Opprinnelig hørte tettstedet Sjoa til Fron, men i 1965 ble det overført til Sel kommune, og sognemessig ble det overført fra Kvam til Sel. Det ble arbeidet for kapell på Sjoa fra 1930-tallet, da innenfor Kvam sogn. Arbeidet pågikk over flere tiår og gjennom flere komiteer. I 1947 ble det kjøpt en kirketomt som siden ble utvidet, og orgel ble også innkjøpt. Tegninger fra Wilhelm Swensen forelå i 1963, men ved kommuneoverføringen må nok disse planene ha blitt forlatt, og det tok enda en god stund før det kom kapell på Sjoa. Heller ikke tegninger av Gunnar Fougner ble omsatt i kapellbygg.
Da prosessen kom i gang igjen, kastet man øynene på godshuset på Sjoa stasjon, som ikke lenger trengtes der. Det var i sin tid tegnet av Paul Due og oppført i 1896, og det har en to (eller halvannen) etasjers del som vi gjenkjenner som den serieproduserte typen for Hamar-Selbanen (nå en del av det vi kaller Dovrebanen). Det kan se ut til at bygget allerede før flyttingen hadde den laftede enetasjes tverrfløyen som står vinkelrett på nevnte serieproduserte hus, tillegg med stående panel.
Dette ble gjenoppført på kapelltomten i 1977–78 under ledelse av Jon Rukin, som gjerne krediteres som kapellarkitekt (avbildet her etter at grunnmuren var fullført). Etter flyttingen fikk enetasjesdelen et lite tillegg (formodentlig i bindingsverk, med stående panel), og toetasjersdelen fikk en slags takrytter med kors på. Ved gjenoppføringen ble det utført mye dugnadsarbeid, og i forbindelse med kapellet nevnes gjerne mottoet «fra godshus til gudshus».
Sjoa kapell ble innviet av biskopen den 17. desember 1978. Det ligger i et boligområde på Sjoa og har ifølge kommunen 70 sitteplasser. I kapellet inngår bl.a. sakristi, lager og kjøkken. Altertavlen er et applikert teppe laget av Randi Hatle som forestiller den oppstandne Kristus.
Det er ikke kirkegård her, men på Selsverket.
Kilder:
Per Fredriksen, Ola O. Røssum og Tor Ove Teigen (red.): Kvam kyrkje 50 år 1952–2002 (Kvam sokneråd, 2002), s. 102–103
Sjong seterkapell er et sportskapell i en ombygget høyløe på seteren til Lesja prestegård. Det ligger et par mil nord for E136, langs Dalsidevegen (bomvei). Initiativet ser ut til å ha kommet fra sogneprest Otto Østerås, etter at det tidligere hadde vært setergudstjenester i området siden 1950-tallet.
Innredningen bygger på tegninger av Johan Traasdahl, og arbeidet er utført dels på dugnad, dels av innleide snekkere. Kapellet har 50 sitteplasser og ble innviet den 25. mars 1981. Det eies av en egen stiftelse opprettet av Lesja menighetsråd.
Ifølge jubileumsboken for Lesja kirke er det et par faste gudstjenester i året, og det står at kapellet ellers brukes til konfirmantarbeid, vielser og pensjonistturer. Kapellet har et orgel som er overtatt fra Lesjaverk kirke etter at den fikk seg nytt. (Kirkeleksikonet omtaler et hammondorgel; det er ikke kjent for undertegnede om det dreier seg om samme orgel.)
En furu ble gjort om til støpul på begynnelsen av 1990-tallet, og der henger en kirkeklokke. Det er ikke kirkegård ved kapellet.
Kilder og videre lesning:
Olav Lia (red.): Lesja kyrkje 1750–2000 (Lesja Sokneråd ved Skriftnemnda/Snøhetta forlag, 1999), s. 149–151
Bakgrunn
På Skrautvål (i Nord-Aurdal, nord for Fagernes) har det vært kirke siden middelalderen, og «Norges kirker» vet også å fortelle om en rekke forsvunnede kirkebygg i området (så som Døvre, Sørhus og Åbjør). Eldste kjente kirke sies å ha vært en stavkirke på Åbolsjordet, ca. 300 meter sør for nåværende kirke. Den ble revet rundt 1785 da dagens kirke ble oppført. Gjenbrukte materialer i dagen skirke er datert til 1280-årene, og stavkirken er omtalt i et dokument fra 1327, mens stedets prest ble omtalt i 1311 og kirkegården i 1346. Det skal ha dreid seg om en stavkirke med hevet midtrom. En planke med utskåret dyre- og planteornamentikk herfra skal befinne seg i Oldsaksamlingen.
Kirkebygg
Dagens kirke ble oppført på gården Skrautvåls grunn med Svein Traaseth som byggmester. Byggeåret synes å være noe uklart. Norges kirker henviser til en lokal tradisjon som sier at den ble oppført før 1770, og det står «ca. 1770» på et skilt over porten til kirkegården, men 1785 i kallsboken for Nord-Aurdal samt i kirkedepartementets arkiv. 1785 ser ut til å regnes som innvielsesår. Vi har å gjøre med en laftet korskirke med 200 plasser. Orienteringen er fra nord-nordvest til sør-sørøst, og det er kor i det vi i liturgisk forstand vil kalle østre korsarm, og våpenhus (fra 1861) utenfor vestre. I forlengelsen av koret er det sakristi i bindingsverk (fra ca. 1890, med kontor og dåpsventerom), og det er takrytter over krysset. Kirken har stående panel utvendig (fra ca. 1860), mens tømmerveggene er bare inne i kirken. Vinduer og en dør ble skiftet ut i 1907. Samme år ble innerveggene malt grønne for så å bli avlutet i 1953. Kirken ble restaurert i 1971–74.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen og kor i østre korsarm. Korgulvet er et lite trinn høyere enn gulvet i resten av kirkerommet.
Den portalformede altertavlen antas å være skåret av Kviten (Ola Kviteberg) i 1795, bortsett fra at krusifikset muligens er skåret av Anders Pedersen Rye. Den korsfestede Kristus er flankert av Maria og Johannes, og utenfor disse er det statuer av Aron (t.v.) og Moses. I toppfeltet finner vi søyler samt Peter med nøklene og en annen figur som muligens er Paulus. Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge.
Berge ser også ut til å ha malt prekestolen, som har fem fag med høye, smale fyllinger og dekorativ maling, ikke figurative illustrasjoner.
Til klebersteinsdøpefonten fra middelalderen ble det laget ny kum i 1941 etter at den gamle var noe ødelagt oventil. Den gamle kummen oppbevares i våpenhuset, og «Norges kirker» omtaler også en dreid font fra ca. 1795.
De to kirkeklokkene i tårnet er fra 1821 og 1847, fra hhv. M.K. Skiøberg og Knut Andreas Sundt. Det skal ellers finnes kirkesølv og messehagler fra 1600-tallet samt dørbeslag, lås og nøkkel fra 1200-tallet m.m. Det finnes interiørbilder på Kirkesøk.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ser ut til å være utvidet flere ganger. Den er omgitt av hvitt stakitt, og det er steinmurer her og der. Nær parkeringsplassen står et hus som ser ut til å være kirkestue.
Kirkebygg
Skute kirke ligger ved Ringelia, på vestsiden av Randsfjorden. Det er en brun tømret langkirke fra 1915 som ifølge kirkeleksikonet har 250 plasser. Den ble tegnet av Ole Stein. Av struktur ser den ut til å etterligne stavkirkene.
Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde (men er litt avskjermet i høyden), og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen.
Inventaret beskrives i verket «Kirker i Norge» som «moderne nybarokk». Har jeg forstått rett, er arkitekten også ansvarlig for utformingen av mye av dette. Ikke minst preges kirkerommet av en rødfarge som treffende betegnes som «saftig krepserød». Formspråk og fargebruk virker svært gjennomtenkt, og man kan ikke annet enn å la seg imponere.
De som har besøkt Sikkilsdalen, vil ha kjørt forbi Skåbu. Kirken ligger i skråningene et stykke over elven Vinstra, rundt to og en halv mil vest for tettstedet med samme navn. Like ved dreier dalen seg mer sørover mot Espedalen. Selv om det er avsides, har det vært bosetning her siden 1200-tallet. Ved Megården skal det ha stått en kirke (viet til st. Blasius) til på 1400-tallet, men denne er borte, og folk fra området reiste i århundrer til Kvikne eller Vinstra når de skulle i kirken.
Skåbu kirke er en laftet korskirke fra 1927 med 150 plasser (ifølge fellesrådet; Kirkesøk sier 160). Den ble tegnet av byggmester Knut Villa og er i gammel stil. Kirken har sentraltårn, og det er inngang i nordvest med et lite bislag foran og kor i sørøstre korsarm. Inne er korgulvet et lite trinn høyere enn skipets gulv, og kirken har markert korskille med dreide balustre. Vinduene har blyglass i forskjellige fargetoner.
Altertavlen og prekestolen er skåret av vågåkunstneren Per Haugen i 1930–31, med akantus i tradisjonell stil, og malt av Halfdan Davidsen (1861–1946). Tavlen har tre hovedetasjer. I den nederste ser vi nattverden omgitt av Moses og Aron. Bordet ved det siste måltid luter nedover, slik at perspektivet skal bli riktig for tilskueren. I etasjen over er det to tablåer. TIl venstre ses Jesus i bønn i Getsemane, og til høyre blir Jesus ført frem for Pilatus. Over dette er korsfestelsen, og på en sokkel feste utenpå og lenger opp er det triumferende Kristus. Også prekestolen har fordig akantus, men ingen evangelistbilder. Haugen står også bak døpefonten i kleberstein. Et veggteppe som viser gravleggelsen, er vevet av Sigrid Mohn, og det finnes et prosesjonskors laget av Alf Kvålen. Lesepulten er laget av Jo Risdal, og Unn Vivik står bak messehagler. Kirken har utskårne brudestoler med billedvev av Sigmund og Nora Hernæs.
På kirkegården står en minnebauta (avduket 2008) over spillemannen Torger Iverstugun.
Bakgrunn, tidligere kirker
Strand kirke (tidligere Svenes kirke) er den første kirken man kommer til når man kjører ut av Fagernes i retning Vestre Slidre, men fortsatt i Nord-Aurdal kommune. Det gamle kirkestedet er ved Svenes, nærmere Ulnes, og sognet heter fortsatt Svenes, selv om kirken kalles Strand.
Middelalderkirken på Svenes er første gang nevnt i 1307 og antas ifølge jubileumsboken å være oppført mot slutten av 1200-tallet, muligens som høgendeskirke. Noen konkret beskrivelse kjennes ikke, men det antas at det var en stavkirke. Navnet på tre prester i Svenes er kjent på 1300-tallet, og historikeren Anders Frøholm mener at Haganes (sørøst for Svenes) kan ha vært prestegård.
Kirken brant på 1500-tallet, og det latert til at ny kirke ble oppført lenger fra fjorden. Svalganger er nevnt i regnskaper på 1600-tallet, og det antas derfor at den nye kirken også var stavkirke. Etter reformasjonen var Svenes anneks til Aurdal.
Dagens kirkebygg
I 1702 var kirken så råtten at det ble søkt om tillatelse til å bygge ny kirke. Tømmer ble kjørt frem, men det drøyde med tillatelsen. Likevel satte man i gang med byggingen av frykt for at tømmeret skulle bli ødelagt hvis det lå for lenge. Byggetiden er ikke kjent, men kirken ble innviet av biskopen i 1735. Dette er den samme kirken som dagens — eller nesten. Det er altså en laftet korskirke, men uten panel utvendig og innvendig. Kirken hadde tårn ved vestinngangen, istedenfor over krysset som i dag. Den skal ha hatt små vinduer, og noe sakristi kjennes ikke.
Kirken flyttes
Det gamle kirkestedet var i utkanten av sognet, og på midten av 1800-tallet ble tanken om å flytte kirken luftet ved flere anledninger. Vedtaket ble gjort i 1858, og i 1860 ble kirken flyttet med gjeninnvielse den 17. oktober. I den forbindelse var det nødvendig å bytte ut endel av tømmeret, og kirken fikk etterhvert panel utvendig og innvendig. Den fikk også sentraltårn, og i kirkerommet er en kraftig midtsøyle som bærer tårnet. Kirken har kor i østre korsarm og sakristi i forlengelsen. I vest er det våpenhus. Kirken har ifølge Kirkesøk 230 sitteplasser. Ifølge NAF Ruteplanlegger er det satt opp en minnestein nær det gamle kirkestedet.
Inventar
Det later til at noe av inventaret ble overtatt fra stavkirken. Kirken fikk imidlertid nytt alterbord i 1851, mens altertavlen ble laget av Olav K. Rudi i 1944. Tavlen viser korsfestelsen, og over bildet finner vi en variant av Jesu siste ord på korset: «Det er fullført» (jf. Joh. 19, 30). Prekestolen i renessansestil er fra 1702. Døpefonten ble laget av Thomas Blix rundt år 1700. Døpefatet er fra 1725, og det finnes alterkalker fra 1700-tallet. Kirkens ene klokke ble støpt i 1894. Orgelet har 12 stemmer og ble laget ved Norsk orgel- og harmoniumfabrikk i 1965. Flere inventargjenstander — også fra stavkirken — er omtalt i jubileumsboken.
Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. På denne er et bårehus fra 1985, et redskapshus/servicebygg og en liten redskapsbod. Etter etterlatenskaper å dømme beiter det dyr her. Ved inngangen til kirkegården i nord er en portal med overbygg, slik det er vanlig i Valdres. Kirken har underlig nok ikke eget oppslag i «Norges kirker».
Bakgrunn, kirkebygg
Sørum kirke i Gran kommune ligger i Bjoneroa, på vestisiden av Randsfjorden, på grunn gitt av Anders Olsen Sørum. Ikke langt unna går det ferge over til østsiden. Vi har å gjøre med en enskipet laftet langkirke tegnet av Jacob Wilhelm Nordan. Grunnstein ble nedlagt den 22. oktober 1860, og kirken ble innviet av prosten den 25. september 1861. Kirken har 280 sitteplasser og ble i begynnelsen titulert som kapell. Kirken er bordkledd og hvitmalt utvendig og har malte tømmervegger innvendig. Tømmeret ble gitt og byggearbeidet ledet av Lars Jacobsen Hvinden. I begynnelsen hadde kirken bare ett sakristi, men i 1930-årene ble det laget ny sakristidel med to rom og bårerom under. Kirken er også utbedret og utvidet ved andre anledninger, ikke minst i 1960 samt på 2000-tallet.
Interiør og inventar
En del av utsmykningen er utført av bygdesmeden Mons L. Holmen fra Bjonskogen (1825-1896), som også laget dørlås og nøkkel og smidde spiker til kirken. I begynnelsen stod det et hvitmalt trekors på alteret. Så overtok kirken altertavlen fra Grinakerkirken, som ble revet i 1866. Tavlen er fra begynnelsen av 1700-tallet og har bilder av nattverden og korsfestelsen og figurer av Moses og Aron samt et par engler. En innskrift på tavlen lyder: «Skjænket av Sogneprest H. Vangensten og hustru Nelly f. Langaard Anno 1910». Tavlen ble restaurert i 1966. I 1978 ble toppstykket (en kristusfigur) funnet på orgelet i Tingelstad nye kirke for så å bli satt på tavlen.
Døpefonten ble byttet ut etter en bispevisitas i 1981. Jubileumsheftet vet å fortelle av fonten ble tegnet og laget av Odd Veierød som «tro kopi av prekestolen i form og farver». Etter det jeg kan se, er det prekestolens åttekantede fot og den nedre delen av den sekskantede «tønnen» (selve stolen) som er kopiert inn i døpefonten. Det gamle døpefatet i messing brukes sammen med fonten, som ble vigslet den 19. juni 1983. Veierød har også laget et par brudestoler etter modell av eldre stoler samt pusset opp fire gamle.
Kirken fikk sitt første orgel (5 stemmer) fra Olsen & Jørgensen i 1898. Dette ble byttet ut i 1979 med et pipeorgel fra orgelbygger Eystein Gangfløt. Det gamle orgelet, som anses som antikvarisk, skal ifølge jubileumsheftet være lagret på Gran rådhus. I forbindelse med utskiftingen av orgelet fikk galleriet nytt gulv og ny himling.
De to kirkeklokkene er like gamle som kirken. De kommer fra Anders O. Holte på Toten. Jubileumsheftet forteller ellers at piano ble innkjøpt til kirken til jul 1985. Videre omtales innkjøp av nye messehagler på 1980-tallet samt korvirksomhet.
Kirkegård
Det skal ha blitt arbeidet mye med kirkegården, som omgir kirken, fra 1960-tallet av. På den inngjerdede kirkegården står blant annet et krigsminnesmerke.
Kilder og videre lesning:
Helge Haukeli, Berit Solstad og Emma Hammer (red.): Sørum kirke 150 år, 1861–2011 (Bjoneroa menighetsråd, 2011)
Sørum kirke 1861–1986 (Sørum menighetsråd og Gran kommune)
Bakgrunn
Ved Tisleidalen på Golsfjellet kom det gravplass før det kom kirke. Kirkegården her har vært i bruk siden 1949, etter at tomten ble gitt som gave i 1943. Det ble så gitt tillatelse til å reise et kapell på denne «hjelpekirkegården». Kapellet ble tegnet av Karl Stenersen, bygget i 1957 og innviet i 1958. DByggget tituleres i dag som kirke.
Kirkebygg
Kirken har rektangulært skip og smalere, rett avsluttet kor. Det er sakristi på nordsiden av koret og dåpsventerom (dåpssakristi) på sørsiden. Som tårn fungerer en takrytter nær den vestlige enden av skipet, og det er våpenhus i vest. Antallet sitteplasser er 130. Orienteringen er omtrent fra vest-sørvest til øst-nordøst.
Interiør og inventar
Innvendig fargebruk er fastsatt av malermester Ivar Bakken fra Fagernes. Et bilde på Kirkesøk viser et alterkors, og på fondveggen bak det som fungerer som altertavle, en figur av Jesus som menneske og stigen som fører opp til himmelen. Den er laget av Gunnar Haukebø. Døpefonten, som er skåret av Olav Rudi, er formet som et kornnek. Prekestolen er skåret av Olav Belgum og malt av Ivar Bakken. Orgelet er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og kirkeklokken fra Olsen Nauen. «Norges kirker» har mer detaljerte beskrivelser av bygg, inventar og omgivelser.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av et brunbeiset stakittgjerde, og det er kirkegård på sørsiden. Valdrestradisjonen tro er det et portaloverbygg ved inngangen til kirkegård mot kirken.
Det skal etter tradisjonen ha eksistert et annet kapell i nærheten ved Gjølmyr, uten at konkrete spor er funnet. Også på Revling i Vestringsbygda sies det å ha vært kirke en gang.
Bakgrunn
Totenviken kirke er den sørligste kirken på Toten. Ikke langt sør for her krysser man kommunegrensen til Feiring og Eidsvoll. I Totenviken (eller Totenvika) begynte det med gravplass før det ble kapell og kirke, og det skal ha vært flere gravplasser i området.
Ifølge lokal tradisjon skal det ha eksistert en gravplass på Boksrud i katolsk tid, men det later ikke til å finnes rester etter den. På 1800-tallet var det privat gravplass på Vang. Denne er i ferd med å forsvinne, men med lokalkunnskap kan man identifisere den ved siden av en gårdsvei. På 1860-tallet ble det aktuelt å utvide gravplassen ved Balke kirke, som området sognet til. Dette førte til opprettelsen av dagens kirkegård, som også ligger på grunn fra Vang-gårdene. Kirkegården ble innviet den 30. september 1864, og første begravelse fant sted i 1865, et årstall som er hugget inn i kirkegårdsmuren (på utsiden, sør for kirken). Kirkegården ble tilplantet med trær som stod til 1990-årene, da de ble byttet ut, og den ble utvidet på 1950-tallet. Urnelund ble vedtatt opprettet i 1980, etter at det hadde vært på tale siden 1945.
Kirkebygg
På 1880-tallet var det interesse for å få oppført egen kirke på stedet. Innsamlingsaksjoner startet, og det ble arbeidet med å skaffe tegninger. Det virker som om bygging (til dels basert på tegninger av eksisterende kirker) og finansiering kom til litt etter litt, og bygget var nærmest klart da formelle tegninger ble utarbeidet av Peter Kjølseth og levert til departementet. Totenviken (eller bare Viken) kapell ble innviet den 25. november 1896. Et gammelt bilde i jubileumsboken om kirken viser et kapell der tårnet er ganske forskjellig fra dagens. Øvre del er av tre, og det har et spisst spir omgitt av fire fialer (hjørnespir).
Galleri kom til senere og stod klart i 1901. Etterhvert viste det seg at tårnkonstruksjonen ikke var god. I 1922–23 ble nytt tårn oppført (med årstallet 1922 på vindfløyen), og kirkebygget ble forlenget østover (eller nordøstover) med dagens kor, som ble omgitt av prestesakristi og dåpssakristi. Gjenåpning fant sted 14. september 1923, og vi har å gjøre med en langkirke i pusset tegl: rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor omgitt av sakristier og altså tårn med våpenhus i tårnfoten. Antallet sitteplasser er rundt 400. Kirken er senere restaurert i 1966-67. Orienteringen er fra sør-sørvest til nord-nordøst.
Inventar
Som altertavle har kirken et freskomaleri på korets fondvegg og over det tre vinduer med glassmalerier, alt utført av Xan Krohn i 1925–26. Fresken viser nattverden, og glassmaleriene bærer tittelen «Jesus velsigner de små barn». Korbuen ble dekorert av Maria Vigeland på 1950-tallet etter noen års forsinkelser. Dekorasjonene følger opp nattverdsmotivene med korn på venstre side og vin på høyre side.
Prekestolen har fyllinger uten bilder. Den har samme farger og dekorasjonsmønster som alteret. Døpefonten er åttekantet kalkformet og laget av sement.
Dagens orgel (på vestgalleriet) er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Det var ferdig installert rundt utløpet av 1983 og ble innviet den 17. juni 1984. Kirkeklokken er fra 1895, fra Olsen & Søn (nå Olsen Nauen).
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er som antydet (for det meste) inngjerdet med steingjerde. I 1938 ble det oppført gravkjeller (bårerom) øst for det som nå er parkeringen ned mot riksvei 33 (nord for kirken). Dagens bårehus ble tatt i bruk i 1965 og ble tegnet av T. Breland. Det ligger på sørsiden av parkeringsplassen, der man går opp til kirken. På kirkegården står også et par uthus.
Et par interiørbilder er å finne på Svein Monsens nettsted.
Kilder og videre lesning:
Arne Herje (red.): Totenviken kirke 1896–1996 (Totenvika, 1996)
Bakgrunn
Ulnes kirke i Nord-Aurdal har en usedvanlig flott beliggenhet, selv for et land som Norge med sine mange fine kirkesteder. Den ligger på en høyde over Strondafjorden, like ved der Ulnes bru krysser fjorden, ikke mange kilometer fra grensen til Vestre Slidre. Det er flott utsikt fra kirkestedet, og kirken er synlig fra omtrent alle kanter, både i dalbunnen og fra høydedragene omkring.
Det var åpenbart relativt tett bosetning i området i bronse- og jernalderen. Ifølge en bok om kirken fra 1980 er det en rekke stedsnavn med henvisninger til førkristne hov i området, men det er usikkert om det var et slikt i Ulnes. Hos Snorre fortelles det at Olav den hellige kristnet Valdres i 1023, men vi vet ikke om noen eldre kirke i Ulnes enn dagens.
Kirkebygg
Kirken har en blanding av romanske og gotiske stiltrekk (mest av det siste) og har tradisjonelt vært ansett for å stamme fra rundt 1250. Det ble feiret 750-årsjubileum i 1995, og vi finner kong Haralds navnetrekk på en stein utenfor kirkegårdsporten i den anledning. Prøver av treverket i taket over koret tyder på at trærme ble felt rundt 1265, og man regner nå kirken for å være fra da eller like etterpå. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1307, da en gård ble testamentert til kirken.
Vi har å gjøre med en langkirke i stein (kistemur med bruddstein, kvadersteiner i hjørner og portaler) med rundt 220 plasser. Som andre middelalderkirker har den settt gode og dårlige tider. I utgangspunktet har kirken rekatangulært skip og mindre, rett avsluttet kor, orientert som vanlig fra vest til øst og med forskjellige påbygg gjennom tidene. Det er en takrytter omtrent midt over skipet, med årstallet 1735 på vindfløyen i spiret. Kirken skal imidlertid ha hatt takrytter også før dette. Kirken forfalt, og i 1675 var det planer om å erstatte den med en tømmerkirke, men det skjedde aldri. Litt før 1720 ble kirken tatt ut av vanlig bruk, og i en berømt skildring fra en reise i 1733-34 beskrev biskop Peder Hersleb kirken «som en stenhob». Prosten ville i 1734 vrake den til fordel for nærliggende Svenes kirke, men allmuen protesterte, og Ulneskirken ble satt i stand like etterpå. Det sies at skipet ble noe bredere enn før ved denne anledning. Kirken ble ombygget i 1891–94 og fikk da våpenhus i vestenden og et sakristi i øst. I 1950-årene fikk kirken nytt våpenhus og sakristi, denne gangen tegnet av Hans Magnus (byggmester: Lars M. Wiknes), begge av bindingsverk. Det ble installert toalettanlegg i våpenhuset i 1977.
Interiør og inventar
Som man kan forvente av en slik kirke, er koret relativt dypt, slik at alteret kommer et stykke unna menigheten. Innerveggene i skipet og koret ble dekorert med malerier på slutten av 1700-tallet, antageligvis av Ola Hermundsson Berge. Disse ble senere (trolig på 1840-tallet) overmalt. I 1953–54 ble dekorasjonene restaurert under ledelse av Hans Magnus. (Da fjernet man også en søyle under tårnkonstruksjonen av samme type som fortsatt finnes i Slidredomen.)
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 2.5.
Kirkens alder tatt i betraktning er det ikke all verden vi finner av middelalderinventar her. Først og fremst dreier det seg om et døpefontlokk (mens den opprinnelige døpefonten — som trolig var av kleberstein — er borte). I en monter i våpenhuset finner vi dessuten en kvinnefigur fra overgangen mellom 1200- og 1300-tallet. Den omtales gjerne som Mariafiguren med hånd bak øret, og hånden tilhører trolig Elisabet, som hilser Maria med omfavnelse. Figuren kan komme fra et alterskap. I monteren er også en dørring fra middelalderen, trolig fra vestdøren. En av klokkene skal også være fra middeladeren (trolig 1200-tallet). I Universitetes oldsaksamling finnes et antemensale herfra som avbilder St. Margareta, St. Peter, St. Paulus og St. Sunniva.
Det er to døpefonter i kirken, begge dåpsengler, altså englefigurer som bærer kummen. Den eldste står i skipets nordøstre hjørne og er i tre. Engelen holder en trebolle og har en innskrift som omtaler giverne, Engebret Gudbrandsen og Marit Eivindsdotter fra Øvre Ulnes. Den andre (1866) er i gips og er laget og gitt av billedhuggeren Ole Fladager, som var fra Ulnes og døde i Roma. Den står ved siden av prekestolen, til venstre under korbuen.
Altertavlen ble skåret av Anders Pedersen Rye i 1850 og malt av broren, Halvor Pedersen Rye. Nederst ser vi nattverden flankert av Aron og Moses. Over dette er det største feltet med korsfestelsen med Maria og Johannes. Under korset ser vi et kranium og knokler som symboliserer Adams grav, samt en slange med eple i kjeften, og på sidene ser vi de fire evangelistene. Videre oppover følger Maria med barnet og øverst den oppstandne Kristus på jordkloden. Figurene er holdt i en ganske naïv stil.
Prekestolen er fra første halvdel av 1700-tallet, ifølge Norges kirker, som sier at den ble omtalt som ny i en besiktigelse i 1740. Den skal ha avløst en annen prekestol som ble omtalt som «heel skrøbelig» i 1686. Likevel daterer flere kilder dagens stol til ca 1600. En misforståelse? Uansett: Stolen har åttekantet grunnform og himling og står rett utenfor korbuen på venstre side med oppgang fra koret. Prekestol og himling lå på loftet og ble restaurert av Ola Seter i 1953-54.
Orgelet er opprinnelig bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963 (op. 238). Det ble restaurert og utvidet av Espen Selbæk i 2014, jf. denne spesifikasjonen. Den ene kirkeklokken er som nevnt fra middelalderen. Den andre ble støpt av Knud G. Schmidt i Christiania i 1834. Annet inventar kunne nevnes, men den som er interessert, får gå til kildene.
Mot orgelgalleriet. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården sies å ha beholdt sin middelalderform til rundt 1905. Den er fylt opp og terassert med forstøtningsmurer her og der. Ved inngangen til kirkegården er det et portoverbygg som trolig er fra 1730-årene, slik det gjerne er ved kirkene i Valdres. Det stod en støpul på kirkegården fra ca. 1665 (da tårnet var skrøpelig) til kirken ble satt i stand i 1730-årene. Sørøst for kirken står et bårehus fra 1937 som er delvis nedgravd i bakken. Vest for kirken er et lite bygg som ifølge «Norges kirker» er utedo, og like innenfor kirkeporten i øst står et redskapsskjul. I tillegg til nevnte jubileumsstein fra 1995 er det nordøst for kirken en minnestein over kommandersersjant Johan Andersen Bohagen og hans våpenbrødre fra bygda, som deltok i napoleonskrigene.
