Stikkord: Lars

Styrvoll kirke

Styrvoll kirke

Bakgrunn
Styrvoll kirke i Lardal (innlemmet i Larvik kommune i 2018) er en liten steinkirke (bare 100 plasser) fra midten av 1100-tallet. Sognet er første gang nevnt i 1385, og kirken var i sin tid viet til den hellige Laurentius. Etter reformasjonen var den anneks til Svarstad. Etter en årrekke i grevens eie ble kirken solgt til lokale bønder i 1766. Kommunen overtok i 1867. I 1870-årene ble kirken reparert. Takkonstruksjonen ble fornyet og fikk dagens vinkel (tidligere var den som for våpenhuset), og dagens takrytter er fra samme anledning. Senere er kirken restaurert frem mot 800-årsjubileet i 1975.

Styrvoll kirke

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en langkirke med rektangulært skip og et kor som er nesten kvadratisk og tilsynelatende rett avsluttet. Innvendig fremstår det imidlertid som apsidalt avsluttet. Det er en takrytter i tre på midten av skipet, og i vest er et våpenhus i tre. Døren der er åpenbart malt i de senere år, kanskje i forbindelse med at kirken ble sprøytemalt sommeren 2009? Resultatet av dette ses også på taksteinen på våpenhuset. Kirkens orientering fra fra vest-nordvest til øst-sørøst, men for enkelhets skyld regner vi den som vest–øst.

Interiør og inventar
Korhimlingen og dekoren i korbuen er fra 1600-tallet, og galleriet skal være fra 1800-tallet. Det dekker både vestveggen og nordveggen. Koråpningen er rundbuet.

Selve alteret er av stein og antas å være meget gammelt. Altertavlen i jarlsbergrenessanse har tre etasjer med rader av bilder med bibelmotiver under buefelt. Tavlen er datert 1734, men antas å være noe eldre (DIS Norge sier ca. 1665, men det er ukjent for oss hva det bygger på). Det er mulig at bildene er noe yngre enn selve tavlen. Prekestolen er i skipets sørøstre hjørne og er fra 1600-tallet, også den i renessansestil. Til døpefonten av tre hører et timnfat. Et Jørgensen-orgel fra 1925 ble i 1975 avløst av et Junker-orgel. Av de to kirkeklokkene er én støpt av Anders Riise i 1825, mens den andre er omstøpt av O. Olsen & Søn i 1875 av en klokke fra før 1700. Det finnes kirkesølv fra 1700-tallet og lysestaker fra slutten av 1600-tallet.

Gravkors

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. I 1870-årene ble det dessuten kjøpt inn et jordstykke på tre mål til kirkegård på nedsiden av det som da var hovedveien, fra nabogården Søndre Eide. Enkelte gamle støpejernsgravminner er stilt opp mot kirkeveggen, og noen jernkors fra 1800-tallet og andre fine gramonumenter stilt opp mot kirkegårdsmuren. Ved parkeringsplassen står et bårehus. En kirkestall som ble oppført ca. 1887, er siden revet.

Gravsteiner langs kirkegårdsgjerdet

Kilder og videre lesning:

Styrvoll kirke

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lørenskog kirke

Lørenskog kirke

Bakgrunn
Mye av Lørenskog består av upersonlig forstadsbebyggelse fra etterkrigstiden, så det kan komme som noe av en lettelse å oppdage at kommunen også har en middelalderkirke — noe vi egentlig burde forvente tatt i betraktning hvor lenge det har vært bosetning her. Kirken ligger langs Gamleveien, et stykke øst for Triaden-senteret. Kirkebakken og omgivelsene ligger der som en fredelig plett i åpent landskap litt unna kjøpesentre og blokkbebyggelse.

Lørenskog kirke
Mot vestportalen
Sørvendt kordør
Vindfløy

Kirkebygg
Kirken og dens historie er inngående skildret i Norges kirker. Her skal vi nøye oss med en skisse. Kirken er opprinnelig i stein og antas å være bygget mellom 1150 og 1250, like øst for en olavskilde som var kjent for undergjørende vann. Skipet er rektangulært og koret — som er smalere og lavere — er nesten kvadratisk. Kirken er nødvendigvis restaurert en rekke ganger. Den ble solgt på auksjon i 1723 (sammen med Skedsmo kirke, som den var anneks til etter reformasjonen og frem til Lørenskog prestegjeld ble opprettet i 1948) og videre til kommunen i 1856. På vindfløyen i tårnet står årstallet 1861, men det sies at tårnet, som er i tre (bindingsverk), stod klart først i 1864. Sakristiet på nordsiden av koret er fra 1946. Det avløste to tresakristier fra 1895, som igjen avløste et mursakristi fra 1694. Kirken har 140 plasser.

Interiør og inventar
Interiøret ble pusset opp i 1935, og gammelt inventar ble restaurert av Finn Krafft. Interiøret ble videre pusset opp i 1956 under ledelse av Thomas Tostrup. Av eldre inventar kan nevnes en Laurentius-statue (kirken var viet til Laurentius i middelalderen), en votivtalve fra 1647 og prekestolen i renessanse. Sistnevnte ser ut til å være fra 1658, men evangelistfeltene sies i «Norges kirker» å være «muligens fra slutten av 1600-årene». Det er ellers en klokkerbenk i koret, nord for korbuen.

Alteret står mot østmuren, men altertavlen (o.l.) har vært skiftet ut noen ganger. En baldakintavle med nattverdsbilde er omtalt på 1600-tallet. En periode stod en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue på alteret. Den ble i 1935 erstattet med nevnte votivtavle, som siden er hengt nord for korbuen. Den skal ha blitt erstattet med en altertavle i form av glassmosaikk utført av Borgar Hauglid i 1962. Dreier det seg om det krusifikset som står på alteret? Vinduet i korets fondvegg hadde tidligere et glassmaleri av den gode hyrde laget av Enevold Thømt, men det ble i 1956 skiftet ut med mattglass. Hauglid laget forøvrig glassmalerier i form av åtte apostelbilder til to andre vinduer i kirken i 1947 (se her og her). Døpefonten er i furu, og dåpsfatet av messing er ifølge kirkeleksikonet fra 1666.

I 1862 overtok kirken et åtte stemmers orgel etter Skedsmo kirke fra 1828. Dette ble sendt til Norsk Folkemuseum i 1902 da kirken fikk nytt orgel, som ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1933. Ting tyder på at kirken en periode hadde et digitalt orgel. Ihvertfall er det ingen orgelpiper på vestgalleriet på et bilde hos Wikimedia Commons fra 2008. I 2020 fikk imidlertid kirken et nytt orgel bygget av Ryde & Berg. De to kirkeklokkene er fra 1874 og 1919.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården som omgir kirken, er kommunens eneste. Det er felt for kistegraver og urnenedsettelser samt tilrettelagte felt for muslimer og buddhister. Nedi bakken står et murt gravkapell fra 1923. Det har et alterbilde av Henrik Sørensen.

Høsten 2009 meldte lokalavisen om redusert aktivitet i kirken pga. dårlig økonomi. Det kan se ut til at et lite mindretall av gudstjenestene i sognet (som er felles med Fjellhamar) foregår i Lørenskog kirke.

Gravkapell
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hakadal kirke

Hakadal kirke

Bakgrunn
For å komme til Hakadal kirke tar man Gamleveien, som går på østsiden av elven, istedenfor Hadelandsveien (riksvei 4), som går på vestsiden. Kirken ligger i et område der det finnes gravhauger fra jernalderen.

Dagens kirke avløste en middelalderkirke som var viet til St. Laurentius, som det finnes en utskåret treskulputur av i kirken. Denne kirken ble ifølge Norges kirker trolig nedlagt på 1500-tallet, og Jens Nilssøn beskrev den i sin visitasbok fra 1598 som et øde kapell. Befolkningen i Hakadal gikk dramatisk tilbake etter Svartedauen, og de fleste gjenlevende flyttet til steder med bedre jord. Det var visstnok bare én gård igjen i Hakadal utpå 1400-tallet: Negarn Kirkeby. Først med jernverket ble det fart på sakene igjen.

Kirkebygg
Ser man på dagens kirke, er det åpenbart at den har vært bygget på. Selve skipet er i to deler. Den bredeste delen, nærmest tårnet, er påfallende kort. Den eldste delen av kirken later til å være den smaleste delen av skipet og det enda smalere koret. Da kirken ble bygget, rundt 1610, var det ikke tårn, men et våpenhus vest for skipet. Det skjedde flere endringer, og skipet ble forlenget vestover i 1732. Altertavlen skal være fra denne tiden. Tårnet kom til i 1849, og dette årstallet er å finne på vindfløyen i spiret. Det er et sakristi på nordsiden av koret.

Kirken ble omfattende restaurert i 1955 etter planer av Arnstein Arneberg. Det ble blant annet gjort om på korbue, altertavle og sakristi, og interiøret ble fargerestaurert. Dette er dokumentert i jubileumsboken (se nedenfor). Kirken er også pusset opp noe til 400-årsjubileet. Den har ifølge Kirkesøk 180 plasser.

Inventar
Sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont ser ut til å være skåret av Johan Jørgen Schram. Arbeidet er gjort i perioden 1723-1732, før kirken ble gjeninnviet den 30. desember 1732. Alt dette er utsmykket med akantus. Altertavlen har også en rekke utskårne figurer, og det har vært innvendt at Schram var langt dyktigere til å skjære akantus enn han var til figurskjæring. (Samme anklage har med en viss rett vært rettet mot en rekke andre norske bygdekunstnere.) Mellom akantusvingene har altertavlen en kalvariegruppe, og øverst troner den seirende Kristus omgitt av to engler med palmegren. I 1827 ble kalvariegruppen erstattet med et maleri av Maria og barnet, men den ble gjeninnsatt og tavlen fargerestaurert ved restaureringen på 50-tallet. Maleriet henger nå i skipet. Altertavlen ble restaurert (forgyllet) da undertegnede besøkte kirken i 2015.

Prekestolen er tønneformet og har frodig akantusutsmykning, også på oppgangen. På en medaljong på stolens forside står: «Hør Herrens ord.» Stolen står i skipets sørøstre hjørne, og den har også himling. Det sies at stolen ble satt på hodet en gang på 1800-tallet, men fikk korrekt plassering igjen ved restaureringen.

Selv om også døpefonten har akantus, fremstår den likevel som lett og vever der den står på sine tre ben. Den har også hatt himling, men den er borte nå. Dåpsfatet er av sølv og er delvis forgylt. Det ble forært til kirken i 1763.

Det antas at kirken har hatt orgel siden ca. 1800, og det sies i «Norges kirker» at det ligger defekte rester av gamle orgler på kirkeloftet. I 1967 fikk kirken et orgel med 15 stemmer (2 manualer, pedal) bygget av Vestre orgel- og pianofabrikk med gjenbruk av fem stemmer. Dette ble i 2015 skiftet ut med et nytt orgel fra Harrison & Harrison, med innvielse 7. juni.

Den ene kirkeklokken ble støpt av Knud Christian Schmidt (Christiania) i 1839. Den andre ble støpt på Toten i 1870, og det skal dreie seg om en matklokke fra Aas gård. Klokkene fikk nytt oppheng i 1991. Mer kune sies om inventaret, men den interesserte henvises til kildene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Nord for kirken står et gravkapell (i bindingsverk) som nå brukes som kirkestue.

I våpenhuset
Kirkerom
Kalvariegruppe
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Orgel
Spillepult
Vindfløy

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Garder kirke

Garder kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Garder i Vestby kommune har vært kirkested siden middelalderen. Kirken var i sin tid viet til Laurentius (Lavrans) og hadde festdag den 6. november. Etter reformasjonen var den anneks til Vestby, og ved kirkeauksjonen i 1723 ble den kjøpt av sognepresten. Så gikk den via flere mellomledd før den endte opp på kommunens hender i 1877. Da gikk det ikke lang tid før kirken ble revet og dagens kirke bygget.

Det har vært flere kirker på stedet gjennom årene. Middelalderkirken vet man ikke all verden om. En madonnafigur fra tidlig 1500-tall herfra er bevart i Oslo bispegård. Det antas at en tømmerkirke ble oppført tidlig på 1600-tallet. Den skal ha lignet på nabokirken Såner og hatt en liten takrytter midt på det rektangulære skipet med saltak, smalere kor i øst og våpenhus i vest. Sakristi (muligens øst for koret) er først omtalt i 1732, og det er mulig at kirken ble ombygget i 1745. Kirken ble kjøpt og materialene gjenbrukt av byggmester Andreas Keitel ved oppføringen av dagens kirke.

Kirkebygg
Garder kirke ble altså oppført av Andreas Keitel i 1881, etter omtrent samme tegninger som han hadde brukt til Oppegård kirke få år tidligere. Garder er imidlertid noe større og har tre vinduer i hver langvegg istedenfor to, og det rett avsluttede koret har både eget vindu og sakristi på både nordsiden og sørsiden (mens Oppegård har sakristi bare på nordsiden), men ikke noe østvindu. Det er altså tårn i vest (høyere enn Oppegårds), med våpenhus i tårnfoten. Kirkens saltak er tekket med skifer. Vindfløyen på spiret bærer årstallet 1881, og kirken har ifølge Kirkesøk 150 sitteplasser. Byggingen gikk relativt raskt: Siste gudstjeneste i gamlekirken var 23. januar 1881, og dagens kirke ble innviet den 20. desember samme år.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og koråpningen er rundbuet. Interiørfargene ble satt av Ulrik Hendriksen i 1939. Korhimlingen har påmalte stjerner. Sidevinduene i koret har glassmalerier. Disse er ikke omtalt i undersøkt litteratur, men motivene ser ut til å være Jesu dåp og Jesus som velsigner barna. (Kirkeleksikonet omtaler glassmalerier som illustrerer Via Dolorosa.)

Den nygotiske altertavlen har et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands altertavle i Tyristrand kirke. Motivet kalles gjerne «Kristus i skyen». Prekestolen står i nordkant av korbuen og har oppgang fra koret. Døpefonten står like ved siden av. Den er av stein og er laget av en svensk steinhugger til innvielsen av kirken. «Norges kirker» omtaler også et senmiddelaldersk dåpsfat fra Tyskland, og døpefonten fra gamlekirken skal være å finne på gården Drømmerud. Ved korets sørvegg står en klokkerbenk.

Ifølge Norsk orgelregister har kirken et Rieger-orgel fra 1900. Dette ble ifølge kirkeleksikonet restaurert av Albert Lang i 1988. De to kirkeklokkene er på alder med kirken. De er støpt i Sheffield (av Vickers & Sons) og ser ut til å være av stål.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. I området øst for kirken ligger en relativt stor samling gravfelt fra jernalderen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden