Stikkord: Ole Olsen og sønn

Lunde kirke

Lunde kirke
Foto: Peter Fiskerstrand, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Ved Lunde fantes en steinkirke fra midten av 1100-tallet som visstnok lignet en god del på Bø gamle kirke, men med en mer normannisk stil. Kirken var viet til Johannes Døperen, og det sies at skipet var 13,5 meter langt og koret 6,3 meter. Kirken skal på midten av 1800-tallet ha hatt plass til 280 personer, noe som var for lite til menigheten. Dessuten var kirken kald. Etter at den i 1860 kom over på menighetens hender, ble det besluttet å rive den. Siste gudstjeneste ble holdt den 17. august 1870. Så ble altså ny kirke oppført. Enkelte gjenstander fra gamlekirken er i dag å finne på museum (prøv f.eks. å søke i Digitalt museum, men husk at det finnes en Lunde kirke også i Oppland).

Lunde gamle kirke
Portal fra Lunde gamle kirke
Kapitél fra Lunde gamle kirke

Dagens kirkebygg
Ny kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført av G.A. Hansen (som kort tid etterpå oppførte den ikke helt ulike Bø nye kirke). Byggmesteren fikk bruke steinen fra gamlekirken. Lunde kirke er en laftet langkirke som ble innviet den 9. august 1872. Den hadde opprinnelig 650 sitteplasser, men i dag opererer sognet med 380 (mens Kirkesøk siterer kirkeleksikonet på 450). Det er tårn i vest med våpenhus i tårnfoten og kor i øst med sakristi på nordsiden. Bordkledningen kom til etterhvert. I 1873 ble det montert strekkfisker på tvers av kirkerommet, for det så ut til at veggene skulle sige ut. Tårnet ble reparert i 1920–21, og kirken ble pusset opp på 1960-tallet og til 125-årsjubileet i 1997. Våren 2015 var det stillaser rundt tårnet, som åpenbart ble reparert.

Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen i vest, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Interiørfargene ble valgt av Finn Krafft i 1962. Kirken er ellers preget av Johanna Bugge Berges takmalerier fra 1927 med mange bibelmotiver. Disse ble vurdert fjernet ved oppussingen på 1990-tallet, men ble reddet etter en underskriftskampanje.

Inventar
Altertavlen (1873) har et bilde som er malt av Gustav Adolph Lammers. Motivet er Jesus som viser seg for Maria Magdalena utenfor den tomme graven (jf. Joh 20).

Prekestolen står til venstre (nord) for korskillet. Den har åttekantet grunnflate og enkle speilfyllinger. Døpefonten er av støpejern. Orgelet (fra 1965) kommer fra J.H. Jørgensen. De to kirkeklokkene er støpt i 1853 og 1872, sistnevnte av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. Sør for parkeringsplassen står en bygning som formodentlig er bårehus og servicebygg. Prestegården ligger et par hundre meter nord for kirken.

Menighetsbladet kan leses her.

Lunde kirke
Bårehus/servicebygg

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lårdal kirke

Lårdal kirke

Bakgrunn
Lårdal kirke (Tokke kommune) ligger ved Bandaks nordbredd, men for å komme dit landeveien må man kjøre gjennom områder som ligger flere hundre meter høyere. Lårdal var egen kommune frem til 1964, og kirkestedet er relativt gammelt. Akkurat hvor gammelt vet vi ikke, men en kirke her er første gang omtalt i 1396. Det dreier seg om en stavkirke som ble revet i 1684. Samme år ble det oppført en laftet kirke uten bordkledning. Den ble solgt på auksjonen i 1723 og flere ganger deretter, og fjerde private eier rev den i 1831 og fikk oppført en ny kirke, som fortsatt står på stedet. I 1865 ble den gitt til menigheten.

Kirkebygg
Lårdal kirke er en langkirke i tre som er oppført etter en av Linstows typetegninger. Den ble innviet i 1831 og fikk påbygget sakristi i 1887. Det er tårn med våpenhus i vest (eller vest-nordvest), koret er rett avsluttet og sakristiet er i korets østre forlengelse. Kirken har 150 sitteplasser.

Kirken ble malt og dekorert av Samuel Tveit i 1895 og pusset opp av Olav Fossli (med Finn Krafft som konsulent) i 1971. Det Det ble i 2007 meldt at Lårdal kirke og andre kirker i området var i dårlig stand, og året etter ble det utlyst anbudsinnbydelser for oppussing. Det må antas at dette arbeidet er fullført.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det galleri innenfor inngangen (men orgelet står under det), og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Til venstre for koråpningen står fortsatt en jernovn, men vi får tro den er mest til dekorasjon i disse dager.

I 1851 fikk kirken en altertavle med et bilde av en bedende kvinne malt av Mikkel Mandt, men i 1971 malte Terje Grøstad et nytt nattverdsbilde til altertavlen. Bildet ble overrakt i 1975. Mandts bilde henger på korveggen.

Prekestolen (fra 1895) er i til høyre i koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten står på motsatt side av koråpningen. Den har lokk. Orgelet er svensk — fra Hammarberg i Göteborg, fra 1987. Kirkeklokken er fra O. Olsen & Søn fra 1844.

I kirken finnes en kalk og disk fra 1583 fra stavkirken, og to rosemalte planker eller antemensalefragmenter fra den (med Maria Magdalena og den hellige Margrete) er å finne i Eidsborg. Et krusifiks og en jernlysekrone er i Oldsaksamlingen og enkelte gjenstander på Nordiska museet i Stockholm. Fra laftekirken er to messinglysestaker fortsatt å finne i dagens kirke.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er utvidet flere ganger. Ut mot Lårdalsveien er det en relativt høy mur. Sørvest for kirken står et bygg som kan tenkes å være bårehus. Eik prestegård ligger sørvest for dette igjen, nærmere Bandak.

Lårdal kirke har felles sogn/menighet med Høydalsmo kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mo kirke (Tokke)

Mo kirke

Mo er noen kilometer nordvest for Dalen og Bandak, like ved Mosåis utløp i Mosvatn, i et litt avsidesliggende dalføre unna hovedveiene. Stedet har hatt kirke siden middelalderen og utgjorde muligens et eget prestegjeld i katolsk tid, men etter reformasjonen hørte det til Fyresdal prestegjeld før det ble utskilt som eget prestegjeld sammen med Skafså i 1769. Mo var egen kommune før den ble slått sammen med Lårdal til Tokke i 1964. Stavkirken fra middelalderen ble revet for å gi plass til dagens kirke.

Mo kirke er oppført etter en typetegning av H.D.F. Linstow — den samme som ligger til grunn for Skafså, Nesland og Grunge kirker — og innviet i 1839. Det er en langkirke med utvendig og innvendig panel, og den har ifølge Kirkesøk 150 sitteplasser. Etter at Skafså kirke var blitt restaurert i 1959, kom turen til Mo, og kirken ble gjeninnviet den 20. august 1961. Som for Skafså var byggmester Tresland ansvarlig for snekkerarbeidet, og Finn Krafft og Harald Kihle var fargekonsulenter. Kirkene har fulgt hverandre siden også: I 1975–76 fikk begge sakristi og bårehus etter tegninger av Gunnar Sandvik. Kirketårnene ble reparert i 1983.

Innvendig har kirken orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det kan se ut til at enkelte interiørfarger er endret siden restaureringen på 1970-tallet, for jubileumsheftet fra 1989 beskriver blant annet blå vinduer, gule vegger og grønne benker.

Ved restaureringen i 1961 fikk kirken tilbake altertavlen som hadde stått i stavkirken. Den måtte kompletteres, og Magnus Lunde tegnet og skar fotstykke, vinger og toppstykke, mens Olav Johre laget smådeler som manglet. Finn Krafft restaurerte og Henrik Sørensen og Harald Kihle malte tavlen, som har figurer av de fire evangelistene. Også empirealtertavlen ble fargerestaurert, og den fikk plass på korets nordvegg.

Kirkens middelalderkrusifiks ble på 1920-tallet restaurert av Domenico Erdmann, som fjernet skjemmende overmaling. Krusifikset er nå plassert på korbjelken.

Det fortelles at prekestolen ble senket betraktelig ved restaureringen i 1961. Litteraturen skildrer to døpefonter: én som er på alder med kirken, og en annen som er overtatt fra stavkirken. Sistnevnte har en kum av stein som er plassert i en trefot formet av en kubbe. Det er ukjent for undertegnede hvilken av de to som er i bruk.

Kirken sies å ha et harmonium fra 1962, og kirkeklokken er ifølge kirkeleksikonet støpt av O. Olsen & Søn i 1856.

Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. På den står et minnesmerke over to krigsofre fra aprildagene 1940. Kirkestuen er like oppi veien fra kirken. Presteboligen er nå i Dalen. Tidligere var det prestegård nær kirken.

Mo kirke har felles sogn med Eidsborg stavkirke og Skafså kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Notodden kirke

Notodden kirke

Bakgrunn
Industristedet Notodden vokste frem etter anleggelsen av Tinfos Træsliberi i 1873 — avløst av Tinfos Papirfabrik i 1894 — og ikke minst etter at Norsk Hydro etablerte seg på stedet i 1905. I 1913 fikk Notodden bystatus og ble utskilt fra Heddal. Samme år ble det vedtatt at Notodden skulle være eget prestegjeld fra årsskiftet 1913–14, også i den sammenheng utskilt fra Heddal. Byen fikk egen kirkegård i slutten av 1915, og arbeidet for kirke pågikk over en årrekke med enkelte tilbakeslag. Tomt ble innkjøpt i 1928, og i 1932 ble det avholdt en arkitektkonkurranse med 95 innkomne forslag. Den ble vunnet av Dagfinn Morseth og Mads Wiel Gedde, men det skulle gå noen år før prosjektet ble gjennomført. I mellomtiden ble Lillestrøm kirke — som ble tegnet av de samme arkitektene og har klare likhetstrekk med Notodden kirke — innviet. Til slutt finansierte papirfabrikken kirkebygging, og det står da også en statue av fabrikkens direktør, Ole Halvor Holta, i kirkeparken. Notodden kirke ble oppført i 1937–38 av Fredrik Selmer og innviet den 20. februar 1938.

Kirkebygg
Denne funkisbasilikaen hadde opprinnelig 650 sitteplasser, men i dag tillater brannforskriftene bare 330, ifølge Kirkesøk. Kirken har et nesten frittstående kirketårn, en etterligning av middelalderens kampaniler, til høyre for hovedingnangen i vest. Ifølge bokverket «Kirker i Norge» har kirken bærende teglvegger og pillarer av solvågstein som bærer hovedskipets vegger (mens Lillestrøm kirke er bygget rundt et skall av armert betong). Takkonstruksjonen skal imidlertid være av betong, i likhet med etasjeskillene i tårnet og galleriet. Det slake saltaket på hovedsikpet og pulttakene på sideskipene er tekket med kobber. På nordsiden av koret er en lav sidefløy med sakristi og dåpsventerom. Som i Lillestrøm er det fine dekorative mønstre i muren utenpå kirken, til dels ganske høyt oppe på veggene. Rundt vestportalen finner vi Stinius Fredriksens relieffer med evangelissymboler i blå larvikitt, og over den er en kristusfigur.

Interiør og inventar
Kirken har flat himling, og sideskipene er svært lave i forhold til hovedskipet. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest. Utsmykningen i kirkerommet er tilsynelatende enkel: Fokus er på fondveggen, men det er også en rekke strekrelieffer på søylene som skiller hovedskipet fra sideskipene. Bak sistnevnte står Stinius Fredriksen, mens det er Henrik Sørensen som har laget alterdekorasjonene. Selve alteret har en integrert tredelt altertavle med et forgyllet krusifiks i midten og stjernemønster på fløyene. På alterbordets front mot menigheten er et kristusmonogram. Korets fondvegg er flat, men i en nisje, slik at det minner om en apsis (som man forventer i en basilika). Sørensens store bilde på fondveggen viser den oppstandne og seirende Kristus, iblant omtalt som den blonde eller nordiske Kristus. Han er kortklippet og uten skjegg og naglemerker, og han kommer menigheten i møte med utstrakte armer.

Prekestolen med avrundede hjørner står på nordsiden av koret, mens døpefonten står på sørsiden. Det finnes også en lesepult. Orgelet har 36 stemmer (ifølge fellesrådet, skjønt i en utlysning av organiststilling sies det 26, og orgelregisteret spesifiserer det litt annerledes) og ble bygget av E.F. Walcker i 1938. Det skal dreie seg om Norges største bevarte Walcker-orgel. Dette var i utgangspunktet et godt orgel, men i 2008 ble det meldt at det sang på siste verset. I 2017 foregikk innsamlingsaksjon for orgelreparasjon, og åpningskonsert for det nyrenoverte orgelet ble holdt i november sammeår. De tre kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Området rundt kirken er parkmessig behandlet, men byens gravlund er på vestsiden av Tinnåa, noen hundre meter nordvest for kirken. Et menighetshus ble oppført like nord for kirken i 1990–91.

Kirken ble omfattende pusset opp innvendig i 2005, med tilbakeføring av interiørfarger. I 2013 ble det feiret 75-årsjubileum for kirken og hundreårsjubileum for menigheten.

Kilder og videre lesning:

  • Arne Frantzen: Notodden kirke (Notodden, 2009)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 56–57
  • Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 68–73 (om Lillestrøm kirke, men har opplysninger også om Notodden)
  • Kirkesøk
  • Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Telemark

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rjukan kirke

Rjukan kirke

Bakgrunn
I dag er Rjukan det selvfølgelige sentrum i Tinn kommune med over halvparten av kommunens innbyggere, selv lenge etter at storhetstiden som industriby er over og folketallet har gått drastisk tilbake. Går vi litt tilbake i historien, ser vi at det har kommet og gått relativt raskt. Vi skal ikke ta alle detaljene her, men en av de fascinerende sidene ved byen er at fremstår som nokså enhetlig utformet. Kirkemessig var Atrå i sin tid hovedsogn i Tinn prestegjeld, som i 1948 ble delt, idet Rjukan ble hovedsogn i et nytt prestegjeld med Dal som anneks. Stedet har hatt kirke i knapt hundre år, men de årene har vært relativt dramatiske.

Kirkebygg
Arbeidet for kirke i det fremvoksende Rjukan tok til i 1911, og året etter ble det avholdt en lukket arkitektkonkurranse med tre deltagere. Den ble vunnet av brødrene Carl og Jørgen Berner. Opprinnelig var det meningen at kirken skulle oppføres ved torget, men den endte opp på eiendommen Einungsdalen ved Ingolfsland. Selv om Den første verdenskrig bød på visse hindringer, ble kirken innviet den 21. desember 1915 som korskirke i naturstein og med tårn ved inngangen i sørvest.

Rjukan kirke
Rjukan kirke
Rjukan kirke

Denne kirken har vært utsatt for litt av hvert. I slutten av juni 1927 var det striregn i et par uker i området. Oversvømmelser og ras gjorde at hele Rjukan så ut som en slagmark, det var dødsulykker, og prestegården raste sammen (men prestefamilien var evakuert) i et skred som også førte jord og stein langt oppover kirkeveggene. Den 26. mars 1953 raste takhimlingen ned i kirken. Til alt hell var kirken tom da det skjedde. Den var deretter stengt i flere måneder mens taket ble reparert. I februar 1965, mens innspillingen av Heroes of Telemark pågikk, tok det fyr på galleriet. Man trodde at brannen var slukket, men den blusset opp igjen etter at brannvesenet dro, og alt brennbart materiale i kirken brant, slik at bare murene stod igjen.

Asbjørn Stein fikk arkitektoppdraget med gjenoppbyggingen. Tårnet var sterkt varmeskadet og måtte for en stor del bygges på nytt, men ellers ble det meste av murene gjenbrukt, og kirken fikk i bunn og grunn det samme ytre. Innmaten ble imidlertid ganske annerledes, idet man benyttet anledningen til å gjøre kirken om til en arbeidskirke med 350 sitteplasser som stod klar i 1968 (innviet 28. april). Tidligere kor og kapell ble slått sammen til en toetasjers del der det er menighetssal nede og møterom og kjøkken i annen etasje. Anlegget rommer også kontorer. Selve kirkerommet følger det som ser ut som tverraksen, men dermed får den nesten “korrekt” orientering fra vest (eller nordvest) mot øst (sørøst). Romfølelse, interiør og inventar er ganske forskjellig fra det opprinnelige — og litt overraskende, gitt kirkens ytre.

Interiør og inventar
Opprinnelig hadde koret vært mot nordøst. Altertavlen var formet som en bueportal, og på hver side var utskårne figurer. Selve alterbildet under buen var ikke klart til innvielsen, men det fortelles at Carl Berner i løpet av et par nattetimer malte et korsfestelsesbilde til den ellers tomme rammen, og det ble brukt midlertidig til det egentlige alterbildet kom på plass i april 1917. Dette bildet ble malt av Bernhard Folkestad og viste Jesus og den vantro Tomas. Teksten under bildet lød: «Min Herre og min Gud» (Joh 20, 28). I dagens kirke er det ingen regelrett altertavle, men syv buevinduer i fondveggen har glassmalerier av Torvald Moseid med motiver fra skjærtorsdag og langfredag. (De tre store buevinduene over dette er blendet av, men synlige.) Også andre vinduer i kirken har glassmalerier av Moseid, og firmaet G.A. Larsen har stått for utførelsen.

Kirkerom
Fondvegg med Moseids glassmalerier
Glassmalerier
Rjukan kirke I5
Døpefont
Orgel

Jubileumsheftet forteller at den opprinnelige prekestolen ble levert fra treskjæreren i Kristiania natten før innvielsen og ble stilt løst inntil veggen i første omgang. Prekestolen i dagens kirke er, typisk nok for en arbeidskirke, av det enkle slaget. Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet den samme som i 1915 — av stein.

Kirken hadde opprinnelig et Walcker-orgel (opus 1863, 23 stemmer) som i sin tid var beundret og noe av en inspirasjon for andre kirkeorgler i landet, selv om planene måtte reduseres noe i forhold til opprinnelig ønske. Orgelet ble utvidet og ombygget i 1926-27. Dagens orgel (34 stemmer, 3 manualer) ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1968.

De to kirkeklokkene ble opprinnelig støpt av O. Olsen & Søn i 1915. Under brannen i 1965 falt de ned og ble skadet, og samme firma støpte dem om i 1967.

Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård ved kirken, men sør for jernbanelinjene, der kapell og krematorium befinner seg. Vest for kirken står et krigsminnesmerke.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skåtøy kirke

Skåtøy kirke

Bakgrunn
Skåtøy betegner både en øy utenfor Kragerø by og en tidligere kommune. Sistnevnte ble skilt ut fra Sannidal i 1881 og omfattet fastlandsområdet rundt Kragerø by samt flere andre øyer i skjærgården, deriblant Jomfruland og Langøy. (1. januar 1960 ble både Skøtøy og Sannidal innlemmet i Kragerø kommune, jf. forskrift av 22. mai 1959.) Kirkemessig har Skåtøy i tur og orden sognet til Kragerø og Sannidal.

Kirkebygg
På 1800-tallet kom det krav om egen kirke. Kirkegården ble innviet i 1851, mens kirken ble oppført et tiår senere. Den ble tegnet av Schirmer og von Hanno og innviet den 5. september 1862 (mens årstallet på vindfløyen er 1860). Det er en laftet langkirke som ifølge menigheten har rundt 550 sitteplasser. Tidligere har man tillatt 800 eller vel så det personer i kirken, hvilket gjør kirken til en av landets største trekirker. Om vinteren brukes et mindre lokale kalt Vinterkirken i 2. etasje bak orgelgalleriet. Den store kirken kalles gjerne Skjærgårdskatedralen. Som de fleste slike kirker stod kirken upanelt til å begynne med, men den har etterhvert fått panel og hvitmaling. Det var en større oppussing til jubileet i 1912, og i 1914 ble tårnet ombygget. Det var oppussing eller restaurering i 1930 og 1954. Ved sistnevnte anledning fikk kirken interiørfarger satt av Finn Krafft.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet et par trinn over skipets. Prekestolen er i korbuens venstrekant. Døpefonten i tre er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken, og det skal finnes to fat: et mindre, gammelt og et nyere av plett.

Altertavlen er fra 1918. Bildet er malt av Julie Gjessing og viser til Mark 1, 35. Koret har glassmalerier fra 1941 formgitt av Rolf Klemetsrud, som samarbeidet med firmaet G.A. Larsen. Motivene i de fire vinduene er Jesu fødsel, korsfestelsen, oppstandelsen og Kristus som troner over det nye Jerusalem. Siden har det kommet glassmalerier i form av mindre bilder også i andre vinduer. Motivene omtales i en jubileumsbok som Lammet med seiersfanen, Pelikanen som mater sine unger med sitt blod, og to tilbedende engler. Disse omtales av kirkeleksikonet som «Basunengler og andre figurer» og tilskrives Karl Kristiansen.

Kirken har et Hollenbach–orgel fra 1888 som ble restaurert i 2012 og sagt å være landets best bevarte Hollenbach-orgel. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg hovedsakelig nordover fra kirken, som har inngang i sør og kor i nord. Området rundt kirken ble planert ut og satt i stand i 1930. I sognet finnes også flere andre kirkegårder. Blant disse er en tidligere privat kirkegård på Langøy som ble overtatt av kommunen i 1992, en kirkegård på Jomfruland og ikke minst en del av kirkegården på Kalstad vest for Kragerø by som forvirrende nok er kalt Skåtøy kirkegård. I dette tilfellet viser imidlertid Skåtøy til den tidligere kommunen (eller sognet, med samme utstrekning som nevnte kommune), ikke til øya. Vest for kirken står et servicebygg, og sørøst for kirken er et krigsminnesmerke.

Skåtøy kirke
Skåtøy kirke
Skåtøy kirke
Krigsminnesmerke
Kirkegårdsportal
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tuddal kirke

Tuddal kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Tuddal er et dalføre mellom Sauland i Hjartdal og Vestfjorddalen øst for Rjukan. Området er omkranset av fjell med selveste Gaustatoppen i nord. Det har tilhørt Hjartdal prestegjeld fra gammelt av, og dagens kirke er den tredje på stedet. Den første kirken (trolig en stavkirke) ble oppført i tidligkristen tid og brant i 1369. Til tross for at dette var kort tid etter Svartedaudens herjinger, ble ny kirke (trolig også en stavkirke) oppført allerede året etter. Denne stod til dagens kirke ble oppført i 1796.

Stavkirkeportal fra Tuddal
Stavkirkeportal fra Tuddal
Beslag fra Tuddal stavkirke

Kirkebygg
Tuddal kirke er en laftet korskirke med sentraltårn som ble oppført av Halvor Høgkasin. Kirken har etterhvert fått utvendig panel og er hvitmalt. Den har ifølge Kirkesøk 130 sitteplasser, som er en reduksjon i forhold til de 200 plassene «Kirker i Telemark» oppgav i 1986. Tårnet ble bygget om i 1876, et årstall som er å finne på vindfløyen. I 1957 fikk kirken sakristi, og den ble fargerestaurert innvendig, der den har lysmalte vegger og fargesterke, røde benker. Kirken er for øvrig reparert og pusset opp en rekke ganger.

Tuddal kirke
Vindfløy
Servicebygg

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Koret er i østre korsarm og har altså sakristi i forlengelsen.

Altertavlen er laget av Sveinung Svalastoga i 1933, og bildet viser Jesus som velsigner barna (jf. Matt 19, 14). Prekestolen er på alder med kirken, og det samme er døpefonten. Ifølge boken om Hjartdal-kirkene har kirken et harmonium fra 1958 med ni stemmer. Kirkeleksikonet daterer det samme til 1961 og oppgir Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk som produsent. De to klokkene dateres av kirkeleksikonet til middelalderen og 1896 (Olsen & Søn).

Kirkegård og omgivelser
Kirken står i kirkegården sørøstre hjørne. På sørsiden av fylkesvei 3428 står et servicebygg, og sør for det igjen ligger en campingplass. Menighetshuset (fra 1959) er noen hundre meter nedi veien.

Menighetsbladet Arven kan leses på kommunens nettsted.

Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vrådal kirke

Vrådal kirke

Bakgrunn
Vrådal kirke (Kviteseid kommune) ligger ved Sanden, relativt nær østenden av Vråvatn, omtrent en halv mil fra bygdesentrumet Eidstod og fire kilometer fra Roholt, der de tidligere kirkene stod. Den gamle kirkegården er imidlertid fortsatt å se der den ligger litt gjengrodd i et skogholt. Kirkegården er omgitt av et steingjerde, og veien dit er skiltet fra fylkesvei 38.

Vrådal gamle kirkegård
Vrådal gamle kirkegård
Vrådal gamle kirkegård
Vrådal gamle kirkegård
Vrådal gamle kirkegård
Vrådal gamle kirkegård

Kirke nr. 1: Stavkirke
Vrådals første kirke er nevnt i et hyrdebrev fra biskop Eystein, og Jens Nilssøn kalte den «Roeli» i forbindelse med hans visitasreise i 1595, da som anneks til Kviteseid («Huidesiø»). (I oversikten over prestegjeld og kirker er den riktignok kalt «Rodal».) Ifølge boken «Kirker i Telemark» ble stavkirken omtalt som ganske brøstfeldig i 1668, men at dette tilskrives Jens Nilssøn, må bero på en misforståelse.

Vrådal gamle kirke
Den laftede åttekantkirken fra 1686 ble revet i 1888, året etter at dagens kirke ble innviet. Fra Lokalhistoriewiki.

Kirke nr. 2: Åttekantkirke
Denne stavkirken ble i 1685 avløst av en laftet, åttekantet kirke på samme sted (innviet 1686). Denne går for å ha vært landets første åttekantede kirke, mens den eldste blant de gjenværende er Hospitalskirken i Trondheim. Noen merker i jorden på kirkegården skal være tufter etter denne åttekantkirken. I 1886 var denne kirken for liten, og det ble besluttet å flytte kirkestedet til Sanden, mot visse protester. Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt den 19. mai 1887, ifølge et oppslag på stedet, og kirken ble revet i 1888, etter at dagens kirke stod klar. For øvrig ser det ut til at man på et tidspunkt lekte med tanken på å rekonstruere åttekantkirken, jf. denne tegningen av arkitenene Magnus og Anton Poulsson.

Vrådal kirke
Vrådal kirke
Vrådal kirke

Dagens kirke
Vrådal kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, og den ble innviet den 17. juni 1887. Det er en langkirke i tre som opprinnelig hadde 250 plasser, men ifølge Kirkesøk sier at den har 170 (hvorav 30 på galleriet, ifølge kommunen), så det er nok blitt redusert over tid. Kirken har vesttårn (som ser ut til å være omgitt av trappehus), rekatangulært skip, kor i skipets fulle bredde og sakristi i østre forlengelse.

Interiør
Det er orgelgalleri i vest. Koret er adskilt fra skipet med et korskille med gotiske buer og lave skranker. Korgulvet er tre trinn høyere enn gulvet i skipet.

Inventar
Selve alterbordet sies i kirkeleksikonet å være i senrenessanse og fra 1686 (altså overført fra gamlekirken), men det er mulig at dette gjelder altertavlen. Det gamle alterbordet fra stavkirken sies å stå i sakristiet.

Prekestolen er inntill sørveggen og har oppgang fra koret. Etter Kirkesøk å dømme er døpefonten nærmest firkantet kalkformet og har lokk. Det henger et krusifiks på korets fondvegg.

Orgelet (på vestgalleriet) har ti stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1962. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1914 og 1922.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som ligger på nordsiden av fylkesvei 38. På nedsiden av
veien står et kombinert bårehus og servicebygg.

Servicebygg
Bårehus/servicebygg sør for fylkesveien

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vår Frue kirke (Porsgrunn)

Vår Frue kirke

En katolsk menighet som omfattet flere bøhmiske håndverkerfamilier, ble grunnlagt i Porsgrunn i 1889. Tomt til kirke og prestegård ble kjøpt den 25. juni samme år, mens et midlertidig kapell ble innredet annetsteds i september året etter og flyttet i 1894 til hospitalet (opprettet St. Joseph-søstrene i 1892). Kirkebygget ble tegnet av Haldor Børve, oppført av firmaet Thovsen & Torjussen i løpet av 1899 og innviet (benefisert) den 8. oktober 1899. Kirken er altså viet til jomfru Maria. I 1937 ble kirken flyttet hel over gaten til prestegårdshagen, der den nå står. Den ble gjenninnviet den 10. oktober 1937.

«Vår Frue kirke av det gode råd» er en stavkirkeinspirert langkirke i tre. Stavkirkeetterligningen er åpenbar både utvendig (med takfremspring og svalgangsetterligninger) og innvendig (stavaktige søyler, andreaskors). Fjågesund kirke, som er tegnet av samme arkitekt og ble oppført noen år senere, har klare likhetstrekk med denne kirken.

Kildene sier ikke all verden om inventaret, men kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & søn. Det finnes et gammelt interiørbilde på Arkitekturhistorie.no.

Det er ikke gravplass på stedet.

Vår Frue kirke ser ut til å være Telemarks eneste regelrette katolske kirke, men det finnes et par utposter i form av St. Antonius kapell i Kragerø (lokaler i en bygård) og St. Johannes kapell på Rjukan (i lokalene etter den nedlagte frikirken).

Vår Frue kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Søgne hovedkirke

Søgne kirke
Dagens sognekirke i Søgne går under betegnelsen Søgne hovedkirke og står på sørsiden av Lundeveien. Kirken ble tegnet av Christian H. Grosch og vigslet den 29. november 1861. Det er en korskirke i tre med 750 sitteplasser. Den har vesttårn, og koret (i østre korsarm) er rett avsluttet.

Østfra
Østfra

Innvendig har kirken gallerier langs alle veggene frem til koret. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Til å begynne med stod et kors på alteret. I 1914 fikk kirken altertavle laget av Martin Nilsen Førre med et oppstandelsesbilde malt av Even Ulving. Ifølge kirkeleksikonet er prekestolen på alder med kirken, mens døpefonten er fra 1827. To klokker er støpt av O. Olsen & Søn i 1952, og kirken sies å ha et digitalt Allen-orgel fra 1992. De pipene som er å se på vestgalleriet, må vel da antas å stamme fra kirkens Vestlandske-orgel fra 1967 (omtalt i Norsk orgelregister).

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården. På den står et krigsminnesmerke samt et par mindre bygg i sør og øst.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden