Stikkord: Marcussen & Søn

Bakgrunn
I Vågå er det i dag én hovedkirke for hele kommunen, men i riktig gamle dager var det flere kirker der. Noen finnes det håndfaste minner etter, andre kjenner vi bare av omtale. For eksempel finnes døpefonten fra Sandbu kirke fortsatt i kapellet ved gården med samme navn, mens den fra Tolstad er å finne på Maihaugen. Det skal også ha vært kirker ved Klomsro i Skårvangen og ved Kvarberg, og etter en kirke på Viste finnes et skinnbrev. Den første felleskirken later til å ha vært en stavkirke fra 1100-tallet. Den skal også ha blitt omtalt som «Ullinsynjar kirkja a Vâga», og den var viet til sankt Peter.

Kirkebygg
Det sies iblant at kirken vi ser, ble ombygget i 1625–27, men det er vel like greit å si at den ble bygget da, om enn med omfattende gjenbruk av materialer. Den som var ansvarlig for dette, var — som for Ringebu stavkirke og Lom stavkirke — Werner Olsen. Kirken har ikke stavverk, men er en korskirke i noe som minner svært om bindingsverk. Tverrarmene er relativt korte, og kirken har våpenhus i vest, kor i østre korsarm og laftet sakristi (trolig fra 1631) på nordsiden av koret. Det er en takrytter med spir over krysset. Spiret er åttekantet og har fire fialer (småspir), slik det er vanlig på Olsens kirker. Fire stolper som støtter opp spiret, er ført ned i kirkerommet. Den laftede støpulen, der kirkeklokkene henger, skal også være fra 1600-tallet — kanskje på alder med kirken og sannsynligvis eldre enn 1657. Det er gallerier langs nordveggen i skipet. Antallet sitteplasser i kirken er rundt 150.

Om dagens kirke ikke har stavkirkekonstruksjon, er det altså gjenbrukt deler fra den gamle kirken — og muligens fra andre stavkirker i området. Dette gjelder særlig endel veggflater. Vi ser det for eksempel på blindarkedene i vestveggen. I sørportalen finner vi en dyreornamentikk som vi gjenkjenner fra andre gamle stavkirker. Den noe enklere nordportalen skal ha stått i koret i stavkirken. To staver fra den tidligere stavkirken er å finne i gulvet. Det sies ellers at gulvet i skipet tidligere lå noe lavere enn det gjør nå.

Alderen tatt i betraktning fremstår kirkerommet som lyst og åpent. Det har det alltid vært, ifølge «Kirker i Norge», men vinduer har vært skiftet ut og gjort større. Interiøret bærer for en stor del preg av 1600-tallet, til tross for enkelte endringer.

Inventar
Vi vet ikke om kirken hadde altertavle i begynnelsen, men den altertavlen vi ser, ble skåret av Johannes Skraastad i 1675 og har motiver fra nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen samt den triumferende Kristus. Den ble malt av Peder Joenssen i 1677 og fikk akantusinnramming skåret av Eistein Kjørrn i 1758. Kjørrn skal også ha laget korskillet. (I bokverket «Kirker i Norge» sies det riktignok også at nåværende korskille er laget av Jakop Sæterdalen i 1793, men dette er trolig en sammenblanding med hans arbeid i Lom stavkirke.) Kongemonogrammet er for Kristian V (1670–99). På den nordre korveggen ble det malt bilder med gammeltestamentlige motiver i 1692 (én kilde sier 1691). Dette skal ifølge tradisjonen ha vært gjort av sogneprest Henning Munch, som også skal ha malt lokket på en barnekiste i likkjelleren. Tablåene på korveggen viser syndefallet, utdrivelsen fra paradiset og Adam og Eva etter utdrivelsen. Dessuten er det et bilde av Moses med lovtavlene. I en artikkel av Kåre Hosar i jubileumsboken om Lesja kirke antydes det at det kan ha vært meningen å dekorere sørveggen også — kanskje med dommedagsscener.

Prekestolen er nevnt i regnskapene fra 1633. Det antas at det er denne som nå står i kirken på sørsiden av korskillet og bærer initialene til stattholder Christopher Urne og superintendent Nils Solomonsen Glostrup. Stolen er et praktstykke i hollandsk renessansestil, og i fyllingene er det motiver fra Jesu liv. Også prekestolen ble malt av Joenssen i 1677.

Døpefonten tidfestes til 1150-1200 og må være overført fra stavkirken. Det antas at den har stått i et dåpshus i vestenden av skipet. Den er i kleberstein og har mønstre som vi kjenner tilbake til vikingtiden, trolig med irsk påvirkning. Dåpsfatet er av kobber, og fonten står foran koråpningen, like ved siden av prekestolen.

Det finnes kirkesølv fra flere perioder tilbake til middelalderen, delvis overført fra den gamle kirken. Kirken har også mye annet gammelt inventar, men vi skal nøye oss med å skildre et utvalg. Et gotisk krusifiks av en ukjent kunstner er fra ca. 1250 (skjønt tidfestingen varierer i kildene) og er festet mellom to av stolpene som støtter opp takrytteren. Et epitafium (minnetavle) over Sofia Pedersdotter i søndre korsarm ble malt av Johan Hansen i 1632. En votivtavle fra 1668 på korets sørvegg er trolig malt av D. Nielson Muus (og bekostet, altså gitt, av «Mand Olluf Thoresen Lunde oc hans K. Hustru Martha Iffversdatter»). Korsfestelsesmotivet skal være inspirert av Rubens.

I det laftede sakristiet (eller «skriftehuset») finnes en skriftestol fra ca. 1670 på en egen plattform. På sakristiveggene henger 12 malte kongeportretter som muligens er utført av Eggert Munch.

Når det gjelder bygningshistorie ellers, kan det nevnes at det i 1826 var planer om å bygge en ny kirke, men det ble med oppussing av interiøret, og i 1840-årene ble vinduene skiftet ut. Under flommen i 1860 ble likkjelleren fylt med vann og måtte renses opp etterpå. Det ble funnet 20 likkister under kirkegulvet, og likene ble lagt i en fellesgrav på kirkegården. Et av kistelokkene — eter Henrik Smidt, som døde i 1719 — kan studeres i støpulen, ifølge en gammel bok om kirken. Kirken ble omfattende restaurert i 1910–14 under ledelse av arkitekt Heinrich Jürgensen. De nåværende benkevangene med utskårne figurer ble rekonstruert på denne tiden på grunnlag av to gjenværende gamle benkevanger (de andre var saget av). De opprinnelige er fra ca. 1630.

Kirken fikk nytt orgel i 2002 fra danske Marcussen & Søn, som ifølge deres egen verksliste (opus 1109) har 20 stemmer (to manualer og pedal).

Den laftede støpulen inneholder tre kirkeklokker. De er fra 1819, 1848 og 1899, fra hhv. M.K. Skiøberg i Vågå, K.A. Sundt i Ringebu og Olsen & Søn (nå Olsen Nauen) ved Tønsberg.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, der det finnes usedvanlig mange gamle gravminner, som er et studium i seg selv. Blant dem som er begravet her, er Jo Gjende, som har en minnestein i kleberstein med illustrasjon av Prestegården (Ullinsvin) er et par hundre meter nordvest for kirken, men har ikke vært brukt som prestebolig siden 1981. En tidligere hovedbygning herfra er flyttet til Maihaugen, og de gjenværende bygningene er fredet.

Kilder og videre lesning:

• Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 112–117
• Anders Skrede: Vågåkyrkja og Vågåkyrkjegarden (Vågå historielag, 1933)
• Wikipedia
• Kunsthistorie.com (problemer med nettsted)
• Kirkesøk
• Lokalhistoriewiki
• Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang. Middelalderske kirkesteder i Oppland (Riksantikvaren, 2015), s. 36
• Kåre Hosar: «Ragnvald Einbus malerier i Lesja kirke sett i forhold til norsk kirkekunsttradisjon», s. 29ff i Olav Lia (red.): Lesja kyrkje 1750–2000 (Snøhetta forlag, 1999)
• Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 610
• Hans-Jacob Dahl: Kun et simpelt bondearbeide. En studie av altertavlene til Johannes Skråstad (Oplandske Bokforlag, 2015), s. 43–54

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden