketuften. Formodentlig lå kirken i nærheten av minnesmerkene, mens kirkegården lå i retning Vik gård (som er ca. 100 meter unna) — og kanskje også nedover mot Lågen. Noe av årsaken til at kirkestedet ble flyttet, var at grunnen ikke var spesielt godt egnet. Den var fuktig og til dels flomutsatt, og fuktigheten gjorde jorden vanskelig å grave i når man skulle bruke gravsteder om igjen. Det er blitt funnet graver flere ganger ved arbeid på vei og jernbane i området.
Historien sier ikke så mye om når stavkirken ble oppført. Ivar Kleiven spekulerer i at det kan ha stått enda en tidligere kirke på stedet, uten at det belegges med noen kilde. Kilder referert av Dagfinn Skre tyder på at det dreide seg om en stavkirke. Det nevnes at den har svalganger, og på 1600-tallet er den for liten. I 1690 blir den utvidet til korskirke med tverrarmer («vinger»). Kirken blir som andre kirker solgt i 1723, og i 1775 søkes det om oppføring av ny kirke på nytt sted, da den gamle kirken er brøstfeldig og liten og står på fuktig grunn. Ny kirke blir innviet den 26. august 1778.
Lars Borg laget altertavle til stavkirken. Kontrakt ble inngått den 16. mai 1703. Jubileumsboken for Kvam kirke daterer den til 1706 og 1707 (boken motsier seg selv) og sier at tavlen opprinnelig ble laget til Frons hovedkirke, der den var for liten. Dette sies med henvisning til Ivar Kleiven (som ikke nevner Borg). Kleiven har trolig lest Gerhard Schøning, som reiste gjennom Gudbrandsdalen i 1775 og skriver:
«I bemeldte Qvams-Kirke sees en Alter-Tavle, som er ret prægtig udhuggen og forgyldet med Polere-Forgyldning. I den underste Afdeling, i Midten, forestilles Nadveren, derover Christi Korsfæstelse, øverst Opstandelsen, og ved begge Siider de 4 Evangelister. Christi Korsfæstelse især forestilles ret livagtig, og det fra hans Hoved samt af hans Siide udrindende Blod naturligt. Tavlen skal først være forfærdiget, for Frons Hoved-Kirke, men for liden for den, hvorover den blev til Qvams Kirke foræret.»
Det er imidlertid noe som skurrer (i tillegg til at denne tavlen ikke nevnes i forbindelse med Sør-Fron kirkes historie): På Hundorp hadde de en altertavle som var skåret av Johannes Skraastad bare en førti års tid tidligere (i 1676). Og hvorfor skulle en av Lars Borgs kaliber bomme på størrelsen? Hauglid skriver dessuten at kontrakten gjaldt tavle til Kvam kirke, og at den ble inngått ti dager etter kontrakten om prekestol til hovedkirken. Kanskje fortalte kvamværene Schøning en skrøne for å gjøre tavlen enda mer interessant. Kanskje var det noe de trodde på selv. Uansett: Borgs altertavle fulgte med til nykirken da den ble oppført, og stavkirken ble revet etterpå. Tavlen brant opp sammen med kirken i 1940, men det finnes et fotografi av den i dagens kirke samt bilder her og der på nettet.
Kilder og videre lesning:
Per Fredriksen, Ola O. Røssum og Tor Ove Teigen (red.): Kvam kyrkje 50 år 1952–2002 (Kvam sokneråd, 2002)
Ifølge tradisjonen skal det ha stått en kirke ved Li gård i Østre Gausdal. Gården har muligens tidligere gått under navnet Kirkeli, og den kan tenkes å ha vært identisk med gården som er omtalt som «Kirkiulidh j Gausdale j Gudbrandzsdale» i biskop Eysteinsjordebok, i en oversikt over gårdsparter som tilhører Lavranskirken i Tønsberg (fra 1390-tallet).
Eldste skriftlige belegg for tradisjonen skal være fra Gerhard Schøning. En skildring fra 1913 omtaler benrester som skal være funnet ved gården en årrekke tidligere, og også i 1930-årene skal det være funnet ben. Selve kirkestedet er ikke påvist, ifølge Dagfinn Skre, som selv gjorde et forsøk på dette i 1982, og som har skrevet om områdets kirkearkeologi. Intet tyder imidlertid på at gårdstunet har vært flyttet, så en eventuell kirke har trolig ligget i umiddelbar tilknytning til det. Skre finner det videre lite sannsynlig at kirken har eksistert samtidig med Østre Gausdal kirke, men antyder at denne kan ha avsløst kirken på Li i sin tid.
Litteraturen sier ingenting om hva slags type kirke dette eventuelt var, og det er altså ingen direkte funnrester etter kirken. Hvis den gikk ut av bruk såpass tidlig, får vi vel tro at det var en trekirke og da sannsynligvis en stavkirke.
Bakgrunn
Jevnaker kirke ligger i Prestmoen, i skråningene øst for Jevnaker sentrum, der hvor E16 (tidligere riksvei 35) kommer over fra Lunner. Den har utsikt over Randsfjorden og mot sentrum. På stedet stod det tidligere en steinkirke, visstnok med aner tilbake til 1000-tallet (nærmere bestemt Olav Kyrres tid, dvs. 1066-1093). Denne steinkirken skal ha vært i god stand da den ble solgt på den store kirkeauksjonen i 1723, men en hundre års tid senere ble den karakterisert som «aldeles ubrugbar og kassabel». Etter noe om og men og overføring av eiendomsrettigheter ble den gamle kirken revet i 1832 og ny kirke oppført.
Kirkebygg
Den nåværende trekirken er åttekantet og sies gjerne å være modellert etter Vang kirke utenfor Hamar (tegnet av Abraham Pihl eller muligens Svend Aspaas, skjønt begge hadde vært døde noen år da Jevnakerkirken visstnok ble oppført etter en modell). Kirken er laftet, men kledd med stående panel utvendig (fra 1842). Den ble innviet den 8. oktober 1834 og er med sine rundt 700 plasser Hadelands største kirke.
Interiør
Kirken har to etasjer med gallerier over selve kirkegulvet, så den kan i grunnen sies å ha tre etasjer, som vi ser av vinduene. Som Vang kirke fikk den prekestolalter, som den i motsetning til Vang har beholdt. Opprinnelig hadde vesttårnet pyramidetak (eller telttak, om man vil), men tårnet ble bygget om og fikk sin nåværende form (tegnet av Sverre Knudsen, utført av byggmester A. Mathisen) i 1910. Til å begynne med var benkeplasser fordelt etter stand og stilling i samsvar med tradisjonen, men skilleveggene ble fjernet i 1890 i forbindelse med endring av benker og gallerier. For øvrig er det naturligvis gjort en rekke endringer og reparasjoner opp gjennom årene.
Alterbildet viser hyrdene som tilber Jesusbarnet med Josef og Maria. Selve prekestoldelen er syvkantet. Døpefonten, i tre, er fra 1732. Den er kalkformet og utsmykket med akantusutskjæringer, malt og forgyllet. Døpefatet i forsølvet messing er fra ca. 1660, og kirken har en alterkalk og disk fra 1718. Noe av dette er naturligvis overført fra gamlekirken.
Kirkens to klokker er fra 1789 og 1893, fra hhv. Erich Schmidt og Ole Olsen & Søn.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, der det står et gravkapell nord for kirken. Gravkapellet så i januar 2010 ut som det kunne trenge et strøk maling, et inntrykk som ble bekreftet i visitasprotokollen for bispevisitasen i september 2008. Der fremgikk det at kapellet trengte å renoveres, og at taket ikke var tett. Det ble også lagt opp til å innrede det som et livssynsnøytralt ritualrom og forsamlingslokale for menigheten. Det fremgår dessuten av protokollen at det er planer om å utvide kirkegården. I årsmeldingen for 2012 ble det meldt at penger var bevilget til opprusting av gravkapellet, og at midler var avsatt til kirkegårdsutvidelse. Det er mulig å søke etter gravlagte i Jevnaker komune her.
Prestegården ligger på nedsiden av E16 (tidligere riksvei 35).
Bakgrunn
Kapp kirke var den tredje Totenkirken Henry Bucher tegnet i løpet av et par tiår. Byggingen tok til våren 1937, ledet av tømmermester Karl Johnsen Kjæsarud. Johan Mortensen utførte blikkenslagerarbeidet, Asbjørn Moe gjorde malerarbeid, og Per Johnsen stod for elektriske installasjoner. Kapellet, som det da var, ble innviet den 14. mai 1939, samme år som den noe forsinkede Raufoss kirke (Aas kirke ble innviet i 1921). Kirken ligger på det som var gården Evenruds grunn, litt opp fra Mjøsa i forhold til Kapp sentrum og med flott utsikt.
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en tømret langkirke med 167 plasser. Kirken har rektangulært skip og et smalere og lavere, rett avsluttet kor som er omgitt av sakristier i nord og sør. Det er en takrytter nær vestenden av skipet, med årstallet 1938 på vindfløyen. Vest for skipet er det menighetssal. Selve skipet har innganger på nordsiden og sørsiden.
Interiør og inventar
Kirken har vestgalleri, og den ble restaurert i 1984. Alterbildet ble laget av Henry Vik i 1940 og fremstiller Forklarelsen. Bildet dekker korets fondvegg rundt vinduet og ble visstnok montert seksjonsvis. Prekestolen (i tre, fra 1939, av Gustav Johnsen) ble 23. februar 2010 tatt ut av kirken og sendt til oppbevaring på Hoff. Den ser ut til å være erstattet med en som er mindre omfangsrik. Begrunnelsen er (ifølge menighetsbladet) at prekestolen tok for stor plass rundt koret, og det skal kjøpes inn en lysglobe. Døpefonten er også i tre og fra 1939 og laget av Gustav Johnsen. For noen år siden kom det på plass to treskulpturer i kirken laget av Angelina Engelsen. Figurene står på hver sin langvegg og forestiller Såmannen og Kvinnen ved Sykarsbrønn. Orgelet på vestgalleriet er fra 1979, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, og den ene kirkeklokken er fra Olsen Nauen. Det skal være kirketekstiler av Borgny Svalastog her fra 1993.
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård her. De fleste begravelser finner sted ved Hoff kirke. I jubileumsheftet fra 1989 ytres det ønske om egen kirkegård, med håp om at det ordnes innen år 2000. Da undertegnede fotograferte på stedet i 2009 og 2016, var det fortsatt ikke kommet i stand, men det er mulig det jobbes med saken.
Bakgrunn
Kinn kirke ligger i Aust-Torpa, nær sørenden av fylkesvei 2440 og ikke langt fra Snertingdalsvegen, som går mellom Torpa og Snertingdal (ved en parallelvei til veien mellom Lillehammer og Dokka). Det er den nyeste og minste av Torpa-kirkene, en langkirke i tre som ble innviet i 1956. Den har ifølge Kirkesøk 140 sitteplasser.
I middelalderen lå det imidlertid en annen kirke på omtrent samme sted. Det var av tre og er omtalt i 1337 og 1554 (bispevisitas). Det ser ut til å dreie seg om en stavkirke som var viet til erkeengelen Mikael. På 1600-tallet ble den utvidet: Rundt 1652 ble stavkirkedelen gjort om til kor, og ytre svalganger ble trolig fjernet. I 1663 ble kirken bordkledd, så den var da bygget om i mellomtiden. Den ble solgt på auksjon som andre kirker og kom på allmuens hender i 1749. I 1750–53 ble kirken igjen utvidet. Denne gangen ble stavkirkedelen revet, og kirken ble ombygget til en tømret korskirke som fikk tårn eller takrytter. Byggmester for ombyggingen var Sven Olsen Traaset. Etter dette kom en forfallsperiode, og kirken ble i 1790 betegnet som «ussel». I 1823 ble den revet, og inventar og materialer ble spredt på bygda. Åmot kirke overtok som kirke for Torpa.
Gravplassen ble imidlertid fortsatt benyttet etter dette, og i 1890 ble det reist et kombinert klokketårn og redskapshus. Det var åttekantet, og i det ble det hengt opp to kirkeklokker.
Dagens kirkebygg
Det ble etterhvert arbeidet for ny kirke, særlig utover 1930-årene, da den gamle altersteinen, som hadde vært oppbevart på Nord-Kinn, symbolsk nok ble tilbakeført til kirkegården og plassert ved klokketårnet. Ny kirke ble tegnet av Wilhelm Swensen, og i 1941 var det meste klart og vedtak banket igjennom. Så ble det forpurret av krigens gang, vedtak ble ikke fulgt opp, og det oppstod strid om plasseringen. Først i 1956 blir arbeidet gjennomført under byggmester Arne Lybech fra Snertingdal, med innvielse av den nye kirken 16. september på den gamle kirkegården.
Kirken deler for øvrig menighet/sogn med Åmot kirke i Nord-Torpa, mens Lunde kirke i Vest-Torpa har eget sogn.
Interiør og inventar
Mye av inventaret ble laget på snekkerverkstedet til Ragnvald Sollien, og treskjærerarbeid ble utført av Arne Sørum. Malerarbeid ble utført av Alf Bakke. Altertavlen ble skåret av Sørum og bildet malt av Gunnar Bergstø. Det viser Frans av Assisi. Under det står den gamle altersteinen fra middelalderen. Orgelet ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og innviet i 1959. Kirkeleksikonet har ingen informasjon om prekestolen og døpefonten. Vestgalleriet ser ut til å ha apostelbilder på brystningen. Det ser ut til at de to klokkene fra klokketårnet ble overført til den nye kirken. De ble støpt i Tyskland i 1890. I 1995 ble det installert et automatisk ringeanlegg fra Olsen Nauen. Kirken har en rekke kirketekstiler fra 1980-tallet.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er altså gammel, og det finnes fortsatt noen meter riktig gammel kirkegårdsmur. Kirkegården er blitt utvidet et par ganger etter innvielsen og er nå på drøyt fem mål med plass til 423 graver, ifølge kommunen. I 1971 ble det oppført et bårehus.
Landåsbygda kirke ligger litt avsides til nordøst for Fluberg i Søndre Land, i en flik av kommunen som er mellom Nordre Land og Gjøvik. Den tilhører samme sogn som Fluberg kirke, men tituleres likevel som kirke i dag. Ved innvielsen i 1965 het imidlertid bygget Landåsbygda kapell, og denne navneformen forekommer fortsatt mange steder på nettet. Vi snakker om en langkirke i tre med 190 plasser. Den ble tegnet av Per Nordan, som også hadde tegnet nabokirken Vølstad noen få år tidligere.
Altertavlen sies å være fra 1600-tallet og stammer fra gamle Fluberg kirke (brukt i den “nye” kirken inntil denne fikk en nylaget i 1751–52). Et bilde på nettstedet Kirkesøk tyder på at det egentlig dreier seg om en nyere tavle sammensatt av gamle deler. Tavlen viser nattverden og Kristi oppstandelse samt figurer av fariseeren og tolleren. Orgelet, fra 1965, kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.
Kirken har kirkegård og er omgitt av gjerde (og ferist), og på kirkegården står et hus som formodentlig er bårehus.
