Stikkord: Laurentius

Sannidal kirke

Sannidal kirke

Bakgrunn, tidligere kirke
Sannidals første kirke var en stavkirke fra ca. år 1200 som var viet til st. Laurentius. Den lå på en liten haug sørvest for den nåværende kirken, og det antas at det en gang var et gudehov på stedet. Kirken er nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1398, der den er kalt Moo (slik stedets bedehus fortsatt er). Jens Nilssøn, som var på visitasreise der i 1588, omtalte den også i sin visitasbok (som «Sannickedal»). Stavkirken hadde tårn (formodentlig takrytter) og svalgang omkring. Noen materialer fra stavkirken ble gjenbrukt i dagens nye kirke. I våpenhuset finnes rester av en stavkirkeportal og en dør med middelalderbeslag. Altertavlen (1640) og prekestolen (1621) er å finne på Folkemuseet på Bygdøy, og klebersteinsdøpefonten (ca. 1200) er fortsatt i bruk, i likhet med en god del gammelt kirkesølv.

Altertavle fra Sannidal
Prekestol fra Sannidal
Adam fra Sannidal
Eva fra Sannidal

På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken i Sannidal og de andre kirkene i nedre Telemark kjøpt av prost Alstrup i Bamble. I 1738 ble kirken videresolgt til tyve lokale bønder. Vedlikeholdet hadde lenge vært forsømt, og etterhvert ble det ikke funnet regningssvarende å flikke på den gamle stavkirken. I 1770 ble den revet og arbeid med ny kirke begynt, selv om formell tillatelse ble gitt først i mai 1772. Kirken stod ferdig allerede den 1. september samme år. I 1774 ble den overdratt til bygdefolket, som forpliktet seg til å vedlikeholde den. Tårnet er fra 1803. I tiden etter 1910 var det snakk om å flytte kirken til et mer sentralt sted, men man slo det fra seg. Kirken er naturligvis pusset opp en rekke ganger, blant annet i 1883, i 1943, i 1951 og til 200-årsjubileet i 1972. I 1943 ble vinduene ført tilbake mot opprinnelig, noe mindre størrelse, og i 1951 ble interiøret fargerestaurert etter planer av Finn Krafft. Ved arbeider med det innvendige taket vinteren 2009–2010 ble det avdekket gamle takdekorasjoner, men det ble besluttet å male over dem.

Sannidal kirke
Sannidal kirke
Kirkegårdsportal
Kirkegård
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Kirkestue
Mo bedehus
Kirkestaller?

Kirkebygg
Sannidal kirke er en laftet korskirke, og den har ifølge kirkeleksikonet rundt 330 sitteplasser. Kirken har utvendig panel, mens tømmeret er synlig inne i kirken. Det er sakristi (fra tiden etter 1814) i øst og tårn (fra 1803) i vest med våpenhus i tårnfoten. Koret er i østre korsarm, og det er gallerier i enden av alle fire korsarmer (til og med i øst). Det kan legges til at forrige inkarnasjon av Kragerø kirke hadde sterke likhetstrekk med Sannidal kirke.

Inventar
Altertavlen er fra 1600-tallet og har et korsfestelsesbilde. Den var tidligere i Kragerø kirke, men ble overført til Sannidal i 1870, da Kragerø fikk ny kirke. Prekestolen sies å være fra begynnelsen av 1800-tallet og ble gitt til kirken i 1840. Døpefonten er fra 1200-tallet og laget av kleberstein, antageligvis fra Gotland.

Kirken fikk sitt første orgel i 1888, et Hollenbach-orgel (7 stemmer, ett manual) som visstnok ble installert av Hollenbach selv. Det ble skiftet ut i 1952 med et 12 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det sies at orgelet ikke er i tilfredsstillende stand, og det er dessuten utsatt for museangrep. Av de to kirkeklokkene er den ene fra middelalderen, mens den andre er støpt i Sem i 1830. (Dette var noen år før det firmaet som nå er kjent som Olsen Nauen Klokkestøperi, ble dannet, men kan vi anta at samme familie stod bak?) Kirken har en Frederik II-bibel fra 1589 og (som nevnt) endel kirkesølv fra 1700-tallet.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Like ved kirken står to krigsminnesmerker: ett fra andre verdenskrig og et annet fra napoleonskrigene. Lenger vest på kirkegården er Kirkestua (oppført 1848–50), som ifølge Wikipedia har vært brukt som skole tidligere, og som i dag huser prestekontor og møterom. På motsatt side av veien ligger Mo bedehus, som brukes til religiøse møter og leies ut til arrangementer. Litt bortenfor Kirkestua ligger et bygg som ser ut til å ha vært kirkestaller, uten at dette bekreftes av undersøkt litteratur. Prestegården (noen hundre meter lenger øst, på den andre siden av E18) ble solgt i 2018 og er altså ikke lenger i OVFs eie. Sannidal bygdetun ligger like borti veien vest for kirken.

225-årsjubileum for Sannidal kirke ble feiret den 7. september 1997. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sauherad kirke

Sauherad kirke

Bakgrunn
Ifølge boken «Kirker i Telemark» er Sauherad kirke fylkets eldste gjenværende kirke. Da opereres det imidlertid med oppføring like før år 1100, og de fleste steder sies det at kirken er fra midten av 1100-tallet — eller kanskje fra omtrent perioden 1150 til 1250. Vi har i alle fall å gjøre med en langkirke i stein fra middelalderen med nyere deler av tre. Kirken ble i sin tid viet til Laurentius (kanskje bedre kjent som Lars eller Lavrans her til lands og en populær helgen i tiden før olavskulten tok av for fullt). Larsok er 10. august, men kirkens innvielsesdag skal ha vært 8. august.

Kirkebygg
Kirken har rektangulært skip, og det rett avsluttede koret er lavere, smalere og kortere. I forlengelsen er et sakristi av tre fra 1848. Kirken hadde ikke tårn (takrytter) i begynnelsen, men det antas at noen små klokker hang oppunder sperreloftet. De to kirkeklokkene ble støpt av Pål Olavson i 1441. Det er mulig (men ikke sikkert) at kirken fikk takrytter ved den anledning. Vi vet at kirken hadde takrytter i 1739. Det året ble kirken reparert og fikk blant annet jerndragere for å holde murene (som før det var sprukket) på plass.

I 1657 brant prestegården, og det antas at også treverket i kirken brant opp ved den anledning. Kirken ble dekorert av Lauritz Petersen i 1709. Taket var tidligere tekket med flis, men fikk steintekke i 1711. Skipet ble forlenget vestover i 1781. I 1830 ble interiøret fornyet ved H.D.F. Linstow. Da forsvant det meste av eldre inventar. Sakristiet kom altså til i 1848, og i 1856 skar Eilef Olsen Bunkholt krusifiks til kirken. Kirken ble restaurert fra ca. 1939 (etter Nes kirke), uten at undertegnede kjenner den nøyaktige progresjonen i dette. Kirken har ifølge Kirkesøk 260 plasser. Den er fredet.

Mot koret
Skipet mot koret. Foto: Frode Inge Helland, Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Interiør og inventar
Kirken er kalket flere ganger både innvendig og innvendig. Noe av kalken har flaket av, slik at Petersens bilder fra 1709 har kommet til syne igjen. Under arbeidet med å avdekke dem har man så på korets vestvegg oppdaget et demonmaleri fra middelalderen som går under betegnelsen Tusen djevlar. Dette skjedde under restaureringsarbeid på slutten av 1940-tallet og utover på 1950-tallet. Kirken har galleri langs skipets vest- og nordvegg. Typisk nok for en middelalderkirke fremstår koret som relativt dypt og adskilt fra skipet med en rundbuet portal. Ved siden av koråpningen er det malt solkors på veggen. Kirkerommet har flat himling, og i kortaket er det malt skyer. Også undersiden av korbuen er dekorert.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Altertavlen er fra 1663 og har mange arkitektoniske elementer som søyler, buer, overliggere og tempelgavl. Motivene i de tre billedillustrasjonene er hentet fra Johannes’ åpenbaring. Den tønneformede prekestolen står til høyre for koråpningen. Den ble tegnet av Linstow og kom på plass i 1830. Døpefonten er også fra Linstows tid. I koret står også en brudebenk som ble malt av Petersen, og en klokkerstol.

Kirken hadde et 8 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel (ett manual og pedal, mekanisk traktur) fra 1904. Dette fikk problemer med den elektriske oppvarmingen i kirken og ble reparert i 1972. Det sies at klangen da ble noe lysere. Dette orgelet ble i 1999 byttet ut med et 17 stemmers orgel (to manualer og pedal) fra Ryde & Berg (deres opus 46). De to klokkene skal være fra 1441, et årstall som er støpt inn i den ene av klokkene. Det finnes noe altersølv fra 1600-tallet, og den ene av messehaglene er fra 1700-tallet. Krusifikset til høyre for korbuen er skåret av Eilif O. Bunkholt i 1856.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på kirkegården nordvestre hjørne. Kirkegården ble sist utvidet rundt 1970.
Sør for kirken, inntil en parkeringsplass, står et bårehus fra 1967. På kirken (i våpenhuset) ble det til grunnlovsjubileet montert en blå plakett om at kirken var valgkirke i 1814. På kirkegården finnes bl.a. minnesmerker over sognepresten Niels Steen og misjonæren Thord B. Bunckholdt (utført av Anne Grimdalen i 1952). Prestegården er like nord for kirken og har flere fredede hus.

Sauherad kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Berg gamle kirke

Berg stenkirke

Bakgrunn
Tre kirker vest i Brunlanes bærer Berg-navnet. Den eldste og østligste er denne middelalderkirken, som kalles Berg stenkirke, Berg steinkirke eller Berg gamle kirke. Akkurat hvor gammel kirken er, vet man visst ikke, men Harry Fett ville ha det til at den var fra 1000-tallet og kanskje fra før Olav den hellige. Den var viet til Laurentius (Lavrans; festdag 6. oktober), og den er i såkalt angelsaksisk stil, av en kirketype som var vanlig på De britiske øyer i middelalderen. Det må riktignok sies at mye av kirken i dag er rekonstruert.

Kirkebygg
Kirken er av naturstein, og bare hjørnesteinene og steinene rundt dører og vindu er tilhugget. Den har 122 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Kirken har rektangulært skip og rett avsluttet kor med saltak. Alle dør- og vindusåpninger er romanske. Det er tre dører: to i skipet og én i koret. Opprinnelig var det ikke vinduer, bare en liten lysglugg i korgavlen. Det var heller ingen benker. Kirken hadde opprinnelig jordgulv dekket av heller.

Forfall
Kirken forfalt etter reformasjonen, og kirkens verdisaker ble sendt til København. Så ble imidlertid kirken restaurert i 1592. Den fikk vindu, og koråpningen ble gjort større. Prekestol og benker kom til, og kirken ble brukt som sognekirke til slutten av 1800-tallet, da den ble for liten og var i dårlig stand. I 1878 ble Berg trekirke innviet som ny sognekirke, og steinkirken gikk ut av bruk og ble revet ved at steinene ble styrtet inn i kirken. Der ble de liggende til 1911, da de ble brukt rundt omkring på gårdene.

Gjenreising, interiør og inventar
Etter mange år som ruin ble den gamle kirken restaurert og gjenreist frem mot 1970 under ledelse av Finn Bryn og gjenninnviet den 13. september det året. Kirken fikk tilbake prekestolen fra 1592 samt et par lysestaker fra samme tid. Over korbuen er et krusifiks som er laget av Joseph Grimeland, og til venstre for korbuen er det innmurt en runestein. På nordveggen henger et epitafium over Dorthe Christensdatter og hennes familie. Ved arkeologiske utgravninger i 1968 ble det funnet 324 mynter ved kirken. De fleste er sendt til Universitetets myntkabinett, men et utvalg er satt i en ramme som henger på veggen i kirken. Det er orgelgalleri ved inngangen. Kirkeleksikonet omtaler kirkeklokker fra 1629, hvorav én skal ha gått tapt. Det finnes en rekke interiørbilder på iBrunlanes.no.

Kirken er ikke vanlig sognekirke, men brukes til noen gudstjenester i året og ellers til blant annet vielser og konserter. Det er fortsatt noen gamle graver rundt kirken, og det står et toalettbygg sørvest for den. Til begravelser i dag brukes imidlertid kirkegården ved Berg trekirke, ikke langt unna.

Vestfra
Sørportal i skipet
Sørportal i koret
Vestportal

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Styrvoll kirke

Styrvoll kirke

Bakgrunn
Styrvoll kirke i Lardal (innlemmet i Larvik kommune i 2018) er en liten steinkirke (bare 100 plasser) fra midten av 1100-tallet. Sognet er første gang nevnt i 1385, og kirken var i sin tid viet til den hellige Laurentius. Etter reformasjonen var den anneks til Svarstad. Etter en årrekke i grevens eie ble kirken solgt til lokale bønder i 1766. Kommunen overtok i 1867. I 1870-årene ble kirken reparert. Takkonstruksjonen ble fornyet og fikk dagens vinkel (tidligere var den som for våpenhuset), og dagens takrytter er fra samme anledning. Senere er kirken restaurert frem mot 800-årsjubileet i 1975.

Styrvoll kirke

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en langkirke med rektangulært skip og et kor som er nesten kvadratisk og tilsynelatende rett avsluttet. Innvendig fremstår det imidlertid som apsidalt avsluttet. Det er en takrytter i tre på midten av skipet, og i vest er et våpenhus i tre. Døren der er åpenbart malt i de senere år, jf. oppslag hos DIS Norge, kanskje i forbindelse med at kirken ble sprøytemalt sommeren 2009? Resultatet av dette ses også på taksteinen på våpenhuset. Kirkens orientering fra fra vest-nordvest til øst-sørøst, men for enkelhets skyld regner vi den som vest–øst.

Interiør og inventar
Korhimlingen og dekoren i korbuen er fra 1600-tallet, og galleriet skal være fra 1800-tallet. Det dekker både vestveggen og nordveggen. Koråpningen er rundbuet.

Selve alteret er av stein og antas å være meget gammelt. Altertavlen i jarlsbergrenessanse har tre etasjer med rader av bilder med bibelmotiver under buefelt. Tavlen er datert 1734, men antas å være noe eldre (DIS Norge sier ca. 1665, men det er ukjent for undertegnede hva det bygger på). Det er mulig at bildene er noe yngre enn selve tavlen. Prekestolen er i skipets sørøstre hjørne og er fra 1600-tallet, også den i renessansestil. Til døpefonten av tre hører et timnfat. Et Jørgensen-orgel fra 1925 ble i 1975 avløst av et Junker-orgel. Av de to kirkeklokkene er én støpt av Anders Riise i 1825, mens den andre er omstøpt av O. Olsen & Søn i 1875 av en klokke fra før 1700. Det finnes kirkesølv fra 1700-tallet og lysestaker fra slutten av 1600-tallet.

Gravkors

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. I 1870-årene ble det dessuten kjøpt inn et jordstykke på tre mål til kirkegård på nedsiden av det som da var hovedveien, fra nabogården Søndre Eide. Enkelte gamle støpejernsgravminner er stilt opp mot kirkeveggen, og noen jernkors fra 1800-tallet og andre fine gramonumenter stilt opp mot kirkegårdsmuren. Ved parkeringsplassen står et bårehus. En kirkestall som ble oppført ca. 1887, er siden revet.

Gravsteiner langs kirkegårdsgjerdet

Kilder og videre lesning:

Styrvoll kirke

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lørenskog kirke

Lørenskog kirke

Bakgrunn
Mye av Lørenskog består av upersonlig forstadsbebyggelse fra etterkrigstiden, så det kan komme som noe av en lettelse å oppdage at kommunen også har en middelalderkirke — noe vi egentlig burde forvente tatt i betraktning hvor lenge det har vært bosetning her. Kirken ligger langs Gamleveien, et stykke øst for Triaden-senteret. Kirkebakken og omgivelsene ligger der som en fredelig plett i åpent landskap litt unna kjøpesentre og blokkbebyggelse.

Lørenskog kirke
Mot vestportalen
Sørvendt kordør
Vindfløy

Kirkebygg
Kirken og dens historie er inngående skildret i Norges kirker. Her skal vi nøye oss med en skisse. Kirken er opprinnelig i stein og antas å være bygget mellom 1150 og 1250, like øst for en olavskilde som var kjent for undergjørende vann. Skipet er rektangulært og koret — som er smalere og lavere — er nesten kvadratisk. Kirken er nødvendigvis restaurert en rekke ganger. Den ble solgt på aukksjon i 1723 (sammen med Skedsmo kirke, som den var anneks til etter reformasjonen og frem til Lørenskog prestegjeld ble opprettet i 1948) og videre til kommunen i 1856. På vindfløyen i tårnet står årstallet 1861, men det sies at tårnet, som er i tre (bindingsverk), stod klart først i 1864. Sakristiet på nordsiden av koret er fra 1946. Det avløste to tresakristier fra 1895, som igjen avløste et mursakristi fra 1694. Kirken har 140 plasser.

Interiør og inventar
Interiøret ble pusset opp i 1935, og gammelt inventar ble restaurert av Finn Krafft. Interiøret ble videre pusset opp i 1956 under ledelse av Thomas Tostrup. Av eldre inventar kan nevnes en Laurentius-statue (kirken var viet til Laurentius i middelalderen), en votivtalve fra 1647 og prekestolen i renessanse. Sistnevnte ser ut til å være fra 1658, men evangelistfeltene sies i «Norges kirker» å være «muligens fra slutten av 1600-årene». Det er ellers en klokkerbenk i koret, nord for korbuen.

Alteret står mot østmuren, men altertavlen (o.l.) har vært skiftet ut noen ganger. En baldakintavle med nattverdsbilde er omtalt på 1600-tallet. En periode stod en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue på alteret. Den ble i 1935 erstattet med nevnte votivtavle, som siden er hengt nord for korbuen. Den skal ha blitt erstattet med en altertavle i form av glassmosaikk utført av Borgar Hauglid i 1962. Dreier det seg om det krusifikset som står på alteret? Vinduet i korets fondvegg hadde tidligere et glassmaleri av den gode hyrde laget av Enevold Thømt, men det ble i 1956 skiftet ut med mattglass. Hauglid laget forøvrig glassmalerier i form av åtte apostelbilder til to andre vinduer i kirken i 1947 (se her og her). Døpefonten er i furu, og dåpsfatet av messing er ifølge kirkeleksikonet fra 1666.

I 1862 overtok kirken et åtte stemmers orgel etter Skedsmo kirke fra 1828. Dette ble sendt til Norsk Folkemuseum i 1902 da kirken fikk nytt orgel, som ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1933. Ting tyder på at kirken en periode hadde et digitalt orgel. Ihvertfall er det ingen orgelpiper på vestgalleriet på et bilde hos Wikimedia Commons fra 2008. I 2020 fikk imidlertid kirken et nytt orgel bygget av Ryde & Berg. De to kirkeklokkene er fra 1874 og 1919.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården som omgir kirken, er kommunens eneste. Det er felt for kistegraver og urnenedsettelser samt tilrettelagte felt for muslimer og buddhister. Nedi bakken står et murt gravkapell fra 1923. Det har et alterbilde av Henrik Sørensen.

Høsten 2009 meldte lokalavisen om redusert aktivitet i kirken pga. dårlig økonomi. Det kan se ut til at et lite mindretall av gudstjenestene i sognet (som er felles med Fjellhamar) foregår i Lørenskog kirke.

Gravkapell
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Holter kirke

Holter kirke

Bakgrunn
Holter i Nannestad har vært kirkested siden middelalderen. Kirken ligger mellom Holter-gårdene og var i sin tid viet til st. Laurentius (Lavrans eller Lars), og den hadde festdag 30. januar. Det sies også at kirken hadde egen prest i middelalderen, ihvertfall en stund, men fra slutten av 1400-tallet var den betjent av presten i Ullensaker, for så å få residerende kapellan i 1742. Holter ble anneks til Nannestad etter reformasjonen.

Kirkebygg
Når den første kirken — trolig en stavkirke — ble oppført, er ikke kjent, men eldste bevarte skriftlige belegg er fra 1304. På et tidspunkt må det ha blitt oppført en laftet kirke, men dette er ikke sikkert dokumentert: Enten har vegger blitt laftet før 1697, eller kirken ble i praksis for en stor del tatt ned og nyoppført i 1697, som regnes som fødselsåret til dagens kirke. Da ble veggene høyere og kirken større enn før. I 1877 ble skipet så forlenget med fem meter vestover og fikk dagens utseende. Kirken fikk nytt våpenhus ved samme anledning. Koret i øst er rett avsluttet og har et sakristi på nordsiden (forhøyet med fem omfar i 1697, ombygget og utvidet i 1953). Vi snakker altså om en laftet langkirke, og den har takrytter omtrent midt på 1697-delen av skipet. Kirken har både utvendig og innvendig panel, men den stod nok upanelt en stund etter byggingen. Holter kirke har ifølge Kirkesøk 180 sitteplasser.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken flat himling. Det er orgelgalleri i vest. Korbuen må ha fått sitt nåværende utseende da innverveggene ble kledd med panel, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. I 1934 valgte Finn Krafft interiørfarger til kirken, men disse ble nokså radikalt endret i Ove Qvales forslag fra 1968, som søker tilbake til fargene fra før 1877.

Inventaret ble restaurert av Domenico Erdmann i 1917. Da hadde for eksempel prekestolen vært overmalt. Den er i snekkerrenessanse og er kirkens eldste inventarstykke, fra ca. 1600. To av de fem fagene ble rekonstruert ved restaureringen. De har portalmotiver, og i storfeltene er innsatt evangelistbilder laget av Egil Weiglin i 1951. Oppgangen ble snekret av Otto Paulsen i 1918 etter tegning av Daniel Dahl. Prekestolen har tidligere hatt himling.

Altertavlen er fra 1697 og ble gitt i gave mot gravplass under koret. Den er inndelt i to hovedetasjer samt toppstykke og predella og har søyler og andre arkitektoniske elementer. Bildene i storfeltene viser nattverden og oppstandelsen. Begge er flankert av figurer, i første etasje Moses og Aron. I toppfeltet ser vi Kristian Vs kongemonogram. Tavlen ble staffert i 1725, og både det årstallet og 1697 er å finne på den.

Døpefonten fra 1697 har åttekantet kum på et dreid skaft med åttekantet sokkel.

Et fire stemmers Brantzeg-orgel fra 1874 ble i 1951 avløst av et Jørgensen-orgel (11 stemmer, 2 manualer og pedal) som fikk prospekt tegnet av Ragnar Nilsen og malt av Egil Weiglin. Dagens orgel er fra 1988 og ble bygget av Åkerman & Lund. Det er et mekanisk sløyfeladeorgel med tolv stemmer (2 manualer og pedal). Det later til at orgelet også har fått nytt prospekt. Den relativt raske utskiftingen har sammenheng med ugunstig oppvarming med medfølgende uttørking, et problem som også har rammet det gamle inventaret.

De to kirkeklokkene er fra 1792 og 1854.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er naturlig nok utvidet i årenes løp. Det skal være rester av et gravkammer under korgulvet (ifølge Norges kirker). Et gravkapell ble tegnet av Henrik Nissen d.y. og oppført i bindingsverk i 1924 på kirkebakken, på den andre siden av veien. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om kapellangården. Ca. 3 km sørøst for Holter kirke lå en gang Foss kirke.

Annet
Det kan ellers opplyses at Henrik Wergeland etter mye om og men fikk stilling som residerende kapellan ved Holter, men en fuktig kveld før han hadde tiltrådt, var nok til å sette en stopper for den karrieren.

Holter kirke
Holter kirke
Kirkegården
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hakadal kirke

Hakadal kirke

Bakgrunn
For å komme til Hakadal kirke tar man Gamleveien, som går på østsiden av elven, istedenfor Hadelandsveien (riksvei 4), som går på vestsiden. Kirken ligger i et område der det finnes gravhauger fra jernalderen.

Dagens kirke avløste en middelalderkirke som var viet til St. Laurentius, som det finnes en utskåret treskulputur av i kirken. Denne kirken ble ifølge Norges kirker trolig nedlagt på 1500-tallet, og Jens Nilssøn beskrev den i sin visitasbok fra 1598 som et øde kapell. Befolkningen i Hakadal gikk dramatisk tilbake etter Svartedauen, og de fleste gjenlevende flyttet til steder med bedre jord. Det var visstnok bare én gård igjen i Hakadal utpå 1400-tallet: Negarn Kirkeby. Først med jernverket ble det fart på sakene igjen.

Kirkebygg
Ser man på dagens kirke, er det åpenbart at den har vært bygget på. Selve skipet er i to deler. Den bredeste delen, nærmest tårnet, er påfallende kort. Den eldste delen av kirken later til å være den smaleste delen av skipet og det enda smalere koret. Da kirken ble bygget, rundt 1610, var det ikke tårn, men et våpenhus vest for skipet. Det skjedde flere endringer, og skipet ble forlenget vestover i 1732. Altertavlen skal være fra denne tiden. Tårnet kom til i 1849, og dette årstallet er å finne på vindfløyen i spiret. Det er et sakristi på nordsiden av koret.

Kirken ble omfattende restaurert i 1955 etter planer av Arnstein Arneberg. Det ble blant annet gjort om på korbue, altertavle og sakristi, og interiøret ble fargerestaurert. Dette er dokumentert i jubileumsboken (se nedenfor). Kirken er også pusset opp noe til 400-årsjubileet. Den har ifølge Kirkesøk 180 plasser.

Inventar
Sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont ser ut til å være skåret av Johan Jørgen Schram. Arbeidet er gjort i perioden 1723-1732, før kirken ble gjeninnviet den 30. desember 1732. Alt dette er utsmykket med akantus. Altertavlen har også en rekke utskårne figurer, og det har vært innvendt at Schram var langt dyktigere til å skjære akantus enn han var til figurskjæring. (Samme anklage har med en viss rett vært rettet mot en rekke andre norske bygdekunstnere.) Mellom akantusvingene har altertavlen en kalvariegruppe, og øverst troner den seirende Kristus omgitt av to engler med palmegren. I 1827 ble kalvariegruppen erstattet med et maleri av Maria og barnet, men den ble gjeninnsatt og tavlen fargerestaurert ved restaureringen på 50-tallet. Maleriet henger nå i skipet. Altertavlen ble restaurert (forgyllet) da undertegnede besøkte kirken i 2015.

Prekestolen er tønneformet og har frodig akantusutsmykning, også på oppgangen. På en medaljong på stolens forside står: «Hør Herrens ord.» Stolen står i skipets sørøstre hjørne, og den har også himling. Det sies at stolen ble satt på hodet en gang på 1800-tallet, men fikk korrekt plassering igjen ved restaureringen.

Selv om også døpefonten har akantus, fremstår den likevel som lett og vever der den står på sine tre ben. Den har også hatt himling, men den er borte nå. Dåpsfatet er av sølv og er delvis forgylt. Det ble forært til kirken i 1763.

Det antas at kirken har hatt orgel siden ca. 1800, og det sies i «Norges kirker» at det ligger defekte rester av gamle orgler på kirkeloftet. I 1967 fikk kirken et orgel med 15 stemmer (2 manualer, pedal) bygget av Vestre orgel- og pianofabrikk med gjenbruk av fem stemmer. Dette ble i 2015 skiftet ut med et nytt orgel fra Harrison & Harrison, med innvielse 7. juni.

Den ene kirkeklokken ble støpt av Knud Christian Schmidt (Christiania) i 1839. Den andre ble støpt på Toten i 1870, og det skal dreie seg om en matklokke fra Aas gård. Klokkene fikk nytt oppheng i 1991. Mer kune sies om inventaret, men den interesserte henvises til kildene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Nord for kirken står et gravkapell (i bindingsverk) som nå brukes som kirkestue.

I våpenhuset
Kirkerom
Kalvariegruppe
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Orgel
Spillepult
Vindfløy

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Garder kirke

Garder kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Garder i Vestby kommune har vært kirkested siden middelalderen. Kirken var i sin tid viet til Laurentius (Lavrans) og hadde festdag den 6. november. Etter reformasjonen var den anneks til Vestby, og ved kirkeauksjonen i 1723 ble den kjøpt av sognepresten. Så gikk den via flere mellomledd før den endte opp på kommunens hender i 1877. Da gikk det ikke lang tid før kirken ble revet og dagens kirke bygget.

Det har vært flere kirker på stedet gjennom årene. Middelalderkirken vet man ikke all verden om. En madonnafigur fra tidlig 1500-tall herfra er bevart i Oslo bispegård. Det antas at en tømmerkirke ble oppført tidlig på 1600-tallet. Den skal ha lignet på nabokirken Såner og hatt en liten takrytter midt på det rektangulære skipet med saltak, smalere kor i øst og våpenhus i vest. Sakristi (muligens øst for koret) er først omtalt i 1732, og det er mulig at kirken ble ombygget i 1745. Kirken ble kjøpt og materialene gjenbrukt av byggmester Andreas Keitel ved oppføringen av dagens kirke.

Kirkebygg
Garder kirke ble altså oppført av Andreas Keitel i 1881, etter omtrent samme tegninger som han hadde brukt til Oppegård kirke få år tidligere. Garder er imidlertid noe større og har tre vinduer i hver langvegg istedenfor to, og det rett avsluttede koret har både eget vindu og sakristi på både nordsiden og sørsiden (mens Oppegård har sakristi bare på nordsiden), men ikke noe østvindu. Det er altså tårn i vest (høyere enn Oppegårds), med våpenhus i tårnfoten. Kirkens saltak er tekket med skifer. Vindfløyen på spiret bærer årstallet 1881, og kirken har ifølge Kirkesøk 150 sitteplasser. Byggingen gikk relativt raskt: Siste gudstjeneste i gamlekirken var 23. januar 1881, og dagens kirke ble innviet den 20. desember samme år.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og koråpningen er rundbuet. Interiørfargene ble satt av Ulrik Hendriksen i 1939. Korhimlingen har påmalte stjerner. Sidevinduene i koret har glassmalerier. Disse er ikke omtalt i undersøkt litteratur, men motivene ser ut til å være Jesu dåp og Jesus som velsigner barna. (Kirkeleksikonet omtaler glassmalerier som illustrerer Via Dolorosa.)

Den nygotiske altertavlen har et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands altertavle i Tyristrand kirke. Motivet kalles gjerne «Kristus i skyen». Prekestolen står i nordkant av korbuen og har oppgang fra koret. Døpefonten står like ved siden av. Den er av stein og er laget av en svensk steinhugger til innvielsen av kirken. «Norges kirker» omtaler også et senmiddelaldersk dåpsfat fra Tyskland, og døpefonten fra gamlekirken skal være å finne på gården Drømmerud. Ved korets sørvegg står en klokkerbenk.

Ifølge Norsk orgelregister har kirken et Rieger-orgel fra 1900. Dette ble ifølge kirkeleksikonet restaurert av Albert Lang i 1988. De to kirkeklokkene er på alder med kirken. De er støpt i Sheffield (av Vickers & Sons) og ser ut til å være av stål.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. I området øst for kirken ligger en relativt stor samling gravfelt fra jernalderen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden