Maleri fotografert av Norvald Nordskog, fra Riksantikvarens Kulturminnesøk.
På gården Gåra (gnr. 3) i Bø i Telemark stod fra middelalderen av en trekirke, etter alt å dømme en stavkirke.
Ifølge en legende ble kirken oppført som hov, men ble vigslet til kirke av Olav den hellige. Den skal i så måte ha vært Norges eldste kirkebygg. Dette lar seg neppe bekrefte (eller avkrefte?), men gammel skal kirken i alle fall ha vært. Det fremgår av biskop Eysteins jordebok (1398) at kirken var viet til jomfru Maria den 8. september, og det var en lovekirke. Da kirken ble revet, ble det gjort myntfunn, hvorav det eldste fra ca. 1260, men kirken må altså antas å ha vært mye eldre.
Hos Jens Nilssøn (1598) heter det: «Til Bøø kircke ligger […] en capel vid naffn Gaardene.» Ifølge Lorentz Dietrichson var dette en liten, enskipet stavkirke med svalgang og et lite spir. Over tid gikk det nedover med kirken, og Hans Jacob Willenoterte mot slutten av 1700-tallet: «Gaara Kirke, denne elegante Træbygning, er nu i forfalden Tilstand.» Det hanglet videre til midten av 1800-tallet: Kirken ble revet i 1850. Ved det gamle kirkestedet, som er litt oppi åsen over Bø sentrum, står et par oppreiste steiner som gyvra ifølge et gammelt sagn kastet etter kirken (men åpenbart bommet med).
Gjenstander fra kirken
Fra denne kirken finnes en gammel døpefont i tre på Norsk Folkemuseum. Det mest kjente minnet er imidlertid den såkalte Gårastolen, en gammel brugdestol som iblant kalles Bispestolen eller Kong Sverres kongestol. Stolen ble solgt på 1830-tallet, og etter en hundre års tid i utlendighet i Tyskland og Østerrike fant den veien tilbake til Kunstindustrimuseet. Halvor Slettemeås har skåret en kopi av denne til Bø kirke. En portal er i Oldsaksamlingen.
Kilder og videre lesning:
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 102–103
Bakgrunn
Be folk nevne en kirke i Bergen, og de fleste vil si «Mariakirken». Det er utvilsomt den best bevarte middelalderkirken i byen — og blant de best bevarte middelalderbykirkene i landet. I motsetning til Domkirken og Korskirken har den da også unngått ødeleggende branner etter middelalderen. Kirken var i flere hundre år sognekirke for byens tyske menighet, og den var også kjent som Tyskekirken.
Det antas at kirken ble oppført på 1100-tallet, muligens mellom 1130 og 1170. Kirken brant i bybrannene i 1198 og 1248. Tvillingtårnene i vest, som hadde vært kvadratiske, ble nyoppført som rektangulære etter 1198-brannen, og etter 1248-brannen ble det nordre nyoppført i gotisk stil, mens det søndre ble forhøyet. Oppe i alt dette ble skipene og koret forlenget, slik at kirken for en stor del fikk sin nåværende form etter brannen i 1248. Den vesentligste senere endringen er sakristiet sør for koret, som ble oppført i 1776. Ellers ble øvre del av sørtårnet revet i 1859 og bygget opp igjen i samme form i 1876. Interiøret ble endret ved Christian Christie i 1863–76. Dette var mildt sagt en kontroversiell restaurering. Mye av inventaret var gitt av hanseatiske kjøpmenn, og Christie kastet ut mye av det, ifølge «Kirker i Norge», men det er siden gjort om på endel av Christies endringer. Kirken ble omfattende restaurert i 2010–2015, med gjenåpningsuke 21.–26. juni.
Kirken var sognekirke for tyske kjøpmenn mellom 1408 og 1766, da kongen overtok eierskapet, og den var sognekirke for byens tyske menighet til den ble nedlagt i 1867. Maria menighet ble opprettet i 1875, og etter dette var Mariakirken alminnelig sognekirke. I 2002 ble sentrumssognene i Bergen konsolidert i Domkirkens sogn.
Kirkebygg
Mariakirken er en romansk treskipet basilika, og den har altså tvillingtårn i vest, hvorav det nordre er i gotisk stil. Gotikk preger også til en viss grad koret i øst, som har spissbuede vinduer i østveggen samt de østre sidevinduene. Slik ser man ganske tydelig hvilken del av koret som utgjør forlengelsen etter 1248-brannen. Forresten er orienteringen omtrent fra vest-nordvest til øst-sørøst.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest. og rundbuede søylerader gjør altså kirkeromemt treskipet. Koret er usedvanlig dypt — katolsk, om man vil. Kalkmalerier på veggene fra 1400-tallet og 1500-tallet ble oppdaget rundt 1930. Blant motivene er Kristi himmelfart, dødes triumf, pinseunderet og korsfestelsen. Kirkerommet er møblert med stoler snarere enn benker. Kirken må sies å ha overdådig inventar, men det er likevel visstnok bare en del av det som en gang var.
Alterskapet er laget i Lübeck på siste halvdel av 1400-tallet, og det er vel bare Ringsaker kirke som har noe sammenlignbart i Norge. Når det står åpent, ser vi en stor madonna med barnet i midten, stående på en måne med menneskeansikt (en allusjon til en skildring i Johannes’ åpenbaring), flankert av to rekker med til sammen seksten helgener. Det dreier seg om de tolv apostlene samt st. Olav, st. Antonius, sta. Katarina og sta. Dorotea. I lukket tilstand vises Jesu fødsel og kongenes tilbedelse på venstre dør, og på den høyre vises Jesu frembæring i tempelet og gregorsmesse. I 1682 ble skapet gjort om til altertavle, og fikk predella samt kalvariegruppe øverst.
Den overdådige prekestolen fra 1676 henger i midtskipets sørøstre hjørne. Den antas å være av nederlandsk opprinnelse og inkluderer eksotiske råmaterialer som skillpaddeskall samt en gullkule. Stolen er dekorert med kvinneskikkelser som representerer dyder. Underdelen er den sørlige halvdelen av himmelglobusen med seks stjernebilder, omgitt av nakne barnefigurer som holder fruktguirlandre (og på sett og vis selve stolen). Himlingen er omtrent like stor som selve stolen, og har to etasjer med den seirende Kristus øverst. Under himlingen er nevnte gullkule som jorden, og over den er resten av himmelhvelvingen.
Døpefonten av kleberstein er tegnet av Christian Christie, og er fra 1860-årene. Rundt omkring i kirken er ellers femten legemsstore apostelfigurer fra 1634. Det dreier seg om Jesu tolv apostler samt Paulus, Moses og Johannes Døperen. Krusifikset over korbuen antas å være fra første halvdel av 1600-tallet. Før Christies restaurering var veggene i kirken visstnok nesten dekket av epitafier og andre malerier fra 1600- og 1700-tallet bekostet av diverse kjøpmenn. Disse ble for en stor del fjernet, og bare et fåtall gjenstår. Kirken har tre klokker, to i søndre tårn og én i nordre. De er støpt i hhv. 1705 (Henrich Bringeman, Bremen), 1898 (O. Olsen & Søn) og 1771 (Conrad von Aach, en omstøpning av en klokke fra 1621).
Mye av kirkens orgelhistorie kan følges i Norsk orgelregister. Paul Ott-orgelet fra 1974 ble ved restaureringen i 2010–15 byttet ut med et orgel fra Weimbs Orgelbau. Orgelet ble innviet den 21. juni 2015 og feiret med orgelfest en uke til ende, mens Ott-orgelet ble solgt til en kirke i Bayern. Prospektet er tegnet av Ulf Oldæus.
Det går an å avlegge kirken et virtuelt besøk via denne nettsiden.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården er ikke lenger i bruk til begravelser, men det gjenstår en rekke gravminner fra 1800-tallet. «Norges kirker» skildrer kirkegårdens historie relativt detaljert.
Ingen som har reist gjennom Maridalen, kan ha unngått å legge merke til ruinene av Margaretakirken, som ligger nær hovedveien ved gården Kirkeby. Margaretakirken var en enskipet steinkirke med kor som ble oppført rundt 1250 og altså viet til den hellige Margareta eller Margaret. Kirken og prestegården hørte i sin tid inn under Mariakirken. Den skal ha vært i bruk til utpå 1600-tallet.
På 1800-tallet er kirken omtalt som ruin, og lokale bønder pleide å tenne lys i den på julaften. Siden 1974 har Maridalsspillet vært oppført i ruinene om sommeren. Ruinene brukes også til bryllup. I 2005 ble det avduket en modell som skal vise hvordan kirken opprinnelig så ut.
Kilder og videre lesning:
M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11–13
I katolsk tid — altså før reformasjonen — var Askims kirke viet til jomfru Maria. Det var en steinkirke som etterhvert ble reformert og til slutt revet og erstattet med en ny kirke, dagens Askim kirke.
Nærmere våre dager skal det ha vært katolsk virksomhet i området siden krigen, da det var fangeleir på Momarken. Det som nå er Sta. Maria menighet, ble først skilt ut som kapelldistrikt under St. Peter menighethet i Halden og så formelt opprettet som menighet i 1992. Den omfatter Askim, Spydeberg, Skiptvet, Eidsberg, Rakkestad, Trøgstad, Marker, Rømskog og deler av Hobøl. Menigheten teller en god del polakker, vietnamesere og kroater, og det står mer om dens historie på Den katolske kirkes nettsted. I begynnelsen av 2011 teller menigheten 1080 medlemmer.
Kirketomten ble innkjøpt i 2001, og kirken ble oppført i første halvdel av 2003 og innviet den 30. mai. En prestebolig i tilknytning til kirken ble innviet den 17. oktober 2004. Her er det også kontorer og møte- og undervisningsrom for menigheten. Kirken betegnes på Den katolske kirkes nettsted som stavkirkeinspirert, og det finnes en rekke bilder fra innvielsen som også viser innsiden av bygget. Kirken har også et bilde av pave Johannes Paul II malt av Britt Dahl.
Bakgrunn
Mariakirken og Nikolaikirken, Søsterkirkene på Granavollen, ble ifølge et sagn bygget av (eller for) to søstre som var så uvenner at de ikke kunne gå i samme kirke. Men det er vel ikke så mange som fester lit til sannhetsgehalten i dette i dag. Snarere anses det som en etterpåforklaring på at man kunne bygge to kirker så nær hverandre. Slike par av kirker har imidlertid forekommet også andre steder. Søsterkirkenes datering er noe usikker, og begge kirkene har vært ombygget, men de regnes for å være bygget på forskjellige tidspunkter, så la oss se på dem i tur og orden.
Slik skal søsterkirkene ha sett ut før lynet slo ned i Mariakirken. Illustrasjon av Peter Andreas Brandt, fra Nasjonalbibliotekets samling, gjengitt på Wikimedia Commons.
Mariakirken
Mariakirken (til venstre på hovedbildet) regnes som den eldste, trolig bygget en gang rundt 1100–1150. Den er også minst (ca. 150 plasser) og har kanskje også hatt lavest status av de to. Det spekuleres i at den ble bygget som klosterkirke og etterhvert ble brukt som sognekirke, mens den større Nikolaikirken var fylkeskirke. Mariakirken var en lovekirke: Den var avhengig av gaver for vedlikehold. Etter reformasjonen ble den brukt bare noen få ganger i året.
Mariakirken ble truffet av lynet og brant i 1813. Det var ikke midler til å bygge den opp igjen, og den ble stående som ruin til 1860-tallet, da Nikolaikirken skulle ombygges og man trengte en midlertidig kirke. Den fikk da tak og vinduer — og det tårnet (eller den takhjelmen) vi ser i dag. Senere ble Mariakirken restaurert i 1912–15 og brukt som gravkapell og bårehus. I 1990–92 ble kirken restaurert for å brukes som sognekirke, og det ble da gjort bygningshistoriske undersøkelser og utgravninger. Jeg henviser til litteraturen for detaljene her, men konstaterer at kirken, i likhet med Nikolaikirken, er hvitkalket innvendig og har bare steiner utvendig. Inventaret er fra denne anledning, inkludert glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. De forestiller Marias bebudelse, Maria med barnet og Maria ved korset, og over inngangsdøren finner vi Mariarosen. Orgelet skal være et Jürgend Ahrend-orgel fra 1970 som ble tilpasset/ombygget i 2003. På et informasjonsoppslag utenfor kirken ble det det riktignok opplyst (per 2009) at det arbeides med å skaffe kirken et 7–8 stemmer mekanisk orgel, men omtale her og der på nettet tyder på at det er dette instrumentet som står i kirken i dag.
Nikolaikirken
Den noe større Nikolaikirken (ca. 250 plasser) ligger på Granavollens høyeste punkt og skal være inspirert av Hallvardskatedralen i Oslo. Det trekkes ellers gjerne paralleller til Hamars middelalderdomkirke, Gamle Aker kirke og Ringsaker kirke. Nikolaikirken antas å være oppført på midten av 1100-tallet som treskipet basilika, men korformen ble endret ved en utbygging på 1200-tallet, da kirken trolig også fikk det kraftige tårnet. (Tidfestingen har vært omdiskutert, men det antydes nå at dette kan ha skjedd tidlig på 1200-tallet istedenfor sent på 1200-tallet, slik man tidligere har trodd.) Opprinnelig hadde tårnet et høyt spir, men det forsvant ved en brann i 1799. Det er muligens dette vi ser på et hengeskap på Maihaugen på Lillehammer.
Brannen gjorde slutt på mye av det gamle inventaret, og mer forsvant ut av kirken ved moderniseringen i 1860-årene. I 1960 ble imidlertid ting restaurert og tilbakeført. Altertavlen, fra 1625, er en fløytavle, beslektet med middelalderens alterskap (jf. Ringsaker kirke). Hovedbildet viser korsfestelsen, og bildene på sidene viser syndefallet og kobberslangen. Prekestolen er fra 1728 og har akantusdekor. Ved restaureringen i 1960 fikk den kong Olav Vs monogram. Døpefonten er på alder med prekestolen og dåpsfatet noe eldre. Et maleri med nattverdsmotiv var altertavle tidligere. Kirken har dessuten glassmalerier i korets østvegg av Frøydis Haavardsholm. Paul Ott-orgelet er fra 1979. Et riktig gammelt skaporgel fra Nikolaikirken er å finne på Norsk folkemuseum.
Mer om Granavollen
Dikteren Aasmund Olavsson Vinje døde på gården Sjo, like nord for Søsterkirkene, i 1870. Gården er presteenkesete og har et Vinje-museum. Vinje er gravlagt (eller har i alle fall gravminne) like utenfor inngangen til Nikolaikirken. Det legges krans på graven hver 17. mai.
Det kan nevnes at det ved ombyggingen av kirkene på 1200-tallet ble stein til overs som ble brukt i veggene på Steinhuset på Gran gård. Like ved siden av porten i den sørøstre delen av kirkegården står en støpul i form at et steintårn som visstnok opprinnelig var et forsvarsverk. Klokkene i dette tårnet er fra 1860-tallet. Det finnes steiner i veggene på begge kirkene med ulike korsrelieffer, trolig pilegrimskors. Dessuten står det en runestein fra 1000-tallet øst for Nikolaikirken. Sørvest for kirkene står et krigsminnesmerke.
Menigheten ble opprettet som kapelldistrikt i 1956, og det ble innkjøpt en gammel patrisiervilla i Weidemanns gate der et et lite kapell ble innredet. Etter pengeinnsamlinger ble det bygget en kirke tegnet av Carl Corwin, som vi blant annet kjenner fra Manglerud kirke og Bredtvet kirke i Oslo. Mariakirken ble innviet den 19. juli 1970 og feiret førtiårsjubileum i 2010. Ved samme anledning ble kirken formelt vigslet. Det sies i en avisartikkel i anledning jubileet at kirken i sin tid ble oppført mer på tross av enn på grunn av biskopen og bispedømmet, finansiert med penger samlet inn av tyskfødte pater Gerhard Parthe, og det kan se ut til at den formelle vigslingen ikke ble foretatt den gangen. Ved vigslingen deltok foruten biskopen også seks andre katolske prester, deriblant menighetens pater.
Menigheten omfatter store deler av Oppland fylke samt noe av Ringsaker i Hedmark. I 2010 fikk menigheten overført Gjøvik og Toten fra St. Torfinn på Hamar, og i 2007 ble St. Thomas kapelldistrikt i Valdres overført fra Sta. Teresia i Hønefoss. I 2019 fikk katolikkene på Gjøvik eget kirkebygg, men inntil videre ser det ut til at de organisatorisk er tilknyttet Mariakirken på Lillehammer.
Kirken har 150 sitteplasser, og detfinnes et interiørbilde på menighetens nettsted.
Mariakirken er den kirken i middelalderens Oslo som lå nærmest strandlinjen, like nord for Alnas utløp, og i dag ligger den ikke så langt fra det vannspeilet som markerer middelalderens strandlinje. Den var kongens kirke, og den ligger da også rett ved siden av kongsgården.
De ruinene vi ser i dag, er rester av grunnmuren etter den siste kirken. Opprinnelig ble det bygget en liten, enskipet trekirke. Omkring 1100 ble det reist en enskipet steinkirke med kor og apsis. Omkring overgangen mellom 1100-tallet og 1200-tallet fikk kirken et vesttårn og koret ble forlenget. Men det var under kong Håkon V at kirken var på sitt flotteste. Han sørget for en storstilt ombygging der kirken fikk tvillingtårn i vest og et korsformet kor som skulle være stort nok til at de geistlige fikk plass. Det ble brukt teglstein ved denne utbyggingen. Håkon ble gravlagt i kirken samme med sin dronning, men levningene deres er siden flyttet til Akershus festning.
Kirken ble satt i brann av svenskene i 1523 og forfalt raskt etter det. I 1542 var den så forfallen at den ble revet. Det har vært utgravninger i området i 1867 (under ledelse av Nicolay Nicolaysen), i 1935 (under ledelse av Gerhard Fischer) og i 1961–63 (under ledelse av Håkon Christie). Kirken inngår nå i Middelalderparken.
Kilder og videre lesning:
M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11–13 samt fremre og bakre innbrett
Stikk av Ansgar Theodor Larsen fra 1880-årene, fra Wikimedia Commons
Bakgrunn, bygningshistorie
Mariakirken var en av Tønsbergs middelalderkirker (og trolig den viktigste ved siden av Lavranskirken). Den lå i sørøstre del av det som er Torvet i dag, og ble revet i 1864 etter at den kirken som nå er Tønsberg domkirke, stod klar. Mariakirken (eller Vor Frue Kirke) sies å ha vært oppført i siste fjerdedel av 1000-tallet (noen steder sies det midten av 1100-tallet) og er første gang nevnt i Håkon Håkonssons saga, i skildringer av begivenheter i 1217. Bygningen skal ha vært ganske smal og langstrakt. Tårnet hadde kvadratisk grunnflate og var ikke spesielt høyt, skipet var relativt langstrakt og hadde fire vindusåpninger, og koret hadde én vindusåpning og én dør. Alle de nevnte åpningene var på sørsiden. Det var et lite sakristi ved siden av koret.
Det stod etterhvert ikke så godt til med Tønsbergs middelalderkirker, og i 1777 ble det reist krav om å konsentrere innsatsen om én av dem. Det ble i første omgang Mariakirken, og Lavranskirken ble revet i 1811–14. Senere var det Mariakirken som skrantet, og den hadde dessuten bare 400 plasser og begrenset med utvidelsesmuligheter. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torv, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke (nå domkirke) der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivingen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Tønsberg kirke ble innviet i 1858, og Mariakirken ble revet i 1864. Rådhuset som ble oppført i stedet, er siden avløst av et nytt, og også politiet, som overtok etter rådhuset, har flyttet videre. Siden har det tidligere rådhuset hatt forskjellige leieboere.
Inventar fra Mariakirken
Alterbildet fra Mariakirken (malt i 1569) fant i 1886 veien til Andebu kirke, men der ble den gamle altertavlen restaurert og gjeninnsatt i 1933, og bildet fra Mariakirken henger nå på korveggen. Selve den barokke altertavlen (skåret av Jens Jølsen i 1764) ble imidlertid tatt vare på, og den ble tatt i bruk i Tønsberg domkirke i 1939 med et maleri fra 1770 innsatt (og enkelte figurer rekonstruert). I domkirken finnes også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. I domkirkens kor henger blant annet et bilde fra 1600-tallet fra Mariakirken (og ett fra Lavranskirken), og domkirkens eldste klokke (fra 1530) er også fra Mariakirken. På Slottsfjellmuseet finnes enkelte inventargjenstander i empirestil fra Mariakirken fra tidlig på 1800-tallet. Det dreier seg om en prekestol og en døpefont med tilhørende fat. I tillegg finnes en likbåre.
Torvet i dag
I den senere tid har det vært gravearbeider på Torvet, og flere har villet grave frem restene etter Mariakirken og bevare sporene for ettertiden. Særlig sommeren 2010 ble det skrevet mye i lokalpressen om saken. Likevel ble det besluttet (mot protester fra bl.a. domprosten) å asfaltere Torvet og ikke legge glassgulv på det, som ble ansett som for dyrt. Det ble imidlertid besluttet å markere kirkens beliggenhet, og det er plassert en modell på stedet. Arkeologiske funn er skildret her.
Den katolske kirke i Asker og Bærum har én menighet (grunnlagt 1926) som omfatter begge kommunene, og to kirkebygg, begge relativt langt øst i Bærum kommune. Til sammen dreier det seg om 2350 medlemmer ifølge Den katolske kirkes presentasjon av menigheten, men det er tall fra 2006, så det har ganske sikkert endret seg.
Denne kirken i Nyveien på Stabekk kalles Mariakirken og er tegnet av Christian Norberg-Schultz. Bygget stod ferdig i 1960, og komplekset huser åpenbart mer enn bare kirkerom, deriblant en menighetssal der Katolsk forum i Bærum har møter. Tidligere var det et aldershjem drevet av Antoniussøstrene (jf. presentasjonen av menigheten).
Det later til at det i Mariakirken holdes messer på norsk, polsk og vietnamesisk, mens kirken på Eikeli betjener de engelsktalende i menigheten.
