Stikkord: Ole Olsen og sønn

Borgund kirke

Borgund kirke
Bakgrunn
Borgundkaupangen øst for Ålesund by er den eldste kjent byaktige bebyggelsen i Ålesund-området. Stedet er omtalt flere ganger i sagaene. I middelalderen skal det ha vært tre eller fire kirker ved kaupangen: Peterskirken, Margaretakirken, Kristkirken og Matteuskirken (skjønt det er mulig at de to siste i realiteten var samme kirke). Disse skal skrive seg fra 1100-tallet, og hvis de var i bruk samtidig, gjør dette Borgund til det største kirkestedet mellom Bergen og Nidaros. Borgund er ellers omtalt som tingsted i 1421, og det finnes omtale av kaupangen i dokumenter frem mot 1570.

Etter 1847
Etter 1868
Etter brannen

Kirkebygg
Den kirken vi ser i dag, har altså røtter tilbake til middelalderen, men har blitt herjet og brent flere ganger — og utvidet. Dens identitet har vært diskutert, men ifølge boken Kirkene i Borgundkaupangen og Giske kapell er det i bunn og grunn Peterskirken som har blitt utvidet med stein fra Margaretakirken. Grovt sett utgjør øst/vest-delen den såkalte gamlekirken, mens nordre korsarm er fra utvidelsen i 1632–33 og søndre fra 1800-tallet. Etter at kirken brant i 1904 (en stund etter bybrannen i Ålesund), ble kirken gjenreist etter planer av arkitektbrødrene Christian Fürst og Hans Backer Fürst. Den fremstår som en korskirke i stein med (ifølge Kirkesøk) 500 sitteplasser. Kirken har takrytter over krysset, og koret er i nord-nordøst.

Sørfra
Mellom vest- og sørarmen
Sørportal
Minnetavle på kirkeveggen
Minnesmerke over eidsvollsmann
Portal

Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er gallerier også i sideskipene. Flere vinduer har glassmalerier utført av G.A. Larsen med nytestamentlige motiver. I østre korsarm er et steinalter som trolig har stått i en av Borgunds gamle kirker. Steinplaten har et relikviegjemme.

Før brannen hadde kirken altertavle fra før 1648 og prekestol fra ca. 1640, begge i eik. Dette ble etter brannen rekonstruert på grunnlag av bilder. Altertavlen har trerelieffer av Nicolai Mejdell. De viser korsfestelsen og himmelfarten i storfeltene og ellers blant annet dødsriket og syndefallet. Prekestolen er skåret av Hans Johan Johannessen og bæres av Johannes Døperen. Blant utskjæringene rundt stolen er scener fra Jesu liv. Over prekestolen er en himling med de syv diakonene med Stefanus i midten. Døpefonten fremstiller en mor (Maria) med et barn (Jesus) på toppen og en himmelstige opp mot taket.

Kirken har et 35-stemmers Marcussen-orgel (3 manualer/pedal) fra 1981 med et prospekt av Oddvin Parr fra samme år. Ifølge Norsk orgelregister finnes dessuten et firestemmers kororgel fra Paul Ott. Kirkeklokken er ifølge kirkeleksikonet støpt av O. Olsen & Søn i 1907.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården omgir kirken og strekker seg særlig langt vestover. Det er parkeringsplass på sørsiden. Prestegården er sør-sørøst for kirken og ruinen av Margaretakirken er noe øst for dette igjen. Nord for kirken er Sunnmøre museum.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke på kirkegården

Mer kirkehistorie
Ålesund by fikk sin første kirke i 1855 (innviet 25. januar), og Ålesund ble eget prestegjeld fra 1858, fradelt fra Borgund. Samtidig ble Skodje og Vatne utskilt i Skodje prestegjeld.

Kilder og videre lesning:

Kirkegård

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Dalsfjord kirke

Dalsfjord kirke
Bakgrunn
I middelalderen sognet Dalsfjord i Volda kirkemessig til hovedkirken inne i Volda (eller Halkjelsvik). Det fortelles imidlertid at det var satt opp et trekors på stedet, «Krossen på Dale», og at dette i katolsk tid og muligens også senere var et samlingssted for folk i indre Dalsfjord. Iblant møtte presten opp og holdt messe i det fri, og selv lenge etter at dette opphørte, levde minnet om det videre. Et annet samlingssted lenger nord var «Krosshuset på Ulvestad», ikke så langt fra der fergen mellom Lauvstad og Volda legger til. Dette ser ut til å ha vært en høgendeskirke. Da denne kirken ble revet i 1551, ble materialene brukt til å utvide Volda stavkirke, men kildene er uenige om hvorvidt det dreide seg om nordre eller søndre tverrarm. Det er bevart et par rosemalte planker som antas å stamme fra himlingen. Kirken på Ulvestad hadde gravplass nær elveoset, noe som ble åpenbart ved en flom i 1887.

Da det i 1879 ble oppført kapellkirke i Austefjord lenger øst, ble det lagt merke til også i Dalsfjord. I første omgang ble det fremmet krav om kirkegård, og det ble gjort prøvegravinger etter egnet grunn for kirkegård og eventuelt kirke. Søknad om kirkegård og kapell ble avslått et par ganger, men etter årelang kamp ble Dalsfjord utskilt fra Volda som eget sogn fra 1. januar 1910. Sognet omfatter området vest for Dalsfjorden samt fra Rossetvika og sørover på østsiden av fjorden. Kirkebygging ble planlagt i god tid innen vedtaket var i havn, og grunnstein ble nedlagt allerede i februar samme år. Kirken ble tegnet av byggmester Ole Havnæs, og byggmestre for oppføringen var Petter Strømme og Jens Strømsheim.

Kirkebygg
Dalsfjord kirke ble innviet den 29. desember 1910. Det er en laftet korskirke med rundt 400 sitteplasser. Orienteringen er fra nordvest til sørøst, altså med koret i sistnevnte retning. Ved inngangen er det våpenhus med takrytter, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier (dåpssakristi til høyre, prestesakristi til venstre). Mønet på tverrarmene er noe lavere enn for hovedskipet. Kirken var gul i begynnelsen, men er siden malt hvit. Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen. Ved korbuen er en lav korskranke. Det er brystpanel til et stykke opp på veggen. Kirken ble omfattende rehabilitert i 1963.

Inventar
Altertavlen er laget av Lars Kinsarvik, som har gjort både treskjæringsarbeidet og malerarbeidet. Bildet i tavlen er malt i kopi etter alterbildet i Johanneskirken i Bergen, og Kinsarvik har malt det samme motivet til Vartdal kirke. Det er inspirert av Mark 1, 35, og teksten under bildet lyder: «Og um Morgonen lenge fyre Dag stod han upp og gjekk ut og burt til ein Øydestad og bad der.» De fire utskårne figurene rundt bildet forestiller Moses, Elias, Peter og Johannes.

Kirkerom
Alter
Orgelgalleri

Prekestolen står i korbuens venstrekant og har oppgang fra koret. Den er i likhet med døpefonten på alder med kirken. Det er faktisk også orgelet, som er bygget av Bernt Haugen og Lars Ulvestad, men så ombygget av Theodor Zuber i 1992–93 og utstyrt med ny spillepult. Det finnes et lydopptak av orgelet på Youtube. Også kirkeklokken (O. Olsen & Søn) er fra 1910.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på den nordlige delen av kirkegården og har flott utsikt over fjorden. Til tross for nevnte jordprøver har kirkegården relativt mye stein, slik at gravlegging ikke er helt uproblematisk. Ved besøk i 2014 foregikk omfattende gravearbeider på kirkegården. Sørvest for kirken er et bårehus/servicebygg. Øst for kirken står et krigsminnesmerke.

Dalsfjord kirke
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Det finnes gamle gravhauger i området rundt kirken.

Det ble feiret hundreårsjubileum i 2010 (med bl.a. kunstutstilling).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hjørundfjord kirke

Hjørundfjord kirke
Bakgrunn
Sæbø var i sin tid kommunesentrum i Hjørundfjord, som ble innlemmet i Ørsta i 1964. Stedet har hatt kirke siden middelalderen, men den lå opprinnelig ved Førland, litt lenger oppstrøms langs Bondalselva. Det er ikke kjent akkurat når denne kirken ble oppført, men den var utsatt for snøskred, og etter at en lunefull elv gjorde store skader i 1581, ble kirkestedet flyttet ned til Hustad, i Sæbø sentrum. Ny kirke ble oppført helt i sørøst på den nåværende kirkegården og innviet i 1584. Den ble solgt på den store auksjonen og kom i menighetens eie i 1795. Den ble stadig ombygget og utvidet, men ble etterhvert for liten, og i 1860-årene ble det etterhvert klart at ny kirke måtte oppføres. Eierstrukturen (et slags kollektiv) forsinket imidlertid prosessen, og kirken ble solgt til kommunen i 1877. Gamlekirken ble revet kort tid etter at den nye stod klar.

Hjørundfjord kirke

Kirkebygg
Ny kirke ble tegnet av Henrik Nissen, og det ble brukt en lett endret versjon av tegningene til Fjørtoft kirke. Kirkegården ble utvidet vestover for å få plass til den nye kirken. Byggmester var Carl Berg, som visstnok gikk fallitt underveis, og kirken ble fullført av Johan Olsen. Innvielsen skjedde den 11. september 1880. Hjørundfjord kirke er en laftet langkirke med 480 plasser (mot opprinnelig rundt 700). Den har vesttårn omgitt av trappehus, og det polygonalt (nesten apsidalt) avsluttede koret er omgitt av små sakristier. Kirken har utvendig og innvendig panel.

Interiør
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og søylerader og det at takhimlingen er høyest i midten, bidrar til å gi kirken et visst basilikapreg. Korformen bidrar også til dette. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og interiøret er ganske gjennomført nygotisk, selv om det har vært enkelte endringer gjennom årene. Bak mye av oppussingsarbeidet står arkitekt Øyvin Grimnes. Også i de senere år er det utført restaureringsarbeid, f.eks. i 2002.

Inventar
Til å begynne med hadde kirken en altertavle med et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Tidemands alterbilde Kristus i skyen i Tyristrand kirke. Da kirken fikk orgel, ble altertavlen fra gamlekirken tatt ned fra galleriet og satt i stand av Lars Kinsarvik, som også erstattet det gamle bibelsitatet (Luk 2, 35) med en nynorsk versjon. Det dreier seg om kjernen i et alterskap fra tidlig på 1500-tallet. Etter en noe omflakkende tilværelse i kirken (den hang over døren til dåpssakristiet etter å ha blitt tatt ned fra galleriet) kom denne tavlen tilbake på hedersplassen i 1960. I storfeltene har tavlen tablåer av pietà og korsfestelsen, og den triumferende Kristus troner øverst. En rekke forskjellige utskårne figurer er å se omkring alt dette, deriblant Moses, Aron og Olav den hellige. Bruns bilde henger nå over døren til dåpssakristiet (til venstre for korbuen).

I kirken er det en rekke glassmalerier av Jørgen Skaare (i samarbeid med glassmester O. Ellingsen & Søn) i vinduene. De i de tre midterste vindusparene i koret ble avduket i 1950 og viser (fra venstre mot høyre) Jesu dåp, Jesus som velsigner de små barna, og Moses med lovtalene. Året etter kom det glassmalerier også i skipets vinduer. På sørsiden er motivene (fra koret og nedover) (1) Peter som fisker og Guds rike som et garn, (2) Jesus på korset og kvinnene ved graven, (3) såmannen og sennepskornet. På nordsiden er motivene (1) den fortapte sønn, (2) oppstandelsen og dommeren, (3) gamlekirken og en kirkebåt.

Prekestolen er på alder med kirken, og døpefonten noen år eldre. Den ble laget av sogneprest Laurits Ottesen i 1873.

Kirken fikk sitt første orgel i 1913, delvis finansiert av utvandrede hjørundfjordinger i Amerika. Orgelet hadde ni stemmer (to manualer og pedal) og var bygget av Brødrene Torkildsen. Det ble etterhvert ganske nedslitt og begynte å svikte på begynnelsen av 1970-tallet. I 1973 ble nytt orgel fra Vestre orgelfabrikk innviet.

Kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1946, den største omstøpt av en eldre klokke. Kirken har også en rekke gamle presteportretter.

Hjørundfjord kirke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården var ganske liten til å begynne med, men er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et lite uthus med WC. Nær vestre kirkegårdsmur er et minnesmerke over hjørundfjordinger som har omkommet på sjøen etter 1850: Det finnes en kobberplate med navn på folk som omkom på torskefiske den 4. mars 1868 og to plater med navn på andre omkomne som ikke kunne begraves. Utenfor inngangsporten i øst er et minnesmerke over snøskredulykken ved Molaupen 24. november 1971. Disse er gravlagt i kirkegårdens nordøstre hjørne.

Minnesmerke over omkomne på havet
Minnesmerke over omkomne på torskefiske
Omkomne på havet som ikke er gravlagt
Andre ikke-gravlagte
Minnesmerke over Molaup-ulykken
Omkomne i Molaup-ulykken

Utenfor kirkegården, i prestegårdshagen mot bryggene, ble det i 1914 avduket en minnebauta over hjørundfjordinger som var med i krigen i 1807-1814. Denne skiller seg fra enkelte andre slike ved at den ikke bare minnes de omkomne (under overskriften «Desse døydde av saar og vondeliding»), men også andre som kjempet i krigen (under overskriften «Desse kom Heimatt»). Minnebautaen fikk etter siste krig innfelt en plate med navn på lokale ofre for verdenskrigen.

Minnesmerke over napoleonskrigene
Minnesmerke over napoleonskrigene
Deltagere i napoleonskrigene
Krigsofre

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Liabygda kirke

Liabygda kirke

Bakgrunn
Stranda og Stordal prestegjeld ble utskilt fra Ørskog prestegjeld i 1759. Liabygda sognet til Stranda kirkemessig, men i 1908 ble det innviet bedehus i Liabygda. Dette bedehuset ble senere utvidet til kapell, og i 1914 ble det gitt tillatelse til å oppføre et kapell. Tegninger ble utarbeidet av Henry Bucher, og Tore Overå var byggmester. Kapellet ble innviet den 15. august 1917. Det ble restaurert og påbygget i 1989-90 og fikk da bl.a. tilbygg med bekvemmeligheter ved inngangspartiet samt bårerom. Bygget tituleres nå som kirke.

Kirkebygg
Liabygda kirke er en laftet langkirke med vesttårn og polygonalt avsluttet kor. Det er sakristi på sørsiden av koret. Kirken har ifølge Kirkesøk 169 plasser.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri like innenfor inngangen, og korgulvet er hevet et lite trinn over gulvet i skipet. Koråpningen er rundbuet, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Kirkerommet har litt flattrykt tønnehvelving, og grønnfargen på veggene kan nok sies å være noe uvanlig i kirkesammenheng. I de seks korvinduene er det glassmalerier fra 1917 av Carsten Lien (utført av firmaet G.A. Larsen), og ifølge kirkeleksikonet finnes også glassmalerier fra 1951.

Lars Lied, som studerte teologi og var vidt bereist, ivret for både kirkebygging og utsmykning. Om utsmykningen sier boken om Stranda-kirkene: «…kaptein Lied har vore utrøyttande i sitt arbeid med å gjere kyrkjehuset vakkert og hyggjeleg. Altertavla og korbogen er hans personlege arbeid. Enno lenge før kapellet var under byggjing, hadde han altertavla ferdig. Kaptein Lied har ogso gjeve to større lysekroner i kyrkjeskipet og to små kroner i koret. Det er også han som har laga prydnaden på preikestolen, frårekna biletgruppene.» Det sistnevnte billedskjærerarbeidet er utført av Arne Kinsarvik. En kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue inngår for øvrig i alterutsmykningen. Døpefonten er gitt i gave av Sakarias Stavseng, og dåpsfatet i kobber er en gave fra kong Haakon. Også andre gjenstander er omtalt i boken.

Ifølge kirkeleksikonet har orgelet 8 stemmer og er bygget av Vestre orgelfabrikk i 1962, et inntrykk som bekreftes av orgelregisteret. De to kirkeklokkene (fra hhv. 1917 og 1947) er støpt av Olsen Nauen.

Kirkegård
Kirkegården (på grunn gitt av Jørgen O. Lied) ble innviet høsten 1917 og utvidet i 1938. Den strekker seg for det meste sørover fra kirken, som ligger opp mot veien i nord.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Volda kirke

Volda kirke

Bakgrunn
Volda (eller Halkjelsvik) har vært kirkested siden rundt 1200, uten at man synes å vite nøyaktig når den første kirken ble oppført. Prestegården («Œyrum prestgarðenom j Valld») er omtalt den 7. desember 1338, og presten er omtalt den 3. mai 1385, idet det fortelles at han skulle møte herøypresten på Ørsta kirkegård for å treffe beslutning i et jordkjøp: «…sændæ Biærnæ Simvnr son prestr i Hærœyghvm Einær Eirikson prestr i Hællkiæls viik Þorkiæls son q. g. ok sinæ meer vilivm ider kvnnigt gera at…» «Halkelsuiks kirkio sokn» er omtalt i Aslak Bolts jordebok (ca. 1432). I Reformatsen (1589) fortelles det at «Woldens gieldt» omfatter fem kirker som betjenes av tre prester. Foruten hovedkirken i Volda dreier det seg om Ørsta, Syvde, Vanylven og Hjørundfjord.

Stavkirke
Eldste kjente kirke på stedet var en stavkirke. Den ble reparert og påbygget mange ganger og hadde form av en korskirke da den ble revet i forbindelse med oppføring av ny kirke i 1858. I utgangspunktet var det en langkirke. Det sies at skipet skal ha vært 35 alner langt og 16 alner bredt, mens koret skal ha målt 8 alner ganger 11 alner. Det såkalte «krosshuset på Ulvestad» ble revet i 1551 og materialene brukt til å utvide stavkirken i Volda, visstnok med en tverrarm mot sør. Så skal nordre tverrarm («Nykirken») ha kommet til rundt hundre år senere. (Detaljene skildres litt forskjellig i forskjellige bøker når det gjelder sør/nord og hva som ble betegnet som Nykirken.) Lorentz Dietrichson forteller at en innberetning fra 1709 omtaler kirken som «en stor, fuldkommen stavbygning i korsform med smukt, «nyt» taarn, der altså maa være opsat omkring 1700.» I 1722 skal kirken så ha blitt omtalt som en stor kirke bygget i korsform og med tårn og våpenhus. Videre siterer Dietrichson fra Hans Strøms Søndmørs Beskrivelse: «Voldens Kirke […] er opbygt af Staver i Form af et Kors, og derhos temmelig stor…» Det fremgår at kirken er blitt forlenget med sakristi. Kirken skal ha fått nytt tårn (formodentlig takrytter) i 1795 etter at den var kjøpt tilbake fra privat eie, og i 1797 ble kirken malt innvendig av en Webiørn Maler fra Hallingdal.

Det mest kjente (og eneste?) bildet av stavkirken som sirkulerer, er malt av Ranveig Alvestad Halkjelsvik i etterhånd, ukjent på hvilket grunnlag. Det er gjengitt på en serieprodusert tallerken som er å finne på mang en vegg i lokalområdet.

Om interiør og inventar sier Strøm: «Indredning […] bestaaer mestendeels af Fyrre, som dog til Deels er ziiret med Billedhugger-Arbeid; men Prædikestolen bestaaer af Eeg, og er ei aleene bekostet, men og udarbeidet, af den i Billedhugger-Kunsten heel kyndige Herr Maths Clausøn Skaaning, som i forrige Seculo var Sogne-Præst her på Stedet. Paa Alteret ligger en hviid Marmor-Steen, ikkun een Spand lang, og i Bredde et Par Tværfingre kortere, hvilken uden Tvivl bør henføres til de saa kaldte Altaria portatilla eller Olcula pacis, om hvis Beskaffenhed forhen er mældet ved Harams Kirkes Beskrivelse.»

Hva er så bevart av inventar som har vært å finne i stavkirken? I de kulturhistoriske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum) finner vi et alterfrontale og en eiketrekiste. Et blyglassvindu er å finne ved Austefjord museum. Andre gjenstander ble overført til den nye kirken og gikk tapt i brann i 1929. Det gjelder blant annet altertavlen (gitt til kirken i 1664), som var montert oppå en nyere del i tømmerkirken. Den gamle tavlen (skåret av Kristoffer Kile) hadde skriftsitat og krufiks i midtfeltene. Også et epitafium og en prekestol ble overført og gikk tapt.

Volda gamle kirke
Volda gamle kirke

Tømmerkirke
Som i mange andre tilfeller var det kirkeloven av 1851, som krevde at 30 % av menigheten skulle ha plass i kirken på én gang, som ble stavkirkens bane. Det ble vurdert slik at kirken ikke kunne utvides mer. Ny kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch. Det fortelles at han i utgangspunktet tegnet en langkirke, og at det drøyde med å få tegningene. Da ble det purret på arkitekten, og de fikk ham med det samme til å tegne om til korskirke. Rivingen av stavkirken begynte den 1. juni, og byggmester for tømmerkirken var Ole Løkken fra Nordfjord. Vigslingen skjedde første søndag i advent. Kirken ble bordkledd utvendig i 1860. Dette var en av landets største trekirker med 970 sitteplasser, skjønt det sies at 3000 var innenfor ved innvielsen.

Kirken ble påtent og brant ned allerede natt til 7. april 1929. Med den forsvant også en anselig mengde gammelt inventar. Mens man ventet på at ny kirke ble klar, ble bedehuset brukt som interimskirke.

Volda kirke
Volda kirke
Volda kirke

Dagens kirke
I utgangspunktet var man innstilt på å bygge opp igjen en kopi av kirken som brant, men en avisartikkel av Hugo Lous Mohr utløste en diskusjon om hva slags kirke man ville ha, og det endte med at Arnstein Arneberg tegnet en steinkirke som ble innviet den 1. mai 1932. Det er en korskirke som opprinnelig hadde 800 sitteplasser, mens man i dag regner med rundt 500 (ifølge Volda kommune, som knytter dette til brannvernforskrifter; de fleste kilder ellers opererer fortsatt med 800). Det ser ut til at kirken er bygget rundt et skall av armert betong, slik flere av Arnebergs kirker er, og den er forblendet med stein, slik at det utenfra ligner en mer tradisjonell steinmur. Innvendig minner hvelvingen noe om parabelformede hvelvinger som i f.eks. Ullensaker kirke, men er kanskje noe spissere — et nikk til nygotikken?

Interiør og inventar
Selve innredningen av kirken er endret noe opp gjennom årene. Etterhvert som man følte behov for flere rom og annen funksjonalitet, ble det planlagt å grave ut kjeller under kirken. Siden kirken står på middelaldergrunn og muligens har gamle graver under seg, ville det imidlertid bli kostbart og tidkrevende å foreta de nødvendige utgravninger. I stedet har man valgt (blant annet) å ommøblere i selve kirken. Et par benkerader foran er fjernet for å gi bedre plass ved konserter, og det er også fjernet en rad bakerst. I 2002 ble det fjernet benker i nordre tverrskip, noe som imidlertid vakte reaksjoner. Sakristiene er rustet opp (dåpssakristiet i 2003 og prestesakristiet i 2006), og det er nærmest innredet kirketorg under orgelgalleriet ved inngangen. Kirken har fått bekvemmeligheter ved inngangspartiet. Kirkekonsulenten diskuterer utviklingsmuligheter i innredningen.

Selv om det formelt dreier seg om en korskirke, har kirkerommet mer preg av langkirke. Man må nærmest være i de relativt korte tverrarmene (eller i det minste langt foran) for i det hele tatt å tenke korskirketanken, skjønt apsis på sørsiden er ganske påfallende — særlig utenfra. Korgulvet er hevet hele fem trinn over resten av kirkens gulv, hvilket gir koret et preg av sceneområde. Det er også korskille på begge sider av trappen. Prekestolen er i korbuens høyrekant, mens døpefonten står inne i koret. Som så ofte i kirkesammenheng har Arneberg engasjert seg helt på detaljnivå i innredningen, noe som har bidratt til å gi et slags helhetspreg til tross for senere endringer. Prekestol, døpefont, alter, alterring og korgitter ble fremstilt ved Volda Trevare, og Arne Kinsarvik stod for treskjærerarbeidet.

Alterbilde
Prekestol
Døpefont

Hugo Lous Mohr har malt hele fondveggen i koret i et av sine tidligste samarbeidsprosjekter med arkitekt Arneberg. Arbeidet ble utført høsten 1932, mens kirken altså ble innviet i mai. Som i mange slike har utsmykningen en blond, nordisk kristusskikkelse som blikkfang (i form av sjangerbildet Kristus in mandorla). Digitalt fortalt lanserer denne utsmykningen som kandidat til første nordiske kristusskikkelse. Mohrs hovedkonkurrent i så måte, hans læremester Henrik Sørensen, utsmykket Linköping domkirke like etterpå og visstnok ikke påvirket av Mohr, skjønt det blir kanskje et definisjonsspørsmål av mer akademisk interesse. Rundt omkring den store kristusskikkelsen er andre bilder fra Kristi lidelseshistorie. Nederst er tilsynelatende fire nisjer med evangelistfigurer, men det er et synsbedrag, for det dreier seg om malerier, dette også. Selv om freskoarbeidet i Volda ble utført før det i Oslo domkirke, har undertegnede ikke hørt om tilsvarende avskallingsproblemer som ved sistnevnte.

Orgelgalleri

Orgelet har 31 stemmer og ble opprinnelig bygget av Furtwängler & Hammer i 1931. Undertegnede kjenner ikke orgelets reparasjonshistorie, men det ble meldt i 2022 at kirken trenger et nytt orgel. Det finnes også et kororgel fra 2009. Klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Vestfra
Krigsminnesmerke vest for kirken

Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård rundt kirken, men begravelser i dag skjer ved Leirshaugen nærmere Rotevatnet. Prestegården er rundt en kilometer fra kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mariakirken

Mariakirken

Bakgrunn
Be folk nevne en kirke i Bergen, og de fleste vil si «Mariakirken». Det er utvilsomt den best bevarte middelalderkirken i byen — og blant de best bevarte middelalderbykirkene i landet. I motsetning til Domkirken og Korskirken har den da også unngått ødeleggende branner etter middelalderen. Kirken var i flere hundre år sognekirke for byens tyske menighet, og den var også kjent som Tyskekirken.

Scholeusstikk
Reichborn-tegning
Anno 1817

Det antas at kirken ble oppført på 1100-tallet, muligens mellom 1130 og 1170. Kirken brant i bybrannene i 1198 og 1248. Tvillingtårnene i vest, som hadde vært kvadratiske, ble nyoppført som rektangulære etter 1198-brannen, og etter 1248-brannen ble det nordre nyoppført i gotisk stil, mens det søndre ble forhøyet. Oppe i alt dette ble skipene og koret forlenget, slik at kirken for en stor del fikk sin nåværende form etter brannen i 1248. Den vesentligste senere endringen er sakristiet sør for koret, som ble oppført i 1776. Ellers ble øvre del av sørtårnet revet i 1859 og bygget opp igjen i samme form i 1876. Interiøret ble endret ved Christian Christie i 1863–76. Dette var mildt sagt en kontroversiell restaurering. Mye av inventaret var gitt av hanseatiske kjøpmenn, og Christie kastet ut mye av det, ifølge «Kirker i Norge», men det er siden gjort om på endel av Christies endringer. Kirken ble omfattende restaurert i 2010–2015, med gjenåpningsuke 21.–26. juni.

Mariakirken nordfra
Nordfra. Foto: Erlend Bjørtvedt, fra Wikimedia Commons.

Kirken var sognekirke for tyske kjøpmenn mellom 1408 og 1766, da kongen overtok eierskapet, og den var sognekirke for byens tyske menighet til den ble nedlagt i 1867. Maria menighet ble opprettet i 1875, og etter dette var Mariakirken alminnelig sognekirke. I 2002 ble sentrumssognene i Bergen konsolidert i Domkirkens sogn.

Mot vestportalen
Sørportalen

Kirkebygg
Mariakirken er en romansk treskipet basilika, og den har altså tvillingtårn i vest, hvorav det nordre er i gotisk stil. Gotikk preger også til en viss grad koret i øst, som har spissbuede vinduer i østveggen samt de østre sidevinduene. Slik ser man ganske tydelig hvilken del av koret som utgjør forlengelsen etter 1248-brannen. Forresten er orienteringen omtrent fra vest-nordvest til øst-sørøst.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest. og rundbuede søylerader gjør altså kirkeromemt treskipet. Koret er usedvanlig dypt — katolsk, om man vil. Kalkmalerier på veggene fra 1400-tallet og 1500-tallet ble oppdaget rundt 1930. Blant motivene er Kristi himmelfart, dødes triumf, pinseunderet og korsfestelsen. Kirkerommet er møblert med stoler snarere enn benker. Kirken må sies å ha overdådig inventar, men det er likevel visstnok bare en del av det som en gang var.

Mot koret
Alterskap åpent
Alterskap lukket

Alterskapet er laget i Lübeck på siste halvdel av 1400-tallet, og det er vel bare Ringsaker kirke som har noe sammenlignbart i Norge. Når det står åpent, ser vi en stor madonna med barnet i midten, stående på en måne med menneskeansikt (en allusjon til en skildring i Johannes’ åpenbaring), flankert av to rekker med til sammen seksten helgener. Det dreier seg om de tolv apostlene samt st. Olav, st. Antonius, sta. Katarina og sta. Dorotea. I lukket tilstand vises Jesu fødsel og kongenes tilbedelse på venstre dør, og på den høyre vises Jesu frembæring i tempelet og gregorsmesse. I 1682 ble skapet gjort om til altertavle, og fikk predella samt kalvariegruppe øverst.

Den overdådige prekestolen fra 1676 henger i midtskipets sørøstre hjørne. Den antas å være av nederlandsk opprinnelse og inkluderer eksotiske råmaterialer som skillpaddeskall samt en gullkule. Stolen er dekorert med kvinneskikkelser som representerer dyder. Underdelen er den sørlige halvdelen av himmelglobusen med seks stjernebilder, omgitt av nakne barnefigurer som holder fruktguirlandre (og på sett og vis selve stolen). Himlingen er omtrent like stor som selve stolen, og har to etasjer med den seirende Kristus øverst. Under himlingen er nevnte gullkule som jorden, og over den er resten av himmelhvelvingen.

Prekestol
Under prekestolhimlingen
Døpefont
Epitafium

Døpefonten av kleberstein er tegnet av Christian Christie, og er fra 1860-årene. Rundt omkring i kirken er ellers femten legemsstore apostelfigurer fra 1634. Det dreier seg om Jesu tolv apostler samt Paulus, Moses og Johannes Døperen. Krusifikset over korbuen antas å være fra første halvdel av 1600-tallet. Før Christies restaurering var veggene i kirken visstnok nesten dekket av epitafier og andre malerier fra 1600- og 1700-tallet bekostet av diverse kjøpmenn. Disse ble for en stor del fjernet, og bare et fåtall gjenstår. Kirken har tre klokker, to i søndre tårn og én i nordre. De er støpt i hhv. 1705 (Henrich Bringeman, Bremen), 1898 (O. Olsen & Søn) og 1771 (Conrad von Aach, en omstøpning av en klokke fra 1621).

Mye av kirkens orgelhistorie kan følges i Norsk orgelregister. Paul Ott-orgelet fra 1974 ble ved restaureringen i 2010–15 byttet ut med et orgel fra Weimbs Orgelbau. Orgelet ble innviet den 21. juni 2015 og feiret med orgelfest en uke til ende, mens Ott-orgelet ble solgt til en kirke i Bayern. Prospektet er tegnet av Ulf Oldæus.

Det går an å avlegge kirken et virtuelt besøk via denne nettsiden.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er ikke lenger i bruk til begravelser, men det gjenstår en rekke gravminner fra 1800-tallet. «Norges kirker» skildrer kirkegårdens historie relativt detaljert.

Kirkegård
Kirkegård på sørsiden

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Korskirken

Korskirken
Korskirken sett fra Fløyen. Foto: Odd Roar Aalborg, fra Wikimedia Commons.

Bakgrunn, bygningshistorie
Korskirken er den av bergenskirkene som ligger nærmest Vågsbunnnen av i dag, etter at området ble fylt opp allerede i middelalderen. Opprinnelig lå den på et nes, og Vågen gikk helt inn til Domkirken. Kirken ligger på en morenerygg av grus og leire, men tårnet, som er tilføyd senere, står på fjellgrunn.

Scholeus
På dette Scholeus-stikket fra andre halvdel av 1500-tallet har Korskirken tvillingtårn i vest. Fra Wikimedia Commons.

Kirken er i dag faktisk en korsformet kirke, men var opprinnelig en enskipet langkirke uten vesttårn, og navnet har å gjøre med at kirken var viet til Det hellige kors. Kirken er første gang nevnt i Sverres saga (kap. 49) i forbindelse med begivenheter i 1181, da Sverres menn søkte tilflukt i kirken. Den har brent en rekke ganger: i 1198, 1248, muligens 1393, videre i 1476, 1582, 1623, 1640 og 1702. I et stikk fra andre halvdel av 1500-tallet fremstår kirken med tvillingtårn i vest, et inntrykk som bekreftes av en samtidig kilde. Det er imidlertid ikke funnet fundamenter etter disse tårnene, skjønt de kan ha vært av tre. Et kongebrev fra 1593 tyder på at vesttårnet ble murt opp like etter, og årstallet 1594 var å se på tårnportalen inntil en restaurering i 1896. Det fikk sin nåværende form i 1720-årene ved Hans Martin Heintz (etter at kirken ellers var satt i stand etter planer av J.C. Ernst). Tverrarmene er fra 1600-tallet: den søndre fra 1615 og den nordre fra 1632.

Kirken hadde i bunn og grunn samme utseende fra gjenoppbyggingen etter 1702-brannen og til kirken ble restaurert i 1896 under ledelse av Schak Bull, men innvendig ble det foretatt enkelte endringer ved Christian Christie i 1856 i forbindelse med montering av nytt orgel. Bulls interiør ble så endret noe i perioden 1939–50. Kirken brukes i dag av Kirkens bymisjon som åpen kirke. Den har ifølge Kirkesøk 600 sitteplasser. Det foregikk restaureringsarbeider ved kirken i en årrekke før den gjenåpnet den 8. desember 2024.

Korskirken under restaurering
Korskirken under restaurering

Kirkebygg
Kirken fremstår i dag med en tilnærmet likearmet korsform, men er litt uregelmessig, idet nordre og søndre korsarm ikke ligger helt i flukt med hverandre. Kirken har altså tårn som avslutning på vestre korsarm. Lengden fra vest til øst er 46 meter (med tårn) og fra nord til sør 37,2 meter. Orienteringen er egentlig fra vest-sørvest til øst-nordøst. I tillegg til korsformen er det to små tilbygg utenfor østre korsarm: et sakristi på sørsiden og på nordsiden et tilbygg i skrå vinkel som en gang har vært passasje mellom to gravkapeller. Middelalderportalene er tapt. Tverrarmenes portaler er fra 1600-tallet (den nordre er spesielt fin), mens de øvrige er fra restaureringen i 1896. Murverk og bygningshistorie er gjennomgått detaljert i «Norges kirker».

Korskirkens nordportal
Mot koret
Døpefont

Interiør og inventar
Også interiørets historie er gjennomgått i «Norges kirker». Interiøret av i dag er et resultat av Christies og Bulls arbeider med endringer ved H.W. Rohde i 1940–45 samt noe arbeid etter krigen. Bull gav kirken et nyromansk preg. Det er kombinert orgel- og sangergalleri i vest. Kirken er møblert — hva skal vi kalle det? — litt katolsk. Benkene i østre korsarm går langs veggen som i koret i endel katedraler. Det har nok også sammenheng med prekestolens plassering på hjørnet mellom korsarmene. Alterpartiet er et podium ganske dypt inne i østre korsarm med en høydeforskjell på tre trinn. Et høyt, rundbuet vindu med glassmaleri er blikfang og fungerer som altertavle. Dette er formgitt av Frøydis Haavardsholm og kom på plass i 1928. Tidligere hadde vinduet vært blendet av i forbindelse med at kirken fikk altertavle laget av Eilif Peterssen i 1894 til erstatning for en eldre tavle. Peterssens bilde henger på østveggen i søndre tverrskip.

Prekestolen er fra Bulls restaurering (men visstnok «noget forbedret» i 1909), og det samme gjelder klebersteinsdøpefonten. Kirken har et Hollenbach-orgel fra 1892 som ble utvidet ved Walcker i 1928–29, samt et kororgel fra Paul Ott fra 1981. For øvrig kan kirkens orgelhistorie følges i «Norges kirker» og i Norsk orgelregister. Av kirkens tre klokker er to støpt av Claes Noorden og Jan Albert de Graeve i Amsterdam i 1707 og én av O. Olsen & Søn i 1889. Foruten det som ellers er nevnt av inventargjenstander i «Norges kirker», finnes en rekke gjenstander fra kirken i museer.

Korskirken kirkegård
Gamle gravplater på kirkegården. Foto: Natalie Maynor, fra Wikimedia Commons.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården brukes ikke til begravelser i dag, men det finnes en rekke gamle gravplater der. Det antas at det tidligere har stått en rekke gravkapeller på kirkens nordside. Noen av disse kan ses på eldre tegninger. Til Korskirken sognet i sin tid også Assistentkirkegården på nordsiden av jernbanelinjen, som ble nedlagt i 1919.

Vestfra
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bergen domkirke

Bergen domkirke
Foto: Peter Neaum, fra Panoramio via Wikimedia Commons

Bakgrunn
Bjørgvin bispedømme (som opprinnelig hadde base på Selja) er et av våre tre opprinnelige bispedømmer sammen med Nidaros og Oslo. Bergens første domkirke var Kristkirken ved Håkonshallen.

Fransiskanerkirke
En olavskirke i Vågsbunnen er første gang nevnt i 1181 og ble overtatt av fransiskanerne i Håkon Håkonssons regjeringstid. Det antas at kirken ble ødelagt i bybrannen i 1248. Fransiskanerne oppførte så en ny kirke med utvidet skip og rett avsluttet kor, og de hadde klosteranlegg på sørsiden, der det i dag er kirkegård og katedralskole. Kirken brant igjen i 1270, og det drøyde helt til 1301 før gjenoppbygget kirke ble innviet, da med utvidet kor og skrudhus. Dette ble finansiert av Magnus Lagabøte, som ble gravlagt i fransiskanernes kirke. Kirken brant igjen i 1463–64, og lå fortsatt (delvis?) i ruiner da reformasjonen kom og klosterordnenes gods ble inndratt. Først da ble den satt i stand og brukt som domkirke, etter at Kristkirken var revet i 1531.

Domkirke
Bergen domkirke er i dag en toskipet langkirke med vesttårn og med skrudhus på nordvestsiden. Vesttårnet og det søndre sideskipet stammer imidlertid fra en utvidelse på 1600-tallet. I utgangspunktet var kirken en 60 meter lang og ganske smal enskipet hallkirke. Den ble satt i stand under biskop Geble Pederssøn og hadde på den tiden takrytter midt på skipet. I 1599 ble utvidelsesplaner godkjent, og det ble gitt tillatelse til å bruke stein fra Nonneseter kloster og fransiskanerklosteret. Kirken fikk med det sin nåværende form, og den ble satt raskt i stand igjen etter branner i 1623 og 1640. Etter bybrannen i 1702 ble den gjenoppbygget etter planer av Johan Conrad Ernst, og vi ser av årstallet 1707 at tårnet ble forhøyet (eller i det minste satt i stand) på den tiden. Kirken ble dessuten omfattende restaurert i 1880–83 under ledelse av Christian Christie og arkeologisk undersøkt av Peter Andras Blix. Ved den anledning ble søndre sideskip praktisk talt revet og bygget opp på nytt. I 1963–69 ble kirken restaurert under ledelse av arkitekt Peter Helland-Hansen, og ved besøk i 2017 og 2022 pågikk omfattende retaureringsarbeider påbegynt i 2016.

Vestfra
Under oppussing

En kuriositet her er en kanonkule som er støpt (murt) inn i kirkens fasade et godt stykke opp på vesttårnet. Kulen sies å være et minne om slaget på Bergens våg i 1665, og mang en omviser har fortalt at kulen ble sittende fast da kirken ble beskutt. Det er naturligvis en fysisk umulighet, men det er ikke kjent akkurat når kulen ble festet til veggen.

Mot koret
Prekestol
Døpefont
Mot orgelgalleriet

Interiør og inventar
Interiøret er preget av restaureringen i 1880-årene, da rokokkointeriøret ble fjernet og kirken ble forsøkt gitt et preg av sent 1200-tall, skjønt det kan hevdes at det er vel så mye nygotikk. Kirken er altså toskipet, med sideskip på sørsiden, og det er derfor en viss asymmetri i kirkerommet. På nordsiden er en vindusrekke i nordmuren (til venstre) og på sørsiden (til høyre) bueganger. Det er orgelgalleri i vest. Det polygonalt avsluttede koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

Vindu 1
Vindu 2
Vindu 3
Vindu 4

Fire korvinduer har glassmalerier fra 1883 bekostet av grosserer Christian Sundt og levert av W. Worrall & Co i London. «Norges kirker» gjennomgår kirkens altertavlehistorie. Dagens altertavle er tegnet av Christian Christie og utført av Hans Johan Johannessen i kleberstein fra Osterfjorden. Tavlen står egentlig på gulvet bak alteret (som er fra samme restaurering). Det menigheten ser, er fem nisjer med figurer, der Kristus i midten er omgitt av de fire evangelistene med attributter. Rekkefølgen fra venstre mot høyre er Matteus, Lukas, Johannes og Markus, og en morsom detalj (avhengig av hvordan man ser på saken) er at Lukas feilaktig er fremstilt med ørn istedenfor okse, samtidig som Johannes korrekt også har ørn.

Alterparti
Alterparti. Foto: Nina Aldin Thune, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Også når det gjelder prekestol, har kirken en lang historie, og den nåværende er tegnet av Christie eller Blix (synes ikke kjent, ifølge «Norges kirker») og utført av Hans Nielsen. Den er sekskantet og hovedsakelig av furu, med fem fag, hvorav fire har fyllinger. Døpefonten av kleberstein og marmor er tegnet av Christie og har naturligvis forgjengere.

Kirken har tre klokker: en fra 1707 (støpt av Claes Noorden og Jan Albert de Grave i Amsterdam), en fra 1754 (støpt av Michael Carl Troschell i København) og en fra 1902 (støpt av O. Olsen & Søn). Blant orglene her var et bygget av Gottfried Gloger i 1747–49 — hans største orgel før orgelet i Kongsberg kirke. Dagens orgel er et Rieger-orgel fra 1997. Det finnes også epitafier og annet. Dette samt skrudhusets interiør og inventar er skildret i «Norges kirker».

Det går an å bli med på en virtuell omvisning i domkirken via denne nettsiden.

Skrudhuset
Skrudhuset. Foto: Nina Aldin Thune, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården og muren rundt er bevart, men kirkegården er ikke lenger i bruk til begravelser. Katedralskolen er som nevnt på sørsiden. Til domkirken sognet i sin tid også Sankt Jakob kirkegård, som gikk ut av bruk i 1920.

Bergen domkirke
Restaureringen forventes å ta noen år.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Heensåsen kirke

Heensåsen kirke

Bakgrunn
Heensåsen kirke ligger i Hensåsen, i østre del av Vang kommune i Valdres, et stykke vest for Høre stavkirke og øst for Vangsmjøsi. Stedsnavnet ser for det meste ut til å skrives Hensåsen, mens det varierer noe for kirkenavnet (Norges kirker skriver det faktisk Henseåsen). Arbeid for kirke begynte før midten av 1800-tallet. Da Vang stavkirke skulle få avløsning av ny hovedkirke i 1840, var det dem som tok til orde for å flytte stavkirken til Hensåsen. Det skjedde imidlertid ikke. Heller ikke en søknad om kirkebygg i 1860 nådde frem.

Tidlig i 1890-årene ble arbeidet for kirkebygg intensivert. I første omgang ble det anlagt hjelpekirkegård på sørsiden av Hensåsvegen i 1895, et årstall som er å finne på portalen inn til gravplassen, med innvielse 2. november. Kirkedepartementet forkastet kapelltegninger utført av norskamerikaneren Ole Søndrol, men nye tegninger utarbeidet av Johan Meyer ble lagt til grunn for kapelloppføringen, og byggetillatelse ble gitt ved kgl.res. av 5. mai 1900. Byggmester ved oppførelsen var Erik Eriksen, en norskamerikaner fra Øystre Slidre Kirken ble oppført nord for Hensåsvegen noe nærmere Tørpegardsvegen ennn gravplassen, og kapellet ble innviet den 17. september 1902. I dag tituleres bygget som kirke.

Kirkebygg
Heensåsen kirke er en langkirke i bindingsverk og har ifølge Kirkesøk 150 sitteplasser. Den har rektangulært skip med våpenhus i vest og trappehus sør for vestenden. Koret i øst er rett avsluttet, og det er sakristi på nordsiden av det (delvis opprinnelig, senere forlenget østover med dåpsventerom). Alt i alt gir dette kirken et noe asymmetrisk preg. Det er takrytter på skipets møne. Kirken ble rehabilitert til 75-årsjubileet i 1977.

Interiør og inventar
Interiøret har vært malt om et par ganger. Malte dekorasjoner fra 1913 ble delvis overmalt i 1977. Det er galleri innenfor inngangen i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Koråpningen har en slags spissbueform, og prekestolen (visstnok utført av byggmester Erik Eriksens bror) står til høyre (sør) i koråpningen og har oppgang fra koret. Like ved siden av står en klokkerbenk, og det finnes også en lesepult.

Selve altertavlen er utført av Thorstein Verpilen og har et oppstandelsesbilde malt av Sara Kirkeberg Raugland i 1901, visstnok i kopi etter et amerikansk bilde. Teksten under bildet lyder: «Jeg er opstandelsen og livet» (Joh 11, 25)

Døpefonten er åttekantet. Kirken hadde først harmonium, men fikk etter 1967 et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to klokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1895 og hang opprinnelig i en støpul, men er overført til kirken.

Interiør og inventar er skildret mer detaljert i «Norges kirker». I forbindelse med kirkens hundreårsjubileum utkom en jubileumsbok.

Kirkegård og omgivelser
Det er altså kirkegård på nedsiden av fylkesveien. Nordvest for kirken står et bårehus fra 1977 med bårerom og lagerrom. I bårerommet er et lite alter. Ved oppkjørselen til kirken står et lite bygg som opprinnelig var stall, men som brukes som uthus.

Heensåsen kirkegård
Kirkegård på nedsiden av fylkesveien

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Leirskogen kirke

Leirskogen kirke

Leirskogen kirke ligger en drøy mil øst for Bagn, på vei mot Etna og Dokka. Det ble tatt lokalt initiativ til kirkebygging ut fra et ønske om kortere kirkevei (området sognet til Bagn). Overlærer Sørbøen laget en skisse med utgangspunkt i en skolebygning som ikke lenger var i bruk, og gaver og legatmidler bidro til finansieringen. Tomt til kirkegård ble gitt av Ingrid og Engbret Langødegård, arkitekt ved byggingen var Bakken & Grimsgaard fra Drammen, og inventaret ble tegnet av arkitekt Jens Dunker i samarbeid med Anders Bugge fra Riksantikvaren. Byggmester var Halvor Meisdalshagen. Leirskogen kapell, som det da var, ble innviet den 18. mars 1924 og har vært titulert som kirke siden 1995.

Bygget er en langkirke i tre med rektangulært skip og rett avsluttet kor. Orienteringen er nesten fra nord mot sør. På nordsiden av skipet er det tårn med våpenhus og utbygg på hver side, og det er sakristi på sørsiden av koret (fra 1934, med bårerom i kjelleren). Skipets vegger er laftet med bindingsverk i gavlene, mens koret antas å være i bindingsverk, i likhet med sakristiet. Kledningen ble byttet ut i 1959, og panelet ble hvitmalt i 1961. Også innvendig er veggene kledd med panel. Tårnet har tre vinduer i hver langvegg, og koret ett i hver sidevegg. Det er orgelgalleri over ingnangen i nord. Kirken har 85 sitteplasser i skipet.

Korets vinduer har glassmalerier fra 1932 utført av Tidemand Gjørud. De viser Hyrdenes tilbedelse, Forklarelsen, Den fattige Lasarus og Jesus i Emmaus. Altertavlen ble laget av Tidemand Gjørud i 1932, og bildet, som viser Den gode hyrde, er kopiert etter altertavlen i Klakring kirke i Danmark. Prekestolen (i hjørnet av skipet til venstre for koråpningen) har en rekke ornamenter, deriblant Guds lam (på døren). Døpefonten er firkantet med brutte hjørner og har en medaljong med en kopi av Rafaels Madonna della Sedia. Orgelet er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk fra 1973, og de to kirkeklokkene er fra O. Olsen & Søn. På orgelgalleriets brystning er det fem store, dekorerte felt som fra venstre til høyre viser Jesus som barn i tempelet, Mennesker som søker Jesus, Bergprekenen, En lam som bæres til Jesus, og Korsreisingen. Over inngangsdøren under galleriet ses evangelistsymbolene. Det finnes interiørbilder hos Kunsthistorie.com og Wikipedia.

Kirkegården ble innviet den 25. november 1925. Den omfattet da bare ett mål, men er siden utvidet flere ganger. Kirkevangen ble planert i 1968, og kirkegården er omgitt av hvitt stakitt. Nordvest for kirken står en kirkestue som også har bårerom samt diverse fasiliteter. Bygget er tegnet av arkitektfirmaet T. Fjelstad og E. Sølvsberg og ble innviet i 1993.
Leirskogen kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden