Bakgrunn
Lesja kirke er et pilegrimsmål for alle med interesse for akantusskurd. Her finner vi Jakob Klukstads mest overdådige altertavle, og da spiller det liten rolle om enkelte forståsegpåere synes det blir nesten for mye av det gode og fremhever Klukstads altertavle i Kors kirke i stedet. Underlig nok er ingen av de to tavlene omtalt i boken «Våre altertavler» (Den Norske Samlaget, 1995).
Tidligere kirke
Før dagens kirke ble bygget, lå kirkestedet nærmere Lågen (da: Lesjavatnet; vannstanden var høyere enn i dag), på et sted der det var hov i førkristen tid. Prestegården, som ligger mellom det gamle og nye kirkestedet, bærer da også Hov-navnet. En bautastein (fra 1964) på det gamle kirkestedet minner om både hovet og den gamle kirken, som skal ha blitt oppført på 1000-tallet (dersom det dreier seg om ett og samme bygg). Gamlekirken (Hofskyrkja) var en stavkirke som trolig ble utvidet til korskirke og fikk nytt tårn (ved Werner Olsen) i 1653. Litteraturen følger denne kirken gjennom reparasjoner og besiktigelser, men viktigst i vår sammenheng er at nevnte Klukstad skar prekestol til kirken i 1742–45, og den er siden overført til dagens kirke. Som inspirasjonskilder for stolen regnes Lars Borgs prekestoler i Ringebu og Sør-Fron. Prekestolen ble malt av Klukstads sønn Erlend i 1783. Også den gamle prekestolen (fra 1600-tallet) er overført til dagens kirke. Den henger i et hjørne i søndre tverrskip. Altertavlen i gamlekirken ble for øvrig staffert (altså malt) av Peder Johnsen i 1677, som også utførte lignende arbeid i Vågå kirke på den tiden. På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av almuen. Det gamle kirkestedet hadde vasstrukken grunn og var dessuten noe vindutsatt, så det ble besluttet å bygge ny kirke på et nytt sted ikke lenge etter at Klukstad hadde laget prekestolen. Valget falt på Klukstadhaugen, like ved den gamle kongeveien. Siden er hovedveien flyttet lenger opp, og det har faktisk — i 1865 til 1895 — vært vurdert å flytte kirkestedet på nytt.
Dagens kirke
Dagens Lesja kirke ble oppført av byggmester Ola Fredriksson (ca. 1711–69) fra Nistugu på Sør-Hole i 1749 og innviet under biskopens visitas i 1750. Det er en laftet korskirke med tårn over krysset, kor i østre korsarm og sakristi(er) i korlengelsen av koret. Det er gallerier i vest og nord, og kirken har 300 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Dagens våpenhus i vest er oppført til jubileet i 2000, etter at man hadde revet det gamle våpenhuset i 1929 og erstattet det med et mye mindre. Kirken er malt innvendig og bordkledd utvendig. I tillegg til nevnte prekestol skar Klukstad altertavlen og korskillet, og han dekorerte kirkebenkene. Klukstad fikk betalt for altertavlen først i 1766, så vi antar at den tok nok en stund å fullføre. (I mellomtiden hadde Klukstad laget inventarene til kirkene i Skjåk og Heidal.)
Kirken var umalt på 1700-tallet, slik at Klukstads inventar virkelig ble fremhevet. På 1800-tallet var det flere reparasjoner, blant annet av tårnet, og det var til tider stor strid. En stund var det også snakk om å flytte kirken — eller snarere bygge ny kirke på nytt sted — men det skjedde altså ikke. Restaureringen i 1902–03 (ledet av byggmester Eirik Sylte fra Tresfjord) omtales i jubileumsboken som den store kirkeplyndringen. Da ble originalinteriøret ødelagt: Korskranken, de opprinnelige kirkebenkene og de smårutete blyglassvinduene forsvant. Utvendig ble kirken hvitmalt. Dette skapte stor misnøye, og på 1920-tallet ble kirken restaurert, i begynnelsen under ledelse av Heinrich Jürgensen, senere fullført av byggmester Chr. Ødegård fra Lesja. Fra denne restaureringen stammer Ragnvald Einbus arbeider i kirken. Kirkebenkene ble byttet ut med benker som lignet mer på de opprinnelige, og Einbu malte dem med blå hovedfarge og dekor basert på en overlevert benkebrystning som var blitt malt av Klukstad. Originalen er i dag å finne i våpenhuset. Einbu malte også takdekorasjonene i koret. Det dreier seg om fire skråstilte felt og et kvadratisk felt i midten. Feltet i øst, som er det menigheten ser der den sitter, viser Jesu dåp. I nord ser vi Emmausvandrerne, i sør flukten til Egypt og i vest hyrdene på marken. Kvadratfeltet er mer dekorasjonsmaling, med kors, sol/stjerne og to basunengler. Kirken fikk tilbake sin mørkebrune farge. Også etter dette er kirken blitt pusset opp, ikke minst på 1990-tallet, da omfattende arbeider ble utført og kirken oppgradert også teknisk og brannsikkerhetsmessig. Og så fikk kirken altså et våpenhus som ligger nær det opprinnelige.
Inventar
La oss se på altertavlen. I tillegg til at den er flott og overdådig, skiller detaljene i billedprogrammet seg litt fra det vanlige skjemaet. Det gjelder plassering mer enn innhold. I midtfeltet nederst ser vi nattverden, flankert av Moses med lovtavlene (til venstre) og Aron med røkelseskar. I det store sentralfeltet over dette står imidlertid evangelistene, som vanligvis er plassert ute på kantene når de forekommer på altertavler. Dermed er korsfestelsen, som vi vanligvis finner her, flyttet et hakk videre oppover. På venstre side av evangelistene er en scene som skildrer Jesus i bønn i Getsemane og disiplene som ikke klarer å holde seg våkne, og i scenen på høyre side blir Jesus pågrepet i hagen samme kveld. Foruten selve pågripelsen ser vi også disippelen som hugger øret av yppersteprestens tjener (Matt. 26, 51, Mark. 14, 47, Luk. 22, 50, Joh. 18, 10), og den unge mannen som flykter naken bort etter at han har kommet seg ut av linkledet som soldatene grep fatt i (Mark. 14, 51–52). Fra spikermerkene på Jesu armer og ben strømmer blodet ut i 3D-format (ukjent materiale for undertegnede; det henger ut fra tavlen). Jesus er flankert av Maria og Johannes, og på hver side ser vi de to røverne. Øverst troner den oppstande Kristus. Klukstad var kjent for å lese Bibelen og skape figurene etter eget hode snarere enn å kopiere kjente forbilder. Krillskurden som omgir disse billedfremstillingene, er noe av det frodigste i sitt slag, og dybden er hele 30 cm. Med seg i arbeidet hadde Klukstad Sylfest Skrinde, som antas å ha skåret enkelte detaljer, som en baldakin med bladverk foran nattverdsscenen.
Klukstad skar altså også korskillet til Lesjakirken, der to løver bærer Frederik Vs monogram og en krone. Arbeidet ble betalt i 1764, et årstall som er gjengitt blant teksten under løvene. Originalen ble kastet ut ved oppussingen på begynnelsen av 1900-tallet, og undertegnede vet ikke om det som er i kirken nå, er en rekonstruksjon. Ifølge Kunsthistorie.com dreier det seg om Kristian Vs monogram, men han døde i 1699. De to monogrammene er for øvrig ikke så lette å skille fra hverandre. (De kan sammenlignes her: Frederik V, Kristian V.)
Omtalen av døpefonten i litteraturen er noe forvirrende. Ifølge kommunen og kirkelig fellesråd er døpefonten fra 1250-tallet. De samme sies et annet sted, men så sies det i neste setning at døpefonten (menes kummen?) ble støpt av Nikolai Løvberg på Nestande gård i Lesja i 1767. Fonten ser ut til å være av tre, og Oddbjørn Sørmoen skriver i bind 2 av verket «Kirker i Norge» at bemalte felt, figurfremstilling, valg av klær og måten vegetasjonen er malt på, har klare 1700-tallstrekk.
Kirkens første orgel ble etterhvert byttet ut med et harmonium. I 1931 ble det installert et pipeorgel fra Brødrene Torkildsen. Det var i bruk til det ble avløst av dagens orgel på vestgalleriet, bygget av Robert Gustavsson i 1984. Utsmykningen stammer fra det tidligere orgelet og er utført av Ragnvald Einbu.
De to kirkeklokkene er fra Nikolai Løvberg, fra 1752 og 1767. Kirken har ellers noe gammelt kirkesølv og kirketekstiler fra forskjellige tider. I 1952 fikk kirken som gave en bibel trykt i 1633 som har tilhørt Jakob Klukstad. Denne ble stjålet ved et innbrudd i 1978 og er så vidt jeg vet, ikke kommet til rette. I koret står et prosesjonskors som er tegnet av Borgny Svalastog og skåret av Dag Mømb. Videre finnes det to brudestoler laget av Gunnar Norderhus (1937) og to laget av Sigurd Skarphol (1967). Ellers kunne man nevne klokkerstol, benkestol og mye annet.
Kirkegård
På kirkegården som omgir kirken, er det en rekke gamle gravminner, og Jakob Klukstad, som døde i 1773, har et gravminne i kleberstein like ved kirkeveggen. I tillegg har han et minnesmerke utenfor kirkegårdsmuren på nordsiden. For turistbesøk er det felles billett med Lesja Bygdatun, som ligger like ved.
Kilder og videre lesning:
- Olav Lia (red.): Lesja kyrkje 1750–2000 (Lesja Sokneråd ved Skriftnemnda Snøhetta forlag, 1999)
- Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 66–71
- Kunsthistorie.com
- Lokalhistorie.no
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 606
- Kirkesøk
- Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet/Mittet & Co, 1950), annet bind, ennet halvbind (= bind 3), s. 269–286 (om Jakob Klukstad)
Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden
